Litterære big bangs

Skal litteraturen være skildrende og eksistere for sin egen skyld, eller skal den sette i gang big bangs som får folk til å reflektere eller starte en diskusjon? Dette spørsmålet kan en ha lange og interessante diskusjoner om, men jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Jeg foretrekker litterære big bangs som gir meg aha-opplevelser og får meg til å reflektere. En skjønnlitterær fortelling kan ofte lettere få en til å åpne seg for en alternativ posisjon eller tenkemåte. Det er lettere å møte en fortelling med åpent sinn enn en argumenterende artikkel til støtte for et bestemt politisk eller religiøst syn.

Etter forrige blogg-innlegg, "Om å skrive", fikk jeg et godt forslag om å skrive et blogg-innlegg over bøker som har fungert som "eye-openers" for meg. Jeg har lest utrolig mange bøker i årenes løp og jeg kan ikke dekke alle som har gjort inntrykk. Det er også en stund siden jeg har lest bøkene jeg her vil omtale og innlegget kan da bli noe upresist. Dersom bøkene høres interessante ut vil jeg anbefale leseren å sjekke dem ut selv. Jeg vil her fokusere på tre bøker med veldig forskjellige budskap. Jeg vil snakke om "Hva må gjøres?" (jeg leste denne på engelsk med tittelen "What is to be Done?") av Nikolai Tsjernysjevskij, "De som beveger verden" av Ayn Rand og "Oppstandelse" av Lev Tolstoj. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om noen av bøkene som preget meg mest i 2010, "Boksider fra venstre til høyre - 2010".

Gammel, russisk forside til Tsjernysjevskijs
roman, "Hva må gjøres?". Bildet er hentet
fra Wikimedia Commons og viser ikke
forsiden til den versjonen jeg har lest.

Nikolai Tsjernysjevskij ble født i 1828 i Saratov i Russland og ble blant annet litteraturkritiker, forfatter, filosof og sosialist, selv om tankene man finner i verket "Hva må gjøres?" er av et mer demokratisk slag enn det den senere Sovjetunionen ble preget av. Lenin ble svært begeistret og preget av boken og kom selv med en bok, dog ikke skjønnlitterær, med samme tittel. Også Lev Tolstoj kom med en bok med denne tittelen. Tsjernysjevskijs bok regnes av flere som av relativt lav litterær kvalitet. Dette kan muligens komme av at budskapet i boken kanskje er viktigere og mer betont enn handlingen og skildringene. Personlig liker jeg denne korrelasjonen og blandingen. Forfatteren henvender seg også direkte til leseren til tider, noe jeg synes er en spennende teknikk. Hovedpersonen, Vera Pavlovna, lever i et undertrykkende hjem og har en svært dominerende mor. Hun møter den intellektuelle Lopukhov som gifter seg med henne og dermed får henne bort fra hjemmet og et ekteskap med en annen hun ikke er interessert i. Etterhvert tar hun initiativ til å starte en sybedrift. Denne organiseres på spesielt vis da alle syerskene eier bedriften sammen. Vera Pavlovna leser for syerskene mens de jobber og trekker etterhvert inn andre "lærere", noe som høyner syerskenes kunnskap. Bedriften utvider seg stadig og vokser seg større. Den tar på seg flere og flere oppgaver og kan sies å være en distributør av velferd for sine arbeidere. Å organisere en bedrift der arbeiderne selv eier bedriften har vært prøvd som modell tidvis i det virkelige liv og er ikke en håpløs affære. En kan tenke seg flere nyttige sider ved dette. At arbeiderne eier en bedrift gjør at bedriften kan underlegges demokratisk kontroll av arbeiderne som er med. Arbeiderne vil så kunne stemme over en eventuell utvidelse av bedriftens "mandat" noe som kan munne ut i at bedriften for eksempel kan trekke inn forelesere til å undervise eller tilby aktiviteter til arbeiderne som det vil være mer lønnsomt å gjøre i plenum enn enkeltvis. Samtidig møter vi her samme dilemma som vi gjør innenfor andre demokratiske institusjoner eller organisasjoner, nemlig at den enkelte kan bli overkjørt og fellesskapet ofte vedtar ting som går mot hans eller hennes interesse.

Tilbake til Tsjernysjevskijs bok; boken taler også for kvinners rettigheter, men problematiserer også ekteskapet som institusjon. Vera forelsker seg i Lopukhovs kamerat, Kirsanov, men fordi hun er bundet av konvensjonene og redd for å støte Lopukhov gir hun ikke etter for begjæret og forelskelsen. Lopukhov forstår situasjonen og gir inntrykk av å mene at det er greit at Vera gir etter for impulsene og at dette kanskje vil være riktig. Vera gjør ikke dette likevel og Lopukhov forlater historien for å gi rom for det nye forholdet. Dette er en gripende del av romanen og gir den en ekstra dimensjon. Romanen er noe spesielt skrevet og ville kanskje litterært sett passet bedre inn i vår tid enn den gjorde før, selv om budskapet og temaet passer best til Tsjernysjevskijs samtid. Grunnen til at jeg trekker frem denne boken er at den fikk meg til å tenke over dens egne tema, men også over hva som liksom er galt med boken litterært sett. Romanen har også vært viktig for å forstå mye av det jeg studerer på universitetet, blant annet fag som har med Øst- og Sentral-Europa å gjøre, og derfor også kommunismen (som jeg tar sterk avstand fra).

En annen roman jeg vil nevne som har satt i gang tankevirksomheten hos mange er "De som beveger verden" av Ayn Rand. Boken er kanskje mer kjent under originaltittelen "Atlas Shrugged". Ayn Rand ble født i Sankt Petersburg i 1905. Hun og familien ble motarbeidet av bolsjevikene og hun kom seg til USA i 1925. Hun er kjent for sin objektivistiske filosofi som fremhever individets rettigheter, rasjonell egoisme og laissez-faire-kapitalisme som goder. Hun var også sterkt imot religion. Romanen "Atlas Shrugged" har inspirert mange politisk interesserte og flere politikere på høyresiden har blitt sterkt preget av denne romanen eller andre deler av Rands forfatterskap og ideer. Romanen er godt skrevet og får meg til å tenke; "slik kan det også sees". Blandingen av fiksjon og filosofi som vi ser det i "Atlas Shrugged" er typisk for russisk litteratur, og jeg mener å se klare tegn på at Rand er sterkt preget av den russiske litterære tradisjonen. Som i Tsjernysjevskijs roman får vi eksempler på eksemplarisk adferd (subjektivt sett) gjennom hovedpersoner i boken. Mens "Hva må gjøres?" bærer bittesmå preg av politisk science fiction går "Atlas Shrugged" enda lenger i dette. Kanskje kan Rand ha vært inspirert av en annen interessant russisk forfatter, Jevgenij Zamjatin, som skrev boken "Vi" (denne har jeg lest på engelsk under navnet "We") som ble utgitt i 1924. Boken viser en totalitær, kommunistisk dystopi hvor folk har nummer i stedet for navn. Det er en spennende science fiction-roman som jeg også anbefaler. Denne romanen gjorde kanskje mindre inntrykk på meg enn den kunne gjort etter at jeg allerede hadde lest George Orwells "1984". Aynd Rands "Anthem" som først kom ut i 1938 er enda mer i denne sjangeren enn "Atlas Shrugged", riktignok.

"Atlas Shrugged" viser først og fremst hvordan "enerne", entreprenører og innovative mennesker driver utviklingen og vel... nettopp beveger verden. Som i Tsjernysjevskijs roman er også her den kanskje viktigste hovedpersonen, Dagny Tagart, kvinne. Sammenligninger mellom forfatterne Nikolai Tsjernysjevskij og Ayn Rand blir interessant når vi ser på det kjente sitatet av John Galt i "Atlas Shrugged" for deretter å se på et sitat av Tsjernysjevskij, som på en politisk akse normalt vil plasseres motstående Rand. John Galt sier i "Atlas Shrugged"; "I swear by my Life and and my love of it that I will never live for the sake of another man, nor ask another man to live for mine". Så til sitat fra Tsjernysjevskij; "What filth, what pure filth - "possession". Who dares possess another person?".

Tsjernysjevskij lar før selve romanen begynne følgende utsagn komme gjennom en sang fra Vera: "Our own happiness is impossible without the happiness of others", dette ifølge bloggposten Nikolai Chernyshevsky - "What is to be Done?" av 6. desember 2009 på bloggen "A Voice of Reason". Jeg mener at det i det lange løp gjerne vil være liten forskjell mellom hva som er godt for én og hva som er godt for en annen da alt henger sammen karmisk gjennom årsaker og virkninger, handlinger og reaksjoner. Jeg har selvfølgelig blitt sterkt preget av buddhistisk litteratur også, som jeg har skrevet en del om tidligere og ikke går så altfor mye inn på her, selv om jeg gjerne vil sitere Dhammapada vers 67 og 68: "Den gjerningen er ille gjort som etterpå du angrer, når du må høste fruktene med tårer på ditt ansikt. Men dét er godt og riktig gjort som ei du trenger angre, når du kan høste fruktene tilfreds og glad til sinns."

