onsdag 29. juli 2009

Det tvangsbaptistiske 29.juli-innlegget

Heisann, godtfolk - i dag skal jeg ikke prate om snikislamisering, men om vår alles statskirke. Det er i dette år også et kirkevalg. Kanskje har du fått noe i posten om det? I min lokalavis kom jeg tilfeldigvis over noe som antydet at det kunne bli masseutmelding av den norske kirke, fordi folk nå kunne bli bevisst at de er medlemmer.

I underkant av 83% nordmenn er medlemmer av kirken. På wikipedia, der det var referert til en viss "Eurobarometer Poll 2005" tror 32% norske statsborgere på en gud. Som man ser er det ganske sterke uoverensstemmelser mellom disse tallene.

Jeg synes at automatisk medlemskap av trossamfunn ikke hører hjemme i et demokrati. Det er derfor statskirken har så mange medlemmer. Hadde folk aktivt måtte melde seg inn, ville det klart ikke vært så mange.

Nå har jeg aktivt fylt inn skjema for utmelding av statskirken, aktivt lagt det i en konvolutt, satt på frimerke. Videre har jeg postet det.

Har det noe å si?

Staten betaler ganske så mye for de religiøse samfunnene, og da aller mest til statskirken. Andre religiøse samfunn får betalt etter medlemstall målt opp mot medlemstallet til nettopp statskirken. Jeg vil ikke betale for noe jeg ikke tror på, og ikke vil jeg at du skal gjøre det heller. Jeg vil heller ikke være kristen på papiret (altså stå skrevet opp i en kristen organisasjon, noe statskirken er), når jeg ikke er det i praksis.

Jeg synes det er på tide å skille stat og kirke. Tro er en privatsak, noe helt individuelt. Derfor skal ikke jeg være nødt til å betale for din tro, og ikke skal du trenge å betale for min, eller mangelen på den.

En del partier, deriblant partiet Venstre (som er et meget bra parti), er for skille av stat og kirke. Det er bra. Samtidig vil det gi mer dekning for et slikt skille om færre er medlem av statskirken.

Så - revurder din status som medlem i statskirken. Det tar bare noen få minutter å få fylt inn skjema og sendt av gårde.

Skjema for utmelding finner du blant annet her:

http://www.human.no/templates/Page____168.aspx

Ja til demokrati, og personlig tro, eller ikke-tro, som man selv betaler eller ikke betaler for. Slikt skal ikke gjøres over skatteseddel.

tirsdag 14. juli 2009

Kampinnlegget der Nikolai fjerner bladet fra munnen

I dette blogg-innlegget tenker jeg å gjøre rede for et problem av noe personlig art, og noe som folk kanskje ikke forventet jeg kom til å fortelle om: mine egne hudproblemer, rettere sagt akne-problemer.

Dette har vært et tema jeg ikke har likt å snakke med folk om, og selv om jeg lenge har tenkt på å legge ut et innlegg om det her, har jeg utsatt det i det lengste. Årsaken er at jeg ikke bare skjemmes over kvisene, men at jeg også skjemmes over å skjemmes. Å bry seg om slike ting, vil gjerne bli omtalt som barnslig, umodent eller pubertalt. Det er kanskje ikke så merkelig, siden kviser og lignende hudproblemer gjerne ligger til tenårene. Likevel tror jeg en 50-åring ville vært frustrert OM han hadde fått 20 kviser på en uke. En annen årsak til at jeg ikke har villet skrive om temaet er at jeg er redd for å bli stemplet som overfladisk, spesielt siden det er en egenskap jeg selv ikke liker i andre. Imidlertid prøver jeg å gjøre folk obs på forskjellige ting, gjennom denne bloggen, og gjerne lære folk noe eller bare få argumentert for meningene mine.

