Litterære big bangs

Skal litteraturen være skildrende og eksistere for sin egen skyld, eller skal den sette i gang big bangs som får folk til å reflektere eller starte en diskusjon? Dette spørsmålet kan en ha lange og interessante diskusjoner om, men jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Jeg foretrekker litterære big bangs som gir meg aha-opplevelser og får meg til å reflektere. En skjønnlitterær fortelling kan ofte lettere få en til å åpne seg for en alternativ posisjon eller tenkemåte. Det er lettere å møte en fortelling med åpent sinn enn en argumenterende artikkel til støtte for et bestemt politisk eller religiøst syn.

Etter forrige blogg-innlegg, "Om å skrive", fikk jeg et godt forslag om å skrive et blogg-innlegg over bøker som har fungert som "eye-openers" for meg. Jeg har lest utrolig mange bøker i årenes løp og jeg kan ikke dekke alle som har gjort inntrykk. Det er også en stund siden jeg har lest bøkene jeg her vil omtale og innlegget kan da bli noe upresist. Dersom bøkene høres interessante ut vil jeg anbefale leseren å sjekke dem ut selv. Jeg vil her fokusere på tre bøker med veldig forskjellige budskap. Jeg vil snakke om "Hva må gjøres?" (jeg leste denne på engelsk med tittelen "What is to be Done?") av Nikolai Tsjernysjevskij, "De som beveger verden" av Ayn Rand og "Oppstandelse" av Lev Tolstoj. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om noen av bøkene som preget meg mest i 2010, "Boksider fra venstre til høyre - 2010".

Gammel, russisk forside til Tsjernysjevskijs
roman, "Hva må gjøres?". Bildet er hentet
fra Wikimedia Commons og viser ikke
forsiden til den versjonen jeg har lest.

Nikolai Tsjernysjevskij ble født i 1828 i Saratov i Russland og ble blant annet litteraturkritiker, forfatter, filosof og sosialist, selv om tankene man finner i verket "Hva må gjøres?" er av et mer demokratisk slag enn det den senere Sovjetunionen ble preget av. Lenin ble svært begeistret og preget av boken og kom selv med en bok, dog ikke skjønnlitterær, med samme tittel. Også Lev Tolstoj kom med en bok med denne tittelen. Tsjernysjevskijs bok regnes av flere som av relativt lav litterær kvalitet. Dette kan muligens komme av at budskapet i boken kanskje er viktigere og mer betont enn handlingen og skildringene. Personlig liker jeg denne korrelasjonen og blandingen. Forfatteren henvender seg også direkte til leseren til tider, noe jeg synes er en spennende teknikk. Hovedpersonen, Vera Pavlovna, lever i et undertrykkende hjem og har en svært dominerende mor. Hun møter den intellektuelle Lopukhov som gifter seg med henne og dermed får henne bort fra hjemmet og et ekteskap med en annen hun ikke er interessert i. Etterhvert tar hun initiativ til å starte en sybedrift. Denne organiseres på spesielt vis da alle syerskene eier bedriften sammen. Vera Pavlovna leser for syerskene mens de jobber og trekker etterhvert inn andre "lærere", noe som høyner syerskenes kunnskap. Bedriften utvider seg stadig og vokser seg større. Den tar på seg flere og flere oppgaver og kan sies å være en distributør av velferd for sine arbeidere. Å organisere en bedrift der arbeiderne selv eier bedriften har vært prøvd som modell tidvis i det virkelige liv og er ikke en håpløs affære. En kan tenke seg flere nyttige sider ved dette. At arbeiderne eier en bedrift gjør at bedriften kan underlegges demokratisk kontroll av arbeiderne som er med. Arbeiderne vil så kunne stemme over en eventuell utvidelse av bedriftens "mandat" noe som kan munne ut i at bedriften for eksempel kan trekke inn forelesere til å undervise eller tilby aktiviteter til arbeiderne som det vil være mer lønnsomt å gjøre i plenum enn enkeltvis. Samtidig møter vi her samme dilemma som vi gjør innenfor andre demokratiske institusjoner eller organisasjoner, nemlig at den enkelte kan bli overkjørt og fellesskapet ofte vedtar ting som går mot hans eller hennes interesse.

