Miljøpartiet De Grønnes innmarsj

Prognosene og gallupene har sett bra ut for Miljøpartiet de grønne i oppmarsjen mot lokalvalget 12. september, og det har sett ut til at de kommer inn både i Oslo, Bergen og Trondheim.

MDG er nå (oppdatering, 13. september) i femten kommunestyrer, deriblant Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Trondheim har de to mandater.

Norge har i dette henseendet ligget etter resten av Europa, da mange europeiske land har hatt sterke miljøpartier. Forklaringen på dette kan selvfølgelig være at spesielt partiene Venstre og SV har klart å få et slags eierskap til miljøsaken, og i tillegg har man sett fremstøt fra KrF og Senterpartiet.


I Sverige, hvor miljøpartiet kom inn i Riksdagen allerede i 1988, samme år som norske Miljøpartiet de grønne ble stiftet, er miljøpartiet veldig sterkt sammenlignet med i Norge. Det svenske partiet fikk 5,2 prosent av stemmene i valget i 2006, og vokste til hele 7,2 prosent ifølge electoralgeography.com i 2010 (eller 7,34 prosent ifølge Wikipedia).

I parlamentsvalget i Estland i år gikk De estiske grønne ganske mye tilbake, men partiet er likevel det femte største i Estland. Partiet gikk ned fra 7,1 prosent fra 2007 til 3,8 prosent i årets valg. Uten altfor god kjennskap til estisk politikk, kan en plausibel forklaring være finanskrisen i 2008 som traff Estland hardt, og at Reformpartiets økonomiske politikk kanskje virker tryggere enn fokus på miljøet etter en slik krise.

Fra Peipsi-sjøen, Estland.

Lyspunktet etter det alarmerende parlamentsvalget i Ungarn i fjor, hvor ytterliggående Jobbik fikk hele 16,67 prosent, og konservative (i ordets rette betydning, ikke som norske Høyre som er ganske liberalt etter europeisk standard) Fidesz fikk 52,73 prosent av stemmene, var at man tilsynelatende plutselig (følge Wikipedia stiftet i 2009) hadde et grønn-liberalt parti som fikk 7,48 prosent, altså LMP. Noe av årsaken til at grønne partier kan stå såpass godt i for eksempel Estland og Ungarn kan være at dette er mer plausible alternativ til høyre-partiene enn rent sosialdemokratiske eller sosialistiske partier, som landene har hatt dårlige erfaringer med, i nyere eller litt mindre ny tid.

Når man ser på partistrukturen i enkelte øst- og sentral-europeiske land, ser vi at den er mer fluktuerende enn i Vest-Europa. Dette kan forklares med at demokratiene er relativt nye, og at verdier er mindre fastsatte og det er en større dynamikk enn i det gamle Vest-Europa, både på godt og ondt. Samtidig har sammenligningen med dynamikken f.eks. i Baltikum gjort at jeg har stilt meg spørsmål om hvordan i alle dager syv partier i Norge kan sitte på Stortinget i år etter år, uten at nye kommer inn og befester sin posisjon. Vi har nå hatt lokalvalg, men det er ikke noen hemmelighet at det kan være en god base for Stortingsvalget i 2013. Under dette lokalvalget har vi sett at ting har begynt å bevege seg, og mediene har i større grad tatt med Miljøpartiet De Grønne i betraktningene sine, og partiet er muligens på vei ut av "Andre"-blokken. Det har tidvis sett ut til at norske medier har tatt de mektige syv som gitte, og at norsk politikk har blitt redusert til balansen mellom Frp, Høyre, Krf, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

I Sverige og Norge har vi hatt et problem med supersolide politiske blokker, og håpet er at MDG kan transcendere disse. Hanna E. Marcussen skriver i et notat på sin Facebook-side:

Verken miljø, fredspolitikk eller en positiv innstilling til mangfold er eksklusive verdier for venstresiden. De som deler disse verdiene burde samarbeide mer, ikke mistenkeliggjøre hverandre fordi man forsøker å presse disse verdiene inn i blokkpolitikk.


Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, og noe av det som kommer frem her er også årsaken til at jeg stemte på MDG til fylkestinget i år.

I tillegg tror jeg vi trenger en debatt om hva som faktisk skal styre samfunnsutviklingen, og den debatten får vi ikke på politisk plan på den måten vi burde uten nye impulser. Det bør være åpenbart for alle som har fulgt bloggen min at jeg ikke mener disse impulsene bør komme fra den nye høyre-ekstreme bølgen. Det ser ut til at MDG er det politiske partiet som best kan trigge en vitalisering av norsk politikk.

Hjort i Nepal

Jeg tror også at tiden har kommet for å snakke om dyrs verdi. Dette er en debatt som ikke har vært tatt grundig nok, selv om vi har hatt et folkelig engasjement mot pelsdyrdrift. I buddhistisk tenkning er lidelse, evnen til å lide og føle angst, og også potensialet for det motsatte, viktig. Det samme finner vi trekk av i andre religioner, hvilket også viser at grønne verdier ikke tilhører venstresiden eksklusivt.