Foto av Tolstoj fra 1906
hentet fra Wikimedia Commons

En annen bok som har satt i gang et mentalt big bang er Lev Tolstojs "Oppstandelse", en bok jeg forøvrig har skrevet litt om før.  Boken kom først ut i 1899. Boken skildrer en religiøs eller spirituell oppvåkning, men er samtidig et angrep på det samtidige russiske rettsvesen og sider ved kirken. Lev Tolstoj var sterkt preget av buddhismen og ble på sine eldre dager veldig religiøs (dog med kristen innpakning). For dem som ikke kjenner til Lev Tolstoj kan jeg si at han er en av verdens aller mest kjente forfattere, men at han også gjerne regnes som filosof. De mest kjente bøkene hans er "Krig og fred" og "Anna Karenina" og regnes ofte som literært overlegne "Oppstandelse", kanskje nettopp fordi "Oppstandelse" kan virke moraliserende, noe mange ikke liker.  Boken handler om Nekljudov, en velstående mann som i sine unge år hadde en affære med en stuepike hvor han ikke tedde seg særlig bra. Stuepiken ble sparket fra sin stilling og endte opp som prostituert. Hun blir siktet for drap og sendt til Sibir. Nekljudov følger med og forandringen hans begynner både før reisen til Sibir og under denne. Boken fikk meg til å bli overbevist blant annet om at straff rent moralsk sett er galt. Hvordan man da i praksis skal sørge for å avskrekke folk fra å bryte lover er et intellektuelt problem. Mest av alt akselererte denne boken min interesse for buddhismen og fikk meg til å tenke at jeg måtte forandre livet mitt merkbart. Antagelig er dette den skjønnlitterære boken som har vært aller viktigst for meg.

Her er et fint sitat fra boken: 

"Human beings are like rivers: the water is one and the same in all of them but every river is narrow in some places; flows swifter in others..."

Jeg kunne her nevnt også andre bøker. Jeg kunne gått i detalj på mer buddhistisk litteratur. Jeg hadde også lyst til å diskutere Indra Sinhas fantastiske roman "Dyrets folk". Jeg kunne nevnt flere bøker av Tolstoj. Jeg kunne nevnt bøker av Imre Kertész for eksempel. Imre Kertész har jeg skrevet om før i blogginnleggene "Litterært lørdagsinnlegg" og "Er vi skjebnen?" fra i fjor. 

Jeg har forsøkt å bruke norsk transkripsjon av russiske navn. Det burde ikke være altfor vanskelig å finne de engelske eller russiske for dere som eventuelt skulle være interesserte i å finne utgaver på disse språkene. 
_____________________
Kilder:
Bøkene som nevnes, så klart. 
Dhammapada-sitatet er fra den norske utgaven hos Gyldendal Klassiker 2002, oversatt av Kåre A. Lie
http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.librarything.com/work/113859
http://en.wikipedia.org/wiki/Ayn_Rand
http://en.wikipedia.org/wiki/Anthem_(novella)
http://en.wikipedia.org/wiki/We_(novel)
http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Tolstoy_1906.jpeg?uselang=nb
http://www.paperstarter.com/resurrection.htm
http://carolynjean-avoiceofreason.blogspot.com/2009/12/nikolai-chernyshevsky-what-is-to-be.html

Litterært lørdagsinnlegg

Et par dager før jeg reiste til Armenia gikk jeg en tur på bokhandelen. Dette for å finne noe litteratur jeg kunne lese, mens jeg ventet i mangfoldige timer på flyplassen i Moskva på min connecting flight. I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle unngå mine vanlige (i hovedsak øst-europeiske) favorittforfattere. Imidlertid gav jeg opp etter en times leting i bokhyllene. Hvorfor?

I hovedsak er Norge og Skandinavia inne i en, etter mitt syn, mangelfull litterær periode. Litteraturen som skrives passer for kvinner, eller er enkel underholdningslitteratur som menn kan få lese, der mannen finner et lik og skal oppklare et mysterium, mens han reduseres til en kalkuleringsmaskin for mysterieløsning. Jeg savner ganske enkelt en bok som fokuserer på menns mentalitet og følelsesliv, ført i pennen her til lands. Da med unntak av skandalepregede "Min kamp" av Karl Ove Knausgård, takk. Jeg sier ikke at mannen ikke en gang også var noe annet enn en bølle- og kløne-karikatur i norsk litteratur - Hamsun eksisterte jo (ups!) - men ærlig litteratur som setter menn i fokus anno 2011 ville selvfølgelig være noe helt annerledes. Skjevbalansen i tilgangen på slike bøker om menn i forhold til kvinner, er symptomatisk for en tid der selvmord er tre ganger vanligere for menn enn kvinner.

Tidligere i år så jeg den finske filmen "Fortellinger fra saunaen" på kino. Der fikk man servert en rekke mannshistorier, og det finske mannsbildet, og mannsrollen ble belyst. Et tilsvarende prosjekt er mangelvare i Norge. Enkelte vil hevde at den norske mannen er "frigjort" i større grad enn menn i andre land, da han i større grad tør å treffe valg, og også tidvis, i små porsjoner, kan gjøre feminine ting. Imidlertid betyr ikke dette at mannen kjenner seg selv. Det er trekk også utenfor litteraturen som tyder på at mannen som sådan er uinteressant. Jeg har tidligere argumentert på at kvinnefokuset i populærkulturen, selv halvnakne kvinner i musikkvideoer, ikke er kvinnediskriminerende, men tvert om mannsdiskriminerende. Kort sagt: jeg har ingenting imot å bli objektifisert, og det tror jeg få menn har. Men - bedre er det om man går ned på dypere nivå. Dette gjelder spesielt i dag hvor hverdagen er såpass hektisk som den tross alt er, og man mer og mer reduseres til yrker og beskjeftigelser. Hva med understrømmene? Følelsene som det aldri snakkes noe om? Følelsene som han ikke har satt ord på?

Verst av alt står det til med den mannlige seksualiteten. Man hører rett som det er at "hvis en mann har mange partnere er han en hingst, men hvis kvinnen har det er hun en hore". Jeg betviler denne setningens aktualitet for størstedelen av Norges og Europas befolkning i dag, men mest av alt ønsker jeg å poengtere at det er horen vi hører noe om. I kulturen. I litteraturen. Hingsten har ingen plass. Er det fordi ingen vil lese om det, eller fordi ingen tør skrive om det av redsel for rødstrømper?

Om vi skal våge oss på å generalisere snakker også menn i mindre grad enn kvinner om sine følelser. Nettopp derfor må det være greit å ha bøker eller andre kulturprodukter som setter dette i fokus. Tvert om ser bokhyllene ut til å bugne over av bøker for kvinner. Ta for eksempel serielitteraturen. Jeg har selv lest noe serielitteratur, og selv om det er mye dårlig kvalitet der, er det også noe som er lesbart. For eksempel en rekke av bøkene til Frid Ingulstad. Disse, og annen serielitteratur, har ofte en kvinne som hovedperson, og noen av dem er også gode til å gå inn på detaljer og skildre store deler av livsløpet. Hvor er tilsvarende for menn?

For meg har litteratur betydd mye. Forfattere som har skildret vanskelige situasjoner og tanker hos personer som gjennomgår det på en overbevisende måte, skaper forståelse hos leseren. Viktigst av alt er slike kulturprodukter livreddere. Ensomme mennesker, eller skamfulle mennesker, som har et problem de ikke vil snakke om, kan i litteraturen, eller i andre kulturprodukter, finne eksempler på andre som har opplevd det samme, og det rører en på en helt annen måte enn en akademisk artikkel om temaet gjorde. For mitt vedkommende var det fantastisk at jeg fant Lev Tolstoj i ung alder. Bedre enn noen andre skildrer han følelser og tanker, men samtidig ved å relatere det til omverdenen og gi det hele en filosofisk dimensjon. Imidlertid fortoner verden seg annerledes i dag enn den gjorde i Russland på 1800-tallet.

For å gå tilbake til starten på innlegget, gav jeg opp norsk litteratur og kjøpte "Kaddisj for et ikke født barn" av Imre Kertész, en ungarsk nobelprisvinner i litteratur. Med det fikk jeg en ny favorittforfatter. Enda en som forstod, som kan artikulere følelser på en ypperlig måte. I denne praktfulle boken får man et vanvittig troverdig og godt innblikk i hodet til en intellektuell mann som sliter med traumer. Jeg vil her sitere en passasje fra boken for å gi et eksempel på hva jeg ønsker å se mer av.

Ja, at jeg var så grusom, på et fortrolig vis grusom mot henne, syntes i mine øyne en gang for alle å gjøre henne uakseptabel, i en viss forstand, naturligvis er det enoverdrivelse, en stor overdrivelse, det jeg nå skal si, men i enviss forstand er det som om jeg drepte henne og hun var vitne til det, som om hun var vitne til at jeg tok livet av et menneske; og det syntes som om jeg aldri ville kunne tilgi henne det. Her har det ingen hensikt å fundere over tiden, for eksempel hvorlenge vi levde, hvor lenge vi kunne ha levd slik ved siden av hverandre, i taushet. Jeg var dypt nedstemt, ubehjelpelig ogforlatt, denne gang i en slik grad at det viste seg å være ukompenserbart, det vil si, det satte ikke fart på arbeidet mitt, som snarer tvert om ble fullstendig lammet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg ikke, mens jeg - naturligvis i mitt stille sinn - rettet anklager, kokte sammen et helt flettverk av anklager mot henne, i all hemmelighet likevel forventet hjelp av min hustru; og om det var slik, gav jeg henne ingen tydelige tegn på det. En dag, det var kveld, om jeg ikke tar feil, og det er jeg temmelig sikker på at jeg ikke gjør, og dét sent på kvelden, min hustru har nettopp kommet hjem, jeg vet ikke hvorfra, jeg forlangte heller ikke å få vite det, spurte ikke engang hvor hun hadde vært, hun var vakker, og flyktig, som lynglimt bak tette skyer, slo tanken ned i meg: "For en vakker jødepike!", naturligvis, forsmedelig og trist, slik hun kom og det virket som om hun krysset et blågrønt teppe som om hun kom over havet, og den kvelden brøt hun, min hustru, stillheten. At det var litt sent, sa min hustru, at hun hadde vært travelt opptatt, men atdet sannsynligvis ikke interesserte meg likevel. At jeg satt herog leste, leste eller skrev, leste og skrev, gikk ut på ett, sa min hustru. Ja, sa min hustru, det hadde vært meget lærerikt for henne, hele historien, det vil si ekteskapet vårt. 


