onsdag 16. juni 2010

Reise til Lviv i Ukraina, juni 2010

Det syvende mest besøkte landet i verden i 2008 var Ukraina, med hele 25,4 millioner turister. Fra Norge kommer det heller få. Ja, en finner til og med folk som ikke kan plassere Europas neststørste land på kartet. Jeg var i 2008 èn blant de mange millioner turister som besøkte landet. Jeg var da i Kyiv og på Krim-halvøyen (Sevastopol, Yalta og Bakhchysaray). I år besøkte jeg Lviv, en storby i Vest-Ukraina, nær en av Europas store fjellkjeder, Karpatene, hvor jeg fikk meg en kort gåtur.


Hva? Ukraina er et av få land som byr på både natur og by. Det finnes flere vakre og kjente byer i det gigantiske landet; Kyiv, Lviv, Odessa og Yalta, for eksempel. Landet byr på strender, varmt klima om sommeren, kaldt om vinteren med gode skiforhold, fjell (Karpatene i vest, og fjell på Krimhalvøyen i sør). På de flate slettene troner ortodokse kirker med glitrende kupler.

Kyiv. Vi reiste med AirBaltic fra Oslo via Riga til Kyiv. I Kyiv fikk man fort sjåfør som kunne vise byens attraksjoner i rykende fart på de få timene vi hadde til rådighet før innenriksfly med Ukraine International Airlines (et særdeles bra og billig selskap, med de mest oversiktlige nettsidene jeg har sett hos et flyselskap) til Lviv. Kyiv er et kaos av vakre bygninger. Slitt? Nei. En arkitektonisk maktdemonstrasjon er det byen er. Den mest imponerende byen jeg har sett. Berlin, Madrid og Warszawa blir ingenting i forhold. Likevel er det mye den ikke kan sammenlignes med. Kyiv er ikke det man vil kalle koselig. Den er mektig. Det er en storby med flere millioner innbyggere, fantastiske monumenter, glitrende gull – en orgie i prakt. Den er en kur for enhver oppgithet over en tafatt og kjedelig menneskehet. Fantastiske Lavra – et gigantisk kloster, eller kirkekompleks med glitrende kupler og vakre farger, den ruvende statuen Rodyna Mat, presidentpalasset, den blå og hvite Andriyivsky-kirken med sjøgrønne kupler for å nevne noe.

Lviv er en nydelig by, som ofte blir sammenlignet med Praha. Guidebøker priser den som et Praha uten en drøss turister, og guideboken fra Bradt, som vi brukte, hevder folk burde haste for å oppleve den før den drukner i neonlys og lignende. Vel – sentrum av byen er allerede ganske turistneddrøsset. I motsetning til Kyiv har imidlertid Lviv ganske mange slitne fasader, spesielt når man kommer ut fra de mest sentrale delene. Likevel er det overflod av verneverdige og vakre bygninger også utenfor. Hva er det å se? Vel – arkitektur! Fantastisk arkitektur! Nydelige kirker og andre bygg. I motsetning til Kyiv har den enda ikke fått noe særlig med moderne bygninger, men det er en gjennomført krimskramsgammelby med kafeer og restauranter overalt. Sentrum av Lviv ser ut til å bestå av flotte bygninger, masse folk, drøssevis av restauranter (virkelig drøssevis, jeg tror aldri jeg har vært i en by med større restaurantkonsentrasjon i sentrum), minibanker og statuer. Det barokke kaoset i den latinske katedralen er en nytelse for øyet. Dette er den vakreste kirken jeg har sett (på innsiden). Rundt byen er det flere utsiktspunkt og hauger (relativt høye) man kan gå opp på. Det er mange parker i byen, og et stort utendørsmuseum med eksempler på tradisjonell ukrainsk arkitektur (bygdestil), som kan minne om Bygdøy folkemuseum i Oslo eller Maihaugen på Lillehammer.

Religion. Ukrainere ser gjerne på seg selv som et spirituelt folk. En ser det i de mange kirkene, som det virkelig er kostet penger på, og som i motsetning til mange hus og andre bygninger i tipp stopp stand. Folk viser også en overraskende toleranse når det kommer til religion. I Lviv finnes et eget religionsmuseum over Ukrainas religioner. Til min tilfredshet så jeg at buddhismen var representert. Museumet er relativt stort og har faktisk engelsk informasjon. Det er ikke noe man enda nødvendigvis kan forvente seg i Ukraina (mange av turistene kommer østfra). Et slikt museum burde man også skaffe seg i Oslo. En gammel dame på ”Museum of Folk Architecture and Life” syntes det var spennende at jeg var buddhist, og snakket om de tre store religionene kristendom, islam og buddhisme. Hun kunne ikke stort engelsk, men vi kommuniserte på en blanding av tysk og engelsk, ukrainske og russiske fraser. ”Buddha, Buddha”