Tilbake til Tsjernysjevskijs bok; boken taler også for kvinners rettigheter, men problematiserer også ekteskapet som institusjon. Vera forelsker seg i Lopukhovs kamerat, Kirsanov, men fordi hun er bundet av konvensjonene og redd for å støte Lopukhov gir hun ikke etter for begjæret og forelskelsen. Lopukhov forstår situasjonen og gir inntrykk av å mene at det er greit at Vera gir etter for impulsene og at dette kanskje vil være riktig. Vera gjør ikke dette likevel og Lopukhov forlater historien for å gi rom for det nye forholdet. Dette er en gripende del av romanen og gir den en ekstra dimensjon. Romanen er noe spesielt skrevet og ville kanskje litterært sett passet bedre inn i vår tid enn den gjorde før, selv om budskapet og temaet passer best til Tsjernysjevskijs samtid. Grunnen til at jeg trekker frem denne boken er at den fikk meg til å tenke over dens egne tema, men også over hva som liksom er galt med boken litterært sett. Romanen har også vært viktig for å forstå mye av det jeg studerer på universitetet, blant annet fag som har med Øst- og Sentral-Europa å gjøre, og derfor også kommunismen (som jeg tar sterk avstand fra).

En annen roman jeg vil nevne som har satt i gang tankevirksomheten hos mange er "De som beveger verden" av Ayn Rand. Boken er kanskje mer kjent under originaltittelen "Atlas Shrugged". Ayn Rand ble født i Sankt Petersburg i 1905. Hun og familien ble motarbeidet av bolsjevikene og hun kom seg til USA i 1925. Hun er kjent for sin objektivistiske filosofi som fremhever individets rettigheter, rasjonell egoisme og laissez-faire-kapitalisme som goder. Hun var også sterkt imot religion. Romanen "Atlas Shrugged" har inspirert mange politisk interesserte og flere politikere på høyresiden har blitt sterkt preget av denne romanen eller andre deler av Rands forfatterskap og ideer. Romanen er godt skrevet og får meg til å tenke; "slik kan det også sees". Blandingen av fiksjon og filosofi som vi ser det i "Atlas Shrugged" er typisk for russisk litteratur, og jeg mener å se klare tegn på at Rand er sterkt preget av den russiske litterære tradisjonen. Som i Tsjernysjevskijs roman får vi eksempler på eksemplarisk adferd (subjektivt sett) gjennom hovedpersoner i boken. Mens "Hva må gjøres?" bærer bittesmå preg av politisk science fiction går "Atlas Shrugged" enda lenger i dette. Kanskje kan Rand ha vært inspirert av en annen interessant russisk forfatter, Jevgenij Zamjatin, som skrev boken "Vi" (denne har jeg lest på engelsk under navnet "We") som ble utgitt i 1924. Boken viser en totalitær, kommunistisk dystopi hvor folk har nummer i stedet for navn. Det er en spennende science fiction-roman som jeg også anbefaler. Denne romanen gjorde kanskje mindre inntrykk på meg enn den kunne gjort etter at jeg allerede hadde lest George Orwells "1984". Aynd Rands "Anthem" som først kom ut i 1938 er enda mer i denne sjangeren enn "Atlas Shrugged", riktignok.

"Atlas Shrugged" viser først og fremst hvordan "enerne", entreprenører og innovative mennesker driver utviklingen og vel... nettopp beveger verden. Som i Tsjernysjevskijs roman er også her den kanskje viktigste hovedpersonen, Dagny Tagart, kvinne. Sammenligninger mellom forfatterne Nikolai Tsjernysjevskij og Ayn Rand blir interessant når vi ser på det kjente sitatet av John Galt i "Atlas Shrugged" for deretter å se på et sitat av Tsjernysjevskij, som på en politisk akse normalt vil plasseres motstående Rand. John Galt sier i "Atlas Shrugged"; "I swear by my Life and and my love of it that I will never live for the sake of another man, nor ask another man to live for mine". Så til sitat fra Tsjernysjevskij; "What filth, what pure filth - "possession". Who dares possess another person?".

