Dehumaniseringen

Berlinmuren - bilde hentet fra Wikimedia Commons

Hvis vi skuet ned på jorden fra verdensrommet, ville vi ikke sett demarkasjonslinjer eller landegrenser. Vi ville bare sett én liten planet, bare én. Når vi trekker en linje i sanden, får vi øyeblikkelig en følelse av "oss" og "dem". - Dalai Lama, sitat hentet fra boken "Et åpent hjerte". 

Til venstre ser du Berlinmuren, selve symbolet på delingen av Europa i en såkalt fri og en ufri del. Den ufri delen var ufri på flere måter, ikke bare hadde den et undertrykkende system, folket der hadde stort sett ikke valgt det selv en gang. Flere av landene hvor det var langt mindre oppslutning om kommunismen enn i flere vest-europeiske land ble kommunistiske etter andre verdenskrig. Dette skyldtes i hovedsak tikktakkeri fra kommunistenes side og berodde ikke på noe bredt mandat fra folket. Statene i den ufrie delen av Europa fikk ikke Marshallhjelp etter andre verdenskrig, og hadde dårlige vilkår for å bygge seg opp. Det kommunistiske systemet fungerte ikke, verken i det fra begynnelsen av primært agrare Romania eller det industrialiserte Tsjekkoslovakia. De kommunistiske statene var særs lukkede også seg i mellom. Comecon, den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for den kommunistiske blokken, kunne aldri fungere slik EU gjorde, da statene var kjernene i økonomien. En kan alltids sette hermetikkbokser ved siden av hverandre på en hylle uten at det får så mye effekt. 

Gruppeinndeling, merketildeling og adskillelse er tilbakevendende trekk i menneskehetens historie. Flere av de politiske kampene som har vært utkjempet de siste hundre årene har vært kamper mot dehumanisering, eller umenneskeliggjøring. Jeg forstår dehumanisering som at en henger seg fast i trekk, innbilte eller reelle, ved en definert gruppe (som ikke nødvendigvis har definert seg selv) som en anser å gjøre medlemmene mindre verdifulle enn seg selv. Dette kan være en billig måte å gi seg selv innbilt verdighet på. Flere vet de gjør gale ting og det er fristende å peke på en annen og puste ut mens en sier: "jeg er ihvertfall ikke sånn". Det enkleste er da selvfølgelig å henge seg opp i trekk en vet en ikke har eller kommer til å få, som hudfarge, kjønn, innbilt etnisitet, seksuell legning eller livssyn. Et annet alternativ er å smykke seg med synlig adferd som en ser på som bedre enn andres. 

Flere store politiske ideologier tillater overgrep overfor andre innbilte eller reelle grupper. Marxismen tillater revolusjon mot borgerskapet. Nasjonalismen tillater undertrykking av andre nasjoner for å berike sin egen. Sistnevnte er det nokså lite refleksjon rundt. 

Det er for eksempel noe merkverdig når noen på venstresiden argumenterer mot EØS-avtalen med at den koster, da med tanke på at mye av denne prisen går til sosial og økonomisk utjevning i EU-landene. I følge artikkelen Norges økonomiske bidrag til EØS-samarbeidet på www.eu-norge.org er denne prisen på om lag 2,8 milliarder kroner årlig, noe som blir, om jeg har regnet riktig, cirka 0,2 prosent av det foreslåtte statsbudsjettet for 2012 som ifølge artikkelen Mer enn én tredjedel av statsbudsjettet går til trygd som kom på TV2s nettsider 6. oktober 2011 lå på hele 1006 milliarder kroner. Problemet sett med moralske øyne, det være seg fra de fleste store religioners perspektiv, eller kanskje til og med med et sosialistisk perspektiv, er at akkurat dette nei-argumentet er grådig og usolidarisk. Det illustrerer veldig godt hvordan selv "mild" nasjonalisme blinder og er i sitt vesen anti-humanistisk. Målt i BNP per capita (PPP) hadde Norge i følge CIAs The World Factbook $54,600 i 2010 mens Latvia hadde $14,700 og Romania bare hadde $11,600. Flere vil til tross for at EU er Norges viktigste handelspartner og at norsk næringsliv kan tjene på å ha åpen tilgang til området og da også det østlige som åpnet seg, omtale det som "snillistisk" å betale den lille "kontingenten". Det må legges til at dette uttrykket ikke er noe jeg har hørt fra venstresiden, men at jeg nå tenker mer på en annen gruppe debattanter. 

Bistandsmål på rundt én prosent av budsjettet er det også motstand mot blant enkelte. De fleste anerkjenner stort sett at noe penger skal redistribueres i Norge, men mange synes å mene det ikke skal deles med ikke-nordmenn, de er jo ikke nordmenn. En annen sak, som blir mye alvorligere, er at det kan se ut som om flere synes det er greit å føre handelspolitikk som går utover fattige deler av verden, så lenge det gjør Norge rikere. Nasjonstroen eller den nasjonale identitet har da i de tilfellene gjort at det anses som legitimt at andre nordmenn får av ressursene en skaper, men ikke mennesker utenfor de historisk konstruerte landegrensene. Siden jeg ser spor av denne troen og tankemåten langs hele det politiske spekteret i norsk politikk, burde enkelte gå i seg selv. Det er mye som strider mot dette tankesettet både i sosialistisk, kommunistisk, grønn og liberalistisk ideologi. 

Antihumanistisk tankesett har vi også sett i hatkriminelle handlinger utført i Norge nylig. Natt til søndag 11. desember i fjor ble Jessica Kiil angrepet utenfor Grand Hotel av et par. Hun ble slått bevisstløs og det siste hun husker er ifølge NRK at kvinnen ropte til mannen "Ta henne, drep henne, slå henne" før han virkelig slo henne - i magen. I Trondheim på selveste nyttårsnatten ble Stian Fikseaunet og en kompis slått til blods fordi de var homofile. Bak disse voldshandlingene ligger det nettopp en dehumanisering av henholdsvis mennesker med annen hudfarge og homofile. Fordi ofrene havnet i de kategoriene kunne de utsettes for det de ble utsatt for. 

Hvordan er det så når noen som i utgangspunktet er utenfor et fellesskap, for eksempel nasjonen, skal komme inn i den? En del av motstanden mot innvandring skyldes kanskje nettopp at det kan være vanskelig for mennesker som allerede ser på sin nasjon som av større verdi enn andre, å ta nye inn i denne. Hvorfor? Fordi det er vanskelig å finne kriterier som alle er enige i på hva som konstituerer nasjonen, nettopp fordi den er en idé, og det er ulike syn på hva som er den viktigste komponenten. For å øke aksepten for andre mennesker trenger man en ideologi hvor alle har plass, med det alle verdens beboere. Folk bør gå på sin egen mentale sandstrand og begynne å viske bort de linjene de har tegnet opp selv om det kan virke vanskelig. Vi må også sørge for at vi har bedre kjennskap til hverandre. 

Sann åndelighet bør bygge på en forståelse av verden som fellesskap og våre plasser som individer i den, og hvordan handlingene våre og tankene vi har får konsekvenser for oss selv og andre. 

