Viser innlegg med etiketten religion. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten religion. Vis alle innlegg

lørdag 14. april 2012

Min debutroman, "Gintaras", er nå lansert

Omslagsillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media
Jeg er utrolig glad for å skrive at boken min omsider er ute. Dette er en roman som kretser rundt tema som homofobi, innvandring, religion og usikkerhet.

Veldig mange har forhåndsbestilt, noe jeg er meget glad for. Boken håper jeg folk finner underholdende, samtidig som den kommer med noen klare budskap. Det er en vanskelig problematikk som presenteres og det ligger en god del research-arbeid bak. Jeg kunne ikke ha skrevet denne boken om jeg selv ikke hadde bodd i Litauen hvor handlingen utspiller seg. Jeg elsker å skrive skjønnlitterært og inspirasjonen jeg hadde da jeg skrev mesteparten av boken var nydelig å ha. 

Enkeltkapitlene ble gjerne skrevet med bestemte ideer bak. Historien som sådan var viktig i og med at jeg var klar på at dette virkelig var noe jeg ønsket å skrive og fant spennende. Samtidig så jeg at dette hang sammen med reell problematikk. På den måten er dette absolutt en realistisk roman. Samtidig er det et lite drøss av romantikk i by- og naturbeskrivelser. Vilnius, hvor mesteparten av handlingen utspiller seg, er en vakker by som jeg har ønsket å gi leseren et inntrykk av gjennom ord. Vilnius er et mangfoldig sted med barokk arkitektur, grå boligblokker og moderne glassbygninger. Slik er det også mange tendenser som kappes om dominansen i det litauiske idélandskapet. Forsideillustrasjonen på boken viser blant annet byggverk av forskjellig karakter. Jeg har tidligere skrevet et eget blogginnlegg om forsiden på boken. Jeg skrev der at jeg ville "ha en illustrasjon som kommuniserte kontraster, slik det også er i selve historien." 

Boken er resultatet av lang jobbing. Jeg har flere ganger gått gjennom manuskriptet før romanen fikk den endelige formen som den har i dag. Dette føles godt nettopp fordi det har resultert i noe håndfast og konkret. Jeg har ofte ønsket jeg kunne hatt en jobb for eksempel hvor jeg kunne vise til klare resultater. Når man studerer lærer man mye, men andre ser ikke hva man har i hodet før man presenterer det på noe vis. Derfor er også personlige samtaler så tilfredsstillende, fordi man da også får noe ut av hodet. 

Prosessen med skrivingen er jo også resultatet av de erfaringer og den relevante kunnskapen jeg har samlet meg. Helt fra jeg var liten gutt har jeg drevet med skriving. Gjennom skrivekurs har jeg møtt flere av mine beste venner. Jeg har vært heldig som har kunnet diskutere med, og bli oppmuntret av, mennesker med samme interesse. Noen av de mest avgjørende punktene i livet mitt har vært i forbindelse med skriving. Det er derfor nå et veldig viktig mål som er nådd. At jeg er med på å sette homofobi og mobbing, med de triste konsekvensene det kan ha, i fokus er ekstra tilfredsstillende. 

Jeg setter veldig pris på lesere, og det er nok mange som utsettes for problemene boken belyser som ønsker at det spres kunnskap om temaene, og forståelse for at intoleranse er ødeleggende. 

Tusen takk til alle som har kjøpt boken. Boken kan bestilles fra forlaget Publicas nettsider.

Oppdatering, 18. april: Boken kan også kjøpes fra bl.a. adlibris og bokkilden
Tine skriver om boken på sin blogg. På nettstedet gaysir.no kan du lese artikkelen "Drømmen om et bedre liv" skrevet av Marte Oraug Skogtrø. Også Bladet Vesterålen skriver om boken 18. april.

Oppdatering, 24. april: Boken kan nå kjøpes fra de fleste store norske nettbokhandler. 

torsdag 15. mars 2012

Om forsiden på "Gintaras"

I forrige innlegg skrev jeg at jeg tenkte å skrive om forsiden på boken i neste blogg-innlegg. I dette innlegget gjør jeg nettopp det. 

Forsidebildet er illustrert av en god venn av meg, Sindre Punsvik. Jeg hadde ganske klare tanker om hvordan drømmebildet skulle være, og Sindre klarer godt å tegne i den stilen jeg så for meg. Omslagsdesignet er av CF media. Jeg er meget fornøyd med resultatet. 

Boken omhandler flere tema. Jeg nevner ofte homofobi, innvandring og religion som tema for boken, men kan også nevne usikkerhet og ting som går mer på det psykiske. Da jeg fikk inspirasjonen til boken i 2009 så jeg først for meg en veldig mørk sak. Da jeg i begynnelsen av 2011 tok fatt på nytt var jeg opptatt av at det ikke skulle bli fullt så dystert. Jeg ville derfor ha en illustrasjon som kommuniserte kontraster, slik det også er i selve historien. 

Byen på bildet er basert på Vilnius, hovedstaden i Litauen, men det er ingen nøyaktig gjengivelse eller presentasjon av byen som sådan. Bygningene på forsiden er basert på bygninger som finnes i byen, men disse står ikke slik i forhold til hverandre som i illustrasjonen. Slottet (som egentlig ligger på en øy) i Trakai er også med, selv om Trakai ligger et stykke fra Vilnius. På bildet er også kirker, skyskrapere og sovjetblokker illustrert. 

Illustrasjonen viser bygninger som kan assosieres med forskjellige historiske tider. Slottet i Trakai stammer fra middelalderen (selv om det senere er rekonstruert). Gamlebyen i Vilnius har også mye flott arkitektur og er spesielt dominert av barokk. Blokkene i utkanten er fra sovjet-perioden og skyskraperne fra tiden etter at litauisk selvstendighet ble gjenetablert i 1990/91 (Litauen erklærte seg selvstendig fra Sovjetunionen 11. mars 1990, men ble ikke anerkjent av noe land før året etter. Island var først til å anerkjenne selvstendigheten). 

Gamlebyen i Vilnius er fargerik og har arkitektur med masse detaljer, men utenfor denne kan man finne "sovjetblokker" i store antall. Mange av dem er helt like, grå, kompakte, solide og kjedelige. Det man kan kalle bomaskiner. Slik det bor masser av mennesker bak disse grå veggene var det mye som var skjult under Sovjetunionens trykkende okkupasjon. Høye, grå blokker kaster lange, mørke skygger. Det er fortsatt lite respekt for forskjeller i landet, noe man merker i holdningene til homofile og andre minoriteter. Etter selvstendigheten har det også kommet en del skyskrapere og glassbygninger, men blokkene fra Sovjet-tiden vil nok bli stående lenge. 

Boken "Gintaras" kan bestilles fra forlaget Publicas nettsider, men kommer først om noen uker.



lørdag 28. januar 2012

Litterære big bangs

Skal litteraturen være skildrende og eksistere for sin egen skyld, eller skal den sette i gang big bangs som får folk til å reflektere eller starte en diskusjon? Dette spørsmålet kan en ha lange og interessante diskusjoner om, men jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Jeg foretrekker litterære big bangs som gir meg aha-opplevelser og får meg til å reflektere. En skjønnlitterær fortelling kan ofte lettere få en til å åpne seg for en alternativ posisjon eller tenkemåte. Det er lettere å møte en fortelling med åpent sinn enn en argumenterende artikkel til støtte for et bestemt politisk eller religiøst syn.

Etter forrige blogg-innlegg, "Om å skrive", fikk jeg et godt forslag om å skrive et blogg-innlegg over bøker som har fungert som "eye-openers" for meg. Jeg har lest utrolig mange bøker i årenes løp og jeg kan ikke dekke alle som har gjort inntrykk. Det er også en stund siden jeg har lest bøkene jeg her vil omtale og innlegget kan da bli noe upresist. Dersom bøkene høres interessante ut vil jeg anbefale leseren å sjekke dem ut selv. Jeg vil her fokusere på tre bøker med veldig forskjellige budskap. Jeg vil snakke om "Hva må gjøres?" (jeg leste denne på engelsk med tittelen "What is to be Done?") av Nikolai Tsjernysjevskij, "De som beveger verden" av Ayn Rand og "Oppstandelse" av Lev Tolstoj. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om noen av bøkene som preget meg mest i 2010, "Boksider fra venstre til høyre - 2010".

Gammel, russisk forside til Tsjernysjevskijs
roman, "Hva må gjøres?". Bildet er hentet
fra Wikimedia Commons og viser ikke
forsiden til den versjonen jeg har lest.
Nikolai Tsjernysjevskij ble født i 1828 i Saratov i Russland og ble blant annet litteraturkritiker, forfatter, filosof og sosialist, selv om tankene man finner i verket "Hva må gjøres?" er av et mer demokratisk slag enn det den senere Sovjetunionen ble preget av. Lenin ble svært begeistret og preget av boken og kom selv med en bok, dog ikke skjønnlitterær, med samme tittel. Også Lev Tolstoj kom med en bok med denne tittelen. Tsjernysjevskijs bok regnes av flere som av relativt lav litterær kvalitet. Dette kan muligens komme av at budskapet i boken kanskje er viktigere og mer betont enn handlingen og skildringene. Personlig liker jeg denne korrelasjonen og blandingen. Forfatteren henvender seg også direkte til leseren til tider, noe jeg synes er en spennende teknikk. Hovedpersonen, Vera Pavlovna, lever i et undertrykkende hjem og har en svært dominerende mor. Hun møter den intellektuelle Lopukhov som gifter seg med henne og dermed får henne bort fra hjemmet og et ekteskap med en annen hun ikke er interessert i. Etterhvert tar hun initiativ til å starte en sybedrift. Denne organiseres på spesielt vis da alle syerskene eier bedriften sammen. Vera Pavlovna leser for syerskene mens de jobber og trekker etterhvert inn andre "lærere", noe som høyner syerskenes kunnskap. Bedriften utvider seg stadig og vokser seg større. Den tar på seg flere og flere oppgaver og kan sies å være en distributør av velferd for sine arbeidere. Å organisere en bedrift der arbeiderne selv eier bedriften har vært prøvd som modell tidvis i det virkelige liv og er ikke en håpløs affære. En kan tenke seg flere nyttige sider ved dette. At arbeiderne eier en bedrift gjør at bedriften kan underlegges demokratisk kontroll av arbeiderne som er med. Arbeiderne vil så kunne stemme over en eventuell utvidelse av bedriftens "mandat" noe som kan munne ut i at bedriften for eksempel kan trekke inn forelesere til å undervise eller tilby aktiviteter til arbeiderne som det vil være mer lønnsomt å gjøre i plenum enn enkeltvis. Samtidig møter vi her samme dilemma som vi gjør innenfor andre demokratiske institusjoner eller organisasjoner, nemlig at den enkelte kan bli overkjørt og fellesskapet ofte vedtar ting som går mot hans eller hennes interesse.

