Min debutroman, "Gintaras", er nå lansert

Omslagsillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg er utrolig glad for å skrive at boken min omsider er ute. Dette er en roman som kretser rundt tema som homofobi, innvandring, religion og usikkerhet.

Veldig mange har forhåndsbestilt, noe jeg er meget glad for. Boken håper jeg folk finner underholdende, samtidig som den kommer med noen klare budskap. Det er en vanskelig problematikk som presenteres og det ligger en god del research-arbeid bak. Jeg kunne ikke ha skrevet denne boken om jeg selv ikke hadde bodd i Litauen hvor handlingen utspiller seg. Jeg elsker å skrive skjønnlitterært og inspirasjonen jeg hadde da jeg skrev mesteparten av boken var nydelig å ha. 

Enkeltkapitlene ble gjerne skrevet med bestemte ideer bak. Historien som sådan var viktig i og med at jeg var klar på at dette virkelig var noe jeg ønsket å skrive og fant spennende. Samtidig så jeg at dette hang sammen med reell problematikk. På den måten er dette absolutt en realistisk roman. Samtidig er det et lite drøss av romantikk i by- og naturbeskrivelser. Vilnius, hvor mesteparten av handlingen utspiller seg, er en vakker by som jeg har ønsket å gi leseren et inntrykk av gjennom ord. Vilnius er et mangfoldig sted med barokk arkitektur, grå boligblokker og moderne glassbygninger. Slik er det også mange tendenser som kappes om dominansen i det litauiske idélandskapet. Forsideillustrasjonen på boken viser blant annet byggverk av forskjellig karakter. Jeg har tidligere skrevet et eget blogginnlegg om forsiden på boken. Jeg skrev der at jeg ville "ha en illustrasjon som kommuniserte kontraster, slik det også er i selve historien." 

Boken er resultatet av lang jobbing. Jeg har flere ganger gått gjennom manuskriptet før romanen fikk den endelige formen som den har i dag. Dette føles godt nettopp fordi det har resultert i noe håndfast og konkret. Jeg har ofte ønsket jeg kunne hatt en jobb for eksempel hvor jeg kunne vise til klare resultater. Når man studerer lærer man mye, men andre ser ikke hva man har i hodet før man presenterer det på noe vis. Derfor er også personlige samtaler så tilfredsstillende, fordi man da også får noe ut av hodet. 

Prosessen med skrivingen er jo også resultatet av de erfaringer og den relevante kunnskapen jeg har samlet meg. Helt fra jeg var liten gutt har jeg drevet med skriving. Gjennom skrivekurs har jeg møtt flere av mine beste venner. Jeg har vært heldig som har kunnet diskutere med, og bli oppmuntret av, mennesker med samme interesse. Noen av de mest avgjørende punktene i livet mitt har vært i forbindelse med skriving. Det er derfor nå et veldig viktig mål som er nådd. At jeg er med på å sette homofobi og mobbing, med de triste konsekvensene det kan ha, i fokus er ekstra tilfredsstillende. 

Jeg setter veldig pris på lesere, og det er nok mange som utsettes for problemene boken belyser som ønsker at det spres kunnskap om temaene, og forståelse for at intoleranse er ødeleggende. 

Tusen takk til alle som har kjøpt boken. Boken kan bestilles fra forlaget Publicas nettsider.

Oppdatering, 18. april: Boken kan også kjøpes fra bl.a. adlibris og bokkilden. 
Tine skriver om boken på sin blogg. På nettstedet gaysir.no kan du lese artikkelen "Drømmen om et bedre liv" skrevet av Marte Oraug Skogtrø. Også Bladet Vesterålen skriver om boken 18. april.

Oppdatering, 24. april: Boken kan nå kjøpes fra de fleste store norske nettbokhandler. 

Kunnskap om verden

Arkikatedra bazilika i Vilnius, Litauen

Det er flere kulturer og steder mange definitivt burde visst mer om. Etter jernteppets fall er det fortsatt ikke veldig mye kunnskap om Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa i Norge. Heller ikke er det altfor mye kunnskap om en del andre steder i verden, som Afrika, Sør-Amerika eller deler av Asia.

Noe av årsaken er skoleverket, hvor kunnskap om verden der ute kunne vært mer prioritert. Da jeg gikk på videregående var jeg veldig glad i spansk, historiefagene og "religion og etikk". I de fagene fantes det nemlig noe der ute, selv om det også i de fagene var mye å savne.

Folk i Norge er generelt sett gode i engelsk. Det er bra. Det senker terskelen for å høre på engelskspråklig musikk, se engelskspråklige filmer eller lese bøker på engelsk. Fordi så mange kan engelsk burde det heller ikke være vanskelig å oversette bøker til engelsk på norsk. Den engelskspråklige verden er stor og engelsk kan brukes til å kommunisere med mange utenfor den anglosaksiske kulturkrets også, som lingua franca. Dette tror jeg imidlertid er med på å skape en forestilling om at vi ikke trenger resten, forestillingen om at vi ikke trenger å lære tysk, spansk, russisk, polsk, hindi, arabisk eller mandarin. Interessen for å lære andre språk enn engelsk synes ikke være altfor høy. Mangel på språkkunnskap gjør nok at det er en høyere terskel for å høre på la oss si polskspråklig musikk, se polske filmer eller lese bøker på polsk. Ja, men den kulturen er jo mer forskjellig også, kan noen innvende. Kanskje, men noe av årsaken til det er nok nettopp at man gjennom amerikanske og britisk kulturprodukter har kommet nærmere den delen av verden mentalt, mens man har hatt mindre befatning med kulturprodukter fra for eksempel Polen.

Ettersom det er en høyere terskel for å ta i fatt med kulturprodukter på la oss si tysk eller polsk, blir det lav etterspørsel etter disse. Man ser lite av kulturprodukter på disse språkene i Norge. Lite (pop)musikk, få filmer, færre underholdningsprodukter. Siden man ser så lite til det kan det virke som om disse kulturene er irrelevante. Det er da lite å hente på å lære språkene. Joda, det kan sikkert være nyttig for å få en flott dressjobb i næringslivet, men det er jo jammerlig kjedelig, i hvert fall ikke så inspirerende for mange unge. Ergo lærer færre språkene. Det blir færre oversettere, færre som følger aktivt med på hva som skjer i landene, for eksempel Tyskland eller Russland, og derfor få som kan videreformidle ting til dem som er mindre interesserte. Ergo blir det enda mindre som kan trigge interessen for å lære språkene, lære om historien, kulturen eller samfunnsforholdene i landene. Slik er det en nedadgående spiral som gjør at det blir større og større ensretting, med at store deler av verdens kulturprodukter blir tilsynelatende irrelevant for folk i Norge.

Av og til er det likevel noe som vekker såpass mye interesse at det trenger gjennom kulturmuren. Kulturprodukter fra noen land har i større grad enn andre klart å trenge gjennom kulturmurene til Vesten. Dette gjelder kanskje særlig for Japan og India. Interessen for å lære japansk er jo også nesten urimelig stor i forhold til viktigheten av språket i forhold til andre språk, og noe av grunnen til dette er nok nettopp at manga- og anime-serier, spill og lignende fra Japan har ført til økt interesse for språket. Hva gjelder India kan det se ut til (egen erfaring fra kinosalene) at Bollywood-filmene omsider vekker litt interesse i Norge. Også er det maten da. Slikt tror jeg kan føre til at landene og kulturene kommer nærmere en og oppfattes som mindre fremmede. India og Japan har imidlertid fordeler i og med at de er blant verdens største økonomier. Det er imidlertid på den annen side langt vanskeligere for små land og små språk å vekke interesse. Dette kan få konsekvenser hva gjelder holdningene til landene utenfor deres grenser. Det man hører om dem er negative eller spektakulære nyheter som er spennende nok til at noen gidder lese dem. Man får da en grunn kunnskap basert på fordommer og sensasjonspreg. Mangel på kunnskap og interesse for et land kan muligens også ha økonomiske følger for landet. Skal en tiltrekke investering og turister må man markedsføre seg. I tillegg til et par turistvideoer er det fint å ha en kjent kunstner, en kjent film eller noe som vekker interessen til å begynne med. Dette er også et argument for at satsing på kultur er nyttig. Kultur sprer forståelse og skaper interesse. Kunnskap om land og kulturer kan også føre til at folk ønsker å reise dit, noe som gjør at folk får enda mer kunnskap. Denne sprer de kanskje videre, og andre vil også få økt interesse. Jeg mener at det bør være mer språkundervisning og at språk bør satses mer på.

