Dehumaniseringen

Berlinmuren - bilde hentet fra Wikimedia Commons

Hvis vi skuet ned på jorden fra verdensrommet, ville vi ikke sett demarkasjonslinjer eller landegrenser. Vi ville bare sett én liten planet, bare én. Når vi trekker en linje i sanden, får vi øyeblikkelig en følelse av "oss" og "dem". - Dalai Lama, sitat hentet fra boken "Et åpent hjerte". 

Til venstre ser du Berlinmuren, selve symbolet på delingen av Europa i en såkalt fri og en ufri del. Den ufri delen var ufri på flere måter, ikke bare hadde den et undertrykkende system, folket der hadde stort sett ikke valgt det selv en gang. Flere av landene hvor det var langt mindre oppslutning om kommunismen enn i flere vest-europeiske land ble kommunistiske etter andre verdenskrig. Dette skyldtes i hovedsak tikktakkeri fra kommunistenes side og berodde ikke på noe bredt mandat fra folket. Statene i den ufrie delen av Europa fikk ikke Marshallhjelp etter andre verdenskrig, og hadde dårlige vilkår for å bygge seg opp. Det kommunistiske systemet fungerte ikke, verken i det fra begynnelsen av primært agrare Romania eller det industrialiserte Tsjekkoslovakia. De kommunistiske statene var særs lukkede også seg i mellom. Comecon, den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for den kommunistiske blokken, kunne aldri fungere slik EU gjorde, da statene var kjernene i økonomien. En kan alltids sette hermetikkbokser ved siden av hverandre på en hylle uten at det får så mye effekt. 

Gruppeinndeling, merketildeling og adskillelse er tilbakevendende trekk i menneskehetens historie. Flere av de politiske kampene som har vært utkjempet de siste hundre årene har vært kamper mot dehumanisering, eller umenneskeliggjøring. Jeg forstår dehumanisering som at en henger seg fast i trekk, innbilte eller reelle, ved en definert gruppe (som ikke nødvendigvis har definert seg selv) som en anser å gjøre medlemmene mindre verdifulle enn seg selv. Dette kan være en billig måte å gi seg selv innbilt verdighet på. Flere vet de gjør gale ting og det er fristende å peke på en annen og puste ut mens en sier: "jeg er ihvertfall ikke sånn". Det enkleste er da selvfølgelig å henge seg opp i trekk en vet en ikke har eller kommer til å få, som hudfarge, kjønn, innbilt etnisitet, seksuell legning eller livssyn. Et annet alternativ er å smykke seg med synlig adferd som en ser på som bedre enn andres. 

Flere store politiske ideologier tillater overgrep overfor andre innbilte eller reelle grupper. Marxismen tillater revolusjon mot borgerskapet. Nasjonalismen tillater undertrykking av andre nasjoner for å berike sin egen. Sistnevnte er det nokså lite refleksjon rundt. 

Det er for eksempel noe merkverdig når noen på venstresiden argumenterer mot EØS-avtalen med at den koster, da med tanke på at mye av denne prisen går til sosial og økonomisk utjevning i EU-landene. I følge artikkelen Norges økonomiske bidrag til EØS-samarbeidet på www.eu-norge.org er denne prisen på om lag 2,8 milliarder kroner årlig, noe som blir, om jeg har regnet riktig, cirka 0,2 prosent av det foreslåtte statsbudsjettet for 2012 som ifølge artikkelen Mer enn én tredjedel av statsbudsjettet går til trygd som kom på TV2s nettsider 6. oktober 2011 lå på hele 1006 milliarder kroner. Problemet sett med moralske øyne, det være seg fra de fleste store religioners perspektiv, eller kanskje til og med med et sosialistisk perspektiv, er at akkurat dette nei-argumentet er grådig og usolidarisk. Det illustrerer veldig godt hvordan selv "mild" nasjonalisme blinder og er i sitt vesen anti-humanistisk. Målt i BNP per capita (PPP) hadde Norge i følge CIAs The World Factbook $54,600 i 2010 mens Latvia hadde $14,700 og Romania bare hadde $11,600. Flere vil til tross for at EU er Norges viktigste handelspartner og at norsk næringsliv kan tjene på å ha åpen tilgang til området og da også det østlige som åpnet seg, omtale det som "snillistisk" å betale den lille "kontingenten". Det må legges til at dette uttrykket ikke er noe jeg har hørt fra venstresiden, men at jeg nå tenker mer på en annen gruppe debattanter. 