Språket er som dette stort sett gjennom hele boken, og vil kanskje ikke appellere til alle. Men tematikken - menns følelser, og psykiske lidelser, er ikke tilstrekkelig dekket. Økt forståelse for mannen er en kamp ingen vil kjempe i Norge i dag.

Boksider fra venstre til høyre - 2010

Som vanlig er det bøker som fyller rommet mellom venstre og høyre side av hyllen. Som dypt engasjert student som er så privilegert å kunne studere noe jeg virkelig er interessert i, går boksidene i hundretall gjennom ukene. Etter alle timene på lesesalen (og mangfoldige spisepauser, riktignok) er det hjem for gjerne å fordype meg i noe skjønnlitteratur, eventuelt en bok om buddhisme eller religion. 

Jeg har vært skogspiser siden før jeg ble født, da bøkene nærmest lå klare ventende på meg. Julen ble målt etter hvor mange bøker jeg fikk (og CD-plater). Da jeg begynte å lese skikkelige bøker selv gikk det hovedsakelig i J.R.R. Tolkien (jeg brukte riktignok ett helt år på å komme meg gjennom "Ringenes herre" da jeg var ti år gammel), C.S. Lewis og etterhvert J.K. Rowling, og serielitteraturen til Margit Sandemo. Det var magien som trakk - eventyret, det som var annerledes enn den grå hverdagen. Jeg oppdaget også tidlig Lev Tolstoj (se innlegg i desember 2010), som var spennende på grunn av hans personlighet og ikke minst at han var russisk, og mye av spenningen som jeg fant hos fantasy-forfatterne kunne finnes også i andre faktiske land. Jeg har så og si alltid hatt en bok jeg har holdt på med å lese. Så også i 2010. Bøkene setter også mye av agendaen for hva jeg er opptatt av. Jeg bruker litteraturen for å gi en gjennomgang av fjoråret i dette innlegget. Selvfølgelig er det bare en bitteliten brøkdel av det jeg har lest som blir omtalt. 

I januar leste jeg "No death, no fear" av Thich Nhat Hanh. Han er forfatter og buddhistmunk. I denne boken forteller han om sitt syn på døden og livet etter. Hovedideen er at døden som fenomen er feiltolket. Det finnes ingen slutt - det karmiske nettet spinnes videre - en dør ikke, en skifter form. Transformasjon er altså stikkordet. Det er ikke noen ortodoks reinkarnasjonstro som vises her, men hvordan alt henger sammen, hvordan man lever videre gjennom handlinger. Thich Nhat Hanh liker å bruke skyer som eksempler. Skyen blir til regn, og man ser ikke lenger skyen. Regnet stopper og man ser ikke lenger regnet. Men alt går i kretsløp, så det er overfladisk å avgrense alt mellom en begynnelse og en slutt. Selvfølgelig er det forskjeller mellom hva vi trenger som instrumenter for å samtale, og hva som er avgrenset i seg selv. Vi har jo, rent språklig, et skille mellom sky, regn og sølepytt f.eks, noe som absolutt er rasjonelt og tjenlig i det daglige. Imidlertid ligger det ingen essensiell sannhet i disse fenomenenes egeneksistens. De henger sammen, akkurat som alt annet henger sammen, og alt, absolutt alt, er i evig forandring. For mitt eget vedkommende har den buddhistiske tanken om uvarighet og forgjengelighet betydd mye for syn på livet. Jeg tror også at dette er noe av det spesielt mange politikere, men også andre trenger å forstå litt mer av. Å se på alt som avgrenset og besjelet er til syvende og sist en relativt grunn og til og med naiv virkelighetsforståelse. 

Hanne Nabintu Herland skapte debatt med boken "Alarm! Tanker om en kultur i krise" som jeg nevnte i et innlegg her allerede før den kom ut (http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/02/tanken-gar-forut-for-alle-ting-derfor.html). Dette er en bok som har betydd mye, ikke fordi den er et stort litterært mesterverk, eller fordi jeg er enig med henne i alt, men fordi Hanne Nabintu Herland har klart å gi den politiske debatten en vitalitetsinjeksjon den absolutt trenger. Hennes innfallsvinkel er dessuten meget interessant, og jeg deler mange av hennes grunntanker, om enn ikke alle enkeltmeninger. Noen av hennes hovedtanker er at vi må anerkjenne religionens rolle i samfunnet, og at mangelen på åndelige verdier er årsaken til mange av de sosiale problemene vi ser i det materielt velstående Norge og Europa i dag. Det er fint at en partipolitisk uavhengig og kritisk innstilt debattant får medieomtale og at boken hennes har solgt så godt som den har gjort. Hun mener utrolig mye om utrolig mye, og man kan være enig og uenig fra den ene saken til den neste, og det er noe av det som er så fint - det er ikke alltid lett å gjette seg til hva hun mener om enhver sak, noe som trolig henger sammen med hennes høye utdannelse og afrikanske oppvekst. Boken hennes leste jeg i mars, men har referert til den litt sporadisk gjennom året. 

Sofi Oksanen vant høyst fortjent Nordisk Råds litteraturpris i mars 2010 for boken "Utrenskning", som faktisk er en av de beste bøkene jeg har lest. Jeg har viet denne boken et eget innlegg. http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/03/hard-og-brutal-sofi-oksanens-bok.html Boken markerte seg med å være spennende, kreativt fortalt, rå og hard pluss med å sette søkelys på alvorlige tema uten å være misjonerende i så henseende. Dette kjennetegner også den andre boken Sofi Oksanen er kjent for, "Stalins kyr" som likevel ikke når helt opp til nivået hun har kommet til i "Utrenskning" som er den nyeste romanen. 

I mai leste jeg Mikhail Sjisjkins hyllede "Venushår" som er en av disse bøkene man kan snakke anpustent om hvor fantastisk er, uten helt å kunne referere noen handling. Boken er pussig fra begynnelse til slutt, merkelig, nærmest usammenhengende, men vakker, humoristisk og poetisk. Et lite utdrag: "Spørsmål: Kanskje halve menneskeheten har en føflekk under skulderbladet. Bare at ingen har sett etter. Svar: Men si meg, du har vel i det minste èn gang i ditt liv hatt følelsen av at du er din egen far? Spørsmål: Aldri. Eller, jo, en gang, så. Like etter at han var død. Jeg satt på toget, husker ikke hvor jeg skulle, det var om vinteren, det var sent på kvelden, natt, egentlig. Jeg fikk ikke sove i den kvelende luften, og så gikk jeg ut i gangen for å stå der litt og trekke frisk luft. Jeg var i en fellesvogn og bante meg vei til den ene enden av vogna, overalt stakk det ut føtter og hender, det var snorking og stønn i søvne, luften var tung og luktet vondt. Passasjen var smal, og vogna krenget, jeg grep fatt i noen håndtak, de var kalde og kjentes svette."

Jeg har lest mye buddhistisk litteratur i 2010, men noe av det jeg likte best var theravadanonnen Ayya Khemas selvbiografi, som jeg skriver om i et innlegg i november med tittelen "Heltinnen": http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/11/heltinnen.html Boken er fascinerende fordi Ayya Khema gjorde utrolig mye interessant i livet sitt. Hun bodde i utallige land og opplevde også mye fælt i sin barndom og ungdom ettersom hun hadde jødisk bakgrunn og ble født i Tyskland. Hun så selv Adolf Hitler. Det mest fascinerende for en buddhist er imidlertid at det skinner klart gjennom at hun nådde langt på den åndelige vei og sannsynligvis nådde nirvana, oppvåkningen. Boken, som forøvrig heter "I give you my life", kan absolutt anbefales, spesielt til buddhister, men også andre som er interessert i religion eller åndelig utvikling, eller bare ønsker noen de virkelig kan se opp til. 