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Mesteparten av handlingen i min kommende roman, "Gintaras", foregår i Litauen. Noe av mitt håp er at flere skal fatte interesse for Litauen, men kanskje også for regionen totalt sett, altså for Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa. I tillegg til problemstillingen i romanen har jeg flettet inn litt historie, en del skildringer og lignende som jeg håper vil trigge folks interesse. Romanen kommer snart og kan kjøpes fra forlaget, Publica.

Om å skrive

Bilde jeg har tatt i Budapest desember 2010

Senere i år kommer min første roman, som kretser rundt temaer som homofobi, religion og innvandring. Dette er med andre ord en høyaktuell bok på flere måter, noe blant annet mine to forrige blogg-innlegg i år illustrerer, se "Bør religion være et fag i skolen?" og "Dehumaniseringen".

Jeg har siden jeg var liten gutt likt å skrive og drømt om å bli forfatter. Jeg har også en stor tro på litteraturens og kunstens påvirkningskraft i samfunnet, noe som kanskje kommer av at jeg har lest mye øst-europeisk litteratur. Der har skjønnlitteraturen nærmest fungert som debatt-arena i perioder med mye sensur.

I årenes løp har jeg skrevet en del om selve det å skrive. I min upubliserte novelle sist redigert i 2007, "Stanislaw" skriver jeg: "Med ønske om ikke å søle blekk på sine egne, bleke lår, skyver han blekkhuset og fjærpennen til side. Den ene hånden, den høyre, har utallige blekkflekker. Taust registrerer han at trebordet på enkelte steder helt har gitt opp trefargen.  En tynn bok med liten skrift, viser stolt frem sine fuktskader."


Ideen til boken som kommer ut senere i år fikk jeg allerede i mars 2009 da jeg bodde i Litauen. I blogg-innlegget med den enkle tittelen "Bok" av 27. mars 2009 skriver jeg ekstatisk at "jeg har kanskje aldri før vært så inspirert. Jeg har skrevet intensivt i noen timer nå. Jeg skal skrive videre. Jeg håper jeg får gjort noe skikkelig ut av dette. Jeg er utrolig inspirert. Dette kan bli noe.". Jeg ble imidlertid ikke fornøyd med stilen i det utkastet og begynte senere helt på nytt med hovedsakelig samme idé men noe annen form. 


I innlegget "Poetica" av 9. februar 2011 skriver jeg: "Det er tomhet i hodet mitt og tørke med fuktig overlag bak øyelokkene mine etter å ha vært dypt inne i en bølge av ekstrem kreativitet de siste ukene. Kreativiteten, ideen, historien som må frem, linjene i en fortelling og symbolene i helheten, hva sier man - et skrikende barn som må føs."


Jeg skrev i "Fristelsen og skrivingen", mens jeg var i Estland i fjor, at "Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre."


Blir glad for interessen som er for skrivingen min, og om du er interessert i å høre mer om boken som kommer ut senere i år, har noen spørsmål eller ønsker å forhåndsbestille, kan du ta kontakt på e-post-adresse kolja1988@gmail.com

Hvordan jeg forbereder meg på reise

Språk, historie, huskeliste, reiseguide.

Noen vil hevde at jeg reiser mye. Det kan være. Men jeg reiser da ikke bare. Jeg bor også. I korte perioder på forskjellige steder. Reiser jeg mye? Ja, jeg gjør vel det, men alderen min gjør fortsatt at jeg ikke kan konkurrere med mine eldre likesinnede som har hatt flere år på å se verden og mer penger.

Jeg ville stilt bedre på arbeidsmarkedet om det jeg hadde lært på reiser og forberedelser hadde like mye verdi i den norske papirkulten som et emne i "Ibsen's oeuvre in a biographical, aesthetic and historical perspective" eller "Erkjennelsesteori II med lite essay med lite essay" (essay to ganger, ja) fra Universitetet i Oslo.

Hvordan forbereder jeg meg så på å reise eller på å bo?

Da jeg reiste til Ukraina, for eksempel, i 2008 frisket jeg opp mine kunnskaper i det kyrilliske alfabetet. Jeg kjøpte reiseguide fra Lonely Planet og spill for å lære meg ukrainske fraser.

Da jeg reiste til Ukraina igjen i 2010 var det ny reiseguide (fra Bradt denne gang) i tillegg til den forrige, men i mellomtiden hadde jeg jo tatt flere fag om Øst-Europa og lest enda mer litteratur derfra enn jeg hadde før den første turen, så det var allerede som å reise hjem. Bokstavene var da heller ikke glemt.

Før jeg reiste til Armenia i april i år gikk jeg selvfølgelig til anskaffelse av en guidebok og printet ut sider  om det armenske alfabetet for å lære meg så mye som mulig av det. Jeg fant til min store overraskelse riktignok ut at det meste var godt merket på engelsk og russisk i tillegg til armensk så mine ervervede ferdigheter i armensk alfabet fikk fort gå i glemmeboken dessverre. På dette tidspunktet hadde jeg også oppdaget reise-commercials på Youtube og diverse videoer. Søk på landet du skal til eller er interessert i og legg til "tourism". Mye fint å se. Hva gjelder Armenia forelsket jeg meg også i duduk-musikk, for å sette meg i skikkelig armensk stemning. Duduken har blant annet vært brukt i en del eurovision-sanger, men også i den meget kjente "My heart will go on" med Celine Dion. Jeg har hørt en del på en av Armenias mest kjente dudukspillere, Djivan Gasparian. Sjekk for eksempel ut Alagiaz på Youtube. 


Noe av det første en gjør er selvfølgelig å sjekke om en trenger visum, hvordan dette visumet er, hvor man må henvende seg for å få det og hva som kreves. Noen land har så omstendelige visumkrav at en ender opp med ikke å reise dit og heller velge noe annet. Om man vil for eksempel til Kaukasuslandene for å se på gigantiske fjell velger man fort Armenia eller Georgia fremfor Aserbajdsjan når en ser at sistnevnte krever visum, og du ikke kan få det på flyplassen eller nettet som med Armenia. 


Før jeg først flyttet til Litauen i 2008, hvor jeg bodde ett år, begynte jeg allerede å lære meg små fraser på litauisk og lese om Litauens historie og samfunn. Forøvrig hadde jeg jo allerede vært der før, i 2007, før jeg dro dit på sommerkurs i 2008 og bestemte meg for å ta en hel årsenhet i språket. 


Videre er det greit å plassere stedene en reiser til i ens mentale kart. Mye nyttig statistikk kan en finne for eksempel på CIA World Factbook sine nettsider. 


Mye kan anes av kultur og forhold i skjønnlitteraturen. Ofte har store land mer litteratur å skilte med, om ikke annet fordi små språk sjelden blir oversatt, spesielt når det er så vanskelig å bli oversetter som i Norge. Helst skal en jo være med i Oversetterforeningen for å få oversatt noe, men for å bli medlem der må en ha oversatt en hel del allerede. Før India i sommer leste jeg reiseskildringen "I Kalis tid" av William Dalrymple, samt "India - stevnemøte med skjebnen" av Torbjørn Færøvik. I India kjøpte jeg også den berømte "The white tiger" av Aravind Adiga (veldig bra bok - anbefales) og like etter jeg kom tilbake leste jeg også "Dyrets folk" av Indra Sinha. Indisk mat og Bollywood var allerede meget kjent, for å si det slik. Hva spiser folk om de ikke spiser indisk mat? 


En kan gjerne også prøve ut oppskrifter fra landene en skal til før en reiser dit. Jeg lagde blant annet ørret på armensk vis før jeg reiste til Armenia. 