Tilbake til Tsjernysjevskijs bok; boken taler også for kvinners rettigheter, men problematiserer også ekteskapet som institusjon. Vera forelsker seg i Lopukhovs kamerat, Kirsanov, men fordi hun er bundet av konvensjonene og redd for å støte Lopukhov gir hun ikke etter for begjæret og forelskelsen. Lopukhov forstår situasjonen og gir inntrykk av å mene at det er greit at Vera gir etter for impulsene og at dette kanskje vil være riktig. Vera gjør ikke dette likevel og Lopukhov forlater historien for å gi rom for det nye forholdet. Dette er en gripende del av romanen og gir den en ekstra dimensjon. Romanen er noe spesielt skrevet og ville kanskje litterært sett passet bedre inn i vår tid enn den gjorde før, selv om budskapet og temaet passer best til Tsjernysjevskijs samtid. Grunnen til at jeg trekker frem denne boken er at den fikk meg til å tenke over dens egne tema, men også over hva som liksom er galt med boken litterært sett. Romanen har også vært viktig for å forstå mye av det jeg studerer på universitetet, blant annet fag som har med Øst- og Sentral-Europa å gjøre, og derfor også kommunismen (som jeg tar sterk avstand fra).

En annen roman jeg vil nevne som har satt i gang tankevirksomheten hos mange er "De som beveger verden" av Ayn Rand. Boken er kanskje mer kjent under originaltittelen "Atlas Shrugged". Ayn Rand ble født i Sankt Petersburg i 1905. Hun og familien ble motarbeidet av bolsjevikene og hun kom seg til USA i 1925. Hun er kjent for sin objektivistiske filosofi som fremhever individets rettigheter, rasjonell egoisme og laissez-faire-kapitalisme som goder. Hun var også sterkt imot religion. Romanen "Atlas Shrugged" har inspirert mange politisk interesserte og flere politikere på høyresiden har blitt sterkt preget av denne romanen eller andre deler av Rands forfatterskap og ideer. Romanen er godt skrevet og får meg til å tenke; "slik kan det også sees". Blandingen av fiksjon og filosofi som vi ser det i "Atlas Shrugged" er typisk for russisk litteratur, og jeg mener å se klare tegn på at Rand er sterkt preget av den russiske litterære tradisjonen. Som i Tsjernysjevskijs roman får vi eksempler på eksemplarisk adferd (subjektivt sett) gjennom hovedpersoner i boken. Mens "Hva må gjøres?" bærer bittesmå preg av politisk science fiction går "Atlas Shrugged" enda lenger i dette. Kanskje kan Rand ha vært inspirert av en annen interessant russisk forfatter, Jevgenij Zamjatin, som skrev boken "Vi" (denne har jeg lest på engelsk under navnet "We") som ble utgitt i 1924. Boken viser en totalitær, kommunistisk dystopi hvor folk har nummer i stedet for navn. Det er en spennende science fiction-roman som jeg også anbefaler. Denne romanen gjorde kanskje mindre inntrykk på meg enn den kunne gjort etter at jeg allerede hadde lest George Orwells "1984". Aynd Rands "Anthem" som først kom ut i 1938 er enda mer i denne sjangeren enn "Atlas Shrugged", riktignok.

"Atlas Shrugged" viser først og fremst hvordan "enerne", entreprenører og innovative mennesker driver utviklingen og vel... nettopp beveger verden. Som i Tsjernysjevskijs roman er også her den kanskje viktigste hovedpersonen, Dagny Tagart, kvinne. Sammenligninger mellom forfatterne Nikolai Tsjernysjevskij og Ayn Rand blir interessant når vi ser på det kjente sitatet av John Galt i "Atlas Shrugged" for deretter å se på et sitat av Tsjernysjevskij, som på en politisk akse normalt vil plasseres motstående Rand. John Galt sier i "Atlas Shrugged"; "I swear by my Life and and my love of it that I will never live for the sake of another man, nor ask another man to live for mine". Så til sitat fra Tsjernysjevskij; "What filth, what pure filth - "possession". Who dares possess another person?".

Tsjernysjevskij lar før selve romanen begynne følgende utsagn komme gjennom en sang fra Vera: "Our own happiness is impossible without the happiness of others", dette ifølge bloggposten Nikolai Chernyshevsky - "What is to be Done?" av 6. desember 2009 på bloggen "A Voice of Reason". Jeg mener at det i det lange løp gjerne vil være liten forskjell mellom hva som er godt for én og hva som er godt for en annen da alt henger sammen karmisk gjennom årsaker og virkninger, handlinger og reaksjoner. Jeg har selvfølgelig blitt sterkt preget av buddhistisk litteratur også, som jeg har skrevet en del om tidligere og ikke går så altfor mye inn på her, selv om jeg gjerne vil sitere Dhammapada vers 67 og 68: "Den gjerningen er ille gjort som etterpå du angrer, når du må høste fruktene med tårer på ditt ansikt. Men dét er godt og riktig gjort som ei du trenger angre, når du kan høste fruktene tilfreds og glad til sinns."

Foto av Tolstoj fra 1906
hentet fra Wikimedia Commons
En annen bok som har satt i gang et mentalt big bang er Lev Tolstojs "Oppstandelse", en bok jeg forøvrig har skrevet litt om før.  Boken kom først ut i 1899. Boken skildrer en religiøs eller spirituell oppvåkning, men er samtidig et angrep på det samtidige russiske rettsvesen og sider ved kirken. Lev Tolstoj var sterkt preget av buddhismen og ble på sine eldre dager veldig religiøs (dog med kristen innpakning). For dem som ikke kjenner til Lev Tolstoj kan jeg si at han er en av verdens aller mest kjente forfattere, men at han også gjerne regnes som filosof. De mest kjente bøkene hans er "Krig og fred" og "Anna Karenina" og regnes ofte som literært overlegne "Oppstandelse", kanskje nettopp fordi "Oppstandelse" kan virke moraliserende, noe mange ikke liker.  Boken handler om Nekljudov, en velstående mann som i sine unge år hadde en affære med en stuepike hvor han ikke tedde seg særlig bra. Stuepiken ble sparket fra sin stilling og endte opp som prostituert. Hun blir siktet for drap og sendt til Sibir. Nekljudov følger med og forandringen hans begynner både før reisen til Sibir og under denne. Boken fikk meg til å bli overbevist blant annet om at straff rent moralsk sett er galt. Hvordan man da i praksis skal sørge for å avskrekke folk fra å bryte lover er et intellektuelt problem. Mest av alt akselererte denne boken min interesse for buddhismen og fikk meg til å tenke at jeg måtte forandre livet mitt merkbart. Antagelig er dette den skjønnlitterære boken som har vært aller viktigst for meg.

Her er et fint sitat fra boken: 

"Human beings are like rivers: the water is one and the same in all of them but every river is narrow in some places; flows swifter in others..."

Jeg kunne her nevnt også andre bøker. Jeg kunne gått i detalj på mer buddhistisk litteratur. Jeg hadde også lyst til å diskutere Indra Sinhas fantastiske roman "Dyrets folk". Jeg kunne nevnt flere bøker av Tolstoj. Jeg kunne nevnt bøker av Imre Kertész for eksempel. Imre Kertész har jeg skrevet om før i blogginnleggene "Litterært lørdagsinnlegg" og "Er vi skjebnen?" fra i fjor. 

Jeg har forsøkt å bruke norsk transkripsjon av russiske navn. Det burde ikke være altfor vanskelig å finne de engelske eller russiske for dere som eventuelt skulle være interesserte i å finne utgaver på disse språkene. 
_____________________
Kilder:
Bøkene som nevnes, så klart. 
Dhammapada-sitatet er fra den norske utgaven hos Gyldendal Klassiker 2002, oversatt av Kåre A. Lie
http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.librarything.com/work/113859
http://en.wikipedia.org/wiki/Ayn_Rand
http://en.wikipedia.org/wiki/Anthem_(novella)
http://en.wikipedia.org/wiki/We_(novel)
http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Tolstoy_1906.jpeg?uselang=nb
http://www.paperstarter.com/resurrection.htm
http://carolynjean-avoiceofreason.blogspot.com/2009/12/nikolai-chernyshevsky-what-is-to-be.html

lørdag 21. januar 2012

Om å skrive

Bilde jeg har tatt i Budapest desember 2010
Senere i år kommer min første roman, som kretser rundt temaer som homofobi, religion og innvandring. Dette er med andre ord en høyaktuell bok på flere måter, noe blant annet mine to forrige blogg-innlegg i år illustrerer, se "Bør religion være et fag i skolen?" og "Dehumaniseringen".

Jeg har siden jeg var liten gutt likt å skrive og drømt om å bli forfatter. Jeg har også en stor tro på litteraturens og kunstens påvirkningskraft i samfunnet, noe som kanskje kommer av at jeg har lest mye øst-europeisk litteratur. Der har skjønnlitteraturen nærmest fungert som debatt-arena i perioder med mye sensur.