_______________________________________________

I min roman som kommer ut senere i år er blant annet homofobi et tema og vi ser hvordan diskriminering av homofile er med på å trigge "arbeidsutvandring" fra øst-europeiske land. Hvordan er det å gå fra først å være Den andre som homofil, for så å bli Den andre som arbeidsinnvandrer i Norge? Dersom du er interessert i romanen min kan du forhåndsbestille eller få mer informasjon ved å sende mail til meg på kolja1988@gmail.com

Miljøpartiet De Grønnes innmarsj

Prognosene og gallupene har sett bra ut for Miljøpartiet de grønne i oppmarsjen mot lokalvalget 12. september, og det har sett ut til at de kommer inn både i Oslo, Bergen og Trondheim.

MDG er nå (oppdatering, 13. september) i femten kommunestyrer, deriblant Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Trondheim har de to mandater.

Norge har i dette henseendet ligget etter resten av Europa, da mange europeiske land har hatt sterke miljøpartier. Forklaringen på dette kan selvfølgelig være at spesielt partiene Venstre og SV har klart å få et slags eierskap til miljøsaken, og i tillegg har man sett fremstøt fra KrF og Senterpartiet.


I Sverige, hvor miljøpartiet kom inn i Riksdagen allerede i 1988, samme år som norske Miljøpartiet de grønne ble stiftet, er miljøpartiet veldig sterkt sammenlignet med i Norge. Det svenske partiet fikk 5,2 prosent av stemmene i valget i 2006, og vokste til hele 7,2 prosent ifølge electoralgeography.com i 2010 (eller 7,34 prosent ifølge Wikipedia).

I parlamentsvalget i Estland i år gikk De estiske grønne ganske mye tilbake, men partiet er likevel det femte største i Estland. Partiet gikk ned fra 7,1 prosent fra 2007 til 3,8 prosent i årets valg. Uten altfor god kjennskap til estisk politikk, kan en plausibel forklaring være finanskrisen i 2008 som traff Estland hardt, og at Reformpartiets økonomiske politikk kanskje virker tryggere enn fokus på miljøet etter en slik krise.

Fra Peipsi-sjøen, Estland.

Lyspunktet etter det alarmerende parlamentsvalget i Ungarn i fjor, hvor ytterliggående Jobbik fikk hele 16,67 prosent, og konservative (i ordets rette betydning, ikke som norske Høyre som er ganske liberalt etter europeisk standard) Fidesz fikk 52,73 prosent av stemmene, var at man tilsynelatende plutselig (følge Wikipedia stiftet i 2009) hadde et grønn-liberalt parti som fikk 7,48 prosent, altså LMP. Noe av årsaken til at grønne partier kan stå såpass godt i for eksempel Estland og Ungarn kan være at dette er mer plausible alternativ til høyre-partiene enn rent sosialdemokratiske eller sosialistiske partier, som landene har hatt dårlige erfaringer med, i nyere eller litt mindre ny tid.

Når man ser på partistrukturen i enkelte øst- og sentral-europeiske land, ser vi at den er mer fluktuerende enn i Vest-Europa. Dette kan forklares med at demokratiene er relativt nye, og at verdier er mindre fastsatte og det er en større dynamikk enn i det gamle Vest-Europa, både på godt og ondt. Samtidig har sammenligningen med dynamikken f.eks. i Baltikum gjort at jeg har stilt meg spørsmål om hvordan i alle dager syv partier i Norge kan sitte på Stortinget i år etter år, uten at nye kommer inn og befester sin posisjon. Vi har nå hatt lokalvalg, men det er ikke noen hemmelighet at det kan være en god base for Stortingsvalget i 2013. Under dette lokalvalget har vi sett at ting har begynt å bevege seg, og mediene har i større grad tatt med Miljøpartiet De Grønne i betraktningene sine, og partiet er muligens på vei ut av "Andre"-blokken. Det har tidvis sett ut til at norske medier har tatt de mektige syv som gitte, og at norsk politikk har blitt redusert til balansen mellom Frp, Høyre, Krf, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

I Sverige og Norge har vi hatt et problem med supersolide politiske blokker, og håpet er at MDG kan transcendere disse. Hanna E. Marcussen skriver i et notat på sin Facebook-side:

Verken miljø, fredspolitikk eller en positiv innstilling til mangfold er eksklusive verdier for venstresiden. De som deler disse verdiene burde samarbeide mer, ikke mistenkeliggjøre hverandre fordi man forsøker å presse disse verdiene inn i blokkpolitikk.


Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, og noe av det som kommer frem her er også årsaken til at jeg stemte på MDG til fylkestinget i år.

I tillegg tror jeg vi trenger en debatt om hva som faktisk skal styre samfunnsutviklingen, og den debatten får vi ikke på politisk plan på den måten vi burde uten nye impulser. Det bør være åpenbart for alle som har fulgt bloggen min at jeg ikke mener disse impulsene bør komme fra den nye høyre-ekstreme bølgen. Det ser ut til at MDG er det politiske partiet som best kan trigge en vitalisering av norsk politikk.

Hjort i Nepal

Jeg tror også at tiden har kommet for å snakke om dyrs verdi. Dette er en debatt som ikke har vært tatt grundig nok, selv om vi har hatt et folkelig engasjement mot pelsdyrdrift. I buddhistisk tenkning er lidelse, evnen til å lide og føle angst, og også potensialet for det motsatte, viktig. Det samme finner vi trekk av i andre religioner, hvilket også viser at grønne verdier ikke tilhører venstresiden eksklusivt.

Faktisk vil jeg hevde at høyre-venstre-aksen er nok en manifestasjon av Vestens dualistiske tenkning, som har skapt nok problemer. Dualismen er selve fundamentet for dehumanisering av den "andre", som vi har sett i ekstreme ideologier som kommunisme og nasjonalisme kulminert i nazisme, holocaust og - under kommunisme; utrenskninger under Stalin, Mao og Pol Pot.

Det er veldig mange positive trekk i MDGs "Hovedprinsipper for grønn politikk". Ved siden av en tydelig pasifisme, legger MDG også til grunn at "ingen samfunn eller kulturer er statiske og entydige, og at alle har potensiale for positiv utvikling". Dette er åpenbart riktig, men har ikke alltid styrt vestlig politikk, som tidvis har hatt et schizofrent forhold til endring: Samtidig som politikerne har trodd de kan forandre saker og ting, har ofte synet på motpartene vært statisk. Dette gjelder blant annet Vestens krigføring i Midtøsten og USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Tidvis har dette båret preg av dataspill-mentalitet. Du har ti motstandere, og hvis du fjerner dem har du vunnet. Slik er ikke virkeligheten. Dreper du ett menneske, har du fått mange flere mot deg. Du får ikke noen til å lytte som du har stjålet noen fra! Dette er også noe spesielt høyresiden ofte har hatt problemer med å forstå. Samtidig har venstresiden hatt en tendens til å hermetisere staten med murer og reguleringer, noe som i voldsom grad er anakronistisk i 2011.

Dette er altså et håp om at debatten i Norge fra nå av kan bli annerledes, og at mediene skal ta til seg de nye tendensene, og at vi nå kan få en del nye debatter. Det finnes andre verdier enn kristne, sosialistiske og økonomiske. 

