Om Ari Behns nye bok

Bilde av Ari Behn fra Wikimedia Commons

En av mine beste venninner var så hyggelig å kjøpe meg Ari Behns nye bok "Talent for lykke" og ta den med til Estland da hun besøkte meg. Ja, det var i tillegg hyggelig å få et bokmerke med sitat fra Buddha og bilde fra Himalaya. Siden jeg har et eget talent for å skrive lange blogg-inlegg om konsentrerte temaer, men like ukonsentrerte digresjoner, skal jeg faktisk gjengi sitatet her: "There is no way to happiness, happiness is the way". Vel, dette har begrenset med Behns bok å gjøre, selv om vi alltids kan påpeke tittelen på boken.

Jeg fikk lyst til å lese boken etter å ha lest omtalene. Da tenker jeg ikke bare på gode anmeldelser og terningkast seks, men vel så mye på bokens tema(er). Hvis vi for eksempel leser hos Capris kan vi se at fortellingene "skildrer kjærlighet og død, familieliv og samlivseksperimenter, hjelpearbeidere, soldater i krig og savnet av en far som sender postkort fra Nilen". Som lesere som har fulgt bloggen nok forstår, er dette temaer som engasjerer meg mer enn "mystisk dødsfall" eller "ung jente på veien mot å bli kvinne". Jeg har tidligere kritisert eller irritert meg over norsk litteratur for å være overfladisk, spesielt i behandlingen av menn, eventuelt være for venstresidepreget. Samtidig er det lett å innrømme at jeg faktisk ikke har lest så mye norsk litteratur. De fleste navn på min leseliste er nok sentral- og øst-europeiske. Så for å komme til poenget; jeg håpet å like denne boken.

Jeg har på generelt grunnlag ikke vært en ivrig novelle- eller fortelling-leser. Jeg liker gjerne å fordype meg i en karakters hode, snarere enn å se handling, eller en snever skildring. Samtidig er det jeg skriver selv mest skildringer hvor jeg ønsker å få frem et bevisst poeng eller en bevisst følelse. Derfor var det ikke helt overraskende at jeg likevel likte Ari Behns bok. Fortellingene er veldig korte, og så er det presist til fingerspissene da. Ikke mange hundreordssetninger her.

Først og fremst er det lite provinsielt over dette. Følelser og psyke kan sjelden bli det, men i tillegg er det verden som er scenen her, og ingen klam norsk bygd. Dette er klart befriende. Det er nok også klart lettere å skrive slik for en som har vært mye på reise, noe som absolutt må ha hjulpet til å skrive en bok som er slik jeg synes den bør være anno 2011.

Kanskje merkeligst av alt er boken spennende på en måte. Ihvertfall fungerer hver enkelt novelle eller fortelling så godt at du vil lese neste. Dette er muligens også en ikke fullt så god måte å lese fortellinger på, fordi man da ikke får tid til å reflektere nok over hver enkelt. På den annen side har fortellingene her likhetstrekk både i tema og i stil, så de passer godt sammen i en enhet.

På sett og vis er det fristende å sammenligne novellesamlinger med album. Det er vanskelig å trekke ut favorittkapitler fra romaner, men når det gjelder denne boken er det lett for meg å nevne en favorittfortelling. "Heksene" er klart fortellingen jeg likte best. Det var den fortellingen som satt best etter å ha lest gjennom alle. Jeg tror det er fordi den to sider lange teksten støtter seg på mangfoldige opplevelser, erfaringer og tema. Handlingen begynner i Ghana i Afrika, og forflytter seg senere til Norge. Vi ser her kultursjokk, vi ser politisk overbevisning (feminisme), vi ser samlivsproblemer, vi ser en dyp avhengighet, vi ser overreaksjon, vi ser det vi lett ville kalle grusomhet. Ja - og ironi. Teksten er ganske enkelt utrolig mangefasettert til å være så kort. Jeg vil ikke gjenfortelle den konkrete handlingen her. Den kan du få med deg om du leser boken.

Reduseringen av det moderne menneske

Forleden dag skrev jeg i innlegget kalt "Disiplin og fisk" at disiplin også burde implisere å sette grenser også for sin hengivenhet til faget eller jobben. Vi bør tillate oss selv å lytte til våre behov og ønsker, og ikke alltid sette dem til side. Dagens samfunn oppfordrer ikke til det. Dette er noe som griner mot en i en artikkel i dagens A-magasin (av Aftenposten). I en artikkel skrevet av Annette Münch kan vi lese hvordan presset om å være vellykket har økt, og hvordan sosiale medier og teknologi-revolusjon har ført til at unge har færre steder hvor de kan være alene og bruke tid på seg selv - nettopp den refleksjonen vi trenger for å ha det bra.

