The unjustness of exploiting animals

Confining, inflicting pain on or killing animals is unjust and unfair

Confining, inflicting pain on or killing animals, when unnecessary, is unjust and unfair. I consider practices causing this to be examples of exploitation.

You wouldn't want these same things happening to you, so don't do it to them.

The Golden Rule

Does this reasoning sound familiar? It sure echoes the Golden rule, as found in Matthew 7:12:

Do to others what you want them to do to you.

It is also found in other traditions, like in the Buddhist text Dhammapada verses 129 (and 130): 

All tremble at violence; all fear death. Putting oneself in the place of another, one should not kill nor cause another to kill.

Historical differences between Eastern and Western traditions

Now, in "Indian" or Eastern religions, like Hinduism, Buddhism and Jainism, it has been common to include animals in that equation. While most adherents of Buddhism, and maybe also Hinduism, actually eat meat, many do not, and the topic of meat eating and killing of animals has been discussed for thousands of years. 

However, although there has been exceptions, in Western culture the separation between human and other animals has mostly been assumed or taken for granted. Humans on the one hand, belong to one category, and animals to another. 

Discrimination and prejudice

Often, both in the West and the East, the human category has been split up into a hierarchy with some humans being considered of higher worth than others. The humans considered inferior, curiously, have often been described as animals or given animal-like characteristics. Inferior humans are beast-like, driven by instinct, they are irrational, they are primitive, uncivilized (civilization is a human construct) and so forth. In short, they are given labels associated with non-human animals. Now, these groups of people are of course non-whites, women, sexual minorities, slaves, religious and ethnic minorities as well as people who just don't conform to society's standards. 

At its most base level, discrimination of any of these groups, are justified simply by pointing to the group's distinctiveness. The argument is that discrimination, or differential treatment, is justified because the person discriminated against is, as an example, black. 

Assuming privilege

By promoting standards one can easily adapt to oneself, or already shares, one tries to assume privilege, consciously or subconsciously. If white, heterosexual men are considered the best of the best, one gets a lot for free simply by coincidentally being a white, heterosexual man. If one promotes the white, heterosexual man as the ideal being, one is partial and promoting one's own image. If one considers the interests of the human more important than the identitical interests of the non-human animal, just because the human is human, one discriminates in favor of oneself and one's own group.

Philosopher Mark Rowlands writes: "the species to which you belong is not something over which you have any control: it is not, that is, something for which you are in any way responsible. So, therefore, species is morally irrelevant" (from Animals Like Us 2002, page 53). Discrimination based on species membership has a name: Speciesism. 

The Contractarian Approach to Animal Ethics

Philosopher Mark Rowlands has carried John Rawls' thought experiment of The veil of Ignorance, or the Impartial Position, further. In his great book, Animals Like Us, Mark Rowlands presents the contractarian approach to animal ethics. I would highly recommend it as one of the best books I've read on the subject. The contractarian approach presented is highly practical and possible to follow. He also presents several examples of the actual exploitation and suppression of animals today. Also, he delivers a great elaboration on the problem of killing and death, in general. 

What I present here is based on Rowlands' argument, though I can't possibly do justice to his wonderful book, that you should all be reading instead of this blogpost. 

The Impartial Position

Imagine you are not born yet. 

You are hovering in space, looking down on earth, waiting to be born. 

You don't know who you will be. You only know you will be sentient. You will live, and you will feel pain and pleasure. You could become a human engineer or a teacher. You could be male, or you could be female. 

You could become a cat, a pig or even a cow. Actually, nothing stops you from being born as a fish or an insect. 

As you contemplate this, an angel appears with a blank book for you to fill in.

Now you are given the chance to choose which rules should apply to this world, how human and non-human animals should behave towards one another. You will write them into the book, and the book shall be law.

Remember, this law shall apply to all who are able to follow and understand the law. Everyone who can understand will, in this thought experiment, do so. 

After writing down the law, you will be born into the world. A random animal form will be given to you. Maybe you will become a chicken, a hen or a cow. 

Would you choose a world where you might live your whole, but short, life in a cage for then being slaughtered? Would you choose a world where human animals could hold non-human animals captive, if that animal were you? Would you choose a world were animals are used for unnecessary experimentation for new cosmetic products?

Or, would you choose a world in which there was no killing, no captivity and no inflicting of suffering for needless reasons? 

Remember what you chose. 

A person constructing a system in which he himself could be tortured and killed, would be an irrational, self-defeating person. Now, in this thought experiment, what is irrational in the Impartial Position, is unjust and immoral in real life, as not following one's own rules would be having a double standard. 

If you are now human, breaking the rules you made, why do you? 

_________

The intention of this blogpost is to present one of many arguments for taking animals' interests into account, as well as to make my readers aware of Rowlands' book Animals Like Us, which was a great inspiration for me. Also, presenting the argument here, I can refer to this blogpost in the future, hopefully making future blogposts shorter. There have been some months since I read this book in entirety, so I apologize if there is any error. I am trying to convey what I take to be the essence of this position, not a summary of the book. 

__________

You can buy Mark Rowlands' book on Amazon.com, 

For Norwegian readers, you could also get it on the online store Adlibris.no. 

I thank my flu

I was about to write that I love my flu, but that would be an exaggeration. My nose keeps running. I have red spots under my nostrils. I'm tired from not sleeping well due to waking up with bouts of uncontrolled coughing. My throat feels like sun-dried cardboard. Still, I thank my flu.

Health anxiety

I thank my flu because I used to have severe health anxiety. Now I don't. I don't have it anymore. When I cough, even though my back hurts, I don't expect my ribs to crack. I know it's just a flu. I know it will pass.

Though I wouldn't wish severe health anxiety upon anyone, I learned something from that period of my life. I learned how it feels to fear for one's life. I know how it feels to be frightened when noone sess or understands why, when the cause is invisible. That period made it easier for me to empathize with old or sick people, and it made me appreciate being alive and making the most out of it.

After having recovered from my health anxiety, I soon faced a challenge when I got some kind of food poisoning and fever. Deciding it should not freak me out, I decided to watch my feverish condition with interest. Okay, so I have a fever. Interesting. Now how does this feel? Okay, so I had an uncomfortable dream. It was different. It was exceptional. It was unique. It will never return again. What can I learn from it? I came through without problem. I wasn't scared.

Lessons from Nietzsche and the Buddha

What had changed? Well, first of all my outlook. Instead of believing the point of life was to be always happy, hedonistically understood, I started believing it was about developing myself and living my life. To exist is to live one's own exceptional story, including living through one's own particular pain or discomfort. Now, the psychological component of suffering almost disappears when one watches one's physical suffering with the eyes of a scientist, with interest. With mindfulness. I had come to believe what Nietzsche said: "That which does not kill us makes us stronger".

Nietzsche also wrote: "To live is to suffer, to survive is to find some meaning in the suffering". I agree wholeheartedly. Amor fati. Love your destiny, embrace your history, your biography.

Now, this parallells the Buddhist teachings of the inevitability of suffering, of aging, sickness and death. However, instead of seeing the suffering as a problem in itself, Nietzsche saw it as a tool for hardening oneself and growing. I side with Nietzsche, although relieving the suffering that can be relieved, should be done. If not for anything else, than so in order to free the individual from the disability caused by agony. However, also the Buddha taught that everything is transient, nothing remains. Nothing is stationary. Reality is a process, not an essence.

Learning from my flu

Now I'm in the process of having a flu. So what can I take from it?

Yesterday I was on a train that was almost completely full. Accordingly, I was sitting next to another person, which in Norway, one does not do voluntarily unless one is intoxicated or has a psychiatric disease. Now I was coughing uncontrallaby, and had to sneeze repeatedly, though less often than I had to blow my nose. Not having napkins I kept having to go fetch paper from the bathroom or "tea section". Sitting next to the window, I felt like quite a nuisance to the guy I was sat next to. In short, I felt a bit shameful. Why? Because I felt weak? Because illness is disgusting? What norm does that reflect? Why should it be shameful to be sick? Now, this is something to reflect on. Which I wouldn't have if I wasn't exposed to that situation.

I discovered that when walking fast, or normally, I had to cough more. Thus I needed to walk at a slow pace. This made slightly impatient because I consider it a waste of time. So I am aware of that now. Also, I felt a bit annoyed when people were rushing past me on the bus when I was paying for my ticket. I felt slightly envious of the healthy people, and thought they were disrespectful not to wait in line till I had paid my ticket. Now, my flu is transient. It will pass. In a few days I will be among the rushing people again. However, some people have permanent health problems. They have to live with a slowed pace everyday. Although a flu is a flu, being sick in general will help you relate to other people being sick. Thus, the experience enables me to understand others' experiences a bit better, if never perfect. This enables bonding between me and them.

Today I slept at day time. I never do that. I did it because I felt I had to. Having the flu also makes me more generous with myself. I don't expect myself to make big dinners, being social or sleeping at regular hours. It's a state of exception. It disrupts the daily routine. Disrupting the daily routine is good. Then one sees that the world doesn't end by breaking the habit.

Still, I don't love my flu. I look forward to getting rid of it. I look forward to being a rusher again. Then I'll be thankful for being healthy.

Om Ari Behns nye bok

Bilde av Ari Behn fra Wikimedia Commons

En av mine beste venninner var så hyggelig å kjøpe meg Ari Behns nye bok "Talent for lykke" og ta den med til Estland da hun besøkte meg. Ja, det var i tillegg hyggelig å få et bokmerke med sitat fra Buddha og bilde fra Himalaya. Siden jeg har et eget talent for å skrive lange blogg-inlegg om konsentrerte temaer, men like ukonsentrerte digresjoner, skal jeg faktisk gjengi sitatet her: "There is no way to happiness, happiness is the way". Vel, dette har begrenset med Behns bok å gjøre, selv om vi alltids kan påpeke tittelen på boken.

Jeg fikk lyst til å lese boken etter å ha lest omtalene. Da tenker jeg ikke bare på gode anmeldelser og terningkast seks, men vel så mye på bokens tema(er). Hvis vi for eksempel leser hos Capris kan vi se at fortellingene "skildrer kjærlighet og død, familieliv og samlivseksperimenter, hjelpearbeidere, soldater i krig og savnet av en far som sender postkort fra Nilen". Som lesere som har fulgt bloggen nok forstår, er dette temaer som engasjerer meg mer enn "mystisk dødsfall" eller "ung jente på veien mot å bli kvinne". Jeg har tidligere kritisert eller irritert meg over norsk litteratur for å være overfladisk, spesielt i behandlingen av menn, eventuelt være for venstresidepreget. Samtidig er det lett å innrømme at jeg faktisk ikke har lest så mye norsk litteratur. De fleste navn på min leseliste er nok sentral- og øst-europeiske. Så for å komme til poenget; jeg håpet å like denne boken.

Jeg har på generelt grunnlag ikke vært en ivrig novelle- eller fortelling-leser. Jeg liker gjerne å fordype meg i en karakters hode, snarere enn å se handling, eller en snever skildring. Samtidig er det jeg skriver selv mest skildringer hvor jeg ønsker å få frem et bevisst poeng eller en bevisst følelse. Derfor var det ikke helt overraskende at jeg likevel likte Ari Behns bok. Fortellingene er veldig korte, og så er det presist til fingerspissene da. Ikke mange hundreordssetninger her.

