Litterære big bangs

Skal litteraturen være skildrende og eksistere for sin egen skyld, eller skal den sette i gang big bangs som får folk til å reflektere eller starte en diskusjon? Dette spørsmålet kan en ha lange og interessante diskusjoner om, men jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Jeg foretrekker litterære big bangs som gir meg aha-opplevelser og får meg til å reflektere. En skjønnlitterær fortelling kan ofte lettere få en til å åpne seg for en alternativ posisjon eller tenkemåte. Det er lettere å møte en fortelling med åpent sinn enn en argumenterende artikkel til støtte for et bestemt politisk eller religiøst syn.

Etter forrige blogg-innlegg, "Om å skrive", fikk jeg et godt forslag om å skrive et blogg-innlegg over bøker som har fungert som "eye-openers" for meg. Jeg har lest utrolig mange bøker i årenes løp og jeg kan ikke dekke alle som har gjort inntrykk. Det er også en stund siden jeg har lest bøkene jeg her vil omtale og innlegget kan da bli noe upresist. Dersom bøkene høres interessante ut vil jeg anbefale leseren å sjekke dem ut selv. Jeg vil her fokusere på tre bøker med veldig forskjellige budskap. Jeg vil snakke om "Hva må gjøres?" (jeg leste denne på engelsk med tittelen "What is to be Done?") av Nikolai Tsjernysjevskij, "De som beveger verden" av Ayn Rand og "Oppstandelse" av Lev Tolstoj. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om noen av bøkene som preget meg mest i 2010, "Boksider fra venstre til høyre - 2010".

Gammel, russisk forside til Tsjernysjevskijs
roman, "Hva må gjøres?". Bildet er hentet
fra Wikimedia Commons og viser ikke
forsiden til den versjonen jeg har lest.

Nikolai Tsjernysjevskij ble født i 1828 i Saratov i Russland og ble blant annet litteraturkritiker, forfatter, filosof og sosialist, selv om tankene man finner i verket "Hva må gjøres?" er av et mer demokratisk slag enn det den senere Sovjetunionen ble preget av. Lenin ble svært begeistret og preget av boken og kom selv med en bok, dog ikke skjønnlitterær, med samme tittel. Også Lev Tolstoj kom med en bok med denne tittelen. Tsjernysjevskijs bok regnes av flere som av relativt lav litterær kvalitet. Dette kan muligens komme av at budskapet i boken kanskje er viktigere og mer betont enn handlingen og skildringene. Personlig liker jeg denne korrelasjonen og blandingen. Forfatteren henvender seg også direkte til leseren til tider, noe jeg synes er en spennende teknikk. Hovedpersonen, Vera Pavlovna, lever i et undertrykkende hjem og har en svært dominerende mor. Hun møter den intellektuelle Lopukhov som gifter seg med henne og dermed får henne bort fra hjemmet og et ekteskap med en annen hun ikke er interessert i. Etterhvert tar hun initiativ til å starte en sybedrift. Denne organiseres på spesielt vis da alle syerskene eier bedriften sammen. Vera Pavlovna leser for syerskene mens de jobber og trekker etterhvert inn andre "lærere", noe som høyner syerskenes kunnskap. Bedriften utvider seg stadig og vokser seg større. Den tar på seg flere og flere oppgaver og kan sies å være en distributør av velferd for sine arbeidere. Å organisere en bedrift der arbeiderne selv eier bedriften har vært prøvd som modell tidvis i det virkelige liv og er ikke en håpløs affære. En kan tenke seg flere nyttige sider ved dette. At arbeiderne eier en bedrift gjør at bedriften kan underlegges demokratisk kontroll av arbeiderne som er med. Arbeiderne vil så kunne stemme over en eventuell utvidelse av bedriftens "mandat" noe som kan munne ut i at bedriften for eksempel kan trekke inn forelesere til å undervise eller tilby aktiviteter til arbeiderne som det vil være mer lønnsomt å gjøre i plenum enn enkeltvis. Samtidig møter vi her samme dilemma som vi gjør innenfor andre demokratiske institusjoner eller organisasjoner, nemlig at den enkelte kan bli overkjørt og fellesskapet ofte vedtar ting som går mot hans eller hennes interesse.

Tilbake til Tsjernysjevskijs bok; boken taler også for kvinners rettigheter, men problematiserer også ekteskapet som institusjon. Vera forelsker seg i Lopukhovs kamerat, Kirsanov, men fordi hun er bundet av konvensjonene og redd for å støte Lopukhov gir hun ikke etter for begjæret og forelskelsen. Lopukhov forstår situasjonen og gir inntrykk av å mene at det er greit at Vera gir etter for impulsene og at dette kanskje vil være riktig. Vera gjør ikke dette likevel og Lopukhov forlater historien for å gi rom for det nye forholdet. Dette er en gripende del av romanen og gir den en ekstra dimensjon. Romanen er noe spesielt skrevet og ville kanskje litterært sett passet bedre inn i vår tid enn den gjorde før, selv om budskapet og temaet passer best til Tsjernysjevskijs samtid. Grunnen til at jeg trekker frem denne boken er at den fikk meg til å tenke over dens egne tema, men også over hva som liksom er galt med boken litterært sett. Romanen har også vært viktig for å forstå mye av det jeg studerer på universitetet, blant annet fag som har med Øst- og Sentral-Europa å gjøre, og derfor også kommunismen (som jeg tar sterk avstand fra).

