Omtale av eurovision-sanger del 4

San Marino, til tross for sitt svært beskjedne innbyggertall på rundt 30.000, deltar faktisk i år. Senit synger "Stand by", en søt liten popsang, som ikke er uten en viss sjarm, men dessverre uten originalitet, både når det gjelder melodi, tekst og oppbygning. At sangerinnen er pen kan nok hjelpe litt på vei, og sangen har også fått en søt liten video, men den ser vi ikke på scenen. Men landet får med dette ihvertfall minnet oss på at det eksisterer. Terningkast 2. Video ser du her: http://www.youtube.com/watch?v=MHiBvDJUSbY


Serbia har i år klart å sende en dårlig sang til Eurovision. Det er galaktiske avstander mellom Marija Serifovic og hennes "Molitva" som vant Eurovision i 2007, og på den andre siden årets bidrag, fremført av Nina. Nina synger "Caroban" som er en stygg tromme-tsunami akkompagnert av en halvskreket serbisk tekst. Dette er rett og slett ikke bra, og aldeles skuffende til Serbia å være. Terningkast 1.

Slovakia sender Daniela og Veronika i TWiiNS til Düsseldorff. De er, som gruppenavnet antyder, tvillinger. Sangen "I´m still alive" synges med sukkersøte vokaler, og den er definitivt fengende. Jentene kommer til å vekke oppmerksomhet, og hvis oppmerksomheten først er vekket er det en sjanse for å få låten på hjernen. Evig repeterende trommeslag skal gjøre jobben for deg. Problemet er at disse er for klare, og direkte irriterende. Sangen er rett og slett ikke godt produsert, ihvertfall ikke innspilt. Selve låten i seg selv kunne gjort seg, men instrumentvalget kunne vært annerledes. Legg på noen technoblingser her og der, så har man en god sang. Likevel må jeg innrømme at det ville vært flott å se Eurovision arrangert i Bratislava. Det vil nok slovakerne også, og som en del andre land i år (Albania og San Marino) har Slovakias bidrag en video som skal vise frem noe av landet. Bare så du vet det: Slovakia har fjell, og skianlegg, og det skal folket informeres om. Terningkast 3. Videoen kan dere se her: http://www.youtube.com/watch?v=uT_8il_fkAs


Slovenia sender i år Maja Keuc med "No one", som heller ikke klarer stå seg ut fra resten av låtene i år. Men vel, et land med 2 millioner innbyggere kan vel ikke hoste opp gode bidrag hvert år. Ordinær og gjennomsnittlig poplåt. Terningkast 2.


Spania har ihvertfall et bidrag som skiller seg litt ut fra mengden av låter i år, men i motsetning til tre av de andre "store" Eurovision-landene (de som alltid er direktekvalifiserte til finalen fordi de er med på å betale for arrangementet) har de ikke klart å sende noe bra i år. Det er egentlig ikke overraskende, for Spania fikser ikke helt Eurovision, og har sjelden gjort det. Faktisk er dette en skjebne de deler med de andre store vest-europeiske landene, men i år har altså de andre gjort noen grep, og Spania har ikke følgt med. Lucía Perez synger "Que me quiten lo bailao". Det positive her er nettopp dét - det positive. Sangen er munter og positiv og har en klar og definitiv "feel", i motsetning til mange av det andre, flatere låtene. Likevel tar det aldri av og blir aldri mer enn en parentes. Terningkast 3.


Storbritannia sender boybandet Blue i år, som hadde sin glanstid sammen med andre britiske boyband for noen år tilbake. Nå er noen av teensene voksne og setter kanskje pris på gjensynet. Blue hadde imidlertid ikke sjansen til å bli valgt av et konservativt Storbritannia, og det var ingen avstemming i Storbritannia. I en del av Eurovision-landene velges artisten, og så kan folket stemme på sang. Det skjedde ikke i Storbritannia. Det er vel nok av ydmykelser for et land som alt i alt har eksportert mye popmusikk i løpet av årtiene. Likevel er det noe emment over dette, og det er som britisk pop bruker å være: lite interessant og lite gripende. Imidlertid er låten utrolig profesjonelt produsert (av norske Stargate, faktisk), og teksten er heller ikke så verst. Storbritannia spås hell og lykke i årets Eurovision. Det tror jeg ikke så mye på, fordi at selv om Blues låt sikkert kunne kommet på noen hitlister og slikt, og selv om låten kommer til å få stemmer - noe som faktisk ikke helt er tradisjonen hva gjelder Storbritannias bidrag - er og blir den uspennende. I Eurovision vil man i tillegg til å ha en enkel og ikke for utfordrende låt også ha noe nytt, som skiller den fra tidligere vinnere. Dette mangler Blues låt. Den er likevel grei i seg selv, og definitivt noe av det beste Storbritannia har sendt de senere år. Terningkast 4.