I årenes løp har jeg skrevet en del om selve det å skrive. I min upubliserte novelle sist redigert i 2007, "Stanislaw" skriver jeg: "Med ønske om ikke å søle blekk på sine egne, bleke lår, skyver han blekkhuset og fjærpennen til side. Den ene hånden, den høyre, har utallige blekkflekker. Taust registrerer han at trebordet på enkelte steder helt har gitt opp trefargen.  En tynn bok med liten skrift, viser stolt frem sine fuktskader."


Ideen til boken som kommer ut senere i år fikk jeg allerede i mars 2009 da jeg bodde i Litauen. I blogg-innlegget med den enkle tittelen "Bok" av 27. mars 2009 skriver jeg ekstatisk at "jeg har kanskje aldri før vært så inspirert. Jeg har skrevet intensivt i noen timer nå. Jeg skal skrive videre. Jeg håper jeg får gjort noe skikkelig ut av dette. Jeg er utrolig inspirert. Dette kan bli noe.". Jeg ble imidlertid ikke fornøyd med stilen i det utkastet og begynte senere helt på nytt med hovedsakelig samme idé men noe annen form. 


I innlegget "Poetica" av 9. februar 2011 skriver jeg: "Det er tomhet i hodet mitt og tørke med fuktig overlag bak øyelokkene mine etter å ha vært dypt inne i en bølge av ekstrem kreativitet de siste ukene. Kreativiteten, ideen, historien som må frem, linjene i en fortelling og symbolene i helheten, hva sier man - et skrikende barn som må føs."


Jeg skrev i "Fristelsen og skrivingen", mens jeg var i Estland i fjor, at "Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre."


Blir glad for interessen som er for skrivingen min, og om du er interessert i å høre mer om boken som kommer ut senere i år, har noen spørsmål eller ønsker å forhåndsbestille, kan du ta kontakt på e-post-adresse kolja1988@gmail.com

onsdag 11. januar 2012

Bør religion være et fag i skolen?

Espen Andersen har skrevet en kronikk som kom på trykk hos Aftenposten 8. januar. Kronikken bærer tittelen "Religion bør bli historie" og har skapt en del debatt. Innlegget er ikke like mye et ateistisk kunststykke i å skrive med mange ord at "religion er teit" som tittelen kan få en til å mistenke. Innlegget tar nemlig til orde for at religion ikke bør være eget fag, men heller bør kuttes opp i biter som kan kastes til samfunnsfaget og historiefaget.

Innlegget gir inntrykk av at religion stort sett er eventyr eller overtro som står i kontrast til en opplyst vitenskap. Når en lærer om vitenskapelig metode skal en ikke holde på lenge før en finner ut at vitenskapen som alt annet er i forandring (vissheten om forgjengeligheten er noe av grunnkunnskapen i buddhismen, blant annet).

Vi har Kuhns paradigmeskifter for eksempel, der utviklingen går i paradigmer, der det til enhver tid er et rådende syn, som så byttes ut med et annet paradigme. Disse paradigmene kan også forstås som lite annet enn tvangstrøyer, som monstre som styrer hvordan du skal skrive, hva du skal tenke og hvordan du skal angripe et problem. Nå om dagen skal vi ikke være gudfryktige, men vi skal holde oss til de vitenskapelige normene. I historiefaget for eksempel er et av budene på en imaginær steintavle at du ikke skal bruke såkalt historisk presens. Det er altså å skrive om ting i fortiden i grammatisk nåtid. Det er uvitenskapelig og må ikke bedrives.

Religionsfaget i dag, ihvertfall slik det fungerer i videregående skole i "Religion og etikk", er et av de bedre fagene. Dette nettopp fordi det er et mangfold av tenkemåter og problemstillinger som kan hjelpe en til å bli kritisk og tenke selv. En blir presentert for ulike religioner og livssyn, riktignok noe grunt, og noen vil kanskje til og med kjøre sammenligninger på hva forskjellige livssyn vil mene om en bestemt etisk problemstilling. Jeg mener også det er viktig å ha kjennskap til de største religionene for å forstå religiøse menneskers bakgrunn for eksempel i en debatt. Religionene har også vært viktige pådrivere nettopp for historisk forandring og utvikling (eventuelt stagnasjon, men også det er viktig å forstå).

Espen Andersen skriver om religionsfaget: "Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati?" Jeg mener det er lite i denne holdningen som kan bidra til kulturell selvkritikk eller systemkritikk. Jeg leser dette som at man skal tro og mene noe bestemt for at systemet skal fungere. Jeg mener at etikke er noe langt mer enn dette. Vi har jo ikke bare et system å forholde oss til, men gjerne en venner, familie og naboer også. Videre går dette glipp av noe av det viktigste en kan lære: Hvordan skal vi leve for å bli lykkelige?

Innenfor et buddhistisk syn er det klart at alle mennesker først og fremst ønsker å være lykkelige. Dette mener jeg er viktig å reflektere over. Ethvert levende vesen bør ha som mål å bli lykkelig og at andre skal være lykkelige. Det hadde vært fint om veien til dette gikk gjennom å fungere innenfor et liberalt demokrati, men for meg er det noe som skurrer. Jeg har få problemer med det liberale demokratiet, men jeg kan ikke se at det er så vanskelig å lære å leve innenfor dette, og så viktig at vi ikke kan få en meny over innfallsvinkler til hvordan vi skal leve og hvordan vi skal se verden og virkeligheten. En annen sak er også at det tidligere nevnte liberale demokratiet nettopp fungerer best om det er meningsforskjeller og forskjellige synspunkter ute og går. Da må vi ha en skole som viser elevene at det er mulig å tenke selv og å velge noe annet enn et sekulært, politisert virkelighetssyn.

Religionskunnskap er dessuten uhyre viktig for å forstå den verden vi lever i. Selv om Norge er rimelig sekularisert ser vi at andre deler av verden opplever nærmest en resakralisering. Land som Russland, Litauen og Polen er preget av å bli mer religiøse snarere enn det motsatte. Vi ser at religion er et stort tema i dagens debatter, da spesielt islam. Likevel vil jeg kritisere noen av endringene som har skjedd med religionsfaget i videregående skole, med at det ikke er obligatorisk å kjenne til alle de store religionene. Det burde det være.

Det er viktig å ha kunnskap slik at ikke debattene blir redusert til en prosess der noen står anklaget for frafall fra Vitenskapen og Ateismen - at vi har en arrogant skare med ordentlige, sekulære og opplyste nordmenn som i Vitenskapens tjeneste peker på religiøse mennesker som roten til ondene i verden.

Jeg mener vi må ha mer og ikke mindre religion og livssyn i skolen. Skolen må legge opp til at elevene i større grad skal lære å leve og tenke selv. Jeg tror elevene gjør dette best med å ha kjennskap til ulike måter å se verden på og ulike måter å leve på. Denne kjennskapen får de mer av i religionsfaget enn i andre fag.

fredag 19. august 2011

Benches and river of Tartu

The benches of Tartu, solidly parked in historical atmosphere, and - at least for the time being - rays of sunlight, are perfect for intellectual conversation. If you furthermore add the fact that Estonia is considered the world´s freest country according to some, you easily feel free to let your thoughts run wherever you want them too, or, if you - like me - sometimes like to focus them in meditation, you´re most welcome.

Tartu is a quite small city, by world standards, although perhaps not by Nordic ones, having a population of approximately 100.000 people (a little bit more). Being most of all a student city, the population is young, and it´s quite easy to get by using English. Even though you can also here find young "gangstas" which are high on themselves, there are less of them than in Oslo or Vilnius, at least if my eyes tell the truth, and this might perhaps be because of education.

When I was first in Estonia in 2007 I was struck by the landscapes. Not the landscapes I saw with my own eyes, but the one I saw on the cover of a history book I bought, for example. This means fields with lonely, big trees I cannot tell the names of. Of course, it is tempting to sit down meditating there. If you add the pleasant weather, the ponds, the river, the sound of the crickets, the birds´ singing and the open spaces, you´d understand what I mean. Luckily, these are the landscapes around Tartu.

The Emajõgi river is a midsized river running through town, and connecting the big lakes Peipsi and Vörtsjärv. When sitting peacefully on a bench by the lazy river you can see the fish jumping. This means that you also can see people fishing. On each side of the river, except from in the city center, there is an abundance of trees. I honestly can´t tell the names, but it looks very nice.

Even though Buddhism isn´t thriving in Estonia, the Dalai Lama just visited Tallinn, and was met by thousands of people. Here in Tartu I could see an exhibition in the public library, which, as I understood, was dedicated to Tibet, Dalai Lama and (Tibetan) Buddhism. I am very glad Estonian politician dare standing up to Chinese pressure. There wouldn´t be any politics if they didn´t have consequences, and good consequences usually follow good intentions. Suppressing freedom of thought out of shortsighted economical gains, will not give good results in the long run.

I´ve been happy these days.

søndag 24. juli 2011

Sanity is international and interreligious

I have received messages from my friends outside Norway having heard about the tragedy happening on Friday 22nd of July, when a Norwegian nationalist extremist killed at least 76 people. The people sending me messages of concern are people who care, and people who have not dehumanised me because of having different passports, mother tongues or religion. These people are doing the opposite of Anders Breivik, the assassin behind the massacre at Utøya and the bomb attack in Oslo centre. My friends see me, other citizens of Oslo, the victims and their families, relatives and friends as individuals worthy of respect. The assasin did not. His ideology - extreme nationalism - cherish lines in the sand and mythological history, not extending far enough back in time, as the most important in life. This ideology, along with certain other political ideologies, threatens with wiping out what healthy religious practice and good ethical philosophy have tried to develop: compassion for all human beings and equality, maybe not of material possessions, but of personal worth.