Faktisk vil jeg hevde at høyre-venstre-aksen er nok en manifestasjon av Vestens dualistiske tenkning, som har skapt nok problemer. Dualismen er selve fundamentet for dehumanisering av den "andre", som vi har sett i ekstreme ideologier som kommunisme og nasjonalisme kulminert i nazisme, holocaust og - under kommunisme; utrenskninger under Stalin, Mao og Pol Pot.

Det er veldig mange positive trekk i MDGs "Hovedprinsipper for grønn politikk". Ved siden av en tydelig pasifisme, legger MDG også til grunn at "ingen samfunn eller kulturer er statiske og entydige, og at alle har potensiale for positiv utvikling". Dette er åpenbart riktig, men har ikke alltid styrt vestlig politikk, som tidvis har hatt et schizofrent forhold til endring: Samtidig som politikerne har trodd de kan forandre saker og ting, har ofte synet på motpartene vært statisk. Dette gjelder blant annet Vestens krigføring i Midtøsten og USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Tidvis har dette båret preg av dataspill-mentalitet. Du har ti motstandere, og hvis du fjerner dem har du vunnet. Slik er ikke virkeligheten. Dreper du ett menneske, har du fått mange flere mot deg. Du får ikke noen til å lytte som du har stjålet noen fra! Dette er også noe spesielt høyresiden ofte har hatt problemer med å forstå. Samtidig har venstresiden hatt en tendens til å hermetisere staten med murer og reguleringer, noe som i voldsom grad er anakronistisk i 2011.

Dette er altså et håp om at debatten i Norge fra nå av kan bli annerledes, og at mediene skal ta til seg de nye tendensene, og at vi nå kan få en del nye debatter. Det finnes andre verdier enn kristne, sosialistiske og økonomiske. 

Kilder, blant annet
www.electoralgeography.com
www.mdg.no
Wikipedia
www.nrk.no
http://politisk.tv2.no/nyheter/de-gronne-jubler-for-gjennombrudd/

Ellers om valget:
http://www.vl.no/samfunn/article143980.zrm

Godt blogg-innlegg om MDGs suksessvalg:
http://tinesundal.blogspot.com/2011/09/nar-salaten-marsjerer-inn.html

Eksplodert verdimeny

Det har - behagelig nok - vært lite innvandringsdebatt den siste måneden. Hvor store krav bør en stille til innvandrere? Det kan ofte se ut til at mange ønsker total assimilering, selv om det er uklart hvilken kultur innvandrerne skal lære seg. Mangfoldet i Norge er såpass stort fra før, at det er vanskelig å se tydelig hvilken uniform en skal kle seg i.

Verdimenyen i Norge har eksplodert. En finner så mange livssyn, og så mange meninger om så utrolig mye, at det kan virke nødvendig med en systematisering, om ikke annet så ihvertfall en pris-setting. Der det tidligere rådde enighet, da folk delte verdier, og kunne kritisere hverandre for brudd på moralen er det nå et uhåndterlig, vilt, men likevel ganske utydelig kaos. Mange ser ut til å ville klamre seg til dette kaoset, mens de peker på at innvandrerne må integreres, uten bestandig å redegjøre nærmere for hva de legger i dette.

Sett i forhold til dette virker mange innvandrerkulturer mer klare og faste (fordi en gjerne ser dem utenfra, og fordi det ofte i enkelte grupper finnes klare trekk som er delt av store deler av dem som kan regnes som del av gruppen). En kan peke på dem, systematisere og lage stereotypier. En har stikkord en kan knytte enkelte opp til, spesielt ord som islam, religion, hijab og så videre. Derfor er det enkelt å gå til angrep på det.

Men kanskje er det noe man kan lære. En del av innvandrerne kommer fra mer kollektivistiske kulturer, der familie og tradisjon fortsatt er verdier. I Norge har det (ifølge Hanne Nabintu Herland, men det kommer også klart frem om en leser historie) har det i den siste tiden foregått en rask nedbygging av tidligere tradisjoner og verdier. Denne nedbyggingen har ikke funnet sted i like stor grad i alle deler av verden. Kanskje er det bra. Respekten for familien, troen på en religion, troen på at noe er rett og noe er galt, et klart skille mellom halal og haram for mange muslimer, fører kanskje til en stabilitet og trygghet som man i det individualistiske Vesten har kastet på båten. Kanskje er det her en sammenheng mellom dette og høye selvmordstall i Vesten?

Kanskje fremstår en del innvandrerkulturer som skremmende på enkelte fordi de har noen kollektivistiske trekk, som man selv mangler? Islam som samlende faktor virker kanskje skremmende på mange, fordi en utenfor mangler en tilsvarende samlende faktor, i et normoppløst samfunn.

På Venstres landsmøte fremmet Abid Q. Raja forslag om at det må stilles krav til innvilgelse av norske statsborgerskap til innvandrere. Det gikk på at innvandrere må «utvise kunnskaper om det norske språket, anerkjenne demokratiske verdier og vise forbindelse til det norske samfunnet». Jeg er selvfølgelig sterkt uenig. Man kan ikke stille krav til nykommere som en ikke juridisk krever at etnisk norske foreldre skal betone i oppdragelse av egne barn, og videre opprettholdelse av verdiene. Man bør strengt tatt ikke behøve annet enn å følge landets lover, og kunne orientere seg i disse. Norsk språk burde kanskje være et krav å kjenne til, siden det er verktøyet en bruker for å orientere seg i dagliglivet, men noen verdikrav, synes jeg ikke man skal stille. Stiller man disse kravene til innvandrere, kan man stille det samme kravet til enkelte (antidemokratiske) politiske grupperinger i Norge. Hvor skal man sende dem?

