Som vanlig er det bøker som fyller rommet mellom venstre og høyre side av hyllen. Som dypt engasjert student som er så privilegert å kunne studere noe jeg virkelig er interessert i, går boksidene i hundretall gjennom ukene. Etter alle timene på lesesalen (og mangfoldige spisepauser, riktignok) er det hjem for gjerne å fordype meg i noe skjønnlitteratur, eventuelt en bok om buddhisme eller religion.
Jeg har vært skogspiser siden før jeg ble født, da bøkene nærmest lå klare ventende på meg. Julen ble målt etter hvor mange bøker jeg fikk (og CD-plater). Da jeg begynte å lese skikkelige bøker selv gikk det hovedsakelig i J.R.R. Tolkien (jeg brukte riktignok ett helt år på å komme meg gjennom "Ringenes herre" da jeg var ti år gammel), C.S. Lewis og etterhvert J.K. Rowling, og serielitteraturen til Margit Sandemo. Det var magien som trakk - eventyret, det som var annerledes enn den grå hverdagen. Jeg oppdaget også tidlig Lev Tolstoj (se innlegg i desember 2010), som var spennende på grunn av hans personlighet og ikke minst at han var russisk, og mye av spenningen som jeg fant hos fantasy-forfatterne kunne finnes også i andre faktiske land. Jeg har så og si alltid hatt en bok jeg har holdt på med å lese. Så også i 2010. Bøkene setter også mye av agendaen for hva jeg er opptatt av. Jeg bruker litteraturen for å gi en gjennomgang av fjoråret i dette innlegget. Selvfølgelig er det bare en bitteliten brøkdel av det jeg har lest som blir omtalt.
I januar leste jeg "No death, no fear" av Thich Nhat Hanh. Han er forfatter og buddhistmunk. I denne boken forteller han om sitt syn på døden og livet etter. Hovedideen er at døden som fenomen er feiltolket. Det finnes ingen slutt - det karmiske nettet spinnes videre - en dør ikke, en skifter form. Transformasjon er altså stikkordet. Det er ikke noen ortodoks reinkarnasjonstro som vises her, men hvordan alt henger sammen, hvordan man lever videre gjennom handlinger. Thich Nhat Hanh liker å bruke skyer som eksempler. Skyen blir til regn, og man ser ikke lenger skyen. Regnet stopper og man ser ikke lenger regnet. Men alt går i kretsløp, så det er overfladisk å avgrense alt mellom en begynnelse og en slutt. Selvfølgelig er det forskjeller mellom hva vi trenger som instrumenter for å samtale, og hva som er avgrenset i seg selv. Vi har jo, rent språklig, et skille mellom sky, regn og sølepytt f.eks, noe som absolutt er rasjonelt og tjenlig i det daglige. Imidlertid ligger det ingen essensiell sannhet i disse fenomenenes egeneksistens. De henger sammen, akkurat som alt annet henger sammen, og alt, absolutt alt, er i evig forandring. For mitt eget vedkommende har den buddhistiske tanken om uvarighet og forgjengelighet betydd mye for syn på livet. Jeg tror også at dette er noe av det spesielt mange politikere, men også andre trenger å forstå litt mer av. Å se på alt som avgrenset og besjelet er til syvende og sist en relativt grunn og til og med naiv virkelighetsforståelse.
Hanne Nabintu Herland skapte debatt med boken "Alarm! Tanker om en kultur i krise" som jeg nevnte i et innlegg her allerede før den kom ut (
http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/02/tanken-gar-forut-for-alle-ting-derfor.html). Dette er en bok som har betydd mye, ikke fordi den er et stort litterært mesterverk, eller fordi jeg er enig med henne i alt, men fordi Hanne Nabintu Herland har klart å gi den politiske debatten en vitalitetsinjeksjon den absolutt trenger. Hennes innfallsvinkel er dessuten meget interessant, og jeg deler mange av hennes grunntanker, om enn ikke alle enkeltmeninger. Noen av hennes hovedtanker er at vi må anerkjenne religionens rolle i samfunnet, og at mangelen på åndelige verdier er årsaken til mange av de sosiale problemene vi ser i det materielt velstående Norge og Europa i dag. Det er fint at en partipolitisk uavhengig og kritisk innstilt debattant får medieomtale og at boken hennes har solgt så godt som den har gjort. Hun mener utrolig mye om utrolig mye, og man kan være enig og uenig fra den ene saken til den neste, og det er noe av det som er så fint - det er ikke alltid lett å gjette seg til hva hun mener om enhver sak, noe som trolig henger sammen med hennes høye utdannelse og afrikanske oppvekst. Boken hennes leste jeg i mars, men har referert til den litt sporadisk gjennom året.