Jeg siterer: "Perfekt er normalt. Toppkarakterer er ikke alltid nok. Vil man lykkes i 2011, bør også kroppen stå til en sekser. Derfor trener 75 prosent av dagens 13- til 18-åringer mellom skole og lekser, ifølge Norsk institutt for forskning og oppvekst, velferd og aldring (NOVA). De melder om en markant økning i ungdom som trener fem ganger eller mer pr. uke, og at færre aldri er aktive".

Omtrent hver dag ser jeg at forsiden på Dagbladet kan fortelle om faresignaler, hvordan spise riktig, hva vi må unngå og så videre. Det går rett inn i hodet, og plasserer seg der. Man må være forsiktig med alt. Ikke minst har Aftenposten-artikkelen rett: det er viktig å se bra ut, det er viktig å ha gode karakterer, det er viktig å være tilgjengelig, det er viktig å ha ekstrajobb, tjene penger og så videre. Selv har jeg nå ikke ekstrajobb, og jeg tror ikke jeg taper noe på det. Det er nok å være perfeksjonist med studiene, og bekymre seg over hvilken mat som gir kviser, hvilken som beskytter mot kreft, og hvilken som er bra for hukommelsen.

Fokuset på skole, jobb og utseende er ofte det styrende prinsipp for dagens unge. Sammen med en svekking av familierelasjoner, har dette ført til mindre varierte liv. Selv om all mulig musikk på Youtube, selv om Facebook, Twitter og så videre kan fylle dagen med mye folk ikke hadde før, stjeler det også tid. Den tiden man skulle brukt til å lytte til seg selv. Dette kan kanskje også forklare noe av den økte populariteten til yoga, pilates og meditasjon.

Du skal dyrke din karrierevei og vie deg til det valget du har tatt. Vi har flere valg, ja, enn mange hadde før. samtidig må vi vie mye mer tid og krefter til nettopp dét vi velger.

Den russiske filosofen Nikolaj Mikhailovskij skriver i boken "Hva er fremskritt?" fra 1869 om at selv om samfunnet som sådan blir mer variert og folk spesialiserer seg mer enn før, fører dette til en homogenisering av individet. Selv om samfunnet blir mangefasettert, mister individet sin mangfoldige natur. Man får ikke gjort bruk av alle sine evner, men må dyrke noen få.

Jeg tror dette er naturstridig. Og sammen med det åpenbare presset som hviler i samfunnet i dag, er denne reduseringen av mennesket en av årsakene til eksplosjonsøkningen i psykiske problemer. Mer primitive samfunn ser ut til å ha mindre av disse, og dette kan forklares nettopp med at disse menneskene ofte har mer varierte arbeidsoppgaver. Nikolaj Mikhailovskij mener for eksempel at huleboeren hadde et rikere liv enn den moderne person (i Russland 1869). Mye tyder på at denne utviklingen har fortsatt, men likevel er det noen fremskritt i og med at individet i dag har mer fritid enn før, samt at økonomien tillater et mer allsidig liv. Samtidig er det nettopp her de sosiale mediene ødelegger noe. Man skal være tilgjengelig og en får mindre rom til seg selv. En annen positiv utvikling er selvfølgelig at arbeidsmarkedet på enkelte måter er mer fleksibelt enn før. Det er ikke lenger stas å få gullklokke for lang og tro tjeneste, men samtidig kreves det gjerne en lang studietid med gode resultater for å få de jobbene du gjerne vil ha. Og skulle du på et eller annet tidspunkt feile er du en taper.

Så spørsmålet blir om dagens menneske er så fritt som vi liker å tro, eller om vi rett og slett er fanget i en kultur som ikke gir oss pusterom, og om ikke valgfriheten vi har i stor grad er på et overfladisk nivå?

Vi har mulighetene til å gjøre opprør, og det trengs ikke mer enn å droppe det monotone, og velge et mer diversifisert liv, men med mindre suksess på de ulike aktivitetene. I stedet for å lese øyet tørt i desperasjon etter kun å få toppkarakterer, kan man gå den turen man egentlig har lyst til å gå, besøke den venninnen man ikke har snakket med på et halvt år fordi man ikke hadde tid, eller sette seg ned og meditere, eller finne en ny hobby man alltid har hatt lyst til å prøve ut. Ta frem strikketøyet, ta jegerprøven, eller få deg en moped.