Sveits er med i år også. Dette landet er gjerne litt mer variert i hva det byr på i musikk-konkurransen enn for eksempel Benelux-landene. Like fullt ser vi sjelden Sveits høyt oppe på listene over poeng. I år synger Anna Rosinelli "In love for a while", som er en strengeklunkende dragende låt, som har NRK-aften-faktor, men like fullt har noe spesielt i sitt mas. Det er gnål, ja, og det er ikke spesielt pent, men det er heller ikke totalgrusomt. Vi klarer oss gjennom sangen. Terningkast 2.


Sverige har ofte gjort det bra i Eurovision, selv om landets bidrag i fjor ikke klarte å kvalifisere seg til finalen. Også i år er Sveriges låt populær, noe som er morsomt ettersom bidraget også heter "Popular". Det fremføres av Eric Saade. Det er mye til fordel for denne låten: den har noe profesjonelt over seg, og mangler provinsialiteten som kjennetegner noen av årets bidrag. Imidlertid har Eric Saade en nasal stemme, og jeg blir ikke overbevist av at "my body wants you girl". Teksten er forøvrig heller enkel og lite interessant, og uansett hva man sier om det, så merker man en tekst etterhvert, og det er en mangel om det er en tekst man ikke kan identifisere seg med, eller ikke er gripende. Det er ikke denne. Den er likevel fengende. Men til slutt, når regnskapet skal gjøres opp har den ikke samme kvalitet som de beste låtene i år. Den kommer likevel høyt. Terningkast 4.


Tyrkias Yüksek Sadakat synger i "Live it up" følgende: "give yourself a break, come on and live it up". Jeg vil anbefale Sadakat å gjøre det samme, for denne sangen er døll, masete og lite overbevisende. Gjesp. Terningkast 2.


Tyskland håper å gjenta suksessen fra i fjor med å sende Lena Landrut igjen. Dessverre ser det ikke ut til at de klarer det om vi skal tro bettinglistene og folks meninger på nettforum. Lena synger "Taken by a stranger" som virkelig skiller seg ut fra de andre bidragene i år, akkurat som hennes "Satellite" gjorde det i fjor. Årets Lena-låt er imidlertid ganske annerledes enn fjorårets. Denne går i langsomt tempo, og er noe eksperimentell. Hun gjentar imidlertid sin morsomme engelsk-uttale. Låten utmerker seg med å ha en interessant sangtekst, som en av få låter i år. Selv tittelen antyder jo det. Låten har også fått en kul video. http://www.youtube.com/watch?v=kFciOb0diQE Tysklands bidrag er et av de kuleste i år, men kommer neppe til å nå høyt opp, da denne låten neppe blir like kul live som på mp3-spilleren. Terningkast 5.


Ukraina har etablert seg som et av de virkelig store Eurovision-landene, og er ofte et av de landene jeg sjekker ut først, da de nærmest garantert har en god sang. Det gjelder også i år, selv om tendensen kanskje ikke er like sterk som vanlig. Ukraina er nemlig langt fra å være best i år, selv om låten er god nok. Mika Newton synger "Angel". Denne finnes i flere versjoner: en rolig ukrainsk og en up-tempo halv-elektronifisert engelsk versjon, som begge har sine kvaliteter. Videoen kan du se her: http://www.youtube.com/watch?v=v74NI6Rea6c&feature=related Terningkast 4.