En annen roman jeg vil nevne som har satt i gang tankevirksomheten hos mange er "De som beveger verden" av Ayn Rand. Boken er kanskje mer kjent under originaltittelen "Atlas Shrugged". Ayn Rand ble født i Sankt Petersburg i 1905. Hun og familien ble motarbeidet av bolsjevikene og hun kom seg til USA i 1925. Hun er kjent for sin objektivistiske filosofi som fremhever individets rettigheter, rasjonell egoisme og laissez-faire-kapitalisme som goder. Hun var også sterkt imot religion. Romanen "Atlas Shrugged" har inspirert mange politisk interesserte og flere politikere på høyresiden har blitt sterkt preget av denne romanen eller andre deler av Rands forfatterskap og ideer. Romanen er godt skrevet og får meg til å tenke; "slik kan det også sees". Blandingen av fiksjon og filosofi som vi ser det i "Atlas Shrugged" er typisk for russisk litteratur, og jeg mener å se klare tegn på at Rand er sterkt preget av den russiske litterære tradisjonen. Som i Tsjernysjevskijs roman får vi eksempler på eksemplarisk adferd (subjektivt sett) gjennom hovedpersoner i boken. Mens "Hva må gjøres?" bærer bittesmå preg av politisk science fiction går "Atlas Shrugged" enda lenger i dette. Kanskje kan Rand ha vært inspirert av en annen interessant russisk forfatter, Jevgenij Zamjatin, som skrev boken "Vi" (denne har jeg lest på engelsk under navnet "We") som ble utgitt i 1924. Boken viser en totalitær, kommunistisk dystopi hvor folk har nummer i stedet for navn. Det er en spennende science fiction-roman som jeg også anbefaler. Denne romanen gjorde kanskje mindre inntrykk på meg enn den kunne gjort etter at jeg allerede hadde lest George Orwells "1984". Aynd Rands "Anthem" som først kom ut i 1938 er enda mer i denne sjangeren enn "Atlas Shrugged", riktignok.

"Atlas Shrugged" viser først og fremst hvordan "enerne", entreprenører og innovative mennesker driver utviklingen og vel... nettopp beveger verden. Som i Tsjernysjevskijs roman er også her den kanskje viktigste hovedpersonen, Dagny Tagart, kvinne. Sammenligninger mellom forfatterne Nikolai Tsjernysjevskij og Ayn Rand blir interessant når vi ser på det kjente sitatet av John Galt i "Atlas Shrugged" for deretter å se på et sitat av Tsjernysjevskij, som på en politisk akse normalt vil plasseres motstående Rand. John Galt sier i "Atlas Shrugged"; "I swear by my Life and and my love of it that I will never live for the sake of another man, nor ask another man to live for mine". Så til sitat fra Tsjernysjevskij; "What filth, what pure filth - "possession". Who dares possess another person?".

Tsjernysjevskij lar før selve romanen begynne følgende utsagn komme gjennom en sang fra Vera: "Our own happiness is impossible without the happiness of others", dette ifølge bloggposten Nikolai Chernyshevsky - "What is to be Done?" av 6. desember 2009 på bloggen "A Voice of Reason". Jeg mener at det i det lange løp gjerne vil være liten forskjell mellom hva som er godt for én og hva som er godt for en annen da alt henger sammen karmisk gjennom årsaker og virkninger, handlinger og reaksjoner. Jeg har selvfølgelig blitt sterkt preget av buddhistisk litteratur også, som jeg har skrevet en del om tidligere og ikke går så altfor mye inn på her, selv om jeg gjerne vil sitere Dhammapada vers 67 og 68: "Den gjerningen er ille gjort som etterpå du angrer, når du må høste fruktene med tårer på ditt ansikt. Men dét er godt og riktig gjort som ei du trenger angre, når du kan høste fruktene tilfreds og glad til sinns."