Jeg har hatt kviser i veldig mange år, og er nå 20. Stikk i strid med det som er vanlig har ikke antallet minket med årene. Problemet var aller verst i november/desember i fjor. Jeg hadde veldig store komplekser. Jeg så selv at jeg hadde ekstremt mange av dem, at de var spesielt store. Som om ikke det var nok, gjorde de vondt fysisk. De var hovne og særdeles irriterende. Mer enn en gutt hadde bedt meg om i det minste å klemme dem ut. På den annen side har jeg fått beskjed fra lege om ikke å klemme dem, for da kan jeg få flere arr. Dette hadde jeg også lest andre steder, i tillegg til å ha lest at å skvise dem ut kunne føre til enda flere. Imidlertid følte jeg at jeg "burde" klemme dem ut, siden det var så ekkelt ikke å gjøre det, men da fikk jeg jo enda flere! Å føle seg ekkel, er ikke en god følelse. På den ene side vil man tilfredsstille partneren sin best mulig og gjøre som han sier, og se best mulig ut i øyeblikket. På den annen side ønsker man å se bedre ut dagen etter.

Jeg fikk også en melding over nettet fra noen som hadde sett meg, sånn tilfeldig. Kommentaren jeg fikk var: "Du må gjøre noe med de røde flekkene du har i ansiktet. Det er grusomt". Det var jeg jo klar over. Svært få vil påstå at kviser er pent. Jeg er enig med flertallet i at det ikke er det, så jeg var allerede klar over at "de røde flekkene" ikke ville bringe meg til Playgirl-forsiden.

Imidlertid hadde jeg tidligere prøvd fem eller flere forskjellige salver/kremer for kvisene. Ikke noe hjalp.

Jeg har flere ganger tidligere spurt lege eller helsesøster om problemet. Løsningen de har presentert har vært: spis mindre sukker og sjokolade.

Jeg unngår så og si totalt sukker, og gjorde det enda mer tidligere. Jeg tror det er noe i dette, for om jeg spiser mye sukker våkner jeg opp og føler meg som Grandiosa Pepperoni dagen etter.

Imidlertid, har jeg fra andre i tillegg fått råd om å unngå:
- Alkohol (fornuftig, dette er det faktisk noe sant i)
- Fet mat
- Kjøtt
- Stekt mat
- Melkeprodukter (melk, ost, yoghurt, rømme, etc)
- Sjokolade (uten nærmere spesifisering)
- Kaffe
- Fint mel

... og sikkert mye mer.

Legg merke til at det ikke er så veldig mye igjen å spise. Hvis sukker er ille, vil nok også annen høyglykemisk mat være det, så det er bare å kaste banan og drue og juice, generelt sett, også. Ergo har man en strengere diett enn de aller fleste. Kan man unngå alt det her? Kan man gå gjennom en normal norsk dag, uten å få i seg ihvertfall noe av dette? Det finnes riktignok mye god, alternativ mat, men det har gjerne en mindre god prislapp på, spesielt for en student.

Man skal ikke stresse, for det skaper også kviser. Men hvordan skal man unngå å stresse forbi en gjeng med tenåringsjenter som står og fniser, når man føler seg så ekkel? Hvordan skal man unngå å gå raskere forbi den pene damen på 30, som skuler i øyekroken? Hvordan skal man unngå å sukke fortvilet når man skal til å klemme ut en kvise bare for å høre på noen som ikke tror at det vil forverre situasjonen?

Så det evige maset om å "gjøre noe med det". Som tidligere nevnt har jeg tatt tak i problemet før. I Vilnius gikk jeg også til hudlege (i Vesterålen er hudleger like mye mangelvare som sukkerfri sjokolade er i Litauen - det finnes èn type, og i Vesterålen er det så vidt meg bekjent èn hudlege, av og til). Å komme inn til legen på hudlegesenteret i Vilnius var en forferdelig affære, som jeg tror jeg har beskrevet i et tidligere innlegg. Først ble jeg bedt om å gå fordi jeg ikke var EU-borger (at jeg hadde med EUs helsekort hjalp ikke). Jeg gikk tilbake igjen (merk at jeg på denne tiden hadde veldig dårlig selvtillit og det kostet meg ganske mye å gå tilbake og være sta ovenfor den sovjetiske kjerringen i skranken) og sa at jeg skulle betale hva det skulle være for å få den legetimen. Jeg fikk det, og skulle bare gå med en gang. Da jeg kom til rommet der jeg skulle, gikk jeg inn etter å ha banket på. Da sa en stemme fra siden at det var kø. Så der ventet jeg. Da jeg endelig var kommet inn til legen, gikk en annen sur dame inn og ut og kjeftet på meg fordi jeg ikke var fra EU, og ikke hadde dokumenter på at jeg hadde oppholdstillatelse i Litauen med meg, med litauisk personnummer.