Nå, før jeg flytter til Bolivia for tre måneder, etter å ha bodd i Estland noen måneder med studier som jeg bestemte meg for ikke å gå videre med (les Songen om mitt liv), har jeg frisket opp litt spansk ved å lese (snart ferdig) "El amor en los tiempos de cólera" av Gabriel García Márquez på originalspråket. Jeg prøver å bøte på at jeg kan femhundreogsekstisju ganger mindre om Sør-Amerika enn Øst-Europa med å lese litt latin-amerikansk historie, og jeg har selvfølgelig kjøpt reiseguide-bøker, og lest informasjon fra hjelpeorganisasjonen jeg skal jobbe for. 


Så er det listene. Denne gang har jeg brukt en ny taktikk med å lage en rotete skrableliste der jeg blander det jeg må huske å ta med og det jeg må gjøre like før jeg reiser. Fordelen med dette er at jeg ikke velger bort å skrive noe på listen slik jeg kunne gjort om jeg hadde bestemt meg for at den kun skulle være for ting som skal med, eller kun for gjøremål. Faren ved ikke å skrive noe er at det glemmes, så klart. Da er det kanskje bedre å være rotete og skrible ned alt en kommer på. 


Vaksiner, dere. Vaksiner. Hepatitt A og B burde vel vært gratis og gitt til alle da dette er sykdommer vi ikke er garantert frihet fra heller i Norge. Disse vaksinene anbefales ofte selv for reiser i Europa. Når en skal lenger bort kommer gulfeber-, tyfoid-, tetanus-, og andre vaksiner. Ja, også malariatablettene, muligens. 


Jeg tror nøye forberedelser er veldig viktig, både for egen sikkerhet og for i det hele tatt å forstå hva en har rundt seg når en kommer til reisemålet en skal til. 


Viktigst av alt er pass, penger, kort, mobiler, ladere, flyreservasjoner, passende klær og muligens forsikring. Alt som er sør for Norge er ikke varmt. Det var bitende kaldt da jeg var i Budapest i desember i fjor. 


... og du vet ikke hvordan reisen, eller noen annen bit av fremtiden vil bli før du har foretatt den.

Statsbesøk fra Litauen

Norge har fra i dag, 5. april, til i morgen, besøk av Litauens president Dalia Grybauskaite. Karl Johans gate er i dag pyntet med litauiske og norske flagg side om side.

Presidenten vant valget i Litauen i 2009, og fikk hele 68.18% av stemmene. Først og fremst vant hun nok på grunn av sin enorme erfaring og kunnskap, noe litauerne tillegger tung vekt. Ikke minst rollen som finanskommisær i EU-kommisjonen veide nok tyngt. Dalia Grybauskaite snakker også fem forskjellige språk: litauisk, engelsk, russisk, fransk og polsk. Selv om presidenter i Litauen velges i eget valg og således uavhengig av partier og sammensetningen i Seimas, Litauens parlament, regnes Dalia Grybauskaite for å tilhøre den økonomiske høyresiden. Hun kan på mange måter, både økonomisk og verdimessig, beskrives som liberal. Hun regner Margaret Thatcher og Mahatma Gandhi som sine forbilder. Til tross for sistnevnte forbilde er hun ikke hundre prosent pasifist, da hun forsvarer inngrepene i Libya, og har argumentert for at Litauen må støtte dette. Hun har også trukket frem poenget om at Libya kanskje ser langt unna ut på kartet, men også Libya er forbundet med oss økonomisk. Litauen er også et bevis på at man kan komme seg ut av et diktatur og bli et på alle måter fritt land.

Noe av det flotteste med Litauen er at staten tilsynelatende på null komma niks klarte å gå fra sovjetisk okkupasjon til å bli et reelt demokrati. Presidentpalasset ligger like ved siden av universitetet i Vilnius, og det er ingenting i veien for å sette seg på trappen og ta en prat med venner. Sånn sett minner det om avslappetheten utenfor Slottet i Oslo, eller Stortinget. Det er faktisk ikke mange land der dette er mulig, selv om de måtte være demokratiske. En annen meget interessant faktor, er at mens mange andre tidligere sovjetland har blitt svært mannsdominerte og patriarkalske, ihvertfall i politikken, har ikke dette skjedd i spesiell grad i Litauen, selv om litauere ofte er mindre kritiske til tradisjonelle kjønnsroller enn nordmenn er.

Presidenten har i dag holdt foredrag om "Geopolitics of Energy: the Reason and the Gains of Nordic-Baltic Cooperation" på NUPI - Norsk Utenrikspolitisk Institutt - i Oslo. Foredraget var åpent for alle interesserte. Først gav hun et utmerket og konsist foredrag om energi-situasjonen i Litauen og Baltikum, og hvordan avhengigheten av energi-import gjør landene sårbare. I den forbindelse er det i Litauens interesse heller å importere gass fra Norge enn Russland. Presidenten snakket også om Russlands og Hviterusslands planer om å bygge kjernekraftverk ved Litauens grenser, og det er grunn til å trekke hensiktene, spesielt med det planlagte anlegget i Kaliningrad, i tvil, da det ikke ser ut til å være noen stor økonomisk eller energimessig gevinst med å legge det der det er tenkt. Litauen har måttet legge ned begge reaktorene ved Ignalina-anlegget, fordi disse hadde samme type reaktorer som Tsjernobyl. Litauen har i EU-sammenheng nå argumentert for høyere sikkerhetskrav til kjernekraftverk. Grybauskaite foreslo også i EU at man ikke skal kjøpe elektrisitet fra atomkraftverk som ikke tilfredsstiller de høyeste standardkrav. På Powerpoint-presentasjonen var det skrevet "Common Baltic and Nordic concern - no tolerance for compromising on nuclear safety".

Etter foredraget var det tid for spørsmål. Presidenten ble blant annet stilt det høyst interessante spørsmålet om hun var skuffet over at Norden og Norge ikke hadde gjort nok for landet. Til det svarte hun at litauerne er mest skuffet over seg selv, over at Litauen ikke har kommet enda lenger enn landet har gjort. Det ble også stilt spørsmål om forholdet til Hviterussland, Litauens naboland som ofte kalles Europas siste diktatur. Her har Litauen gjort en innsats, blant annet med at et hviterussisk universitet, som ble stengt av Lukasjenkas regime i 2004, fikk fortsette i Vilnius, altså på litauisk jord. Dalia Grybauskaite fikk også ros for de enorme fremskritt Litauen har gjort siden friheten tidlig på 1990-tallet (Litauen erklærte seg selvstendig allerede 11. mars 1990, men regnes som fritt fra 1991).

Dalia Grybauskaite og Litauen kan være stolte av veldig mye. Landet lå på 11. plass over pressefrihet i verden i 2010. Av andre øst-europeiske land var bare Estland bedre (på 9. plass). Ifølge heritage.org har Litauen verdens 24. frieste økonomi. Også her er det bare Estland som er bedre av øst-europeiske land. Norge ligger på 30. plass. Litauen har også blitt fremhevet av EU-Kommisjonen som en mønsterstat på flere punkter. Landet er medlem både av NATO og EU, og i 2009 feiret Litauen tusenårsjubileum. I den forbindelse var også Hans Majestet Kong Harald på besøk i landet.

Presidenten skal i kveld til Slottet på middag, etter også å ha møtt statsminister Jens Stoltenberg, og i morgen skal hun til Ålesund og Sula, hvor hun skal besøke Fiskerstrand BLRT, et verft hvis eierinteresser er likt fordelt mellom Litauen og Norge. Hun skal også innom høyskolen i Ålesund på omvisning, og hun skal møte Tora Aasland (SV), statsråd i Kunnskapsdepartementet.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/litauens-president-tatt-godt-imot-paa-karl-johan-3461834.html
http://www.smp.no/nyheter/article326307.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10091663

Heksen og regnet/Ragana ir lietus

Jeg leste for noen uker siden "Ragana ir lietus" av den litauiske forfatteren Jurga Ivanauskaite. Boken, som direkte oversatt til norsk har tittelen "Heksen og regnet", fletter sammen tre historier med samme tematikk til en historie. Boken vakte sterk kontrovers i Litauen da den ble lansert i 1993. Tematikken er nemlig seksualitet og religion.