Tsjernysjevskij lar før selve romanen begynne følgende utsagn komme gjennom en sang fra Vera: "Our own happiness is impossible without the happiness of others", dette ifølge bloggposten Nikolai Chernyshevsky - "What is to be Done?" av 6. desember 2009 på bloggen "A Voice of Reason". Jeg mener at det i det lange løp gjerne vil være liten forskjell mellom hva som er godt for én og hva som er godt for en annen da alt henger sammen karmisk gjennom årsaker og virkninger, handlinger og reaksjoner. Jeg har selvfølgelig blitt sterkt preget av buddhistisk litteratur også, som jeg har skrevet en del om tidligere og ikke går så altfor mye inn på her, selv om jeg gjerne vil sitere Dhammapada vers 67 og 68: "Den gjerningen er ille gjort som etterpå du angrer, når du må høste fruktene med tårer på ditt ansikt. Men dét er godt og riktig gjort som ei du trenger angre, når du kan høste fruktene tilfreds og glad til sinns."

Foto av Tolstoj fra 1906
hentet fra Wikimedia Commons

En annen bok som har satt i gang et mentalt big bang er Lev Tolstojs "Oppstandelse", en bok jeg forøvrig har skrevet litt om før.  Boken kom først ut i 1899. Boken skildrer en religiøs eller spirituell oppvåkning, men er samtidig et angrep på det samtidige russiske rettsvesen og sider ved kirken. Lev Tolstoj var sterkt preget av buddhismen og ble på sine eldre dager veldig religiøs (dog med kristen innpakning). For dem som ikke kjenner til Lev Tolstoj kan jeg si at han er en av verdens aller mest kjente forfattere, men at han også gjerne regnes som filosof. De mest kjente bøkene hans er "Krig og fred" og "Anna Karenina" og regnes ofte som literært overlegne "Oppstandelse", kanskje nettopp fordi "Oppstandelse" kan virke moraliserende, noe mange ikke liker.  Boken handler om Nekljudov, en velstående mann som i sine unge år hadde en affære med en stuepike hvor han ikke tedde seg særlig bra. Stuepiken ble sparket fra sin stilling og endte opp som prostituert. Hun blir siktet for drap og sendt til Sibir. Nekljudov følger med og forandringen hans begynner både før reisen til Sibir og under denne. Boken fikk meg til å bli overbevist blant annet om at straff rent moralsk sett er galt. Hvordan man da i praksis skal sørge for å avskrekke folk fra å bryte lover er et intellektuelt problem. Mest av alt akselererte denne boken min interesse for buddhismen og fikk meg til å tenke at jeg måtte forandre livet mitt merkbart. Antagelig er dette den skjønnlitterære boken som har vært aller viktigst for meg.

Her er et fint sitat fra boken: 

"Human beings are like rivers: the water is one and the same in all of them but every river is narrow in some places; flows swifter in others..."

Jeg kunne her nevnt også andre bøker. Jeg kunne gått i detalj på mer buddhistisk litteratur. Jeg hadde også lyst til å diskutere Indra Sinhas fantastiske roman "Dyrets folk". Jeg kunne nevnt flere bøker av Tolstoj. Jeg kunne nevnt bøker av Imre Kertész for eksempel. Imre Kertész har jeg skrevet om før i blogginnleggene "Litterært lørdagsinnlegg" og "Er vi skjebnen?" fra i fjor. 

Jeg har forsøkt å bruke norsk transkripsjon av russiske navn. Det burde ikke være altfor vanskelig å finne de engelske eller russiske for dere som eventuelt skulle være interesserte i å finne utgaver på disse språkene. 
_____________________
Kilder:
Bøkene som nevnes, så klart. 
Dhammapada-sitatet er fra den norske utgaven hos Gyldendal Klassiker 2002, oversatt av Kåre A. Lie
http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.librarything.com/work/113859
http://en.wikipedia.org/wiki/Ayn_Rand
http://en.wikipedia.org/wiki/Anthem_(novella)
http://en.wikipedia.org/wiki/We_(novel)
http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Tolstoy_1906.jpeg?uselang=nb
http://www.paperstarter.com/resurrection.htm
http://carolynjean-avoiceofreason.blogspot.com/2009/12/nikolai-chernyshevsky-what-is-to-be.html

Myndighetsfiksering

Finnes myndighetene på hvert hjørne? Er et land en politikk? Er et folk kun produktet av sine lederes politikk, eller er det noe mer?