Extreme nationalism manifests itself in violence everywhere in the world. However, as all educated people know, nationalism is a quite new ideology, which has its origins in the 19th century. Its dire concequences could be seen in the politics of Nazi Germany, and the nazi protectorates, and other right-wing authoritarian regimes. It could also be seen in the hidden Russian chauvinism of the Soviet Union, where national minorities were in a higher risk of repression than ethnic Russians. It can be seen in the actions of Hindu nationalist groupings in India, like Shiv Sena. It has been seen in tribal strife in Africa. It has been seen in the violent actions of IRA, or Palestinian activists and Israeli reactions. Less violent manifestations have been seen in the immoral treatment of certain asylum seekers in Norway, like the Ethiopian group having worked in Norway for years, paid taxes, learnt Norwegian and had children in Norway, whom the politicans have punished by taking their jobs and threatening with throwing them out of the country. These are the very people having paid parts of the politicians´ wages. In this case we have seen apathy from most of the Norwegian titulars. It shows us one thing: citizenship, modernity and political ideology have let people accept different moral treatment of certain groups than others. In certain discussions regarding this topic I have been met with the answer "... but it is OUR country". Differences in my criteria and these people´s criteria have their roots in the following: whereas I emphasize action, the fact that the Ethiopian group has contributed and done something for the rest and also has the same value because they are human beings and actually present, the others emphasize some imagined implisit quality or trait lying in people. This is manifest in their passport. 

Nationalism has been growing in Europe recently, and while most of the people are either apathic or against it, those who are not have been let do what they want. They have been posting their hatred on internet communities, online newspapers and the likes of it, without a proper response. The reason why is that lots of us are disgusted by the extreme nationalists´ dehumanisation of people, and lots of people feel that it is impossible to talk with these people. However - this situation has been there before. This was also the reactions of lots of Europeans when they saw the rise of Nazism. Apathy and passsivity don´t solve anything.

On the other hand - violent nationalism thrives in a climate of dualism. Where it is common and considered natural to draw lines in the sand between you and me, whether in terms of nationality, political view, religion, sexual orientation or anything similar, and considering these absolute - this mentality will more seldom be questioned. Computer games where the good guy has to shoot the evil zombies might not be so innocent as we think. For me - morality has to do with actions and not with qualities. 

Because speaking deeply - there are no inherent qualities. We are all human. This means we have a potential for change. This might be in a good direction or a bad direction. However, forgetting this - that the actions are what counts, might lead to dehumanisation. For the assassin killing so many people, these people were no people. They were manifestations of his enemy ideology, and just like a computer hero he went around shooting them. This mentality is utterly dangerous. 

Although we need to protest against wicked opinions, ideology and mentality, what we need most strongly to condemn is bad actions. Some actions are illegal. If the law is fair, it condemns certain actions, not imagined qualities. This means murder and violence are horrible actions. Furthermore, this means there should be no death penalty for any crime. This only carries on the mental dualism. No person is static. There is always a potential for change. Even the hardest stone is softened by the sea. 

One of my most cherished Buddhist tales is about the murderer Angulimala who collected fingers, but later in life he became a Buddhist and a pacifist. There is always hope for change in a positive direction. Seeing a person as lost in something you don´t like, and judging that person as undeserving of life, already contains the seed of dehumanisation - the start point of all totalitarian ideologies and mindsets. 

søndag 17. juli 2011

Tilbake fra India og Nepal

Endelig kom jeg meg til India, og Nepal for den saks skyld. Endelig. Endelig fordi jeg vel har hatt lyst til å reise til India fra jeg hørte ordet. At jeg ble buddhist har ikke minket interessen for India. Endelig, også fordi India vel har den mest spektakulære historien i hele verden, og ikke minst er India den flotteste stormakten vi har. Endelig, på grunn av indisk natur, kultur, arkitektur og mat. At folk var så utrolig hyggelige, vennlige og hjelpsomme var jeg imidlertid ikke forberedt på, men det var en høyst gledelig overraskelse.

Sakte har jeg beveget meg sørøstover på kartet. Litauen, Ukraina, Armenia, India. Jeg nevner disse fire, fordi disse nok er de landene jeg har vært i som jeg hadde aller mest lyst til å reise til før jeg dro, og også fordi alle fire kan anbefales på det hjerteligste.

Jeg har vært borte i to uker, og disse to ukene har vært så innholdsrike at jeg rett og slett ikke makter å skrive et enkelt blogg-innlegg om hva vi gjorde fra begynnelse til slutt. Det ville ta veldig lang tid å skrive, det ville bli oppramsende, og for hvert ord ville færre lese det. Jeg vil derfor, muligens usystematisk, komme med noen historier og fortelle om inntrykk jeg finner nevneverdig.

Først og fremst må jeg si at jeg virkelig elsker India. Jeg koste meg fra første til siste dag. Det eneste jeg var litt ukomfortabel med var en togtur fra Lucknow til Agra, da det var åpen vogn og ikke kupeer, folk satte seg overalt selv om det ikke var deres seter, og setet mitt, eller sengen min var meget hard. Tiggerne og de ivrige selgerne kan også bli irriterende, og vi betalte tips nesten hele tiden. Bortsett fra disse faktorene var alt bra. Det ville neppe vært like bra om det ikke var for at jeg reiste sammen med et veldig bra reisefølge, og vi hadde det utrolig morsomt. I tillegg til godt samhold i gruppen var vi også kjempeheldig med guider, sjåfører og andre ansvarspersoner i India og Nepal.

Hovedmålet med reisen var å besøke viktige steder i Buddhas liv, deriblant de fire store stedene. Det vil si der han ble født (Lumbini i Nepal), der han fikk oppvåkning (Bodh Gaya i Bihar, India), der han holdt sin første tale som Buddha (Sarnath, i Uttar Pradesh, India) og der han døde, eller oppnådde parinirvana (Kushinagar, i Uttar Pradesh, India).

Min mest intense åndelige opplevelse under reisen var under meditasjon i Lumbini, Nepal, på et trinn ned mot en kunstig dam hvor det var store mallefisker og små skilpadder. Solen stekte aggressivt, og mens andre hadde funnet skygge under de vakre trærne rundt dammen satt jeg ned mot vannet. Den røde velsignelsen i pannen min rant nedover ansiktet med svetten, mens jeg konsentrerte meg om pusten, hvordan den gikk inn og ut. Fokus. Riktig dypt kom jeg ikke, da jeg etterhvert gav etter for heten, som sikkert ikke ble mindre intens av at jeg hadde på meg en mørk, relativt tykk bukse kjøpt i Nepal, og flyttet meg under et tre, jeg også. Imidlertid kunne jeg føle en tilstand uten frykt, men total velvære. Og det er vel ikke så langt fra målet - om man bare kunne holdt følelsen hele tiden. Det var minutter uten hat og begjær. Og - hva har man da? En følelse av å være fornøyd. Hva kommer til viten og kunnskap, synes det tydelig at alle kunnskap ikke kan være aktiv på en og samme tid, da en i et øyeblikk ikke fanger alt, hvilket igjen betyr at en kan ha øyeblikk uten dumhet. Så - hva skjer om en ikke har noen dumme tanker, intet begjær og intet hat - jo: man er i øyeblikket lykkelig. Da jeg åpnet øynene igjen kunne jeg se på dammen jeg hadde sett før jeg lukket øynene. De store mallefiskene holdt seg som regel i dypet, men kom av og til opp, slik at en kunne gispe av beundring. Men etter å ha sett dem noen ganger er også de normale. De er og de eksisterer og de svømmer rundt. For meg var dette et av høydepunktene. Trist nok var batteriet på kameraet mitt i streik da vi var i Nepal.

Delhi er en merkelig by. Den er stor, men bygningene er ikke alltid så høye. Den er fylt med grønne lunger her og der, og den er underlig fargeløs. Det er en del flott arkitektur, så klart, men for min del var Lotustemplet høydepunktet. Lotustemplet er et hvitt, stort og vakkert tempel, formet som en lotus. Initiativet til tempelet er tatt av bahai-troende, og tempelet er åpent for religiøse av alle konfesjoner, og der kan en be, meditere eller gjøre det som er passende den aktuelle religion. Utenfor her er det også dammer, hvor en kan vaske føttene, og ikke minst glødende veier en helst skal gå på - barbent.

Bodh Gaya, stedet hvor Siddharta Gautama ble Buddha - opplyst - stedet hvor den buddhistiske filosofi ble til, er et nydelig sted, med det flotte Mahabodhi-tempelet, og et gigantisk bodhi-tre som visstnok  stammer fra det samme bodhi-treet Siddharta ble opplyst under. Bodh Gaya har flere templer og er et stille og rolig sted i vakre omgivelser. Imidlertid slapp en heller ikke her unna fattigdommen, og det var ikke fritt for at folk ville profittere på religiøses følelser og stemning ved å løpe etter en med buddhistiske effekter som de absolutt skulle selge. Vi ble også vist to skoler som ble drevet av donasjoner, og der de ansvarlige gjerne ville ha nettopp dét. Om det finnes et godt formål er det vel det, men samtidig kunne en bli noe overrasket over hvor direkte folk kunne be om penger.

Varanasi er en viktig by for hinduer, og her renner den hellige Ganges gjennom. Ved noen ghater ned mot Ganges er det kremering av døde, andre steder bader man, eller ofrer man, eller tar båt. Vi ble med på en Aarti-seremoni ved elven, og interessant nok kom også lederen for BJP, et av Indias største partier, til seremonien. Varanasi var et sant sammensurium av alt. Selgere, religiøse, lukten av røkelse, tidvis av urin, og ikke minst: utrolig mange kuer. Duften av røkelse satt fortsatt igjen i klærne etter jeg kom tilbake til Norge. Vi kunne også nyte fantastisk masala-te fra leirkopper, og vi besøkte en utrolig spennende silkebutikk, hvor alt var håndlaget, og vi kunne sitte og slappe av mens selgerne presenterte varene. Noe annet fantastisk var å se solen stå opp over Ganges, og alle de gigantiske fuglene som fløy over elven.