Bistandsmål på rundt én prosent av budsjettet er det også motstand mot blant enkelte. De fleste anerkjenner stort sett at noe penger skal redistribueres i Norge, men mange synes å mene det ikke skal deles med ikke-nordmenn, de er jo ikke nordmenn. En annen sak, som blir mye alvorligere, er at det kan se ut som om flere synes det er greit å føre handelspolitikk som går utover fattige deler av verden, så lenge det gjør Norge rikere. Nasjonstroen eller den nasjonale identitet har da i de tilfellene gjort at det anses som legitimt at andre nordmenn får av ressursene en skaper, men ikke mennesker utenfor de historisk konstruerte landegrensene. Siden jeg ser spor av denne troen og tankemåten langs hele det politiske spekteret i norsk politikk, burde enkelte gå i seg selv. Det er mye som strider mot dette tankesettet både i sosialistisk, kommunistisk, grønn og liberalistisk ideologi. 

Antihumanistisk tankesett har vi også sett i hatkriminelle handlinger utført i Norge nylig. Natt til søndag 11. desember i fjor ble Jessica Kiil angrepet utenfor Grand Hotel av et par. Hun ble slått bevisstløs og det siste hun husker er ifølge NRK at kvinnen ropte til mannen "Ta henne, drep henne, slå henne" før han virkelig slo henne - i magen. I Trondheim på selveste nyttårsnatten ble Stian Fikseaunet og en kompis slått til blods fordi de var homofile. Bak disse voldshandlingene ligger det nettopp en dehumanisering av henholdsvis mennesker med annen hudfarge og homofile. Fordi ofrene havnet i de kategoriene kunne de utsettes for det de ble utsatt for. 

Hvordan er det så når noen som i utgangspunktet er utenfor et fellesskap, for eksempel nasjonen, skal komme inn i den? En del av motstanden mot innvandring skyldes kanskje nettopp at det kan være vanskelig for mennesker som allerede ser på sin nasjon som av større verdi enn andre, å ta nye inn i denne. Hvorfor? Fordi det er vanskelig å finne kriterier som alle er enige i på hva som konstituerer nasjonen, nettopp fordi den er en idé, og det er ulike syn på hva som er den viktigste komponenten. For å øke aksepten for andre mennesker trenger man en ideologi hvor alle har plass, med det alle verdens beboere. Folk bør gå på sin egen mentale sandstrand og begynne å viske bort de linjene de har tegnet opp selv om det kan virke vanskelig. Vi må også sørge for at vi har bedre kjennskap til hverandre. 

Sann åndelighet bør bygge på en forståelse av verden som fellesskap og våre plasser som individer i den, og hvordan handlingene våre og tankene vi har får konsekvenser for oss selv og andre. 

_______________________________________________

I min roman som kommer ut senere i år er blant annet homofobi et tema og vi ser hvordan diskriminering av homofile er med på å trigge "arbeidsutvandring" fra øst-europeiske land. Hvordan er det å gå fra først å være Den andre som homofil, for så å bli Den andre som arbeidsinnvandrer i Norge? Dersom du er interessert i romanen min kan du forhåndsbestille eller få mer informasjon ved å sende mail til meg på kolja1988@gmail.com

Benches and river of Tartu

The benches of Tartu, solidly parked in historical atmosphere, and - at least for the time being - rays of sunlight, are perfect for intellectual conversation. If you furthermore add the fact that Estonia is considered the world´s freest country according to some, you easily feel free to let your thoughts run wherever you want them too, or, if you - like me - sometimes like to focus them in meditation, you´re most welcome.

Tartu is a quite small city, by world standards, although perhaps not by Nordic ones, having a population of approximately 100.000 people (a little bit more). Being most of all a student city, the population is young, and it´s quite easy to get by using English. Even though you can also here find young "gangstas" which are high on themselves, there are less of them than in Oslo or Vilnius, at least if my eyes tell the truth, and this might perhaps be because of education.