Ungarn gjør opp for sine tidligere dårlige Eurovision-bidrag og sender råkule "What about my dreams" med Kati Wolf. En solid stemme i Celine Dion-klassen akkompagnert av en stadig oppbyggende låt, og vers som kulminerer i et sterkt refreng. Teksten er ikke det store, men den fremføres med innlevelse. Det nasjonale etableres i vers 2 som synges på ungarsk. Ellers er låten på engelsk, og denne vekslingen fungerer veldig godt. Låten er råproff og pen. Også Ungarns bidrag har musikkvideo, og den er bra: http://www.youtube.com/watch?v=GASVvm1jeCw Veldig sterkt terningkast 5.


Østerrike er tilbake i Eurovision igjen med Nadine Beiler og "The secret is love". Og ja - om du får assosiasjoner til Celine Dion bare med tittelen, så gjør du rett, for dette har virkelig preg av noe slikt. Høy klisjefaktor. Vi kan klare alt med kjærlighet og alt det der. Problemet er at Østerrikes låt har konkurranse fra andre stater, og dette slettes ikke står seg ut. Litauens låt i samme sjanger er for eksempel langt bedre, og Ungarns Kati Wolf har sterkere sangstemme enn Nadine Beiler. Likevel skal det sies at hun har stemme, om enn noe for lys og hvinende for min smak. Jeg har ikke tro på denne i konkurransen, og greit er det. Terningkast 2.


Der var jeg igjennom alle 43 bidragene. For å summere opp er dette mine favoritter: 
Israel
Finland 
Ungarn
Norge
Estland
Aserbajdsjan
Tyskland
Kroatia

Hvilke bidrag liker du best?
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091481
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085043

Elizabeth Kostovas europeiske historikerfest

Monumentalboken "Historikeren" serverer deg det sørlige Europa på et lekkert pyntet bord. Elizabeth Kostova hadde store visjoner for boken, og lyktes langt på vei med mange av dem. Boken kom ut i 2005, og er således ikke det aller nyeste. Da jeg så den stå i bokhyllene høsten i paperback høsten 2007 klarte jeg ikke holde meg fra å gå til solid anskaffelse av boken. Tittelen er i seg selv lovende, spesielt for en historieinteressert person som meg. Kombinert med det vakkert klingende etternavnet Kostova var det ikke mye om å gjøre før jeg kjøpte boken. Jeg leste den nettopp for andre gang. Det er ikke mange bøker som får den æren, så hva gjør "Historikeren" til en god roman?


Forfatteren lar europeisk historie sette premissene for sin fortelling. Hun trekker linjene langt, fra Konstantinopels fall i 1453 og Vlad Tepes` onde handlinger frem til den kalde krigen og våre dager. Hovedfokuset ligger på det sørøstlige Europa; Slovenia, Kroatia, Ungarn, Romania, Bulgaria, og Tyrkia. Hun besøker likevel også Spania, Frankrike, Nederland, Storbritannia og USA. Plottet er enkelt: Finne ut sannheten om Dracula. Veien dit går gjennom historiske undersøkelser. Disse er ganske troverdig beskrevet, bortsett fra at hvert verk og ledetråd gis veldig stor vekt og åpenbares som dramatiske manifestasjoner, nærmest. Likevel foretas de historiske undersøkelsene under den kalde krigen, og noe må også gjøres bak jernteppet, og det er ikke rart at kildematerialet da var vanskeligere tilgjengelig. Dette var også før dataalderen. Dette gir også historien en ekstra sjarm og troverdighet.

Bakpå boken står det: "En sen kveld mens en 16-åring er på jakt etter spennende bøker i farens bibliotek, finner hun en bunke gulnede brev. Brevene har overskriften Kjære uheldige arvtaker, og de kaster henne inn i en verden hun aldri før har drømt om - en labyrint av hemmeligheter forbundet med uhellsvanger ondskap skjult i historiens mørke".