Sofi Oksanen vant høyst fortjent Nordisk Råds litteraturpris i mars 2010 for boken "Utrenskning", som faktisk er en av de beste bøkene jeg har lest. Jeg har viet denne boken et eget innlegg.
http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/03/hard-og-brutal-sofi-oksanens-bok.html Boken markerte seg med å være spennende, kreativt fortalt, rå og hard pluss med å sette søkelys på alvorlige tema uten å være misjonerende i så henseende. Dette kjennetegner også den andre boken Sofi Oksanen er kjent for, "Stalins kyr" som likevel ikke når helt opp til nivået hun har kommet til i "Utrenskning" som er den nyeste romanen.
I mai leste jeg Mikhail Sjisjkins hyllede "Venushår" som er en av disse bøkene man kan snakke anpustent om hvor fantastisk er, uten helt å kunne referere noen handling. Boken er pussig fra begynnelse til slutt, merkelig, nærmest usammenhengende, men vakker, humoristisk og poetisk. Et lite utdrag: "Spørsmål: Kanskje halve menneskeheten har en føflekk under skulderbladet. Bare at ingen har sett etter. Svar: Men si meg, du har vel i det minste èn gang i ditt liv hatt følelsen av at du er din egen far? Spørsmål: Aldri. Eller, jo, en gang, så. Like etter at han var død. Jeg satt på toget, husker ikke hvor jeg skulle, det var om vinteren, det var sent på kvelden, natt, egentlig. Jeg fikk ikke sove i den kvelende luften, og så gikk jeg ut i gangen for å stå der litt og trekke frisk luft. Jeg var i en fellesvogn og bante meg vei til den ene enden av vogna, overalt stakk det ut føtter og hender, det var snorking og stønn i søvne, luften var tung og luktet vondt. Passasjen var smal, og vogna krenget, jeg grep fatt i noen håndtak, de var kalde og kjentes svette."
Jeg har lest mye buddhistisk litteratur i 2010, men noe av det jeg likte best var theravadanonnen Ayya Khemas selvbiografi, som jeg skriver om i et innlegg i november med tittelen "Heltinnen":
http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/11/heltinnen.html Boken er fascinerende fordi Ayya Khema gjorde utrolig mye interessant i livet sitt. Hun bodde i utallige land og opplevde også mye fælt i sin barndom og ungdom ettersom hun hadde jødisk bakgrunn og ble født i Tyskland. Hun så selv Adolf Hitler. Det mest fascinerende for en buddhist er imidlertid at det skinner klart gjennom at hun nådde langt på den åndelige vei og sannsynligvis nådde nirvana, oppvåkningen. Boken, som forøvrig heter "I give you my life", kan absolutt anbefales, spesielt til buddhister, men også andre som er interessert i religion eller åndelig utvikling, eller bare ønsker noen de virkelig kan se opp til.
Mine to mest leste innlegg i år handler faktisk om bøker. Det aller mest leste, noe overraskende, var det siste jeg skrev i 2010 (
http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/12/narnia-igjen-og-fantastiske-cs-lewis.html), nemlig om Narnia, som er et verk som har betydd mye for meg. Også gjennom Narnia-bøkene tror jeg jeg fikk noe av interessen for det åndelige og religiøse, som går som en rød tråd gjennom de syv fantastiske bøkene i denne serien. "Løven, heksa og klesskapet" (den andre boken om man leser dem i anbefalt rekkefølge) for eksempel har jeg lest minst åtte ganger, da også på engelsk og spansk. Jeg ser det ellers som et sunnhetstegn at flere har klikket seg inn på blogg-innlegget mitt om Narnia enn mange politiske temaer. Narnia-bøkene har pedagogisk karakter, og jeg mener at bortsett fra en viss overdrevet dualisme, har de budskap som barnene har godt av å få med seg, og voksne for den saks skyld også. Årets andreplass over mest leste innlegg er innlegget jeg skrev om Einar Gelius` bok "Sex i Bibelen" i november (
http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/11/for-de-hadde-lem-som-esler-gjengir.html). Boken var svært kontroversiell, og var direkte eller indirekte, skyld i at Gelius ble innkalt til alvorlige samtaler med biskop Kvarme, og til sist leverte sin oppsigelse. Striden tangerer et tema jeg synes er viktig. Dersom religion og åndelighet skal spille en større rolle i tiden fremover, noe det definitivt bør av en rekke årsaker, må det være inkluderende. Man skaper kun stridigheter om man utdefinerer grupper. Jeg har gjentatte ganger skrevet om hvordan kristendommens og islams syn på homofili f.eks. mest sannsynlig fører til mer synding mot Guds bud enn det ville vært om man inntok mer inkluderende posisjoner. Et minstekrav burde være at religiøse innså at om en ikke føler at en del handlinger kan legitimeres utfra religiøse skrifter, er det ikke mye som skulle tilsi at dette skulle være mer enn menneskelige feil, som en tross alt innehar etter arvesynden. Også tror jeg det er viktig, som også Gelius satte fingeren på (sammen med mange andre i senere tid), å understreke at alle gjør feil. Derfor er det noe påtatt ved at noen skal gjøre seg til dommer over andre. Her har Lev Tolstoj mange interessante tanker, så for folk som er interessert i temaet om moralske dommer og dom generelt sett anbefales det å lese noen av Tolstojs filosofiske tekster.
