Årsaker til postkommunistisk homofobi

Regnbueflagget

I april lanserte jeg debutromanen min, "Gintaras", som har fått en del oppmerksomhet i mediene. Boken tar opp, i roman-form, hvordan det er å være homofil i Litauen. Boken min viser ikke verst tenkelig situasjon, selv om den tegner et relativt trist bilde. 2012 har på enkelte måter vært et trist år for homofile i mange øst- og sentral-europeiske land, på grunn av såkalte antipropaganda-lover som er foreslått eller implementert i noen land og regioner. Dette har samtidig ført til økt fokus på homofobien i disse landene, og også TV-aksjonen 2012 satte dette i fokus. Jeg har vært opptatt av i intervjuer, samt i selve boken, å få frem at den øst-europeiske situasjonen er annerledes fra den vest-europeiske, både nå, og da homokampen virkelig begynte her. Jeg skal her kort skissere årsaker til at situasjonen i det postkommunistiske Europa er slik den er.

1. Kommunismen 

Sovjet-flagget

I boken min påstår Gintaras følgende: Det har mer med Sovjetunionen å gjøre enn med religionen. I Sovjetunionen ble ikke forskjeller oppmuntret. Homofili var straffbart med fem års fengsel. På grunn av de potensielle farene ved å demonstrere eller kjempe for endringer ble ingenting gjort. (Fra side 107).

Gintaras er selv kristen, og hans kategoriske avvisning av religionens rolle er selvfølgelig ikke helt korrekt. Mer om dette i punkt to. Uansett er det viktig å ha i mente at organisasjonsfrihet i Sovjetunionen var så og si ikke-eksisterende. Organisasjonslivet som eksisterte var i regi av det offentlige, og på dettes premisser, selv om det som relativt kjent ble en oppmykning under de siste årene under Gorbatsjov. Sovjets oppløsning i 1991 var før den store internett-alderen, og derfor var informasjonstilgangen under Sovjet-tiden relativt enkel å kontrollere. Likevel er det klart at kontrollen ikke sev ordentlig inn i alle hjem, slik at hjernevasken ikke ble
total. Spesielt i de baltiske land var det en oppfatning blant mange at regimet var pådyttet, og man identifiserte seg ikke med det. Likevel er det fra dét til homoaktivisme en lang vei. Hovedpoenget her er at folk ikke fikk korrekt informasjon om homofili, om bifili eller om transseksualitet, og at det ikke var mulighet til å organisere seg for LHBT-rettigheter. Videre er det viktig å huske at mange (ikke alle) øst- og sentral-europeiske land var relativt rurale og teknologisk tilbakeliggende sammenlignet med Vest-Europa allerede før kommunismen. Det var også derfor et diskusjonsmoment innad i kommunistiske grupper om Øst-Europa kunne bli kommunistisk, ettersom de fleste landene i regionen ikke hadde gått gjennom noen kapitalistisk fase av historien (slik man gjerne så det). Man fikk da altså kommunismens likhets-ideal parret med bygdedyrets naboslarv. Mangelen på fri konkurranse og stor spredning i varetilbud gjorde også at folk ytre sett ble seende nokså like ut, i klesveier og annet. Mangelen på ekte sivilsamfunn og organisasjonsfrihet førte til et mindre dynamisk samfunn, hvor man kunne innbille seg at man var enige og like, om man inderlig ønsket å tro det. Selv om man ikke ville det, ville det kreve en enorm innsats å orientere seg om det skjulte mangfold, og hvem hadde vel tid til det?

Men hva skjer så, etter kommunismens fall? Jo, forskjeller kommer til syne, både økonomisk, sosialt og i livsstil. Gjennom vestlige og globale filmer blir en presentert for et mangfold som har vært holdt under teppet i eget land. Blant annet homofili. Og "plutselig" er det noen som blir det åpenlyst i den østlige delen av Europa også. Hva kan årsaken være? Det må være denne trenden! Amerikaniseringen, vestliggjøringen og propagandaføringen til dekadente andre. Det er lett å forstå at dette kan bli trodd, men det er selvfølgelig en feiltagelse. Og den grunner i mangel på informasjon. "Antipropagandalovene" kan fortsette å holde folk tilbake i denne kunnskapsløsheten.