Karpatene. Karpatene er en av Europas store fjellkjeder, sammen med Alpene, Pyreneene og Kaukasus-fjellene. Kun en liten del av fjellene (ti prosent) ligger i Ukraina, men Ukraina har kanskje kommet til å bli assosiert med fjellkjeden på grunn av musikkvideoene til Ruslana, artisten som vant melodi grand prix for Ukraina i 2004. De største fjellene, ”de svarte” ligger relativt langt fra Lviv, og det er bedre å bruke en by som f.eks. Ivano-Frankivsk (som visstnok også skal være fin) for å nå dit. Karpatene har ikke så ekstremt høye fjell. Det høyeste i Ukraina, Hora Hoverla er litt over 2000 meter høyt, men man finner høyere for eksempel i Slovakia. Både Slovakia og Ukraina har fått en viss ski-turisme. Vi tok toget fra Lviv til en landsby/tettsted som het Slavsko. Derfra gikk vi opp på et lite fjell. Det var null engelsk informasjon og null kart Det kan man selvfølgelig få tak i på forhånd, eller kanskje på noen av hotellene og sentrene i Slavsko. Vi kom oss ikke dit, fordi vi hadde planlagt ganske dårlig. Vi gikk bare opp på nærmeste topp i nærheten av sentrum. Det var imidlertid nok til å nyte den fantastiske naturen. Ikke minst var det enormt mye sommerfugler i forskjellige farger og utseende. En mann vi snakket med som kunne engelsk (på en restaurant) advarte mot slanger. Det så vi ikke noe til, og heldigvis hadde jeg fjellsko og bukse tross enormt høy temperatur. I Slavsko så man også det Kyiv ikke viser: at Ukraina er et fattig land økonomisk. Mange av husene var veldig slitne og forfalne, selv om de kunne vært fine om de ble holdt i stand. Noen få var også store og særdeles pene. Kontraster og forskjeller, altså. Togturen var utrolig morsom. Toget var stappfullt og man så allslags mennesker. Selvfølgelig så man noen spille brettspill. Ukrainere er, som en del andre øst-europeere (og delvis nordmenn) glade i brettspill som for eksempel sjakk. En mann gikk flere ganger gjennom vognene kledd i dameklær (humoristisk altså).

Ukrainsk mat er bare fantastisk rett og slett. Borsjtsj, ”rødbetesuppe”, som gjerne inneholder forskjellig annet av grønnsaker, og kanskje også kjøtt, er virkelig fantastisk om den lages rett. I Ukraina serveres den gjerne med pampusjki, hvitløksboller. Vareniki fylt med kirsebær, bjørnebær, poteter eller cottage cheese må prøves. Prøv solyanka-suppe, shashlik, Kiev cutlets. Ja – det finnes mye annet også. Egentlig kan du bare peke på menyen (som ikke alltid finnes på engelsk eller i latinske bokstaver i det hele tatt) og ta noe, for det er mest sannsynlig særdeles godt.

Folkene er særdeles åpne og lette å komme i kontakt med. Selv om mange ikke kan engelsk vil de forsøke sykt tålmodig å kommunisere. Noen få ukrainske fraser anbefales likevel å lære seg, samt kanskje det kyrilliske alfabetet. Det tar ikke så lang tid som du kanskje frykter. Rundt Lviv finnes det en del slott. Vi så to av dem: Olesko og Pidhirtsi. Guiden og sjåføren vår dit hadde bodd over seks år i Storbritannia og halvannen måned i Danmark. Han kunne perfekt engelsk, hadde en vill interesse for historie og var voldsomt kunnskapsrik også på andre felt. Vi fikk en hyggelig samtale som varte i timevis og fortsatte senere på restaurant. Slottene var i noe forfallen tilstand, men med spesiell arkitektonisk utforming.

Flere burde reise til Ukraina. En kan reise visumfritt. Et problem er kanskje at engelsk-kunnskapene i landet er heller skrale. En bør derfor forberede seg godt før en reiser og vite hva en skal og hvor det er. Om en velger et stort og bra hotell er hotellfolkene behjelpelige med å organisere det meste. Jeg har spesielt gode erfaringer i så måte med de ansatte på hotell Dnister i Lviv, eller hotell Yalta i Yalta på Krimhalvøyen (hvor jeg var i 2008).