Mine to mest leste innlegg i år handler faktisk om bøker. Det aller mest leste, noe overraskende, var det siste jeg skrev i 2010 (http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/12/narnia-igjen-og-fantastiske-cs-lewis.html), nemlig om Narnia, som er et verk som har betydd mye for meg. Også gjennom Narnia-bøkene tror jeg jeg fikk noe av interessen for det åndelige og religiøse, som går som en rød tråd gjennom de syv fantastiske bøkene i denne serien. "Løven, heksa og klesskapet" (den andre boken om man leser dem i anbefalt rekkefølge) for eksempel har jeg lest minst åtte ganger, da også på engelsk og spansk. Jeg ser det ellers som et sunnhetstegn at flere har klikket seg inn på blogg-innlegget mitt om Narnia enn mange politiske temaer. Narnia-bøkene har pedagogisk karakter, og jeg mener at bortsett fra en viss overdrevet dualisme, har de budskap som barnene har godt av å få med seg, og voksne for den saks skyld også. Årets andreplass over mest leste innlegg er innlegget jeg skrev om Einar Gelius` bok "Sex i Bibelen" i november (http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/11/for-de-hadde-lem-som-esler-gjengir.html). Boken var svært kontroversiell, og var direkte eller indirekte, skyld i at Gelius ble innkalt til alvorlige samtaler med biskop Kvarme, og til sist leverte sin oppsigelse. Striden tangerer et tema jeg synes er viktig. Dersom religion og åndelighet skal spille en større rolle i tiden fremover, noe det definitivt bør av en rekke årsaker, må det være inkluderende. Man skaper kun stridigheter om man utdefinerer grupper. Jeg har gjentatte ganger skrevet om hvordan kristendommens og islams syn på homofili f.eks. mest sannsynlig fører til mer synding mot Guds bud enn det ville vært om man inntok mer inkluderende posisjoner. Et minstekrav burde være at religiøse innså at om en ikke føler at en del handlinger kan legitimeres utfra religiøse skrifter, er det ikke mye som skulle tilsi at dette skulle være mer enn menneskelige feil, som en tross alt innehar etter arvesynden. Også tror jeg det er viktig, som også Gelius satte fingeren på (sammen med mange andre i senere tid), å understreke at alle gjør feil. Derfor er det noe påtatt ved at noen skal gjøre seg til dommer over andre. Her har Lev Tolstoj mange interessante tanker, så for folk som er interessert i temaet om moralske dommer og dom generelt sett anbefales det å lese noen av Tolstojs filosofiske tekster. 

Sist, men overhodet ikke minst, skal vi ta opp "Hva må gjøres?" (1863) av Nikolai Tsjernysjevskij. Dette er boken jeg tenkte å skrive et blogg-innlegg om, men aldri gjorde. Denne boken har fått en enorm virkningshistorie i Russland. Boken er skjønnlitterær, og utrolig morsomt skrevet. Den har kvinnelig hovedperson, og slår også et slag for kvinnenes rettigheter (som ikke var som i dag på tiden den ble skrevet). Boken var en stor inspirasjon for Lenin blant annet, som gav ut en bok som kanskje er mer kjent, med akkurat samme tittel. Lev Tolstoj gjorde det samme. I Nikolai Tsjernysjevskijs bok blir vi introdusert til noen bedrifter der arbeiderne har deleie i produksjonen og alt går som det suser. Boken setter også samlivsformer under debatt og er meget vågal og interessant og kunne nærmest vært kontroversiell selv i dag. Det er interessant å se hvordan utallige andre forfattere har vært preget av denne boken, blant annet helt tydelig Ayn Rand, som jo var en sterkt antikommunistisk, liberalistisk filosof, med russisk bakgrunn. Den litterære stilen i "Atlas Shrugged" som er hennes mest kjente bok (forresten også meget god, jeg leste den i 2009) er utrolig lik "Hva må gjøres?" og de moralske sosialistiske karakterene i "Hva må gjøres?" kunne godt ha sameksistert med Ayn Rands objektivistiske i  "Atlas Shrugged". 

Dette bærer oss over til spørsmålet om politikk. Jeg har tidvis tatt opp politiske tema på bloggen min, og jeg har blitt kalt sosialist, nazist, liberalist, konservativ og liberal. Jeg føler meg ikke hjemme i noen av disse båsene. Jeg har jevnt over fint lite tillit til den litt avleggse norske partipolitikken, og i den grad jeg har nevnt noe om den i 2010, har det stort sett vært i forbindelse med KrFs veivalg. Årsaken der er at man har sett noen individer fra det partiet i fjor, og det er det partiet som har vist seg mest menneskelig, i og med at man har fått frem at det består av ja... individer og ikke bare vandrende partiprogrammer. Det kommer muligens til å endre seg, og det vil "stabilisere" seg, noe som kommer til å gjøre det langt mer kjedelig. Jeg føler meg overbevist om at vi snart vil se endring av politiske trender rundtomkring i verden. Teknologien og kunnskapsnivået vi har i dag, er rett og slett ikke kompatibelt med det politiske systemet som er nasjonal-orientert, kortsiktig og tidvis sirkusaktig. Det er vanskelig å komme opp med noe alternativ, men at det vil skje endringer er ganske åpenbart. Jeg tror tilliten til politikerne vil synke etterhvert som utdanningsnivået fortsetter å stige. Vi ser det også i andre land med høy utdannelse. Når politikerne befinner seg på et kunnskapsnivå under store deler av befolkningen mister folk troen på at de egentlig har noe i posisjoner å gjøre, og ettersom partilistene bestemmes sentralt i partiene er systemet slettes ikke så demokratisk som mange vil ha seg til å tro. Jeg tror ikke på noen av de ideologiene folk har beskyldt meg for å tro på. Jeg synes rett og slett at man må gå tilbake til tenkekammerset når det kommer til samfunnsorganisering, og reflektere litt over mulige endringer vi kan gjøre for å møte kommende utfordringer. Men - som med mye annet så starter alt dette i eget sinn. En kan ikke få et godt samfunn eller et godt system uten gode borgere. Noe av det jeg håper på fremover er mer debatt om rett og galt, på et dypt plan. Vi kunne hatt en langt mer vital debatt om dette i dagens Norge og dagens Eurasia enn vi har. 

Ellers har jeg nå endret undertittelen på bloggen. Jeg har lagt til litteratur som hovedemne, da jeg regner med jeg vil skrive mer om det fremover. De tre innleggene jeg skrev i desember 2010 handlet bare om litteratur og det er en god innfallsvinkel til å ta opp diverse temaer. Dette er god gammel russisk tradisjon. I Russland var det gjerne slik kritikken mot makten foretok seg. Man skrev lange litteraturanalyser og litteraturomtaler der man filosoferte videre fra det verket man omtalte. Dette er en fin ting som vi kan lære fra våre østlige naboers historie. 

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10028912

Lev Tolstoj og det som må gjøres

Lev Tolstoj, russisk forfatter, filosof og mitt store forbilde døde for hundre år siden i år. I den forbindelse har man sett en viss ny-interesse for ham og hans verker. Det jeg har sett til dette var blant annet filmen "The last station" som tar for seg Lev Tolstojs siste dager. Dessverre gikk den ikke nok inn på Tolstojs filosofi, selv om man streifet den på overflaten. Videre stod det en god artikkel i Morgenbladet for noen uker siden, og NRK har sendt en filmatisering av Anna Karenina i fire deler. Vi burde imidlertid gå enda mer i dybden i Tolstojs univers, da det der finnes ideer som er høyst relevante for dagens samfunn, både i Russland, Europa og verden som helhet.

Jeg har sitert Tolstoj gjentatte ganger i tidligere blogg-innlegg med sitatet "Alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv". I dette ligger det så utrolig mye.

Tolstoj har blitt stemplet som anarkist, en politisk ideologi som er allment akseptert som utopisk, urealistisk og potensielt farlig, men så håpløst naiv at den er ubrukelig. Den manglende kjennskapen til anarkisme som ideologi er høyst beklagelig. Dette henger kanskje sammen med den sedvanlige nedvurderingen av ikke-anglosaksisk idèhistorie og filosofi. De store anarkistiske tenkerne var nemlig russiske: Bakunin, Kropotkin og Tolstoj for å nevne noen. Imidlertid var deres innfallsvinkler helt forskjellige.

I, etter min mening, Lev Tolstojs beste roman, "Oppstandelse", viser Tolstoj hvordan hovedpersonene gjennomgår en spirituell oppvåkning, og kanskje til og med når det vi i buddhismen kaller Nirvana. Dette vil si en utrenskning av de tre usunne røttene: begjær, hat og uvitenhet. Tolstoj var preget av buddhismen, og mente Buddha var en av få filosofer det var verdt å lytte til. På grunnlag av dette omtolket Tolstoj kristendommen. Tolstoj selv ble på sine gamle dager avholdsmann, vegeterianer og pasifist. Han har blant annet mye av æren for at mahatma Gandhis og Indias selvstendighetsdemonstrasjoner ble fredelige! Ikke minst viser han her hvordan politikkens og samfunnets muligheter er begrenset. Ekte lykke vinnes gjennom eget sinn.

Denne romanen har hatt mye å si for min egen interesse i buddhismen og mer immaterielle verdier. Det ligger likevel visse politiske implikasjoner her. Fordi samfunnets, lovverkets, og statens potensial er begrenset må vi slutte å gi disse oppgaver de ikke kan besørge. Vi har havnet i en situasjon i dag der staten stadig påtar seg flere oppgaver. Bak mye av dette ligger det en god intensjon - ansvar for vår neste, men psykologisk er det ikke av god art i det hele tatt. Istedet for å ta ansvar for våre venner, våre kjære og vår familie kaster vi samfunnet over til staten. Ja - man ofrer noen skattepenger, men hva betyr vel dette når alle har alt man trenger materielt sett? Null og niks. Det er i det beste fall et ubetydelig bidrag til ens egen gode karma. På den andre siden lar man være å utføre handlinger basert på empati. Man har ikke tid. Egen karriere, studier, jobb, fritidsaktiviteter også videre er viktigere, og selv om man skulle kjenne et lite stikk i samvittigheten så er jo staten der!