Handlingen er ganske intrikat og danner et edderkoppspinn av tråder og informasjon. Det er mye fint å hente fra dette. Kostova har gjort meget godt forarbeid, og jeg finner ingen unøyaktigheter hos henne. Det er fint å kunne konstatere, ettersom jeg nå da jeg leser boken for andre gang har vært i flere av landene hun beskriver, og befinner meg i siste semester av bachelorgraden min i historie. Boken er et fint bidrag til å fremme interessen for historie og Europa, da spesielt det østlige Europa. Kostova fikk visstnok interessen sin for Dracula tidlig, ettersom hennes far fortalte om dette. Det er tydelig at store deler av boken er inspirert av hennes faktiske liv - det at hun faktisk bodde i Ljubljana, i Slovenia - da Jugoslavia, i 1972, for eksempel. Dette er spesielt interessant da Elizabeth Kostova er amerikansk. Det gir meg en god anledning til å bemerke, som du også lærer av hennes bok, at Jugoslavia var langt mer åpent enn andre kommunistland. Bokens fremste styrke er kanskje skildringene av forskjellige europeiske steder og kulturer, noe hun gjør glimrende. Allerede i første kapittel reiser jeg-personen og hennes far til Emona i Slovenia (som nok egentlig er Ljubljana):

"Like ved markedet bredte byens store torg seg ut under en gråtung himmel. I likhet med sine søstre i sør var Emona preget av sin skiftende fortid. Wienersk art deco i horisonten, store, røde kirker fra renessansen etter de slovensktalende katolikkene, små middelalderlige kapeller med arkitektoniske trekk fra De britiske øyer. (Saint Patrick sendte misjonærer til dette området. Dermed ble ringen sluttet for den nye troen, som kom tilbake til Middelhavet, der den hadde oppstått. Byen hevder derfor å være en av de eldste kristne byene i Europa.) Her og der et osmansk element i form av en port eller en spiss vindusramme. Borte ved markedsplassen ringte den lille østerrikske kirken til aftensmesse. Menn og kvinner i blå arbeidsklær var på vei hjem etter sin sosialistiske arbeidsdag, bærende på vesker og poser, bøyd under paraplyene. På vei inn i selve sentrum kom vi over en fin gammel bro, beskyttet i hver ende av grønnskimrende bronsedrager. 'Der er slottet,' sa far. Han stoppet ved utkanten av plassen og pekte opp i regnskodda. 'Det vet jeg at du har lyst til å se.'"

Broen med de grønnskimrende dragene var noe av det jeg gledet meg mest over da jeg var i Ljubljana i sommer. Om jeg ikke husker feil er den også beskrevet i Paulo Coelhos bok "Veronika vil dø", hvor handlingen også utspiller seg i Ljubljana. Den har også fått privilegiet å bli lest to ganger av meg. Kostova fester seg senere også ved en av broene over Donau i Budapest. Det tenkte jeg på da jeg krysset broene i desember i fjor. Det skulle være noe spesielt å gå over Donau fra Pest til Buda. "Vi ruslet mot elven og holdt oss, som Helen hadde lovet, i de mest befolkede gatene. Vi stoppet en liten stund ved den store broen, før hun vandret ut på den mens hun tankefullt lot en hånd gli langs rekkverket. Med de enorme vannmassene under oss stoppet vi igjen og så frem og tilbake mellom de to sidene av Budapest, og nok en gang fornemmet jeg både dens ærverdighet og krigens herjinger som nær hadde ødelagt den. Byens lys skinte overalt rundt oss, og ble gjenspeilt i vannets mørke overflate. Helen ble stående ved rekkverket en stund, før hun nesten nølende vendte om og begynte å gå tilbake mot Pest."


Det som hindrer boken fra å bli den tungtvekteren i verdenslitteraturen som Elizabeth Kostova nok hadde håpet på er for det første at den rent språklig sett ikke er noe mesterverk. Det er ingenting galt med språket, det er ikke det, men det er ingen kunstneriske vendinger her. Språket er ikke originalt. Likevel ville nok mer ordtriksing kunne gjort boken langt mindre leservennlig, da den allerede tynges noe av historiske fakta og interessante forsøk på å gi folk undervisning gjennom underholdning. Her ville jeg kanskje også fått et noe annerledes inntrykk om jeg leste boken på originalspråket. Likevel tror jeg oversetterne Jørn Roeim og John Erik Frydenlund har gjort en god jobb, da språket flyter godt av gårde. Dette kan være en utfordring når man oversetter. Forskjellen på selve skriveprosessen og oversettelsesprosessen er at skrivingen kan gå raskere, mens oversettelsen er mer mekanisk, og det slik sett er lettere å kjøre seg fast rent språklig. En står også fjernere fra handlingen. Imidlertid ser dette bra ut.