Her må vi også nyansere ved å påpeke at det i Jugoslavia var en helt annen grad av organisasjonsfrihet enn i de andre landene, og at homofili der ble legalisert UNDER "kommunismen". Nå kan det hevdes at Jugoslavia nettopp var mindre kommunistisk enn de andre landene, og dessuten ikke var med i østblokken. Jugoslavia var langt mer åpent.

Verdimessig er kommunismen ikke humanistisk. Den tillegger ikke individet samme viktighet som en rekke andre ideologier og verdisyn gjør. Tvert imot ligger det en grotesk dehumanisering i ideologien som retter seg mot "de rike" og borgerskapet. Individet gjøres til instrument for de mange, og for systemer. Som bestefaren til Gintaras sier i boken:

Jo likere, jo mindre verdi. Det er lettere å gi fra seg et eple om man har ti av dem, enn bare ett. Men nettopp derfor må det være slik. Den som da er ulik, er derfor farlig. (Sidene 95-96).


2. Religion og utdanning

Årsaken til at religion kommer i andre rekke som forklaring er at man i flere f.eks. hovedsakelig katolske land har kjønnsnøytrale ekteskap (Spania, Argentina og Portugal), og gode rettigheter for LHBT-befolkningen. Om det ikke hadde vært for kommunismen (som spesielt for Baltikums og Sentral-Europas del var pådyttet) ville det ikke vært for urimelig å vente at denne delen av Europa ville fulgt samme utvikling.

I flere postkommunistiske land har religionen fått en oppblomstring. Dette gjør også situasjonen så annerledes enn i vest, fordi her har homokampen gjerne gått hånd i hånd med en sekularisering av samfunnet. I den østlige delen av Europa ser vi i mange tilfeller en "re-sakralisering". Religionen var gjerne anti-kommunistisk, og ble derfor kul. Dessuten ble det nyttig som nasjonsmarkør i kontrast til den kommunistiske fortiden, og kanskje også det "materialistiske" Vest-Europa (utbredt forestilling).

Likevel ser vi at veldig sekulære land som Tsjekkia og Estland ER mer tolerante enn de mer religiøse post-kommunistiske landene. Å skylde på katolisismen blir litt enkelt da sympati for homofile ser ut til å være enda mindre i Latvia enn i Litauen, og førstnevnte har langt færre katolikker i befolkningen enn Litauen. Nick de Leu (2010) viser at utdanning her også kan ha noe å si, da Estland scorer best av de baltiske land i så henseende. I kontrast står det særdeles dårlig til for homofile i de sentral-asiatiske post-sovjetiske landene, som har en hovedsakelig muslimsk befolkning, om man skal tro Wikipedias oversiktsider for LHBT-rettigheter i ulike land. Her må vi også nyansere ved å påpeke at Albania, som dog er meget sekularisert, ikke kan sies å gjøre det dårligere enn mange andre land på Balkan i dette henseendet.

3. Geografisk beliggenhet

Det bør også påpekes at de landene hvori folket viser mest tolerante holdninger overfor homofile grenser mot "vest-europeiske" land, eller har særdeles nær kontakt med disse (spesielt gjelder dette Tsjekkia og Slovenia i Sentral-Europa, mens Estland er mest tolerant av de post-sovjetiske landene, og har veldig nære bånd til Finland).

4. Nasjonalisme og nasjonsbygging

Etter og i forbindelse med kommunismens fall kom det også mange "nye" statsdannelser (mange av disse hadde i realiteten vært okkupert, og det er derfor feil å kalle disse statene nye). Disse ble delvis til som konsekvens av nasjonalisme, delvis ikke. I alle tilfeller var det "nødvendig" med et verdimessig grunnlag for sin eksistens, en idé om hva den nye staten skulle være, og hvordan folket den representerte var. Ettersom det er veldig mange små stater i denne regionen, med kulturer som ble gjort relativt like hverandre under kommunismen, er det ikke bare lett å finne nasjonenes særegenheter i forhold til hverandre. Det vi dessverre ser er at mange har omfavnet en illiberal, partikularistisk, etnisk, ekskluderende og intolerant nasjonsforståelse. Selv om ikke et flertall mennesker i regionen har gjort det, forsurer enkelte individer debattklimaet med disse holdningene.