"Jeg liker ikke Kina". "Jeg liker ikke Russland". "Boikott Israel". "Boikott Iran". Når folk sier dette sikter de til politikken landenes ledelse står for. Oftest når vestlige mennesker misliker et land er det diktaturer det er snakk om. I slike tilfeller er det enda mindre grunn til å sette likhetstegn mellom ledelsen og folket, da folket ikke er like ansvarlig for sin ledelse som i et demokrati.

For tretti år siden var Sovjetunionen fienden. I Sovjetunionen da, som i arvtagerlandene i dag, fantes det vakker natur; store innsjøer, fjell, dype skoger, ørken og taiga. Folk levde sine liv i sin private sfære liksom mennesker gjerne gjør. Folk lagde mat, spiste den, samtalte seg imellom og gikk på jobb. Ville disse menneskene fortjent en boikott? Samtidig glemte man gjerne at det i Sovjetunionen fantes folk som ikke hadde støttet den russiske revolusjon, at for eksempel Baltikum var okkupert og påtvunget et totalitært styre fra Moskva. Partisaner kjempet med våpen i hånd for selvstendighet før Stalins død i 1953. Etter dette fikk man en fredelig bevegelse for selvstendighet og demokrati på slutten av 1980-tallet. Da folk sa "Jeg liker ikke Sovjetunionen" med politikken i hodet, gjorde de disse menneskene urettferdighet.

Hva med Iran i dag? Shirin Ebadi setter i sin bok "Iran våkner" i stor grad likhetstegn mellom Iran og det iranske folk, innbyggerne av Iran. Når folk i dagligtale snakker, setter de likhetstegn mellom Iran og president Ahmadinejad, selv om det bor rundt 67 millioner mennesker i Iran. Disse menneskene glemmes til fordel for presidenten og administrasjonen. Man gjør da samme urett som lederne man egentlig sikter til når man sier "Jeg liker ikke Iran".

Et nytt politisk styre forandrer sjelden naturen over natten. Det forandrer til og med sjelden byers ansikt over natten. Det forandrer sjelden folks ideer innerst inne over natten. Derfor er det gjerne mye å se som turist i udemokratiske land. En reiser ikke for å se myndighetene i demokratiske land heller.

Det er grenser for politikk, kanskje med Nord-Korea som unntak. Selv i Sovjetunionen med sitt gigantiske propaganda-apparat hadde propagandaen begrenset effekt, fordi familiene husket hvordan tiden før virkelig hadde vært, og så hvor forskjellig f.eks. offisiell historieskriving var fra deres eget minne. Derfor klarte aldri myndighetene å skape "det sovjetiske mennesket" - homo sovieticus.

Kinesiske myndigheter kommer nå til å få masse kritikk fremover, og det vil endelig bli satt fokus på menneskerettighetsbruddene som har blitt begått, noe som ser ut til å ha blitt delvis glemt i ekstatisk jubel over økonomisk vekst, og spenningen som følger med oppveksten av en ny supermakt. Likevel er det da viktig å huske at Kina er noe mer enn myndighetene. Tibet er okkupert, og på verdenskartet innenfor kinesiske grenser. Religionen har blitt undertrykt. Det er viktig å huske på disse, og å nyansere om en er fristet til å si "Jeg liker ikke Kina". Nei - man liker ikke regimet, men det finnes mennesker i Kina også, det er vakker natur, vakker arkitektur og underverket den kinesiske mur. Men jeg er veldig glad Liu Xiaobo får Nobels fredspris.

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/fredsprisvinneren-fikk-endelig-moete-kona-3311571.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025349
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025360
http://www.vl.no/verden/article97888.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/kona-til-fredsprisvinneren-jeg-sitter-i-husarrest-3311751.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10025411
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10033739
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/kina/artikkel.php?artid=10033743
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033857
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10041578

Upolitisk fred

Vi stiller mange krav til politikerne. Fredsdiskusjoner kretser gjerne rundt politiske spørsmål. Vi ser at store politiske tiltak, som for eksempel EU, har blitt satt i verk med fred som mål, eller delmål. Politikerne har et stort ansvar for borgernes hverdag, og også for freden, både innad i et land og internasjonalt. Vi må likevel konstatere at politikernes mulighet til å vedta fred er begrenset.