Legen gav meg en del resepter. Blant annet fikk jeg noen antibiotika-tabletter, en krem, og en annen krem som skulle hjelpe mot uttørking fra den andre. Det hjalp - litt. Til tablettene var brukt opp. Imidlertid sa legen at det fantes noe bedre, men det var såpass dyrt at det hadde jeg virkelig ikke råd til.

I morgen skal jeg nok en gang til lege, men vanlig lege kan visst ikke skrive ut resept på det eneste middelet som visstnok virkelig hjelper. Da må man til hudlege.

Problemet kommer og går, og jeg har vært litt bedre det siste året, men ikke så bra som jeg var for noen år siden, da jeg hadde en god hud-periode. Det er dager, eller uker, der jeg nesten ikke har kviser (selv om arrene etter de gamle vises), men så kommer de plutselig frem igjen.

Alt i alt fører det til at man har ganske dårlig selvtillit i perioder. Det nytter ikke å være idealvektig, hvis den idealvektige kroppen skjemmes av kviser, for eksempel. Jeg føler virkelig jeg har prøvd det aller meste, og jeg ønsker heller ikke flere råd om hva jeg skal kutte ut, eller hva jeg skal smøre på. Legene sier ofte at "påsmøring" tetter porene, noe som IGJEN kan føre til flere kviser. Uansett hva man gjør, ser det ut til at det nesten ikke går an å komme unna faenskapet.

Man kan kalle det et luksusproblem, og kanskje er det også det, men likevel er det et problem. Spesielt når man tenker på det såpass mye som man gjør av og til. Det kan ødelegge så mye. Ofte unngår jeg å se på folk, fordi jeg ikke vil ha et stygt blikk tilbake. Jeg kan få innskytelsen at jeg ikke vil møte noen, fordi jeg ikke vil vise meg. Ellers tenker jeg over om noe kan gjøre det verre. Skal jeg vaske gulvet eller vaske opp, lurer jeg på om dampen fra vannet (med litt såpe i) vil føre til at huden blir verre eller bedre. Når jeg går forbi noen som røyker, kan jeg formelig føle hvordan kvisene brøyter seg frem.

Man blir utsatt for en del kommentarer, som kanskje andre finner humoristiske, eller som ikke var vondt ment, men som sårer.

Noen tror at kviser kommer av urenhet. Jeg dusjer stort sett hver dag. I perioder har jeg dusjet annenhver dag. Jeg vasker hendene mine flere ganger for dag. I perioder har jeg ikke vasket ansiktet om morgenen - fordi jeg skulle se om dèt hjalp. Andre perioder gjør jeg det. Nå prøver jeg å vaske ansiktet i varmt vann, i stedet for kaldt. Men uansett hva jeg gjør, tenker jeg at kanskje forverrer det situasjonen istedet for å hjelpe.

Jeg så en gang en reklame på TV, mens jeg satt sammen med noen andre. Reklamen viste et diskotek, og en jente innhyllet som en mumie kom inn og danset. "Det er deg", fikk jeg som kommentar. Reklamen var for et kvisemiddel. Brukte man det, skulle vi med kviseproblemer kunne slippe å dekke oss til. Jeg prøvde det kvisemiddelet. Det hjalp ikke, det heller.

I tillegg til å ville skrive om et personlig problem, ville jeg også la folk få innsyn i hvordan det er å ha et hvilket som helst kompleks. Jeg tror det er viktig å uttale seg varsomt om andre folks utseende. Enkelte kommentarer er helt unødvendige. "Det er deg"-kommentaren, var for eksempel lite konstruktiv. Kanskje er man for hårsåre, og nærtagende, men man er gjerne det på områder der man ikke føler seg helt vel i utgangspunktet.