Av profane steder så vi ved siden av Delhi, også Lucknow og Agra, hvor berømte Taj Mahal ligger. Av disse stedene ble jeg mest imponert over Chota Imambara i Lucknow, som er bygd som mausoleum. Inne er det fantastiske grønne vegger, og i etasjene over hovedrommene er det labyrinter som er utrolig fascinerende. Lucknow er også en av Indias vakreste byer, selv om byen har blitt forandret av tiden, både på grunn av slitasje og på grunn av modernisering. Imidlertid ser byen ut til å blomstre igjen nå, og helhetlig sett mener jeg dette er den vakreste byen vi så i India, det vil si jeg mener det var vakrere enn Delhi, Agra, Varanasi, Patna (som vi bare kjørte gjennom, så og si), og småstedene. Litt fordi Lucknow har et helhetlig preg, den er ren, og har ikke så mange supermoderne bygninger som Delhi. Under Mayawati, lederen for partiet BSP, har det blitt bygd en fantastisk vakker park i Lucknow, som for tiden var stengt, men som kunne ses utenfra. Den er rett og slett fantastisk, med gigantiske stein-elefanter og en Ambedkar-stupa. Bhimrao Ambedkar var hovedarkitekten bak Indias sekulære grunnlov, og han var også buddhist, og kritisk til kastevesenet, noe også Mayawati og BSP er. Parken heter nå "Bhimrao Ambedkar memorial".

Indisk mat og herlige krydder fulgte med overalt. Jeg ble litt lei av kylling og geit, da det stort sett var det det gikk i, da biff og ku-kjøtt ikke spises av hinduer, og svin ikke spises av muslimer, og forøvrig er store deler av befolkningen vegetarianere. Heldigvis kunne man av og til avveksle med fisk, og den var stort sett veldig god.

Etter å ha kommet tilbake fra India har jeg fortsatt igjen en god følelse. Åpne mennesker, smilende mennesker, hyggelige mennesker, en føler en kan snakke om alt med, gjør at jeg til og med kan tenke meg å flytte til India. Flott land.

mandag 27. desember 2010

Narnia igjen og fantastiske C.S. Lewis


Jeg så den tredje Narnia-filmen på kino i går, og jubler over anledningen til å hylle Narnia-bøkene skrevet av C.S. Lewis. Filmen bevarte på ganske god måte tema, budskap og stemning fra boken, selv om filmmakerne har tatt seg store friheter i å tolke handlingen og å stokke om på den. Dette gjorde ikke så mye, da selve boken er veldig oppstykket, og er den Narnia-boken som kanskje mest mangler koherens og indre tråd. Likevel duger den veldig for det unge kinopublikum anno 2010, som kanskje er mer opptatt av at noe skjer enn at de lærer noe.

Narnia-bøkenes styrke, slik jeg ser det, sammenlignet med de andre tungvekterne innen mainstream-fantasyen er deres mange lag med budskap og allegorier. Deler av Narnia-historien er nærmest omskrivinger av historier fra Bibelen, og dette er veldig morsomt å lete etter for folk som også har lest noe i Bibelen. Dette har blitt kritisert, blant annet av forfatteren C.S. Lewis` nære venn J.R.R. Tolkien, som stilte seg skeptisk til skjulte budskap i bøkene. Imidlertid tar Lewis grep fra eventyrene som er velkjente; gjennom historien legger han opp til at leserne (gjerne barn) skal lære noe.

Som barn, ungdom og egentlig også som voksen, har jeg elsket Narnia-bøkene, og mye mer enn Harry Potter eller Tolkiens bøker. Grunnen er nettopp at jeg etterhvert som jeg ble eldre har sett mer og mer symbolikk i Narnia-bøkene som har vært interessant å oppdage. Ikke minst er det noe ufattelig estetisk tilfredsstillende i Narnia-universet. Jeg assosierer gjerne serien med jul, ettersom BBC-serien gjerne ble sendt på NRKs Julemorgen før. Derfor er det neppe uten grunn at både "Løven, heksa og klesskapet" og "Reisen til det ytterste hav" i ny filmatisering begge hadde premiere i romjulen.

C.S. Lewis som altså er forfatteren av Narnia-bøkene har preget meg utrolig mye, sammen med de to andre forfatterne jeg har skrevet om i desember; Margit Sandemo og Lev Tolstoj. C.S. Lewis har mange flotte bøker, som ofte omhandler kristendom og kristen tenkning, eksempler er romtrilogien som omfatter "Reisen til Malacandra", "Perelandra" og "That hideous strength" (ikke oversatt til norsk). En trenger ikke være enig i alt han skriver, men måten han aktualiserer temaene på er eksemplarisk og spennende. Ikke minst har Lewis en sans for estetikk som virkelig treffer meg. Lewis` bøker er rett og slett ganske enkelt vakre. Alt fra maten som blir spist, til de søte snakkende dyrene, de tøffe heksene (både den hvite og den grønne) og fantastiske Aslan. Som mye annen fantastisk litteratur innebærer bøkene alltid reising. Man reiser fra en verden til en annen, eller i boken "Hesten og hans gutt" fra et land til et annet.

"Hesten og hans gutt" bærer i likhet med noen andre av bøkene på en potensiell kontrovers i dag. I "Hesten og hans gutt" er hovedpersonene to barn fra landet Calormen som forsøker å flykte nordover til Narnia. Shasta er en delvis mishandlet fattiggutt og Aravis er en rik jente som faren ønsker tvangsgiftet. De ønsker da å rømme nordover til friheten. I Calormen har de en annen religion hvor de dyrker en gud som i den siste boken, "Den siste striden" fremstilles som en slags Satan-figur. Ettersom Calormen er et slags ørkenland er det lett å hyle opp om islamkritikk, og det er derfor meget usikkert om boken noensinne vil bli filmatisert, noe som er synd, da boken tar opp moralske tema og budskap som faktisk danner basisen for et fritt og godt samfunn, pluss at det er en meget vakker bok, og min personlige favoritt i serien.

C.S. Lewis blir som nærmest alle mannlige forfattere også anklaget for å diskriminere kvinner. Årsaken er blant annet at det tidvis finnes kjønnsroller i bøkene som ble skrevet på 50-tallet, og at den eneste Narnia-vennen som ikke får returnere til Narnia på slutten av serien er Susan, som har blitt for opptatt av å være voksen, og ikke vil tro på barneting. Dette blir av enkelte tolket som fiendtlighet mot den kvinnelige seksualitet (SUKK!). Imidlertid har det blitt påpekt at kvinner kommer best ut i Narnia. Kjønnene er relativt jevnt fordelt på god og ond side i kampene, og den som oppdager Narnia er Lucy. Aravis er den tøffeste jenten i serien, og bryter klart med typiske kjønnsroller. Jeg håper at alle filmene kan bli filmatisert denne gangen, og at man kan hylle kulturarven vår uten å være så livredd for å tråkke noen på tærne. Narnia er jevnt over en god innføring i moral.

Et trekk ved Narnia-serien jeg kanskje vil kritisere er den typisk vestlige dualismen mellom det gode og det onde, der grensene er absolutte, og sort-hvite. Dette er en skadelig mentalitet som verden lider under i dag, og det er trist at ellers så flotte bøker som Narnia bærer sterkt preg av dette. Narnia-bøkene viser imidlertid at det er potensial for forandring. Eustace blir i "Reisen til det ytterste hav" snillere etterhvert, og Edmund går over fra Heksa Hvits side til sine søsken igjen i "Løven, heksa og klesskapet".

Filmene har jevnt over vært bedre enn filmatiseringen av Harry Potter og Ringens herre. Årsaken er nok at Narnia-bøkene er relativt korte, og mer avgrensede. De er rett og slett mer aksentuerte og "to-the-point" enn de andre, der trådene spriker i flere retninger. Likevel har Narnia en dybde som de to andre ikke her, eller et særpreg, i de kristne allegoriene. I tillegg har de nye Narnia-filmene fantastisk filmmusikk, akkurat som BBC-versjonene hadde før dem. "Reisen til det ytterste hav" har også noen stilige effekter og ikke minst overbevisende drage og sjøorm. Jeg vil anbefale folk å se den nye Narnia-filmen, men enda mer å lese bøkene, og andre bøker av C.S. Lewis.

http://www.vg.no/film/film.php?id=11638

torsdag 14. oktober 2010

Identitetstyranniet

”Navn og ætt er betegnelser som menneskene har laget.
De har blitt til gjennom sedvane og på forskjellige måter.”


Et klistremerke vies gjerne mer oppmerksomhet enn papiret det er festet på, naturlig nok. Papiret er gjerne tomt, blankt, hvitt, kjedelig. Få vil kalle papiret et klistremerke. De vil beskrive det som et papir med et klistremerke på, men gjerne snakke kun om klistremerket – fordi papiret ikke er interessant.

Likeledes vies et livssyn mer oppmerksomhet enn personen som tilslutter seg det. Personen glemmes og blir synonymt med livssynet. Dette er veldig synlig i politikken, spesielt når vi snakker om noen som står for motsatt politisk syn. Om du mener liberalisering av økonomi, personlig ansvar og lite statlig innblanding er et gode, og du er veldig opptatt av dette, kan en med motsatt syn bli en kommunist. Han er ikke lenger en person – han er en kommunist. Redusert til det. Denne reduksjonen av mennesker er potensielt skadelig, og er delårsak til at man så lett går til krig. Talibankrigerne er ikke lenger personer – personene bak er glemt, de er gjort til Talibankrigere. De er ikke mennesker lenger i den svorne motstanders øyne. Dette er det selvfølgelig ingen som åpent tilkjennegjør seg, men det er den ene merkelappen som skiller – den ene merkelappen som legitimerer fiendskapen.

Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av, når det kommer til ideologi og oppfatning. Ideene tilegnes gjennom samfunnet, gjennom oppdragelse. De kan læres og avlæres. En usunn oppfatning må felles på sin egen dumhet. Det holder ikke å avfeie de andre, for ingen politisk ideologi, religiøst syn eller lignende ligger i et menneskes natur, det ligger i kulturen, i tradisjonen og i bevisstheten. Alt dette er gjenstand for forandring, og dersom en ønsker at en forandring bør finne sted er det mest rasjonelle å søke mest mulig effektive midler for det. Ofte oppnår man bedre læringseffekt ved å vise sine egne ideers fortrinn ved å vise deres positive følger i praksis. Det gjør en ikke ved fiendtlighet eller krig. En reduserer seg selv til den andre.

Av og til depersonifiserer en seg selv. En setter likhetstegn mellom personen, mellom livet en har, og en idè. Dette kalles identitet. I presentasjoner av seg selv (og det blir verre jo kortere en presenterer seg) setter man merkelapper på seg selv. Det kan være greit så lenge en husker at dette er redskaper for forenkling av virkeligheten. Når man hever det opp til å bli virkelighet, setter man seg selv i fengsel. Kollektivt skjer dette gjennom tradisjonen og samfunnsnormene. En setter stopper for nye tendenser kun med å argumentere med at en allerede har sin identitet, at samfunnet har sin tradisjon. Dette setter grenser for egen handlefrihet. Det stenger nytt ute, og det stenger en selv inne, med at man setter uhensiktsmessige grenser for egen utfoldelse og samfunnet nyskapning. Ikke minst setter det grenser for kreativiteten, for nyskapningen, for geniet. I et samfunn der det innbilt evig bestående er forestilt fortsatt å skulle bestå for alltid, vil det ikke være noen plass for geniet, eller for nyskapning. Denne tankegangen brøt Kopernikus med, som Galileo Galilei, som Lev Tolstoj, som Ayn Rand, og som Buddha, som bestemte seg for ikke å bli prins til tross for at det var ventet av ham.

Konklusjonen her blir at en må være ytterst forsiktig med å redusere seg selv og andre til ideer, til identiter. En må ikke skape et identitetstyranni, der alle settes i båser der båsene er viktigere enn personen i båsen. En bør være mindre opptatt av tradisjon, og ihvertfall ikke la den stille seg i veien for nye ideer, om de er gode. Ikke minst bør en tenke mer på hva man gjør, og mindre på hva man er.

”Opp gjennom tiden har uvitende laget seg en forestilling
Om at man er brahman i kraft av sin fødsel.


Men man er verken brahman eller noe annet enn brahman
i kraft av sin fødsel.”

- Sitater fra Vasetthasutta, Majjhima Nikaya 98, som ”Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av” i ”Buddhas budskap”.
Brahman = prest/filosof i det gamle, indiske samfunnet

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10033826

søndag 3. oktober 2010

Veien til folkepartiet

KrF gjør det dårlig på meningsmålingene. Det er tydelig delte meninger om hvor partiet bør gå videre. Partiet har sterke politikere som tenker selv, og fremstår som mindre homogent enn de andre piskepartiene. At jeg mener Inger Lise Hansen er den beste partipolitikeren her i landet er ingen nyhet, men jeg tror det er fundamentalt viktig for KrF mer eller mindre å følge hennes linje fremover. Partipolitikken generelt er i krise. Partimedlemskap har dalt jevnt over de siste tiårene. De samme syv partiene har holdt hegemoni over politikken i evigheter, og de fortsetter å kverne over utdaterte, økonomiske paradisvisjoner. Der kan KrF spille en rolle da partiet i mindre grad enn andre baserer seg på en økonomisk ideologi. Dessuten har det muligheter til å bli innvandrernes parti og i større grad bli et urbant parti. KrF kan bli moderne uten å bli sosialliberalt. Hvorfor og hvordan?

1. KrF har stort potensiale i andre religiøse miljøer.
KrFs fokus på religiøse verdier har vært gammeldags lenge. er det ikke nødvendigvis lenger det. Religion er på full fart tilbake, hovedsakelig som resultat av innvandring, men også blant unge mennesker oppvokst i Norge er det en viss interesse for immaterielle verdier. Imidlertid er det ikke de samme religiøse menneskene som KrF kunne appellere til for 40 år siden. Derfor er det riktig av KrF å fjerne bekjennelsesparagrafen, men bør også i fremtiden tale religionsfrihetens sak. KrF bør være partiet som viser forståelse for at Muhammad-karikaturer vekker forargelse. KrF må være partiet for religionsfrihet. Slik viser de også at de ikke står for en intolerant mørk kristendomsmisjon.

2. KrF kan fylle sentrumsvakuumet.
KrF må markere seg som blokkuavhengig. Dette kan virke vågalt av et lite parti, men situasjonen i dag er slik at dette kan virke hensiktsmessig. FrP og Høyre ser tidvis ut til å kunne danne flertallsregjering alene. Kanskje klarer de det ikke. KrF bør si at de vil i regjering, og at det er revnende likegyldig om det blir rødgrønt eller blått. Det burde det faktisk også være så lenge Senterpartiet er med i en rødgrønn allianse og så lenge Arbeiderpartiet er merkbart større enn SV, og KrF får gjennomslag for en del viktige prinsippsaker. KrF må kjøre hardt på at pengeboka ikke er alt som teller, både mot høyresiden og venstresiden, slik at folk som er lei av privat/offentlig-maset kan stemme på dem.

3. KrF må slutte å kjempe mot strømmen der det ikke går.
Som Inger Lise Hansen har sagt bør KrF gi støtte til borgerlig vielse av homofile. Det er helt urealistisk at KrF skal kunne få reversert den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, og det er derfor ingen vits å kjempe for det, noe de da tydeligvis heller ikke gjør. KrF vil få langt større velgerpotensiale dersom de slutter å skremme homofile bort. Det er faktisk en relativt stor del av befolkningen, og langt flere fra denne gruppen ville nok stemt KrF om de ikke oppfattet dem som en trussel.

4. KrF kan være internasjonale uten å være elitistiske.
KrF er svært delt i EU-spørsmålet. EU-spørsmålet vil nok, grunnet tradisjon, også i fremtiden avgjøres ved folkeavstemninger. KrF bør derfor være mest mulig lavmælt i EU-saken og helst ikke ha noe partistandpunkt i det hele tatt, men si at det er folket som bestemmer. Blusser EU-debatten opp bør KrF være så disiplinert at de lar de fantastiske enkeltpolitikerne partiet tross alt har komme med sine ulike synspunkter, og kontinuerlig understreke at dette ikke er et partispørsmål. KrF har også markert seg til dels i miljøspørsmål, som egner seg best i en global eller storregional setting. Bistand må fortsette å være en av KrFs viktigste saker, noe som også vil skape respekt i innvandrermiljøene. Gud er vel hevet over nasjoner, så om det er et parti som bør kunne ta inn over seg den moderne verden så er det vel KrF. Det er langt vanskeligere for sosialistpartier i dag som alltid vil være tett knyttet til den nasjonale pengekassa, bondepartier som svært ofte har et nasjonalstatsperspektiv eller for populistpartier som ikke liker utlendinger. Det gir plass for KrF.

KrF har generelt sett stort potensiale. Jeg har ikke stemt KrF, og grunnen til det har vært at det har vært et for trangt parti. Dette året har KrF vært det eneste interessante partiet som sitter på Stortinget, og jeg håper at partiet blir modernisert i tråd med det Inger Lise Hansen har foreslått, og at det går den veien som jeg har skissert ut her, noe som faktisk er en mulighet. KrFs største fordel nå er nok at det fremfor alt kanskje er partiet med flest dyktige politikere i forhold til størrelse, og at disse politikerne har ansikter og ikke bare er partiprogrammer, slik jeg føler de andre partienes politikere i stor grad er. Dersom partiet blir slik jeg tror og håper det kan bli, vil jeg nok stemme på KrF.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041165
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041174
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/hoeybraaten-trekker-seg-fra-politikken-3305010.html
http://www.vl.no/samfunn/article97140.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article97150.zrm
http://www.tv2.no/gmn/dagfinn-hoeybraaten-jeg-foeler-meg-urettferdig-behandlet-3305468.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041266
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/hansen-jeg-har-ikke-lederambisjoner-3305749.html
http://www.vl.no/samfunn/article97339.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article97346.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041444
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10033732
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/krf-under-sperregrensen-3315225.html
http://www.vl.no/samfunn/article98541.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/auf-vil-stenge-krf-ute-fra-regjeringen-3317840.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041596
http://www.vl.no/samfunn/article98943.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041670
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041968
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10025502

torsdag 23. september 2010

Upolitisk fred

Vi stiller mange krav til politikerne. Fredsdiskusjoner kretser gjerne rundt politiske spørsmål. Vi ser at store politiske tiltak, som for eksempel EU, har blitt satt i verk med fred som mål, eller delmål. Politikerne har et stort ansvar for borgernes hverdag, og også for freden, både innad i et land og internasjonalt. Vi må likevel konstatere at politikernes mulighet til å vedta fred er begrenset.

Den russiske forfatteren og filosofen Lev Tolstoj sa at ”alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv”. Dette sitatet er også aktuelt i dag. En rekke ideologier og mennesker har faktisk fått muligheten til å forandre verden, eller ihvertfall en liten del av den, politisk. Vi ser at både den franske og den russiske revolusjon var blodige foretagender, og det sovjetiske, idealistisk pregede prosjektet i stor grad mislyktes i å øke borgernes lykke. I sin kamp mot det antatt imperialistiske USA, utførte det idealistiske prosjektet Sovjetunionen mye av det samme som den de kritiserte. Soldater kriger i dag for demokratiet som skal gi individet rettigheter. I denne kampen dør mange uskyldige, av og til bruker politikerne fredsretorikk for å legitimere dette. Til tross for uendelige kriger der alle sider tror de respekterer det rette, er freden enda ikke vunnet. Dette betyr ikke at politikken er uvesentlig, eller at politikerne ikke kan gjøre noe for fred. Flere fredsprosjekter har vist seg å være fruktbare. Likevel er det en grense for politikkens muligheter.