I dag leste jeg et innlegg i Aftenposten skrevet av Pål Veiden. Det har den meget gode tittelen "Et obligatorisk liv?", og det begynner godt: "Paranoid? Gitt autoritære tendenser i norsk politikk er spørsmålet dessverre aktuelt. For bak velmente reformer ligger ofte en trang til å styre andres liv." SV har visstnok foreslått obligatoriske barnehagetimer! Nå vil jeg la alle omsvøp fare, og jeg vil si det jeg personlig oppfatter som en objektiv sannhet: Forslaget er GRUSOMT. Jeg synes det er begredelig at man overhodet må argumentere mot et slikt forslag, for det burde faktisk være åpenbart hvorfor det er forferdelig. Vi har fått et samfunn der staten har blitt alles oppdrager. Statens verdier er ikke nødvendigvis verken gode, objektive, sanne eller gunstige. Faktisk vil vi tro at staten og alle dens begunstigede, om de er rasjonelle, vil ønske å hegne om egen posisjon, og dermed - bevisst eller ubevisst - vil staten bli en verdi i seg selv. Selv de borgerlige partiene tenker i et statsperspektiv, selv om skatteletter og noen statsfrie soner selvfølgelig fører til en midlertidig pustepause i statens evige etegilde, der den blir fetere og fetere. Jeg siterer Pål Veiden videre: "Glansnummeret for å få til obligatorisk barnehage for alle barn, er argumentet om "svake grupper", grupperinger som staten både elsker å produsere og dytte fremfor seg. Siden de angivelig svake familier trenger barnehager, må alle trenge det. Hele dagen."


Barn vil ha foreldre. De er relativt likegyldige til stat. En barnehagetante, uansett dyktighet, vil aldri kunne erstatte mor eller far. Barn trenger mye tid med mennesker som kan tjene som forbilder. Inntil staten har sikret sin allmakt og fått indoktrinert alle til å bli perfekte feminister og sosialister, noe den forøvrig aldri vil klare (selv i Sovjetunionen lyktes de ganske dårlig, faktisk), vil det være et mangfold i samfunnet. Disse evige forskjellige synspunktene fra autoritetspersoner forvirrer barnet, og gjør det usikkert. De vestlige samfunn i dag er så mangfoldige (og det skyldes ikke bare innvandringen - det skyldes blant annet at enkelte kan ha brukt syv år av sitt liv på å klatre opp mot den ærverdige posisjon som professor i fløyte eller gitar, mens andre gav blaffen og atter andre har lest Maos lille røde femti ganger, andre har farget håret blått, og andre igjen ikke kan tenke seg en høyere lykke enn en dyr parfymeflaske) at de kan skremme noen og enhver, noe de også gjør. Folk sliter med å finne seg til rette og å danse seg mellom alle standardene, ideene og meningene. Folk føler seg ensomme i mengden, fordi man føler seg som marsboere blant representanter for samtlige av Jupiters måner! Ja, kan du si - men barnet må lære dette. Det må det faktisk ikke, for barnet vil helst ha det trygt og godt, og ble faktisk ikke avlet av alle disse menneskene. Det trengs faktisk bare to (evt en) for å få barn, ikke et helt samfunn! Man kan spørre seg om man nærmer seg et slags Sparta der barnene blir tatt fra foreldrene for å oppdras i rett ånd, og bli skikkelige spartanere.


Vi burde innse statens begrensninger, og slutte å forandre på den og verden hele tiden. Et annet problem er imidlertid at staten i seg selv kanskje er anakronistisk - den er feilplassert i 2010 med alle våre teknologiske duppeditter og felles verden. Problemet er at nettopp her vil staten forsøke å beholde sin posisjon. Det gjør den ved å gjøre seg selv uunnværlig, til tross for at den i realiteten kanskje ikke er en rasjonell organisering av mennesker lenger. Ideologier som nasjonalisme og sosialisme er med på å viderelegitimere staten som vi kjenner den nå. Jeg tar ikke til orde for noen store forandringer selv, men vi må slutte å tro så mye på staten.

Kanskje vi heller skal begynne å tro på oss selv og vårt eget potensial?

I Tolstojs bøker finner man mye flott tenkning rundt veien til det gode liv og hvordan vi kan gjøre noe for å bedre oss selv, men gjennom bedring av oss selv, derfor også samfunnet. Noen kan påpeke at dette er naivt, men da vil jeg innvende at det er mer naivt å tro at et moralsk forkrøplet menneske er i stand til å styre et samfunn eller noe som helst på god måte. Vi kan alle forbedre oss, men forutsetningen er at vi kan vende blikket litt innover og jobbe med oss selv før vi skal reformere samfunnet. Folk kan komme frem til ulike løsninger, og nettopp derfor er det også at staten ikke skal gi oss alle samme pakke.

Gå til biblioteket nå, og lån "Oppstandelse". 

http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10020258
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/svtopp-vil-fjerne-straff-for-narkomisbruk-3364349.html
http://www.vg.no/film/film.php?id=11151

Margit Sandemos liberale kiosk-injeksjoner

Kioskdronningen troner på pocketene igjen. Fra sin pockethøyde har hun slengt ut selvbiografien sin, og det burde brake og dundre mot alle kulturgulv. På 80-tallet var "Sagaen om Isfolket" litt av et sjokk. Enkelte representanter fra kirken måtte til og med sette seg ned og diskutere om Margit Sandemo var satanist. Nei, det var hun da ikke - Satan var jo nettopp noe de kristne tenkte på, det var ikke hennes kopp te. I selvbiografien "Livsglede" forteller hun om voldtekt, om drap, om selvmordsforsøk, om andres selvmord, hun gir skrivetips, hun skriver om abort, hun nevner det overnaturlige og hun raser mot kristendommen. Det er synd at ikke litteraturfolkene ser litt på hennes verker, eller produkter, også.

Jeg ble spurt av Universitas, studentblekken ved universitetet i Oslo, om hva jeg syntes om et mulig litteraturemne i serielitteratur. Det syntes jeg var særdeles flott, det er jo det folk leser og ikke Bjørnson. Noen sendte en kommentar i neste ukes nummer: jaha - da kan man jo like godt studere pornografi, for det er jo det folk ser på. Jeg svarte aldri, men kunne sagt: ja, det kunne man så absolutt.

Spørsmålet er jo om litteraturvitere skal ha et repertoar på 10-20 nasjonalistiske 1800-tallsforfattere, som de i sadistisk fryd (relativt sandemosk uttrykk) kan påtvinge stakkars norsk-elever i videregående skole, eller om de faktisk skal se på det folk leser? Det er jo rimelig å anta at selv om den litterære kvaliteten er dårligere på veldig mye av serielitteraturen i forhold til den angivelig seriøse litteraturen (her er det unntak, "Synnøve Solbakken" er så klissete og så grunn at den gladelig kunne gått inn i en eller annen "Storgårdsfolk" eller noe av den art, som bind 154 - bare legg til en sexscene, så har vi det) blir folk preget av det. Om det er helt grusomt, så blir vel folk preget i negativ grad da, og det må diskuteres. Kanskje burde vi ha en debatt av "Trekant"-proporsjoner, der vi forestiller oss at liv står på spill, truet av umoralens blodige monster? Eller kanskje er det noe bra i litteraturen, som folk har gått av?

Margit Sandemos bøker er rene injeksjoner i liberale holdninger. Jeg vil faktisk gå så langt som å antyde at grunnen til at Skandinavia er såpass liberalt som det er nettopp er at skandinavere har lest om et par Kari-er som har onanert i badestampen! Nå er uttrykket "husmorporno" særdeles feilaktig. Seksualiteten utgjør som regel bare en liten del av disse seriene, i hvert fall i Margit Sandemos og Frid Ingulstads tilfelle. Likevel beveger Sandemo seg ofte langs en meget spennende grense. Hun står ikke tilbake for å sende tenåringsleseren rett inn i de voksnes verden.

Sandemos bøker sprer også håp. Veldig mange av bøkene har spesielle hovedpersoner. Disse blir gjerne utsatt for samfunnets fordømmelse, men så går det bra likevel. Denne spesialiteten kan gi seg utslag i å være homofil, å være syk, å være fra et annet land, å ha et spesielt utseende, å være spesielt "varmblodig", eller det motsatte. Gjennom disse bøkene har Margit Sandemo gjenreist mang en såret verdighet blant unge mennesker i Skandinavia. Og i Øst-Europa! Bøkene hennes er også oversatt til polsk, ungarsk og russisk.

Dersom litteraturviterne antar at disse bøkene er uten betydning er de mildt sagt naive. 40 millioner solgte kan Margit Sandemo skryte av. Det betyr ikke at hun har hatt 40 millioner lesere, nødvendigvis, fordi det er mye serier det står i, og da leser man gjerne hele serien fra første til siste bok. Det betyr imidlertid at Sandemos tanker deles jevnlig med deg, og hennes meninger sniker seg inn. Beklager du, men bøkene hennes er ikke bare underholdning. I bok etter bok har dyrene blitt fremhevet som moralske vesener det skal tas hensyn til. Hun har også skrevet egne bøker om dette; "Jovisst har dyrene sjel" i to bind.