Her er en artikkel hos Aftenposten om Lviv: http://www.aftenposten.no/reise/article3405653.ece

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10004630
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10004439
http://www.vl.no/verden/article20951.zrm

torsdag 10. juni 2010

Høyredansen fortsetter i den europeiske manesjen

I går var det valg til den nederlandske nasjonalforsamlingen. Mønsteret vi kunne se ved de ungarske, britiske og tsjekkiske valgene tidligere i år, fortsetter å tegne seg. Mønsteret er blått, med brune kruseduller her og der.

Finanskrise og dårlige økonomiske tider fører ofte til intoleranse, og hurtige skifter i politikken. Det interessante i år er at vi også ser at partier som fremstår seriøse og ansvarlige har fått stor oppslutning, og at folk skjønner at det må andre ting til enn restriktiv innvandringspolitikk for å redde økonomien.

Dessverre ser vi at i Ungarn kom et høyreekstremistisk parti svært godt ut. Partiet Jobbik fikk 16,67% av stemmene. I Nederland ser partiet til islamfiendtlige Geert Wilders, Frihetspartiet, som ironisk nok har blitt kalt et udemokratisk parti, ut til å ha gjort det bra, med 24 representanter av 150 i nasjonalforsamlingen (ifølge NTB - vg.no). Imidlertid ser det ut til at (ihvertfall relativt) ansvarlige høyrepartier gjør det bedre, fordi de har større troverdighet i økonomispørsmål. Dette gjelder ungarske Fidesz, tsjekkiske TOP 09, de konservative i Storbritannia og VVD i Nederland. Det interessante er at det ser ut til at mange europeere er villige til å si fra seg velferdsgoder for å få økonomien på fote, og det populistiske er ikke like mye til stede i Tsjekkia og Storbritannia som i Ungarn og Nederland.

Nå gjenstår det å se hvordan valget går i Slovakia i overmorgen, 12. juni. Slovakia er også EU-medlem og euroland, i likhet med Nederland. Senere i år kan valgene i Sverige og Latvia bli interessante.

Kunne nordmenn stemt for budsjettkutt?
_________________________________________________________________________

Oppdatering 19. juni: Polen holder presidentvalg i morgen. Det står mellom EU-vennlige Komorowski og mer nasjonalistiske Kaczynski. Det blir et spennende valg. VG har en liten sak om det fra NTB: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10001997

Ny Tid har denne uken en meget god artikkel om høyrebølgen i Europa, der de også forteller om Slovakia, Ungarn og Tsjekkia, som mange andre medier ikke har fått med seg stort om. Dessverre kunne jeg ikke finne den på nettsidene deres.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10009136
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/polakkene-velger-ny-president-3233066.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10001472
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/de-liberale-i-tet-i-nederland-3226003.html

onsdag 9. juni 2010

... men innvandring er da ønskelig!

Per Willy Amundsen (FrP) mener "vi skal sette bremsene på for fullt" for innvandring. Jeg mener at regjeringen i dag fører en altfor restriktiv innvandringspolitikk. Vi trenger innvandring, og ethvert forsøk på å få til lite innvandring er uansvarlig politikk.

Høyrepopulisme og muslimer. FrP har lenge forsøkt å tegne et fullstendig ikke-reelt skremselsbilde av innvandringen, i tråd med høyrepopulistiske partier i resten av Europa. Når det kommer til muslimer, kan vi for eksempel dra helt til India, og se på BJPs suksess med å mobilisere mot muslimer. Det sære både i det norske, europeiske og indiske tilfellet, er at de innvandringsnegative baserer seg på en "utenlandsk" eller internasjonal ideologi. Høyrepopulismen er verken et norsk, vest-europeisk eller rent europeisk fenomen. I Indias tilfelle kan det ganske lett påvises at brodden mot muslimer, skyldes den såkalte tonasjonsteorien, plantet av britene for å splitte den indiske selvstendighetsbevegelsen. Tonasjonsteorien baserte seg på at muslimer og hinduer var to vidt forskjellige nasjoner, selv om de hadde levd side om side i flere hundre år. "Nordmenn" (i variantene kristne og sekulære - unge, gamle, som spiser fiskeboller, pizza og tikka masala, hører på Britney Spears og Mozart) og muslimer er like lite to forskjellige nasjoner, som hinduer og muslimer. Og forresten er det altfor sannsynlig at alle sammen har hørt den samme popmusikken på den samme radiokanalen uansett.