Den russiske forfatteren og filosofen Lev Tolstoj sa at ”alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv”. Dette sitatet er også aktuelt i dag. En rekke ideologier og mennesker har faktisk fått muligheten til å forandre verden, eller ihvertfall en liten del av den, politisk. Vi ser at både den franske og den russiske revolusjon var blodige foretagender, og det sovjetiske, idealistisk pregede prosjektet i stor grad mislyktes i å øke borgernes lykke. I sin kamp mot det antatt imperialistiske USA, utførte det idealistiske prosjektet Sovjetunionen mye av det samme som den de kritiserte. Soldater kriger i dag for demokratiet som skal gi individet rettigheter. I denne kampen dør mange uskyldige, av og til bruker politikerne fredsretorikk for å legitimere dette. Til tross for uendelige kriger der alle sider tror de respekterer det rette, er freden enda ikke vunnet. Dette betyr ikke at politikken er uvesentlig, eller at politikerne ikke kan gjøre noe for fred. Flere fredsprosjekter har vist seg å være fruktbare. Likevel er det en grense for politikkens muligheter.

Buddha visste dette, allerede for 2500 år siden. Selv i dag, etter alle disse årene er hans filosofi like gyldig. ”Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem”, står det i Dhammapada, vers 1 og 2, ett av buddhismens viktigste verker. Vi utfører lite uten at vi bestemmer oss for det først. Vi kan derfor ikke vente oss et lykkelig resultat om intensjonen er dårlig, eller om handlingene ikke springer ut fra vennlighet. I kampen for fred, utvikler man gjerne en motstandsfølelse mot det man ikke oppfatter som fredelig. Når dette utvikler seg til hat, og en mister forståelsen for den andre, er det vanskelig å forestille seg at en kan bidra til fred. Derfor er det viktig å være oppmerksom på eget sinn, og om utgangspunktet for ens fredspolitikk eller holdning er basert på empati og forståelse.

Politikerne er ikke alene i verden, og de kan ikke styre andres tanker eller intensjoner. Derfor er det urimelig å forvente at politikerne skal kunne innføre fred utelukkende med et vedtak på Stortinget. Vi har alle et ansvar for å utvikle vennlige tanker, og vi må alle delta. Andre kan ikke være vennlige eller fredelige for oss. Fred er ikke bare et politisk spørsmål. Det er et hverdagsanliggende, og vi kan alle bidra. Fred er ikke passivt, det er aktivt, og vi er alle potensielle utøvere.

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/seks-briter-paagrepet-for-koranbrenning-3297459.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033370
http://www.vl.no/verden/article98871.zrm

Også som leserinnlegg i Bladet Vesterålen 29. september 2010. Jeg baserte meg på denne teksten da jeg holdt innlegg på Islamic Cultural Center i anledning FNs internasjonale fredsdag 21. september. http://www.fredsforbundet.no/ungdommer-for-fred.html

... men innvandring er da ønskelig!

Per Willy Amundsen (FrP) mener "vi skal sette bremsene på for fullt" for innvandring. Jeg mener at regjeringen i dag fører en altfor restriktiv innvandringspolitikk. Vi trenger innvandring, og ethvert forsøk på å få til lite innvandring er uansvarlig politikk.