Jeg synes at alle verdibevisste burde kunne fronte sine verdier. Det råder ikke noe felles konsensus likevel. Kanskje burde en også være mer åpne for å lytte til mennesker som har helt klare og faste verdier og sterke holdninger. Det har faktisk en god del av innvandrerne.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/venstretrine-har-en-plan-3185854.html
http://www.vl.no/samfunn/article21837.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10000982

Syklubbskolen uten en tråd

Selv om det i all hovedsak var en interessant affære å komme seg gjennom allmennfag på videregående skole, var det en rekke irritasjonsmomenter og grove mangler, som var tydelig for mange elever, og kanskje også for lærerne.

Jeg unnslapp akkurat Kunnskapsløftet, en reform i videregående skole, som jeg i hovedsak vil beskrive som en tragedie.

Læreplanene, og kravene som stilles til elevene, er rett og slett ikke dagsaktuelle nok. Ungdom i dag mangler i stor grad global bevissthet, og folk har null peiling om verden utenfor landegrensene, med mindre de selv er interesserte og fordyper seg i dette utenfor skoleverket. Jeg vil her se spesielt på tre fag i videregående skole som jeg ser på som hinder for modernisering av landet.

Norskfaget syntes jeg kanskje var det verste faget i videregående skole. Dette overrasket mange. Jeg likte jo å lese, og var god til å skrive, sa de. Det var muligens riktig. Jeg er en lesehest. Jeg tror imidlertid den beste vaksinen mot lesetrang og skrivekløe er et norskfag slik jeg opplevde det. For det første var det i hovedsak et litteraturfag i de to siste årene på videregående. Jeg tror ingen var oppriktig interessert i det. Man ble i hovedsak også lite prøvd i dette på eksamen og tentamener. Det fremstod som totalt irrelevant for enhver fremtidig yrkeskarriere. Jeg har ikke kommet på "bedre tanker" etterpå. For det første må en huske at litteraturhistorie i sin essens er konstruert, det er ikke en naturgitt enhet som kan observeres, men et skaperverk i seg selv. I tillegg har jeg følt at utdragene og forfatterne man så på, faktisk ikke har vært det folk har lest. Hvordan kunne de da ha hatt slik innflytelse på folk, og således ha så stor betydning? De ulike periodene er også definert med basis i enkelte utvalgte forfattere, gjerne kritikeranerkjente. Noe av begrunnelsen man kan gi for overhodet å ha faget er at det har skapt en såkalt norsk identitet.

I læreplanen for norsk står det også: "Norskfaget er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling."

Jeg ser således norskfaget som noe som i hovedsak er nasjonalistisk propaganda. Det er nemlig ikke naturgitt at man i første instans føler at ens identitet i hovedsak er tuftet på hvilke landegrenser man tilfeldigvis ble født innenfor, i vår globaliserte verden. Dette er jo åpenbart, da selv læreplanen antyder at denne identiteten må læres.

Er dette bra? Se innlegget mitt med tittel "Gårsdagens høyeste høye" for nærmere utgreiing om nasjonalismens problemer.

Man snakker mye om mobbing i dag. Når man lærer om norsk identitet, om norsk litteratur, og lignende, innebærer det at noen er utenfor. Enkelte kan stille seg spørsmålet, er dette norsk, eller ikke? Dette er et flytende, og lite konkret ord, når det ikke definerer et språk eller etnisitet. Når man definerer å spise appelsin (gjerne fra Spania) som en norsk aktivitet, er det innlysende at det er et ullent ord i praktisk bruk. Jeg føler at skoleverket ikke hjelper til å skape en global bevissthet, eller støtter opp tanken om individuell identitetsforståelse.

Da jeg gikk på videregående lærte vi ingenting om ikke-norske forfattere. Vi leste noen få svenske og danske tekster. Dette må da kunne sies å være i høy grad navlebeskuende. Da jeg luftet min frustrasjon over at vi i det hele tatt brukte så mye tid på å gå i detalj på litteratur (hvorfor ikke musikk, malekunst, dans eller film, om man ser det i et kunstnerisk aspekt?), fikk jeg et interessant svar. Det ville være flaut om vi ikke kjente til Ibsen om man kom opp i en samtale om litteratur i utlandet. Vel - slik jeg ser det, er det minst like flaut at nordmenn flest ikke vet hvem Lev Tolstoj eller Goethe er, og jeg tror dette vil være en langt større flause i en litteraturdebatt internasjonalt. Uansett, tviler jeg på at allmennelever flest, eller studiespesialiserende, som det vel heter i dag, tenker å begi seg til en internasjonal, eller europeisk litteraturkonferanse. Jeg synes mesteparten av det man lærer i norskfaget på videregående er så sært, at det egentlig burde vært reservert litteraturstudenter på universitetet.