Holdningene legitimerer også en selektiv bruk av religionen, hvor man tar i bruk deler som tillater en å svinge pekefingrene. Håpet her er at mer liberale religiøse påpeker dobbeltmoralen, og orienterer om ordentlige religiøse verdier. Her kan også norske kristne bidra ved å kontakte pekefinger-fekterne og fortelle at "hei, uhm, du tar feil, vold er teit".

Derfor åpner også boken med et sitat fra Matteusevangeliet (7:1-5)

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt' når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror. 

5. Muligheten til bare å flytte

Individer i de østlige EU-statene kan lett flytte til mer liberale land i Vest-Europa uten å trenge ta opp kampen i egne land. Vest-europeere og amerikanere hadde ikke denne muligheten, men måtte ta opp kampen hjemme under homokampens begynnelse. Denne tendensen er nok forsterket, og er selv med på å forsterke, av at det sivile samfunn i mange land i Øst- og Sentral-Europa er svakt. Det er ikke like stor tendens til å organisere seg for en sak. Dette er nok delvis på grunn av manglende erfaring med et reelt sivilsamfunn fra kommunismen, men også på grunn av at flere land i regionen kan beskrives som lavtillitssamfunn. Dette kan nok også trekkes tilbake til diktatur-perioden, men også til turbokapitalisme og kriser i omstillingen til markedsøkonomi på 90-tallet, med den kriminalitet og de problemer det bød på i mange av landene.
____

Du får tak i romanen "Gintaras" på de fleste kjente nettbokhandlene. Her er fra baksiden av boken:

Gintaras er snart ferdig med videregående. Det er bare måneder igjen. Han er interessert i Aidas fra parallellklassen, en annen gutt. I Litauen er dette uakseptabelt. De to guttene blir observert sammen på et utested. Etterpå blir månedene som gjenstår av skoleåret en stor prøvelse. En lærerinne tar affære. Hun ringer moren til Gintaras, og forteller at Gintaras er syk, at han er homofil. Lyden av telefonrøret som legges på er et smell. 

Gintaras tenker at han må flytte fra landet for å kunne føle seg trygg. Han gjør som mange andre. Han flytter vestover. I hans tilfelle til Norge. Romanen illustrerer at det ikke kun er økonomiske faktorer som driver utvandringen fra de øst-europeiske EU-landene. 

Min debutroman, "Gintaras", er nå lansert

Omslagsillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg er utrolig glad for å skrive at boken min omsider er ute. Dette er en roman som kretser rundt tema som homofobi, innvandring, religion og usikkerhet.

Veldig mange har forhåndsbestilt, noe jeg er meget glad for. Boken håper jeg folk finner underholdende, samtidig som den kommer med noen klare budskap. Det er en vanskelig problematikk som presenteres og det ligger en god del research-arbeid bak. Jeg kunne ikke ha skrevet denne boken om jeg selv ikke hadde bodd i Litauen hvor handlingen utspiller seg. Jeg elsker å skrive skjønnlitterært og inspirasjonen jeg hadde da jeg skrev mesteparten av boken var nydelig å ha. 

Enkeltkapitlene ble gjerne skrevet med bestemte ideer bak. Historien som sådan var viktig i og med at jeg var klar på at dette virkelig var noe jeg ønsket å skrive og fant spennende. Samtidig så jeg at dette hang sammen med reell problematikk. På den måten er dette absolutt en realistisk roman. Samtidig er det et lite drøss av romantikk i by- og naturbeskrivelser. Vilnius, hvor mesteparten av handlingen utspiller seg, er en vakker by som jeg har ønsket å gi leseren et inntrykk av gjennom ord. Vilnius er et mangfoldig sted med barokk arkitektur, grå boligblokker og moderne glassbygninger. Slik er det også mange tendenser som kappes om dominansen i det litauiske idélandskapet. Forsideillustrasjonen på boken viser blant annet byggverk av forskjellig karakter. Jeg har tidligere skrevet et eget blogginnlegg om forsiden på boken. Jeg skrev der at jeg ville "ha en illustrasjon som kommuniserte kontraster, slik det også er i selve historien." 