Høyrepopulisme og muslimer. FrP har lenge forsøkt å tegne et fullstendig ikke-reelt skremselsbilde av innvandringen, i tråd med høyrepopulistiske partier i resten av Europa. Når det kommer til muslimer, kan vi for eksempel dra helt til India, og se på BJPs suksess med å mobilisere mot muslimer. Det sære både i det norske, europeiske og indiske tilfellet, er at de innvandringsnegative baserer seg på en "utenlandsk" eller internasjonal ideologi. Høyrepopulismen er verken et norsk, vest-europeisk eller rent europeisk fenomen. I Indias tilfelle kan det ganske lett påvises at brodden mot muslimer, skyldes den såkalte tonasjonsteorien, plantet av britene for å splitte den indiske selvstendighetsbevegelsen. Tonasjonsteorien baserte seg på at muslimer og hinduer var to vidt forskjellige nasjoner, selv om de hadde levd side om side i flere hundre år. "Nordmenn" (i variantene kristne og sekulære - unge, gamle, som spiser fiskeboller, pizza og tikka masala, hører på Britney Spears og Mozart) og muslimer er like lite to forskjellige nasjoner, som hinduer og muslimer. Og forresten er det altfor sannsynlig at alle sammen har hørt den samme popmusikken på den samme radiokanalen uansett.

Innvandring er nødvendig. Norge har en aldrende befolkning. De unge studerer litteraturhistorie, og nyromantikkens intrikate finesser, de studerer farsi og kantonesisk, og er travelt opptatt for øyeblikket. Derfor har de verken tenkt til å ta vare på verken bestemor eller oldemor under eget tak, eller for egen regning. Heller ikke har de tenkt til å tjene penger på det, for de vil mye heller tjene stort etter et legestudium i Polen eller kose seg med å undervise i litteraturhistorie, eventuelt ikke gjøre noe som helst. Dessuten blir de eldres rekker stadig tettere i forhold til de unges. Hva skal vi gjøre med det? Skal vi tvinge dagens unge til å bli sykepleiere og lignende (som forresten er dårlig betalt), og til å formere seg fort så de kan bli mange nok? Skal staten stimulere til barnevekst? Eller skal man tillate nye, unge (innvandrere er som regel det) og friske mennesker som ønsker arbeid, å komme til landet? Det kan være din pleie det er snakk om.

Nye impulser. Innvandringen bringer mange nye kulturtrekk og ideer. Mest omtalt og omstridt er selvfølgelig islam, og kulturelle ytringer forbundet med religionen. Visse trekk provoserer mer enn andre, og ofte er det rent ytre trekk som skaper debatt, som hijab og burka. Dette kunne lett ført til en vitaliserende debatt rundt de kulturelle ytringer som klær står for. Det ropes opp om kvinneundertrykkelse i tilfellet hijab, om å dytte religion og verdisett på barn. Men er det ingen verdier som ligger bak bukser, skjørt, kjoler, caps, luer, skjerf, og fargevalget på disse? Er det undertrykkelse når foreldre nekter guttebarna sine å farge håret rosa og gå i prinsessekjole? Burde de nektes dette? Eller er det kun når noe kan linkes til religion at det blir provoserende? Hvor ensidig er ikke dette?

I tillegg til å utfordre mosegrodde tankesett bringer innvandringen oss også mer tydelige og klare kulturelle produkter, som for eksempel ny mat, gjerne sunn og velsmakende. Slik pizzaen i sin tid toget inn, toger nå tandoorien inn. Dette skyldes nok ikke kun innvandringen, den skyldes også at folk reiser mer og at enkelte land for alvor har trådt inn på verdensscenen. USA, Storbritannia og Vest-Europa er ikke lenger de eneste ledende land i verden. Innvandringen kan hjelpe Vesten til å forstå verdens nye supermakter, og fremtidens velfungerende land. De bringer verdifull språkkompetanse og kulturforståelse, som andre kan tjene på i fremtiden. Flere kulturgrupper, religioner og levesett trigger nyskapning og innovasjon. Det er i stor grad dette som gjorde USA til 1900-tallets mektigste land. Det er dette som har ført til Indias rike idètradisjon og filosofi. Det er dette som har ført til at verden går videre. Sovjetunionen gjorde et forsøk på ensretting. Vi vet hvordan dèt gikk.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10001421
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10002053
http://www.vl.no/kristenliv/article60232.zrm

OPPDATERING, 24. juni: Vi ser at innvandringsandelen stadig øker i deler av Oslo. Det er en del problemer forbundet med dette, det er sikkert og visst. Det kan dere lese om overalt ellers. Noe jeg synes er særdeles positivt er imidlertid at vi ser at ungdom i bydeler som Grorud og Alna drikker langt mindre alkohol enn vestkantungdom. Dette kunne man lese i "Aften" i går, 23. juni. Det lavere alkoholinntaket i en del bydeler på østkanten kan antagelig tilskrives islam, samt at blant en del innvandrergrupper står familien sterkere. En tilbringer mer tid med familie, og foreldre har derfor mer kontroll på barna sine. Dette er positivt, da mesteparten av voldskriminalitet, ihvertfall blant etniske nordmenn, begås i beruset tilstand. Så nettopp en full mann på Frogner banke løs på en fremmed bil i vill fyll, med egne øyne. Er ikke dette et problem?