Jeg ser at det i læreplanen for kunnskapsløft-norsken, legges opp til at man skal lese noe internasjonalt. Jeg håper dette også fungerer i praksis. Men fortsatt mener jeg at all denne litteraturhistorien, den være seg nasjonal eller internasjonal, er overflødig.

Sammen med et geografi-fag der man ikke lærer en døyt om andre kulturer eller land (i kunnskapsløftet har man i det minste begynt å pugge europeiske hovedsteder), men det er en skam at det nordmenn flest kan om resten av verden har de lært i historiefaget - det er tross alt ikke slik det er i dag. Jeg tror skolens svikt på dette punktet vil vise seg senere. Ikke minst tror jeg det har hindret integreringen av innvandrere, minsker både respekt og kunnskap om andre kulturer pluss at elevene ellers ikke under noen omstendighet ser for seg en fremtid i et annet land, eller ha noe med det å gjøre. Dette er tragisk. Vi ser konsekvensene for eksempel i at det er relativt få nordmenn som tar utdannelse i utlandet selv om det i teorien er lett å gjøre det i enkelte land, som Lånekassen gir støtte til.

Om jeg hadde fått anledning til å gjøre noen endringer i skoleverket, ville jeg i det minste lagt inn noen timer der elevene kunne lære om kulturer og politiske systemer utenfor Norge, og heller redusert noen timetall i norsk litteraturhistorie.

Religionsfaget opplevde jeg som flott på videregående skole. Vi lærte om kristendommen, jødedommen, islam, buddhismen og hinduismen, hadde gode diskusjoner om etiske problemstillinger og hadde interessante fordypningsprosjekt. Man lærer mer om kristendommen enn de andre religionene, noe jeg faktisk føler, inntil videre (ikke for alltid), er berettiget siden man kan finne elementer fra den i så mye som til tross alt reelt er tilstedeværende i samfunnet. At islam er den religionen man lærer nest mest om er også på sin plass, grunnet at muslimer utgjør 1,5% av befolkningen i landet, og at det er viktig for å forstå mange av sakene som frontes av media for tiden, knyttet til islam.

Jeg synes imidlertid det er forferdelig at man ikke MÅ, i følge planen til kunnskapsløftet, lære om buddhismen, hinduismen, jødedommen OG sikhismen. Ca. 0,4% av Norges befolkning er buddhister, en god del folk i Vesten konverterer, og det er en religion som i stor grad skiller seg fra de andre, i og med at den mangler en gud. Om elevene kun lærer om monoteistiske religioner med gudsfokus, får de gjerne et inntrykk om at all religion handler om menneskets underkastelse under en diffus Gud. En burde også lære seg å ha forskjellige perspektiver på virkeligheten, og se at det finnes flere måter å se ting på. Da burde en også sørge for mangfold i religionsfaget. En burde også lære om andre livssyn. "Religion og etikk" er derfor et fag som burde vies større plass i videregående skole. Igjen mener man at man kunne kutte i norsk litteraturhistorie for å gi plass, eventuelt overflytte noen drøftinger av etikk og lignende over til samfunnsfaget, og la være å bruke tid på å definere kultur og lignende som samfunnsfaget nå brukes til.

Det største problemet i skolen er bruken av datamaskiner og laptoper i timen. Elevene påstår de må ta notater, mens de i virkeligheten chatter med hverandre på facebook, spiller online-spill og prater på msn messenger. Dette vet lærerne, men politikere ser ut til å innbille seg at elevene uten å ha laptopen oppslått på skolepulten ikke kan lære seg å beherske IKT og data. Hvordan 60-årige lærere skal lære ungdommer noe om teknologi som er i såpass kontinuerlig og rask utvikling som IKT er, er for meg ubegripelig. Dette er en tidstyv i skolen. Gi elevene penn og papir tilbake.

Et annet problem er gruppearbeid. Dette er et latterlig eksempel på hva en kan finne på når en diskuterer noe hypotetisk langt unna de reelle tingenes tilstand. Det er helt håpløst å lære noe kollektivt. En har enda ikke lyktes i å linke elevenes hoder sammen og la dem komme til en felles, biologisk tuftet, aha-opplevelse. Effektiviteten i gruppene er lav. En må ofte vente på at andre grupper er ferdige med å analysere dikt, drøfte første side i romanen "Sult" av Hamsun, mens halvparten av gruppen snakker om gårsdagens episode av Hotel Cæsar. Dette er uakseptabelt. Jeg tror det er klart for alle som ønsker å lære på skolen at det finnes bedre måter å arbeide på. Når jeg har fortalt om dette for folk fra andre deler av Europa ler de. Det er jo klart at gruppearbeid som det der ikke kan funke! Det ser for meg ut til at gruppearbeid, slik vi kjenner det fra skolen, der folk plasseres i gruppe for å lage en rapport, legge frem en presentasjon eller lignende, er et skandinavisk fenomen. Skandinavia gjør det ikke så bra på internasjonale tester og sammenligninger av skolesystemer. Et annet problem er at når man får gruppeoppgaver, deles det opp mellom medlemmene av gruppene, og en lærer således kun om akkurat det lille en selv skriver om. Ofte må også enkelte gruppemedlemmer bære hovedbyrden mens svakere, eller latere, elever slipper unna, og således ikke lærer en døyt. Samlet karakter på et slikt arbeid blir kanskje 4, noe som av enkelte tolker som bra, siden dette gagner de svake elevene. At de da kanskje har lært mindre enn de normalt gjør, og at de trekker ned de ambisiøse elevene, som trenger høye karakterer for å komme inn på medisinstudier, ser ikke ut til å uroe enkelte lærere eller pedagoger i nevneverdig grad. Dette er direkte umoralsk, og håpløst. I hovedsak mener jeg at ihvertfall 95% av gruppearbeidet elevene blir satt til å gjøre på videregående skole, og også i ungdomsskolen, er unødvendig, og bør kuttes ut.