Foto av Tolstoj fra 1906
hentet fra Wikimedia Commons

En annen bok som har satt i gang et mentalt big bang er Lev Tolstojs "Oppstandelse", en bok jeg forøvrig har skrevet litt om før.  Boken kom først ut i 1899. Boken skildrer en religiøs eller spirituell oppvåkning, men er samtidig et angrep på det samtidige russiske rettsvesen og sider ved kirken. Lev Tolstoj var sterkt preget av buddhismen og ble på sine eldre dager veldig religiøs (dog med kristen innpakning). For dem som ikke kjenner til Lev Tolstoj kan jeg si at han er en av verdens aller mest kjente forfattere, men at han også gjerne regnes som filosof. De mest kjente bøkene hans er "Krig og fred" og "Anna Karenina" og regnes ofte som literært overlegne "Oppstandelse", kanskje nettopp fordi "Oppstandelse" kan virke moraliserende, noe mange ikke liker.  Boken handler om Nekljudov, en velstående mann som i sine unge år hadde en affære med en stuepike hvor han ikke tedde seg særlig bra. Stuepiken ble sparket fra sin stilling og endte opp som prostituert. Hun blir siktet for drap og sendt til Sibir. Nekljudov følger med og forandringen hans begynner både før reisen til Sibir og under denne. Boken fikk meg til å bli overbevist blant annet om at straff rent moralsk sett er galt. Hvordan man da i praksis skal sørge for å avskrekke folk fra å bryte lover er et intellektuelt problem. Mest av alt akselererte denne boken min interesse for buddhismen og fikk meg til å tenke at jeg måtte forandre livet mitt merkbart. Antagelig er dette den skjønnlitterære boken som har vært aller viktigst for meg.

Her er et fint sitat fra boken: 

"Human beings are like rivers: the water is one and the same in all of them but every river is narrow in some places; flows swifter in others..."

Jeg kunne her nevnt også andre bøker. Jeg kunne gått i detalj på mer buddhistisk litteratur. Jeg hadde også lyst til å diskutere Indra Sinhas fantastiske roman "Dyrets folk". Jeg kunne nevnt flere bøker av Tolstoj. Jeg kunne nevnt bøker av Imre Kertész for eksempel. Imre Kertész har jeg skrevet om før i blogginnleggene "Litterært lørdagsinnlegg" og "Er vi skjebnen?" fra i fjor. 

Jeg har forsøkt å bruke norsk transkripsjon av russiske navn. Det burde ikke være altfor vanskelig å finne de engelske eller russiske for dere som eventuelt skulle være interesserte i å finne utgaver på disse språkene. 
_____________________
Kilder:
Bøkene som nevnes, så klart. 
Dhammapada-sitatet er fra den norske utgaven hos Gyldendal Klassiker 2002, oversatt av Kåre A. Lie
http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.librarything.com/work/113859
http://en.wikipedia.org/wiki/Ayn_Rand
http://en.wikipedia.org/wiki/Anthem_(novella)
http://en.wikipedia.org/wiki/We_(novel)
http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Tolstoy_1906.jpeg?uselang=nb
http://www.paperstarter.com/resurrection.htm
http://carolynjean-avoiceofreason.blogspot.com/2009/12/nikolai-chernyshevsky-what-is-to-be.html

Reduseringen av det moderne menneske

Forleden dag skrev jeg i innlegget kalt "Disiplin og fisk" at disiplin også burde implisere å sette grenser også for sin hengivenhet til faget eller jobben. Vi bør tillate oss selv å lytte til våre behov og ønsker, og ikke alltid sette dem til side. Dagens samfunn oppfordrer ikke til det. Dette er noe som griner mot en i en artikkel i dagens A-magasin (av Aftenposten). I en artikkel skrevet av Annette Münch kan vi lese hvordan presset om å være vellykket har økt, og hvordan sosiale medier og teknologi-revolusjon har ført til at unge har færre steder hvor de kan være alene og bruke tid på seg selv - nettopp den refleksjonen vi trenger for å ha det bra.

Jeg siterer: "Perfekt er normalt. Toppkarakterer er ikke alltid nok. Vil man lykkes i 2011, bør også kroppen stå til en sekser. Derfor trener 75 prosent av dagens 13- til 18-åringer mellom skole og lekser, ifølge Norsk institutt for forskning og oppvekst, velferd og aldring (NOVA). De melder om en markant økning i ungdom som trener fem ganger eller mer pr. uke, og at færre aldri er aktive".

Omtrent hver dag ser jeg at forsiden på Dagbladet kan fortelle om faresignaler, hvordan spise riktig, hva vi må unngå og så videre. Det går rett inn i hodet, og plasserer seg der. Man må være forsiktig med alt. Ikke minst har Aftenposten-artikkelen rett: det er viktig å se bra ut, det er viktig å ha gode karakterer, det er viktig å være tilgjengelig, det er viktig å ha ekstrajobb, tjene penger og så videre. Selv har jeg nå ikke ekstrajobb, og jeg tror ikke jeg taper noe på det. Det er nok å være perfeksjonist med studiene, og bekymre seg over hvilken mat som gir kviser, hvilken som beskytter mot kreft, og hvilken som er bra for hukommelsen.

Fokuset på skole, jobb og utseende er ofte det styrende prinsipp for dagens unge. Sammen med en svekking av familierelasjoner, har dette ført til mindre varierte liv. Selv om all mulig musikk på Youtube, selv om Facebook, Twitter og så videre kan fylle dagen med mye folk ikke hadde før, stjeler det også tid. Den tiden man skulle brukt til å lytte til seg selv. Dette kan kanskje også forklare noe av den økte populariteten til yoga, pilates og meditasjon.