Karakterene i boken reflekterer tidvis over historiens betydning og historiens mørke sider. Dette er interessant, og mye av tematikken er også sentral for historievitenskapen. Imidlertid kunne boken hatt et klarere budskap. Boken har meget klare tema: Europa, kultur og historie, men den kunne kanskje vært spissere. Samtidig er kanskje også dette noe av bokens styrke - den er vid nok til å la folk føle seg komfortable med ellers snevre tema.

Noe som også vider ut boken er at okkulte fenomener og myter som Dracula og vampyrer er viktig i boken.  Dette gir den en potensielt stor målgruppe. Likevel føler jeg at det er her boken sliter mest. Dracula oppfattes nok av mange kultursnobber som noe barnslig og kommersielt. Samtidig er boken lagt opp til at et akademisk publikum skal kunne like den. Her er det noe som skurrer - den er delvis for tung til at lettfantasy-fansen skal falle pladask, og har et plott som gjør at den voksne leserskaren lett avfeier boken. Likevel er boken rett og slett bra, og det er vel begrenset hvor teknisk og beregnende en bør være om en skriver bok i kunstens og opplysningens tjeneste. Kostova har allerede satt opp noen klare kriterier for boken sin: historien skal figurere sterkt, og hun skal gi et godt bilde av Europa. En for sterk innsnevring vil rett og slett gjøre det umulig å skrive en interessant bok, fordi en ikke vil like den selv, mens man skriver. Dracula-konseptet kan nok også tjene som inngangsport for unge til å bli interessert i historie og Øst-Europa. Det er meget bra. Nå skal visstnok boken filmatiseres også, så det blir spennende. Dette er en meget sterk femmerbok, og bør leses av folk som er interessert i Europa, kultur og historie, og selvfølgelig vampyrer og folkemyter.

Selv er dette en bok jeg har kost meg med. Den har vært med å introdusere Slovenia og Ungarn. Jeg husker også jeg leste på den da jeg var i Estland og Latvia for første gang i 2007. Bildene på denne siden er av bokens engelske forside, av en av de grønnskimrende dragene i Ljubljana, samt en av broene som forbinder Buda og Pest.

Reise til Slovenia i august 2010

Altfor få har hørt stort om Slovenia. Slovenia, ja, ikke Slovakia. Slovenia, det rikeste landet av de såkalte tidligere østblokklandene har mer enn et par fine byer å by på. På få dager har jeg sett en av de vakreste byene jeg noensinne har sett; Ljubljana, den vakreste innsjøen jeg har sett; Bled, vært i en av verdens største grotter med fantastiske dryppsteinformasjoner, samt sett flere nydelige landsbyer og småbyer. Det er lett å gjøre seg forstått. Langt flere snakker engelsk her enn i andre postkommunistiske land jeg har vært i. Når man kjører på de fantastisk gode slovenske veiene (her burde noen sendes på studietur) og hører på Radio SI får man nyheter på engelsk, tysk og slovensk, samt trafikkmeldinger. Den kollektive transporten er også godt utbygd. Landet har gode togforbindelser. Kollektivtransporten i Ljubljana er genial. En kjøper et kort og fyller på så mange euro man vil reise for. Dette systemet har Slovenia hatt i ett år. Igjen – noen burde sendes på studietur.

Før jeg begynner å beskrive min fantastiske reise går jeg inn på det obligatoriske spørsmålet: hvordan kommer man seg dit? Det er nemlig ikke det aller enkleste. Det går foreløpig ingen direkteruter til Ljubljana fra Norge (mens du kan fly til fire destinasjoner i nabolandet Kroatia direkte fra Gardermoen). Imidlertid er det godt mulig å finne ruter der du kan mellomlande. Problemet er at det som regel er relativt dyrt, pluss at Slovenia ikke er det billigste landet å feriere i. Prisene er ikke som du forventer i resten av ”Øst-Europa”. Imidlertid går det an å finne billige direkteruter til destinasjoner ikke langt unna, som for eksempel i Kroatia, Østerrike eller Nord-Italia. Vi tok fly til Venezia og buss derfra til Ljubljana, Slovenia.