Boken er resultatet av lang jobbing. Jeg har flere ganger gått gjennom manuskriptet før romanen fikk den endelige formen som den har i dag. Dette føles godt nettopp fordi det har resultert i noe håndfast og konkret. Jeg har ofte ønsket jeg kunne hatt en jobb for eksempel hvor jeg kunne vise til klare resultater. Når man studerer lærer man mye, men andre ser ikke hva man har i hodet før man presenterer det på noe vis. Derfor er også personlige samtaler så tilfredsstillende, fordi man da også får noe ut av hodet. 

Prosessen med skrivingen er jo også resultatet av de erfaringer og den relevante kunnskapen jeg har samlet meg. Helt fra jeg var liten gutt har jeg drevet med skriving. Gjennom skrivekurs har jeg møtt flere av mine beste venner. Jeg har vært heldig som har kunnet diskutere med, og bli oppmuntret av, mennesker med samme interesse. Noen av de mest avgjørende punktene i livet mitt har vært i forbindelse med skriving. Det er derfor nå et veldig viktig mål som er nådd. At jeg er med på å sette homofobi og mobbing, med de triste konsekvensene det kan ha, i fokus er ekstra tilfredsstillende. 

Jeg setter veldig pris på lesere, og det er nok mange som utsettes for problemene boken belyser som ønsker at det spres kunnskap om temaene, og forståelse for at intoleranse er ødeleggende. 

Tusen takk til alle som har kjøpt boken. Boken kan bestilles fra forlaget Publicas nettsider.

Oppdatering, 18. april: Boken kan også kjøpes fra bl.a. adlibris og bokkilden. 
Tine skriver om boken på sin blogg. På nettstedet gaysir.no kan du lese artikkelen "Drømmen om et bedre liv" skrevet av Marte Oraug Skogtrø. Også Bladet Vesterålen skriver om boken 18. april.

Oppdatering, 24. april: Boken kan nå kjøpes fra de fleste store norske nettbokhandler. 

Om forsiden på "Gintaras"

I forrige innlegg skrev jeg at jeg tenkte å skrive om forsiden på boken i neste blogg-innlegg. I dette innlegget gjør jeg nettopp det. 

Forsidebildet er illustrert av en god venn av meg, Sindre Punsvik. Jeg hadde ganske klare tanker om hvordan drømmebildet skulle være, og Sindre klarer godt å tegne i den stilen jeg så for meg. Omslagsdesignet er av CF media. Jeg er meget fornøyd med resultatet. 

Boken omhandler flere tema. Jeg nevner ofte homofobi, innvandring og religion som tema for boken, men kan også nevne usikkerhet og ting som går mer på det psykiske. Da jeg fikk inspirasjonen til boken i 2009 så jeg først for meg en veldig mørk sak. Da jeg i begynnelsen av 2011 tok fatt på nytt var jeg opptatt av at det ikke skulle bli fullt så dystert. Jeg ville derfor ha en illustrasjon som kommuniserte kontraster, slik det også er i selve historien. 

Byen på bildet er basert på Vilnius, hovedstaden i Litauen, men det er ingen nøyaktig gjengivelse eller presentasjon av byen som sådan. Bygningene på forsiden er basert på bygninger som finnes i byen, men disse står ikke slik i forhold til hverandre som i illustrasjonen. Slottet (som egentlig ligger på en øy) i Trakai er også med, selv om Trakai ligger et stykke fra Vilnius. På bildet er også kirker, skyskrapere og sovjetblokker illustrert. 

Illustrasjonen viser bygninger som kan assosieres med forskjellige historiske tider. Slottet i Trakai stammer fra middelalderen (selv om det senere er rekonstruert). Gamlebyen i Vilnius har også mye flott arkitektur og er spesielt dominert av barokk. Blokkene i utkanten er fra sovjet-perioden og skyskraperne fra tiden etter at litauisk selvstendighet ble gjenetablert i 1990/91 (Litauen erklærte seg selvstendig fra Sovjetunionen 11. mars 1990, men ble ikke anerkjent av noe land før året etter. Island var først til å anerkjenne selvstendigheten). 

