Omtale av eurovision-sanger del 4

San Marino, til tross for sitt svært beskjedne innbyggertall på rundt 30.000, deltar faktisk i år. Senit synger "Stand by", en søt liten popsang, som ikke er uten en viss sjarm, men dessverre uten originalitet, både når det gjelder melodi, tekst og oppbygning. At sangerinnen er pen kan nok hjelpe litt på vei, og sangen har også fått en søt liten video, men den ser vi ikke på scenen. Men landet får med dette ihvertfall minnet oss på at det eksisterer. Terningkast 2. Video ser du her: http://www.youtube.com/watch?v=MHiBvDJUSbY


Serbia har i år klart å sende en dårlig sang til Eurovision. Det er galaktiske avstander mellom Marija Serifovic og hennes "Molitva" som vant Eurovision i 2007, og på den andre siden årets bidrag, fremført av Nina. Nina synger "Caroban" som er en stygg tromme-tsunami akkompagnert av en halvskreket serbisk tekst. Dette er rett og slett ikke bra, og aldeles skuffende til Serbia å være. Terningkast 1.

Slovakia sender Daniela og Veronika i TWiiNS til Düsseldorff. De er, som gruppenavnet antyder, tvillinger. Sangen "I´m still alive" synges med sukkersøte vokaler, og den er definitivt fengende. Jentene kommer til å vekke oppmerksomhet, og hvis oppmerksomheten først er vekket er det en sjanse for å få låten på hjernen. Evig repeterende trommeslag skal gjøre jobben for deg. Problemet er at disse er for klare, og direkte irriterende. Sangen er rett og slett ikke godt produsert, ihvertfall ikke innspilt. Selve låten i seg selv kunne gjort seg, men instrumentvalget kunne vært annerledes. Legg på noen technoblingser her og der, så har man en god sang. Likevel må jeg innrømme at det ville vært flott å se Eurovision arrangert i Bratislava. Det vil nok slovakerne også, og som en del andre land i år (Albania og San Marino) har Slovakias bidrag en video som skal vise frem noe av landet. Bare så du vet det: Slovakia har fjell, og skianlegg, og det skal folket informeres om. Terningkast 3. Videoen kan dere se her: http://www.youtube.com/watch?v=uT_8il_fkAs


Slovenia sender i år Maja Keuc med "No one", som heller ikke klarer stå seg ut fra resten av låtene i år. Men vel, et land med 2 millioner innbyggere kan vel ikke hoste opp gode bidrag hvert år. Ordinær og gjennomsnittlig poplåt. Terningkast 2.


Spania har ihvertfall et bidrag som skiller seg litt ut fra mengden av låter i år, men i motsetning til tre av de andre "store" Eurovision-landene (de som alltid er direktekvalifiserte til finalen fordi de er med på å betale for arrangementet) har de ikke klart å sende noe bra i år. Det er egentlig ikke overraskende, for Spania fikser ikke helt Eurovision, og har sjelden gjort det. Faktisk er dette en skjebne de deler med de andre store vest-europeiske landene, men i år har altså de andre gjort noen grep, og Spania har ikke følgt med. Lucía Perez synger "Que me quiten lo bailao". Det positive her er nettopp dét - det positive. Sangen er munter og positiv og har en klar og definitiv "feel", i motsetning til mange av det andre, flatere låtene. Likevel tar det aldri av og blir aldri mer enn en parentes. Terningkast 3.


Storbritannia sender boybandet Blue i år, som hadde sin glanstid sammen med andre britiske boyband for noen år tilbake. Nå er noen av teensene voksne og setter kanskje pris på gjensynet. Blue hadde imidlertid ikke sjansen til å bli valgt av et konservativt Storbritannia, og det var ingen avstemming i Storbritannia. I en del av Eurovision-landene velges artisten, og så kan folket stemme på sang. Det skjedde ikke i Storbritannia. Det er vel nok av ydmykelser for et land som alt i alt har eksportert mye popmusikk i løpet av årtiene. Likevel er det noe emment over dette, og det er som britisk pop bruker å være: lite interessant og lite gripende. Imidlertid er låten utrolig profesjonelt produsert (av norske Stargate, faktisk), og teksten er heller ikke så verst. Storbritannia spås hell og lykke i årets Eurovision. Det tror jeg ikke så mye på, fordi at selv om Blues låt sikkert kunne kommet på noen hitlister og slikt, og selv om låten kommer til å få stemmer - noe som faktisk ikke helt er tradisjonen hva gjelder Storbritannias bidrag - er og blir den uspennende. I Eurovision vil man i tillegg til å ha en enkel og ikke for utfordrende låt også ha noe nytt, som skiller den fra tidligere vinnere. Dette mangler Blues låt. Den er likevel grei i seg selv, og definitivt noe av det beste Storbritannia har sendt de senere år. Terningkast 4.