Pugging må også tilbake i skolen. Spesielt i språkfagene. En KAN IKKE lære språk uten å pugge! Dette er også årsaken til at så mange har hatt femmedspråk i videregående skole uten knapt å kunne presentere seg på språket etter tre år.

Norsk skole er dårlig, og jeg tror vi vil merke konsekvensene av synkende nivå om noen år. Vi vil også se at land som har vært mindre eksperimentelle med skoler, kommer til å fortsette med å score høyt i årene fremover. Dette fører til at nordmenn blir enda mindre konkurransedyktige på det internasjonale arbeidsmarkedet, og kanskje også vil de bli utkonkurrert på "hjemmebane", noe som kan, ironisk nok, føre til større skepsis mot arbeidsinnvandrere, selv om det norske skolesystemet har slått bena under seg selv.

Innlegget heter syklubbskolen uten en tråd, fordi dagens skole kan strippes ned veldig mye, og du vil se hvor tynn den er under alle de pene kleslagene som de flotte formuleringene i læreplaner utgjør. Spesielt partiene på venstre-siden har ekstremt dårlig perspektiv og innsikt i det jeg ser som utfordringene i skoleverket.

Partiet Venstre, som jeg tross alt sympatiserer med, tror jeg gjør litt feil i å fronte læreren som en løsning på problemene i seg selv. Selv om det er viktig med en god lærer, må han også ha noe fornuftig å lære bort, og det må læreplanene legge opp til.

Men det er jo morsomt nok for elever flest i videregående skole, men går man på skole for å ha det morsomt? Om dette er innstilillingen en har til skole, hvordan skal en da bli dyktige arbeidere senere? Litt plikter må en kunne oppfylle.

Et personlig innlegg om religion og politikk i 2009

I en slags kreativ desperasjon, grunnet at dette er det tredje forsøket på å skrive det tredje desemberinnlegget i løpet av de siste dagene, velger jeg å skrive et innlegg om mine opplevelser med religion og politikk i 2009.

Jeg ønsket å skrive et personlig innlegg som skulle oppsummere hva jeg har drevet med det siste halvåret, men det ble ganske kjedelig å ramse opp forskjellige begivenheter, uansett hvor interessante de har vært i seg selv.

Kort sagt: Jeg flyttet til Oslo i august. Å studere historie ved universitetet i Oslo er en avgjørelse jeg ikke har angret på. Studiet er interessant, jeg trives i Oslo, og jeg har mange gode venner der, og har møtt nye og interessante mennesker også.

Jeg har vært mye opptatt av politikk og religion dette halvåret, som ellers. En del har lurt på hvorfor jeg har valgt å "konvertere" til buddhismen, og hvorfor buddhismen, som for folk flest er en fremmed religion er så viktig for meg. Dette skal jeg først forsøke å svare på, før jeg går over på en kort oppsummering av hvilke politiske saker som har opptatt meg.

Nøkkelordet er toleranse. Dette har opptatt meg i mange år. Toleranse høres stort, fint og flott ut, men hva legger jeg i det? På ungdomsskolen og tidligere hadde jeg det ikke alltid så lett. Jeg følte meg tidlig annerledes fra andre. Jeg ville helst ligge hjemme å lese. Ikke at jeg ikke ville være sosial, men jeg følte at det ikke var noen for meg. Skolen min, i et lite tettsted, var ganske fæl. Jeg opplevde mobbing, mer eller mindre i konkret form, i flere år. Jeg visste at det fantes mer de kunne ta meg for. Jeg var nemlig også homofil, og hadde mange tanker jeg aldri ville latt dem få tak i. Jeg møtte mesteparten av klassen med mistillit og nesten frykt. Jeg følte meg ikke akseptert. Jeg tenkte mye over hva homofile burde gjøre for å forbedre sin stilling, og jeg følte også sympati for andre uglesette grupper, da hovedsakelig innvandrere. Det hjalp kanskje ekstra at jeg snakket en del med noen fra Etiopia og Somalia som var langt mer modne enn mine klassekamerater, og som hadde interessante ting å fortelle om. Det var en uoverskridelig barriere mellom "de hvite" og innvandrerne, ellers -de hadde en del undervisning for seg selv, der de ikke var i de vanlige klassene, og da de kom kunne de ofte ikke norsk, og folk våget ikke snakke med dem på engelsk. Situasjonen frøs, og det kom aldri noe lenger. Men disse menneskene, blant annet, viste meg at det fantes folk som kunne prate seriøst og alvorlig, som kunne flere språk, som hadde kunnskap og så en verden utenfor TV-programmene og de nye mobiltelefonene de andre var opptatt av. Da jeg hørte stygge ting om innvandrere, våget jeg ikke si så mye. Jeg var jo selv et offer, men jeg forstod at vi var ofre for det samme.