En annen bedrift Sandemo har prestert er å ikle den skandinaviske folketroen og gamle kulturen en sexy drakt. Man får ikke lenger duften av råtne rorbuer slengt i trynet, det gjøres kult. Men neida, hennes bidrag til å gjenopplive kulturen har bare blitt kostet bort med støvkost. Uff da, det skal vi ikke ha. Sandemo skriver i selvbiografien sin at knapt noe er mer provinsielt enn en Oslo-boer eller Stockholm-boer. Dette kan appliseres til alle disse forfatterne som med verdig nikk tas inn i norskbøkene i dag. Disse som skriver om sine mellomstore norske byer og om de mellommenneskelige inntrigene som foregår der, og ikke minst på Esso-stasjonene. Denne fantastiske samtidskulturen som litteratureliten synes er så flott. Det er noe grusomt provinsielt med den. Kanskje ligger det også noe her som kan tas med i dagens kulturdebatt. Det typisk norske som blir pådyttet elevene i norskfaget der de skal utvikle en norsk identitet (noe lignende står i læreplanene - dette kan defineres som propaganda for de som ikke visste det) er så usexy at elevene dropper brunostmatpakka dagen etter og for all tid. Mye av det romantiske, sensuelle og spennende i den nordiske folkekulturen har blitt gjenreist gjennom Sandemos fantasi, men dette bidraget har blitt neglisjert totalt av litteratur-eliten. Dette er en skam. Jeg vil strekke meg langt i min subjektivitet: Ettersom Norge faktisk ikke har noen Sofi Oksanen, Mikhail Sjisjkin eller Andrej Kurkov i dag, får man sannelig resignere og verdsette den sjangeren Norden har bidratt til: serielitteraturen.

Jeg ser selv at Sandemo ikke er noen stor forfatterinne i betydningen ordkunstner. Dette ser hun til og med selv. Imidlertid er bøkene hennes av stor betydning. De har preget samfunnet vårt i meget stor grad, og det vil antagelig også prege de landene hun spres til; Russland, Polen, Ungarn og Storbritannia. Mange ungdommers første møte med litteraturen kommer i form av en av Sandemos serier. Nettopp der er det jo også en interessant faktor: Hvordan kan en 86 år gammel dame skrive noe som kan engasjere en tenåring så til de grader?

Jeg sier at hun har gjenopplivet mye av den gamle nordiske folkekulturen. Ikke bare det, men hun blander også inn slaviske og øst-europeiske elementer. Folkene i seriene hennes reiser gjerne mellom forskjellige land. Øst-Europa besøkes titt og ofte, noe som kanskje ikke er så rart, med tanke på Margit Sandemos personlige fascinasjon for disse folkenes kultur. Dette skriver hun også mye om i selvbiografien sin. I hennes siste serie, "Trollruner", foregår handlingen vekselvis i Sverige, Norge, Polen og Baltikum. Meget bra. Samtidig som hennes serier skaper en bro til vår fortid, skaper de også en bro til dagen i dag. Hvis andre forfattere kunne innse at det er en verden øst for Sverige så ville vi kanskje kunne få en vitamin-injeksjon i litteraturen som er strengt tiltrengt? Det er tross alt Russland som er litteratur-landet fremfor noe.

Jeg har fått mye ut av å lese over hundre av Margit Sandemos bøker. Nå er hun i stor grad byttet ut med Lev Tolstoj og andre såkalt seriøse forfattere, men det er likevel utålelig arrogant ikke å se på verkene til en så populær og mektig forfatter som hun tross alt er. Så får den litterære kvaliteten være som den vil. Likevel gleder jeg meg til hennes neste bok, som har arbeidstittelen "I død og lyst". Så får vi håpe at universitetet setter opp det emnet i serielitteratur. Kanskje studentene selv fant det lettere å sitte oppreist på lesesalen fremfor å ligge halvdøde over pensum?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027159
http://www.vl.no/samfunn/article105952.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/pernilles-far-kjemper-for-rettferdighet-3361509.html
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10012306

... "for de hadde lem som esler" gjengir Gelius

"For de hadde lem som esler og sæd som hester" (Esekiel, 23,20). Det kunne vært fra en Margit Sandemo-bok, men det er det ikke. Det er fra Bibelen. Dette er en av mange episoder Einar Gelius gjengir i sin bok "Sex i Bibelen".

Boken "Sex i Bibelen" har vakt stor forargelse. Om dette kan forstås eller ikke er en diskusjon i seg selv. Hadde man forventet at det var takhøyde for dette, eller hadde en ikke det? Er det riktig å gi en tolkning av Bibelen der en fremstiller denne boken som positiv til sex?

"Bibelen er derimot et kunstverk - og må lese deretter". Dette er den såkalt tredje måten å lese Bibelen på, ifølge det første kapittelet, "Hvordan forstå og lese Bibelen" i Gelius` bok. Selv om boken hans i høy grad aktualiserer Bibelen, viser han også en del eksempler på mentalitet, spesielt fra det Gamle Testamente, som er helt uaktuell i dag, og som det ville være hårreisende om vi skulle leve etter. Dette gjelder for eksempel i synet på kvinner.

Kirken kritiseres ofte for å basere seg på utdaterte dogmer, og ikke å evne fornyelse. Dette er ikke riktig. Kirken har i høy grad fornyet seg og omstilt seg til tiden den lever i. Det føler jeg har kommet klart for meg når jeg ser hvor annerledes kristnes mentalitet er i dag fra den de ville hatt om de bokstavtro ville leve etter Bibelen i ett og alt (og da spesielt det Gamle Testamente). Da kan man undre seg hvorfor det nettopp på det seksuelle plan er så vanskelig å komme over skam- og skyld-nivået.

Jeg fremsatte i forrige blogg-innlegg om toleranse nettopp en liten teori om dette. Det er begrenset hvor mange regler du klarer å etterfølge. Noen tar energi, og kanskje til og med tid. Hvis du må unngå ditt og datt må du bruke tid på å lete opp alternativene. Av og til er disse vanskelig tilgjengelige (som i diverse kostholdsanliggender). Seremonielle plikter og riter tar tid. Om man skal være hjelpsom og snill bruker en mye tid på andre. Til slutt er det lite tid igjen til ens moralske utvikling og til sine plikter. En må derfor prioritere. Hva er viktigst for meg i mitt religiøse liv?

Her kommer vi til poenget. Det er så mye enklere å velge seg regler som er lette å følge. Som kommer av seg selv. Som en ikke trenger å anstrenge seg for å etterleve! Så beleilig å internalisere overbevisningen om at homofili er grusomt syndig når en selv ikke er homofil! For da er det så enkelt å føle seg god. Det tar null tid. Det er gratis praktisk talt. Og det er så mye enklere enn å utvikle sin egen toleranse. Så godt å gi etter for sin antipati og legitimere den. Pust ut, du trenger ikke like alt og alle. Du kan faktisk fordømme dem. Distansere deg. Sette deg opp på din høye hest. Uten anstrengelse!

"Til tider kan man få inntrykk av at det bare er oppførsel relatert til seksualitet som står på kirken etiske agenda" sier Gelius i boken sin. Ja, tidvis får man inntrykket at dette er usedvanlig viktig i forhold til andre etiske prinsipper. Jeg må si jeg synes nettopp det er underlig, da frivillig sex virkelig ikke kan sies å være et spesielt stort samfunnsproblem alt i alt. Men kanskje er det nettopp det - at det er så enkelt å fordømme nettopp dette dersom man selv passer inn i et konformt sexliv. Selvfølgelig har alle drifter, så det er ikke slik at noen slipper unna fristelse, for å si det slik. Det er bare det at enkelte fristelser er så mye mindre fæle enn andre. Likevel bruker ikke Bibelen spesielt mye tid på fordømmelse av sex og seksualiteten, noe Gelius får frem i boken sin. Kirken har da kanskje brukt disproporsjonalt mye tid på fordømmingen av sex i forhold til hva det er belegg for i Bibelen.

En annen sak (og nå kommer jeg over i et nytt deltema) er at veltroende, erkekonservative ofte har skapt mer umoral med sin fordømmelse enn de ville gjort med å være mer tolerante. Hvorfor? Ta forholdet til homofile for eksempel. Sex hører hjemme i ekteskapet. Ja vel. Ekteskapet er innstiftet av Gud. Ja vel. Ekteskapet er for mann og kvinne. Punktum. Så her er et dilemma. Enkelte menn føler kun tiltrekning til andre menn. De har sterke drifter, slik heterofile menn har det, og vil gjøre noe med dette. De forelsker seg. Blir gale av lengsel etter den de oppfatter som Den ene. Fysj da. Vel, vel. Det er håp, sier enkelte. Det er handlingen det kommer an på. Så avstå fra den. Vi har noe som er verdt å vente på, men det er ikke for alle. For en som har lest historie ser en at sex før ekteskap, utroskap har eksistert til alle tider. Ja, det tales til og med om i Bibelen. Man har funnet runepinner hvor det avtales homosex nettopp i en kirke! Dette er derfor høyst tilstedeværende og ahistorisk, og de færreste klarer å avstå fra sex i en eller annen form. Så fenomenet er der. Vi må innse det. Så hva gjør vi? Fordømmer videre? I land der det er høy intoleranse overfor homofile reduseres deres handlinger til sex. Det er sexklubber, sexsteder, sex-ditt-og-datt. Det blir man redusert til. Oppvask, støvtørking og Findus-gryteretter er reservert kjernefamilien. Slik dytter de superkonservative en gruppe bort fra kirken og kristendommen og nekter dem å leve det de selv forkynner er det gode liv. Dette er trist og problematisk. Dette er ett eksempel der dette er relevant. Om Kirken ønsker å holde seg som en samfunnsaktør må den slutte å støte folk fra seg. En annen sak er at disse homofile utgjør rundt fem prosent av befolkningen, men disse har foreldre, venner og bekjente.