Sveits er med i år også. Dette landet er gjerne litt mer variert i hva det byr på i musikk-konkurransen enn for eksempel Benelux-landene. Like fullt ser vi sjelden Sveits høyt oppe på listene over poeng. I år synger Anna Rosinelli "In love for a while", som er en strengeklunkende dragende låt, som har NRK-aften-faktor, men like fullt har noe spesielt i sitt mas. Det er gnål, ja, og det er ikke spesielt pent, men det er heller ikke totalgrusomt. Vi klarer oss gjennom sangen. Terningkast 2.


Sverige har ofte gjort det bra i Eurovision, selv om landets bidrag i fjor ikke klarte å kvalifisere seg til finalen. Også i år er Sveriges låt populær, noe som er morsomt ettersom bidraget også heter "Popular". Det fremføres av Eric Saade. Det er mye til fordel for denne låten: den har noe profesjonelt over seg, og mangler provinsialiteten som kjennetegner noen av årets bidrag. Imidlertid har Eric Saade en nasal stemme, og jeg blir ikke overbevist av at "my body wants you girl". Teksten er forøvrig heller enkel og lite interessant, og uansett hva man sier om det, så merker man en tekst etterhvert, og det er en mangel om det er en tekst man ikke kan identifisere seg med, eller ikke er gripende. Det er ikke denne. Den er likevel fengende. Men til slutt, når regnskapet skal gjøres opp har den ikke samme kvalitet som de beste låtene i år. Den kommer likevel høyt. Terningkast 4.


Tyrkias Yüksek Sadakat synger i "Live it up" følgende: "give yourself a break, come on and live it up". Jeg vil anbefale Sadakat å gjøre det samme, for denne sangen er døll, masete og lite overbevisende. Gjesp. Terningkast 2.


Tyskland håper å gjenta suksessen fra i fjor med å sende Lena Landrut igjen. Dessverre ser det ikke ut til at de klarer det om vi skal tro bettinglistene og folks meninger på nettforum. Lena synger "Taken by a stranger" som virkelig skiller seg ut fra de andre bidragene i år, akkurat som hennes "Satellite" gjorde det i fjor. Årets Lena-låt er imidlertid ganske annerledes enn fjorårets. Denne går i langsomt tempo, og er noe eksperimentell. Hun gjentar imidlertid sin morsomme engelsk-uttale. Låten utmerker seg med å ha en interessant sangtekst, som en av få låter i år. Selv tittelen antyder jo det. Låten har også fått en kul video. http://www.youtube.com/watch?v=kFciOb0diQE Tysklands bidrag er et av de kuleste i år, men kommer neppe til å nå høyt opp, da denne låten neppe blir like kul live som på mp3-spilleren. Terningkast 5.


Ukraina har etablert seg som et av de virkelig store Eurovision-landene, og er ofte et av de landene jeg sjekker ut først, da de nærmest garantert har en god sang. Det gjelder også i år, selv om tendensen kanskje ikke er like sterk som vanlig. Ukraina er nemlig langt fra å være best i år, selv om låten er god nok. Mika Newton synger "Angel". Denne finnes i flere versjoner: en rolig ukrainsk og en up-tempo halv-elektronifisert engelsk versjon, som begge har sine kvaliteter. Videoen kan du se her: http://www.youtube.com/watch?v=v74NI6Rea6c&feature=related Terningkast 4.

Ungarn gjør opp for sine tidligere dårlige Eurovision-bidrag og sender råkule "What about my dreams" med Kati Wolf. En solid stemme i Celine Dion-klassen akkompagnert av en stadig oppbyggende låt, og vers som kulminerer i et sterkt refreng. Teksten er ikke det store, men den fremføres med innlevelse. Det nasjonale etableres i vers 2 som synges på ungarsk. Ellers er låten på engelsk, og denne vekslingen fungerer veldig godt. Låten er råproff og pen. Også Ungarns bidrag har musikkvideo, og den er bra: http://www.youtube.com/watch?v=GASVvm1jeCw Veldig sterkt terningkast 5.


Østerrike er tilbake i Eurovision igjen med Nadine Beiler og "The secret is love". Og ja - om du får assosiasjoner til Celine Dion bare med tittelen, så gjør du rett, for dette har virkelig preg av noe slikt. Høy klisjefaktor. Vi kan klare alt med kjærlighet og alt det der. Problemet er at Østerrikes låt har konkurranse fra andre stater, og dette slettes ikke står seg ut. Litauens låt i samme sjanger er for eksempel langt bedre, og Ungarns Kati Wolf har sterkere sangstemme enn Nadine Beiler. Likevel skal det sies at hun har stemme, om enn noe for lys og hvinende for min smak. Jeg har ikke tro på denne i konkurransen, og greit er det. Terningkast 2.