Innvandring er nødvendig. Norge har en aldrende befolkning. De unge studerer litteraturhistorie, og nyromantikkens intrikate finesser, de studerer farsi og kantonesisk, og er travelt opptatt for øyeblikket. Derfor har de verken tenkt til å ta vare på verken bestemor eller oldemor under eget tak, eller for egen regning. Heller ikke har de tenkt til å tjene penger på det, for de vil mye heller tjene stort etter et legestudium i Polen eller kose seg med å undervise i litteraturhistorie, eventuelt ikke gjøre noe som helst. Dessuten blir de eldres rekker stadig tettere i forhold til de unges. Hva skal vi gjøre med det? Skal vi tvinge dagens unge til å bli sykepleiere og lignende (som forresten er dårlig betalt), og til å formere seg fort så de kan bli mange nok? Skal staten stimulere til barnevekst? Eller skal man tillate nye, unge (innvandrere er som regel det) og friske mennesker som ønsker arbeid, å komme til landet? Det kan være din pleie det er snakk om.

Nye impulser. Innvandringen bringer mange nye kulturtrekk og ideer. Mest omtalt og omstridt er selvfølgelig islam, og kulturelle ytringer forbundet med religionen. Visse trekk provoserer mer enn andre, og ofte er det rent ytre trekk som skaper debatt, som hijab og burka. Dette kunne lett ført til en vitaliserende debatt rundt de kulturelle ytringer som klær står for. Det ropes opp om kvinneundertrykkelse i tilfellet hijab, om å dytte religion og verdisett på barn. Men er det ingen verdier som ligger bak bukser, skjørt, kjoler, caps, luer, skjerf, og fargevalget på disse? Er det undertrykkelse når foreldre nekter guttebarna sine å farge håret rosa og gå i prinsessekjole? Burde de nektes dette? Eller er det kun når noe kan linkes til religion at det blir provoserende? Hvor ensidig er ikke dette?

I tillegg til å utfordre mosegrodde tankesett bringer innvandringen oss også mer tydelige og klare kulturelle produkter, som for eksempel ny mat, gjerne sunn og velsmakende. Slik pizzaen i sin tid toget inn, toger nå tandoorien inn. Dette skyldes nok ikke kun innvandringen, den skyldes også at folk reiser mer og at enkelte land for alvor har trådt inn på verdensscenen. USA, Storbritannia og Vest-Europa er ikke lenger de eneste ledende land i verden. Innvandringen kan hjelpe Vesten til å forstå verdens nye supermakter, og fremtidens velfungerende land. De bringer verdifull språkkompetanse og kulturforståelse, som andre kan tjene på i fremtiden. Flere kulturgrupper, religioner og levesett trigger nyskapning og innovasjon. Det er i stor grad dette som gjorde USA til 1900-tallets mektigste land. Det er dette som har ført til Indias rike idètradisjon og filosofi. Det er dette som har ført til at verden går videre. Sovjetunionen gjorde et forsøk på ensretting. Vi vet hvordan dèt gikk.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10001421
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10002053
http://www.vl.no/kristenliv/article60232.zrm

OPPDATERING, 24. juni: Vi ser at innvandringsandelen stadig øker i deler av Oslo. Det er en del problemer forbundet med dette, det er sikkert og visst. Det kan dere lese om overalt ellers. Noe jeg synes er særdeles positivt er imidlertid at vi ser at ungdom i bydeler som Grorud og Alna drikker langt mindre alkohol enn vestkantungdom. Dette kunne man lese i "Aften" i går, 23. juni. Det lavere alkoholinntaket i en del bydeler på østkanten kan antagelig tilskrives islam, samt at blant en del innvandrergrupper står familien sterkere. En tilbringer mer tid med familie, og foreldre har derfor mer kontroll på barna sine. Dette er positivt, da mesteparten av voldskriminalitet, ihvertfall blant etniske nordmenn, begås i beruset tilstand. Så nettopp en full mann på Frogner banke løs på en fremmed bil i vill fyll, med egne øyne. Er ikke dette et problem?

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10003394

lørdag 5. juni 2010

Modernisering i filmhyllene - fremgang i kinosalene

Jeg har sett fire særdeles gode filmer i år, som har hatt opp hvert sitt alvorlige emne; prostitusjon ("Journey of a woman"), terrorisme ("Kurbaan"), islamofobi ("My name is Khan") og politisk rot ("Raajneeti"). Felles for dem er at alle er fra India. To av dem har jeg sett på kino.