Sist, men overhodet ikke minst, skal vi ta opp "Hva må gjøres?" (1863) av Nikolai Tsjernysjevskij. Dette er boken jeg tenkte å skrive et blogg-innlegg om, men aldri gjorde. Denne boken har fått en enorm virkningshistorie i Russland. Boken er skjønnlitterær, og utrolig morsomt skrevet. Den har kvinnelig hovedperson, og slår også et slag for kvinnenes rettigheter (som ikke var som i dag på tiden den ble skrevet). Boken var en stor inspirasjon for Lenin blant annet, som gav ut en bok som kanskje er mer kjent, med akkurat samme tittel. Lev Tolstoj gjorde det samme. I Nikolai Tsjernysjevskijs bok blir vi introdusert til noen bedrifter der arbeiderne har deleie i produksjonen og alt går som det suser. Boken setter også samlivsformer under debatt og er meget vågal og interessant og kunne nærmest vært kontroversiell selv i dag. Det er interessant å se hvordan utallige andre forfattere har vært preget av denne boken, blant annet helt tydelig Ayn Rand, som jo var en sterkt antikommunistisk, liberalistisk filosof, med russisk bakgrunn. Den litterære stilen i "Atlas Shrugged" som er hennes mest kjente bok (forresten også meget god, jeg leste den i 2009) er utrolig lik "Hva må gjøres?" og de moralske sosialistiske karakterene i "Hva må gjøres?" kunne godt ha sameksistert med Ayn Rands objektivistiske i "Atlas Shrugged".
Dette bærer oss over til spørsmålet om politikk. Jeg har tidvis tatt opp politiske tema på bloggen min, og jeg har blitt kalt sosialist, nazist, liberalist, konservativ og liberal. Jeg føler meg ikke hjemme i noen av disse båsene. Jeg har jevnt over fint lite tillit til den litt avleggse norske partipolitikken, og i den grad jeg har nevnt noe om den i 2010, har det stort sett vært i forbindelse med KrFs veivalg. Årsaken der er at man har sett noen individer fra det partiet i fjor, og det er det partiet som har vist seg mest menneskelig, i og med at man har fått frem at det består av ja... individer og ikke bare vandrende partiprogrammer. Det kommer muligens til å endre seg, og det vil "stabilisere" seg, noe som kommer til å gjøre det langt mer kjedelig. Jeg føler meg overbevist om at vi snart vil se endring av politiske trender rundtomkring i verden. Teknologien og kunnskapsnivået vi har i dag, er rett og slett ikke kompatibelt med det politiske systemet som er nasjonal-orientert, kortsiktig og tidvis sirkusaktig. Det er vanskelig å komme opp med noe alternativ, men at det vil skje endringer er ganske åpenbart. Jeg tror tilliten til politikerne vil synke etterhvert som utdanningsnivået fortsetter å stige. Vi ser det også i andre land med høy utdannelse. Når politikerne befinner seg på et kunnskapsnivå under store deler av befolkningen mister folk troen på at de egentlig har noe i posisjoner å gjøre, og ettersom partilistene bestemmes sentralt i partiene er systemet slettes ikke så demokratisk som mange vil ha seg til å tro. Jeg tror ikke på noen av de ideologiene folk har beskyldt meg for å tro på. Jeg synes rett og slett at man må gå tilbake til tenkekammerset når det kommer til samfunnsorganisering, og reflektere litt over mulige endringer vi kan gjøre for å møte kommende utfordringer. Men - som med mye annet så starter alt dette i eget sinn. En kan ikke få et godt samfunn eller et godt system uten gode borgere. Noe av det jeg håper på fremover er mer debatt om rett og galt, på et dypt plan. Vi kunne hatt en langt mer vital debatt om dette i dagens Norge og dagens Eurasia enn vi har.
Ellers har jeg nå endret undertittelen på bloggen. Jeg har lagt til litteratur som hovedemne, da jeg regner med jeg vil skrive mer om det fremover. De tre innleggene jeg skrev i desember 2010 handlet bare om litteratur og det er en god innfallsvinkel til å ta opp diverse temaer. Dette er god gammel russisk tradisjon. I Russland var det gjerne slik kritikken mot makten foretok seg. Man skrev lange litteraturanalyser og litteraturomtaler der man filosoferte videre fra det verket man omtalte. Dette er en fin ting som vi kan lære fra våre østlige naboers historie.