When I was first in Estonia in 2007 I was struck by the landscapes. Not the landscapes I saw with my own eyes, but the one I saw on the cover of a history book I bought, for example. This means fields with lonely, big trees I cannot tell the names of. Of course, it is tempting to sit down meditating there. If you add the pleasant weather, the ponds, the river, the sound of the crickets, the birds´ singing and the open spaces, you´d understand what I mean. Luckily, these are the landscapes around Tartu.

The Emajõgi river is a midsized river running through town, and connecting the big lakes Peipsi and Vörtsjärv. When sitting peacefully on a bench by the lazy river you can see the fish jumping. This means that you also can see people fishing. On each side of the river, except from in the city center, there is an abundance of trees. I honestly can´t tell the names, but it looks very nice.

Even though Buddhism isn´t thriving in Estonia, the Dalai Lama just visited Tallinn, and was met by thousands of people. Here in Tartu I could see an exhibition in the public library, which, as I understood, was dedicated to Tibet, Dalai Lama and (Tibetan) Buddhism. I am very glad Estonian politician dare standing up to Chinese pressure. There wouldn´t be any politics if they didn´t have consequences, and good consequences usually follow good intentions. Suppressing freedom of thought out of shortsighted economical gains, will not give good results in the long run.

I´ve been happy these days.

Tanken går forut for alle ting, derfor

„Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem.“

Slik begynner første vers i Dhammapada, en av mange tekster som utgjør Tipitaka, theravadabuddhismens hellige skrifter.

Stemmer dette?

Bortsett fra når det er snakk om reflekser, bevegelser kroppen utfører mer eller mindre på instinkt, mener jeg det gjør det.

Hva så med vaner – handlinger vi gjør uten å reflektere mye over dem, fordi de er såpass innlærte?

På et eller annet punkt ble kroppene våre først introdusert for bevegelsene eller handlingene. Først reflekterer man gjerne over om en bestemt handling kan og bør utføres, og konkluderer man med ja, gjør man det. Gikk det bra, og er det kontekster der handlingen kan utføres igjen, vil det gradvis bli en vane. „Habit hardens into character“, sa Buddha.

Derfor er det viktig at vi også stiller spørsmålstegn ved våre vaner, og ved det vi oppfatter som vår personlighet, slik at vi kan te oss best mulig ovenfor oss selv og andre.

Noen ganger må vi handle raskt, uten noen dyp refleksjon forut for handlingen. Da vil handlingens karakter i større grad reflektere det vi oppfatter som vår personlighet – våre grunnholdninger. Derfor er ikke likegyldig hvordan disse er. De må være sunnest mulig. Hva som er sunt vil det kanskje være uenigheter om, men det kan ihvertfall anbefales å gjøre det klart for en selv hva en vil legge til grunn.

Religionshistoriker Hanne Nabintu Herland lanserer 2. mars en bok med tittelen „Alarm! Tanker om en kultur i krise“. Hun mener vi står foran en verdikrise i Norge. Jeg er delvis enig, men ikke nødvendigvis med det hun ser som innholdet i denne. Med sekulariseringen er det mange som mangler en grunnplatform. Folk har en kompleks mosaikk av synspunkter som ikke nødvendigvis har en logisk indre sammenheng. Dette tror jeg lett kan føre til problemer for den enkelte. Derfor mener jeg det er viktig aktivt å velge, eller lage seg en platform. Denne bygges i eget hode.

Dalai Lama understreker spesielt i boken sin „Tanker for et nytt årtusen“ viktigheten av at grunnholdningene er gode, da disse vil reflekteres i impulsive handlinger. Uten et sunt grunn-nivå vil de impulsive handlingene da lett få en negativ karakter, og være til skade for oss selv og andre.

Per Arne Dahl, prest i Trefoldighetskirken, sier i søndagens kulturdel av Aftenposten, i et innlegg med tittelen ”Frykten for moral” følgende: ”Vi er ikke gode på bunnen, men i bunn og grunn ganske doble og svikefulle. Sånn sett er det langt mer realisme og hold i den gamle Paulus enn i nymotens optimistiske humanister som tviholder på det gode og velmenende i mennesket”. Dette er jeg uenig i, men det kan muligens skyldes et annet syn på godt og ondt. Utfra mitt syn på det gode er det mulig å unngå det onde.