Hovedhistorien, som de to andre understreker, kretser rundt Vika, eller Viktorija, som hennes egentlige navn er. Vika sliter sterkt psykisk etter å ha blitt forlatt av presten, og elskeren, Paulius. Samtidig er hun gift til den eldre musikeren Go, som mer og mer tilbringer tiden på mentalsykehus. Det var også han som introduserte henne for presten hun senere falt for. Boken får oss til å reflektere over sølibatets betydning, og viser hvor mye galt det fører til. Noe av det mest kontroversielle er nok imidlertid at parallellhistoriene også omhandler følelser mellom religiøse ledere og kvinner. I det ene tilfellet er det "heksen" M.V. som er interessert i lederen for et slags klostersamfunn. Her får vi også innblikk i sjalusi mellom kvinner. I den tredje parallellhistorien derimot er vi på kjente trakter da vi ser Maria Magdalena og Jesus. Her kommer man aldri inn i noen direkte seksualitet, bortsett fra Judas´ interesse for Maria, og at hun lover kroppen sin for å få lov til å se Jesus på korset. Her ser vi imidlertid rivalisering mellom disiplene, og hvordan Maria Magdalena ser ut til å være Jesu aller mest trofaste disippel, men blir nettopp sett ned på av en del av de mannlige disiplene.

Hovedhistorien, som kretser om Vika, samt historien om M.V., har en del erotiske scener, også mellom kvinner, så at boken vakte oppsikt i det katolske Litauen like etter løsrivelsen fra den sovjetiske okkupasjonsmakten, er ikke til å undres over. Imidlertid er boken knallgod, og briljerer med å befinne seg på et dypt psykologisk nivå, samt å ta opp kontroversielle temaer.

Er sølibat for mannlige prester en del av en nedvurdering av kvinner?

Seksualiteten binder også - noe vi ser i boken i forholdet mellom Vika og Paulius. Tidligere også Go, før han ble mentalt invalidisert. Ikke minst gir Vika også etter for en av Gos elskerinner, og eksperimenterer med henne. Forfatteren viser hvordan skillelinjene mellom seksualitet og vennskap, beundring og attrå, og ikke minst medfølelse og fysisk ømhet gjerne forsvinner og smelter sammen til en enhet.

Jurga Ivanauskaite har skrevet en roman som ikke bare henger sammen psykologisk sett, men som også har filosofiske og samfunnskritiske undertoner. Også den norske seksualmoralske forståelsen ville blitt utfordret av boken, men ikke minst hvordan man tenker om autoriteter. Boken var og er modig.

Den er, likevel, ikke oversatt til norsk.

Dette er et godt eksempel på et hull i norsk kulturtilbud. Små land, med små språk, som få har kjennskap til, sliter med å få sine kulturprodukter eksportert. Dette fører til at få får interesse for landet og dets kultur, hvilket igjen leder til at få kan oversette for eksempel. Man har en ond sirkel der enkelte språk, kulturer eller land, ikke får særlig mange av sine kulturprodukter inn bak Norges grenser, fordi man allerede må komme opp på et høyt nivå hva gjelder tilbud og representasjon. For å komme dit må det allerede være kompetente oversettere og forlag som er interesserte, samt noen som tar initiativ. Disse kommer når det allerede foreligger nok til å gjøre kulturen, språket eller landet spennende og interessant. Derfor kreves det en viss anstrengelse for å komme igjennom produkt- og kultur-sperren, men det ligger også i vilje. Noen må gå foran.

Nordmenn som ikke kan litauisk eller tysk, eller ønsker å lese svensk, er berøvet en av verdenslitteraturens største romaner, og hadde jeg vært enda litt flinkere i litauisk og noen kunne gitt meg en garanti, skulle jeg ha oversatt boken selv. Det ville imidlertid være en omfattende jobb, da boken er på hele 351 sider.

Om noen vil lese boken på tysk eller svensk finnes den på www.capris.no

http://www.vl.no/kristenliv/article123411.zrm

Omtale av eurovision-sanger del 2

Jeg fortsetter mine anmeldelser av årets Eurovision-bidrag.

Frankrike har ikke vært det mest spennende landet i Eurovision de senere år, muligens med et lite unntak for Patricia Kaas i 2009. I år er det Amaury Vassili som deltar med sangen "Sognu", som er en sterk ballade oppbygd av strykerinstrumenter og sunget med operavokal. Sannelig er ikke dette så ille. Det spørs imidlertid om det kan dra Frankrike ut av glemselen. Terningkast 4. 


Hellas har de siste årene blitt slengt stemmer etter i et omfang som nærmest kan nå opp til EU-støtte for å hjelpe problembarnet ut av krisen. Vi får håpe grekerne er fornøyde med pengene, for stemmer får de nok ikke så mange av i år som de pleier, med mindre folk stemmer av ren vane. Loucas Yiorkas feat. Stereo Mike synger den slepende og anstrengende "Watch my dance", som slettes ikke er så dansbar som tittelen skulle antyde. Det er noen antydninger til typisk greske klanger under resten av instrumentstøyet. Det er mulig Hellas lider av samme syndrom som Portugal og Bulgaria i det de har sendt lite musikalske bidrag med ikke-engelsk tekst. Det er mulig teksten har fenget i hjemlandene, og at dette har hjulpet bidragene, men selv om låtene skulle foreligge i engelsk oversettelse til Düsseldorf er det ikke sikkert det hjelper. Imidlertid har også Hellas fått en del stemmer også  i år hvor landet har dårlige bidrag, så det skulle ikke forbause meg om jeg må tviholde på mobiltelefonen i ren angst for at landet skal vinne i år også og sende en hinsides strøm av SMS-er for Aserbajdsjan, Estland, Finland eller Israel. Terningkast 2. 


Hviterussland sender det narsissistiske bidraget "I love Belarus", sunget av Anastasia Vinnikova. Denne sangen har det vært masse rot med. Hviterussland ser ikke ut til å ha oppfattet Eurovision-reglene, og ville sende en sang som deltok også i fjor! Først hadde den tittelen "Born in Byelorussia", så ble det "I am Belarussian". Imidlertid fikk de ikke lov til å gjøre hva de ville, så de tryllet opp sangen "I love Belarus" og nå har den video og greier. De gode nyhetene for Hviterussland er et den nye sangen er hakket bedre enn den forrige. Imidlertid er mye av humoren i det opprinnelige bidraget ofret for en bedre produksjon og en sterkere melodi. De dårlige nyhetene for Hviterussland er at referansene til USSR, det tidligere Sovjetunionen og nostalgi, ikke lenger er til stede, så garantistemmene fra andre postsovjetiske stater er herved avblåst. Litt etnisk-låtende klimpring og en spennende stemme, og tydelig inspirasjon fra Ruslana tilføyer sangen noe, men jevnt over er den ikke god nok. Humoren og det fellessovjetiske kunne nok skaffet Hviterussland noen stemmer, men denne versjonen der dette er skrelt bort, får sangen til å fremstå som vel sær, og uten umiddelbar appell for noen utenfor landet. Den er imidlertid ikke irriterende, men når overhodet ingen høyder. Terningkast 3. 


Irland har fått mye negativ omtale for bidraget "Lipstick" med Jedward. Sangen fremføres av to kjekke, morsomme gutter med lyse stemmer, og er faktisk underholdende. Her er humoren mye mer vellykket enn i Belgias tilfelle, eller forsåvidt Hviterusslands. Imidlertid har vi også her en relativt svak melodi. Bidraget klarer seg ikke uten morsomt sceneshow, pene sangere og kul tekst. Imidlertid har det det, men ser likevel ut til ikke å få særlig oppmerksomhet på nettdebatter. Sangen kunne vært hjulpet litt med en hardere elektronisk produksjon, og slik blitt løftet. Slik det er nå blir sangen i seg selv noe anonym, men endog ikke helt elendig. Terningkast 3. 


Island dropper eurodancen i år, og sender Sjonni´s friends med sangen "Aftur heim". Den ser ut til å være folkemusikk-inspirert og kommer vel nærmest å være en klankete vise, ikke uten en viss sjarm. Dens halvraske nesten reggae-aktige fremferd er imidlertid noe ufullendt og slitsom. Svake sangstemmer bidrar ikke positivt. På Eurovisions offisielle nettside er nå bidraget oppført med engelsk tittel: "Coming home". Det er ikke sikkert det er positivt, da bidraget ikke står seg musikalsk, og ikke er eksotisk nok uten det islandske språket. Imidlertid kan en forståelig sangtekst kanskje heve låten for dem som bryr seg om det. Nivået på tekstene i Eurovision er imidlertid ofte lavt, så det spørs. Terningkast 3.

