Margit Sandemos liberale kiosk-injeksjoner

Kioskdronningen troner på pocketene igjen. Fra sin pockethøyde har hun slengt ut selvbiografien sin, og det burde brake og dundre mot alle kulturgulv. På 80-tallet var "Sagaen om Isfolket" litt av et sjokk. Enkelte representanter fra kirken måtte til og med sette seg ned og diskutere om Margit Sandemo var satanist. Nei, det var hun da ikke - Satan var jo nettopp noe de kristne tenkte på, det var ikke hennes kopp te. I selvbiografien "Livsglede" forteller hun om voldtekt, om drap, om selvmordsforsøk, om andres selvmord, hun gir skrivetips, hun skriver om abort, hun nevner det overnaturlige og hun raser mot kristendommen. Det er synd at ikke litteraturfolkene ser litt på hennes verker, eller produkter, også.

Jeg ble spurt av Universitas, studentblekken ved universitetet i Oslo, om hva jeg syntes om et mulig litteraturemne i serielitteratur. Det syntes jeg var særdeles flott, det er jo det folk leser og ikke Bjørnson. Noen sendte en kommentar i neste ukes nummer: jaha - da kan man jo like godt studere pornografi, for det er jo det folk ser på. Jeg svarte aldri, men kunne sagt: ja, det kunne man så absolutt.

Spørsmålet er jo om litteraturvitere skal ha et repertoar på 10-20 nasjonalistiske 1800-tallsforfattere, som de i sadistisk fryd (relativt sandemosk uttrykk) kan påtvinge stakkars norsk-elever i videregående skole, eller om de faktisk skal se på det folk leser? Det er jo rimelig å anta at selv om den litterære kvaliteten er dårligere på veldig mye av serielitteraturen i forhold til den angivelig seriøse litteraturen (her er det unntak, "Synnøve Solbakken" er så klissete og så grunn at den gladelig kunne gått inn i en eller annen "Storgårdsfolk" eller noe av den art, som bind 154 - bare legg til en sexscene, så har vi det) blir folk preget av det. Om det er helt grusomt, så blir vel folk preget i negativ grad da, og det må diskuteres. Kanskje burde vi ha en debatt av "Trekant"-proporsjoner, der vi forestiller oss at liv står på spill, truet av umoralens blodige monster? Eller kanskje er det noe bra i litteraturen, som folk har gått av?

Margit Sandemos bøker er rene injeksjoner i liberale holdninger. Jeg vil faktisk gå så langt som å antyde at grunnen til at Skandinavia er såpass liberalt som det er nettopp er at skandinavere har lest om et par Kari-er som har onanert i badestampen! Nå er uttrykket "husmorporno" særdeles feilaktig. Seksualiteten utgjør som regel bare en liten del av disse seriene, i hvert fall i Margit Sandemos og Frid Ingulstads tilfelle. Likevel beveger Sandemo seg ofte langs en meget spennende grense. Hun står ikke tilbake for å sende tenåringsleseren rett inn i de voksnes verden.

Sandemos bøker sprer også håp. Veldig mange av bøkene har spesielle hovedpersoner. Disse blir gjerne utsatt for samfunnets fordømmelse, men så går det bra likevel. Denne spesialiteten kan gi seg utslag i å være homofil, å være syk, å være fra et annet land, å ha et spesielt utseende, å være spesielt "varmblodig", eller det motsatte. Gjennom disse bøkene har Margit Sandemo gjenreist mang en såret verdighet blant unge mennesker i Skandinavia. Og i Øst-Europa! Bøkene hennes er også oversatt til polsk, ungarsk og russisk.

Dersom litteraturviterne antar at disse bøkene er uten betydning er de mildt sagt naive. 40 millioner solgte kan Margit Sandemo skryte av. Det betyr ikke at hun har hatt 40 millioner lesere, nødvendigvis, fordi det er mye serier det står i, og da leser man gjerne hele serien fra første til siste bok. Det betyr imidlertid at Sandemos tanker deles jevnlig med deg, og hennes meninger sniker seg inn. Beklager du, men bøkene hennes er ikke bare underholdning. I bok etter bok har dyrene blitt fremhevet som moralske vesener det skal tas hensyn til. Hun har også skrevet egne bøker om dette; "Jovisst har dyrene sjel" i to bind.