Gamlebyen i Vilnius er fargerik og har arkitektur med masse detaljer, men utenfor denne kan man finne "sovjetblokker" i store antall. Mange av dem er helt like, grå, kompakte, solide og kjedelige. Det man kan kalle bomaskiner. Slik det bor masser av mennesker bak disse grå veggene var det mye som var skjult under Sovjetunionens trykkende okkupasjon. Høye, grå blokker kaster lange, mørke skygger. Det er fortsatt lite respekt for forskjeller i landet, noe man merker i holdningene til homofile og andre minoriteter. Etter selvstendigheten har det også kommet en del skyskrapere og glassbygninger, men blokkene fra Sovjet-tiden vil nok bli stående lenge. 

Boken "Gintaras" kan bestilles fra forlaget Publicas nettsider, men kommer først om noen uker.

Romanen "Gintaras" kommer snart!

Snart kommer debutromanen min ut. Jeg gleder meg veldig, og vet at flere andre også gjør det. 

Handlingen kretser rundt høyaktuelle tema som blant annet homofobi, innvandring og religion. 

I tiden frem mot utgivelsen tenker jeg her å komme med noen små, men interessante detaljer om boken, så følg med. 

Forsiden på boken. Forsideillustrasjon av
Sindre Punsvik. Omslagsdesign av
CF media.

Gintaras er snart ferdig med videregående. Det er bare måneder igjen. Han er interessert i Aidas fra parallellklassen, en annen gutt. I Litauen er dette uakseptabelt. Noen fra klassen hans ser de to guttene sammen på et utested. Etter det blir månedene som gjenstår en stor prøvelse. En lærerinne ser hvordan Gintaras blir behandlet av noen av klassekameratene og tar affære. Hun ringer moren hans. Hun forteller at Gintaras er syk, at han er homofil. Lyden av telefonrøret som legges på er et smell.

Gintaras tenker at han må flytte fra landet for å kunne føle seg trygg. Han gjør som mange andre. Han flytter vestover. I hans tilfelle til Norge. Romanen illustrerer at det ikke kun er økonomiske faktorer som driver utvandringen fra de øst-europeiske EU-landene.

Boken gis ut på forlaget Publica, og boken vil blant annet kunne bestilles fra deres nettsider.

I neste innlegg tenker jeg å fortelle om forsiden på boken. 

Om å skrive

Bilde jeg har tatt i Budapest desember 2010

Senere i år kommer min første roman, som kretser rundt temaer som homofobi, religion og innvandring. Dette er med andre ord en høyaktuell bok på flere måter, noe blant annet mine to forrige blogg-innlegg i år illustrerer, se "Bør religion være et fag i skolen?" og "Dehumaniseringen".

Jeg har siden jeg var liten gutt likt å skrive og drømt om å bli forfatter. Jeg har også en stor tro på litteraturens og kunstens påvirkningskraft i samfunnet, noe som kanskje kommer av at jeg har lest mye øst-europeisk litteratur. Der har skjønnlitteraturen nærmest fungert som debatt-arena i perioder med mye sensur.

I årenes løp har jeg skrevet en del om selve det å skrive. I min upubliserte novelle sist redigert i 2007, "Stanislaw" skriver jeg: "Med ønske om ikke å søle blekk på sine egne, bleke lår, skyver han blekkhuset og fjærpennen til side. Den ene hånden, den høyre, har utallige blekkflekker. Taust registrerer han at trebordet på enkelte steder helt har gitt opp trefargen.  En tynn bok med liten skrift, viser stolt frem sine fuktskader."


Ideen til boken som kommer ut senere i år fikk jeg allerede i mars 2009 da jeg bodde i Litauen. I blogg-innlegget med den enkle tittelen "Bok" av 27. mars 2009 skriver jeg ekstatisk at "jeg har kanskje aldri før vært så inspirert. Jeg har skrevet intensivt i noen timer nå. Jeg skal skrive videre. Jeg håper jeg får gjort noe skikkelig ut av dette. Jeg er utrolig inspirert. Dette kan bli noe.". Jeg ble imidlertid ikke fornøyd med stilen i det utkastet og begynte senere helt på nytt med hovedsakelig samme idé men noe annen form. 