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10003394

Medvedev i Oslo og en russisk kø

Jeg har stått i noen timer i dag. Jeg stod utenfor Grand Hotell i Oslo i håp om å få et glimt av Russlands president Medvedev før han skulle på gallamiddag på slottet. Det fikk jeg også, men sannelig har jeg fått øvd på nærmest å stå på tå. Folk foran, folk på siden, og etterhvert folk bak.

Nåja – stått og stått i flere timer. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg gikk ut og inn av ”køen” for å si det slik. Først stod det mange folk utenfor hotellet, og man fikk ideen om at man kanskje kunne få et glimt av selveste presidenten. Så stod man en stund. Gikk for å ta en kopp kaffe. Stod litt til. Gikk bort igjen. Kom tilbake. Da var det fullt av folk. Minner ikke rent lite om romanen ”Køen” av Vladimir Sorokin. Utdrag:

- Stå i to køer, da vel. Folk utenbysfra står i tre køer på en gang.
- Tre køer?
- Mm.
- Men det tar jo hele dagen!
- Nei da. De ekspederer fort her.
- Det virker ikke sånn akkurat. Vi står jo på stedet hvil...

Russisk litteratur er ”i vinden” for tiden. Flere romaner er oversatt til norsk den siste tiden. Russland er kanskje fremfor noe annet land litteraturlandet. Jeg har gledet meg over mang en bok skrevet av russisk forfatter.

Kø er også in. Siv Jensen sammenlignet norske helsekøer med forholdene i Sovjet-tiden i hennes tale på FrPs landsmøte fredag 23. april. Å sammenligne med ting som tar tid med det tidligere Sovjets beryktede treghet er gjort før. Mye har imidlertid gått fremover i Russland den siste tiden.

De siste årene av Sovjet-tiden skrek systemet etter reform. Det prøvde Mikhail Gorbatsjov på, noe som endte i at hele ”greia” raknet. Boris Jeltsin ble første demokratisk valgte president, og tok over et Russland i krise. Jeltsin kan kanskje på enkelte måter sies å ha representert den graden av oppløsning som samfunnet og systemet var i en stund. En del kvaliteter til tross var han spesielt den siste tiden mye borte fra den åpne politikken. Under Putin har Russland opplevd økonomisk fremgang. Hvor mye som kan tilskrives ham personlig kan sikkert diskuteres, men ihvertfall har det vært en følelse av progresjon på det økonomiske feltet. Det har blitt bedre, og ikke kun for oligarkene. Medvedev har ikke sittet lenge, men fremstår som en mykere president, som ifølge Aftenpostens forside i dag har ledet Russland ”fra suksess til suksess”.

Jeg har inntrykk, gjennom intervjuer og det jeg ellers vet, av at Medvedev er en særdeles intelligent mann i likhet med Putin. Mye positivt har de også gjort for Russland, til tross for mye annet. Men kan man applaudere Obama i forhold til Bush, og dagens Kina i forhold til for ti år siden, kan man vel applaudere Putin og Medvedev i forhold til Jeltsin og før Sovjetunionen forut for det. Forøvrig gledet det meg for en gangs skyld å se russiske flagg på Karl Johan...

Lenker:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/gallamiddag-for-russlands-president-paa-slottet-3193629.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/kasparov-og-medvedjev-deler-hotell-i-oslo-3193568.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004381
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-nederlag-er-ikke-noe-alternativ-3191808.html
http://www.vl.no/samfunn/article22160.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004427
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004659
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/medvedjev-sjarmerte-schwarzenegger-3236132.html