Først og fremst er det lite provinsielt over dette. Følelser og psyke kan sjelden bli det, men i tillegg er det verden som er scenen her, og ingen klam norsk bygd. Dette er klart befriende. Det er nok også klart lettere å skrive slik for en som har vært mye på reise, noe som absolutt må ha hjulpet til å skrive en bok som er slik jeg synes den bør være anno 2011.

Kanskje merkeligst av alt er boken spennende på en måte. Ihvertfall fungerer hver enkelt novelle eller fortelling så godt at du vil lese neste. Dette er muligens også en ikke fullt så god måte å lese fortellinger på, fordi man da ikke får tid til å reflektere nok over hver enkelt. På den annen side har fortellingene her likhetstrekk både i tema og i stil, så de passer godt sammen i en enhet.

På sett og vis er det fristende å sammenligne novellesamlinger med album. Det er vanskelig å trekke ut favorittkapitler fra romaner, men når det gjelder denne boken er det lett for meg å nevne en favorittfortelling. "Heksene" er klart fortellingen jeg likte best. Det var den fortellingen som satt best etter å ha lest gjennom alle. Jeg tror det er fordi den to sider lange teksten støtter seg på mangfoldige opplevelser, erfaringer og tema. Handlingen begynner i Ghana i Afrika, og forflytter seg senere til Norge. Vi ser her kultursjokk, vi ser politisk overbevisning (feminisme), vi ser samlivsproblemer, vi ser en dyp avhengighet, vi ser overreaksjon, vi ser det vi lett ville kalle grusomhet. Ja - og ironi. Teksten er ganske enkelt utrolig mangefasettert til å være så kort. Jeg vil ikke gjenfortelle den konkrete handlingen her. Den kan du få med deg om du leser boken.

Fristelsen og skrivingen

Fra Budapest, Ungarn. 

"Music makes the people come together, music mix the bourgeosie and the rebel", synger Madonna i "Music". Hva så med litteratur?

Det er min mening at lesing utøves best alene, og ofte også skriving, men det betyr ikke at det ikke er interaksjon. Budskapet er ikke oppfattet uten at det er lest, hørt eller registrert på annen måte og deretter prosessert i hjernen. Beskjeden sendt av en annen er for en tid i hodet ditt, og så får det større eller mindre virkninger avhengig av viktighet; både den faktiske viktigheten og den du tillegger beskjeden. Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre. Fordi de fleste av oss har empati kan vi ikke skille totalt mellom egen velvære og våre næres velvære. Derfor er de ordene som bringer oss nærmere dette viktigere enn de ordene som ikke gjør det, eller til og med de ordene som får oss bort fra det. Kort sagt handler det om forståelse. Vi kan alle øke generell forståelse, om ikke med annet, så ved å by på oss selv, helt ærlig. Da gir vi andre mer klar kunnskap i hvordan et medmenneske fungerer, og dette er kunnskap som kan tas med videre.

Forståelse og ideer er viktigere enn alt annet, da dette er noe av det mest primære vi kan finne. Dhammapada, et av buddhismens aller viktigste verk åpner med mitt favorittsitat: "Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem". Derfor er det viktig at tankene er så gode som mulig. Det er imidlertid, reelt sett, tåkete avstand mellom å høre og å tenke. Hvis jeg er helt fokusert på det du sier, har jeg ordene dine og stemmen din i hodet mitt, og hvis det gjør inntrykk, positivt eller negativt, kommer jeg nok til å huske det. Dette er selvfølgelig også grunnen til at folk som opplever mobbing ofte blir deprimerte. Ordene ble internalisert. Dette betyr også at vi har et ansvar for hva vi sier, men kanskje viktigst av alt sier det noe om ordets kraft. Det vil si at å skrive og å samtale er viktig.

Samtidig virker de reduserende samfunnskreftene på oss. Jeg skrev i et blogginnlegg i mai om reduseringen av det moderne menneske. Kort sagt går det på at vi i dag har et samfunn kjennetegnet ved spesialisering. Dette fører til et heterogent og variert samfunn som gir en god dynamikk. På den annen side gjør den stadige spesialiseringen at vi blir nødt til å velge bort ting vi vil gjøre, og heller velge én, to eller kanskje til og med tre av dem. Når vi får impulser til å gjøre noe utenfor dette, kan vi se på oss selv som ufornuftige, udisiplinerte og rotete. Vi dytter det bort, og undertrykker disse impulsene. Dette kan tolkes som selvkontroll, men dessverre er den ofte blind. Det er en destruktiv undertrykking av sider av oss selv vi vil uttrykke. Mange er enige i dette når det kommer til seksualitet, men når det kommer til andre impulser og ideer er det lite bevissthet rundt det.

Soloppgang i Varanasi, India

Hva har dette med skriving å gjøre? Jo, noe av det jeg liker aller best er å skrive. Dessverre skyver jeg det ofte bort, fordi jeg ser på det som en forstyrrelse. Kanskje skal jeg egentlig lese om Imre Lakatos´ "research programmes" eller så må jeg absolutt repetere den boken om integrasjonsteori eller kommunismens historie eller hva det nå måtte være. Jeg har lyst til å meditere, skrive eller gå på fisketur, men jeg velger å tvinge meg gjennom integrasjonsteorien. Dette er bra, men ikke når man går inn i sin niende time med flinkhetsregime i løpet av dagen. Av og til kan det føles nødvendig. Man må få gode karakterer, slik at man kan få den jobben man drømmer om. Eller, på den annen side kan man føle at man skal gjøre en ekstra innsats i jobben fordi det er seriøst og bra i seg selv. Noe det også kan være. Igjen er problemet hvor lett det er å nekte seg selv å gjøre det man virkelig vil, fordi man stempler det som mindre viktig, eller til og med mindre seriøst.

Det kan være fristende å ensrette seg selv. Da er det lettere å få anerkjennelse, fordi en gjør det bra innenfor ett felt, og det er tydelig for andre. Dessuten kan de tingene du vil gjøre være lavstatus-aktiviteter som ikke møter mye anerkjennelse hos de du omgås, eller du får ikke tilbakemelding før langt inn i fremtiden. Du kan også være hovedsakelig engasjert i én ting en stund, men når det da begynner å melde seg andre interesser, passer ikke dette med det bildet de du kjenner har av deg. Da er spørsmålet hvordan en forholder seg til det.

Tydeligvis er prestasjonspresset innenfor mer generelt verdsatte og lett målbare aktiviteter så sterkt at jeg ofte gir etter for det, selv om jeg er overbevist om skrivingens potensiale viktighet. Det sier muligens noe om pressets styrke, men også om hvor fristende det tidvis er å gi etter for det, fordi det byr på sine gulrøtter. Løsningen er nok å finne en personlig balansegang, men kanskje er det også noen kollektivt mentale endringer som ville være ønskelige. Kanskje går veien gjennom mer bevissthet rundt verdier. Jeg er personlig derfor tilhenger av et sterkt livssynsfag i skolen som legger opp til diskusjon og tenkning. Det er vel minst like så viktig å lære hvordan en selv vil leve som å lære hvordan Hamsun eller Bjørnstjerne Bjørnson gjorde det?

History is no jumping clown

Not even a mountain stands unchanged through the ages. No beautiful piece of architecture has stood unscattered through millennia. If you´ve read just a little bit of history you should also know that our societies have been even less permanent.

However - certain ideologies seem to want preservation of some kind of old order, usually what is perceived to be national culture, though not the present culture, but some kind of culture, perceived to have existed, maybe 50 years ago, maybe 20, or perhaps in the Middle Ages. Sadly, these opinions are quite often based on ideology, and not on careful historical studies. This means that this society often is halfway myth.

I say history is no jumping clown. History is a string of causally linked events. The Hungarian writer Imre Kertész, seems to mean that even Holocaust was in this sense, natural, because it was created from the upleading events, and can therefore not be written out of history as exceptional or unnatural. That doesn´t mean it is justified, of course.

In my opinion, dividing history into confined boxes, with breathing space between major events and eras, is nothing but propaganda and lies. There is no action that is taken out of context. Belief in such an action is like belief in divine manifestations. Simply, they are religious beliefs.

Every action leads to a result. This conclusion might seem basic, but the implications are not always taken into consideration.

Sometimes, it might seem like something is forced upon you from outside. This perception is often amplified by emotions. If someone you know has been unjustly murdered, you might find it hard to explain the event casually. A causal explanation might sometimes seem like justification. However, reality is constituted by causality, and looking a way from this fact is not honest.

If we were clearsighted enough, history wouldn´t really bring many surprises. We would be able to see the consequences of our actions before we made them. Thus we might have avoided wrongdoing. However - we are not there.

The view that today´s order is unnatural is wrong. Today´s situation has been created by yesterday´s steps and also by the actions in the era that nationalists and other ideologues want to go back to. However, the elements of the period they long for obviously carried the seeds of today´s flowers. In a way, also every view is in a way natural, nobody´s placed it from outside in a mind while the person was sleeping. It has evolved. It might be a wrong view, in the way that it is not correct. It is irrational and it is not explaining reality, but twisting it. However, it didn´t come about unnaturally, or if you want - supernaturally.

History is like a path in a forest, or a road. You walk and you drive, but if you want to return, you´ll also walk and drive. History is no jumping clown, you have no menu of histories to choose from. And even if you had, you would have to be realistic enough to see that once you´d eaten your stuff it´d be gone, even though it would still impact your body.

Let´s look at this on an individual level.

In secondary school I remember discussing a difficult topic. We were talking about rape. I think the class was trying to discuss what caused a person to do such unjustice to someone else. I raised my hand and started explaining my idea. As soon as I mentioned the words "upbringing" and "parents", my teacher began stomping on the floor: "you must never, ever, ever say that", she said. I never got to say what I meant. I meant that everything you do, everything you experience leads to the one moment you are in right now. You cannot exclude parts of it totally. You can pick out the most important, but chances are always you didn´t see correctly.

In a Norwegian nationalist´s view I might be doing something unnatural in being a Buddhist, or by living in another country. However, it is not unnatural. Truth is, I wouldn´t be a Buddhist if not my history, my life, and my environment had led me there. There was no supernatural injection. Something in Buddhism appealed to me, and if it did so, it was natural, because the path before that choice led me there. What would not be natural was to teleport back to birth and freeze myself at that stage of development. Like that is it also with society. What happens now is perfectly natural, and what happened before was perfectly natural. That doesn´t mean it is good, but it is not against nature. Everything that exists is natural. Again, everything that exists is not good.

Sadly, some people seem to claim that one state of society is natural and another not. Therefore, every action that leads toward natural society is okay. Again, the assumption is wrong.

What exists, exists. Of course, that doesn´t mean it is impossible to create something similar to a medieval society again. But also that will be built on choices.

To sum up, I´d say there is no essence, only progression or development. There is no object, but there is a process.

http://www.vl.no/samfunn/article139784.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article139694.zrm

Tilbake fra India og Nepal

Endelig kom jeg meg til India, og Nepal for den saks skyld. Endelig. Endelig fordi jeg vel har hatt lyst til å reise til India fra jeg hørte ordet. At jeg ble buddhist har ikke minket interessen for India. Endelig, også fordi India vel har den mest spektakulære historien i hele verden, og ikke minst er India den flotteste stormakten vi har. Endelig, på grunn av indisk natur, kultur, arkitektur og mat. At folk var så utrolig hyggelige, vennlige og hjelpsomme var jeg imidlertid ikke forberedt på, men det var en høyst gledelig overraskelse.