Raajneeti. Politics and beyond. I går var det premiere på filmen "Raajneeti (politics and beyond)" på kino. Den blir nok fortsatt å se en stund fremover, håper jeg, og jeg anbefaler alle å gå og se. Uansett. Filmen har humor, selv om det ikke er en latter-orgie av den grunn. Den tar opp et alvorlig tema uten å bli høyakademisk, og for dem som måtte ha savnet "amerikanske bileksplosjoner" i Bollywood-filmer, kan de for en gangs skyld bli tilfredsstilt. Filmen viser på god måte hvordan korrupsjon og intriger, følelsesbetont retorikk og lignende fjerner fokus fra selve politikken. Det hele ender opp i et komplisert, men underholdende rot. Et annet interessant trekk ved filmen er at den mangler den tradisjonelle helten, som vi for eksempel kan se i filmer som "My name is Khan" eller "Kurbaan", eller i amerikanske filmer. Handlingen spiller seg ut i en delstat i Nord-India. Nord-Indias politiske scene har i virkeligheten vært særdeles preget av særinteresser og populisme. "Raajneeti" tegner et dystert bilde av den indiske politiske scenen.

Indisk politikk egentlig. Hvordan er den indiske, politiske virkeligheten da? Bortsett fra en populistisk periode på 70- og 80-tallet, med Indira Gandhi i spissen for Kongresspartiet (hun ble myrdet i 1984), og unntakstilstand 1975-1976, har India vært preget av et relativt fornuftig og opplyst demokrati helt siden selvstendigheten i 1947. Indias neststørste parti, BJP, står for en slags populistisk retning, med fokus på Indias hinduiske trekk, med brodd mot muslimer. I Indias fantastiske grunnlov, i stor grad utarbeiet av Ambedkar (opprinnelig lavkastehindu som konverterte til buddhismen) er imidlertid religionsfrihet godt vernet om. En har dessuten frihet til å propagere religion. "Article 25. (1). Subject to public order, morality and health and to the other provisions of this Part, all persons are equally entitled to freedom of conscience and the right freely to profess, practise and propagate religion." India har ikke satset på å være noen hinduisk stat, på tross av at flertallet er hinduer. Ellers er det en god del korrupsjon i India - landet ligger på 84. plass på en liste med 180 land, hvor korrupsjon er målt i offentlig sektor (http://timesofindia.indiatimes.com/india/India-retains-position-among-the-worlds-most-corrupt-nations/articleshow/5239959.cms). Men - landet har en rik partiflora og økonomien går opp som det suser. India må nok også sies å ha blitt et av verdens mest innflytelsesrike land, kulturmessig sett, blant annet gjennom å ha verdens største filmindustri, gjennom respektert filosofitradisjon, restauranter på hvert gatehjørne og også etterhvert på litteraturfronten.

Indira Gandhi-parodi? På begynnelsen av filmen insisteres det på at enhver likhet til virkelige personer er tilfeldig. Likevel måtte jeg le da Indu trådte opp på scenen med slagord og tale om egen familie, og om ikke elektoratet verdsatte hennes offer, mens høye pappfigurer av henne selv stod rundtomkring (Indira Gandhi? - "Indira er India"). Uansett viser også filmen noe fantastisk - at Indias filmindustri til de grader har evnen til å sette kritisk søkelys på trekk ved det indiske samfunnet og den indiske politikken, og gjøre narr av det. Når har man sett noe lignende fra USA?

For å trekke frem filmens briljans, og indisk filmindustri generelt, kan jeg sitere litt av omtalen som er å finne på oslokino.no, i sammenligning med en annen film som går for tiden, og får mye omtale; amerikanske "Sex and the city 2".

Raajneeti: "Raajneeti is a story about Indian politics. About Indian democracy. About Indian elections. Above all, it is a story of a few people who control the destiny of millions.".
"Sex and the city 2": "Moroa, moten og vennskapet: "Sex and the City 2" gir deg alt og mer til når Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda tar nok en stor bit av The Big Apple".

Heldigvis har indisk film blitt lettere tilgjengelig. Nå kan man håpe at folk også får opp øynene for annen filmindustri i tillegg.

Om folk skal ta seg en tur på kino i nær fremtid, spesielt om du er politisk interessert, har lyst på en mildt humoristisk filmopplevelse, og en overraskende story anbefaler jeg deg å gi indisk film en sjanse og se "Raajneeti".

Kilder og lenker:
http://www.oslokino.no/incoming/article241268.ece
http://www.iloveindia.com/constitution-of-india/right-to-religion.html
http://shaziasarwar.wordpress.com/2010/02/13/my-name-is-shazia-and-i-am-not-a-terrorist/
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/d2/Ranbir_Kapoor_snapshot_-_Rajneeti.jpg
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10008482
http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=10008448