onsdag 29. april 2009

Den hellige tegnsettingen

Hvor ofte sier man ikke at det er godt å få ting overstått?




I dette ligger det at man gruer seg til noe, som regel. Jeg har i lengre tid vært spent på hvordan et foredrag jeg skulle holde i dag (presentasjon eller hva man nå velger å kalle det) skulle gå. Gleden over å være ferdig med noe, trenger ikke kun ligge i at man har gruet seg. Det er ofte en del av det, eller hele årsaken, men en kan også glede seg til å ha noe på skrytelisten sin.

Fremtiden er alltid usikker - den er jo enda ikke skapt. Det ligger et løfte i det, men også en tvil - man vet ikke hva man kan forvente, om en skal klare å nå sine mål, eller hvordan selve forutsetningene for noe som helst skal bli. Dette er spennende. Jeg tror man bør tenke fremover og våge å sette lit til fremtiden, selv om den alltid er usikker. Likevel vil jeg her gi litt heder også til fortiden, eller i hvert fall forklare hvorfor den på sett og vis gir meg glede. Hvorfor jeg ofte gleder meg til punktumene i fremtiden. Punktum er herlig.


Selve det litauiske språket gjør meg obs på forskjellen mellom prosess og endt handling, ettersom dette kan vises av ord ved hjelp av prefikser og lignende.

Prosesser kan være fine, men kun om de retter seg mot et mål. Den som sier at det er trist at ting slutter har ikke alltid rett. Enkelte prosesser innledes nettopp med den hensikt at de skal avsluttes.


Her snakker jeg om for eksempel foredraget og prosjektet jeg har hatt nå. Denne dagen har en herlighet ved seg, fordi den er et slags punktum, kan man si. Jeg har holdt dette foredraget, som jeg har forberedt meg veldig lenge til. Jeg har jobbet mye mer nøye med det enn jeg strengt tatt hadde trengt, og etter min egen oppfatning gjorde jeg en bra jobb. I morgen drar jeg etter planen til Norge. Derfor er dette et slags punktum, et mellomspill eller noe, akkurat NÅ.


Videregående, spesielt de to siste årene, var herlige, men det var også deilig å fullføre det, å få vitnemålet med gode karakterer og vite at man hadde klart det. Jeg elsker resultater. En kan si jeg er resultatorientert. Fantastisk ord.

Så - vi skulle levere en tekst, et slags sammendrag hvor vi også kommenterte en artikkel hentet fra et litauisk blad. Jeg valgte et reisemagasin, og en artikkel om isklatring, om noen litauere som hadde dratt til Hemsedal for å klatre på frosne fosser. Jeg pugget mange ord, og leste artikkelen kanskje flere titalls ganger, i tillegg til å skrive et sammendrag jeg ble fornøyd med, og leste over flere ganger før jeg holdt fremføringen. Dette var noe jeg også var nervøs for, jeg innrømmer det. Vanligvis er jeg ikke nervøs for slikt, men jeg har folk rundt meg som absolutt ikke liker meg, og som jeg i min paranoiditet fryktet skulle sabotere. Ikke at alle fulgte med, men det gikk greit, forholdene tatt i betraktning.


Kanskje er dette mer et komma enn et punktum i et stort perspektiv, men det var et punktum for èn bestemt prosess.



April har vært en spennende måned. Det var noen punktum i mars med midtveisprøver som jeg gjorde det veldig bra på. Videre var det et flott mellomspill i begynnelsen av april med at jeg var i Norge, i mitt elskede Nord-Norge. Jeg må innrømme at mens jeg har vært her har jeg hatt mine svært nasjonalistiske øyeblikk, men det kommer og går. Jeg skulle gjerne brukt et innlegg her til å omtale denne nasjonalismen, hvilket ville vært mer passende i begynnelsen eller midten av april, men på det tidspunktet tok jeg meg ikke tid til å skrive om det. Dessuten er det delvis irrasjonelt og noe man kan skamme seg over tildels. Det eneste er det som er basert på fakta, ren statistikk, men det er ikke det jeg baserer meg på i de øyeblikkene - det er kun hjemlengsel og savn, som alt i alt er følelser. Jeg tror jeg har et relativt nyansert bilde på ting akkurat nå.