Du skal dyrke din karrierevei og vie deg til det valget du har tatt. Vi har flere valg, ja, enn mange hadde før. samtidig må vi vie mye mer tid og krefter til nettopp dét vi velger.

Den russiske filosofen Nikolaj Mikhailovskij skriver i boken "Hva er fremskritt?" fra 1869 om at selv om samfunnet som sådan blir mer variert og folk spesialiserer seg mer enn før, fører dette til en homogenisering av individet. Selv om samfunnet blir mangefasettert, mister individet sin mangfoldige natur. Man får ikke gjort bruk av alle sine evner, men må dyrke noen få.

Jeg tror dette er naturstridig. Og sammen med det åpenbare presset som hviler i samfunnet i dag, er denne reduseringen av mennesket en av årsakene til eksplosjonsøkningen i psykiske problemer. Mer primitive samfunn ser ut til å ha mindre av disse, og dette kan forklares nettopp med at disse menneskene ofte har mer varierte arbeidsoppgaver. Nikolaj Mikhailovskij mener for eksempel at huleboeren hadde et rikere liv enn den moderne person (i Russland 1869). Mye tyder på at denne utviklingen har fortsatt, men likevel er det noen fremskritt i og med at individet i dag har mer fritid enn før, samt at økonomien tillater et mer allsidig liv. Samtidig er det nettopp her de sosiale mediene ødelegger noe. Man skal være tilgjengelig og en får mindre rom til seg selv. En annen positiv utvikling er selvfølgelig at arbeidsmarkedet på enkelte måter er mer fleksibelt enn før. Det er ikke lenger stas å få gullklokke for lang og tro tjeneste, men samtidig kreves det gjerne en lang studietid med gode resultater for å få de jobbene du gjerne vil ha. Og skulle du på et eller annet tidspunkt feile er du en taper.

Så spørsmålet blir om dagens menneske er så fritt som vi liker å tro, eller om vi rett og slett er fanget i en kultur som ikke gir oss pusterom, og om ikke valgfriheten vi har i stor grad er på et overfladisk nivå?

Vi har mulighetene til å gjøre opprør, og det trengs ikke mer enn å droppe det monotone, og velge et mer diversifisert liv, men med mindre suksess på de ulike aktivitetene. I stedet for å lese øyet tørt i desperasjon etter kun å få toppkarakterer, kan man gå den turen man egentlig har lyst til å gå, besøke den venninnen man ikke har snakket med på et halvt år fordi man ikke hadde tid, eller sette seg ned og meditere, eller finne en ny hobby man alltid har hatt lyst til å prøve ut. Ta frem strikketøyet, ta jegerprøven, eller få deg en moped.

Omtale av eurovision-sanger del 3

Fortsetter mine anmeldelser av årets sanger. 


Kypros gjør i år noe interessant. Christos Mylordos synger "San Aggelos S' Agapisa" som er en fin ballade, brutt opp av gitar og litt røffere deler, som igjen berges fra å bli for grovt av det armenske instrumentet duduk! Instrumentet er kanskje ukjent for mange nordmenn, men har ikke gått ubemerket hen i verden for øvrig. Blant annet er dette instrumentet som har hovedæren for den vakre musikken til Titanic. Instrumentet brukes også i soundtracket til filmen Gladiatoren, og i 2005 erklærte Unesco at duduk var en "Masterpiece of the Intangible Heritage of Humanity". Men tilbake til Christos Mylordos: sangen er kanskje ikke sterk nok likevel til å utmerke seg for mye, men låten vil få ganske mange stemmer, spesielt fra Kaukasuslandene. Hvis dere trenger en Titanic-oppfriskning kan dere høre på dette klippet: http://www.youtube.com/watch?v=52C71z1ICLY Kypros har videre tatt seg anledning til å lage musikkvideo, også, som dere kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=Vi_SV5yuud4. Terningkast 4.

Makedonia har ikke akkurat gjort det strålende i melodi grand prix de seneste årene, og det gjør de ikke i år heller, med mindre det har skjedd noe underlig med europeisk musikksmak. Sangen, som forøvrig heter "Rusinka" og fremføres av Vlatko Ilievski, er rotete og lite pen. Forsøket på noen etniske toner, som imidlertid ikke kommer opp før på slutten av låten, kommer ikke til å virke etter oppskriften, da hentydningene til østslaviske toner ikke når opp til hva det virkelig kan låte som, og dessuten har vært gjort bedre av andre artister i Eurovision før. "Rusinka" betyr forøvrig "russisk jente" og teksten som forøvrig fremføres på makedonsk, men som såklart har en engelsk oversettelse, er stereotyp og fordomsfull. Den handler om en makedoner som forelsker seg i en vakker russisk jente, og de forstår visst ikke hverandre helt, språkmessig. Men! Det finnes en løsning: "Give her vodka, give me brandy, music, music that I don´t understand". Greit. Vi forstår ikke dette heller, Vlatko. At mannen ikke kan synge gjør ikke saken noe bedre. Det kunne vært kult med en sånn uslepen mannestemme, men ikke når det også er andre i samme kategori i årets Eurovision. Nei, og nei. Dette er ganske enkelt veldig dårlig. Terningkast 1.