Der var jeg igjennom alle 43 bidragene. For å summere opp er dette mine favoritter: 
Israel
Finland 
Ungarn
Norge
Estland
Aserbajdsjan
Tyskland
Kroatia

Hvilke bidrag liker du best?
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091481
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085043

Heltinnen

"Every birth is a death sentence", sier Ayya Khema i selvbiografien "I give you my life". Denne boken er blant de viktigste jeg har lest (og jeg har lest mange). Den er skrevet av en buddhistnonne som faktisk etter alt å dømme oppnådde nibbana (nirvana), selve målet for buddhismen. Ayya Khemas liv er vel kanskje også et av de mest interessante som er levd.

Hun het opprinnelig Ilse Kussel og ble født i Tyskland 25. august 1923. Hun var privilegert, rik - godt stilt. Dette holdt imidlertid ikke for Hitler. En jøde var en jøde. Sekulær eller ikke. Ilse kom nemlig fra en jødisk familie, som så seg helt som tyskere. Men de ble ikke spurt. Ilse så faktisk Hitler selv. Alle andre reiste seg og hyllet føreren. Bare hun ble sittende. Hun fikk nemlig ikke lov til å hilse ham. Hun var jøde.

Som mange andre ble hun nødt til å flykte. Flere nære døde, men foreldrene kom seg til Shanghai i Kina, og hun til Skottland. Der trivdes hun ikke, så hun kom etter til Shanghai. Shanghai ble også utsatt for angrep, og det ble ny flukt. USA stod som neste post på listen. Familieliv. Ilse stiftet familie. Skilte seg. Ble en søkende. Giftet seg igjen. Bodde i Mexico. Reiste nedover Sentral-Amerika og videre til Sør-Amerika med mann og sønn. Hun så forskjellige indianerstammer og mangfoldige kulturer. Siden ble det flytting til Australia, så til Pakistan for to år, og så reise gjennom Europa og Asia og tilbake til Australia hvor hun drev en organisk farm sammen med sin mann. Hun fattet stadig vekk mer og mer interesse for buddhismen, og hadde også fått særdeles fordelaktig inntrykk av to theravadabuddhistiske land; Sri Lanka og Thailand.

Livet som buddhist og senere nonne ble også preget av reising og internasjonalisme. Hun etablerte klostre og meditasjonssentre i Australia, Sri Lanka og Tyskland, altså i tre forskjellige verdensdeler. Hun forsonet seg tidlig med Tyskland, til tross for at hun hadde måttet rømme derfra under nazi-regimet. Som nonne ble hun Ayya Khema. Hun gjorde også mye for nonner og buddhistiske kvinner generelt sett. Selv om buddhismen er særdeles tolerant og kanskje den fremste religionen på likestilling er nonneordenene langt mindre enn munkeordenene, og i theravadatradisjonen har ikke nonnene full status som på Buddhas tid, antagelig grunnet en del historiske omstendigheter som jeg ikke går inn på her.

Hun gav ut 25 bøker om meditasjon og buddhisme, og skrev både på tysk og engelsk. I Tyskland, nær München, grunnla hun Buddha-Haus som fortsatt finnes i dag. Der døde hun 2. november 1997, etter en kort sykdomsperiode. Hun hadde tidligere hatt kreft i flere år uten å bry seg med operasjon. Til slutt ble det likevel så smertefullt at hun valgte det i 1993. Sin egen helse og sannsynligvis nærstående død var hun svært avslappet til, ikke fordi hun regnet med noen gjenfødelse, men motsatt - fordi nibbana ville komme. Den endelige, evige fred.

Ayya Khema kan beundres for mye. Hun var en eventyrer. En verdensborger. Modig. Intelligent. En god lærer, og ikke minst en kvinne som gjorde utrolig mye for theravadabuddhismen og oppnådde enorme resultater selv. Sammen med blant annet Ajahn Chah er hun blant de mest kjente buddhistiske "mestrene" i vår tid. Også er vi så heldige at hun faktisk valgte, etter noe press, å skrive om sitt interessante liv som kan være en stor inspirasjon for både buddhister og ikke-buddhister i dag. "I give you my life" er en av de viktigste bøkene du kan lese. Ikke minst er den utrolig spennende. Med bare 220 sider er kun det aller mest sentrale valgt ut, og boken er mer spennende enn den beste spenningsroman, og mer givende enn de fleste bøker i selvutvikling. Jeg finner Ayya Khemas leksjoner særdeles nyttige, spesielt siden hun legger vekt på at det er forskjeller mellom mennesker, og forskjellige metoder (for å oppnå samme mål likevel) kan tjene forskjellige ulikt. Dette mente også Buddha selv.

"Those who are mindful set forth,

They take no delight in any abode.

Just like a swan leaving a marsh,

They leave one home after another"

- Dhammapada, vers 91

En kan finne en del videoer av Ayya Khema på youtube, og en kan laste ned dhamma-talks fra Buddha-Haus: http://www.buddha-haus.de/ayya_khema_engl.htm  Cdon.com har mange av bøkene hennes.