Kilder, blant annet
www.electoralgeography.com
www.mdg.no
Wikipedia
www.nrk.no
http://politisk.tv2.no/nyheter/de-gronne-jubler-for-gjennombrudd/

Ellers om valget:
http://www.vl.no/samfunn/article143980.zrm

Godt blogg-innlegg om MDGs suksessvalg:
http://tinesundal.blogspot.com/2011/09/nar-salaten-marsjerer-inn.html

Sanity is international and interreligious

I have received messages from my friends outside Norway having heard about the tragedy happening on Friday 22nd of July, when a Norwegian nationalist extremist killed at least 76 people. The people sending me messages of concern are people who care, and people who have not dehumanised me because of having different passports, mother tongues or religion. These people are doing the opposite of Anders Breivik, the assassin behind the massacre at Utøya and the bomb attack in Oslo centre. My friends see me, other citizens of Oslo, the victims and their families, relatives and friends as individuals worthy of respect. The assasin did not. His ideology - extreme nationalism - cherish lines in the sand and mythological history, not extending far enough back in time, as the most important in life. This ideology, along with certain other political ideologies, threatens with wiping out what healthy religious practice and good ethical philosophy have tried to develop: compassion for all human beings and equality, maybe not of material possessions, but of personal worth.

Extreme nationalism manifests itself in violence everywhere in the world. However, as all educated people know, nationalism is a quite new ideology, which has its origins in the 19th century. Its dire concequences could be seen in the politics of Nazi Germany, and the nazi protectorates, and other right-wing authoritarian regimes. It could also be seen in the hidden Russian chauvinism of the Soviet Union, where national minorities were in a higher risk of repression than ethnic Russians. It can be seen in the actions of Hindu nationalist groupings in India, like Shiv Sena. It has been seen in tribal strife in Africa. It has been seen in the violent actions of IRA, or Palestinian activists and Israeli reactions. Less violent manifestations have been seen in the immoral treatment of certain asylum seekers in Norway, like the Ethiopian group having worked in Norway for years, paid taxes, learnt Norwegian and had children in Norway, whom the politicans have punished by taking their jobs and threatening with throwing them out of the country. These are the very people having paid parts of the politicians´ wages. In this case we have seen apathy from most of the Norwegian titulars. It shows us one thing: citizenship, modernity and political ideology have let people accept different moral treatment of certain groups than others. In certain discussions regarding this topic I have been met with the answer "... but it is OUR country". Differences in my criteria and these people´s criteria have their roots in the following: whereas I emphasize action, the fact that the Ethiopian group has contributed and done something for the rest and also has the same value because they are human beings and actually present, the others emphasize some imagined implisit quality or trait lying in people. This is manifest in their passport. 

Nationalism has been growing in Europe recently, and while most of the people are either apathic or against it, those who are not have been let do what they want. They have been posting their hatred on internet communities, online newspapers and the likes of it, without a proper response. The reason why is that lots of us are disgusted by the extreme nationalists´ dehumanisation of people, and lots of people feel that it is impossible to talk with these people. However - this situation has been there before. This was also the reactions of lots of Europeans when they saw the rise of Nazism. Apathy and passsivity don´t solve anything.

On the other hand - violent nationalism thrives in a climate of dualism. Where it is common and considered natural to draw lines in the sand between you and me, whether in terms of nationality, political view, religion, sexual orientation or anything similar, and considering these absolute - this mentality will more seldom be questioned. Computer games where the good guy has to shoot the evil zombies might not be so innocent as we think. For me - morality has to do with actions and not with qualities. 

Because speaking deeply - there are no inherent qualities. We are all human. This means we have a potential for change. This might be in a good direction or a bad direction. However, forgetting this - that the actions are what counts, might lead to dehumanisation. For the assassin killing so many people, these people were no people. They were manifestations of his enemy ideology, and just like a computer hero he went around shooting them. This mentality is utterly dangerous. 

Although we need to protest against wicked opinions, ideology and mentality, what we need most strongly to condemn is bad actions. Some actions are illegal. If the law is fair, it condemns certain actions, not imagined qualities. This means murder and violence are horrible actions. Furthermore, this means there should be no death penalty for any crime. This only carries on the mental dualism. No person is static. There is always a potential for change. Even the hardest stone is softened by the sea. 

One of my most cherished Buddhist tales is about the murderer Angulimala who collected fingers, but later in life he became a Buddhist and a pacifist. There is always hope for change in a positive direction. Seeing a person as lost in something you don´t like, and judging that person as undeserving of life, already contains the seed of dehumanisation - the start point of all totalitarian ideologies and mindsets. 

Statsgrenseparadokset

Det kan virke merkelig hvordan vi tar for gitt at det er naturlig for fugler og dyr å krysse statsgrensene, mens det for mennesket - som oppfant flyet, toget, båten og bilen - skal kreves et papir for å gjøre det samme.

Globaliseringen er et faktum. Og den skremmer. Sammen med teknologiske fremskritt og stadig lettere tilgjengelige kulturprodukter, i form av musikk, litteratur, film, mat og annet, er dette et element i en tilsynelatende raskere snurrende verden.

Mens noen jubler over utviklingen - at vi endelig kan reise lett til steder i verden andre drømte om for hundre år siden og aldri fikk se og at vi kan høre på den musikken vi vil med et enkelt tasteklikk - ønsker noen å skru klokken tilbake. Det er fristende å trekke paralleller til Opplysningstiden da religionen mistet sitt grep. Noen utvikler en ny verdensforståelse, men andre vil gjerne trykke seg hardere til sitt gamle verdensbilde.

Nasjoner er historisk konstruerte. Dette er ikke et syn. Det er et faktum. Alle nasjonskjennetegn er underlagt historisk forandring. Dette gjelder språk, kultur, mentalitet, klesdrakt, politikk, religion, geografiske grenser og til og med utseende. For dem som tror på etniske nasjoner, vil jeg si at selv DNA er foranderlig.

Meg i Khor Virap, Kaukasus

Nasjonalisme er i all hovedsak en ideologi som oppstod på 1800-tallet. Dette er en ideologi som gjerne understreker nasjonens egenart og setter nasjonen foran andre verdier, men den forutsetter også tro på nasjon som fenomen. Det finnes da også flere måter å forstå nasjon på - noen betoner politikk, andre kultur og en del også etnisitet. Historisk sett kan nasjonalisme se ut som en pussig bastard. I tidligere tider ville det være mer naturlig å operere med tre-fire planforståelser av gruppe: jeg-et, familien, lokalsamfunnet med de ansiktene man hadde sett, samt verden som helhet. Nasjon er i stor grad en tro. Selvfølgelig kan vi finne fellesnevnere nordmenn imellom som skiller denne gruppen fra kinesere, for eksempel, men det er samtidig et faktum at det er unntak - og stadig mer i dag, som deler av kulturen er global. Men, mer viktig er det at selv språket og kulturen er flytende mellom norske landsdeler og dialekter og tilsvarende svenske, og at det er vanskelig å argumentere godt for at likhetene mellom en sørlending og en nordlending er større enn mellom en nordlending 1 km fra svenskegrensen og en mann på andre siden av grensen, uten å trekke inn statsgrensene, som er historisk skapte.

En friere verden der forståelsen av menneskeheten som helhet blir mer utbredt er mulig, men trues i dag, som i de siste 200 årene, av nasjonalisme. Men den trues også av selve statssystemet. Selv om venstresiden ofte har vært flinkere til å se verdens folk som helhet og betone solidaritet med mennesker i andre stater, er det også denne siden som ønsker å bygge staten opp. Alle reguleringene og statsoppgavene er også med på å skape lojalitet til staten snarere enn menneskeheten, og gjør ideen om nasjon og gitte stater stadig sterkere. Derfor er det paradoksalt at den nasjonalistiske høyresiden klager over sosialistene som har ødelagt den norske stat og nasjon, mens det uten sosialistisk statsoppbygging mest sannsynlig ville vært færre nasjonalister i det hele tatt.