Omtale av eurovision-sanger del 4

San Marino, til tross for sitt svært beskjedne innbyggertall på rundt 30.000, deltar faktisk i år. Senit synger "Stand by", en søt liten popsang, som ikke er uten en viss sjarm, men dessverre uten originalitet, både når det gjelder melodi, tekst og oppbygning. At sangerinnen er pen kan nok hjelpe litt på vei, og sangen har også fått en søt liten video, men den ser vi ikke på scenen. Men landet får med dette ihvertfall minnet oss på at det eksisterer. Terningkast 2. Video ser du her: http://www.youtube.com/watch?v=MHiBvDJUSbY


Serbia har i år klart å sende en dårlig sang til Eurovision. Det er galaktiske avstander mellom Marija Serifovic og hennes "Molitva" som vant Eurovision i 2007, og på den andre siden årets bidrag, fremført av Nina. Nina synger "Caroban" som er en stygg tromme-tsunami akkompagnert av en halvskreket serbisk tekst. Dette er rett og slett ikke bra, og aldeles skuffende til Serbia å være. Terningkast 1.

Slovakia sender Daniela og Veronika i TWiiNS til Düsseldorff. De er, som gruppenavnet antyder, tvillinger. Sangen "I´m still alive" synges med sukkersøte vokaler, og den er definitivt fengende. Jentene kommer til å vekke oppmerksomhet, og hvis oppmerksomheten først er vekket er det en sjanse for å få låten på hjernen. Evig repeterende trommeslag skal gjøre jobben for deg. Problemet er at disse er for klare, og direkte irriterende. Sangen er rett og slett ikke godt produsert, ihvertfall ikke innspilt. Selve låten i seg selv kunne gjort seg, men instrumentvalget kunne vært annerledes. Legg på noen technoblingser her og der, så har man en god sang. Likevel må jeg innrømme at det ville vært flott å se Eurovision arrangert i Bratislava. Det vil nok slovakerne også, og som en del andre land i år (Albania og San Marino) har Slovakias bidrag en video som skal vise frem noe av landet. Bare så du vet det: Slovakia har fjell, og skianlegg, og det skal folket informeres om. Terningkast 3. Videoen kan dere se her: http://www.youtube.com/watch?v=uT_8il_fkAs


Slovenia sender i år Maja Keuc med "No one", som heller ikke klarer stå seg ut fra resten av låtene i år. Men vel, et land med 2 millioner innbyggere kan vel ikke hoste opp gode bidrag hvert år. Ordinær og gjennomsnittlig poplåt. Terningkast 2.


Spania har ihvertfall et bidrag som skiller seg litt ut fra mengden av låter i år, men i motsetning til tre av de andre "store" Eurovision-landene (de som alltid er direktekvalifiserte til finalen fordi de er med på å betale for arrangementet) har de ikke klart å sende noe bra i år. Det er egentlig ikke overraskende, for Spania fikser ikke helt Eurovision, og har sjelden gjort det. Faktisk er dette en skjebne de deler med de andre store vest-europeiske landene, men i år har altså de andre gjort noen grep, og Spania har ikke følgt med. Lucía Perez synger "Que me quiten lo bailao". Det positive her er nettopp dét - det positive. Sangen er munter og positiv og har en klar og definitiv "feel", i motsetning til mange av det andre, flatere låtene. Likevel tar det aldri av og blir aldri mer enn en parentes. Terningkast 3.


Storbritannia sender boybandet Blue i år, som hadde sin glanstid sammen med andre britiske boyband for noen år tilbake. Nå er noen av teensene voksne og setter kanskje pris på gjensynet. Blue hadde imidlertid ikke sjansen til å bli valgt av et konservativt Storbritannia, og det var ingen avstemming i Storbritannia. I en del av Eurovision-landene velges artisten, og så kan folket stemme på sang. Det skjedde ikke i Storbritannia. Det er vel nok av ydmykelser for et land som alt i alt har eksportert mye popmusikk i løpet av årtiene. Likevel er det noe emment over dette, og det er som britisk pop bruker å være: lite interessant og lite gripende. Imidlertid er låten utrolig profesjonelt produsert (av norske Stargate, faktisk), og teksten er heller ikke så verst. Storbritannia spås hell og lykke i årets Eurovision. Det tror jeg ikke så mye på, fordi at selv om Blues låt sikkert kunne kommet på noen hitlister og slikt, og selv om låten kommer til å få stemmer - noe som faktisk ikke helt er tradisjonen hva gjelder Storbritannias bidrag - er og blir den uspennende. I Eurovision vil man i tillegg til å ha en enkel og ikke for utfordrende låt også ha noe nytt, som skiller den fra tidligere vinnere. Dette mangler Blues låt. Den er likevel grei i seg selv, og definitivt noe av det beste Storbritannia har sendt de senere år. Terningkast 4.


Sveits er med i år også. Dette landet er gjerne litt mer variert i hva det byr på i musikk-konkurransen enn for eksempel Benelux-landene. Like fullt ser vi sjelden Sveits høyt oppe på listene over poeng. I år synger Anna Rosinelli "In love for a while", som er en strengeklunkende dragende låt, som har NRK-aften-faktor, men like fullt har noe spesielt i sitt mas. Det er gnål, ja, og det er ikke spesielt pent, men det er heller ikke totalgrusomt. Vi klarer oss gjennom sangen. Terningkast 2.