Sakte har jeg beveget meg sørøstover på kartet. Litauen, Ukraina, Armenia, India. Jeg nevner disse fire, fordi disse nok er de landene jeg har vært i som jeg hadde aller mest lyst til å reise til før jeg dro, og også fordi alle fire kan anbefales på det hjerteligste.

Jeg har vært borte i to uker, og disse to ukene har vært så innholdsrike at jeg rett og slett ikke makter å skrive et enkelt blogg-innlegg om hva vi gjorde fra begynnelse til slutt. Det ville ta veldig lang tid å skrive, det ville bli oppramsende, og for hvert ord ville færre lese det. Jeg vil derfor, muligens usystematisk, komme med noen historier og fortelle om inntrykk jeg finner nevneverdig.

Først og fremst må jeg si at jeg virkelig elsker India. Jeg koste meg fra første til siste dag. Det eneste jeg var litt ukomfortabel med var en togtur fra Lucknow til Agra, da det var åpen vogn og ikke kupeer, folk satte seg overalt selv om det ikke var deres seter, og setet mitt, eller sengen min var meget hard. Tiggerne og de ivrige selgerne kan også bli irriterende, og vi betalte tips nesten hele tiden. Bortsett fra disse faktorene var alt bra. Det ville neppe vært like bra om det ikke var for at jeg reiste sammen med et veldig bra reisefølge, og vi hadde det utrolig morsomt. I tillegg til godt samhold i gruppen var vi også kjempeheldig med guider, sjåfører og andre ansvarspersoner i India og Nepal.

Hovedmålet med reisen var å besøke viktige steder i Buddhas liv, deriblant de fire store stedene. Det vil si der han ble født (Lumbini i Nepal), der han fikk oppvåkning (Bodh Gaya i Bihar, India), der han holdt sin første tale som Buddha (Sarnath, i Uttar Pradesh, India) og der han døde, eller oppnådde parinirvana (Kushinagar, i Uttar Pradesh, India).

Min mest intense åndelige opplevelse under reisen var under meditasjon i Lumbini, Nepal, på et trinn ned mot en kunstig dam hvor det var store mallefisker og små skilpadder. Solen stekte aggressivt, og mens andre hadde funnet skygge under de vakre trærne rundt dammen satt jeg ned mot vannet. Den røde velsignelsen i pannen min rant nedover ansiktet med svetten, mens jeg konsentrerte meg om pusten, hvordan den gikk inn og ut. Fokus. Riktig dypt kom jeg ikke, da jeg etterhvert gav etter for heten, som sikkert ikke ble mindre intens av at jeg hadde på meg en mørk, relativt tykk bukse kjøpt i Nepal, og flyttet meg under et tre, jeg også. Imidlertid kunne jeg føle en tilstand uten frykt, men total velvære. Og det er vel ikke så langt fra målet - om man bare kunne holdt følelsen hele tiden. Det var minutter uten hat og begjær. Og - hva har man da? En følelse av å være fornøyd. Hva kommer til viten og kunnskap, synes det tydelig at alle kunnskap ikke kan være aktiv på en og samme tid, da en i et øyeblikk ikke fanger alt, hvilket igjen betyr at en kan ha øyeblikk uten dumhet. Så - hva skjer om en ikke har noen dumme tanker, intet begjær og intet hat - jo: man er i øyeblikket lykkelig. Da jeg åpnet øynene igjen kunne jeg se på dammen jeg hadde sett før jeg lukket øynene. De store mallefiskene holdt seg som regel i dypet, men kom av og til opp, slik at en kunne gispe av beundring. Men etter å ha sett dem noen ganger er også de normale. De er og de eksisterer og de svømmer rundt. For meg var dette et av høydepunktene. Trist nok var batteriet på kameraet mitt i streik da vi var i Nepal.

Delhi er en merkelig by. Den er stor, men bygningene er ikke alltid så høye. Den er fylt med grønne lunger her og der, og den er underlig fargeløs. Det er en del flott arkitektur, så klart, men for min del var Lotustemplet høydepunktet. Lotustemplet er et hvitt, stort og vakkert tempel, formet som en lotus. Initiativet til tempelet er tatt av bahai-troende, og tempelet er åpent for religiøse av alle konfesjoner, og der kan en be, meditere eller gjøre det som er passende den aktuelle religion. Utenfor her er det også dammer, hvor en kan vaske føttene, og ikke minst glødende veier en helst skal gå på - barbent.

Bodh Gaya, stedet hvor Siddharta Gautama ble Buddha - opplyst - stedet hvor den buddhistiske filosofi ble til, er et nydelig sted, med det flotte Mahabodhi-tempelet, og et gigantisk bodhi-tre som visstnok  stammer fra det samme bodhi-treet Siddharta ble opplyst under. Bodh Gaya har flere templer og er et stille og rolig sted i vakre omgivelser. Imidlertid slapp en heller ikke her unna fattigdommen, og det var ikke fritt for at folk ville profittere på religiøses følelser og stemning ved å løpe etter en med buddhistiske effekter som de absolutt skulle selge. Vi ble også vist to skoler som ble drevet av donasjoner, og der de ansvarlige gjerne ville ha nettopp dét. Om det finnes et godt formål er det vel det, men samtidig kunne en bli noe overrasket over hvor direkte folk kunne be om penger.

Varanasi er en viktig by for hinduer, og her renner den hellige Ganges gjennom. Ved noen ghater ned mot Ganges er det kremering av døde, andre steder bader man, eller ofrer man, eller tar båt. Vi ble med på en Aarti-seremoni ved elven, og interessant nok kom også lederen for BJP, et av Indias største partier, til seremonien. Varanasi var et sant sammensurium av alt. Selgere, religiøse, lukten av røkelse, tidvis av urin, og ikke minst: utrolig mange kuer. Duften av røkelse satt fortsatt igjen i klærne etter jeg kom tilbake til Norge. Vi kunne også nyte fantastisk masala-te fra leirkopper, og vi besøkte en utrolig spennende silkebutikk, hvor alt var håndlaget, og vi kunne sitte og slappe av mens selgerne presenterte varene. Noe annet fantastisk var å se solen stå opp over Ganges, og alle de gigantiske fuglene som fløy over elven.

Av profane steder så vi ved siden av Delhi, også Lucknow og Agra, hvor berømte Taj Mahal ligger. Av disse stedene ble jeg mest imponert over Chota Imambara i Lucknow, som er bygd som mausoleum. Inne er det fantastiske grønne vegger, og i etasjene over hovedrommene er det labyrinter som er utrolig fascinerende. Lucknow er også en av Indias vakreste byer, selv om byen har blitt forandret av tiden, både på grunn av slitasje og på grunn av modernisering. Imidlertid ser byen ut til å blomstre igjen nå, og helhetlig sett mener jeg dette er den vakreste byen vi så i India, det vil si jeg mener det var vakrere enn Delhi, Agra, Varanasi, Patna (som vi bare kjørte gjennom, så og si), og småstedene. Litt fordi Lucknow har et helhetlig preg, den er ren, og har ikke så mange supermoderne bygninger som Delhi. Under Mayawati, lederen for partiet BSP, har det blitt bygd en fantastisk vakker park i Lucknow, som for tiden var stengt, men som kunne ses utenfra. Den er rett og slett fantastisk, med gigantiske stein-elefanter og en Ambedkar-stupa. Bhimrao Ambedkar var hovedarkitekten bak Indias sekulære grunnlov, og han var også buddhist, og kritisk til kastevesenet, noe også Mayawati og BSP er. Parken heter nå "Bhimrao Ambedkar memorial".

Indisk mat og herlige krydder fulgte med overalt. Jeg ble litt lei av kylling og geit, da det stort sett var det det gikk i, da biff og ku-kjøtt ikke spises av hinduer, og svin ikke spises av muslimer, og forøvrig er store deler av befolkningen vegetarianere. Heldigvis kunne man av og til avveksle med fisk, og den var stort sett veldig god.

Etter å ha kommet tilbake fra India har jeg fortsatt igjen en god følelse. Åpne mennesker, smilende mennesker, hyggelige mennesker, en føler en kan snakke om alt med, gjør at jeg til og med kan tenke meg å flytte til India. Flott land.

Lev Tolstoj og det som må gjøres

Lev Tolstoj, russisk forfatter, filosof og mitt store forbilde døde for hundre år siden i år. I den forbindelse har man sett en viss ny-interesse for ham og hans verker. Det jeg har sett til dette var blant annet filmen "The last station" som tar for seg Lev Tolstojs siste dager. Dessverre gikk den ikke nok inn på Tolstojs filosofi, selv om man streifet den på overflaten. Videre stod det en god artikkel i Morgenbladet for noen uker siden, og NRK har sendt en filmatisering av Anna Karenina i fire deler. Vi burde imidlertid gå enda mer i dybden i Tolstojs univers, da det der finnes ideer som er høyst relevante for dagens samfunn, både i Russland, Europa og verden som helhet.

Jeg har sitert Tolstoj gjentatte ganger i tidligere blogg-innlegg med sitatet "Alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv". I dette ligger det så utrolig mye.

Tolstoj har blitt stemplet som anarkist, en politisk ideologi som er allment akseptert som utopisk, urealistisk og potensielt farlig, men så håpløst naiv at den er ubrukelig. Den manglende kjennskapen til anarkisme som ideologi er høyst beklagelig. Dette henger kanskje sammen med den sedvanlige nedvurderingen av ikke-anglosaksisk idèhistorie og filosofi. De store anarkistiske tenkerne var nemlig russiske: Bakunin, Kropotkin og Tolstoj for å nevne noen. Imidlertid var deres innfallsvinkler helt forskjellige.

I, etter min mening, Lev Tolstojs beste roman, "Oppstandelse", viser Tolstoj hvordan hovedpersonene gjennomgår en spirituell oppvåkning, og kanskje til og med når det vi i buddhismen kaller Nirvana. Dette vil si en utrenskning av de tre usunne røttene: begjær, hat og uvitenhet. Tolstoj var preget av buddhismen, og mente Buddha var en av få filosofer det var verdt å lytte til. På grunnlag av dette omtolket Tolstoj kristendommen. Tolstoj selv ble på sine gamle dager avholdsmann, vegeterianer og pasifist. Han har blant annet mye av æren for at mahatma Gandhis og Indias selvstendighetsdemonstrasjoner ble fredelige! Ikke minst viser han her hvordan politikkens og samfunnets muligheter er begrenset. Ekte lykke vinnes gjennom eget sinn.