Det er en utbredt forestilling at mennesket trenger noe å tro på, og det trenger et fellesskap. I en tid der familien er svekket og mindre enn før, og religionen har mindre rolle enn før, tyr folk til politiske ideologier. Eller nasjonen. Som er en politisk ideologi. Men den er så innlært og så lite stilt spørsmål ved at folk ikke ser at det er en tro mer enn en objektiv enhet. Kristendommen, og da spesielt den katolske, har en fordel som nasjonalismen og de politiske ideologiene ikke kan matche i 2011, og det er at den ser menneskeheten som lik under Gud. Derfor synes på mange måter kristendommen som mindre antimoderne enn nasjonalismen og statssosialismen.

Selv er jeg buddhist. Og har studert historie. En av buddhismens hovedsetninger er at verden er foranderlig, den er impermanent. Historien bekrefter dette. I buddhismen er det ofte to nivåer av forståelse: individnivå og verdensnivå, eller systemnivå. Slik ser jeg også verden. Jeg kan velge hvordan jeg vil handle, og så påvirker mine handlinger verden rundt meg, og verden rundt meg påvirker meg, og alt er forbundet med alt. Derfor er det for meg også unaturlig å sette unødvendige grenser for ferdsel og kommunikasjon - i teorien. I praksis innser jeg at det ville være vanskelig å krølle sammen alle statsgrenser og kaste dem i en papirkurv over natten. En sakte liberaliseringsprosess har allerede startet, og den bør fortsette som den gjør, ikke reverseres. Spesielt i Europa, denne lille verdensdel med så mange små stater, er det viktig at nasjonalismen ikke vokser seg for sterk, og dette gjøres nettopp ved å utfordre den. Det er allerede mange som har utviklet en europeisk eller global identitet, og disse vil stille seg imot krig mot sine naboland og andre land de føler fellesskap med. Samtidig er det naturlig at utviklingen tas i trinn.

Verden uten statsgrenser

Jeg definerer ikke meg selv ut fra nasjon. Ganske enkelt fordi jeg ofte har mer til felles med folk som ikke bor eller er født i Norge. Jeg har mange venner i andre land, og derfor er det personlig når Per Sandberg truer med å melde Norge ut av Schengen. Da griper han inn i mitt liv på en måte jeg ikke finner ønskelig. Han utfordrer mine friheter. Og andres. Ingenting engasjerer meg mer. Da denne debatten raste for noen uker siden følte jeg meg så dårlig at jeg rett og slett måtte gå og legge meg i forbitrelse. Også på grunn av fordomsfulle ytringer mot øst-europeere. Jeg tok dette personlig. Ganske enkelt fordi mye av litteraturen jeg har lest kommer fra Øst-Europa, fordi jeg har bodd der, fordi mange av vennene mine er derfra, og fordi jeg vet at den jeg er har mye å takke dem for.

http://www.vl.no/verden/article132237.zrm
http://www.vl.no/kristenliv/article132238.zrm

Litauisk leksjon i integrering

I integreringsdebatten sammenlignes Norge "alltid" med Vest-Europa og USA. Dette er relevant når vi snakker om muslimske minoriteter, men landene i Øst- og Sentral-Europa kan også tjene som eksempler når vi snakker om minoritetspolitikk generelt. Et av få land i Europa der fremmedfiendtligheten i liten grad er politisert i dag er Litauen. Litauen fikk også ros fra EU-kommisjonen før EU-medlemskap for eksemplarisk behandling av minoriteter. I Litauen er 84% av befolkningen litauere (2009), mens det i Norge er 94,4% nordmenn inkludert samer (2007). Norge er mer homogent enn Litauen, altså.

Litauen var i middelalderen en flerkulturell stormakt. Folk med forskjellig religiøs bakgrunn var ønsket i riket for å skape dynamikk. Mens vest-europeisk elite var intolerant, og herskerens religion definerte undersåttenes tro, var Litauen (senere i union med Polen) liberalt. Selv om de fleste i landet ikke var litauere, men ortodokse slavere (hviterussere og ukrainere i hovedsak), var det lite tegn til misnøye. Toleranse skapte lojalitet til staten blant folk som likevel stod nærmere russere enn litauere i kultur.

Litauen gav alle borgere statsborgerskap etter selvstendigheten fra Sovjetunionen i 1991, i motsetning til Estland og Latvia, der store deler av den (i hovedsak russiske) minoriteten mangler statsborgerskap. Forholdet til Russland og forholdet mellom innbyggerne i staten er i dag mer harmonisk i Litauen enn i Estland og Latvia.

I følge den litauisk-polske gode naboer-traktaten av 1994 var medlemskap i en etnisk gruppe et individuelt valg og skulle ikke være kilde til diskriminering. Innvandrere kan altså bli litauiske. Mange i Norge vil aldri regne en innvandrer som norsk Vi har uttrykket annengenerasjons og tredjegenerasjons innvandrer, som forteller innvandrerne at deres barnebarn også vil være innvandrere uansett hva de gjør, uansett om de blir mer norske i adferd enn de fleste nordmenn kunne drømme om å bli selv.  Ekskluderende nasjonsforståelse fører ikke til lojalitet til staten.

Dette betyr også at vi ikke må akseptere overtramp fra innvandrere som vi ikke aksepterer av våre innfødte. Alle må være lik for loven.

I Litauen er fremmedfiendtligheten langt mindre politisert enn i andre europeiske stater. Har vi noe å lære?

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/foghrasmussen-nato-har-laert-av-krigen-3351673.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10012044
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-ha-nasjonalt-hijabforbud-3358742.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-alene-om-hijabforbud-i-barneskolen-3359242.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10012239
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/muslimer-vil-ha-hijabforbud-3359634.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10020101

Er det typisk norsk ikke å gi?

Flomkatastrofen i Pakistan får mindre oppmerksomhet enn den strengt tatt burde. Hvertfall 1600 mennesker har så langt mistet livet. Dette er, om vi skal dømme etter mediedekningen, rangert som langt mindre viktig enn at tre mennesker er forsvunnet i det såkalte "Grønlandsmysteriet". En rekke medier bedømmer tydeligvis en saks viktighet etter hvor mange ganger man kan bruke ordet "nordmann". Slik kan det se ut.

På vg.no kan man delta (om man vil er en annen sak) i en diskusjon med tittelen "Lei av å gi til korrupte regimer", etter å ha blitt informert om at Ola Nordmann ikke vil gi til Pakistan. Herved kan man føye det til listen over typisk norsk, ved siden av å være god (sagt av vår kjære Gro).

Med dette har jeg antydet to problemer i Ola Nordmanns mentalitet (ironi- og forenklingsalarm). Ved enhver tenkbar mulighet presterer ulike medier, politikere og... folk å fremheve nasjonalitet. I 2010 skal vi fortsatt forestille oss verden som delt inn i 200 kollektiver, hvor vi skylder vår lojalitet og empati til kun ett av dem - i høyden kan vi låne bort litt dersom vi reiser på ferie eller velter oss i kulturprodukter fra noen av de andre, men for all del: ikke la det gå for langt. Denne kollektivistiske tankegangen, og nasjonsdyrkingen har klart utspilt sin rolle i verden, og i 2010 med alle moderne kommunikasjonsmidler er det mildt sagt en anakronisme. Det er en farget virkelighet man får servert. Om noen er i nød, må det fremheves om det er en nordmann. Om noen er kriminelle kan vi bruke navn og fremstille gjerningsmannen som et individ, dersom han ikke er innvandrer vel og merke - da skal personen fremheves som offisiell representant for sitt hjemland.