Israel sender Dana International som vant Eurovision i 1998 med låten "Diva". "Diva" ble også spilt en del på norske radiostasjoner, noe som slettes ikke alltid skjer med de internasjonale vinnermelodiene, så låten klarte å bli en hit også etterpå. I år deltar hun med låten "Ding Dong" som hun har skrevet selv. Det tilhører vel unntakene snarere enn regelen at Eurovision-artistene skriver låtene selv. Verst av alt er at Dana International har skapt en fantastisk vakker låt, som kanskje til og med overgår "Diva". Produksjonen er lys, lett og blid, uten å bli direkte rosafarget. Den holder seg med bølger av solskinn. Melodien og Dana Internationals varme stemme kan få en til å tenke på forelskelse, men det er ikke det hun synger om. Hun synger om å følge sine drømmer, være impulsiv og se det vakre i livet. Mye av låten er på hebraisk, og spesielt den hebraiske delen er relativt velskrevet om de engelske oversettelsene er korrekte. "Hail the day that brings you the night, hail the time that will enlighten you, it will bring you salvation, hail the day that brings you the night, ding dong, say no more, I hear silent prayers, and it´s making me high and fly, I know where to go and I`m coming now". Sangen er mangefasettert, og selv om den er en enkel popsang gjør den dette på beste måte. Selv om Dana International kanskje ikke er verdens sterkeste sanger, har hun innlevelse. Jeg må vike tilbake på mitt ord etter å ha gitt denne sangen noen ekstra gjennomlyttinger og også gi denne terningkast 6, i tillegg til Finland.


Italia har plutselig bestemt seg for å være senke seg til resten av Europas nivå og delta i Eurovision. Ikke overraskende klarer de dette dårlig. Raphael Gualazzi synger "Follia d´amore", med en uslepen stemme, og jeg forstår såpass italiensk at jeg forstår at kaffen har fått en plass i sangen. Her høres det ut som om sangeren har drukket espressoen sin litt for fort, for dette svir. Terningkast 1. 

Kroatia har ofte hatt gode bidrag i Eurovision, og de gjør intet unntak for 2011. Også i år kommer et av de sterkeste bidragene fra Kroatia. Daria Kinzer synger "Celebrate" som opprinnelig hadde en annen tekst og het "Break a leg". Den nye teksten forandrer ikke merkbart låtens kvalitet, selv om den opprinnelige var mer original, og melodien kanskje ikke helt passer til feiring. Den er up-tempo men ikke hælene i taket. Spesielt versene har karakter, og det er definitivt grunn til å forvente suksess for Kroatia i årets Eurovision. Terningkast 5. Video: http://www.youtube.com/watch?v=60qqMWdwjUQ


Latvia sender sangen "Angel in disguise" som fremføres av Musiqq, en duo bestående av to gutter. Røffe og hese sangstemmer fremfører en kjærlighetserklæring til denne forkledde engelen det dreier seg om. Det er imidlertid en grov disharmoni mellom tekst og melodi, den muntre melodien antyder rett og slett ingen drepende kjærlighet, uansett hvor mye guttene prøver å overbevise oss om det. Nei, da må det nok litt mer innlevelse til, du. Imidlertid er sangen fengende, om ikke annet. Bortsett fra de hese stemmene og en halvfasett på slutten er det intet særpreg over prosjektet, og det hele er ganske kjedelig. Det blir en parentes og kommer neppe til finalen. Terningkast 2.


Litauen sender Evelina Sasenko med "C´est ma vie". Sangerinnen driver vanligvis med jazz, og det høres kanskje på stemmen, selv om sangen bedre passer i båsen popballade. Den har samtidig et klassisk preg, og Sasenko har en sterk vokal. Det tenderer mot å bli litt for mye Celine Dion over dette, selv om Litauen gjør dette bedre enn Østerrike og Sveits som også forsøker seg på dette grepet. Noen linjer på fransk kan kanskje sikre noen stemmer fra Frankrike og muligens Belgia. Samtidig skiller bidraget seg ut fra de fleste andre øst- og sentral-europeiske bidragene i år, og kan muligens tjene på det. Sangen støtter seg hovedsakelig på tekst og vokal, noe som alt i alt fungerer, selv om den kunne trengt en mer særpeget melodi. Dette er ikke spennende nok, men kanskje en av de beste balladene i år, og vil kanskje få noen stemmer fra dem som liker musikk som er fin og grei og ikke byr på de største utfordringene. Terningkast 4. 


Da er det bare 23 sanger igjen å omtale, som jeg regner med å fortsette med i senere innlegg. 


http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085020

Oppskrift på litauiske potetpannekaker

Mat er kultur. Å lage mat kan være gøy om det ikke er ferdigproduserte poseprodukter som alltid smaker det samme og alltid has i mikroen på samme vis. Vi har vært så heldige at vi i Norge de siste årene har fått et fantastisk mangfold i restauranter og mat i butikkene. Imidlertid ligger ikke Norge så langt fremme på dette som dere gjerne skulle tro. Utvalget er lavere enn f.eks. i Litauen og sikkert mange andre europeiske land. Den matkulturen som er spesielt dårlig representert i Norge er den øst-europeiske og baltiske, til tross for at vi har mange mennesker fra disse landene i Norge. Det er mye god mat herfra og det er store muligheter for dem som vil utnytte det uoppdagede baltiske eller ukrainske kjøkken. Spesielt er det mye sunn og mettende mat å finne her. I Litauen er man eksperter på potet og sopp, for eksempel. Norge ligger nederst på potetspiselisten i Europa for tiden. Selv italienere spiser mer potet enn nordmenn! Alt i alt er det ikke så synd, fordi potet ikke er så sunt som tidligere trodd, og en ihjelkokt potet er heller ikke god. Imidlertid kan man gjøre mye godt med potet! I Litauen har man potetkaker, potetpannekaker og cepelinai, som minner om kumler eller raspeballer, bare at de er bedre.

Vil du prøve noe nytt og godt, kan du prøve denne oppskriften på litauiske potetpannekaker. Jeg minner også om tidligere oppskrifter på bokhvetepannekaker og borsjtsj (rødbetesuppe).

Du trenger 1 kilo potet, 2 vanlige løk, 2 egg, 2 spiseskjeer mel, og salt og pepper, og olje for steking.

Potetene skrelles. Deretter skal de raspes. Du kan eventuelt kutte dem i biter og ha dem i en blender. Eller du kan bruke sånn avansert kjøkkenmaskin. Uansett - dette skal bli nærmest suppeaktiv.

Løkene skrelles. Løken skal også raspes eller moses. Om du bruker blender må du også her skjære i små biter først, hvis ikke blir det bare rot.

Potetmassen og løkmassen blandes. 


Pisk egg. Bland i røren.

Ha i to spiseskjeer mel og smak til med salt og pepper. 


VIPS!

Nå kan du selvfølgelig steke potetpannekakene. Til dette bruker du helst olje. Denne røren tar til seg mye av stekefettet og du må antagelig fylle på med olje senere også. Tenk da over at enkelte typer olje er sunnere enn andre. Unngå solsikkeolje, ihvertfall.

Størrelsen på pannekakene skal være som små lapper, snarere enn store pannekaker. Årsaken er at disse henger dårligere sammen enn vanlige pannekaker og faller lett fra hverandre om det blir veldig stor størrelse på dem. Pannekakene kan serveres med hva du vil, men jeg foretrekker sopp, bacon eller ordentlig kaviar, hvilket ikke betyr Mills-tube.

Kos dere med maten!

Fantastisk god og rask oppskrift på litauiske bokhvetepannekaker (grikainiai)

Som ledd i min kamp mot masseproduserte ferdigprodukter på den ene siden og fislete gress-salater på den andre, lanserer jeg nå oppskriftsbomben. Denne fantastiske oppskriften er enkel å lage, utrolig god, næringsrik og høy på kalorier. Til kjøkkenet!