Malta. Minus den halvJacksonske vokalen kunne Glen Vellas "One Life" feid seg inn i Sveriges gamle Eurovision-gjentagelser og selvplagieringer på 90-tallet. Det er en høy risiko for at årets plagiatanklage vil rette seg mot Vella og denne sangen. Det betyr ikke at sangen ikke vil høste begeistring - eller rettere sagt sangeren. Glen Vella kunne like gjerne sunget under regnbueflagget som det maltesisk rød-og-hvite. Homofaktoren er høy her, noe den jo er på mange av Eurovision-bidragene, men da er det kulere med en gigantisk selvironi og humor, eventuelt virkelig å gjøre det til en del av pakken. Dette blir for alvorlig. Riktignok er det denne typen bidrag det er vanlig at de konservative mgp-titterne i Vest-Europa ikke forstår ikke går videre til finalen. For mitt eget vedkommende symboliserer Malta den delen av melodi grand prix jeg ikke liker: den evig gjentagende, kjedelige personlighetsløse og overglitrede. Nei, dette er kjedelig. Tenk det dere, Malta med sine 413.000 innbyggere var for noen år siden mgps David mot resten av Europa-Goliat. Dette er det slutt på nå, da de aller siste årene har vært preget av gjesp. Terningkast 1.

Moldova, Europas fattigste land, har i de senere år også vært et av de flinke landene, som har bokset høyt for sin størrelse. Også her skjærer det seg i år. Zdob si Zdub fremfører den rocka "So Lucky". Du kommer ikke til å glemme at låten heter "So Lucky" for dette gjentas gjennom sangen. Alt i alt er det ikke sikkert sangen flopper helt. Det er noe allment over dette som kan appellere. Det er heller ikke stillstand i sangen, selv om den heller ikke kan påberope seg den største fremdriften eller mekanikken. Sangen gir assosiasjoner til røyk i ungdommenes musikk-kjeller, selv om Zdob si Zdub overhodet ikke er ungdommer. Det er også noe NRKsk over dette, og kunne også vært å finne i en norsk delfinale, på godt og vondt. Dette kan være en typisk sang som får ett poeng eller to fra forskjellige europeiske land, og neste år hører vi at Moldova fikk en respektabel plass, men vi la ikke merke til det i øyeblikket, fordi poengene kom inn så gradvis. Vel. Skuffelse til Moldova å være, og heller ikke noen stor sang. Imidlertid er den ikke like på trynet som Makedonia eller Malta. Terningkast 3.


Nederland stiller i år opp med den perfekte radiosang. 3JS synger "Never Alone" som om noe føyer seg perfekt inn i den typiske rekken av helt greie sanger som fyker forbi til gitartoner på ymse radiokanaler under en lang biltur. Etter å ha hørt låten 10 ganger får du følelsen av kanskje å ha hørt den før en gang. Med andre ord: den utmerker seg ikke. Den er anonym. Samtidig er det i aller høyeste grad en skikkelig sang, og den er slettes ikke ubehagelig å høre på. Den store kompromiss-sangen som alle generasjoner i storfamilien kan enes om ikke var så ille under lørdagspizzaen. Terningkast 3. 

Norge tok sjansen på å sende den supermuntre "Haba Haba" til Düsseldorff, noe så klart har trigget debatter i det skandinaviske fjellandet angående den norske identitet og nasjon. Nordmenn har atter en gang vist at den norske nasjon som sådan er splittet da det ikke er enighet om Norge er summen av etniske nordmenn som ikke har sjekket stamtavlen sin lenger tilbake enn sine oldefedre, eller om man skal forstå Norge som summen av de i underkant fem millioner mennesker som faktisk bor i landet, eventuelt bare som en byråkratisk administrasjon. Dette skyldes på den ene siden Stella Mwangis kenyanske opprinnelse, på den andre at hun synger noen linjer på swahili. Dette har blitt møtt med skepsis blant segmenter i befolkningen, som mener at hun heller burde være litt mer nasjonal og synge på engelsk hele veien, og kanskje ikke nevnt bestemoren sin i Afrika når hun skal representere Norge. Til gjengjeld var ihvertfall de som stemte på Eidsvolljenten (ja, hun er oppvokst på Eidsvoll) enige om at dette var den beste sangen, og den slo erkenasjonale Blacksheeps (som forøvrig har bommet på rettskrivningen på kongerikets engelske nasjonalspråk, da sauer i flertall på engelsk fortsatt er sheep, det er uregelrett) med glans. I år kommer Norge fra konkurransen med stil. Ikke bare er "Haba Haba" et av årets definitivt beste bidrag, det er i tillegg unikt, har fått masse god respons på nettforum og fra andre europeiske land, men Stella Mwangi er muligens årets aller peneste. Sangen er unik på alle punkter, og selv om den rent musikalsk ikke er banebrytende - det er forøvrig få Eurovision-sanger, er det en meget god poplåt. Sterk 5. 