Problem nummer to går også på kollektivistisk tankegang, og er kanskje et kulturelt trekk ved at folk i Norge i så stor grad er statsintegrerte. Man har stemmerett og man tas vare på av staten ved hjelp av velferdsgoder, og man kan - ihvertfall i teorien - påvirke gjennom offentlig debatt. At "Ola Nordmann" ikke vil "gi til korrupte regimer" antyder enten en ekstrem mistillit til ideelle organisasjoner og bistand, eller en total mangel på forståelse for et skille mellom statsform og styringssett på den ene siden og individet på den andre. Et menneske i nød bør hjelpes dersom en har ressurser til å hjelpe, uten å skyte seg selv i foten. At individet tilfeldigvis lever under et korrupt regime gjør ikke flommen lettere å takle. Pakistan er strengt tatt ikke demokratisk. Befolkningen kan således ikke lastes for regimet de lever under. Hvor har det blitt av empatien?

Norske myndigheter har bestemt seg for å gi 100 millioner kroner (justert opp fra 30 som først var antydet), mens FN har kalkulert at det trengs hvertfall 2,8 milliarder. Den norske statskassen bør åpnes for dette, siden politikerne ellers er opptatt av å skryte av at Norge er så rikt (og nei: pengene kan ikke bare øses ut over "Ola Nordmann" da det vil få uheldige økonomiske konsekvenser da landet igjen faktisk befinner seg i verden og overoppheting av økonomien ikke er tilrådelig).

Dersom du ønsker å hjelpe våre medmennesker i Pakistan kan du for eksempel ringe 820 44 001 og støtte Røde Kors sitt arbeid i Pakistan!

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/flomkatastrofen-dette-var-huset-mitt-3265120.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/enormt-behov-for-noedhjelp-i-pakistan-3264424.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/norge-gir-100-millioner-til-pakistan-3264799.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10035376
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10035510
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10035592

Viktige valg - norske medier svimer rundt

Delvalgene til den ungarske nasjonalforsamlingen 11. og 25. april gikk nærmest norske medier hus forbi. Selv Aftenposten hadde kun ørsmå notiser i henhold til dette, og informasjonen man fikk var i hovedsak takket være leserinnlegg - det jeg kunne se. Jeg kunne ikke akkurat se at valget fikk stor oppmerksomhet heller i de andre mediene. Det ble riktignok nevnt såvidt. Dette er hårreisende.

At det ungarske valget ikke fikk større oppmerksomhet er hårreisende av flere årsaker. For det første er Ungarn et EU-land og har rundt 10 millioner innbyggere. For det andre reiser ganske mange nordmenn til Budapest og det er direkteruter fra Oslo. For det tredje, og dette er viktigst, fikk et høyre-ekstremt parti, Jobbik, hele 16,67 prosent av stemmene. Burde ikke dette vekket interesse?

Valget i Storbritannia fikk mye oppmerksomhet. Fornuftig nok. Storbritannia er, om ikke i like stor grad som før, fortsatt et viktig land, og valgsystemet er fascinerende nok. Partiforskjellene er imidlertid ikke langt på nær så store eller interessante som ved valget i Ungarn, og resultatet ville ikke få noen grunnvoller til å skjelve. Jobbik i Ungarn derimot, kunne, dersom det ble enda større, ha truet Ungarns forhold til nabolandene, som f.eks euro-landet Slovakia.

Det er nå snart valg i Tsjekkia. Forventningene mine til media er LAVE, spesielt siden MGP-sirkuset kommer til å overskygge valget totalt. Det er imidlertid også en god del årsaker til å se nærmere på valget også i Tsjekkia. Ikke bare er Praha en av hovedstedene i Europa flest nordmenn har reist til i det siste, men også i Tsjekkia er det en interessant partiflora. På en meningsmåling i dag, 24. mai 2010, fikk kommunistpartiet 13,1 prosent.

Hvorfor er det ikke mer dekning av valg i EU-land som mange reiser til og som får slike interessante utfall? Jobbiks suksess i Ungarn skyldtes muligens frustrasjon over en rød regjering som mange var skuffet over, men viser også en felleseuropeisk trend: økt fremmedfrykt og nasjonalisme. Se for eksempel Norges egen rødgrønne regjerings inhumane flyktningpolitikk, eller jamfør med situasjonen i Tyskland.

Er norske medier konservative? Ser de ikke at land som Ungarn og Tsjekkia ikke lenger er kontrollert fra Moskva og har en selvstendig politisk utvikling? Tar mediene det for gitt at det ikke er interesse i befolkningen? Jeg tror at for politisk engasjerte mennesker er det interessant at høyreekstreme eller kommunistiske partier får sterk oppslutning i EU-land. Dessuten sprer slike trender seg. Hele Europa er nå mer fremmedfiendtlig enn for noen år siden. Å ikke vise ekstrem-utslagene av dette er å holde befolkningen for narr. Det kan fort spre seg hit og banke på egen dør. Ungarn, Russland, Østerrike og Tyskland, samt andre land hvor nasjonalisme og fremmedfiendtlighet står sterkt er ikke skilt fra oss med et jernteppe - og det er ingen vits i å late som.

http://e24.no/makro-og-politikk/article3663461.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10007242
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/polen-drukner-i-flomvann-3213930.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/stoltenberg-tror-paa-skogavtale-i-oslo-3213871.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/faar-oel-for-aa-stemme-i-tsjekkia-3217091.html

Syklubbskolen uten en tråd

Selv om det i all hovedsak var en interessant affære å komme seg gjennom allmennfag på videregående skole, var det en rekke irritasjonsmomenter og grove mangler, som var tydelig for mange elever, og kanskje også for lærerne.

Jeg unnslapp akkurat Kunnskapsløftet, en reform i videregående skole, som jeg i hovedsak vil beskrive som en tragedie.

Læreplanene, og kravene som stilles til elevene, er rett og slett ikke dagsaktuelle nok. Ungdom i dag mangler i stor grad global bevissthet, og folk har null peiling om verden utenfor landegrensene, med mindre de selv er interesserte og fordyper seg i dette utenfor skoleverket. Jeg vil her se spesielt på tre fag i videregående skole som jeg ser på som hinder for modernisering av landet.

Norskfaget syntes jeg kanskje var det verste faget i videregående skole. Dette overrasket mange. Jeg likte jo å lese, og var god til å skrive, sa de. Det var muligens riktig. Jeg er en lesehest. Jeg tror imidlertid den beste vaksinen mot lesetrang og skrivekløe er et norskfag slik jeg opplevde det. For det første var det i hovedsak et litteraturfag i de to siste årene på videregående. Jeg tror ingen var oppriktig interessert i det. Man ble i hovedsak også lite prøvd i dette på eksamen og tentamener. Det fremstod som totalt irrelevant for enhver fremtidig yrkeskarriere. Jeg har ikke kommet på "bedre tanker" etterpå. For det første må en huske at litteraturhistorie i sin essens er konstruert, det er ikke en naturgitt enhet som kan observeres, men et skaperverk i seg selv. I tillegg har jeg følt at utdragene og forfatterne man så på, faktisk ikke har vært det folk har lest. Hvordan kunne de da ha hatt slik innflytelse på folk, og således ha så stor betydning? De ulike periodene er også definert med basis i enkelte utvalgte forfattere, gjerne kritikeranerkjente. Noe av begrunnelsen man kan gi for overhodet å ha faget er at det har skapt en såkalt norsk identitet.