Det eneste litt ukjente du trenger til denne litauiske oppskriften er bokhvetemel. Oi, tenker du. Hva er det? Jo - det er mel laget av bokhvete. Bokhvete er noe riktig godt noe, sunt og bra, som også kan kokes (ikke i sin melvariant) og brukes som tilbehør til mat. Det er meget vanlig i Øst- og Sentral-Europa, og kommer nok også til å bli mer vanlig i Norge fremover, rett og slett fordi det er sunnere enn potet og ris. Så hvor finne man denne legendariske bokhveten i Norge, da? Jo - det kan tenkes at du må til helsekostbutikken og sløse penger, eller, du kan finne det på Meny, og kanskje noen andre kolonialvarebutikker. Ikke forvent å finne det på en Brustadbu en mørk søndagsaften.

Du trenger: 
Bokhvetemel, to bokser rømme (du kan nok også bruke soya-variant om du ønsker, jeg bruker en blanding og det fungerer fint), melk, ett egg, salt, og olje for steking.

Du gjør slik:
Deiser to kopper rømme i en bolle. Følger på med to kopper bokhvetemel, men ai! Ikke så fort! Hell litt og litt i rømmen og rør ut underveis. Dette blir tykke saker, og det blir ganske uhåndterlig mot slutten her, men bare hold tempoet gående. Når du har rørt ut melet og du har en liten sementblanding foran deg, er det på tide å knuse egget. Rør det ut, og følg opp med to spiseskjeer melk. Ingen overdrivelser her. Ha i salt etter smak. Varm stekepanne, ha i olje. Stek pannekakene. Ikke tenk at du skal fylle pannen. Pannekakene bør være i lappestørrelse, og om du har en stekepanne i vanlig størrelse bør du kunne få plass til tre pannekaker om gangen. Snu dem når du ser det har blitt noen bobler i dem og det kjennes som om du kan løfte dem. Det skulle ikke ta spesielt lang tid. Fordelen med at det er rømme i er at de vanskelig svir seg. Av denne oppskriften burde det bli et sted mellom 12 og 20 små pannekaker. Nam!

Disse kan serveres med hva du måtte ønske. Min litauiske kokebok anbefaler sukker, rømme (surprise?) eller frukt, men jeg vil hevde at det blir vel så bra med bacon, sopp eller røkt laks (som du gjerne kan få på blinier, små, russiske pannekaker, lenger øst). Etter en halvtime burde retten kunne stå på bordet med eventuelt tilbehør. Dette er raskt å lage. Noe fet mat, men kos deg med ektheten, og at det er næringsrikt. Du laget noe selv fra grunnen, uten å sløse masse tid, og uten å helle i deg masse rare stoffer. Hurra!

Litauisk leksjon i integrering

I integreringsdebatten sammenlignes Norge "alltid" med Vest-Europa og USA. Dette er relevant når vi snakker om muslimske minoriteter, men landene i Øst- og Sentral-Europa kan også tjene som eksempler når vi snakker om minoritetspolitikk generelt. Et av få land i Europa der fremmedfiendtligheten i liten grad er politisert i dag er Litauen. Litauen fikk også ros fra EU-kommisjonen før EU-medlemskap for eksemplarisk behandling av minoriteter. I Litauen er 84% av befolkningen litauere (2009), mens det i Norge er 94,4% nordmenn inkludert samer (2007). Norge er mer homogent enn Litauen, altså.

Litauen var i middelalderen en flerkulturell stormakt. Folk med forskjellig religiøs bakgrunn var ønsket i riket for å skape dynamikk. Mens vest-europeisk elite var intolerant, og herskerens religion definerte undersåttenes tro, var Litauen (senere i union med Polen) liberalt. Selv om de fleste i landet ikke var litauere, men ortodokse slavere (hviterussere og ukrainere i hovedsak), var det lite tegn til misnøye. Toleranse skapte lojalitet til staten blant folk som likevel stod nærmere russere enn litauere i kultur.

Litauen gav alle borgere statsborgerskap etter selvstendigheten fra Sovjetunionen i 1991, i motsetning til Estland og Latvia, der store deler av den (i hovedsak russiske) minoriteten mangler statsborgerskap. Forholdet til Russland og forholdet mellom innbyggerne i staten er i dag mer harmonisk i Litauen enn i Estland og Latvia.

I følge den litauisk-polske gode naboer-traktaten av 1994 var medlemskap i en etnisk gruppe et individuelt valg og skulle ikke være kilde til diskriminering. Innvandrere kan altså bli litauiske. Mange i Norge vil aldri regne en innvandrer som norsk Vi har uttrykket annengenerasjons og tredjegenerasjons innvandrer, som forteller innvandrerne at deres barnebarn også vil være innvandrere uansett hva de gjør, uansett om de blir mer norske i adferd enn de fleste nordmenn kunne drømme om å bli selv.  Ekskluderende nasjonsforståelse fører ikke til lojalitet til staten.

Dette betyr også at vi ikke må akseptere overtramp fra innvandrere som vi ikke aksepterer av våre innfødte. Alle må være lik for loven.

I Litauen er fremmedfiendtligheten langt mindre politisert enn i andre europeiske stater. Har vi noe å lære?

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/foghrasmussen-nato-har-laert-av-krigen-3351673.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10012044
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-ha-nasjonalt-hijabforbud-3358742.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-alene-om-hijabforbud-i-barneskolen-3359242.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10012239
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/muslimer-vil-ha-hijabforbud-3359634.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10020101

Skogkledte Litauen

Tilbake i Litauen. Vilnius, kanskje Europas vakreste hovedstad, med sin barokke og fargerike gamleby, moderne glassbygninger og bilkø. Skogene med høye furutrær og potensiell soppfangst i superklasse. Tradisjonell mat laget fra begynnelsen. Tilbake i Litauen føler jeg meg ikke som turist, men som medborger. Hvorfor er jeg så begeistret for Litauen? Fordi det er så til de grader estetisk apellerende, med noen av Europas peneste byer (Vilnius og Kaunas), dype urskoger og fantastiske strender ved Østersjøen.

Etter å ha bodd ett år i Vilnius - en by som det alltid er fint å vende tilbake til - lærer en seg også å sette pris på naturen. Også i Vilnius er det fine parker, og spesielt Vingio parkas er særdeles stor, og en inviterende grønn lunge i byen som ellers ikke er kvelende gigantisk uansett.

En sveitser jeg snakket med forbandt nettopp Litauen med dype skoger. Hun hadde ikke vært i Litauen, men hadde hørt at skogene var imponerende. Steinete fjell er mangelvare, men til gjengjeld er det livfulle skoger der en virkelig føler seg i ett med naturen - om ikke med himmelen som på et fjell, men så med livet.

Skoger byr på vekster og ressurser man ikke lenger er like flinke til å utnytte. En finner forskjellige bær, og ikke minst sopp. På litauisk finnes et eget ord for å plukke sopp: "grybauti" og det litauiske kjøkken vet å utnytte disse skogsressursene på best mulig måte i milde, men kraftige retter, som en lett faller for, men sjelden lager selv, da det tar tid. Skogene i Litauen byr, som i Norge, blant annet på kantareller, steinsopp og skrubb. Og også i Litauen vokser det røsslyng...

Dikteren Odd Abrahamsen skrev diktsamlinger med titlene "Vilnius", "Kaunas" og "Riga". Disse ble skrevet i tiden rundt Sovjetunionens oppløsning, og bærer preg av oppgjøret med okkupasjonsmakten, men Litauens myke natur spiller en viktig rolle, blant annet som kontrast til den diffuse og kalde, men harde makten.

"Over kirsebærene er himmelen
allerede nesten hvit, de lette
skyene stanser ikke den kvelden
og aspenes rasling i sidevinden
og lindens ange over myrmarkene.

Jeg er vennskapet. Jeg er langsom.
Jeg vender meg aldri til kommando-
sproget, erobringer av rop og hårde
never mens den lydløse sneen faller
i store flak på den mørklagte åkeren."

