tirsdag 26. august 2008

Om individet, spansk og yoga

Med verkende magemuskler, en smak av kaffe i munnen og Shakira syngende på PC-en setter jeg ned for å skrive. "Let me see you move like you come from Colombia". Skulle gjerne latt dere se meg bevege meg som om jeg var fra et "tredje verden"-land. Men det er ikke det jeg skal snakke om, selv om mine hofter faktisk KAN lyve, fordi de ikke alltid beveger seg når jeg faktisk vil bevege dem, lyver ikke tastaturet. 

Jeg tillater kanskje tankene å løpe for mye - men jeg er faktisk litt kreativ for øyeblikket, selv om jeg tviler på at jeg vil klare å få ned tankene på ... ikke papiret, men skjermen, via tastaturet. Jeg fikk et behov for å snakke litt om individets betydning i dag. Jeg har innsett at hvert menneske er unikt. Oi, hvilken oppdagelse. Ja, det kan man jo si. Men det er lett nok å kaste ut denne klisjeen uten virkelig å forstå den. For å forstå hvor viktig et menneske er, må man miste et par mennesker, eventuelt være borte fra dem, fysisk eller mentalt, på en eller annen måte, og/eller møte særdeles spennende og spesielle mennesker. Jeg har gjort begge deler. Og jeg har satt begge delene i gang, fordi jeg kan - fordi jeg er flink til å finne gode mennesker, interessante og annerledes, men som passer min smak. Miste, si farvel, men ikke helt, fordi jeg er rastløs, kreativ, impulsiv, ukontrollert. Det gjør meg spesiell. Akkurat som de menneskene jeg møter er spesielle. 

Om individet - jeg har kjent mennesker, og kjenner fortsatt, som har alle mulige interesser og er intelligente som bare det. Og alle disse betyr utrolig mye for meg - og fordi alle betyr så mye og jeg binder meg sånn til alle - fremstår jeg som uavhengig, enda jeg kanskje er den mest avhengige av alle 

Kontroll! Av og til burde man kanskje ta en titt på menneskene rundt seg, sortere dem fra hverandre, fra forskjellige situasjoner og kjenne på akkurat hvor spesiell den ene og den andre personen er. Hvordan ville de vært om vi flyttet dem over i en annen setting? Hvis vi leker Gud med verden rundt oss, hvordan vil resultatet bli? Vi ser at vi er forskjellige, at venn A ville gjort en ting, og B en annen ting. Nettopp derfor er både A og B spesielle. Og så er jeg selv oppi alt det der, med mine egne særegenheter og spesialiteter, og av og til kan det være vanskelig å se hvor A, B og DU begynner og ender, i alt, men når du først klarer å skille alt dette fra hverandre og se bit for bit, individ for individ, innser du hvor utrolig komplekst sammensatt verden rundt deg er, og hvor mye alle betyr, hver for seg, ene og alene, OG sammen i hele sammensuriet.

Jeg forklarer kanskje dårlig - men vi bør være flinkere til å tenke over det, hvor unike vi er, og folk rundt oss, vennene våre, kjærestene våre, elskerne våre, familien vår. Ingen kan noensinne bli en annen eller fylle den samme plassen som en annen hadde - men på tross av alt dette, er vi mye mer like hverandre enn vi liker å tro, også. For når alt kommer til alt, er vi bare kjøtt og blod. Vi spiser, vi drikker, vi sover. Vi tisser. Vi puler. Vi vil bli så lykkelige som mulig, og alt oppi alt - er vi litt lykkelige, så er vi ikke lykkelige nok, eller vi  har dårlig samvittighet for at vi er lykkelige. I hvert fall jeg. Da kan vi reise til India, eller i det minste be til Gud. 

Så, angående spansk. Selvfølgelig, kremt, har også hvert språk, hvert ord en spesiell plass. Og takk til spansken - mitt språk, for å være min gode følgesvenn i disse dagene, i et fremmed land, i en ny kultur. Spansk som jeg har brukt så mye tid på å lære har nå vist seg å være fantastisk. Når jeg kommer tilbake til Norge vil jeg kanskje ta spansk årsenhet - fordi jeg ikke har noe bedre å gjøre, og fordi jeg elsker spansk, har jeg funnet ut. Også vil jeg gjerne tilbake til "El real sitio de San Ildefonso de la Granja" og drikke varm sjokolade. =) 

En vakker dag skal jeg sitte på sjokoladeriet i La Granja og skrive et nydelig dikt, som ingen vil forstå, fordi jeg vil ha mitt eget språk. Ikke at det skal være et oppdiktet språk, men det vil være min personlighet som nedfelles, min identitet, med alle feil og mangler, og alle defekter, alle synder, og de få små gledene som også måtte finnes, og som likevel ingen vil kunne forstå fordi det vil være så håpløst kroklete eller så håpløst enkelt at det blir flatt og tilsynelatende intetsigende. Da kanskje jeg vil smile til folk rundt meg og forklare - hvis noen er interesserte i å høre -for en dag forstår jeg kanskje meg selv.

På spansk (eller litauisk, eller norsk). 

fredag 22. august 2008

En kveld i august

Så Nicolai var gal nok til å ta spranget over til Litauen, etter alt. Avisoverskrifter, stort oppstyr - nei, ikke meg. 

Nå har jeg sittet på balkongen og sett lyset gradvis svinne over de mange blokkene jeg ser fra her, og det høye TV-tårnet med den roterende restauranten, hvor jeg ikke har vært siden mars i fjor, første gang jeg var her i Vilnius. I blomsterkassene på balkongen er de samme blomstene mamma bruker å ha noen ganger, tror jeg. Jeg har aldri virkelig lagt skikkelig merke til dem, tror jeg. Men de lukter godt. Skulle gjerne sittet lenger, men det ble for mørkt til å lese og en merkelig inspirasjon drev meg til å skrive blogg. 

Drevet av underfundig åndelighet - eller rett og slett mangel på noe å gjøre mens kjæresten min er på jobb - gjorde jeg litt yoga i dag. Ble ganske utkjørt. Det var meningen.

Dagen er farget rød, en fin ferskentone, kanskje, med en tung duft av blomster. Det er tungt, bølgende og vakkert. Jeg tror jeg trives. Begynte og føle dette fra i dag av. 

Inspirasjonen er på vei tilbake til meg. Skulle bare mangle med alt jeg opplever. Snart kommer verdens hittil beste bok i bokhyllene, så nå kan dere bare glede dere. Nåja... 

Verden er snudd opp ned, ristet, tømt og fylt igjen, som en Rema-pose, eller Maxima, som jeg handler på nå. Heldigvis kan jeg kjøpe mye godt både på Rema og Maxima, og utvalget er størst i sistnevnte, og prisene er også gunstigere. Hva jeg prøver å si, vet jeg ikke. 

Snart begynner skolen - gleder meg til det. Da blir det internasjonalt, kan dere tro. 

Nå drømmer jeg om en skiferie til Slovenia, selvfølgelig med tilhørende dager med kafékos i Ljubljana... Men hvem vet om jeg får råd til det... Men jeg må ut i snøen for å finne meningen med livet og alt det der, skjønner dere jo. En blir ikke profet i eget land. 

Har nettopp hatt fantastiske dager i Berlin, med min fantastiske kjæreste. Før det har jeg hatt en fantastisk sommer, lik ingen andre. En gang skriver jeg kanskje en humoristisk roman i tredjeperson om hele greia. =) 

Jeg tenkte jeg skulle skildre livets dybder her, men så veldig dypt kom jeg ikke. I det minste er det en start. =)