I læreplanen for norsk står det også: "Norskfaget er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling."

Jeg ser således norskfaget som noe som i hovedsak er nasjonalistisk propaganda. Det er nemlig ikke naturgitt at man i første instans føler at ens identitet i hovedsak er tuftet på hvilke landegrenser man tilfeldigvis ble født innenfor, i vår globaliserte verden. Dette er jo åpenbart, da selv læreplanen antyder at denne identiteten må læres.

Er dette bra? Se innlegget mitt med tittel "Gårsdagens høyeste høye" for nærmere utgreiing om nasjonalismens problemer.

Man snakker mye om mobbing i dag. Når man lærer om norsk identitet, om norsk litteratur, og lignende, innebærer det at noen er utenfor. Enkelte kan stille seg spørsmålet, er dette norsk, eller ikke? Dette er et flytende, og lite konkret ord, når det ikke definerer et språk eller etnisitet. Når man definerer å spise appelsin (gjerne fra Spania) som en norsk aktivitet, er det innlysende at det er et ullent ord i praktisk bruk. Jeg føler at skoleverket ikke hjelper til å skape en global bevissthet, eller støtter opp tanken om individuell identitetsforståelse.

Da jeg gikk på videregående lærte vi ingenting om ikke-norske forfattere. Vi leste noen få svenske og danske tekster. Dette må da kunne sies å være i høy grad navlebeskuende. Da jeg luftet min frustrasjon over at vi i det hele tatt brukte så mye tid på å gå i detalj på litteratur (hvorfor ikke musikk, malekunst, dans eller film, om man ser det i et kunstnerisk aspekt?), fikk jeg et interessant svar. Det ville være flaut om vi ikke kjente til Ibsen om man kom opp i en samtale om litteratur i utlandet. Vel - slik jeg ser det, er det minst like flaut at nordmenn flest ikke vet hvem Lev Tolstoj eller Goethe er, og jeg tror dette vil være en langt større flause i en litteraturdebatt internasjonalt. Uansett, tviler jeg på at allmennelever flest, eller studiespesialiserende, som det vel heter i dag, tenker å begi seg til en internasjonal, eller europeisk litteraturkonferanse. Jeg synes mesteparten av det man lærer i norskfaget på videregående er så sært, at det egentlig burde vært reservert litteraturstudenter på universitetet.

Jeg ser at det i læreplanen for kunnskapsløft-norsken, legges opp til at man skal lese noe internasjonalt. Jeg håper dette også fungerer i praksis. Men fortsatt mener jeg at all denne litteraturhistorien, den være seg nasjonal eller internasjonal, er overflødig.

Sammen med et geografi-fag der man ikke lærer en døyt om andre kulturer eller land (i kunnskapsløftet har man i det minste begynt å pugge europeiske hovedsteder), men det er en skam at det nordmenn flest kan om resten av verden har de lært i historiefaget - det er tross alt ikke slik det er i dag. Jeg tror skolens svikt på dette punktet vil vise seg senere. Ikke minst tror jeg det har hindret integreringen av innvandrere, minsker både respekt og kunnskap om andre kulturer pluss at elevene ellers ikke under noen omstendighet ser for seg en fremtid i et annet land, eller ha noe med det å gjøre. Dette er tragisk. Vi ser konsekvensene for eksempel i at det er relativt få nordmenn som tar utdannelse i utlandet selv om det i teorien er lett å gjøre det i enkelte land, som Lånekassen gir støtte til.

Om jeg hadde fått anledning til å gjøre noen endringer i skoleverket, ville jeg i det minste lagt inn noen timer der elevene kunne lære om kulturer og politiske systemer utenfor Norge, og heller redusert noen timetall i norsk litteraturhistorie.

Religionsfaget opplevde jeg som flott på videregående skole. Vi lærte om kristendommen, jødedommen, islam, buddhismen og hinduismen, hadde gode diskusjoner om etiske problemstillinger og hadde interessante fordypningsprosjekt. Man lærer mer om kristendommen enn de andre religionene, noe jeg faktisk føler, inntil videre (ikke for alltid), er berettiget siden man kan finne elementer fra den i så mye som til tross alt reelt er tilstedeværende i samfunnet. At islam er den religionen man lærer nest mest om er også på sin plass, grunnet at muslimer utgjør 1,5% av befolkningen i landet, og at det er viktig for å forstå mange av sakene som frontes av media for tiden, knyttet til islam.

Jeg synes imidlertid det er forferdelig at man ikke MÅ, i følge planen til kunnskapsløftet, lære om buddhismen, hinduismen, jødedommen OG sikhismen. Ca. 0,4% av Norges befolkning er buddhister, en god del folk i Vesten konverterer, og det er en religion som i stor grad skiller seg fra de andre, i og med at den mangler en gud. Om elevene kun lærer om monoteistiske religioner med gudsfokus, får de gjerne et inntrykk om at all religion handler om menneskets underkastelse under en diffus Gud. En burde også lære seg å ha forskjellige perspektiver på virkeligheten, og se at det finnes flere måter å se ting på. Da burde en også sørge for mangfold i religionsfaget. En burde også lære om andre livssyn. "Religion og etikk" er derfor et fag som burde vies større plass i videregående skole. Igjen mener man at man kunne kutte i norsk litteraturhistorie for å gi plass, eventuelt overflytte noen drøftinger av etikk og lignende over til samfunnsfaget, og la være å bruke tid på å definere kultur og lignende som samfunnsfaget nå brukes til.

Det største problemet i skolen er bruken av datamaskiner og laptoper i timen. Elevene påstår de må ta notater, mens de i virkeligheten chatter med hverandre på facebook, spiller online-spill og prater på msn messenger. Dette vet lærerne, men politikere ser ut til å innbille seg at elevene uten å ha laptopen oppslått på skolepulten ikke kan lære seg å beherske IKT og data. Hvordan 60-årige lærere skal lære ungdommer noe om teknologi som er i såpass kontinuerlig og rask utvikling som IKT er, er for meg ubegripelig. Dette er en tidstyv i skolen. Gi elevene penn og papir tilbake.

Et annet problem er gruppearbeid. Dette er et latterlig eksempel på hva en kan finne på når en diskuterer noe hypotetisk langt unna de reelle tingenes tilstand. Det er helt håpløst å lære noe kollektivt. En har enda ikke lyktes i å linke elevenes hoder sammen og la dem komme til en felles, biologisk tuftet, aha-opplevelse. Effektiviteten i gruppene er lav. En må ofte vente på at andre grupper er ferdige med å analysere dikt, drøfte første side i romanen "Sult" av Hamsun, mens halvparten av gruppen snakker om gårsdagens episode av Hotel Cæsar. Dette er uakseptabelt. Jeg tror det er klart for alle som ønsker å lære på skolen at det finnes bedre måter å arbeide på. Når jeg har fortalt om dette for folk fra andre deler av Europa ler de. Det er jo klart at gruppearbeid som det der ikke kan funke! Det ser for meg ut til at gruppearbeid, slik vi kjenner det fra skolen, der folk plasseres i gruppe for å lage en rapport, legge frem en presentasjon eller lignende, er et skandinavisk fenomen. Skandinavia gjør det ikke så bra på internasjonale tester og sammenligninger av skolesystemer. Et annet problem er at når man får gruppeoppgaver, deles det opp mellom medlemmene av gruppene, og en lærer således kun om akkurat det lille en selv skriver om. Ofte må også enkelte gruppemedlemmer bære hovedbyrden mens svakere, eller latere, elever slipper unna, og således ikke lærer en døyt. Samlet karakter på et slikt arbeid blir kanskje 4, noe som av enkelte tolker som bra, siden dette gagner de svake elevene. At de da kanskje har lært mindre enn de normalt gjør, og at de trekker ned de ambisiøse elevene, som trenger høye karakterer for å komme inn på medisinstudier, ser ikke ut til å uroe enkelte lærere eller pedagoger i nevneverdig grad. Dette er direkte umoralsk, og håpløst. I hovedsak mener jeg at ihvertfall 95% av gruppearbeidet elevene blir satt til å gjøre på videregående skole, og også i ungdomsskolen, er unødvendig, og bør kuttes ut.