Buddhismen mener det finnes tre usunne røtter, som er skyld i mye ondt: uvitenhet, hat og begjær. Jeg har følt hat på kroppen. Jeg vet at menneskene som var imot min annerledeshet, imot homofile generelt sett, og imot innvandrere i stor grad var preget av uvitenhet.

Jeg var kristen i mine tidligste år. Likevel ble jeg også fortalt i min oppdragelse, som svar på spørsmål om hva som skjer etter døden, at det er mulig man kommer til himmelen, eller det er mulig man blir gjenfødt. Kristne mener slik, buddhister og hinduer slik. For meg var det uforståelig hvorfor så mange, så tidlig, ville begynne å drikke og røyke enda de visste det var skadelig, spesielt det siste. Enkelte i klassen min hadde begynt å røyke da de var 12-13 år gamle. Hvorfor ville de kaste intellektet sitt over båtrekken? Hvilket behov hadde barn for å drikke seg fulle? Dette var noe som stod for meg som uforståelig og umulig å gjøre.

Samtidig kom jeg til et oppgjør med kristendommen. Jeg så, som så mange andre, at mye ikke hang sammen. Dessuten hadde min gudstro til stor del vært mørk, uten at jeg skal gå helt inn på det. Mange kristnes motstand mot homofili var for meg merkelig. Hvordan var det mulig? Var det ikke Gud som hadde skapt alt? Det stred mot all min fornuft at det skulle være så viktig for gud at jeg ikke var homofil. Enkelte av historiene i Bibelen syns jeg var ubehagelige, og jeg følte at det rett og slett ikke passet for meg. Dette sa jeg, når det kom til konfirmasjon, men jeg ville, som så mange andre, ha penger, og jeg fikk ikke lov til å konfirmere meg borgerlig. Jeg syntes det var hyklersk og dårlig av meg, men ønsket om penger vant, og dessuten foreldres motstand mot noe annet.

På barneskolen hadde vi allerede lært litt om buddhismen, men selv om historien om Siddharta var spennende, hadde jeg enda ikke fattet interesse for religionen som sådan. På ungdomsskolen imidlertid skulle man ha et stort prosjekt om en fremmed religion, og jeg valgte buddhismen. Dette arbeidet la jeg stor innsats i. Ellers leste jeg også bøker om religionen. Jeg ville vite mer og mer, og sa at jeg kunne tenke meg å melde meg inn i Buddhistforbundet, og melde meg ut av statskirken. Jeg var da 14-15 år gammel.

Jeg tror det var lett for meg å la meg rive med av historien om Buddha, som på mange måter var en opprører. Han forlot palassets pomp og prakt mot sin fars vilje for å finne sannheten. Sannheten utfordret i stor grad den etablerte brahmanismen (betegnelse på religion i India, som i samlet og ordnet form i dag er hinduismen).

På de seks årene eller så som har gått siden den gang, har jeg lest mer om religion og blitt mer obs på hva jeg mener og føler er rett. Jeg har også siden da hatt en kort superkristen periode der jeg fordypet meg i kristendommen igjen.

Jeg har møtt fantastiske mennesker med buddhistisk bakgrunn.

Jeg har også engasjert meg veldig mye i temaet religionsfrihet. Jeg så det som et problem at jeg var medlem av en kirke jeg ikke tror på. Ca. 80% av Norges befolkning er medlemmer, selv om visstnok bare 32% tror på en gud. Jeg følte jeg måtte melde meg ut. Siden den religiøse organsiasjonen en var medlem i sist fortsetter å motta penger for ditt medlemskap fra staten, følte jeg at måtte melde meg inn i noe annet, og jeg valgte buddhismen.

Jeg regner meg for å være en praktiserende buddhist. Jeg prøver å meditere av og til, noe som gir meg ro, og som gir meg mulighet til å observere hvordan tankene mine oppstår og forsvinner. I tillegg prøver jeg å følge de fem "reglene" folk anbefales å følge: Å avstå fra å lyve, drepe, stjele, rus, og ha urett sex, ulikt tolket, men som regel er det snakk om voldtekt eller utroskap, der man sårer/skader et annet menneske. Reglene kan begrunnes rasjonelt i forhold til kjernen i filosofien.

Disse reglene var også en motivasjon for meg. Jeg fulgte allerede disse i større eller mindre grad, eller ønsket å følge dem, og så dem som fornuftige.

Buddhismen har ikke absolutte svar på alt, og kan vanskelig bli ektremistisk. Buddhismen har ingen gud, men som regel vil buddhister si at kanskje finnes det, kanskje ikke, vi har ikke sett det, og tar ikke stilling til det, men vil gjøre det best mulig her og nå.