Polen har droppet balladen i år, og sender Magdalena Tul med "Jestem", en veldig god poplåt, på vakkert polsk. Den er meget rett frem, typisk oppbygd og i høy grad et typisk sentral- eller øst-europeisk bidrag, men uten kulturtriks. Sangen er fengende, sangerinnen vakker og det er store sjanser for at denne kan nå høyt opp, om det ender opp med å bli den sangen du får på hjernen, hvilket det høyst mulig kan bli. På den annen side er kanskje ikke dette låten du husker neste år, og den kommer ikke til å vinne. Terningkast 4. 


Portugal er som vanlig anonyme i sin musikalske fremtreden. Showet derimot kan bli morsomt. Homens da Luta kommer med "Luta é alegria", en munter sang som visstnok er sarkastisk og rettet mot landets politikere, og at Portugal liksom ikke kommer noen vei. Det gjør de ikke i Eurovision heller, selv om låten har en fengende melodi. Det er imidlertid ingenting utmerkende med den, og det er noe amatørmessig og revypreget over det hele. Terningkast 3. 


Romania er kanskje virkelig imponerende hva kommer til musikk. Landet har brutt angloforbannelsen hva gjelder norsk musikkmarked for eksempel, i og med at flere rumenske artister har blitt spilt på norsk radio og likt av norsk publikum. Eksempler er Akcent, Inna og Edward Maya. Landet har imidlertid ikke klart seg like godt i Eurovision som deres ellers ypperlige artister skulle antyde de kunne gjort. I år er det Hotel FM som kommer med "Change". Sangen har til en viss grad blitt applaudert på diverse nettsteder, hvilket for mitt vedkommende er forbausende. Det er virkelig intet iørefallende med dette, annet enn at sangen er konsistent, og på et vis klassisk, til tross for å være en enkel popsang. Dette er også en stor kompromiss-sang i og med at den kan appellere til forskjellige aldersgrupper, men dette blir neppe den aller største favoritten for så mange. Imidlertid fungerer den greit, og dette er også, som Nederlands bidrag, noe som kunne vært spilt på radio uten problem. Forskjellen er at du snarere synger med til dette, og derfor er dette hakket over, og noe bedre enn Nederlands bidrag. Terningkast 4.


Russland har kommet seg i Eurovision de senere årene, og følger opp i år med Alexej Vorobjov og "Get You". Sangen er perfekt i dette formatet, men klarer den seg utenfor Eurovision? Det er er ikke vanskelig å se for seg Vorobjov i konfettidryss, selv om det likevel ikke kommer så langt, ettersom han har sterkere konkurrenter i Stella Mwangi og Dana International for eksempel. Låten er pop, den er catchy, men kanskje viktigst av alt er Vorobjov en av de aller peneste mannlige artistene i årets melodi grand prix, og kan nok få litt ekstra stemmer bare på det. Terningkast 4. 


http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091176
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085202
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085520

Lev Tolstoj og det som må gjøres

Lev Tolstoj, russisk forfatter, filosof og mitt store forbilde døde for hundre år siden i år. I den forbindelse har man sett en viss ny-interesse for ham og hans verker. Det jeg har sett til dette var blant annet filmen "The last station" som tar for seg Lev Tolstojs siste dager. Dessverre gikk den ikke nok inn på Tolstojs filosofi, selv om man streifet den på overflaten. Videre stod det en god artikkel i Morgenbladet for noen uker siden, og NRK har sendt en filmatisering av Anna Karenina i fire deler. Vi burde imidlertid gå enda mer i dybden i Tolstojs univers, da det der finnes ideer som er høyst relevante for dagens samfunn, både i Russland, Europa og verden som helhet.

Jeg har sitert Tolstoj gjentatte ganger i tidligere blogg-innlegg med sitatet "Alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv". I dette ligger det så utrolig mye.

Tolstoj har blitt stemplet som anarkist, en politisk ideologi som er allment akseptert som utopisk, urealistisk og potensielt farlig, men så håpløst naiv at den er ubrukelig. Den manglende kjennskapen til anarkisme som ideologi er høyst beklagelig. Dette henger kanskje sammen med den sedvanlige nedvurderingen av ikke-anglosaksisk idèhistorie og filosofi. De store anarkistiske tenkerne var nemlig russiske: Bakunin, Kropotkin og Tolstoj for å nevne noen. Imidlertid var deres innfallsvinkler helt forskjellige.

I, etter min mening, Lev Tolstojs beste roman, "Oppstandelse", viser Tolstoj hvordan hovedpersonene gjennomgår en spirituell oppvåkning, og kanskje til og med når det vi i buddhismen kaller Nirvana. Dette vil si en utrenskning av de tre usunne røttene: begjær, hat og uvitenhet. Tolstoj var preget av buddhismen, og mente Buddha var en av få filosofer det var verdt å lytte til. På grunnlag av dette omtolket Tolstoj kristendommen. Tolstoj selv ble på sine gamle dager avholdsmann, vegeterianer og pasifist. Han har blant annet mye av æren for at mahatma Gandhis og Indias selvstendighetsdemonstrasjoner ble fredelige! Ikke minst viser han her hvordan politikkens og samfunnets muligheter er begrenset. Ekte lykke vinnes gjennom eget sinn.