En annen bedrift Sandemo har prestert er å ikle den skandinaviske folketroen og gamle kulturen en sexy drakt. Man får ikke lenger duften av råtne rorbuer slengt i trynet, det gjøres kult. Men neida, hennes bidrag til å gjenopplive kulturen har bare blitt kostet bort med støvkost. Uff da, det skal vi ikke ha. Sandemo skriver i selvbiografien sin at knapt noe er mer provinsielt enn en Oslo-boer eller Stockholm-boer. Dette kan appliseres til alle disse forfatterne som med verdig nikk tas inn i norskbøkene i dag. Disse som skriver om sine mellomstore norske byer og om de mellommenneskelige inntrigene som foregår der, og ikke minst på Esso-stasjonene. Denne fantastiske samtidskulturen som litteratureliten synes er så flott. Det er noe grusomt provinsielt med den. Kanskje ligger det også noe her som kan tas med i dagens kulturdebatt. Det typisk norske som blir pådyttet elevene i norskfaget der de skal utvikle en norsk identitet (noe lignende står i læreplanene - dette kan defineres som propaganda for de som ikke visste det) er så usexy at elevene dropper brunostmatpakka dagen etter og for all tid. Mye av det romantiske, sensuelle og spennende i den nordiske folkekulturen har blitt gjenreist gjennom Sandemos fantasi, men dette bidraget har blitt neglisjert totalt av litteratur-eliten. Dette er en skam. Jeg vil strekke meg langt i min subjektivitet: Ettersom Norge faktisk ikke har noen Sofi Oksanen, Mikhail Sjisjkin eller Andrej Kurkov i dag, får man sannelig resignere og verdsette den sjangeren Norden har bidratt til: serielitteraturen.

Jeg ser selv at Sandemo ikke er noen stor forfatterinne i betydningen ordkunstner. Dette ser hun til og med selv. Imidlertid er bøkene hennes av stor betydning. De har preget samfunnet vårt i meget stor grad, og det vil antagelig også prege de landene hun spres til; Russland, Polen, Ungarn og Storbritannia. Mange ungdommers første møte med litteraturen kommer i form av en av Sandemos serier. Nettopp der er det jo også en interessant faktor: Hvordan kan en 86 år gammel dame skrive noe som kan engasjere en tenåring så til de grader?

Jeg sier at hun har gjenopplivet mye av den gamle nordiske folkekulturen. Ikke bare det, men hun blander også inn slaviske og øst-europeiske elementer. Folkene i seriene hennes reiser gjerne mellom forskjellige land. Øst-Europa besøkes titt og ofte, noe som kanskje ikke er så rart, med tanke på Margit Sandemos personlige fascinasjon for disse folkenes kultur. Dette skriver hun også mye om i selvbiografien sin. I hennes siste serie, "Trollruner", foregår handlingen vekselvis i Sverige, Norge, Polen og Baltikum. Meget bra. Samtidig som hennes serier skaper en bro til vår fortid, skaper de også en bro til dagen i dag. Hvis andre forfattere kunne innse at det er en verden øst for Sverige så ville vi kanskje kunne få en vitamin-injeksjon i litteraturen som er strengt tiltrengt? Det er tross alt Russland som er litteratur-landet fremfor noe.

Jeg har fått mye ut av å lese over hundre av Margit Sandemos bøker. Nå er hun i stor grad byttet ut med Lev Tolstoj og andre såkalt seriøse forfattere, men det er likevel utålelig arrogant ikke å se på verkene til en så populær og mektig forfatter som hun tross alt er. Så får den litterære kvaliteten være som den vil. Likevel gleder jeg meg til hennes neste bok, som har arbeidstittelen "I død og lyst". Så får vi håpe at universitetet setter opp det emnet i serielitteratur. Kanskje studentene selv fant det lettere å sitte oppreist på lesesalen fremfor å ligge halvdøde over pensum?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027159
http://www.vl.no/samfunn/article105952.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/pernilles-far-kjemper-for-rettferdighet-3361509.html
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10012306

Blodige offer på frihetens alter

Vi er alle "kontrarevolusjonære klassefiender" for en eller annen. Er vi for streng narkotikapolitikk blir vi stemplet som illiberale, reaksjonære, konservative. Er vi for restriktiv alkoholpolitikk er vi enten superkristne, intolerante eller vi kan vente oss å bli "sendt tilbake til Saudi-Arabia hvis vi ikke liker samfunnet", bortsett fra om vi faktisk har norskklingende navn. Da må man bruke kreativiteten og komme med noe annet enn de sedvanlige prateboblene. Er vi litt skeptiske til liberal innvandringspolitikk kan man bli stemplet som rasist. Er man for økt innvandring er man sosialist. Jeg er litt lei av denne merkelappkonkurransen, men ikke minst er jeg lei av at en del politikere er så inntil fingerspissene ideologipreget at de ikke ser fornuft, og at utfallet av en diskusjon tidvis kunne vært kalkulert av en datamaskin fordi mange av politikerne er vandrende ideologier eller partiprogram.