Denne romanen har hatt mye å si for min egen interesse i buddhismen og mer immaterielle verdier. Det ligger likevel visse politiske implikasjoner her. Fordi samfunnets, lovverkets, og statens potensial er begrenset må vi slutte å gi disse oppgaver de ikke kan besørge. Vi har havnet i en situasjon i dag der staten stadig påtar seg flere oppgaver. Bak mye av dette ligger det en god intensjon - ansvar for vår neste, men psykologisk er det ikke av god art i det hele tatt. Istedet for å ta ansvar for våre venner, våre kjære og vår familie kaster vi samfunnet over til staten. Ja - man ofrer noen skattepenger, men hva betyr vel dette når alle har alt man trenger materielt sett? Null og niks. Det er i det beste fall et ubetydelig bidrag til ens egen gode karma. På den andre siden lar man være å utføre handlinger basert på empati. Man har ikke tid. Egen karriere, studier, jobb, fritidsaktiviteter også videre er viktigere, og selv om man skulle kjenne et lite stikk i samvittigheten så er jo staten der!

I dag leste jeg et innlegg i Aftenposten skrevet av Pål Veiden. Det har den meget gode tittelen "Et obligatorisk liv?", og det begynner godt: "Paranoid? Gitt autoritære tendenser i norsk politikk er spørsmålet dessverre aktuelt. For bak velmente reformer ligger ofte en trang til å styre andres liv." SV har visstnok foreslått obligatoriske barnehagetimer! Nå vil jeg la alle omsvøp fare, og jeg vil si det jeg personlig oppfatter som en objektiv sannhet: Forslaget er GRUSOMT. Jeg synes det er begredelig at man overhodet må argumentere mot et slikt forslag, for det burde faktisk være åpenbart hvorfor det er forferdelig. Vi har fått et samfunn der staten har blitt alles oppdrager. Statens verdier er ikke nødvendigvis verken gode, objektive, sanne eller gunstige. Faktisk vil vi tro at staten og alle dens begunstigede, om de er rasjonelle, vil ønske å hegne om egen posisjon, og dermed - bevisst eller ubevisst - vil staten bli en verdi i seg selv. Selv de borgerlige partiene tenker i et statsperspektiv, selv om skatteletter og noen statsfrie soner selvfølgelig fører til en midlertidig pustepause i statens evige etegilde, der den blir fetere og fetere. Jeg siterer Pål Veiden videre: "Glansnummeret for å få til obligatorisk barnehage for alle barn, er argumentet om "svake grupper", grupperinger som staten både elsker å produsere og dytte fremfor seg. Siden de angivelig svake familier trenger barnehager, må alle trenge det. Hele dagen."


Barn vil ha foreldre. De er relativt likegyldige til stat. En barnehagetante, uansett dyktighet, vil aldri kunne erstatte mor eller far. Barn trenger mye tid med mennesker som kan tjene som forbilder. Inntil staten har sikret sin allmakt og fått indoktrinert alle til å bli perfekte feminister og sosialister, noe den forøvrig aldri vil klare (selv i Sovjetunionen lyktes de ganske dårlig, faktisk), vil det være et mangfold i samfunnet. Disse evige forskjellige synspunktene fra autoritetspersoner forvirrer barnet, og gjør det usikkert. De vestlige samfunn i dag er så mangfoldige (og det skyldes ikke bare innvandringen - det skyldes blant annet at enkelte kan ha brukt syv år av sitt liv på å klatre opp mot den ærverdige posisjon som professor i fløyte eller gitar, mens andre gav blaffen og atter andre har lest Maos lille røde femti ganger, andre har farget håret blått, og andre igjen ikke kan tenke seg en høyere lykke enn en dyr parfymeflaske) at de kan skremme noen og enhver, noe de også gjør. Folk sliter med å finne seg til rette og å danse seg mellom alle standardene, ideene og meningene. Folk føler seg ensomme i mengden, fordi man føler seg som marsboere blant representanter for samtlige av Jupiters måner! Ja, kan du si - men barnet må lære dette. Det må det faktisk ikke, for barnet vil helst ha det trygt og godt, og ble faktisk ikke avlet av alle disse menneskene. Det trengs faktisk bare to (evt en) for å få barn, ikke et helt samfunn! Man kan spørre seg om man nærmer seg et slags Sparta der barnene blir tatt fra foreldrene for å oppdras i rett ånd, og bli skikkelige spartanere.


Vi burde innse statens begrensninger, og slutte å forandre på den og verden hele tiden. Et annet problem er imidlertid at staten i seg selv kanskje er anakronistisk - den er feilplassert i 2010 med alle våre teknologiske duppeditter og felles verden. Problemet er at nettopp her vil staten forsøke å beholde sin posisjon. Det gjør den ved å gjøre seg selv uunnværlig, til tross for at den i realiteten kanskje ikke er en rasjonell organisering av mennesker lenger. Ideologier som nasjonalisme og sosialisme er med på å viderelegitimere staten som vi kjenner den nå. Jeg tar ikke til orde for noen store forandringer selv, men vi må slutte å tro så mye på staten.

Kanskje vi heller skal begynne å tro på oss selv og vårt eget potensial?

I Tolstojs bøker finner man mye flott tenkning rundt veien til det gode liv og hvordan vi kan gjøre noe for å bedre oss selv, men gjennom bedring av oss selv, derfor også samfunnet. Noen kan påpeke at dette er naivt, men da vil jeg innvende at det er mer naivt å tro at et moralsk forkrøplet menneske er i stand til å styre et samfunn eller noe som helst på god måte. Vi kan alle forbedre oss, men forutsetningen er at vi kan vende blikket litt innover og jobbe med oss selv før vi skal reformere samfunnet. Folk kan komme frem til ulike løsninger, og nettopp derfor er det også at staten ikke skal gi oss alle samme pakke.

Gå til biblioteket nå, og lån "Oppstandelse". 

http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10020258
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/svtopp-vil-fjerne-straff-for-narkomisbruk-3364349.html
http://www.vg.no/film/film.php?id=11151

Toleransen

På den multikulturelle arbeidsplassen er kanskje toleranse vårt viktigste verktøy. Toleranse er høyaktuelt, og ikke bare i forbindelse med andre religioner eller nasjonalkulturer. Det er like så nyttig for eldre i deres møte med ungdommer med piercinger, høymoderne mobiltelefoner, blått hår og billett til Gaga-konsert. Det er nyttig for kule gutter i ungdomsmoralpatruljen som ser to menn holde hender. Det er nyttig for de to menn i møte med den gamle pinsevenndamen, eller for en kommunist i møte med onkel Skrue.

Hva er toleranse? I følge bokmålsordboken er det "overbærenhet overfor andres oppfatninger og oppførsel". Dette er selvfølgelig toleranse i vår kontekst, selv om det også er et uttrykk som brukes innenfor f.eks. medisin. Det betyr altså ikke at du må falle nesegrus i beundring for blått hår, Lady Gaga, kule gangstergutter, homofile, pinsevenner eller Disney-figurer. Bare at du lar dem holde på med sitt.

I det lange løp tjener vi alle på et tolerant samfunn. En konkurranse i forbud og avsky overfor andres ideer og oppførsel vil etterhvert ramme en selv. Selv et A4-menneske er i faresonen, fordi konvensjonene er alltid i endring. Dagens freak er kanskje morgendagens standard. Og hva er egentlig A4 i dag?

Å dømme andre og henge seg opp i deres feil er et velkjent psykologisk triks for å fremstille seg selv i et bedre lys. I det lange løp er dette å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. En har dermed skaffet seg en unnskyldning for ikke å rette på egne feil, siden en likevel er så mye bedre enn andre. Dette betyr ikke nødvendigvis at det er galt å si fra til en annen om han eller hun gjør noe galt, men å tillate seg selv avsky er ikke lurt - heller ikke å spre avsky for personen eller en gruppe. En selv skal leve med denne avskyen, og det er ingen god følelse. Det er også et argument for toleranse.

Med å være intolerant skader en seg selv. En har det så mye bedre i en verden en trives med. Siden verden ikke forandrer seg etter dine ønsker (ihvertfall ikke i stor grad) er det bedre at du forsoner deg med den slik den er. Mennesker vil alltid være forskjellige. Det var de til og med i Sovjetunionen og Das Dritte Reich, så det er lite du får gjort med folks ulikheter. Det er lettere å jobbe med din egen aksept.

‎"Se ikke på andres feilsteg, hva andre har gjort og forsømt; men se heller på hva du selv har gjort eller unnlatt å gjøre", står det i Dhammapada vers 50.

Toleranse forutsetter ikke nødvendigvis relativisme. Vi har alle en forestilling om rett og galt. Mange av mine leveregler stammer fra theravadabuddhismen, og det er klart at jeg reagerer når jeg ser folk gjøre noe jeg oppfatter som umoralsk. Jeg bør si fra. Selvfølgelig bør en ikke tillate handlinger som krenker andre direkte. 

Personlig blir min toleranse oftest satt på prøve av andre filosofier og ideer som jeg ikke liker, som jeg oppfatter som gale eller direkte dumme. Ettersom filosofiene og ideene i seg selv ikke er personer, føler jeg ikke jeg gjør noe galt i å argumentere mot dem. Samtidig er det viktig å skille person og idè. Jeg understreket viktigheten av vårt potensiale i tidligere innlegg denne måneden med samme navn. Jeg kunne blitt en kriminell. Jeg kunne blitt kommunist. Jeg kunne blitt sykepleier. Jeg kunne blitt drosjesjåfør. Jeg kunne blitt alt annet enn jeg er nå.. Og... Jeg kan bli bedre. Det kan mest sannsynlig du også. Folk forandrer mening, så individet jeg er uenig med i dag kan jeg være enig med i morgen, enten fordi hun endrer mening, eller fordi jeg gjør det.

Hva med toleranse for andre religioner? Theravadabuddhismen er den troen jeg bekjenner meg til, hvilket betyr at jeg mener den er best. Toleranse for religioner vil si at man bærer over med andre religioner. Jeg er konsekvent for religionsfrihet. Jeg blir utrolig provosert over angrep på religionsfriheten, enten det rammer muslimer, kristne, buddhister eller andre.

Det er utrolig mange likhetstrekk mellom religionene. Noen minner mer om hverandre enn andre, men det er vanskelig å finne en religion man ikke liker noe i. Mennesker med klare tanker om livet og hva de ønsker, hva de tror på, og hva de liker, er ofte svært fascinerende å snakke med, og kan gi deg nye perspektiver på ting. Jeg finner ofte god kjemi med andre religiøse. Antagelig har alle religioner redskaper og trekk som kan bidra til åndelig og menneskelig vekst hos den troende/praktiserende. Så fremst en genuint praktiserer sin tro, kan de fleste få et godt resultat. Problemet blir nettopp når troen kommer i veien for toleransen. Når religiøse skal presse sine dogmer på ikke-troende blir det derfor problematisk. Ofte er det også en selvmotsigelse, da de fleste religioner har litt å si om toleranse. Dette blir gjerne oversett til fordel for mer konkrete bud og regler. Kanskje nettopp fordi det er så lett. Det er lettere å fokusere på gammeltestamentlig motstand mot f.eks. homofili, enn å utvikle sin egen toleranse. Likevel kan dette være en avsporing og et hinder i egen åndelig utvikling! Igjen er det viktig å huske hva toleranse betyr. At en utvikler sin toleranse betyr ikke at man skal synes alt er fint, men en skal la andre få holde på så lenge det ikke skader en selv eller andre ufrivillige. Utvikling av toleranse er viktig i en åndelig utvikling.

Jeg vil igjen minne om det fantastiske sitatet fra Lev Tolstoj: "Alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv".