Ljubljana. Ljubljana er en utrolig liten hovedstad, men det gjør den bare desto mer sjarmerende. Byen har en liten gammelby, som ligger nydelig til på begge sider av elven Ljubljanica, en smal elv som renner rolig gjennom den koselige eventyr-aktige byen. Den kjennetegnes ellers av flere små broer over elven. Spesielt to av dem er kjente: dragebroen og trippelbroen. Dragebroen har – som det ligger i navnet – drager på hver side. Dragen er et symbol for Ljubljana, som også har en drage i byflagget sitt. Trippelbroen er altså tre broer ved siden av hverandre, designet av den store, slovenske arkitekten Jože Plečnik, som også har vært med på å gi resten av den ellers ganske barokke byen sitt særpreg. Forøvrig regnes Ljubljana som et godt sted for shopping. Det gigantiske handlesenteret BTC med over 400 butikker, tennis, badminton, gokart, badeanlegg, kino og mer er så stort at det går buss mellom de forskjellige avdelingene. Selve gamlebyen er imidlertid ganske fritatt fra glorete shoppingskilt. I stedet har de tatt vare på særpreget og man kan gå avslappet langs elven og se på vakre, fargerike hus, mens man nyter fantastisk slovensk is og coffee to go.

Bled. Bledsjøen er berømt. Dette er den vakreste innsjøen du kan tenke deg. Vannet er klarere enn den klareste norske fjellbekk, og det er varmt. På en pittoresk, nydelig øy, ligger en kirke. De grønnkledte bergene rundt sjøen er en fryd for øyet. Mens du ligger på rygg på en flytebrygge og nyter solen, eller sykler rundt sjøen, ror på en båt, blir rodd, eller kjører rundt med turisttog, eller guidet båttur har du utsikt til fantisk natur og et flott slott på et av bergene rundt. Selv om stedet er sterkt turistpreget blir en ikke plaget av det. Tvert imot er det herlig å ha så mange muligheter. Antagelig er det også godt tilrettelagt for å gå tur i naturen rundt innsjøen. Det er flere hoteller og oppholdsmuligheter. Det anbefales å leie bil for å få med seg Slovenias naturperler og koselige småbyer.

Alpene. Slovenia er et alpeland. Flere steder er det godt utbygd med gondoler som tar deg opp i skyene. Vi føk en kilometer opp ved Bohinj-sjøen, til Vogelfjellet. Ikke slå deg til ro med at du har sett fjell før. Alpene er en opplevelse i seg selv, og Slovenia har fantastiske skifasciliteter.

Vakre småbyer. Slovenia har flere vakre småbyer, og bygdene er koselige. Selv på bygden kan du gjøre deg forstått med engelsk eller tysk (hvertfall blant de unge). Vi besøkte Škofja Loka og Kamnik. Mest sannsynlig vil du ikke høre særlig mye om den sistnevnte byen, men faktum er at den er langt mer trivelig og vakker enn Škofja Loka og Maribor, Slovenias neststørste by. Imidlertid oppleves den som sovende og stille sammenlignet med Ljubljana.

Grotter. Slovenia er berømt for grottene sine. Spesielt Postojnagrotten og Škocjan-grottene er kjent. Postojnagrotten er over 20 km lang. På turisttur får du se 5 km. Dette er kanskje det mest turist-oversvømte stedet i Slovenia. Et langt tog fylt med turister tar deg inn i fjellet. Dryppsteinsformasjonene er vakre og fascinerende. Dette må oppleves. Slovenia er også hjemsted for den såkalte menneskefisken, proteus anguinus, som er blind og lever i grottene. Den ser ut som en drage, har både gjeller og lunger og kan bli opp til hundre år. Før Slovenia fikk euro kunne man se menneskefisken på den lokale valutaen, tolaren.

Slovensk mat. Det er ikke vanskelig å finne god mat i Slovenia. Slovensk mat byr på mye forskjellig. Det mest spesielle er kanskje det berømmelige hestekjøttet. Jeg spiste både hestebiff og hesteburger. Guidebøker og folk som har vært i Slovenia gjør et stort nummer av hesteburgere. Jeg spiste en stor en i den vakre Tivoliparken i Ljubljana. Jeg foretrakk hestebiff, men det er morsomt å ha smakt den berømmelige hesteburgeren.


Slovenia er et vakkert land som er lett å reise i, ihvertfall om man har råd. Det er ikke stedet å reise på billigferie – men det er verdt hver euro.