Pugging må også tilbake i skolen. Spesielt i språkfagene. En KAN IKKE lære språk uten å pugge! Dette er også årsaken til at så mange har hatt femmedspråk i videregående skole uten knapt å kunne presentere seg på språket etter tre år.

Norsk skole er dårlig, og jeg tror vi vil merke konsekvensene av synkende nivå om noen år. Vi vil også se at land som har vært mindre eksperimentelle med skoler, kommer til å fortsette med å score høyt i årene fremover. Dette fører til at nordmenn blir enda mindre konkurransedyktige på det internasjonale arbeidsmarkedet, og kanskje også vil de bli utkonkurrert på "hjemmebane", noe som kan, ironisk nok, føre til større skepsis mot arbeidsinnvandrere, selv om det norske skolesystemet har slått bena under seg selv.

Innlegget heter syklubbskolen uten en tråd, fordi dagens skole kan strippes ned veldig mye, og du vil se hvor tynn den er under alle de pene kleslagene som de flotte formuleringene i læreplaner utgjør. Spesielt partiene på venstre-siden har ekstremt dårlig perspektiv og innsikt i det jeg ser som utfordringene i skoleverket.

Partiet Venstre, som jeg tross alt sympatiserer med, tror jeg gjør litt feil i å fronte læreren som en løsning på problemene i seg selv. Selv om det er viktig med en god lærer, må han også ha noe fornuftig å lære bort, og det må læreplanene legge opp til.

Men det er jo morsomt nok for elever flest i videregående skole, men går man på skole for å ha det morsomt? Om dette er innstilillingen en har til skole, hvordan skal en da bli dyktige arbeidere senere? Litt plikter må en kunne oppfylle.

Gårsdagens høyeste høye

Facebook, Twitter og før dem mailen, telefonen og telegrafen, har bundet verden sterkere sammen enn den noen gang før har vært. Det er ikke lenger slik at vi trenger cirka ett år for å få informasjon fra (sør-) Europa til Asia, som det var for over tusen år siden. Over store deler av verden hører man på samme musikk. Riktignok har det vært, og er, en viss ubalanse i og med at mesteparten av informasjonen går fra vest til øst, men dette er i dag litt mer nyansert. Her kan asiatisk-inspirert mat, Bollywood-filmer og ikke minst en del teknologi, samt de ytterst populære manga-tegneseriene og anime-seriene hovedsakelig fra Øst-Asia vise at også andre deler av verden har begynt å få en viss innflytelse. At en del politikk i denne delen av verden har likhetstrekk med det rådende i Nord-Amerika og Europa, går jeg ikke inn på her.

Til tross for dette står nasjonalismen fortsatt sterkt. Vi har sett et visst oppsving i nynazisme i en del europeiske land, som for eksempel Tyskland og Ungarn. I Norge kan man også støte på en god del nasjonalistiske uttalelser. Mange bærer på masse nasjonalistisk tankegods, som de ikke nødvendigvis har reflektert over. Dette kommer ofte opp når det er snakk om innvandring, eller generelt sett utenrikspolitikk. Videre er det, slik jeg ser det, symptomatisk, at utenrikspolitikk så og si ikke var nevnt i det hele tatt under høstens valgkamp. Det finnes en verden utenfor grensene på kartet.

Jeg mener at det generelle syn på verden (og staten) ikke følger den teknologiske og den reelle utviklingen, og at dette henger sammen med selvforsterkende ritualer og gammelt tankegods ofte forkledd i vakre ord. Jeg skal her forsøke å vise hvorfor jeg mener nasjonalisme i det hele tatt er galt og en tom ideologi.

Det har ikke alltid vært stater. Det har ikke alltid vært en oppfatning om noen nasjon, eller folkegruppe heller. Det har vært, og finnes fortsatt, nomadefolk og akefale samfunn uten noen forestilling om stat. Samlingen av Norge gikk gradvis, og det var ingen automatikk i at grensene ble som de ble. De har jo også forandret seg en del opp gjennom årene. Man regner ikke med at noen egentlig nasjonalisme eller oppfatning av seg selv som ett folk fantes før i tiden like før unionsoppløsningen med Danmark. Hvorfor? Ideen om stat var noe for elitegruppene. Hva betydde det vel for bonden hva landet het eller hvor grensene gikk, så lenge han fikk dyrke jorden sin som han hadde gjort i alle år? Politikken kunne endre seg og staten kunne kreve høyere skatter (noe som sjelden kan ha vært populært) men dette skjer i forskjellige land og samfunn uansett om de heter Norge eller Ukraina. I perioder med krig krevde også de dansk-norske regentene inn økte skatter. En delårsak til krig er, og var, som regel nasjonalisme.

Ideen om at man tilhører et nasjonalt fellesskap er altså historisk skapt, og ikke en naturgitt enhet. Et nasjonalt fellesskap er ikke det samme som stat, selv om man i Europa gjerne har ønsket å bygge statene nettopp på det, noe som også har vist seg å få katastrofale konsekvenser (da tenker jeg spesielt på de to verdenskrigene og nazismen som ideologi).

Hva er så Norge, egentlig, eller hvilket som helst land?

Er Norge det som befinner seg bak noen streker på kartet? I så fall deler det dette med de om lag 200 andre statene i verden, og det er da ikke noe særegent.

Er Norge en administrativ enhet, altså et område som ligger under en bestemt jurisdiksjon, og som bestemmes over av bestemte personer, eller politiske organer? I så fall deler det dette med de om lag 200 andre statene i verden, og det er da heller ikke noe særegent.

Er det da den aktuelle politikken som er Norge? Dette er i så fall høyst foranderlig siden regjeringene kommer og går ganske hyppig i et demokrati, og er derfor ikke en varig størrelse. Derfor er det vanskelig å definere, og til tider vil man se at politikken som føres er overraskende lik politikken i et annet land.

Er det demokrati som er Norge? Det finnes flere demokratier, og disse er av forskjellig art. Styringsfomer endrer seg også i ulike land til ulike tider.

Er det innbyggerne som er Norge? Innbyggerne fødes og dør. Innbyggerne flytter inn og ut, og er nå av forskjellig etnisk opphav.

Kanskje er det det typisk norske som er Norge? Hva er det typisk norske?

Det typisk norske vil det alltid være diskusjoner om. Det vi generelt kan si er at det man oppfatter som typisk norsk, er den til enhver tid herskende stereotypi om nordmenn flest. Ofte er det også en stereotypi som ikke har fulgt utviklingen, men som kanskje er basert på de nasjonalt dannende bøkene man får servert som en del av skolegangen.