Et annet viktig moment er at vi av og til mangler kunnskap. Vi liker gjerne ikke ting vi ikke forstår. Og selv om vi oppfatter oss som kunnskapsrike, eller at vi har kommet langt i en åndelig utvikling betyr det ikke at vi ikke har mer å lære.

“Hvis du har en tro, og sier ‘dette tror jeg’, da holder du deg til sannheten. Men ut fra dette kommer du ikke til den urokkelige konklusjon at ‘dette alene er sannhet, alt annet er feil’. Slik holder du deg til sannheten.", står det i Cankisutta, Majjhima Nikaya 95.

______________

På fredag vil jeg holde et innlegg om buddhisme og toleranse for andre religioner på Litteraturhuset i Oslo i anledning "Religiones dag". Her har jeg tenkt litt om toleranse generelt, men vil da gå nærmere inn på toleranse i forhold til religion spesifikt.

http://www.vl.no/samfunn/article101917.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/norge-stanser-stoette-til-koranskolene-3339765.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10018932
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10018912
http://www.vl.no/kristenliv/article102021.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10011234
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019186
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10011803

Heltinnen

"Every birth is a death sentence", sier Ayya Khema i selvbiografien "I give you my life". Denne boken er blant de viktigste jeg har lest (og jeg har lest mange). Den er skrevet av en buddhistnonne som faktisk etter alt å dømme oppnådde nibbana (nirvana), selve målet for buddhismen. Ayya Khemas liv er vel kanskje også et av de mest interessante som er levd.

Hun het opprinnelig Ilse Kussel og ble født i Tyskland 25. august 1923. Hun var privilegert, rik - godt stilt. Dette holdt imidlertid ikke for Hitler. En jøde var en jøde. Sekulær eller ikke. Ilse kom nemlig fra en jødisk familie, som så seg helt som tyskere. Men de ble ikke spurt. Ilse så faktisk Hitler selv. Alle andre reiste seg og hyllet føreren. Bare hun ble sittende. Hun fikk nemlig ikke lov til å hilse ham. Hun var jøde.

Som mange andre ble hun nødt til å flykte. Flere nære døde, men foreldrene kom seg til Shanghai i Kina, og hun til Skottland. Der trivdes hun ikke, så hun kom etter til Shanghai. Shanghai ble også utsatt for angrep, og det ble ny flukt. USA stod som neste post på listen. Familieliv. Ilse stiftet familie. Skilte seg. Ble en søkende. Giftet seg igjen. Bodde i Mexico. Reiste nedover Sentral-Amerika og videre til Sør-Amerika med mann og sønn. Hun så forskjellige indianerstammer og mangfoldige kulturer. Siden ble det flytting til Australia, så til Pakistan for to år, og så reise gjennom Europa og Asia og tilbake til Australia hvor hun drev en organisk farm sammen med sin mann. Hun fattet stadig vekk mer og mer interesse for buddhismen, og hadde også fått særdeles fordelaktig inntrykk av to theravadabuddhistiske land; Sri Lanka og Thailand.

Livet som buddhist og senere nonne ble også preget av reising og internasjonalisme. Hun etablerte klostre og meditasjonssentre i Australia, Sri Lanka og Tyskland, altså i tre forskjellige verdensdeler. Hun forsonet seg tidlig med Tyskland, til tross for at hun hadde måttet rømme derfra under nazi-regimet. Som nonne ble hun Ayya Khema. Hun gjorde også mye for nonner og buddhistiske kvinner generelt sett. Selv om buddhismen er særdeles tolerant og kanskje den fremste religionen på likestilling er nonneordenene langt mindre enn munkeordenene, og i theravadatradisjonen har ikke nonnene full status som på Buddhas tid, antagelig grunnet en del historiske omstendigheter som jeg ikke går inn på her.

Hun gav ut 25 bøker om meditasjon og buddhisme, og skrev både på tysk og engelsk. I Tyskland, nær München, grunnla hun Buddha-Haus som fortsatt finnes i dag. Der døde hun 2. november 1997, etter en kort sykdomsperiode. Hun hadde tidligere hatt kreft i flere år uten å bry seg med operasjon. Til slutt ble det likevel så smertefullt at hun valgte det i 1993. Sin egen helse og sannsynligvis nærstående død var hun svært avslappet til, ikke fordi hun regnet med noen gjenfødelse, men motsatt - fordi nibbana ville komme. Den endelige, evige fred.

Ayya Khema kan beundres for mye. Hun var en eventyrer. En verdensborger. Modig. Intelligent. En god lærer, og ikke minst en kvinne som gjorde utrolig mye for theravadabuddhismen og oppnådde enorme resultater selv. Sammen med blant annet Ajahn Chah er hun blant de mest kjente buddhistiske "mestrene" i vår tid. Også er vi så heldige at hun faktisk valgte, etter noe press, å skrive om sitt interessante liv som kan være en stor inspirasjon for både buddhister og ikke-buddhister i dag. "I give you my life" er en av de viktigste bøkene du kan lese. Ikke minst er den utrolig spennende. Med bare 220 sider er kun det aller mest sentrale valgt ut, og boken er mer spennende enn den beste spenningsroman, og mer givende enn de fleste bøker i selvutvikling. Jeg finner Ayya Khemas leksjoner særdeles nyttige, spesielt siden hun legger vekt på at det er forskjeller mellom mennesker, og forskjellige metoder (for å oppnå samme mål likevel) kan tjene forskjellige ulikt. Dette mente også Buddha selv.

"Those who are mindful set forth,

They take no delight in any abode.

Just like a swan leaving a marsh,

They leave one home after another"

- Dhammapada, vers 91

En kan finne en del videoer av Ayya Khema på youtube, og en kan laste ned dhamma-talks fra Buddha-Haus: http://www.buddha-haus.de/ayya_khema_engl.htm  Cdon.com har mange av bøkene hennes.

Potensialet

Dersom Gud har gitt verdighet til menneskene gjennom å skape dem i sitt bilde, hva er verdigheten begrunnet med i livssyn uten gud?

Et lignende spørsmål ble stilt under dialogmøtet i dag der cirka 40 representanter for ulike tros- og livssyn var til stede, samt på et tidspunkt kronprins Haakon Magnus. Spørsmålet var godt fordi det åpnet for en relativt konsis utgreiing for noe av det viktigste i buddhismen.

"Opp gjennom tiden har uvitende laget seg en forestilling om at man er brahman i kraft av sin fødsel. Men man er verken brahman eller noe annet enn brahman i kraft av sin fødsel", står det i Vasetthasutta, Majjhima Nikaya 98.

Høyverdighet vinnes gjennom handlinger. Snarere enn å være en permanent, evig egenskap som en bærer som en ryggsekk er verdighet noe som praktiseres eller ikke praktiseres fra sekund til sekund. Det er ikke slik at man kommer til et punkt hvor man ikke lenger trenger å praktisere verdighet, eller til et punkt der det ikke lenger er mulig. Selv om en har mye dårlig karma kan man ved hjelp av viljen begynne å leve et verdig liv. Selv om handlinger utført i fortiden former nåtiden betyr ikke det at man for alltid har tapt eller vunnet noen verdighet. Vi eier ikke verdighet, vi praktiserer det.

"Gjerninger styrer verden, gjerninger styrer slektenes gang. Folk er knyttet til sine gjerninger, slik hjulet er festet til aksen", står det senere i Vasetthasutta.

Men hva med menneskeverd? Vi har som sagt alle et potensiale for åndelig utvikling. På grunn av vår slumrende, iboende Buddha-natur som kan virkeliggjøres og fordi vi alle ønsker lykke, fordi alle skjelver for voldsbruk, bør alle mennesker få leve i fred, og har en rett til det.

"Denne læren er noe som alle selv kan se. Den gir resultater her og nå, innbyr til innsyn, fører til målet og forstandige mennesker kan selv finne ut av den. Porten til det udødelige er åpnet." (Janavasabhasutta, Digha Nikaya 18).

Det ligger altså i våre handlinger og i vårt potensial.

Les om dialogarrangementet på kongehuset.no: http://www.kongehuset.no/c27217/nyhet/vis.html?tid=88572
... eller hos UngDialog: http://www.ungdialog.no/

Meditasjon i skolen

Det har nå blitt foreslått å bruke meditasjon i norske skoler og fengsler. Filmregissør David Lynch vil overbevise Kristin Halvorsen og Knut Storberget om å prøve det ut i de respektive institusjonene. Meditasjon er imidlertid en samlebetegnelse på forskjellige teknikker, og ulike meditasjonsteknikker tjener sine formål. På generelt grunnlag er det en selvfølgelighet at meditasjon bør inn i skolen og brukes for å omvende kriminelle.

"Tanken går forut for alle ting", åpner Dhammapada med. En kriminell handling utføres ikke i et vakuum uten et psykologisk forspill og i en kontekst. Dersom en blir bedre i stand til å være obs på egne tanker, vil en potensiell forbryter lettere kunne ta seg selv i nakken før han bestemmer seg for å utøve handlingen. David Lynch fronter såkalt transcendental meditasjon, som jeg ikke har kjennskap til. Imidlertid skal opplegget ha vist til gode resultater i USA. Den kjente buddhistmunken Ajahn Brahm, som for tiden er abbed i Australia har også gjort suksess med å lære fanger i australske fengsler meditasjon. "A few months after I became abbot and stopped visiting jails, I received a personal phone call from one of the prison officers. He asked me to come back. He gave me a compliment I will always treasure. He told me that my jailbird buddies, my students, once they had finished their sentences, never returned to jail", skriver Ajahn Brahm i "Opening the door of your heart".

Konsentrasjon kan øves opp. Meditasjon kan også brukes for å øve opp konsentrasjonsevnen. Gjennom fokus på et bestemt punkt, eller fenomen, øver en konsentrasjonsevnen, noe som absolutt er til nytte i skolesammenheng. Jeg sitter med studier og bøker fra morgen til kveld dag ut og dag inn. Der kommer konsentrasjonsevnen til nytte. Det gjør det også for viltre elever i grunnskolen. I Thailand bruker man blant annet meditasjon i skolen. Jeg tror konsentrasjonsevnen er sterkere truet i dag enn før med raskt klipte filmer, utallige nettsider, blinkende reklame og høyt tempo i hverdagen. Meditasjon kan virke som en motvekt mot dette.

"Et sinn som ikke er målrettet,
gjør deg større skade
enn fiender gjør mot hverandre -
enn uvenner gjør mot hverandre.

Verken mor eller far
eller hele vår slekt
kan tjene oss slik
som et velordnet sinn"
Dhammapada 42-43

Meditasjon bør absolutt prøves både i skoleverket, i fengslene, men også i alles hverdag. Det er et nyttig redskap for å finne ro, øve konsentrasjon, empati eller selvinnsikt, alt etter metode. Buddhadhamma-foreningen gir gratis opplæring i meditasjon: http://www.buddhadhamma.no/

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/david-lynch-vil-ha-meditasjon-i-norske-fengsler-3318884.html
http://www.vl.no/samfunn/article99063.zrm
http://www.riks24.no/index.php/bruker/Innenriks/En-daarlig-dag-for-skolepolitikken-35185
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10041806

19. oktober 2010: VG.no skriver om David Lynch` møte med kunnskapsminister Kristin Halvorsen der han oppfordret til å innføre meditasjon i skolen. I en avstemming hos VG sier (kl. 20:55) hele 66,66% at innføring av meditasjon i skolen høres fornuftig ut. Noe å tenke på for ministrene.