Hjemme i Nord-Norge var vi blant annet på veldig fint sted som jeg liker veldig godt, selvfølgelig ved sjøen, og grillet. Det er et veldig fint sted der, hvor jeg gjerne kunne tenkt meg å bo en gang, men man er også avhengig av å gjøre noe, ikke bare sitte i fjæra et sted og grille.


For øyeblikket ønsker jeg hovedsakelig å fokusere på studiene. Jeg føler hele tiden det kommer ting i veien for å oppnå det målet. Det er nokså frustrerende, på en måte. På samme tid er det et faktum at studiene ikke er så tidkrevende at jeg ikke har tid til andre ting.


April har vært en ganske spennende måned kan man si, men det er ikke alt som egner seg å skrive her, så klart. Kanskje er bloggen min upersonlig, men det er ikke meningen at det skal være en dagbok. Jeg ønsker å vise små glimt av Litauen, av tankene mine rundt stort og smått, og av og til komme med politiske dytt.



Jeg har ikke fått sett spesielt nytt av Litauen som land denne måneden. Jeg var en tur i Kaunas, som er en fin by, virkelig. Jeg vet ikke hvor mye jeg har fortalt om den før. Kaunas er den neststørste byen i Litauen. Jeg har vært der tre ganger, og alle tre gangene var det sol. Den skal visst være svært kriminell. Den er likevel utrolig koselig fordi hovedgaten er gågåte. Den er lang, og svært vakker. Det er få mennesker i gåtene, noe folk fra Vilnius omtaler som svært negativt. Jeg synes det er helt herlig.


Jeg kjøpte noe som minner om kanelboller av en kvinnelig selger i hovedgaten, Laisvės alėja. Hun spurte meg hvor jeg var fra. Jeg sa jeg var fra Norge. - Er det krise der også? Kanskje hadde denne damen hatt et mer "respektabelt yrke" før. Krisen brer om seg mer andre steder enn i Norge.

Trærne er grønne og det er altfor varmt - 23 grader akkurat nå. Det er ikke mye vind i Vilnius.




Sånn - nå fullfører jeg innlegget, men legger til noen bilder. Det ene er vinduskarmen min, hvor jeg bruker å sitte og jobbe med skolearbeid. Bildet ble tatt tidligere i år. Det andre er tatt i Kaunas i fjor sommer, og det tredje er tatt i dag - utsikten min fra "Sovjetleiligheten".





søndag 26. april 2009

Visaginas

På 70-tallet ble det bygd et atomkraftverk i Litauen. Det blir ofte omtalt som atomkraftverket i Ignalina, selv om småbyen Ignalina er noen mil unna. Det ligger i Visaginas, som er en by helt i den nordøstlige delen i Litauen.

Det er kanskje ikke vanskelig å forestille seg at kunnskaper om kjernefysikk ikke er noe som er utbredt overalt, blant alle slags mennesker, og at en utdanning innenfor dette ikke er like vanlig som for eksempel å studere økonomi. I Litauen er det mangel på slike eksperter. De fleste ekspertene der er derfor russiske.

Så, rundt dette kjernekraftverket vokste det opp en by som heter Visaginas. Befolkningen er svært ung, og det finnes ikke mange gamlinger der, ettersom folk kom tilflyttende for ikke så lenge siden. Siden folkene som kom tilflyttende hadde høy utdannelse, kan man jo forestille seg, hvor kontroversielt det enn må være, at befolkningen i denne byen er noe spesiell.

Om lag 5000 arbeider på kjernekraftverket, eller arbeidet. Nå må Litauen legge ned kjernekraftverket på grunn av miljøfantaster som skriker om at det fælt med kjernekraftverk. De har en spesiell grunn til å hyle om dette: Tsjernobyl-ulykken. I natt var det 23 år siden Tsjernobyl gikk i lufta. Reaktorene i Ignalina-kraftverket er av samme type som dem i Tsjernobyl. Uansett - de som vet noe om Tsjernobyl-ulykken vet at det var et resultat av menneskelig slurv innenfor et ineffektivt politisk system. Vi har ikke dette systemet i dag.

