Jeg ble spurt av Universitas, studentblekken ved universitetet i Oslo, om hva jeg syntes om et mulig litteraturemne i serielitteratur. Det syntes jeg var særdeles flott, det er jo det folk leser og ikke Bjørnson. Noen sendte en kommentar i neste ukes nummer: jaha - da kan man jo like godt studere pornografi, for det er jo det folk ser på. Jeg svarte aldri, men kunne sagt: ja, det kunne man så absolutt.
Spørsmålet er jo om litteraturvitere skal ha et repertoar på 10-20 nasjonalistiske 1800-tallsforfattere, som de i sadistisk fryd (relativt sandemosk uttrykk) kan påtvinge stakkars norsk-elever i videregående skole, eller om de faktisk skal se på det folk leser? Det er jo rimelig å anta at selv om den litterære kvaliteten er dårligere på veldig mye av serielitteraturen i forhold til den angivelig seriøse litteraturen (her er det unntak, "Synnøve Solbakken" er så klissete og så grunn at den gladelig kunne gått inn i en eller annen "Storgårdsfolk" eller noe av den art, som bind 154 - bare legg til en sexscene, så har vi det) blir folk preget av det. Om det er helt grusomt, så blir vel folk preget i negativ grad da, og det må diskuteres. Kanskje burde vi ha en debatt av "Trekant"-proporsjoner, der vi forestiller oss at liv står på spill, truet av umoralens blodige monster? Eller kanskje er det noe bra i litteraturen, som folk har gått av?
Margit Sandemos bøker er rene injeksjoner i liberale holdninger. Jeg vil faktisk gå så langt som å antyde at grunnen til at Skandinavia er såpass liberalt som det er nettopp er at skandinavere har lest om et par Kari-er som har onanert i badestampen! Nå er uttrykket "husmorporno" særdeles feilaktig. Seksualiteten utgjør som regel bare en liten del av disse seriene, i hvert fall i Margit Sandemos og Frid Ingulstads tilfelle. Likevel beveger Sandemo seg ofte langs en meget spennende grense. Hun står ikke tilbake for å sende tenåringsleseren rett inn i de voksnes verden.
Sandemos bøker sprer også håp. Veldig mange av bøkene har spesielle hovedpersoner. Disse blir gjerne utsatt for samfunnets fordømmelse, men så går det bra likevel. Denne spesialiteten kan gi seg utslag i å være homofil, å være syk, å være fra et annet land, å ha et spesielt utseende, å være spesielt "varmblodig", eller det motsatte. Gjennom disse bøkene har Margit Sandemo gjenreist mang en såret verdighet blant unge mennesker i Skandinavia. Og i Øst-Europa! Bøkene hennes er også oversatt til polsk, ungarsk og russisk.
Dersom litteraturviterne antar at disse bøkene er uten betydning er de mildt sagt naive. 40 millioner solgte kan Margit Sandemo skryte av. Det betyr ikke at hun har hatt 40 millioner lesere, nødvendigvis, fordi det er mye serier det står i, og da leser man gjerne hele serien fra første til siste bok. Det betyr imidlertid at Sandemos tanker deles jevnlig med deg, og hennes meninger sniker seg inn. Beklager du, men bøkene hennes er ikke bare underholdning. I bok etter bok har dyrene blitt fremhevet som moralske vesener det skal tas hensyn til. Hun har også skrevet egne bøker om dette; "Jovisst har dyrene sjel" i to bind.
En annen bedrift Sandemo har prestert er å ikle den skandinaviske folketroen og gamle kulturen en sexy drakt. Man får ikke lenger duften av råtne rorbuer slengt i trynet, det gjøres kult. Men neida, hennes bidrag til å gjenopplive kulturen har bare blitt kostet bort med støvkost. Uff da, det skal vi ikke ha. Sandemo skriver i selvbiografien sin at knapt noe er mer provinsielt enn en Oslo-boer eller Stockholm-boer. Dette kan appliseres til alle disse forfatterne som med verdig nikk tas inn i norskbøkene i dag. Disse som skriver om sine mellomstore norske byer og om de mellommenneskelige inntrigene som foregår der, og ikke minst på Esso-stasjonene. Denne fantastiske samtidskulturen som litteratureliten synes er så flott. Det er noe grusomt provinsielt med den. Kanskje ligger det også noe her som kan tas med i dagens kulturdebatt. Det typisk norske som blir pådyttet elevene i norskfaget der de skal utvikle en norsk identitet (noe lignende står i læreplanene - dette kan defineres som propaganda for de som ikke visste det) er så usexy at elevene dropper brunostmatpakka dagen etter og for all tid. Mye av det romantiske, sensuelle og spennende i den nordiske folkekulturen har blitt gjenreist gjennom Sandemos fantasi, men dette bidraget har blitt neglisjert totalt av litteratur-eliten. Dette er en skam. Jeg vil strekke meg langt i min subjektivitet: Ettersom Norge faktisk ikke har noen Sofi Oksanen, Mikhail Sjisjkin eller Andrej Kurkov i dag, får man sannelig resignere og verdsette den sjangeren Norden har bidratt til: serielitteraturen.
Jeg ser selv at Sandemo ikke er noen stor forfatterinne i betydningen ordkunstner. Dette ser hun til og med selv. Imidlertid er bøkene hennes av stor betydning. De har preget samfunnet vårt i meget stor grad, og det vil antagelig også prege de landene hun spres til; Russland, Polen, Ungarn og Storbritannia. Mange ungdommers første møte med litteraturen kommer i form av en av Sandemos serier. Nettopp der er det jo også en interessant faktor: Hvordan kan en 86 år gammel dame skrive noe som kan engasjere en tenåring så til de grader?
Jeg sier at hun har gjenopplivet mye av den gamle nordiske folkekulturen. Ikke bare det, men hun blander også inn slaviske og øst-europeiske elementer. Folkene i seriene hennes reiser gjerne mellom forskjellige land. Øst-Europa besøkes titt og ofte, noe som kanskje ikke er så rart, med tanke på Margit Sandemos personlige fascinasjon for disse folkenes kultur. Dette skriver hun også mye om i selvbiografien sin. I hennes siste serie, "Trollruner", foregår handlingen vekselvis i Sverige, Norge, Polen og Baltikum. Meget bra. Samtidig som hennes serier skaper en bro til vår fortid, skaper de også en bro til dagen i dag. Hvis andre forfattere kunne innse at det er en verden øst for Sverige så ville vi kanskje kunne få en vitamin-injeksjon i litteraturen som er strengt tiltrengt? Det er tross alt Russland som er litteratur-landet fremfor noe.
Jeg har fått mye ut av å lese over hundre av Margit Sandemos bøker. Nå er hun i stor grad byttet ut med Lev Tolstoj og andre såkalt seriøse forfattere, men det er likevel utålelig arrogant ikke å se på verkene til en så populær og mektig forfatter som hun tross alt er. Så får den litterære kvaliteten være som den vil. Likevel gleder jeg meg til hennes neste bok, som har arbeidstittelen "I død og lyst". Så får vi håpe at universitetet setter opp det emnet i serielitteratur. Kanskje studentene selv fant det lettere å sitte oppreist på lesesalen fremfor å ligge halvdøde over pensum?
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027159
http://www.vl.no/samfunn/article105952.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/pernilles-far-kjemper-for-rettferdighet-3361509.html
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10012306