Denne romanen har hatt mye å si for min egen interesse i buddhismen og mer immaterielle verdier. Det ligger likevel visse politiske implikasjoner her. Fordi samfunnets, lovverkets, og statens potensial er begrenset må vi slutte å gi disse oppgaver de ikke kan besørge. Vi har havnet i en situasjon i dag der staten stadig påtar seg flere oppgaver. Bak mye av dette ligger det en god intensjon - ansvar for vår neste, men psykologisk er det ikke av god art i det hele tatt. Istedet for å ta ansvar for våre venner, våre kjære og vår familie kaster vi samfunnet over til staten. Ja - man ofrer noen skattepenger, men hva betyr vel dette når alle har alt man trenger materielt sett? Null og niks. Det er i det beste fall et ubetydelig bidrag til ens egen gode karma. På den andre siden lar man være å utføre handlinger basert på empati. Man har ikke tid. Egen karriere, studier, jobb, fritidsaktiviteter også videre er viktigere, og selv om man skulle kjenne et lite stikk i samvittigheten så er jo staten der!

I dag leste jeg et innlegg i Aftenposten skrevet av Pål Veiden. Det har den meget gode tittelen "Et obligatorisk liv?", og det begynner godt: "Paranoid? Gitt autoritære tendenser i norsk politikk er spørsmålet dessverre aktuelt. For bak velmente reformer ligger ofte en trang til å styre andres liv." SV har visstnok foreslått obligatoriske barnehagetimer! Nå vil jeg la alle omsvøp fare, og jeg vil si det jeg personlig oppfatter som en objektiv sannhet: Forslaget er GRUSOMT. Jeg synes det er begredelig at man overhodet må argumentere mot et slikt forslag, for det burde faktisk være åpenbart hvorfor det er forferdelig. Vi har fått et samfunn der staten har blitt alles oppdrager. Statens verdier er ikke nødvendigvis verken gode, objektive, sanne eller gunstige. Faktisk vil vi tro at staten og alle dens begunstigede, om de er rasjonelle, vil ønske å hegne om egen posisjon, og dermed - bevisst eller ubevisst - vil staten bli en verdi i seg selv. Selv de borgerlige partiene tenker i et statsperspektiv, selv om skatteletter og noen statsfrie soner selvfølgelig fører til en midlertidig pustepause i statens evige etegilde, der den blir fetere og fetere. Jeg siterer Pål Veiden videre: "Glansnummeret for å få til obligatorisk barnehage for alle barn, er argumentet om "svake grupper", grupperinger som staten både elsker å produsere og dytte fremfor seg. Siden de angivelig svake familier trenger barnehager, må alle trenge det. Hele dagen."


Barn vil ha foreldre. De er relativt likegyldige til stat. En barnehagetante, uansett dyktighet, vil aldri kunne erstatte mor eller far. Barn trenger mye tid med mennesker som kan tjene som forbilder. Inntil staten har sikret sin allmakt og fått indoktrinert alle til å bli perfekte feminister og sosialister, noe den forøvrig aldri vil klare (selv i Sovjetunionen lyktes de ganske dårlig, faktisk), vil det være et mangfold i samfunnet. Disse evige forskjellige synspunktene fra autoritetspersoner forvirrer barnet, og gjør det usikkert. De vestlige samfunn i dag er så mangfoldige (og det skyldes ikke bare innvandringen - det skyldes blant annet at enkelte kan ha brukt syv år av sitt liv på å klatre opp mot den ærverdige posisjon som professor i fløyte eller gitar, mens andre gav blaffen og atter andre har lest Maos lille røde femti ganger, andre har farget håret blått, og andre igjen ikke kan tenke seg en høyere lykke enn en dyr parfymeflaske) at de kan skremme noen og enhver, noe de også gjør. Folk sliter med å finne seg til rette og å danse seg mellom alle standardene, ideene og meningene. Folk føler seg ensomme i mengden, fordi man føler seg som marsboere blant representanter for samtlige av Jupiters måner! Ja, kan du si - men barnet må lære dette. Det må det faktisk ikke, for barnet vil helst ha det trygt og godt, og ble faktisk ikke avlet av alle disse menneskene. Det trengs faktisk bare to (evt en) for å få barn, ikke et helt samfunn! Man kan spørre seg om man nærmer seg et slags Sparta der barnene blir tatt fra foreldrene for å oppdras i rett ånd, og bli skikkelige spartanere.