Et kollektivt problem, sett med mine øyne er at folk flest er mer eller mindre liberale, uten dermed å tolerere dissens blant andre. Et eksempel er datalagringsdirektiv-diskusjonen der å trekke paralleller til Stasi og ekstrem overvåking, og sammenligning med diktaturer på "mot"-siden har vært ekstremt overdrevent, og preget av litt vel mye ideologi. Sett med en ikke uttalt liberalers øyne er jo strengt tatt ikke datalagringsdirektivet en kommunistisk revolusjon.

Et annet uttrykk for dette er den totalt mislykkede "horeloven". Liberale sier på den ene siden at den ikke har virket og at det hadde vært like greit ikke å ha den. På den andre siden sier man at kvinnene må beskyttes, og at loven kan virke holdningsskapende. En del har irritert seg over at nedre del av Karl Johan er oversvømmet av nigerianske horer.

I Litauen, f.eks., er prostitusjon forbudt. Der har nok loven virket langt bedre. I løpet av tiden jeg bodde i Vilnius tror jeg jeg så èn kvinne som kunne tenkes å være prostituert. Hvorfor er det slik? Trikset, dere, er at det i Litauen er forbudt å VÆRE prostituert, ikke bare å kjøpe. Det vil si at hvis man tar noen for å være prostituert, kan den prostituerte straffes. I Norge er kanskje dette slemt, siden den prostituerte absolutt er et offer, og ikke gjør noe galt (opprevne familier ser vi bort fra, for familier er det jo ikke så skrekkelig mange av i Oslo, sett i prosentandel av befolkningen), så kun kjøp skal være forbudt. Ergo kan de prostituerte lalle rundt, og så kan vi håpe å ta en og annen kunde i ny og ne. Det ville vært enklere å gjøre noe med de prostituerte enn med kundene, da det mest sannsynlig er færre prostituerte enn det er kunder. Om vi nå skal se på dem som offer ("ikke VÅG og tenk noe annet, de er kvinner, husk, bare glem at det faktisk er flere mannlige prostituerte, ikke tenk på det, ikke tenk, hysj!") går det jo strengt tatt an å "straffe" dem med en eller annen form for terapi, arbeidstrening eller flybillett til Nigeria. Et eller annet snilt og humant. Det går an. Man trenger ikke nødvendigvis bøtelegge dem, sende dem i fengsel eller til Sibir, man trenger ikke det. Men det går an å være realistisk. Dersom målet er å bli kvitt problemet, som er prostitusjon ER løsningen å forby prostitusjon, men også å ha politifolk som kan håndheve loven, for politi er vanskeligere å finne en firkløver. Dette ville løst en hel mange problemer. Det ville faktisk vært mulig å tvinge de prostituerte ut av handelen, det ville være mulig å forhindre at folk benyttet seg av deres tjenester, og dèt ville være veldig holdningsskapende. Ja, selvfølgelig er det en slags dom også over prostituerte, men kun slik kan man signalisere at man er helt og holdent mot prostitusjon.

Og hva så med narkotikaen? Jeg er mildest talt frustrert over at folk i det hele tatt kan foreslå en liberal narkopolitikk, bare fordi det vil gi folk mer frihet. Politikerne skal ikke være formyndere, heller ikke skal samfunnet, heller ikke noen andre, ikke foreldre, ikke arbeidsgivere, ingen. Om folk vil ruse seg, gå på jobb i bakrus, eventuelt la være, eventuelt miste jobben, eventuelt virkelig havne på skråplanet, eventuelt ikke ha råd til skikkelig middag, eventuelt (for foreldres vedkommende) bli sett ruset av barn, så la dem for Guds skyld det! Det er ikke vært problem! Nei, nei, nei. Det er ikke det! Det har ingenting å si at vi ser en del av dem strødd i gatene i Oslo med plakater om at de trenger penger. Tiggere. Det finnes også ikke-rumenske tiggere, og de er gjerne etnisk norske narkomane. Det har ingenting å si at foreldre ser deres barn havne på skråplanet. Det er ikke deres sak. De må lære seg å være individualistiske. De MÅ lære seg det. Alle naturlover om morsinstinkt (glem det, det er kjønnsdiskriminerende) og foreldrefølelse (det er reaksjonært) må øyeblikkelig glemmes. Kanskje kan man gripe inn når folk er tilstrekkelig narkomane og borte til at de ikke lenger fungerer. Glem at det er vanskelig. Bare gi dem heroin så skal det nok gå bra.