I innlegget "Poetica" av 9. februar 2011 skriver jeg: "Det er tomhet i hodet mitt og tørke med fuktig overlag bak øyelokkene mine etter å ha vært dypt inne i en bølge av ekstrem kreativitet de siste ukene. Kreativiteten, ideen, historien som må frem, linjene i en fortelling og symbolene i helheten, hva sier man - et skrikende barn som må føs."


Jeg skrev i "Fristelsen og skrivingen", mens jeg var i Estland i fjor, at "Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre."


Blir glad for interessen som er for skrivingen min, og om du er interessert i å høre mer om boken som kommer ut senere i år, har noen spørsmål eller ønsker å forhåndsbestille, kan du ta kontakt på e-post-adresse kolja1988@gmail.com

Dehumaniseringen

Berlinmuren - bilde hentet fra Wikimedia Commons

Hvis vi skuet ned på jorden fra verdensrommet, ville vi ikke sett demarkasjonslinjer eller landegrenser. Vi ville bare sett én liten planet, bare én. Når vi trekker en linje i sanden, får vi øyeblikkelig en følelse av "oss" og "dem". - Dalai Lama, sitat hentet fra boken "Et åpent hjerte". 

Til venstre ser du Berlinmuren, selve symbolet på delingen av Europa i en såkalt fri og en ufri del. Den ufri delen var ufri på flere måter, ikke bare hadde den et undertrykkende system, folket der hadde stort sett ikke valgt det selv en gang. Flere av landene hvor det var langt mindre oppslutning om kommunismen enn i flere vest-europeiske land ble kommunistiske etter andre verdenskrig. Dette skyldtes i hovedsak tikktakkeri fra kommunistenes side og berodde ikke på noe bredt mandat fra folket. Statene i den ufrie delen av Europa fikk ikke Marshallhjelp etter andre verdenskrig, og hadde dårlige vilkår for å bygge seg opp. Det kommunistiske systemet fungerte ikke, verken i det fra begynnelsen av primært agrare Romania eller det industrialiserte Tsjekkoslovakia. De kommunistiske statene var særs lukkede også seg i mellom. Comecon, den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for den kommunistiske blokken, kunne aldri fungere slik EU gjorde, da statene var kjernene i økonomien. En kan alltids sette hermetikkbokser ved siden av hverandre på en hylle uten at det får så mye effekt. 

Gruppeinndeling, merketildeling og adskillelse er tilbakevendende trekk i menneskehetens historie. Flere av de politiske kampene som har vært utkjempet de siste hundre årene har vært kamper mot dehumanisering, eller umenneskeliggjøring. Jeg forstår dehumanisering som at en henger seg fast i trekk, innbilte eller reelle, ved en definert gruppe (som ikke nødvendigvis har definert seg selv) som en anser å gjøre medlemmene mindre verdifulle enn seg selv. Dette kan være en billig måte å gi seg selv innbilt verdighet på. Flere vet de gjør gale ting og det er fristende å peke på en annen og puste ut mens en sier: "jeg er ihvertfall ikke sånn". Det enkleste er da selvfølgelig å henge seg opp i trekk en vet en ikke har eller kommer til å få, som hudfarge, kjønn, innbilt etnisitet, seksuell legning eller livssyn. Et annet alternativ er å smykke seg med synlig adferd som en ser på som bedre enn andres. 

Flere store politiske ideologier tillater overgrep overfor andre innbilte eller reelle grupper. Marxismen tillater revolusjon mot borgerskapet. Nasjonalismen tillater undertrykking av andre nasjoner for å berike sin egen. Sistnevnte er det nokså lite refleksjon rundt. 