Identitetstyranniet

”Navn og ætt er betegnelser som menneskene har laget.
De har blitt til gjennom sedvane og på forskjellige måter.”

Et klistremerke vies gjerne mer oppmerksomhet enn papiret det er festet på, naturlig nok. Papiret er gjerne tomt, blankt, hvitt, kjedelig. Få vil kalle papiret et klistremerke. De vil beskrive det som et papir med et klistremerke på, men gjerne snakke kun om klistremerket – fordi papiret ikke er interessant.

Likeledes vies et livssyn mer oppmerksomhet enn personen som tilslutter seg det. Personen glemmes og blir synonymt med livssynet. Dette er veldig synlig i politikken, spesielt når vi snakker om noen som står for motsatt politisk syn. Om du mener liberalisering av økonomi, personlig ansvar og lite statlig innblanding er et gode, og du er veldig opptatt av dette, kan en med motsatt syn bli en kommunist. Han er ikke lenger en person – han er en kommunist. Redusert til det. Denne reduksjonen av mennesker er potensielt skadelig, og er delårsak til at man så lett går til krig. Talibankrigerne er ikke lenger personer – personene bak er glemt, de er gjort til Talibankrigere. De er ikke mennesker lenger i den svorne motstanders øyne. Dette er det selvfølgelig ingen som åpent tilkjennegjør seg, men det er den ene merkelappen som skiller – den ene merkelappen som legitimerer fiendskapen.

Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av, når det kommer til ideologi og oppfatning. Ideene tilegnes gjennom samfunnet, gjennom oppdragelse. De kan læres og avlæres. En usunn oppfatning må felles på sin egen dumhet. Det holder ikke å avfeie de andre, for ingen politisk ideologi, religiøst syn eller lignende ligger i et menneskes natur, det ligger i kulturen, i tradisjonen og i bevisstheten. Alt dette er gjenstand for forandring, og dersom en ønsker at en forandring bør finne sted er det mest rasjonelle å søke mest mulig effektive midler for det. Ofte oppnår man bedre læringseffekt ved å vise sine egne ideers fortrinn ved å vise deres positive følger i praksis. Det gjør en ikke ved fiendtlighet eller krig. En reduserer seg selv til den andre.

Av og til depersonifiserer en seg selv. En setter likhetstegn mellom personen, mellom livet en har, og en idè. Dette kalles identitet. I presentasjoner av seg selv (og det blir verre jo kortere en presenterer seg) setter man merkelapper på seg selv. Det kan være greit så lenge en husker at dette er redskaper for forenkling av virkeligheten. Når man hever det opp til å bli virkelighet, setter man seg selv i fengsel. Kollektivt skjer dette gjennom tradisjonen og samfunnsnormene. En setter stopper for nye tendenser kun med å argumentere med at en allerede har sin identitet, at samfunnet har sin tradisjon. Dette setter grenser for egen handlefrihet. Det stenger nytt ute, og det stenger en selv inne, med at man setter uhensiktsmessige grenser for egen utfoldelse og samfunnet nyskapning. Ikke minst setter det grenser for kreativiteten, for nyskapningen, for geniet. I et samfunn der det innbilt evig bestående er forestilt fortsatt å skulle bestå for alltid, vil det ikke være noen plass for geniet, eller for nyskapning. Denne tankegangen brøt Kopernikus med, som Galileo Galilei, som Lev Tolstoj, som Ayn Rand, og som Buddha, som bestemte seg for ikke å bli prins til tross for at det var ventet av ham.

Konklusjonen her blir at en må være ytterst forsiktig med å redusere seg selv og andre til ideer, til identiter. En må ikke skape et identitetstyranni, der alle settes i båser der båsene er viktigere enn personen i båsen. En bør være mindre opptatt av tradisjon, og ihvertfall ikke la den stille seg i veien for nye ideer, om de er gode. Ikke minst bør en tenke mer på hva man gjør, og mindre på hva man er.

”Opp gjennom tiden har uvitende laget seg en forestilling
Om at man er brahman i kraft av sin fødsel.

Men man er verken brahman eller noe annet enn brahman
i kraft av sin fødsel.”

- Sitater fra Vasetthasutta, Majjhima Nikaya 98, som ”Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av” i ”Buddhas budskap”.
Brahman = prest/filosof i det gamle, indiske samfunnet

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10033826

Upolitisk fred

Vi stiller mange krav til politikerne. Fredsdiskusjoner kretser gjerne rundt politiske spørsmål. Vi ser at store politiske tiltak, som for eksempel EU, har blitt satt i verk med fred som mål, eller delmål. Politikerne har et stort ansvar for borgernes hverdag, og også for freden, både innad i et land og internasjonalt. Vi må likevel konstatere at politikernes mulighet til å vedta fred er begrenset.

Den russiske forfatteren og filosofen Lev Tolstoj sa at ”alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv”. Dette sitatet er også aktuelt i dag. En rekke ideologier og mennesker har faktisk fått muligheten til å forandre verden, eller ihvertfall en liten del av den, politisk. Vi ser at både den franske og den russiske revolusjon var blodige foretagender, og det sovjetiske, idealistisk pregede prosjektet i stor grad mislyktes i å øke borgernes lykke. I sin kamp mot det antatt imperialistiske USA, utførte det idealistiske prosjektet Sovjetunionen mye av det samme som den de kritiserte. Soldater kriger i dag for demokratiet som skal gi individet rettigheter. I denne kampen dør mange uskyldige, av og til bruker politikerne fredsretorikk for å legitimere dette. Til tross for uendelige kriger der alle sider tror de respekterer det rette, er freden enda ikke vunnet. Dette betyr ikke at politikken er uvesentlig, eller at politikerne ikke kan gjøre noe for fred. Flere fredsprosjekter har vist seg å være fruktbare. Likevel er det en grense for politikkens muligheter.

Buddha visste dette, allerede for 2500 år siden. Selv i dag, etter alle disse årene er hans filosofi like gyldig. ”Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem”, står det i Dhammapada, vers 1 og 2, ett av buddhismens viktigste verker. Vi utfører lite uten at vi bestemmer oss for det først. Vi kan derfor ikke vente oss et lykkelig resultat om intensjonen er dårlig, eller om handlingene ikke springer ut fra vennlighet. I kampen for fred, utvikler man gjerne en motstandsfølelse mot det man ikke oppfatter som fredelig. Når dette utvikler seg til hat, og en mister forståelsen for den andre, er det vanskelig å forestille seg at en kan bidra til fred. Derfor er det viktig å være oppmerksom på eget sinn, og om utgangspunktet for ens fredspolitikk eller holdning er basert på empati og forståelse.

Politikerne er ikke alene i verden, og de kan ikke styre andres tanker eller intensjoner. Derfor er det urimelig å forvente at politikerne skal kunne innføre fred utelukkende med et vedtak på Stortinget. Vi har alle et ansvar for å utvikle vennlige tanker, og vi må alle delta. Andre kan ikke være vennlige eller fredelige for oss. Fred er ikke bare et politisk spørsmål. Det er et hverdagsanliggende, og vi kan alle bidra. Fred er ikke passivt, det er aktivt, og vi er alle potensielle utøvere.

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/seks-briter-paagrepet-for-koranbrenning-3297459.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033370
http://www.vl.no/verden/article98871.zrm

Også som leserinnlegg i Bladet Vesterålen 29. september 2010. Jeg baserte meg på denne teksten da jeg holdt innlegg på Islamic Cultural Center i anledning FNs internasjonale fredsdag 21. september. http://www.fredsforbundet.no/ungdommer-for-fred.html

Gjør det som må gjøres - det viktigste er faktisk lykken

Jeg tror nordmenn flest er kjent med at kristendommen mener Jesus døde på korset for menneskene. Dette kan sammenlignes med at buddhismen sier at Buddha fant frem til sannheten, veien til lykke for oss. Verken Jesus eller Buddha fritok oss imidlertid fra moralsk ansvar. Vi må prøve å gjøre det gode. Kristendommen og buddhismen er overraskende enige i hva som er rett og galt. Jeg mener dette styrker begges posisjon. Jeg er definitivt forankret i theravadabuddhismens lære, men jeg mener at de fleste religiøse kan jobbe for en bedre verden, at kristne, buddhister og muslimer kan stå sammen om å skape et bedre samfunn. Det gleder meg derfor stort at interreligiøse dialogfora blomster, og at det ser ut til at flere innenfor forskjellige religioner ser det man har til felles.

Jeg har følt meg stresset i det siste, og bekymret, siden jeg har eksamener snart, og jeg er redd for ikke å få toppkarakterer i alle fag. Jeg synes alltid det er vanskelig å motivere meg til å repetere stoff jeg har lest før, når jeg er ferdig med pensum, og skjemmes nesten over min manglende selvdisiplin når jeg nærmer meg eksamen. I løpet av året er jeg flink, men når eksamen nærmer seg blir jeg lammet av passivitet. Men, mens jeg satt på balkongen og leste i "Buddhas budskap" for noen minutter siden, kom jeg til å stille spørsmål ved min egen prioritering. Så tåpelig at jeg er SÅ opptatt av karakterene, og at jeg har dårlig samvittighet for å ha kommet tregt i gang med lesningen når jeg har vondt i hodet. Hvorfor? Fordi det vi alle ser etter og ønsker oss er lykke. Vi ønsker å være glade, vi ønsker at ting skal være bra. Selvfølgelig vil noen dører lukke seg om jeg får et dårlig resultat, men et par timers forskjell i lesning kommer ikke til å rokke ved verdensordenen. Min egen holdning og følelser knyttet til lesningen i dag vil ikke akkurat føre til lykke for verken meg eller andre.

Buddha viste veien til lykke, og i theravadabuddhismens skrifter står det skrevet om hva som er godt og ondt. Det er gode argumenter for Læren, og filosofien er logisk oppbygd og fundert. Det viktigste er allerede gjort. Sannheten rokker ingenting ved. Verden er som den er. Menneskene forblir stort sett de samme om politikerne vedtar privatisering eller nasjonalisering, verden forandrer ikke sin dyptliggende struktur. Verden er underlagt fødsel og død, forandring, uvarighet. Slik er det. Selv fjell forvitrer. Uansett hva vi gjør består sannheten under alt grums og støv. Den er der. Buddha fant den og har beskrevet den. Det er gjort. Det er funnet. Det største verket er fullført.

Men hva hviler da på oss? Jo, å gjøre vårt beste til å se ting som de er, til å leve riktig. Det er mye galt i verden, og derfor bør vi faktisk også prøve å spre budskapet.

Egentlig er det ganske selvfølgelig: vi har det bedre om det onde forblir ugjort, og om det gode gjøres. En ordentlig forestilling om hva som er rett og galt og hvorfor er en forutsetning for at det rette blir gjort. De færreste ønsker å bli rammet av drap, løgn, tyveri, voldtekt eller annen vold. De fleste ønsker å bli behandlet med respekt. Om alle forstår dette, blir ting bedre. Dette gjelder også politikerne. Om man tror det viktigste her i verden er om noe er i statlig eller privat eie, er det klart at prioriteringene ikke er på plass, og at man kan slippe unna med for eksempel å returnere folk på flukt til farlige områder der deres liv er i fare. Om man tror det viktigste her i verden er om noe er i statlig eller privat eie, er det sannelig ikke rart at det ikke går bra. Jeg sier ikke at det ikke gjør noen forskjell, men ingenting kan legitimere umoral.