Vi burde innse statens begrensninger, og slutte å forandre på den og verden hele tiden. Et annet problem er imidlertid at staten i seg selv kanskje er anakronistisk - den er feilplassert i 2010 med alle våre teknologiske duppeditter og felles verden. Problemet er at nettopp her vil staten forsøke å beholde sin posisjon. Det gjør den ved å gjøre seg selv uunnværlig, til tross for at den i realiteten kanskje ikke er en rasjonell organisering av mennesker lenger. Ideologier som nasjonalisme og sosialisme er med på å viderelegitimere staten som vi kjenner den nå. Jeg tar ikke til orde for noen store forandringer selv, men vi må slutte å tro så mye på staten.

Kanskje vi heller skal begynne å tro på oss selv og vårt eget potensial?

I Tolstojs bøker finner man mye flott tenkning rundt veien til det gode liv og hvordan vi kan gjøre noe for å bedre oss selv, men gjennom bedring av oss selv, derfor også samfunnet. Noen kan påpeke at dette er naivt, men da vil jeg innvende at det er mer naivt å tro at et moralsk forkrøplet menneske er i stand til å styre et samfunn eller noe som helst på god måte. Vi kan alle forbedre oss, men forutsetningen er at vi kan vende blikket litt innover og jobbe med oss selv før vi skal reformere samfunnet. Folk kan komme frem til ulike løsninger, og nettopp derfor er det også at staten ikke skal gi oss alle samme pakke.

Gå til biblioteket nå, og lån "Oppstandelse". 

http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10020258
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/svtopp-vil-fjerne-straff-for-narkomisbruk-3364349.html
http://www.vg.no/film/film.php?id=11151

Medvedev i Oslo og en russisk kø

Jeg har stått i noen timer i dag. Jeg stod utenfor Grand Hotell i Oslo i håp om å få et glimt av Russlands president Medvedev før han skulle på gallamiddag på slottet. Det fikk jeg også, men sannelig har jeg fått øvd på nærmest å stå på tå. Folk foran, folk på siden, og etterhvert folk bak.

Nåja – stått og stått i flere timer. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg gikk ut og inn av ”køen” for å si det slik. Først stod det mange folk utenfor hotellet, og man fikk ideen om at man kanskje kunne få et glimt av selveste presidenten. Så stod man en stund. Gikk for å ta en kopp kaffe. Stod litt til. Gikk bort igjen. Kom tilbake. Da var det fullt av folk. Minner ikke rent lite om romanen ”Køen” av Vladimir Sorokin. Utdrag:

- Stå i to køer, da vel. Folk utenbysfra står i tre køer på en gang.
- Tre køer?
- Mm.
- Men det tar jo hele dagen!
- Nei da. De ekspederer fort her.
- Det virker ikke sånn akkurat. Vi står jo på stedet hvil...

Russisk litteratur er ”i vinden” for tiden. Flere romaner er oversatt til norsk den siste tiden. Russland er kanskje fremfor noe annet land litteraturlandet. Jeg har gledet meg over mang en bok skrevet av russisk forfatter.

Kø er også in. Siv Jensen sammenlignet norske helsekøer med forholdene i Sovjet-tiden i hennes tale på FrPs landsmøte fredag 23. april. Å sammenligne med ting som tar tid med det tidligere Sovjets beryktede treghet er gjort før. Mye har imidlertid gått fremover i Russland den siste tiden.

De siste årene av Sovjet-tiden skrek systemet etter reform. Det prøvde Mikhail Gorbatsjov på, noe som endte i at hele ”greia” raknet. Boris Jeltsin ble første demokratisk valgte president, og tok over et Russland i krise. Jeltsin kan kanskje på enkelte måter sies å ha representert den graden av oppløsning som samfunnet og systemet var i en stund. En del kvaliteter til tross var han spesielt den siste tiden mye borte fra den åpne politikken. Under Putin har Russland opplevd økonomisk fremgang. Hvor mye som kan tilskrives ham personlig kan sikkert diskuteres, men ihvertfall har det vært en følelse av progresjon på det økonomiske feltet. Det har blitt bedre, og ikke kun for oligarkene. Medvedev har ikke sittet lenge, men fremstår som en mykere president, som ifølge Aftenpostens forside i dag har ledet Russland ”fra suksess til suksess”.

Jeg har inntrykk, gjennom intervjuer og det jeg ellers vet, av at Medvedev er en særdeles intelligent mann i likhet med Putin. Mye positivt har de også gjort for Russland, til tross for mye annet. Men kan man applaudere Obama i forhold til Bush, og dagens Kina i forhold til for ti år siden, kan man vel applaudere Putin og Medvedev i forhold til Jeltsin og før Sovjetunionen forut for det. Forøvrig gledet det meg for en gangs skyld å se russiske flagg på Karl Johan...

Lenker:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/gallamiddag-for-russlands-president-paa-slottet-3193629.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/kasparov-og-medvedjev-deler-hotell-i-oslo-3193568.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004381
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-nederlag-er-ikke-noe-alternativ-3191808.html
http://www.vl.no/samfunn/article22160.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004427
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004659
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/medvedjev-sjarmerte-schwarzenegger-3236132.html