Sverige har ofte gjort det bra i Eurovision, selv om landets bidrag i fjor ikke klarte å kvalifisere seg til finalen. Også i år er Sveriges låt populær, noe som er morsomt ettersom bidraget også heter "Popular". Det fremføres av Eric Saade. Det er mye til fordel for denne låten: den har noe profesjonelt over seg, og mangler provinsialiteten som kjennetegner noen av årets bidrag. Imidlertid har Eric Saade en nasal stemme, og jeg blir ikke overbevist av at "my body wants you girl". Teksten er forøvrig heller enkel og lite interessant, og uansett hva man sier om det, så merker man en tekst etterhvert, og det er en mangel om det er en tekst man ikke kan identifisere seg med, eller ikke er gripende. Det er ikke denne. Den er likevel fengende. Men til slutt, når regnskapet skal gjøres opp har den ikke samme kvalitet som de beste låtene i år. Den kommer likevel høyt. Terningkast 4.


Tyrkias Yüksek Sadakat synger i "Live it up" følgende: "give yourself a break, come on and live it up". Jeg vil anbefale Sadakat å gjøre det samme, for denne sangen er døll, masete og lite overbevisende. Gjesp. Terningkast 2.


Tyskland håper å gjenta suksessen fra i fjor med å sende Lena Landrut igjen. Dessverre ser det ikke ut til at de klarer det om vi skal tro bettinglistene og folks meninger på nettforum. Lena synger "Taken by a stranger" som virkelig skiller seg ut fra de andre bidragene i år, akkurat som hennes "Satellite" gjorde det i fjor. Årets Lena-låt er imidlertid ganske annerledes enn fjorårets. Denne går i langsomt tempo, og er noe eksperimentell. Hun gjentar imidlertid sin morsomme engelsk-uttale. Låten utmerker seg med å ha en interessant sangtekst, som en av få låter i år. Selv tittelen antyder jo det. Låten har også fått en kul video. http://www.youtube.com/watch?v=kFciOb0diQE Tysklands bidrag er et av de kuleste i år, men kommer neppe til å nå høyt opp, da denne låten neppe blir like kul live som på mp3-spilleren. Terningkast 5.


Ukraina har etablert seg som et av de virkelig store Eurovision-landene, og er ofte et av de landene jeg sjekker ut først, da de nærmest garantert har en god sang. Det gjelder også i år, selv om tendensen kanskje ikke er like sterk som vanlig. Ukraina er nemlig langt fra å være best i år, selv om låten er god nok. Mika Newton synger "Angel". Denne finnes i flere versjoner: en rolig ukrainsk og en up-tempo halv-elektronifisert engelsk versjon, som begge har sine kvaliteter. Videoen kan du se her: http://www.youtube.com/watch?v=v74NI6Rea6c&feature=related Terningkast 4.

Ungarn gjør opp for sine tidligere dårlige Eurovision-bidrag og sender råkule "What about my dreams" med Kati Wolf. En solid stemme i Celine Dion-klassen akkompagnert av en stadig oppbyggende låt, og vers som kulminerer i et sterkt refreng. Teksten er ikke det store, men den fremføres med innlevelse. Det nasjonale etableres i vers 2 som synges på ungarsk. Ellers er låten på engelsk, og denne vekslingen fungerer veldig godt. Låten er råproff og pen. Også Ungarns bidrag har musikkvideo, og den er bra: http://www.youtube.com/watch?v=GASVvm1jeCw Veldig sterkt terningkast 5.


Østerrike er tilbake i Eurovision igjen med Nadine Beiler og "The secret is love". Og ja - om du får assosiasjoner til Celine Dion bare med tittelen, så gjør du rett, for dette har virkelig preg av noe slikt. Høy klisjefaktor. Vi kan klare alt med kjærlighet og alt det der. Problemet er at Østerrikes låt har konkurranse fra andre stater, og dette slettes ikke står seg ut. Litauens låt i samme sjanger er for eksempel langt bedre, og Ungarns Kati Wolf har sterkere sangstemme enn Nadine Beiler. Likevel skal det sies at hun har stemme, om enn noe for lys og hvinende for min smak. Jeg har ikke tro på denne i konkurransen, og greit er det. Terningkast 2.


Der var jeg igjennom alle 43 bidragene. For å summere opp er dette mine favoritter: 
Israel
Finland 
Ungarn
Norge
Estland
Aserbajdsjan
Tyskland
Kroatia

Hvilke bidrag liker du best?
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091481
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085043