”Abandon wrongdoing. It can be done”, sa Buddha.

Veien til dette går gjennom sinnet. Siden tanken går forut for alle ting, må tanken være god, i betydningen fornuftig og medfølende. Derfor burde en sette av mer tid til refleksjoner rundt dette i dagens stressede hverdag.


Kilder
Dalai Lama – Tanker for et nytt årtusen
Aftenposten Kultur lørdag 20. februar og søndag 21. februar 2010
Dhammapada (i oversettelse av Kåre A. Lie), 2. utgave 1996, I Gyldendal Klassiker 2002
Wisdom of the Buddha: http://www.youtube.com/watch?v=LTsb-woP3jI

Dette blir/ble også trykt som leserinnlegg i Bladet Vesterålen tirsdag 23. februar 2010.

Fred og propaganda

Obama er i Oslo for å motta Nobels fredspris, mens USA er i krig både i Irak og Afghanistan. Mange mener at spesielt krigen i Irak ble ført på helt feil grunnlag. Begrunnelsen var at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og det var da spesielt med tanke på atomvåpen. En komitè ble satt til å undersøke dette, og det ble visstnok konkludert med at Irak hadde ikke det.

Likevel gikk USA til krig. Obama startet ikke denne krigen, men jeg mener de som fant på det burde stilles til ansvar. Jeg tror slik krigføring fører til sterke antipatier mot USA og Vesten generelt sett, og kanskje til og med demokratiet som styringsform. Jeg tror ikke demokrati er en verdi i seg selv; det er friheten man mener det fører med seg som er en verdi. Det er frihet vi ønsker. Men hvordan skal folk kunne tro på det om egne slektninger er blitt drept av demokratiets representanter? Hvordan kan dette føre til respekt for Vesten? At det finnes ekstremister i Midt-Østen, og at det kanskje vil bli flere av dem, er ikke uten grunn. Også der kan man tenke kollektivistisk og i stereotypier, og å stryke en gruppe over en kam. Derfor er det viktig også overfor den delen av verden å være en god ambassadør for frihet, generelt sett. Irak-krigen har vært den beste måten å sverte demokrati og "vestlige verdier" på.

8. desember ble hvertfall 131 sivile drept i Irak ifølge http://www.iraqbodycount.org/ Det ble skrevet i avisene om ekstremistisk motstand mot et vest-vennlig regime. Hva annet kan forventes? Skal man forvente at noen skal være vennlig mot en makt som har drept ens egne slektninger og venner? Det blir stadig drept sivile i Irak, og det er ihvertfall rundt 100.000 drepte sivile, men enkelte operer med tall på over millionen. Dette skriver ikke mediene om, så lenge det er vestlige aktører som dreper, men så fort noe kan skrives på muslimske ekstremisters konto, roper de opp.

Obama mener at krig av og til kan være nødvendig.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/obama-i-norge/artikkel.php?artid=596540

Jeg, personlig, er pasifist, men på statsnivå er det mulig at det kan forsvares i enkelte tilfeller å drive forsvarskrig. Slik jeg ser det er verken Afghanistan-krigen eller Irak-krigen forsvarskriger, da. Jeg skjønner imidlertid at det kan argumenteres for at NATO fortsatt har styrker i Afghanistan, og jeg skal ikke skrive om det.

Det som provoserer meg, er at Obamas tale, slik jeg ser det, på mange måter kan beskrives som en nesten antipasifistisk tale. Han nevnte riktignok Ghandi, og jeg føler at han viet ham respekt i sin tale.