Buddha visste dette, allerede for 2500 år siden. Selv i dag, etter alle disse årene er hans filosofi like gyldig. ”Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem”, står det i Dhammapada, vers 1 og 2, ett av buddhismens viktigste verker. Vi utfører lite uten at vi bestemmer oss for det først. Vi kan derfor ikke vente oss et lykkelig resultat om intensjonen er dårlig, eller om handlingene ikke springer ut fra vennlighet. I kampen for fred, utvikler man gjerne en motstandsfølelse mot det man ikke oppfatter som fredelig. Når dette utvikler seg til hat, og en mister forståelsen for den andre, er det vanskelig å forestille seg at en kan bidra til fred. Derfor er det viktig å være oppmerksom på eget sinn, og om utgangspunktet for ens fredspolitikk eller holdning er basert på empati og forståelse.

Politikerne er ikke alene i verden, og de kan ikke styre andres tanker eller intensjoner. Derfor er det urimelig å forvente at politikerne skal kunne innføre fred utelukkende med et vedtak på Stortinget. Vi har alle et ansvar for å utvikle vennlige tanker, og vi må alle delta. Andre kan ikke være vennlige eller fredelige for oss. Fred er ikke bare et politisk spørsmål. Det er et hverdagsanliggende, og vi kan alle bidra. Fred er ikke passivt, det er aktivt, og vi er alle potensielle utøvere.

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/seks-briter-paagrepet-for-koranbrenning-3297459.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033370
http://www.vl.no/verden/article98871.zrm

Også som leserinnlegg i Bladet Vesterålen 29. september 2010. Jeg baserte meg på denne teksten da jeg holdt innlegg på Islamic Cultural Center i anledning FNs internasjonale fredsdag 21. september. http://www.fredsforbundet.no/ungdommer-for-fred.html

torsdag 26. august 2010

Emosjonspolitikerne

Kronikken "Drøm fra Disneyland" på trykk i Aftenposten i dag, skrevet av Frp-politikerne Christian Tybring Gjedde og Kent Andersen har, overraskende, fått reaksjoner. Heldigvis, riktignok, men man begynner å bli vant til å høre om den påstått mislykkede integreringen og innvandringspolitikken. Ofte går argumentene mer på følelser enn på fornuft. Det er klart at ikke alle synes hijab er pent, og heller vil se bunadkledte, brunostspisende bønder hentet fra den mest inngrodde nasjonalromantiske fantasi-epoken på midten av 1800-tallet, når vi nå først snakker Disney. Av og til tar man Disney-verden opp på voksennivå (litt som når Donald Duck nå kom med manneblad) og forkler sine sårede nasjonalfølelser med tilsynelatende gode argumenter. Likevel må jeg si at "Drøm fra Disneyland" er velskrevet og byr på en del utfordringer for den innvandringspositive delen av befolkningen, dersom man ikke går nøye etter i sømmene. Jeg kommer her til å påpeke i hvor stor grad "Drøm fra Disneyland" er emosjonell, men viktigst av alt er det å greie opp i en del misforståelser Tybring Gjedde og Andersen tydeligvis har gått seg fast i.

Følelser. "Vår kultur finnes". (Faktisk! Ikke tvil på det! Det gjør den!) "Men vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med "flerkultur"? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten "skutt blir den som..."! Vil vi noen gang føle oss "flerkulturelle"? Aldri i verden!" Det er riktignok bare tre utropstegn i dette utdraget, men likevel får vi en følelse av trass og desperasjon. Noe vi tross alt kan forstå når noen tilsynelatende fratas noe de er glade i - den norske kulturen, som de helt og holdent, hundre prosent tilhører, uten noe annet. For det første har jeg mine sterke tvil om de kulturtro virkelig kun forholder seg til noe de kan argumentere for er en fullnorsk kultursfære. For det andre har kulturen blitt sveket for evigheter siden, om man skal tenke slik. Et sted i kronikken gir forfatterne utrykk for sin begeistring for det norske språk (jeg kommer tilbake til det). For ganske lenge siden skjedde det en dreining over til at så og si all musikk ble på engelsk, så og si alle filmer en ser er fra USA. Og hvor mange av "folk flest" leste egentlig Bjørnsons bondefortellinger? Hvor lenge har det ikke vært kuuuult med utenlandske moteklær? Lenge. Mange tenker nok: ja, men dette er noe annet. Dette har vi jo gjort en stund. Ja, nettopp. Det typiske, det vanlige, det aksepterte, det normale, det noen kanskje kan kalle norsk, har forandret seg siden 1860, og det vil forandre seg fremover også. Vi lever i 2010, og det bør folk ta inn over seg, og ikke klamre seg til en bondeidyllisk fortid, som uansett ikke har eksistert. Takket være masse import og ny teknologi har folk det langt bedre enn før. Jeans ble ikke oppfunnet i Norge. Det ble heller ikke hijab, men skaut har vært brukt lenger enn jeans. Ingenting å gråte over.

Problematisk: "Norsk kultur er summen av det vi feirer på 17. mai: Felles land, historie, tradisjoner, språk, høytider, religionsbakgrunn, verdigrunnlag, kulturarv, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, forsvar, nasjonalsang, kongehus, landslag og tusen andre små og store ting som utgjør et kulturfellesskap."

1. 17. mai feires til ære for grunnloven, ikke til ære for oppvekst, valuta, språk osv.

2. Felles land? Norge er relativt stort, og veldig mange har ikke sett landsdeler som Nord-Norge og Vestlandet. Hvordan man deler noe man ikke har sett går over min forstand. Derfor er ikke staten mer felles enn Europa og verden er felles, dersom man med dette ikke mener lovverk også videre, noe jeg er enig i er felles. Mennesket er ikke en plante, det er et individ. Det har føtter, ikke røtter.

3. Hva er historie? Historie er ikke fortid. Fortiden er alt som faktisk har gått forut. Historien er vitenskapen om fortiden. Det vil si, det vi vet om fortiden, og det vi skriver ned i en historisk fremstilling, som er historikerens måte å formidle vitenskapen på. Dette må avgrenses. Derfor finnes det lokalhistorie, bygdehistorie, slekstshistorie, religionshistorie, idèhistore, verdenshistorie OG Norgeshistorie. Det er imidlertid historikerne som avgrenser stoffet, og det er ikke naturgitt at det finnes en egen norsk historie. Det finnes bare der noen velger å skrive den. Dette er gjort, men det var ingen automatikk i dette. En renspikket Norgeshistorie vil ikke ta med forutgående begivenheter utenfra. For eksempel kom svartedauden til Norge i 1349. Mest sannsynlig "oppstod" den i Kina på 1330-tallet. Dersom holder seg rent til landshistorie vil den manifestere seg i Norge i 1349. Hvor den oppstod er irrelevant. Slik er det også med ideologier, ideer, klesstil, kulturtrekk også videre. Dette gir folk et inntrykk av at mye er norsk, fordi det plutselig manifesterer seg i Norgeshistorien. Det finnes en Norgeshistorie, fordi den er skrevet, men ikke nødvendigvis alle i landet har lest så mye av den, og vi er individer og deler ikke annen fortid enn det livet en har opplevd selv. En annen tro er uvitenskapelig og religiøs. Misforståelsene kan til og med lede en til å tro at kjærligheten til nasjonen og landet er en nasjonal greie, men det er, ironisk nok, en internasjonal ideologi. Det kalles nasjonalisme, og det oppstod på slutten av 1700-tallet/begynnelsen av 1800-tallet, og det er ikke Norge som har frembrakt de største folkesjelstenkerne. Nasjonalromantikken er et importprodukt. Vi har derfor det paradokset at en importert ideologi er imot fremmede og internasjonale kulturimpulser!

4. Tradisjoner. Deler alle samme tradisjoner? Hvor ofte har vestlendinger spist torsketunger? Hvor ofte har nordlendinger spist raspeball? Hulda Garborg designet til og med forskjellig "nasjonaldrakt" etter fylke!

5. Religion. Alle deler ikke samme religion. Statistikk viser at bare 20% i dette landet regner religion som en viktig del av livet, ifølge en Eurobarometer-undersøkelse foretatt i 2005 tror bare 32% at det finnes en gud i det hele tatt (vi får anta dette inkluderer muslimer, katolikker, ortodokse, jøder, hinduer osv). Ved siden av at de fleste faktisk er ateister, er stadig vekk flere tilhengere av ikke-protestantisk kristendom og andre religioner som f.eks. buddhisme, som antagelig utgjør rundt 0,4% av Norges befolkning. En kan ikke avskrive hele 68% av landets befolkning. Vi bor her, vi også, og VI som ikke deler samme religion, er da altså majoriteten, statistisk. (http://en.wikipedia.org/wiki/Norway)

6. Høytider. Vi feirer ikke alle samme høytider heller. Det er få ikke-religiøse markeringer i løpet av året. 17. mai, grunnlovsdagen, der vi feirer en grunnlov som blant annet har en paragraf om religionsfrihet, er et unntak fra dette.

7. Verdigrunnlag. At vi ikke deler samme verdier er tydelig. Bare se på hva jeg skriver her og Frp-politikernes kronikk i Aftenposten.

8. Deler vi samme oppvekst - en som har bodd i en liten bygd i Nord-Norge og en som har vokst opp i Oslo? Oppveksten til en som har vokst opp i Stockholm er trolig mer sammenlignbar for en som har vokst opp i Oslo enn oppveksten til en nordlending.