Lev Tolstoj er en fantastisk russisk tenker og forfatter. Han tok et kraftig oppgjør med den russisk-ortodokse kirken, men fant en genuin tro i en nytolkning av kristendommen som han baserte på Jesu bergpreken. Han var også inspirert av andre filosofier og også av buddhismen. Lev Tolstojs eksempel, og den bevegelsen det første til, den tolstojanske kristendommen, viser at kristendommens budskap vil variere etter hvilke passasjer, etter hvilken teologi en vil legge til grunn for sin tro. Da burde en kanskje velge en mer tolerant versjon som samtidig stiller forpliktelser og krav til en selv.

Einar Gelius viser i boken sin nettopp hvordan kristendommen ikke trenger være sexfiendtlig. Han er selv sogneprest og har kjennskap til Bibelen. Han legger meget liberale holdninger til grunn i boken sin, og skriver om mange former for sex - faktisk mange som jeg tidligere ville følt avsky for, men som jeg faktisk nå, bare etter å ha lest Gelius` bok føler meg mer avslappet i forhold til. Utvidelse av toleranse er utrolig deilig fordi det fører til fred med en selv. Det er så deilig ikke å ha alle disse antipatiene til folk rundt seg.

Facebook-gruppen "La Einar Gelius beholde jobben" har gått fra i overkant av 1000 medlemmer da jeg meldte meg inn tidligere i dag til 21.620 medlemmer i skrivende stund. Denne saken engasjerer, og Gelius har nok en stor popularitet i befolkningen. Nå er det jo klart at kirken ikke bør være en populistisk organisasjon som sier det folk vil høre. Kirken må være kritisk, og oppholde visse moralske krav. Disse bør imidlertid være realistiske og rasjonelle. Gelius viser imidlertid at det går an å snakke om samme bok, Bibelen, på forskjellige måter, og det er synd om folk skal ekskommuniseres i våre dager for litt uenighet. Nå hadde KrF fornuft til å beholde Inger Lise Hansen, så kanskje kirken beholder Einar Gelius.

Gelius har skrevet en fin bok. Hanne Nabintu Herland, som har skrevet "Alarm! Tanker om en kultur i krise", dette årets mestselgende debattbok, har også uttalt at hun synes det er mye fint med Gelius` bok, selv om hun er kritisk til deler av den. Nabintu Herland er nok langt mer konservativ enn Gelius, men også hennes bok kan anbefales. Her snakker hun om "Sex i Bibelen": http://www.youtube.com/watch?v=nl1GSuy4FUA

Boken ble diskutert på Litteraturhuset på NRK Debatten torsdag 21. oktober. http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/676900/ Her var blant annet Hanne Nabintu Herland med, og Einar Gelius selv.

"Faktum er at den eneste gangen Jesus uttaler seg eksplisitt om seksualitet, er i historien om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, der han sier at "den som er uten synd, kan kaste den første steinen (Johannes, 8). Også seksualpolitisk er det altså dette budskapet han etterlater seg: Døm ikke, for at du ikke skal bli dømt.", skriver Gelius.
_________
OPPDATERING: Nå har hele 42,521 mennesker meldt seg inn i Facebook-gruppen "La Einar Gelius beholde jobben", og mange truer med å melde seg ut fra statskirken om Gelius blir oppsagt. Noen har allerede gjort det i avsky over fordømmelsen som Gelius har blitt møtt med, men kanskje også over det man oppfatter som intoleranse.

"Mange forbinder kirken med alt du ikke har lov til", sa Einar Gelius i debatten 21. oktober, og det er jo også den tesen Kvarme ser ut til å gjøre sitt beste for å bekrefte.

Det viktigste er kanskje at Gelius kan fortsette med sitt liberale prosjekt. Det er ikke sikkert at det kan gjøres best innenfor kirken.


http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019036
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/gelius-til-tv-2-det-er-toeft-noe-annet-ville-vaert-unormalt-3344315.html
http://www.vl.no/kristenliv/article102450.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019074
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/sju-av-ti-stoetter-gelius-3344504.html
http://www.vl.no/kristenliv/article102480.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/margit-sandemo-jeg-visste-ingenting-om-sex-3344285.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019136
http://www.vl.no/kristenliv/article102571.zrm
http://www.vl.no/kristenliv/article103235.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019195
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019277
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/kristenprofil-tror-gelius-sitter-trygt-3346491.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019269
http://www.vl.no/kristenliv/article102720.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011685
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/gelius-i-hemmelig-moete-med-biskop-kvarme-3349275.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011735
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-einar-gelius-har-sagt-opp-3349698.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011789
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/einar-gelius-moett-med-hyllest-paa-pub-3350204.html

Toleransen

På den multikulturelle arbeidsplassen er kanskje toleranse vårt viktigste verktøy. Toleranse er høyaktuelt, og ikke bare i forbindelse med andre religioner eller nasjonalkulturer. Det er like så nyttig for eldre i deres møte med ungdommer med piercinger, høymoderne mobiltelefoner, blått hår og billett til Gaga-konsert. Det er nyttig for kule gutter i ungdomsmoralpatruljen som ser to menn holde hender. Det er nyttig for de to menn i møte med den gamle pinsevenndamen, eller for en kommunist i møte med onkel Skrue.

Hva er toleranse? I følge bokmålsordboken er det "overbærenhet overfor andres oppfatninger og oppførsel". Dette er selvfølgelig toleranse i vår kontekst, selv om det også er et uttrykk som brukes innenfor f.eks. medisin. Det betyr altså ikke at du må falle nesegrus i beundring for blått hår, Lady Gaga, kule gangstergutter, homofile, pinsevenner eller Disney-figurer. Bare at du lar dem holde på med sitt.

I det lange løp tjener vi alle på et tolerant samfunn. En konkurranse i forbud og avsky overfor andres ideer og oppførsel vil etterhvert ramme en selv. Selv et A4-menneske er i faresonen, fordi konvensjonene er alltid i endring. Dagens freak er kanskje morgendagens standard. Og hva er egentlig A4 i dag?

Å dømme andre og henge seg opp i deres feil er et velkjent psykologisk triks for å fremstille seg selv i et bedre lys. I det lange løp er dette å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. En har dermed skaffet seg en unnskyldning for ikke å rette på egne feil, siden en likevel er så mye bedre enn andre. Dette betyr ikke nødvendigvis at det er galt å si fra til en annen om han eller hun gjør noe galt, men å tillate seg selv avsky er ikke lurt - heller ikke å spre avsky for personen eller en gruppe. En selv skal leve med denne avskyen, og det er ingen god følelse. Det er også et argument for toleranse.

Med å være intolerant skader en seg selv. En har det så mye bedre i en verden en trives med. Siden verden ikke forandrer seg etter dine ønsker (ihvertfall ikke i stor grad) er det bedre at du forsoner deg med den slik den er. Mennesker vil alltid være forskjellige. Det var de til og med i Sovjetunionen og Das Dritte Reich, så det er lite du får gjort med folks ulikheter. Det er lettere å jobbe med din egen aksept.

‎"Se ikke på andres feilsteg, hva andre har gjort og forsømt; men se heller på hva du selv har gjort eller unnlatt å gjøre", står det i Dhammapada vers 50.

Toleranse forutsetter ikke nødvendigvis relativisme. Vi har alle en forestilling om rett og galt. Mange av mine leveregler stammer fra theravadabuddhismen, og det er klart at jeg reagerer når jeg ser folk gjøre noe jeg oppfatter som umoralsk. Jeg bør si fra. Selvfølgelig bør en ikke tillate handlinger som krenker andre direkte. 

Personlig blir min toleranse oftest satt på prøve av andre filosofier og ideer som jeg ikke liker, som jeg oppfatter som gale eller direkte dumme. Ettersom filosofiene og ideene i seg selv ikke er personer, føler jeg ikke jeg gjør noe galt i å argumentere mot dem. Samtidig er det viktig å skille person og idè. Jeg understreket viktigheten av vårt potensiale i tidligere innlegg denne måneden med samme navn. Jeg kunne blitt en kriminell. Jeg kunne blitt kommunist. Jeg kunne blitt sykepleier. Jeg kunne blitt drosjesjåfør. Jeg kunne blitt alt annet enn jeg er nå.. Og... Jeg kan bli bedre. Det kan mest sannsynlig du også. Folk forandrer mening, så individet jeg er uenig med i dag kan jeg være enig med i morgen, enten fordi hun endrer mening, eller fordi jeg gjør det.

Hva med toleranse for andre religioner? Theravadabuddhismen er den troen jeg bekjenner meg til, hvilket betyr at jeg mener den er best. Toleranse for religioner vil si at man bærer over med andre religioner. Jeg er konsekvent for religionsfrihet. Jeg blir utrolig provosert over angrep på religionsfriheten, enten det rammer muslimer, kristne, buddhister eller andre.