Siden jeg har lest om buddhismen med jevne mellomrom de siste seks årene, føler jeg at Buddhas hovedbudskap er naturlig for meg.

Buddha sa noe slikt som at ingen religion kan være viktigere enn menneskets lykke. Det er noe jeg tror mange i dag er enige i.

Dette henger også sammen med mine syn på andre ting. Å være tolerant, kan gjerne også følge hånd i hånd med å være verdiliberal.

Jeg har vært opptatt av at jeg ikke ønsker å presse ferdige løsninger ned over hodet på folk (et mulig unntak fra dette, se mitt innlegg om fyll og avgifter). Ingen stat eller samfunn jeg har vokst opp i har gjort det med meg i stor grad, og jeg ønsker ikke at slikt skal begynne å skje heller. Jeg mener individet bør ha størst mulig frihet. Alle bør ha sin sjanse til å søke lykke på sin måte, slik jeg prøver å følge min vei.

Derfor har jeg som regel erklært meg verdiliberal. Jeg er ikke begeistret for at stat eller flertall eller noen skal bestemme over individet, der ikke individet overkjører et annet individ.

Det har neppe gått så mange forbi som har lest bloggen min at jeg har vært svært engasjert i debatten om islam i år.

Hvorfor skal så jeg blande meg opp i dèt?

Jeg ser det som en krenking av individet når man skal frata noen retten til å gå med hijab, burka eller annet plagg. Jeg så det som en krenking av individet, av eiendomsretten og av religionsfriheten da Sveits innførte minaretforbud. Det er aldri greit å gripe inn mot en annen person, eller hans eiendom, så fremst han ikke har overgrepet seg på noen andre, og strengt tatt gjør man ikke det med å sette en hijab på eget hode, eller ved å sette opp en minaret på en eiendom som er lovlig kjøpt og betalt. Jeg forstår at noen bruker det fordi de føler de må, og slik sett er presset utenfra, men det er ikke noe statlig lovverk som tvinger, og bør heller ikke være det. Jeg skal ikke gå inn på denne saken nå, ettersom jeg har nevnt det tidligere, og muligens kommer til å nevne det mer i fremtiden.

Ellers har jeg snakket om EU, privatisering, kommunereform (sammenslåing), økt internasjonalisering, bistand, rettferdig handel, fred, prostitusjonsloven og slikt. Noe av dette har jeg kanskje nevnt her, noe har jeg kun diskutert fra tid til annen med venner, eller kommentert på nettaviser.

Venstre gjorde det dårlig i årets stortingsvalg. Det syntes jeg var særdeles beklagelig. Jeg er selvfølgelig ikke enig med partiet i alt, men det er det partiet jeg er nærmest, og jeg synes vi trenger et sterkt verdiliberalt parti som kan komme til orde i et polarisert debatt-klima.

Liberale verdier er under angrep (i hovedsak fra høyrepopulister), og kommer nok til å fortsette å være det i 2010 . Vi ser det spesielt nettopp i henhold til inngrep i (eller forslag om det) religionsfriheten, da med henblikk på islam i Vesten. Men snakker vi godt nok, og er nok engasjerte, kan vi kanskje gjøre noe. Individet betyr noe, og individer kan både snu tankestrømmer og være med på å lege skader som har vært gjort, og kanskje til og med innlede helingsprosessen.

Tror dette er det nærmeste jeg kommer et personlig innlegg, og en oppsummering av det siste halvåret. Religionsdelen fikk nærmest elementer av selvbiografi, men det får så være.

2009 har vært et spennende år, med noen reale dødpunkter. Den siste halvdelen har vært særdeles fin, og det er takket være en god del herlige mennesker, og noen spesielle i særdeleshet. Jeg er veldig glad for det.

Til tross for at jeg føler jeg har en god del svar på livets mysterier, er det alltid vanskelig å leve opp til både idealer og ideer når man føler seg ensom og alene. Energien forsvinner. Det er lett å preke, men det er ikke greit når man ikke har noen å preke til. De som hører på meg, og som har tid til meg med korte eller lange mellomrom, fortjener en stor takk. Jeg kom litt inn på en ensom ungdomstid i religionsdelen av dette innlegget. Denne høsten har vært den tidens motpol. Det er herlig. Man mister styrken til å bry seg, uten at andre støtter opp.

Om rotet som flyr over gjerdet, og togene som suser avgårde

Jeg tror at din personlige frihet er det viktigste innenfor politikk, at god politikk vil gi deg rettigheter fremfor å innskrenke dem. Med et slikt utgangspunkt er det lett å trekke konklusjonen at miljøtiltak er en direkte trussel. Det koster, og begrenser folks rett til å søle, noe som igjen kan gå utover økonomien.




Men...


For en tid siden overhørte jeg en dame si noe til noen tenåringer, som jeg bet meg merke i. Damen klagde over rot utenfor noens hus. Tenåringsjenten sa noe jeg anså som særdeles fornuftig: "De må ha rett til å rote utenfor sitt eget hus". "Nei", sa damen.