Jeg vil imidlertid understreke at gruppetenkning, både når det gjelder amerikansk "nasjonalisme" og å definere seg inn i et felles vestlig kuturfellesskap, eller for muslimene å se seg som en enhet, eller motsatt å se disse som enheter utenfra, ikke er av det gode. Men dette finnes. Derfor må vi forstå at krigshandlinger mot en enhet som oppfattes som del av et slikt fellesskap ofte provoserer store deler av fellesskapet. Slik kunne mange støtte USA etter 11. september, og ektremismen øker i Midt-Østen, og antipatien mot Vesten, på grunn av stadige krigshandlinger i Midt-Østen. En kan ikke forvente at man skal elske sin brors drapmann. Derfor er det viktig å være litt mer metodologisk individualistisk: en må se individene, og slutte å tenke i stammer, og samtidig være obs på at andre kan tenke mer kollektivistisk, og se ens handlinger som et trekk av fellesskapet de definerer deg inn i.

HISTORIEN har flotte eksempler på pasifismens slagkraft.

Obama nevnte selv Mahatma Ghandi.

Da Sovjet annekterte Baltikum på slutten av andre verdenskrig, innledet dette en langvarig partisankrig, som først tok slutt i Litauen i 1953. Representanter for Litauen søkte hjelp i Vesten, og ønsket støtte. Vestlige makter hadde lovet støtte til ethvert folk som ønsket demokrati. Balternes kamp ble tiet ihjel, og det ble ingen debatt. Hvor var vesten da?

I 1989 skjedde noe helt fantastisk. To millioner baltere holdt hverandre i hendene i en uavbrutt kjede fra Tallinn i nord til Vilnius i sør. Kort tid etter fikk de baltiske landene sin selvstendighet. Riktignok hang dette sammen med samtidige hendelser, men etter min mening er dette noe av det største som har skjedd i historien.

Under imperialismens storhetstid var det stor konkurranse mellom vestlige land om å kolonisere mest mulig i Asia. Et land som slapp unna var Thailand. I stedet for å gjøre motstand, viste Thailands ledere interesse for de vestlige, og lærte av dem, og slapp unna krigshandlinger og å bli annektert. Med å møte med vennlighet og samarbeidsvilje lyktes det Thailand å forbli selvstendig. Dette er fantastisk.

Det er mulig at fredsprisen er med på å legitimere USAs utenrikspolitikk. Kampen mot kjernevåpen kan brukes som legitimering for konflikter med Iran. Enkelte kynikere peker på USAs økonomiske interesser i dette området. For å kunne nyttegjøre seg bedre av det, tjener de på å ha et vest-vennlig regime til å styre. Om dette er tilfelle, vet jeg ikke, og vil jeg ikke argumentere for. Det jeg vil be folk om, er å være våkne, og ikke stole blindt verken på media eller på forskjellige politiske ledere.

Obama legger også stort fokus på USA, og sin stilling som USAs leder. I typisk amerikansk stil legger han seg på en patriotisk linje i deler av sin tale, og snakket om selvforsvar i sammenheng med en kontekst, der det kan diskuteres om det er berettiget.

Jeg vil sitere fredsprisvinneren i 1989, Dalai Lama, som etter min mening var en virkelig verdig vinner:

"... Det er i virkeligheten langt mer naivt å tro at de menneskeskapte problemene som fører til vold, noensinne kan løses gjennom konflikter. Legg for eksempel merke til at ikke-vold var det fremste kjennetegnet ved de politiske revolusjonene som feide over store deler av verden i 1980-årene.

Jeg er overbevist om at hovedårsaken til at så mange mennesker sier at ikke-voldelige metoder er upraktiske, er at det virker skremmende å prøve dem ut, slik at vi mister motet. Men selv om det tidligere var tilstrekkelig å ønske seg fred i sitt eget land, eller kanskje bare i nabolaget, snakker vi i dag om verdensfred. Det er bare rett og riktig. Det faktum at menneskene over hele verden er avhengige av hverandre, er tydelig for alle nå. Den eneste freden det gir mening å snakke om, er verdensfred".

Dette skriver Dalai Lama i boken "Tanker for et nytt årtusen". Jeg tror han har rett.

Vi kunne hatt en mer verdig fredsprisvinner enn Barack Obama. Jeg føler at han i sin tale har forsøkt å legitimere krigføring, og det mener jeg er stikk i strid med enhver reell tanke om fred.

Bildet av den baltiske menneskekjeden er hentet her: http://www.thinksmall.nl/wp/wp-content/uploads/2008/02/balticchain.jpg