Det er for eksempel noe merkverdig når noen på venstresiden argumenterer mot EØS-avtalen med at den koster, da med tanke på at mye av denne prisen går til sosial og økonomisk utjevning i EU-landene. I følge artikkelen Norges økonomiske bidrag til EØS-samarbeidet på www.eu-norge.org er denne prisen på om lag 2,8 milliarder kroner årlig, noe som blir, om jeg har regnet riktig, cirka 0,2 prosent av det foreslåtte statsbudsjettet for 2012 som ifølge artikkelen Mer enn én tredjedel av statsbudsjettet går til trygd som kom på TV2s nettsider 6. oktober 2011 lå på hele 1006 milliarder kroner. Problemet sett med moralske øyne, det være seg fra de fleste store religioners perspektiv, eller kanskje til og med med et sosialistisk perspektiv, er at akkurat dette nei-argumentet er grådig og usolidarisk. Det illustrerer veldig godt hvordan selv "mild" nasjonalisme blinder og er i sitt vesen anti-humanistisk. Målt i BNP per capita (PPP) hadde Norge i følge CIAs The World Factbook $54,600 i 2010 mens Latvia hadde $14,700 og Romania bare hadde $11,600. Flere vil til tross for at EU er Norges viktigste handelspartner og at norsk næringsliv kan tjene på å ha åpen tilgang til området og da også det østlige som åpnet seg, omtale det som "snillistisk" å betale den lille "kontingenten". Det må legges til at dette uttrykket ikke er noe jeg har hørt fra venstresiden, men at jeg nå tenker mer på en annen gruppe debattanter. 

Bistandsmål på rundt én prosent av budsjettet er det også motstand mot blant enkelte. De fleste anerkjenner stort sett at noe penger skal redistribueres i Norge, men mange synes å mene det ikke skal deles med ikke-nordmenn, de er jo ikke nordmenn. En annen sak, som blir mye alvorligere, er at det kan se ut som om flere synes det er greit å føre handelspolitikk som går utover fattige deler av verden, så lenge det gjør Norge rikere. Nasjonstroen eller den nasjonale identitet har da i de tilfellene gjort at det anses som legitimt at andre nordmenn får av ressursene en skaper, men ikke mennesker utenfor de historisk konstruerte landegrensene. Siden jeg ser spor av denne troen og tankemåten langs hele det politiske spekteret i norsk politikk, burde enkelte gå i seg selv. Det er mye som strider mot dette tankesettet både i sosialistisk, kommunistisk, grønn og liberalistisk ideologi. 

Antihumanistisk tankesett har vi også sett i hatkriminelle handlinger utført i Norge nylig. Natt til søndag 11. desember i fjor ble Jessica Kiil angrepet utenfor Grand Hotel av et par. Hun ble slått bevisstløs og det siste hun husker er ifølge NRK at kvinnen ropte til mannen "Ta henne, drep henne, slå henne" før han virkelig slo henne - i magen. I Trondheim på selveste nyttårsnatten ble Stian Fikseaunet og en kompis slått til blods fordi de var homofile. Bak disse voldshandlingene ligger det nettopp en dehumanisering av henholdsvis mennesker med annen hudfarge og homofile. Fordi ofrene havnet i de kategoriene kunne de utsettes for det de ble utsatt for. 

Hvordan er det så når noen som i utgangspunktet er utenfor et fellesskap, for eksempel nasjonen, skal komme inn i den? En del av motstanden mot innvandring skyldes kanskje nettopp at det kan være vanskelig for mennesker som allerede ser på sin nasjon som av større verdi enn andre, å ta nye inn i denne. Hvorfor? Fordi det er vanskelig å finne kriterier som alle er enige i på hva som konstituerer nasjonen, nettopp fordi den er en idé, og det er ulike syn på hva som er den viktigste komponenten. For å øke aksepten for andre mennesker trenger man en ideologi hvor alle har plass, med det alle verdens beboere. Folk bør gå på sin egen mentale sandstrand og begynne å viske bort de linjene de har tegnet opp selv om det kan virke vanskelig. Vi må også sørge for at vi har bedre kjennskap til hverandre. 

Sann åndelighet bør bygge på en forståelse av verden som fellesskap og våre plasser som individer i den, og hvordan handlingene våre og tankene vi har får konsekvenser for oss selv og andre. 

_______________________________________________

I min roman som kommer ut senere i år er blant annet homofobi et tema og vi ser hvordan diskriminering av homofile er med på å trigge "arbeidsutvandring" fra øst-europeiske land. Hvordan er det å gå fra først å være Den andre som homofil, for så å bli Den andre som arbeidsinnvandrer i Norge? Dersom du er interessert i romanen min kan du forhåndsbestille eller få mer informasjon ved å sende mail til meg på kolja1988@gmail.com