Jeg reagerte selvfølgelig på damens angrep mot roternes rett til å bedrive sin ønskede aktivitet på egen eiendom. Hun fortsatte med å si at naboens bakgård var hennes utsikt. Dette er et magert eksempel på hvordan en annens frihet kan gå utover DIN.

Imidlertid holder jeg fortsatt på at man bør ha rett til å rote på egen eiendom, så lenge rotet holder seg der.

Vi har imidlertid tilfeller der rotet flyr over gjerdet. Vi har, i større skala, forurensning. Vi har utslipp av både det ene og det andre som påvirker miljøet rundt oss. Dette er ikke bundet til privat eiendom. Den som kan låse luften til sitt eget område og hindre vinden i å føre den videre til naboen ville blitt geni-erklært.

Din frihet til å forurense, kan gå utover min valgmulighet til å velge om jeg skal leve et sunt liv eller ikke. Menneskelige aktiviteter påvirker uten tvil miljøet rundt oss. Nå tenker jeg ikke nødvendigvis på global oppvarming. Det er klare tegn på at mennesker i byer har mer kreft enn mennesker på landet, i hvert fall når det kommer til enkelte typer kreft. Dette er neppe uten grunn.


Som ikke-røyker irriterer jeg meg ofte over å bli blåst røyk i ansiktet. Jeg tenker at ai, den røykinhalingen var ikke sunn. Her gikk en annens frihet til å blåse røyk på meg utover min rett til å puste inn frisk luft. Dette er imidlertid en liten sak. En større sak er utslipp som får varige effekter på naturen rundt oss, og kanskje enda verre: vår egen helse!



Da Tsjernobyl-ulykken skjedde i 1986 havnet det også en god del radioaktivt avfall i Norge. I Hviterussland er etter sigende kreft et kjempestort problem i deler av landet. Tsjernobyl befant seg i Ukraina, ikke langt unna den hviterussiske grensen. Mange mener Hviterussland ble hardere rammet enn Ukraina. Ukrainas bakgård var Hviterusslands utsikt. På det tidspunktet var riktignok begge land sovjetrepublikker og sammen i Sovjetunionen, men ikke desto mindre ser vi hvordan utslipp ett sted kan føre til problemer andre steder.

Derfor ser jeg på en effektiv og rasjonell miljøpolitikk som liberal. En miljøpolitikk som sikrer best mulig luft til folk gir oss frihet - frihet til å kunne leve sunne liv, ikke minst.

Jeg kan kanskje leve med å puste inn litt røyk fra en ubetenksom røyker en sjelden gang, men jeg vil ikke leve i en tett eksoståke på permanent basis.

Noe miljøpolitikk vil være upopulær. Når industri må ta hensyn til miljø blir det flere utgifter for bedriftene til dèt. Om forurenseren skal betale, og det er avgifter på utslipp av sprøytegifter og klimagasser, kan det gjør vilkårene noe vanskeligere - for forurenseren. Helst skulle alt ha vært lett for oss alle. Imidlertid - vi skal trekke frisk luft, folkens!

Dette kan høres ut som en romantisk forestilling om skoger, fjell og indianere. Nei. Tvert imot. Klimafokuset kan også tillate oss endelig å modernisere en god del infrastruktur! Helt ærlig: Vil du egentlig kjøre bil i mangfoldige timer, om du kan ta hurtigtog, der du kan bruke tiden til noe annet? Du kan studere, lese, løse kryssord, sudoku... Venstre ønsker hurtigtog på strekningen Oslo-Bergen og Oslo-Trondheim. Hurtigtog vil ha mye mer å si enn folk aner. Alt i alt, hvis det tar fire timer på disse strekningene, vil det ikke ta stort mer tid enn å fly - du vil slippe å vente på bagasje, sjekke inn og kanskje også sikkerhetskontroll - og å vente i en halvtime etter boarding.

Ikke minst kan slike hurtigstrekninger bringe folk sammen på en ny måte. En tenker annerledes. Om Trondheim bare er et par kapitler i en spennende bok avgårde fra Oslo, blir Norge bundet sammen på en annen måte enn før. Hurtigtog i Europa er også med på å binde sammen verdensdelen vår, akkurat som internett hjelper oss å dele ideer.

Dette er moderne, og det er en fremtid jeg ønsker. En god del miljøpolitikk vil også kunne gi økonomiske gevinster, som for eksempel nettopp satsing på hurtigtog. For de fleste vil dette oppleves som et fremskritt.


Begge bildene har jeg tatt i Litauen. Bildet av fuglen er fra nord i landet, tatt fra turist-tog mellom den pittelille bygden Rubikiai og småbyen Anykščiai. Atomkraftverket er Ignalina-kraftverket i byen Visaginas. Dette regnes imidlertid som ganske ufarlig, selv om reaktorene er så og si de samme som var brukt i Tjsernobyl-kraftverket. En hel del penger er blitt brukt for å sikre atomkraftverket. Har tidligere skrevet et innlegg om dette, men har skiftet noe syn på saken med å stenge kraftverket i slutten av året grunnet ny kunnskap jeg fikk da jeg selv var på atomkraftverkets informasjonssenter i mai.

Venstre om miljø: http://www.youtube.com/watch?v=ibuJ-YQsvW8