(Strofer 2 og 3 i "Et litauisk dikt" i "Vilnius", 1990)

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=576497
http://www.dinside.no/102863/litauen
http://www.dinside.no/296859/storbyhelg-i-vilnius

Blodige offer på frihetens alter

Vi er alle "kontrarevolusjonære klassefiender" for en eller annen. Er vi for streng narkotikapolitikk blir vi stemplet som illiberale, reaksjonære, konservative. Er vi for restriktiv alkoholpolitikk er vi enten superkristne, intolerante eller vi kan vente oss å bli "sendt tilbake til Saudi-Arabia hvis vi ikke liker samfunnet", bortsett fra om vi faktisk har norskklingende navn. Da må man bruke kreativiteten og komme med noe annet enn de sedvanlige prateboblene. Er vi litt skeptiske til liberal innvandringspolitikk kan man bli stemplet som rasist. Er man for økt innvandring er man sosialist. Jeg er litt lei av denne merkelappkonkurransen, men ikke minst er jeg lei av at en del politikere er så inntil fingerspissene ideologipreget at de ikke ser fornuft, og at utfallet av en diskusjon tidvis kunne vært kalkulert av en datamaskin fordi mange av politikerne er vandrende ideologier eller partiprogram.

Et kollektivt problem, sett med mine øyne er at folk flest er mer eller mindre liberale, uten dermed å tolerere dissens blant andre. Et eksempel er datalagringsdirektiv-diskusjonen der å trekke paralleller til Stasi og ekstrem overvåking, og sammenligning med diktaturer på "mot"-siden har vært ekstremt overdrevent, og preget av litt vel mye ideologi. Sett med en ikke uttalt liberalers øyne er jo strengt tatt ikke datalagringsdirektivet en kommunistisk revolusjon.

Et annet uttrykk for dette er den totalt mislykkede "horeloven". Liberale sier på den ene siden at den ikke har virket og at det hadde vært like greit ikke å ha den. På den andre siden sier man at kvinnene må beskyttes, og at loven kan virke holdningsskapende. En del har irritert seg over at nedre del av Karl Johan er oversvømmet av nigerianske horer.

I Litauen, f.eks., er prostitusjon forbudt. Der har nok loven virket langt bedre. I løpet av tiden jeg bodde i Vilnius tror jeg jeg så èn kvinne som kunne tenkes å være prostituert. Hvorfor er det slik? Trikset, dere, er at det i Litauen er forbudt å VÆRE prostituert, ikke bare å kjøpe. Det vil si at hvis man tar noen for å være prostituert, kan den prostituerte straffes. I Norge er kanskje dette slemt, siden den prostituerte absolutt er et offer, og ikke gjør noe galt (opprevne familier ser vi bort fra, for familier er det jo ikke så skrekkelig mange av i Oslo, sett i prosentandel av befolkningen), så kun kjøp skal være forbudt. Ergo kan de prostituerte lalle rundt, og så kan vi håpe å ta en og annen kunde i ny og ne. Det ville vært enklere å gjøre noe med de prostituerte enn med kundene, da det mest sannsynlig er færre prostituerte enn det er kunder. Om vi nå skal se på dem som offer ("ikke VÅG og tenk noe annet, de er kvinner, husk, bare glem at det faktisk er flere mannlige prostituerte, ikke tenk på det, ikke tenk, hysj!") går det jo strengt tatt an å "straffe" dem med en eller annen form for terapi, arbeidstrening eller flybillett til Nigeria. Et eller annet snilt og humant. Det går an. Man trenger ikke nødvendigvis bøtelegge dem, sende dem i fengsel eller til Sibir, man trenger ikke det. Men det går an å være realistisk. Dersom målet er å bli kvitt problemet, som er prostitusjon ER løsningen å forby prostitusjon, men også å ha politifolk som kan håndheve loven, for politi er vanskeligere å finne en firkløver. Dette ville løst en hel mange problemer. Det ville faktisk vært mulig å tvinge de prostituerte ut av handelen, det ville være mulig å forhindre at folk benyttet seg av deres tjenester, og dèt ville være veldig holdningsskapende. Ja, selvfølgelig er det en slags dom også over prostituerte, men kun slik kan man signalisere at man er helt og holdent mot prostitusjon.

Og hva så med narkotikaen? Jeg er mildest talt frustrert over at folk i det hele tatt kan foreslå en liberal narkopolitikk, bare fordi det vil gi folk mer frihet. Politikerne skal ikke være formyndere, heller ikke skal samfunnet, heller ikke noen andre, ikke foreldre, ikke arbeidsgivere, ingen. Om folk vil ruse seg, gå på jobb i bakrus, eventuelt la være, eventuelt miste jobben, eventuelt virkelig havne på skråplanet, eventuelt ikke ha råd til skikkelig middag, eventuelt (for foreldres vedkommende) bli sett ruset av barn, så la dem for Guds skyld det! Det er ikke vært problem! Nei, nei, nei. Det er ikke det! Det har ingenting å si at vi ser en del av dem strødd i gatene i Oslo med plakater om at de trenger penger. Tiggere. Det finnes også ikke-rumenske tiggere, og de er gjerne etnisk norske narkomane. Det har ingenting å si at foreldre ser deres barn havne på skråplanet. Det er ikke deres sak. De må lære seg å være individualistiske. De MÅ lære seg det. Alle naturlover om morsinstinkt (glem det, det er kjønnsdiskriminerende) og foreldrefølelse (det er reaksjonært) må øyeblikkelig glemmes. Kanskje kan man gripe inn når folk er tilstrekkelig narkomane og borte til at de ikke lenger fungerer. Glem at det er vanskelig. Bare gi dem heroin så skal det nok gå bra.

Denne liberale mentaliteten er farlig. Narkoproblemet blir ikke løst med mild hånd. Problemet løses med forbud som håndheves. Naturen må trekkes med inn i bildet. Lov og straff virker preventivt ved å skremme. Ergo må risikoen ved å bruke stoff bare èn gang - selv om man kanskje ikke skulle havne på skråplanet, selv om man kanskje ikke skulle bli avhengig - være HØY, for å skremme folk fra å gjøre det. Ergo burde det være en straff. Det burde være politifolk til å gjøre noe. Det burde settes opp kameraer i utsatte områder, for det første for å spare penger, og for å ha en støtte inntil det kan utdannes tilstrekkelig med politifolk. Det er begrenset med narkoselgere. Om man fant 25 % av dem og fikk satt dem bak lås og slå, ville det hjelpe noe. Dessuten ville det skremme andre, fordi man så at det faktisk får konsekvenser. Men kamera? Vent et øyeblikk - aldri i verden. Det er overvåking. Det kan vi ikke ha. Uansett hvor virkningsfullt det enn måtte være, må vi ikke få Stasi på nakken med å kaste et slikt hekseformular som å sette opp et kamera unektelig ville være. Nei, Gud. Spar oss. Spar oss. Vi må være frie.

"Historien har lært oss hvor lett "siviliserte" samfunn kan bli ødelagt av ideologiske demagoger, enten det er neoliberale profittjegere, eller ufeilbarlige kristne profeter, eller imamer. De går alle i mentale burkaer, med skylapper for øynene, og med fine doktriner som ofte dekker over blodig praksis."
- Sitat Nina Witoszek, fra en kronikk i Aftenposten 02. juli 2010

Det liberale frihetssnakket og den overnaive politikken i dets kjølvann kan strengt tatt få flere liv på samvittigheten enn et hvilket som helst datalagringsdirektiv, overvåkingskamera som hjelp i å håndheve lover, og ellers reell håndheving av disse. Til og med kan den ta flere liv enn det er nordmenn som dør i frihetsideologiens navn i Afghanistan, eller det er folk som dør i demokratiets navn i krig der.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10009939
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10009938

Politikernes svik ovenfor jødene

Jødene blir i stadig større grad forfulgt i Europa. Vi har kunnet lese om jøder som rømmer fra Malmö i Sverige, om gryende antisemittisme i Norge og i dag kan vi lese i Aftenposten at "barn mobbes, voksne slås ned, synagoger angripes" i Europa.

Dessverre ser det ut til at store deler av antisemittismen denne gang har sitt utspring i muslimske miljø. I den anledning har det passet Christian Tybring-Gjedde, leder av Oslo FrP, å foreslå at muslimske skoleelever skal markere jødeutryddelsen ved å bære David-stjerne. Trenger jeg å si at dette er diskriminering av muslimer, og en generalisering der man antyder at muslimer er jødehatere? Likevel er det riktig å rette tiltak mot miljøene der problemene finnes, og ikke hoppe bukk over det i fare for å blinke ut en gruppe.