Det er utrolig mange likhetstrekk mellom religionene. Noen minner mer om hverandre enn andre, men det er vanskelig å finne en religion man ikke liker noe i. Mennesker med klare tanker om livet og hva de ønsker, hva de tror på, og hva de liker, er ofte svært fascinerende å snakke med, og kan gi deg nye perspektiver på ting. Jeg finner ofte god kjemi med andre religiøse. Antagelig har alle religioner redskaper og trekk som kan bidra til åndelig og menneskelig vekst hos den troende/praktiserende. Så fremst en genuint praktiserer sin tro, kan de fleste få et godt resultat. Problemet blir nettopp når troen kommer i veien for toleransen. Når religiøse skal presse sine dogmer på ikke-troende blir det derfor problematisk. Ofte er det også en selvmotsigelse, da de fleste religioner har litt å si om toleranse. Dette blir gjerne oversett til fordel for mer konkrete bud og regler. Kanskje nettopp fordi det er så lett. Det er lettere å fokusere på gammeltestamentlig motstand mot f.eks. homofili, enn å utvikle sin egen toleranse. Likevel kan dette være en avsporing og et hinder i egen åndelig utvikling! Igjen er det viktig å huske hva toleranse betyr. At en utvikler sin toleranse betyr ikke at man skal synes alt er fint, men en skal la andre få holde på så lenge det ikke skader en selv eller andre ufrivillige. Utvikling av toleranse er viktig i en åndelig utvikling.

Jeg vil igjen minne om det fantastiske sitatet fra Lev Tolstoj: "Alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv".

Et annet viktig moment er at vi av og til mangler kunnskap. Vi liker gjerne ikke ting vi ikke forstår. Og selv om vi oppfatter oss som kunnskapsrike, eller at vi har kommet langt i en åndelig utvikling betyr det ikke at vi ikke har mer å lære.

“Hvis du har en tro, og sier ‘dette tror jeg’, da holder du deg til sannheten. Men ut fra dette kommer du ikke til den urokkelige konklusjon at ‘dette alene er sannhet, alt annet er feil’. Slik holder du deg til sannheten.", står det i Cankisutta, Majjhima Nikaya 95.

______________

På fredag vil jeg holde et innlegg om buddhisme og toleranse for andre religioner på Litteraturhuset i Oslo i anledning "Religiones dag". Her har jeg tenkt litt om toleranse generelt, men vil da gå nærmere inn på toleranse i forhold til religion spesifikt.

http://www.vl.no/samfunn/article101917.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/norge-stanser-stoette-til-koranskolene-3339765.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10018932
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10018912
http://www.vl.no/kristenliv/article102021.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10011234
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019186
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10011803

Identitetstyranniet

”Navn og ætt er betegnelser som menneskene har laget.
De har blitt til gjennom sedvane og på forskjellige måter.”

Et klistremerke vies gjerne mer oppmerksomhet enn papiret det er festet på, naturlig nok. Papiret er gjerne tomt, blankt, hvitt, kjedelig. Få vil kalle papiret et klistremerke. De vil beskrive det som et papir med et klistremerke på, men gjerne snakke kun om klistremerket – fordi papiret ikke er interessant.

Likeledes vies et livssyn mer oppmerksomhet enn personen som tilslutter seg det. Personen glemmes og blir synonymt med livssynet. Dette er veldig synlig i politikken, spesielt når vi snakker om noen som står for motsatt politisk syn. Om du mener liberalisering av økonomi, personlig ansvar og lite statlig innblanding er et gode, og du er veldig opptatt av dette, kan en med motsatt syn bli en kommunist. Han er ikke lenger en person – han er en kommunist. Redusert til det. Denne reduksjonen av mennesker er potensielt skadelig, og er delårsak til at man så lett går til krig. Talibankrigerne er ikke lenger personer – personene bak er glemt, de er gjort til Talibankrigere. De er ikke mennesker lenger i den svorne motstanders øyne. Dette er det selvfølgelig ingen som åpent tilkjennegjør seg, men det er den ene merkelappen som skiller – den ene merkelappen som legitimerer fiendskapen.

Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av, når det kommer til ideologi og oppfatning. Ideene tilegnes gjennom samfunnet, gjennom oppdragelse. De kan læres og avlæres. En usunn oppfatning må felles på sin egen dumhet. Det holder ikke å avfeie de andre, for ingen politisk ideologi, religiøst syn eller lignende ligger i et menneskes natur, det ligger i kulturen, i tradisjonen og i bevisstheten. Alt dette er gjenstand for forandring, og dersom en ønsker at en forandring bør finne sted er det mest rasjonelle å søke mest mulig effektive midler for det. Ofte oppnår man bedre læringseffekt ved å vise sine egne ideers fortrinn ved å vise deres positive følger i praksis. Det gjør en ikke ved fiendtlighet eller krig. En reduserer seg selv til den andre.

Av og til depersonifiserer en seg selv. En setter likhetstegn mellom personen, mellom livet en har, og en idè. Dette kalles identitet. I presentasjoner av seg selv (og det blir verre jo kortere en presenterer seg) setter man merkelapper på seg selv. Det kan være greit så lenge en husker at dette er redskaper for forenkling av virkeligheten. Når man hever det opp til å bli virkelighet, setter man seg selv i fengsel. Kollektivt skjer dette gjennom tradisjonen og samfunnsnormene. En setter stopper for nye tendenser kun med å argumentere med at en allerede har sin identitet, at samfunnet har sin tradisjon. Dette setter grenser for egen handlefrihet. Det stenger nytt ute, og det stenger en selv inne, med at man setter uhensiktsmessige grenser for egen utfoldelse og samfunnet nyskapning. Ikke minst setter det grenser for kreativiteten, for nyskapningen, for geniet. I et samfunn der det innbilt evig bestående er forestilt fortsatt å skulle bestå for alltid, vil det ikke være noen plass for geniet, eller for nyskapning. Denne tankegangen brøt Kopernikus med, som Galileo Galilei, som Lev Tolstoj, som Ayn Rand, og som Buddha, som bestemte seg for ikke å bli prins til tross for at det var ventet av ham.

Konklusjonen her blir at en må være ytterst forsiktig med å redusere seg selv og andre til ideer, til identiter. En må ikke skape et identitetstyranni, der alle settes i båser der båsene er viktigere enn personen i båsen. En bør være mindre opptatt av tradisjon, og ihvertfall ikke la den stille seg i veien for nye ideer, om de er gode. Ikke minst bør en tenke mer på hva man gjør, og mindre på hva man er.

”Opp gjennom tiden har uvitende laget seg en forestilling
Om at man er brahman i kraft av sin fødsel.

Men man er verken brahman eller noe annet enn brahman
i kraft av sin fødsel.”

- Sitater fra Vasetthasutta, Majjhima Nikaya 98, som ”Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av” i ”Buddhas budskap”.
Brahman = prest/filosof i det gamle, indiske samfunnet

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10033826

Upolitisk fred

Vi stiller mange krav til politikerne. Fredsdiskusjoner kretser gjerne rundt politiske spørsmål. Vi ser at store politiske tiltak, som for eksempel EU, har blitt satt i verk med fred som mål, eller delmål. Politikerne har et stort ansvar for borgernes hverdag, og også for freden, både innad i et land og internasjonalt. Vi må likevel konstatere at politikernes mulighet til å vedta fred er begrenset.

Den russiske forfatteren og filosofen Lev Tolstoj sa at ”alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv”. Dette sitatet er også aktuelt i dag. En rekke ideologier og mennesker har faktisk fått muligheten til å forandre verden, eller ihvertfall en liten del av den, politisk. Vi ser at både den franske og den russiske revolusjon var blodige foretagender, og det sovjetiske, idealistisk pregede prosjektet i stor grad mislyktes i å øke borgernes lykke. I sin kamp mot det antatt imperialistiske USA, utførte det idealistiske prosjektet Sovjetunionen mye av det samme som den de kritiserte. Soldater kriger i dag for demokratiet som skal gi individet rettigheter. I denne kampen dør mange uskyldige, av og til bruker politikerne fredsretorikk for å legitimere dette. Til tross for uendelige kriger der alle sider tror de respekterer det rette, er freden enda ikke vunnet. Dette betyr ikke at politikken er uvesentlig, eller at politikerne ikke kan gjøre noe for fred. Flere fredsprosjekter har vist seg å være fruktbare. Likevel er det en grense for politikkens muligheter.

Buddha visste dette, allerede for 2500 år siden. Selv i dag, etter alle disse årene er hans filosofi like gyldig. ”Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem”, står det i Dhammapada, vers 1 og 2, ett av buddhismens viktigste verker. Vi utfører lite uten at vi bestemmer oss for det først. Vi kan derfor ikke vente oss et lykkelig resultat om intensjonen er dårlig, eller om handlingene ikke springer ut fra vennlighet. I kampen for fred, utvikler man gjerne en motstandsfølelse mot det man ikke oppfatter som fredelig. Når dette utvikler seg til hat, og en mister forståelsen for den andre, er det vanskelig å forestille seg at en kan bidra til fred. Derfor er det viktig å være oppmerksom på eget sinn, og om utgangspunktet for ens fredspolitikk eller holdning er basert på empati og forståelse.

Politikerne er ikke alene i verden, og de kan ikke styre andres tanker eller intensjoner. Derfor er det urimelig å forvente at politikerne skal kunne innføre fred utelukkende med et vedtak på Stortinget. Vi har alle et ansvar for å utvikle vennlige tanker, og vi må alle delta. Andre kan ikke være vennlige eller fredelige for oss. Fred er ikke bare et politisk spørsmål. Det er et hverdagsanliggende, og vi kan alle bidra. Fred er ikke passivt, det er aktivt, og vi er alle potensielle utøvere.

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/seks-briter-paagrepet-for-koranbrenning-3297459.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033370
http://www.vl.no/verden/article98871.zrm

Også som leserinnlegg i Bladet Vesterålen 29. september 2010. Jeg baserte meg på denne teksten da jeg holdt innlegg på Islamic Cultural Center i anledning FNs internasjonale fredsdag 21. september. http://www.fredsforbundet.no/ungdommer-for-fred.html