Denne liberale mentaliteten er farlig. Narkoproblemet blir ikke løst med mild hånd. Problemet løses med forbud som håndheves. Naturen må trekkes med inn i bildet. Lov og straff virker preventivt ved å skremme. Ergo må risikoen ved å bruke stoff bare èn gang - selv om man kanskje ikke skulle havne på skråplanet, selv om man kanskje ikke skulle bli avhengig - være HØY, for å skremme folk fra å gjøre det. Ergo burde det være en straff. Det burde være politifolk til å gjøre noe. Det burde settes opp kameraer i utsatte områder, for det første for å spare penger, og for å ha en støtte inntil det kan utdannes tilstrekkelig med politifolk. Det er begrenset med narkoselgere. Om man fant 25 % av dem og fikk satt dem bak lås og slå, ville det hjelpe noe. Dessuten ville det skremme andre, fordi man så at det faktisk får konsekvenser. Men kamera? Vent et øyeblikk - aldri i verden. Det er overvåking. Det kan vi ikke ha. Uansett hvor virkningsfullt det enn måtte være, må vi ikke få Stasi på nakken med å kaste et slikt hekseformular som å sette opp et kamera unektelig ville være. Nei, Gud. Spar oss. Spar oss. Vi må være frie.

"Historien har lært oss hvor lett "siviliserte" samfunn kan bli ødelagt av ideologiske demagoger, enten det er neoliberale profittjegere, eller ufeilbarlige kristne profeter, eller imamer. De går alle i mentale burkaer, med skylapper for øynene, og med fine doktriner som ofte dekker over blodig praksis."
- Sitat Nina Witoszek, fra en kronikk i Aftenposten 02. juli 2010

Det liberale frihetssnakket og den overnaive politikken i dets kjølvann kan strengt tatt få flere liv på samvittigheten enn et hvilket som helst datalagringsdirektiv, overvåkingskamera som hjelp i å håndheve lover, og ellers reell håndheving av disse. Til og med kan den ta flere liv enn det er nordmenn som dør i frihetsideologiens navn i Afghanistan, eller det er folk som dør i demokratiets navn i krig der.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10009939
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10009938

Om rotet som flyr over gjerdet, og togene som suser avgårde

Jeg tror at din personlige frihet er det viktigste innenfor politikk, at god politikk vil gi deg rettigheter fremfor å innskrenke dem. Med et slikt utgangspunkt er det lett å trekke konklusjonen at miljøtiltak er en direkte trussel. Det koster, og begrenser folks rett til å søle, noe som igjen kan gå utover økonomien.




Men...


For en tid siden overhørte jeg en dame si noe til noen tenåringer, som jeg bet meg merke i. Damen klagde over rot utenfor noens hus. Tenåringsjenten sa noe jeg anså som særdeles fornuftig: "De må ha rett til å rote utenfor sitt eget hus". "Nei", sa damen.


Jeg reagerte selvfølgelig på damens angrep mot roternes rett til å bedrive sin ønskede aktivitet på egen eiendom. Hun fortsatte med å si at naboens bakgård var hennes utsikt. Dette er et magert eksempel på hvordan en annens frihet kan gå utover DIN.

Imidlertid holder jeg fortsatt på at man bør ha rett til å rote på egen eiendom, så lenge rotet holder seg der.

Vi har imidlertid tilfeller der rotet flyr over gjerdet. Vi har, i større skala, forurensning. Vi har utslipp av både det ene og det andre som påvirker miljøet rundt oss. Dette er ikke bundet til privat eiendom. Den som kan låse luften til sitt eget område og hindre vinden i å føre den videre til naboen ville blitt geni-erklært.