Midtøsten og islam har i all hovedsak hatt tradisjon for større toleranse ovenfor jødene enn det Vest-Europa har kunnet vise til. Opprettelsen av Israel som stat på bekostning av andre, samt deler av Israels politikk, har forverret manges syn på jøder. Det ville kanskje vært annerledes om det fantes flere jødiske stater, eller om enkelte ikke blandet sammen forsvar av stat og forsvar av religion i tilfeller der det ikke passer.

Astrid Nordang har skrevet en fantastisk kronikk i Aftenposten 28. mars 2010. Hun viser blant annet hvor mye jøder har bidratt til vestlig kultur, og nevner enormt mange kjente personer med jødisk bakgrunn, som for eksempel Franz Kafka, Freud, Jacques Derrida og Thomas Mann. I historien kommer man ikke utenom jøders bidrag. Nå vil jeg holde på at det er geniale enkeltindivider det er snakk om, og at man ikke utelukkende kan gi jødedommen kreditt for at fantastiske bøker som "Prosessen" av Franz Kafka ble skrevet. Likevel er det en tendens til å betone kristendommen og humanismen som pådrivere i europeisk kultur. Skal man tenke slik, er det en forfalskning av historien ikke å vise hvordan jødedommen har hatt innflytelse. Men er tilstanden slik overalt?

I Litauen kan man finne utallige bøker om jødedom, jødenes historie, og jødenes rolle i Litauen og Vilnius. Kanskje ikke så rart når man tenker på at jødene i 1897 utgjorde så mye som 43-47% av Vilnius` befolkning, og 13,3% av Litauens totale befolkning. Jødene har kanskje ellers også bidratt sterkere til Sentral- og Nordøst- Europas kulturhistorie enn til Vest-Europas, da religionsfriheten i store deler av historien stod sterkere i Sentral-Europa enn Vest-Europa. Utdefineringen av jødedommens bidrag henger kanskje også delvis sammen med utdefineringen av Sentral-Europa fra historie-undervisningen og ellers det man ser på som europeisk felleskultur.

Jeg bruker betone at man ikke kun kan forandre verden med politiske vedtak. Likevel er det en ting som er særdeles lett å gjøre for dagens politikere: legalisere slaktning etter shechita- eller kosher-metoden. I dag importeres koshermat til Norge. Koshermat vil blant annet si at det er enkelte ting en ikke kan spise, melkeprodukter og kjøtt må holdes fra hverandre, og dyr og fjærkre må slaktes etter jødisk lov. Kjøttet må være tømt for blod. Selv om norske veterinærer forsikret at dyrene ikke fikk sterkere smerter ved denne slaktemetoden enn ved vanlig metode, ble det forbudt i Norge i 1929. Dette var en periode med antisemittisme. Ifølge matportalen.no har det vært diskusjoner "mellom norske matmyndigheter og det jødiske miljøet rundt import av koshermat til Norge".

Ifølge Wikipedia er det 803 jøder i Norge. Dette kan være feil, ettersom antallet buddhister ifølge siden er lavere enn tallene oppført andre steder. Jeg har også tidligere hørt noe høyere tall for antall jøder enn det Wikipedia oppgir. I Litauen skal det være 1272 jøder ifølge Wikipedia. Tallene er altså ikke så forskjellige. I Vilnius kan man imidlertid finne kosher-mat på dagligvarebutikk, mens det ikke er riktig så enkelt for norske jøder.

Det burde være lettere å følge sin religion, også på denne fronten.

Kilder og linker:
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Norway
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Lithuania
http://www.dmt.oslo.no/kashrut/
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-at-muslimer-skal-gaa-med-davidstjerne-3171233.html
http://www.vl.no/samfunn/article5041571.ece
http://www.vl.no/samfunn/article5044174.ece
matportalen.no
Grete Brochmann og Knut Kjelstadli: A history of immigration - The case of Norway 900-2000
Zigmantas Kiaupa: The history of Lithuania
Aftenposten, 28.03.10

Litauens skamfulle, nye lov

En grusom lov flekker til det ellers vakre landet på den andre siden av Østersjøen, landet som hittil har kunnet skryte av å være et reelt demokrati. Kanskje kan det det fortsatt, men når et EU-land vedtar en lov som forbyr spredning av informasjon om homofili til mindreårige bør det lyse et par varselsignal.

Dette er en forbrytelse mot 5-10% av Litauens befolkning, som allerede lider ganske mye under flertallets fordømmelse. Homofobi begrunnes gjerne av folk i Norge som mangel på kunnskap eller kjennskap til emnet. Hvordan skal man kunne hindre ytterligere homofobi dersom deler av befolkningen nektes kunnskap om det, også nettopp i den delen av livet mange av ens holdninger formes?

Hvordan føles det for en tolvåring, fjortenåring eller sekstenåring å oppdage at han er homofil, i et land der han per lov ikke skal ha noen informasjon om det?

Dette er en innskrenking av informasjon - såpass er klart for alle. Verst av alt er at dette kan gå utover psykisk helse til en stor prosentandel av befolkningen. Litauen er det landet i verden med mest selvmord, statistisk sett. Man kan ikke akkurat regne med at denne loven skal snu DEN trenden. I et demokrati burde vel mest mulig informasjon være tilgjengelig for befolkningen.

Dessverre begrunnes dette gjerne med kristne verdier og Bibelen. La meg få påpeke dobbeltmoralen i at et land som motsetter seg sterkt den moralske trusselen fra de homofile, vrimler av strippeklubber og sexbutikker? Om ikke vrimler, så er det ihvertfall der. Ifølge min italienske venninne som også har bodd i Litauen, er det sosialt akseptert for menn å ha elskerinner kort tid etter de har giftet seg. Hvor er kristeligheten da? Nei, det er nok mer bedagelig å ta ta tak i en liten del av "det moralske forfallet" - spesielt om man kan spille befolkningen ut mot en minoritetsgruppe! Spesielt kjekt i nedgangstider. Det er et knep man har sett før når lands økonomi er i krise. Om ikke med homofobi, så med krigføring mot en annen nasjon eller lignende.

Å presse et tankesett og en levemåte på mennesker som liksom skal være frie (skal man ikke være det - i et demokrati?) burde være uakseptabelt! Ingen skal nekte verken europeere eller andre å være kristne, eller å ikke like andres seksuelle orientering eller aktiviteter, men når politikere setter seg ned og griper så til de grader inn i friheten av informasjon - som vil gå utover en allerede STERKT LIDENDE gruppe i Litauen, er det UAKSEPTABELT.

Jeg savner engasjementet ovenfor homofobe land i Øst-Europa. Politikerne må fatte at lovene og prinsippene reduserer livskvaliteten til en vesentlig andel av befolkningen, EUs befolkning, Europas befolkning! Gjennom EØS-avtalen betaler vi penger for en rekke land i EU, deriblant Litauen. Skal vi betale for et land som kan innføre en såpass fascistisk lov? Skal vi det? Ville dette vært akseptabelt om vi snakket om et muslimsk land? Skal det forbigå i stillhet at Litauen innfører en såpass fryktelig lov, bare fordi de er et EU-land? Fordi vi importerer masse fra Litauen? Fordi de er så nære?

Det er mennesker det er snakk om, og på politisk nivå snakker vi om å bevare demokratiet og folks frihet. Jeg håper Norge vil gjøre noe. Erling Lae reiser til Vilnius med mannen sin, noe som visstnok er en bevisst handling, ifølge gaysir.no

Det er bra.

Jeg engasjerer meg selvfølgelig i dette, av åpenbare grunner. Det er fryktelig at et ellers så bra land som Litauen, med deres potensiale, skal falle ned i en slik avgrunn. Jeg håper at noe kan endre seg, men nå ser det ut til at situasjonen har frosset fast. Hvordan få en utvikling når den unge delen av befolkningen ikke skal få informasjon? Det er jo nettopp dem man kan regne med skal modernisere landet på den måten.

Linker:

http://www.ipsnews.net/news.asp?idnews=47291

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=13623