Vi er sosiale vesener, og derfor HAR det noe å si at ting ikke er som de burde. En annens ugjerning rammer lett oss selv. Jeg blir også lei meg når jeg ser at det blir begått urett. Vi må derfor våge å snakke om rett og galt, om moral. Vi kan skape en bedre verden, om vi våger engasjere oss, og sprer budskapet. Også kristne og muslimer må våge å spre sitt budskap. Strengt tatt alle burde engasjere seg for å bygge en bedre verden, men det gjør man ikke ved å begå, eller oppfordre til, ugjerninger som alle store tankesett er enige om er gale.

"Gå ut, munker! Vis medfølelse med verden og gå ut på vandring til glede og nytte for mange mennesker, til glede, nytte og hjelp for guder og mennesker. Dit hvor èn går, skal ikke to andre gå. Gi undervisning i denne læren som er god på begynnelsen, god på midten og god på slutten, og forklar både hovedinnholdet og alle de små detaljene! Forklar hvordan vi kan leve det rene og opphøyde liv! Det finnes noen som bare har litt støv på øynene, men som kommer til å gå til grunne om de ikke får høre læren. Noen kommer til å forstå læren!" - Sitat hentet fra "Buddhas budskap", 26: Gå ut, munker!, utgitt på Buddhistforbundets forlag.

Det viktigste er faktisk lykken og friheten.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10006976
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10007022
http://www.vl.no/verden/article22963.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article22971.zrm

Viktigheten av å smile

"Å smile er uhyre viktig. Hvis vi ikke kan smile, vil det ikke bli fred i verden. Det er ikke ved å gå i demonstrasjonstog mot atomraketter vi kan skape fred. Det er med vår evne til å smile, puste og være fred at vi kan skape fred", sier Thich Nhat Hanh i boken "Være fred".

Altfor få smiler. Spesielt er det spontane, lykkelige smilet - gleden over noe, altfor sjeldent. Vi kan smile mer. På forskjellige steder i verden smiler folk i forskjellig grad. Det indikerer klart at mengden smil ikke følger noen naturlover, men faktisk kan økes eller senkes.

Humør smitter. Om folk rundt meg reagerer på noe jeg sier med irritasjon, eller sinne, kan jeg bli sint. Dette selv om jeg prøver å la være. Av og til lykkes jeg. Av og til ikke. Men jeg prøver. Humøret vårt har innvirkning på dem rundt oss. Med å legge inn et smil kan atmosfæren bli bedre.

Dette kan virke selvfølgelig. Likevel finnes det folk som mener at man ikke bør smile så mye. Fordi det er rart. Fordi andre ikke gjør det. Dette fikk jeg høre en gang. Ikke smil så mye, folk kan synes det er rart. Jeg kan ikke si jeg jublet over denne setningen, så den virket. Jeg sluttet å smile i det øyeblikket. Det som for meg hadde vært en fin stund, var ikke det lenger. Et smil er det ytre tegnet på at man har det bra. Når man ser at andre rundt en har det bra, føler en seg gjerne bra selv. Smil smitter!

For et par dager siden hørte jeg måker da jeg ventet på T-banen. Jeg smilte åpent og spontant over gjenkjennelsen av lyden av måker. Jeg hadde ikke hørt det på en stund, men det var hyggelig å høre. En dame på motsatt side, som ikke så så glad ut så meg. Hun snudde seg til siden. Hun smilte. T-banen min kom og jeg gikk på. Jeg så ut vinduet. Damens ansikt var noe forandret. Smilet mitt hadde gått over på hennes ansikt.

En dag jeg følte meg trist gikk jeg på en bestemt kantine/kafè hvor jeg vet det jobber hyggelige folk. Jeg var sikker på å se et smil. Jeg var faktisk ganske trist den dagen, men jeg følte meg sikker på at jeg der ville få et tegn på vennlighet. Det gjorde jeg, og humøret BLE faktisk lysere.

Teksten "Smilende visdom" (fra Patisambhidamagga 2, 199) som er å finnne i boken "Buddhas fortellinger" på norsk understreker til de grader viktigheten av å smile. Teksten begynner med spørsmålet "Hva menes med smilende visdom?" Avslutningen sier: "Smilende visdom betyr at den som smiler og ler mye, som er fylt av glede og munterhet, han trenger inn i den dypeste visdom og når frem til det endelige mål, som er å virkeliggjøre nirvana. Med smilende visdom oppnår man alt dette, det er dette som er smilende visdom."

Med å smile og være vennlig innstilt letter vi andres hverdag. Når andre er glade, kan så deres glede komme tilbake til oss igjen. Vi trenger ikke nødvendigvis å se med en gang hvordan våre smil eller vakre ord gjør et annet menneske glad, men kanskje er smilet vi får en uke senere et resultat av det vi gav! Dette kan høres mystisk ut, men om man tenker vidt nok ser vi at det kan stemme. Hvis personen jeg smilte til ble gladere av det, kan gleden ha smittet over til andre, som så sprer det videre, og så kommer det tilbake til meg til slutt. Dette er ikke til å kimse av. Det er viktig. Vi er ikke alltid glade, men i det minste burde ingenting hindre oss fra å vise vår glede når den nå en gang er der. Ihvertfall burde ingen si til noen andre at de ikke skal smile eller være glade, fordi det er rart!

Igjen vil jeg sitere Thich Nhat Hanh fra tidligere nevnte bok: "Buddha lærte oss at dette er slik, fordi det andre er sånn. Forstår du? Fordi du smiler, er jeg glad. Dette er slik, derfor er det andre sånn. Og det er sånn fordi dette er slik. Dette kalles avhengig fellestilblivelse. Tenk deg at du og jeg er venner (jeg håper vi er det). Mitt velvære, min glede avhenger svært mye av deg. Jeg har ansvar for deg, og du har ansvar for meg."

_________________

Nå vil jeg spesifisere at jeg ikke tar noen "ære" for å ha kommet på disse tankene som første mann, om det skal være et mål. Dette er en tekst hvor jeg i stor grad sprer andres tanker, men jeg har sett dem virke i praksis. Jeg har også lenge tenkt å skrive en liten sak om viktigheten av å smile, men jeg ble ekstra motivert av å lese den nydelige boken til Thich Nhat Hanh. Enkelte har gjort utrolig mye for meg med deres smil og deres glede. Flere smil fører til flere smil.

Kilder:
"Være fred" av Thich Nhat Hanh. Utgitt på Buddhistforbundets forlag.
"Buddhas fortellinger" i serien "Verdens hellige skrifter" ugitt på "De norske bokklubbene".

Tanken går forut for alle ting, derfor

„Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem.“

Slik begynner første vers i Dhammapada, en av mange tekster som utgjør Tipitaka, theravadabuddhismens hellige skrifter.

Stemmer dette?

Bortsett fra når det er snakk om reflekser, bevegelser kroppen utfører mer eller mindre på instinkt, mener jeg det gjør det.

Hva så med vaner – handlinger vi gjør uten å reflektere mye over dem, fordi de er såpass innlærte?

På et eller annet punkt ble kroppene våre først introdusert for bevegelsene eller handlingene. Først reflekterer man gjerne over om en bestemt handling kan og bør utføres, og konkluderer man med ja, gjør man det. Gikk det bra, og er det kontekster der handlingen kan utføres igjen, vil det gradvis bli en vane. „Habit hardens into character“, sa Buddha.

Derfor er det viktig at vi også stiller spørsmålstegn ved våre vaner, og ved det vi oppfatter som vår personlighet, slik at vi kan te oss best mulig ovenfor oss selv og andre.

Noen ganger må vi handle raskt, uten noen dyp refleksjon forut for handlingen. Da vil handlingens karakter i større grad reflektere det vi oppfatter som vår personlighet – våre grunnholdninger. Derfor er ikke likegyldig hvordan disse er. De må være sunnest mulig. Hva som er sunt vil det kanskje være uenigheter om, men det kan ihvertfall anbefales å gjøre det klart for en selv hva en vil legge til grunn.

Religionshistoriker Hanne Nabintu Herland lanserer 2. mars en bok med tittelen „Alarm! Tanker om en kultur i krise“. Hun mener vi står foran en verdikrise i Norge. Jeg er delvis enig, men ikke nødvendigvis med det hun ser som innholdet i denne. Med sekulariseringen er det mange som mangler en grunnplatform. Folk har en kompleks mosaikk av synspunkter som ikke nødvendigvis har en logisk indre sammenheng. Dette tror jeg lett kan føre til problemer for den enkelte. Derfor mener jeg det er viktig aktivt å velge, eller lage seg en platform. Denne bygges i eget hode.

Dalai Lama understreker spesielt i boken sin „Tanker for et nytt årtusen“ viktigheten av at grunnholdningene er gode, da disse vil reflekteres i impulsive handlinger. Uten et sunt grunn-nivå vil de impulsive handlingene da lett få en negativ karakter, og være til skade for oss selv og andre.

Per Arne Dahl, prest i Trefoldighetskirken, sier i søndagens kulturdel av Aftenposten, i et innlegg med tittelen ”Frykten for moral” følgende: ”Vi er ikke gode på bunnen, men i bunn og grunn ganske doble og svikefulle. Sånn sett er det langt mer realisme og hold i den gamle Paulus enn i nymotens optimistiske humanister som tviholder på det gode og velmenende i mennesket”. Dette er jeg uenig i, men det kan muligens skyldes et annet syn på godt og ondt. Utfra mitt syn på det gode er det mulig å unngå det onde.

”Abandon wrongdoing. It can be done”, sa Buddha.

Veien til dette går gjennom sinnet. Siden tanken går forut for alle ting, må tanken være god, i betydningen fornuftig og medfølende. Derfor burde en sette av mer tid til refleksjoner rundt dette i dagens stressede hverdag.


Kilder
Dalai Lama – Tanker for et nytt årtusen
Aftenposten Kultur lørdag 20. februar og søndag 21. februar 2010
Dhammapada (i oversettelse av Kåre A. Lie), 2. utgave 1996, I Gyldendal Klassiker 2002
Wisdom of the Buddha: http://www.youtube.com/watch?v=LTsb-woP3jI

Dette blir/ble også trykt som leserinnlegg i Bladet Vesterålen tirsdag 23. februar 2010.

Et personlig innlegg om religion og politikk i 2009

I en slags kreativ desperasjon, grunnet at dette er det tredje forsøket på å skrive det tredje desemberinnlegget i løpet av de siste dagene, velger jeg å skrive et innlegg om mine opplevelser med religion og politikk i 2009.

Jeg ønsket å skrive et personlig innlegg som skulle oppsummere hva jeg har drevet med det siste halvåret, men det ble ganske kjedelig å ramse opp forskjellige begivenheter, uansett hvor interessante de har vært i seg selv.