Din frihet til å forurense, kan gå utover min valgmulighet til å velge om jeg skal leve et sunt liv eller ikke. Menneskelige aktiviteter påvirker uten tvil miljøet rundt oss. Nå tenker jeg ikke nødvendigvis på global oppvarming. Det er klare tegn på at mennesker i byer har mer kreft enn mennesker på landet, i hvert fall når det kommer til enkelte typer kreft. Dette er neppe uten grunn.


Som ikke-røyker irriterer jeg meg ofte over å bli blåst røyk i ansiktet. Jeg tenker at ai, den røykinhalingen var ikke sunn. Her gikk en annens frihet til å blåse røyk på meg utover min rett til å puste inn frisk luft. Dette er imidlertid en liten sak. En større sak er utslipp som får varige effekter på naturen rundt oss, og kanskje enda verre: vår egen helse!



Da Tsjernobyl-ulykken skjedde i 1986 havnet det også en god del radioaktivt avfall i Norge. I Hviterussland er etter sigende kreft et kjempestort problem i deler av landet. Tsjernobyl befant seg i Ukraina, ikke langt unna den hviterussiske grensen. Mange mener Hviterussland ble hardere rammet enn Ukraina. Ukrainas bakgård var Hviterusslands utsikt. På det tidspunktet var riktignok begge land sovjetrepublikker og sammen i Sovjetunionen, men ikke desto mindre ser vi hvordan utslipp ett sted kan føre til problemer andre steder.

Derfor ser jeg på en effektiv og rasjonell miljøpolitikk som liberal. En miljøpolitikk som sikrer best mulig luft til folk gir oss frihet - frihet til å kunne leve sunne liv, ikke minst.

Jeg kan kanskje leve med å puste inn litt røyk fra en ubetenksom røyker en sjelden gang, men jeg vil ikke leve i en tett eksoståke på permanent basis.

Noe miljøpolitikk vil være upopulær. Når industri må ta hensyn til miljø blir det flere utgifter for bedriftene til dèt. Om forurenseren skal betale, og det er avgifter på utslipp av sprøytegifter og klimagasser, kan det gjør vilkårene noe vanskeligere - for forurenseren. Helst skulle alt ha vært lett for oss alle. Imidlertid - vi skal trekke frisk luft, folkens!

Dette kan høres ut som en romantisk forestilling om skoger, fjell og indianere. Nei. Tvert imot. Klimafokuset kan også tillate oss endelig å modernisere en god del infrastruktur! Helt ærlig: Vil du egentlig kjøre bil i mangfoldige timer, om du kan ta hurtigtog, der du kan bruke tiden til noe annet? Du kan studere, lese, løse kryssord, sudoku... Venstre ønsker hurtigtog på strekningen Oslo-Bergen og Oslo-Trondheim. Hurtigtog vil ha mye mer å si enn folk aner. Alt i alt, hvis det tar fire timer på disse strekningene, vil det ikke ta stort mer tid enn å fly - du vil slippe å vente på bagasje, sjekke inn og kanskje også sikkerhetskontroll - og å vente i en halvtime etter boarding.

Ikke minst kan slike hurtigstrekninger bringe folk sammen på en ny måte. En tenker annerledes. Om Trondheim bare er et par kapitler i en spennende bok avgårde fra Oslo, blir Norge bundet sammen på en annen måte enn før. Hurtigtog i Europa er også med på å binde sammen verdensdelen vår, akkurat som internett hjelper oss å dele ideer.

Dette er moderne, og det er en fremtid jeg ønsker. En god del miljøpolitikk vil også kunne gi økonomiske gevinster, som for eksempel nettopp satsing på hurtigtog. For de fleste vil dette oppleves som et fremskritt.


Begge bildene har jeg tatt i Litauen. Bildet av fuglen er fra nord i landet, tatt fra turist-tog mellom den pittelille bygden Rubikiai og småbyen Anykščiai. Atomkraftverket er Ignalina-kraftverket i byen Visaginas. Dette regnes imidlertid som ganske ufarlig, selv om reaktorene er så og si de samme som var brukt i Tjsernobyl-kraftverket. En hel del penger er blitt brukt for å sikre atomkraftverket. Har tidligere skrevet et innlegg om dette, men har skiftet noe syn på saken med å stenge kraftverket i slutten av året grunnet ny kunnskap jeg fikk da jeg selv var på atomkraftverkets informasjonssenter i mai.

Venstre om miljø: http://www.youtube.com/watch?v=ibuJ-YQsvW8