Eksempler på det man oppfatter som typisk norsk viser seg ofte å være importvarer, eller tradisjoner og begreper som man egentlig deler med resten av verden. Ski, regnes ofte for meget norsk. Noen hevder også at det ble oppfunnet her. Skigåing ble også oppfunnet i Slovenia. Juletreet ble visstnok også oppfunnet i Latvia, eller det vil si, tradisjonen med å pynte trær til jul. Selv den tradisjonelle maten finner man gjerne også andre steder. De svært karakteristiske raspeballene for eksempel, er så og si identiske med Litauens nasjonalrett, cepelinai, som er potetballer, riktignok formet som luftskip, fylt med kjøtt eller annet.

Man kan også peke på språket, som en særegenhet. Vel, språk er ofte nettopp kjennetegnet på en nasjon, og det finnes flere tusen språk i verden. Det språket som kalles norsk, er svært nært beslektet med svensk og dansk, så likt at enkelte vil påstå det er dialekter av det samme. Dette er selvfølgelig diskutabelt. Imidlertid kan jeg for egen del si at jeg forstår svensk bedre enn enkelte norske dialekter. Det er (naturlig nok, siden jeg skriver og leser bokmål) lettere å lese dansk enn nynorsk, og ikke stort verre å lese svensk enn nynorsk. Språket er dessuten også i stadig utvikling. Det språket som kalles norsk i dag, er ikke det samme språket som ble snakket innefor det samme geografisk avgrensede arealet for tusen år siden.

Vel, poenget er altså at stykkevis kan man se på hver av delenhetene som bygger opp om forståelsen av at Norge eksisterer, og komme med innvendinger.

Mitt poeng nå er at Norge, akkurat som Frankrike eller Litauen, er en abstraksjon. Du kan ikke se det. Kan ikke observere det. Kan ikke måle det. Det kan snakkes om geografisk avgrensede områder, ja. Men det er ikke det man tenker på når man synger om fedreland. Statsledere som går til krig ser heller ikke for seg noen kvadratkilometer. De tenker abstrakt, og gjerne på et sett av kvaliteter og verdier de tenker seg henger sammen med nasjonens navn.

Først trenger man grenser og en forestilling om stat. Selv forestillingen om stat er til syvende og sist abstrakt. Så til syvende og sist er det bare grensene på kartet som er konkret, samt ordlyden på statens bestemmelser og nedskrevne dokumenter og regler, samt de aktuelle institusjonene det er sammensatt av. Staten er altså ikke noe naturgitt, men en idè. Det er ingenting galt med det i seg selv.

Det at folk har evnen til å føle seg som del av et større fellesskap er vel og bra. Det tyder på at folk kan se at det finnes noe utenfor en selv i det hele tatt.

Imidlertid finnes det mange fellesskaper man kan definere seg inn i. Ofte er forestillingen om et land en paraply av fellesskap; skigåing, brunostspising og så videre. Det er ingenting galt med å regne seg som skigåer. Det er ingenting galt med å regne seg som brunostspiser. Men det er galt, når man tenker at dette er manifestasjoner av den øverste guddom, Norge, og så sluker alt annet som tillegges dette ordet uten å vurdere enkeltdelene hver for seg. Dette ser man kanskje bedre om man ser på et annet land. USA, for eksempel. Mange innbyggere i USA synes det er et flott politisk system, de er kanskje fornøyd med sin levestandard. Dette, tenker de, abstrakt på, som USA. Problemet her er at denne forestillingen gjør, at når den først er etablert, kan man godta at USA går til krig og lignende, fordi man allerede har definert seg inn i et fellesskap ved å se at man omfattes av andre enkeltdeler som er mer eller mindre representativt eller stereotypt for den store abstraksjonen, som er statens eller landets navn. Dette er en illusjon, og problemet viser seg når det kommer til krig.

Ethvert gruppemedlemskap innebærer inkludering og ekskludering. En gruppe vil alltid være definert i forhold til dem som er utenfor. Vi har vanskelig for ikke å være medlemmer av grupper, og vi definerer ofte vår identitet på gruppetilhørighet. Problemet er når man velger grupper som også kontrollerer våpen. Dette forstår folk når det er snakk om gerilja eller terror-organisasjoner, men så fort det er snakk om stat er det med en gang noe annet. Problemet med å definere seg som nordmann er at gruppens potensiale for ødeleggelse er så mye større enn for eksempel skigåernes gruppe sitt, eller en skiforenings. Dette gjelder også større abstraksjoner og enheter som kan knyttes til vold, som Vesten f.eks. (med NATO). Militæret er direkte knyttet til Norge, USA, NATO og (bare for å ta et annet tilfeldig eksempel) Mongolia eller Moldova.

En annen sak er at ideen om nasjoner, eller folk, som er annerledes fra andre, delvis er gal. Det er klart at man tar preg av å leve under et felles lovverk, og om det er strenge grensekontroller, og begrenset informasjon utenfra som kommer inn i et land, er det klar at det utvikler seg en særegenhet. Imidlertid er disse tidligere skapte særegenhetene i ferd med å gå tapt (i større eller mindre grad, enkelte land står jo i en særstilling, som f.eks. Nord-Korea). Dessuten er det enkelte trekk som er grunnleggende menneskelige og som henger direkte sammen med vår biologiske art. Tenkning i folk, og folkeslag skaper en illusjon om forskjeller som er større enn de er. I samtlige tidligere sivilisasjoner kunne man enkelt skille templer og slott fra vanlige folks hus, selv om disse sivilisasjonene ikke nødvendigvis hadde hatt noen kontakt med hverandre. Dette forteller oss at det finnes spor som vi lett faller inn i fordi vi er mennesker. Jeg tror også personlig at alle mennesker ønsker å bli lykkelige. Derfor må vi legge til rette for det. Nasjonalisme har ofte ført til det motsatte. Det er skyld i en rekke kriger. Det bruker jeg ikke plassen til å argumentere for her, ettersom det er noe som folk flest vil skjønne av å lese et vanlig historieverk i nyere verdenshistorie.

Vi har nå sett at stater er historisk konstruerte, akkurat som ideen om å tilhøre en nasjon, at nasjonens støttepunkter og symboler kan problematiseres, at delenhetene man bruker for å definere fellesskap kan utgjøre egne enheter og slik løsrives fra en nasjonal kontekst (f.eks. skigåing), at gruppetilhørighet også skaper noen som er utenfor, men at dette er farligere når det er snakk om stater, siden de sitter på våpenmakt og kan gå til krig mot de ekskluderte.

Jeg foreslår at vi begynner å se hele verden som et fellesskap av mennesker, og heller definerer oss selv etter andre kriterier enn hvilke grenser vi slumpet til å bli født innenfor. Om man da liker å gjøre ting som tilfeldigvis har blitt assosiert med stedet man bor på, så la gå, man da definerer man seg etter de enkelte aktivitetene man driver med, ikke etter paraplypakken som landet, eller nasjonen for den saks skyld, gir. Det er på tide å føle seg som verdensborgere. Gårsdagens høyeste høye, den store Nasjonen, har krympet med alderdommen, og det er på tide at dette får konsekvenser – at det ikke lenger brukes for å stenge folk ute, som legitimering for krig, som grunnstein i propaganda eller som gjenstand for rituell dyrkelse.