Jeg sier ikke det at det ikke finnes kultur og tradisjoner det er verdt å ta vare på, det gjør det absolutt, men en må våge å stille spørsmålstegn ved vakre ord, og om de egentlig betyr noe, og i så fall hva. En må være mer presis, og en må se på empiri og fakta, ikke på følelser, når man skal drive politikk som skal være god for alle. Se spesielt mitt punkt nummer 5 for dette.

Jeg håper politikerne kan tenke litt dypere og lenger, og at folk kan være mer kritiske i fremtiden. Empirikere mottas med takk i politikken. Føleri kan man begrense til tegneserier og såpeopera.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018137
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018099
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018227

onsdag 16. juni 2010

Reise til Lviv i Ukraina, juni 2010

Det syvende mest besøkte landet i verden i 2008 var Ukraina, med hele 25,4 millioner turister. Fra Norge kommer det heller få. Ja, en finner til og med folk som ikke kan plassere Europas neststørste land på kartet. Jeg var i 2008 èn blant de mange millioner turister som besøkte landet. Jeg var da i Kyiv og på Krim-halvøyen (Sevastopol, Yalta og Bakhchysaray). I år besøkte jeg Lviv, en storby i Vest-Ukraina, nær en av Europas store fjellkjeder, Karpatene, hvor jeg fikk meg en kort gåtur.


Hva? Ukraina er et av få land som byr på både natur og by. Det finnes flere vakre og kjente byer i det gigantiske landet; Kyiv, Lviv, Odessa og Yalta, for eksempel. Landet byr på strender, varmt klima om sommeren, kaldt om vinteren med gode skiforhold, fjell (Karpatene i vest, og fjell på Krimhalvøyen i sør). På de flate slettene troner ortodokse kirker med glitrende kupler.

Kyiv. Vi reiste med AirBaltic fra Oslo via Riga til Kyiv. I Kyiv fikk man fort sjåfør som kunne vise byens attraksjoner i rykende fart på de få timene vi hadde til rådighet før innenriksfly med Ukraine International Airlines (et særdeles bra og billig selskap, med de mest oversiktlige nettsidene jeg har sett hos et flyselskap) til Lviv. Kyiv er et kaos av vakre bygninger. Slitt? Nei. En arkitektonisk maktdemonstrasjon er det byen er. Den mest imponerende byen jeg har sett. Berlin, Madrid og Warszawa blir ingenting i forhold. Likevel er det mye den ikke kan sammenlignes med. Kyiv er ikke det man vil kalle koselig. Den er mektig. Det er en storby med flere millioner innbyggere, fantastiske monumenter, glitrende gull – en orgie i prakt. Den er en kur for enhver oppgithet over en tafatt og kjedelig menneskehet. Fantastiske Lavra – et gigantisk kloster, eller kirkekompleks med glitrende kupler og vakre farger, den ruvende statuen Rodyna Mat, presidentpalasset, den blå og hvite Andriyivsky-kirken med sjøgrønne kupler for å nevne noe.

Lviv er en nydelig by, som ofte blir sammenlignet med Praha. Guidebøker priser den som et Praha uten en drøss turister, og guideboken fra Bradt, som vi brukte, hevder folk burde haste for å oppleve den før den drukner i neonlys og lignende. Vel – sentrum av byen er allerede ganske turistneddrøsset. I motsetning til Kyiv har imidlertid Lviv ganske mange slitne fasader, spesielt når man kommer ut fra de mest sentrale delene. Likevel er det overflod av verneverdige og vakre bygninger også utenfor. Hva er det å se? Vel – arkitektur! Fantastisk arkitektur! Nydelige kirker og andre bygg. I motsetning til Kyiv har den enda ikke fått noe særlig med moderne bygninger, men det er en gjennomført krimskramsgammelby med kafeer og restauranter overalt. Sentrum av Lviv ser ut til å bestå av flotte bygninger, masse folk, drøssevis av restauranter (virkelig drøssevis, jeg tror aldri jeg har vært i en by med større restaurantkonsentrasjon i sentrum), minibanker og statuer. Det barokke kaoset i den latinske katedralen er en nytelse for øyet. Dette er den vakreste kirken jeg har sett (på innsiden). Rundt byen er det flere utsiktspunkt og hauger (relativt høye) man kan gå opp på. Det er mange parker i byen, og et stort utendørsmuseum med eksempler på tradisjonell ukrainsk arkitektur (bygdestil), som kan minne om Bygdøy folkemuseum i Oslo eller Maihaugen på Lillehammer.

Religion. Ukrainere ser gjerne på seg selv som et spirituelt folk. En ser det i de mange kirkene, som det virkelig er kostet penger på, og som i motsetning til mange hus og andre bygninger i tipp stopp stand. Folk viser også en overraskende toleranse når det kommer til religion. I Lviv finnes et eget religionsmuseum over Ukrainas religioner. Til min tilfredshet så jeg at buddhismen var representert. Museumet er relativt stort og har faktisk engelsk informasjon. Det er ikke noe man enda nødvendigvis kan forvente seg i Ukraina (mange av turistene kommer østfra). Et slikt museum burde man også skaffe seg i Oslo. En gammel dame på ”Museum of Folk Architecture and Life” syntes det var spennende at jeg var buddhist, og snakket om de tre store religionene kristendom, islam og buddhisme. Hun kunne ikke stort engelsk, men vi kommuniserte på en blanding av tysk og engelsk, ukrainske og russiske fraser. ”Buddha, Buddha”

Karpatene. Karpatene er en av Europas store fjellkjeder, sammen med Alpene, Pyreneene og Kaukasus-fjellene. Kun en liten del av fjellene (ti prosent) ligger i Ukraina, men Ukraina har kanskje kommet til å bli assosiert med fjellkjeden på grunn av musikkvideoene til Ruslana, artisten som vant melodi grand prix for Ukraina i 2004. De største fjellene, ”de svarte” ligger relativt langt fra Lviv, og det er bedre å bruke en by som f.eks. Ivano-Frankivsk (som visstnok også skal være fin) for å nå dit. Karpatene har ikke så ekstremt høye fjell. Det høyeste i Ukraina, Hora Hoverla er litt over 2000 meter høyt, men man finner høyere for eksempel i Slovakia. Både Slovakia og Ukraina har fått en viss ski-turisme. Vi tok toget fra Lviv til en landsby/tettsted som het Slavsko. Derfra gikk vi opp på et lite fjell. Det var null engelsk informasjon og null kart Det kan man selvfølgelig få tak i på forhånd, eller kanskje på noen av hotellene og sentrene i Slavsko. Vi kom oss ikke dit, fordi vi hadde planlagt ganske dårlig. Vi gikk bare opp på nærmeste topp i nærheten av sentrum. Det var imidlertid nok til å nyte den fantastiske naturen. Ikke minst var det enormt mye sommerfugler i forskjellige farger og utseende. En mann vi snakket med som kunne engelsk (på en restaurant) advarte mot slanger. Det så vi ikke noe til, og heldigvis hadde jeg fjellsko og bukse tross enormt høy temperatur. I Slavsko så man også det Kyiv ikke viser: at Ukraina er et fattig land økonomisk. Mange av husene var veldig slitne og forfalne, selv om de kunne vært fine om de ble holdt i stand. Noen få var også store og særdeles pene. Kontraster og forskjeller, altså. Togturen var utrolig morsom. Toget var stappfullt og man så allslags mennesker. Selvfølgelig så man noen spille brettspill. Ukrainere er, som en del andre øst-europeere (og delvis nordmenn) glade i brettspill som for eksempel sjakk. En mann gikk flere ganger gjennom vognene kledd i dameklær (humoristisk altså).

Ukrainsk mat er bare fantastisk rett og slett. Borsjtsj, ”rødbetesuppe”, som gjerne inneholder forskjellig annet av grønnsaker, og kanskje også kjøtt, er virkelig fantastisk om den lages rett. I Ukraina serveres den gjerne med pampusjki, hvitløksboller. Vareniki fylt med kirsebær, bjørnebær, poteter eller cottage cheese må prøves. Prøv solyanka-suppe, shashlik, Kiev cutlets. Ja – det finnes mye annet også. Egentlig kan du bare peke på menyen (som ikke alltid finnes på engelsk eller i latinske bokstaver i det hele tatt) og ta noe, for det er mest sannsynlig særdeles godt.

Folkene er særdeles åpne og lette å komme i kontakt med. Selv om mange ikke kan engelsk vil de forsøke sykt tålmodig å kommunisere. Noen få ukrainske fraser anbefales likevel å lære seg, samt kanskje det kyrilliske alfabetet. Det tar ikke så lang tid som du kanskje frykter. Rundt Lviv finnes det en del slott. Vi så to av dem: Olesko og Pidhirtsi. Guiden og sjåføren vår dit hadde bodd over seks år i Storbritannia og halvannen måned i Danmark. Han kunne perfekt engelsk, hadde en vill interesse for historie og var voldsomt kunnskapsrik også på andre felt. Vi fikk en hyggelig samtale som varte i timevis og fortsatte senere på restaurant. Slottene var i noe forfallen tilstand, men med spesiell arkitektonisk utforming.

Flere burde reise til Ukraina. En kan reise visumfritt. Et problem er kanskje at engelsk-kunnskapene i landet er heller skrale. En bør derfor forberede seg godt før en reiser og vite hva en skal og hvor det er. Om en velger et stort og bra hotell er hotellfolkene behjelpelige med å organisere det meste. Jeg har spesielt gode erfaringer i så måte med de ansatte på hotell Dnister i Lviv, eller hotell Yalta i Yalta på Krimhalvøyen (hvor jeg var i 2008).

Her er en artikkel hos Aftenposten om Lviv: http://www.aftenposten.no/reise/article3405653.ece

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10004630
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10004439
http://www.vl.no/verden/article20951.zrm