Kort sagt: Jeg flyttet til Oslo i august. Å studere historie ved universitetet i Oslo er en avgjørelse jeg ikke har angret på. Studiet er interessant, jeg trives i Oslo, og jeg har mange gode venner der, og har møtt nye og interessante mennesker også.

Jeg har vært mye opptatt av politikk og religion dette halvåret, som ellers. En del har lurt på hvorfor jeg har valgt å "konvertere" til buddhismen, og hvorfor buddhismen, som for folk flest er en fremmed religion er så viktig for meg. Dette skal jeg først forsøke å svare på, før jeg går over på en kort oppsummering av hvilke politiske saker som har opptatt meg.

Nøkkelordet er toleranse. Dette har opptatt meg i mange år. Toleranse høres stort, fint og flott ut, men hva legger jeg i det? På ungdomsskolen og tidligere hadde jeg det ikke alltid så lett. Jeg følte meg tidlig annerledes fra andre. Jeg ville helst ligge hjemme å lese. Ikke at jeg ikke ville være sosial, men jeg følte at det ikke var noen for meg. Skolen min, i et lite tettsted, var ganske fæl. Jeg opplevde mobbing, mer eller mindre i konkret form, i flere år. Jeg visste at det fantes mer de kunne ta meg for. Jeg var nemlig også homofil, og hadde mange tanker jeg aldri ville latt dem få tak i. Jeg møtte mesteparten av klassen med mistillit og nesten frykt. Jeg følte meg ikke akseptert. Jeg tenkte mye over hva homofile burde gjøre for å forbedre sin stilling, og jeg følte også sympati for andre uglesette grupper, da hovedsakelig innvandrere. Det hjalp kanskje ekstra at jeg snakket en del med noen fra Etiopia og Somalia som var langt mer modne enn mine klassekamerater, og som hadde interessante ting å fortelle om. Det var en uoverskridelig barriere mellom "de hvite" og innvandrerne, ellers -de hadde en del undervisning for seg selv, der de ikke var i de vanlige klassene, og da de kom kunne de ofte ikke norsk, og folk våget ikke snakke med dem på engelsk. Situasjonen frøs, og det kom aldri noe lenger. Men disse menneskene, blant annet, viste meg at det fantes folk som kunne prate seriøst og alvorlig, som kunne flere språk, som hadde kunnskap og så en verden utenfor TV-programmene og de nye mobiltelefonene de andre var opptatt av. Da jeg hørte stygge ting om innvandrere, våget jeg ikke si så mye. Jeg var jo selv et offer, men jeg forstod at vi var ofre for det samme.

Buddhismen mener det finnes tre usunne røtter, som er skyld i mye ondt: uvitenhet, hat og begjær. Jeg har følt hat på kroppen. Jeg vet at menneskene som var imot min annerledeshet, imot homofile generelt sett, og imot innvandrere i stor grad var preget av uvitenhet.

Jeg var kristen i mine tidligste år. Likevel ble jeg også fortalt i min oppdragelse, som svar på spørsmål om hva som skjer etter døden, at det er mulig man kommer til himmelen, eller det er mulig man blir gjenfødt. Kristne mener slik, buddhister og hinduer slik. For meg var det uforståelig hvorfor så mange, så tidlig, ville begynne å drikke og røyke enda de visste det var skadelig, spesielt det siste. Enkelte i klassen min hadde begynt å røyke da de var 12-13 år gamle. Hvorfor ville de kaste intellektet sitt over båtrekken? Hvilket behov hadde barn for å drikke seg fulle? Dette var noe som stod for meg som uforståelig og umulig å gjøre.

Samtidig kom jeg til et oppgjør med kristendommen. Jeg så, som så mange andre, at mye ikke hang sammen. Dessuten hadde min gudstro til stor del vært mørk, uten at jeg skal gå helt inn på det. Mange kristnes motstand mot homofili var for meg merkelig. Hvordan var det mulig? Var det ikke Gud som hadde skapt alt? Det stred mot all min fornuft at det skulle være så viktig for gud at jeg ikke var homofil. Enkelte av historiene i Bibelen syns jeg var ubehagelige, og jeg følte at det rett og slett ikke passet for meg. Dette sa jeg, når det kom til konfirmasjon, men jeg ville, som så mange andre, ha penger, og jeg fikk ikke lov til å konfirmere meg borgerlig. Jeg syntes det var hyklersk og dårlig av meg, men ønsket om penger vant, og dessuten foreldres motstand mot noe annet.

På barneskolen hadde vi allerede lært litt om buddhismen, men selv om historien om Siddharta var spennende, hadde jeg enda ikke fattet interesse for religionen som sådan. På ungdomsskolen imidlertid skulle man ha et stort prosjekt om en fremmed religion, og jeg valgte buddhismen. Dette arbeidet la jeg stor innsats i. Ellers leste jeg også bøker om religionen. Jeg ville vite mer og mer, og sa at jeg kunne tenke meg å melde meg inn i Buddhistforbundet, og melde meg ut av statskirken. Jeg var da 14-15 år gammel.

Jeg tror det var lett for meg å la meg rive med av historien om Buddha, som på mange måter var en opprører. Han forlot palassets pomp og prakt mot sin fars vilje for å finne sannheten. Sannheten utfordret i stor grad den etablerte brahmanismen (betegnelse på religion i India, som i samlet og ordnet form i dag er hinduismen).

På de seks årene eller så som har gått siden den gang, har jeg lest mer om religion og blitt mer obs på hva jeg mener og føler er rett. Jeg har også siden da hatt en kort superkristen periode der jeg fordypet meg i kristendommen igjen.

Jeg har møtt fantastiske mennesker med buddhistisk bakgrunn.

Jeg har også engasjert meg veldig mye i temaet religionsfrihet. Jeg så det som et problem at jeg var medlem av en kirke jeg ikke tror på. Ca. 80% av Norges befolkning er medlemmer, selv om visstnok bare 32% tror på en gud. Jeg følte jeg måtte melde meg ut. Siden den religiøse organsiasjonen en var medlem i sist fortsetter å motta penger for ditt medlemskap fra staten, følte jeg at måtte melde meg inn i noe annet, og jeg valgte buddhismen.

Jeg regner meg for å være en praktiserende buddhist. Jeg prøver å meditere av og til, noe som gir meg ro, og som gir meg mulighet til å observere hvordan tankene mine oppstår og forsvinner. I tillegg prøver jeg å følge de fem "reglene" folk anbefales å følge: Å avstå fra å lyve, drepe, stjele, rus, og ha urett sex, ulikt tolket, men som regel er det snakk om voldtekt eller utroskap, der man sårer/skader et annet menneske. Reglene kan begrunnes rasjonelt i forhold til kjernen i filosofien.

Disse reglene var også en motivasjon for meg. Jeg fulgte allerede disse i større eller mindre grad, eller ønsket å følge dem, og så dem som fornuftige.

Buddhismen har ikke absolutte svar på alt, og kan vanskelig bli ektremistisk. Buddhismen har ingen gud, men som regel vil buddhister si at kanskje finnes det, kanskje ikke, vi har ikke sett det, og tar ikke stilling til det, men vil gjøre det best mulig her og nå.

Siden jeg har lest om buddhismen med jevne mellomrom de siste seks årene, føler jeg at Buddhas hovedbudskap er naturlig for meg.

Buddha sa noe slikt som at ingen religion kan være viktigere enn menneskets lykke. Det er noe jeg tror mange i dag er enige i.

Dette henger også sammen med mine syn på andre ting. Å være tolerant, kan gjerne også følge hånd i hånd med å være verdiliberal.

Jeg har vært opptatt av at jeg ikke ønsker å presse ferdige løsninger ned over hodet på folk (et mulig unntak fra dette, se mitt innlegg om fyll og avgifter). Ingen stat eller samfunn jeg har vokst opp i har gjort det med meg i stor grad, og jeg ønsker ikke at slikt skal begynne å skje heller. Jeg mener individet bør ha størst mulig frihet. Alle bør ha sin sjanse til å søke lykke på sin måte, slik jeg prøver å følge min vei.

Derfor har jeg som regel erklært meg verdiliberal. Jeg er ikke begeistret for at stat eller flertall eller noen skal bestemme over individet, der ikke individet overkjører et annet individ.

Det har neppe gått så mange forbi som har lest bloggen min at jeg har vært svært engasjert i debatten om islam i år.

Hvorfor skal så jeg blande meg opp i dèt?

Jeg ser det som en krenking av individet når man skal frata noen retten til å gå med hijab, burka eller annet plagg. Jeg så det som en krenking av individet, av eiendomsretten og av religionsfriheten da Sveits innførte minaretforbud. Det er aldri greit å gripe inn mot en annen person, eller hans eiendom, så fremst han ikke har overgrepet seg på noen andre, og strengt tatt gjør man ikke det med å sette en hijab på eget hode, eller ved å sette opp en minaret på en eiendom som er lovlig kjøpt og betalt. Jeg forstår at noen bruker det fordi de føler de må, og slik sett er presset utenfra, men det er ikke noe statlig lovverk som tvinger, og bør heller ikke være det. Jeg skal ikke gå inn på denne saken nå, ettersom jeg har nevnt det tidligere, og muligens kommer til å nevne det mer i fremtiden.

Ellers har jeg snakket om EU, privatisering, kommunereform (sammenslåing), økt internasjonalisering, bistand, rettferdig handel, fred, prostitusjonsloven og slikt. Noe av dette har jeg kanskje nevnt her, noe har jeg kun diskutert fra tid til annen med venner, eller kommentert på nettaviser.

Venstre gjorde det dårlig i årets stortingsvalg. Det syntes jeg var særdeles beklagelig. Jeg er selvfølgelig ikke enig med partiet i alt, men det er det partiet jeg er nærmest, og jeg synes vi trenger et sterkt verdiliberalt parti som kan komme til orde i et polarisert debatt-klima.

Liberale verdier er under angrep (i hovedsak fra høyrepopulister), og kommer nok til å fortsette å være det i 2010 . Vi ser det spesielt nettopp i henhold til inngrep i (eller forslag om det) religionsfriheten, da med henblikk på islam i Vesten. Men snakker vi godt nok, og er nok engasjerte, kan vi kanskje gjøre noe. Individet betyr noe, og individer kan både snu tankestrømmer og være med på å lege skader som har vært gjort, og kanskje til og med innlede helingsprosessen.

Tror dette er det nærmeste jeg kommer et personlig innlegg, og en oppsummering av det siste halvåret. Religionsdelen fikk nærmest elementer av selvbiografi, men det får så være.

2009 har vært et spennende år, med noen reale dødpunkter. Den siste halvdelen har vært særdeles fin, og det er takket være en god del herlige mennesker, og noen spesielle i særdeleshet. Jeg er veldig glad for det.

Til tross for at jeg føler jeg har en god del svar på livets mysterier, er det alltid vanskelig å leve opp til både idealer og ideer når man føler seg ensom og alene. Energien forsvinner. Det er lett å preke, men det er ikke greit når man ikke har noen å preke til. De som hører på meg, og som har tid til meg med korte eller lange mellomrom, fortjener en stor takk. Jeg kom litt inn på en ensom ungdomstid i religionsdelen av dette innlegget. Denne høsten har vært den tidens motpol. Det er herlig. Man mister styrken til å bry seg, uten at andre støtter opp.