Det er mulig at det foreligger ordentlige vitenskapelige rapporter som skulle tilsi at atomkraftverket burde legges ned. Det er planer om å bygge et nytt atomkraftverk, men i mellomtiden får nedleggingen store økonomiske konsekvenser. Mange mister arbeidsplasser, og prisen på elektrisitet kommer til å stige. Dette gjøres i en tid da landet er sterkt plaget av finanskrise. Prisen på elektrisitet har allerede steget.

Jeg har ikke vært i Visaginas, men på bilder ser jeg at det er stort sett blokker, selvfølgelig ikke det vakreste syn for øyet.

Man kan se over til atomkraftverket fra Hviterussland. Det ligger på andre siden av en innsjø. Det ser vakkert ut - som et symbol på hva mennesker tross alt har fått til, enda det var under et såpass ineffektivt system som Sovjetunionen bar preg av. I det minste ble det lagt vekt på kunnskap. Visaginas, som har cirka 30.000 innbyggere kan være stolt av et høyt utdanningsnivå og å ha ting på stell. Imidlertid - hva skjer etter nedleggelsen? Atomkraftverket har stått for såpass mye som 80-85% av landets energiforsyning. Jeg tror kanskje det er mindre nå. Likevel - i Litauen ser det ikke ut til å være så mange andre måter å skaffe energi på.

Det jeg lurer på er bare om ikke nedleggelsen av atomkraftverket er et veldig ufornuftig vedtak gjort av mennesker som ikke har hatt nok informasjon. Jeg påstår ikke at jeg har noen grunn til å uttale meg, men med såpass mye som politikere må gå gjennom, er jeg skeptisk til at alt har vært gjort rett og med kunnskap som basis for avgjørelsen. Jeg er dessverre ikke den personen som forstår så altfor mye om slike ting, men jeg ser at dette fører til økonomiske problemer. Hvor ofte overskygger ikke "lettvinte" og "raske" beslutninger for miljøets sak, viktige økonomiske faktorer? Etter hva jeg har forstått har også andre land betalt for å sikre atomkraftverket ytterligere. Jeg antar dette har vært gjort med offentlige midler som er skaffet via skatter og avgifter.

Ut fra det jeg kan se virker det som en idioti hinsides alle grenser, men det er mulig at de økologiske faktorene er mer alvorlige enn jeg vet eller har anelse om. Men det er også en viss mulighet for at dette bare er tåpelig. Etter hva jeg forstår er de fleste litauere misfornøyde med at verket skal legges ned. Det er klart, siden økonomien vil lide under det. Når de selv sånn sett blir rammet er det kanskje lettere å legge økonomi og vitenskap til grunn enn om det var et land langt unna. Dette er altså EU-bestemmelser som ligger til grunn.

Jeg har ofte tenkt at folk kanskje har en usunn frykt for atomkraftverk, på samme måte som de frykter E-stoffer (C-vitaminer er også E-stoffer) og enkelte kunstige stoffer. De økonomiske og økologiske faktorene vil selvfølgelig variere fra atomkraftverk til atomkraftverk, fra sak til sak, slik også forskjellige E-stoffer er nettopp forskjellige. Det er såklart lett "å stryke alt over en kam" og si "legg ned alle atomkraftverk" eller; "jeg vil ikke spise E-stoffer". Spiser du ikke C-vitaminer kan du selv tenke deg hva som skjer. Dersom et land som per dags dato ikke har grunnlag for å utvinne energi på stort andre måter enn ved atomenergi blir tvunget til ikke å benytte seg av det, kan du også tenke deg hva som skjer.

Vi HAR problemer med kjernekraftverk, men for å gjøre dem sikrere og for å kunne bygge nye og bedre, og å utvikle teknologien MÅ MAN HA ØKONOMI! Jeg er redd forferdelige angrep på økonomien slik vi ser i dette eksempelet kan være en grusom brems for utvikling.