Fristelsen og skrivingen

Fra Budapest, Ungarn. 

"Music makes the people come together, music mix the bourgeosie and the rebel", synger Madonna i "Music". Hva så med litteratur?

Det er min mening at lesing utøves best alene, og ofte også skriving, men det betyr ikke at det ikke er interaksjon. Budskapet er ikke oppfattet uten at det er lest, hørt eller registrert på annen måte og deretter prosessert i hjernen. Beskjeden sendt av en annen er for en tid i hodet ditt, og så får det større eller mindre virkninger avhengig av viktighet; både den faktiske viktigheten og den du tillegger beskjeden. Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre. Fordi de fleste av oss har empati kan vi ikke skille totalt mellom egen velvære og våre næres velvære. Derfor er de ordene som bringer oss nærmere dette viktigere enn de ordene som ikke gjør det, eller til og med de ordene som får oss bort fra det. Kort sagt handler det om forståelse. Vi kan alle øke generell forståelse, om ikke med annet, så ved å by på oss selv, helt ærlig. Da gir vi andre mer klar kunnskap i hvordan et medmenneske fungerer, og dette er kunnskap som kan tas med videre.

Forståelse og ideer er viktigere enn alt annet, da dette er noe av det mest primære vi kan finne. Dhammapada, et av buddhismens aller viktigste verk åpner med mitt favorittsitat: "Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem". Derfor er det viktig at tankene er så gode som mulig. Det er imidlertid, reelt sett, tåkete avstand mellom å høre og å tenke. Hvis jeg er helt fokusert på det du sier, har jeg ordene dine og stemmen din i hodet mitt, og hvis det gjør inntrykk, positivt eller negativt, kommer jeg nok til å huske det. Dette er selvfølgelig også grunnen til at folk som opplever mobbing ofte blir deprimerte. Ordene ble internalisert. Dette betyr også at vi har et ansvar for hva vi sier, men kanskje viktigst av alt sier det noe om ordets kraft. Det vil si at å skrive og å samtale er viktig.

Samtidig virker de reduserende samfunnskreftene på oss. Jeg skrev i et blogginnlegg i mai om reduseringen av det moderne menneske. Kort sagt går det på at vi i dag har et samfunn kjennetegnet ved spesialisering. Dette fører til et heterogent og variert samfunn som gir en god dynamikk. På den annen side gjør den stadige spesialiseringen at vi blir nødt til å velge bort ting vi vil gjøre, og heller velge én, to eller kanskje til og med tre av dem. Når vi får impulser til å gjøre noe utenfor dette, kan vi se på oss selv som ufornuftige, udisiplinerte og rotete. Vi dytter det bort, og undertrykker disse impulsene. Dette kan tolkes som selvkontroll, men dessverre er den ofte blind. Det er en destruktiv undertrykking av sider av oss selv vi vil uttrykke. Mange er enige i dette når det kommer til seksualitet, men når det kommer til andre impulser og ideer er det lite bevissthet rundt det.

Soloppgang i Varanasi, India

Hva har dette med skriving å gjøre? Jo, noe av det jeg liker aller best er å skrive. Dessverre skyver jeg det ofte bort, fordi jeg ser på det som en forstyrrelse. Kanskje skal jeg egentlig lese om Imre Lakatos´ "research programmes" eller så må jeg absolutt repetere den boken om integrasjonsteori eller kommunismens historie eller hva det nå måtte være. Jeg har lyst til å meditere, skrive eller gå på fisketur, men jeg velger å tvinge meg gjennom integrasjonsteorien. Dette er bra, men ikke når man går inn i sin niende time med flinkhetsregime i løpet av dagen. Av og til kan det føles nødvendig. Man må få gode karakterer, slik at man kan få den jobben man drømmer om. Eller, på den annen side kan man føle at man skal gjøre en ekstra innsats i jobben fordi det er seriøst og bra i seg selv. Noe det også kan være. Igjen er problemet hvor lett det er å nekte seg selv å gjøre det man virkelig vil, fordi man stempler det som mindre viktig, eller til og med mindre seriøst.

Det kan være fristende å ensrette seg selv. Da er det lettere å få anerkjennelse, fordi en gjør det bra innenfor ett felt, og det er tydelig for andre. Dessuten kan de tingene du vil gjøre være lavstatus-aktiviteter som ikke møter mye anerkjennelse hos de du omgås, eller du får ikke tilbakemelding før langt inn i fremtiden. Du kan også være hovedsakelig engasjert i én ting en stund, men når det da begynner å melde seg andre interesser, passer ikke dette med det bildet de du kjenner har av deg. Da er spørsmålet hvordan en forholder seg til det.

Tydeligvis er prestasjonspresset innenfor mer generelt verdsatte og lett målbare aktiviteter så sterkt at jeg ofte gir etter for det, selv om jeg er overbevist om skrivingens potensiale viktighet. Det sier muligens noe om pressets styrke, men også om hvor fristende det tidvis er å gi etter for det, fordi det byr på sine gulrøtter. Løsningen er nok å finne en personlig balansegang, men kanskje er det også noen kollektivt mentale endringer som ville være ønskelige. Kanskje går veien gjennom mer bevissthet rundt verdier. Jeg er personlig derfor tilhenger av et sterkt livssynsfag i skolen som legger opp til diskusjon og tenkning. Det er vel minst like så viktig å lære hvordan en selv vil leve som å lære hvordan Hamsun eller Bjørnstjerne Bjørnson gjorde det?