Jeg håper ihvertfall at folk blir forsiktigere med å anta at personer som har et eller annet problem med utseendet "ikke gjør noe" med problemet. Det er kanskje den verste fornærmelsen. Og husk; hva en person velger å gjøre, eller ikke gjøre, burde være opp til ham/henne selv.

onsdag 8. juli 2009

I det siste/Idealgaten



Omsider føler jeg meg sånn passe normal - eller rettere sagt; i en normal situasjon. Nå har jeg sommerjobb i Nord-Norge, øvelseskjører, leser, og har ikke så veldig store bekymringer. Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at det er gjerne når det er slik at man drømmer. Livet er rolig, og man tenker over de tingene man gjerne skulle ha hatt i tillegg. Man har rett og slett tid til å tenke ut hva man drømmer om og vil realisere. Det er jo veldig mye alt i alt, så jeg gleder meg til å komme enda litt videre, og få gjort mer.


Det er greit å ha noe å klage over også. Nå har jeg jo et land å sammenligne med. Enkelte ting fra Litauen henger fortsatt igjen. Jeg synes det er merkelig ikke å ta folk i hånden når man går hvert til sitt etter å ha pratet. Jeg savner litauisk mat. Sist søndag da jeg skulle på jobb, følte jeg at jeg hadde litt lite matpakke med, så jeg tenkte å gå på ICA for å kjøpe litt ekstra. Jeg forbannet i mitt stille sinn de late arbeiderne. Hva var det nå da? Hvorfor var ikke butikken åpen? Klokken var jo halv ti om morgenen. Hva i alle dager... Så, sakte går det opp for meg at det er søndag. I Norge er butikkene stengt om søndagene. Jeg klager også over kvaliteten på maten her. Jeg synes ikke noen oster er like gode som de litauiske, og norsk kjøtt er heller ikke noe særlig. Jeg blir glad når jeg ser litauisk-registrerte biler. I går falt jeg for fristelse, og spiste litt litauisk sjokolade. Jeg liker ikke å spise sukker, og jeg prøver å unngå det mest mulig, men den litauiske sjokoladen er fantastisk.

Ellers har bloggskriveren vært en del på fjelltur. Bloggskriveren, som er veldig glad i naturen, synes det er flott å kunne gå rett ut i den. Samtidig må han innrømme at tanken på skyskrapere, høyhastighetstog, metroer og slikt er lokkende. Jeg har utrolig mange steder jeg vil reise. Kunne godt tenke meg en utveksling til USA eller Canada. Kunne gjerne tenke meg spennende ferieturer til Mongolia, Kazakhstan eller annensteds.

Andenes er et merkelig lite tettsted. Det er det fineste i Vesterålen, men samtidig det mest værharde. Vinden ser aldri ut til å stilne. Går jeg noen få hundre meter kan jeg stå på stranden. Den er overraskende lang, og folketom (på grunn av temperaturene). Jeg har en sommerjobb jeg trives med.

Selv om jeg er tilbake i Norge, føler jeg fortsatt at jeg savner mye fra tiden før jeg dro til Vilnius. For det første gjør et utenlandsopphold noe med deg som person, og for det andre så er ikke ting her som de var. Det er noe annet å gå på videregående, og bo på et sted er nesten alle i kameratflokken er samlet, og å ha sommerferie, når noen venner er i andre land, andre er på forskjellige steder i landet, også videre. Det er mange tråder som må samles for å finne ut nøyaktig hvor jeg er nå, sånn mentalt sett. Det er mye som må vurderes, for ikke å si revurderes. Jeg har savnet tiden fra videregående veldig mye, og kanskje mer enn mange andre har gjort, og mer enn hva som er vanlig. På den annen side vil jeg ikke sette meg tilbake i klasserommet på videregående - man skal da videre. Men til hva, egentlig?

Å lengte hjem, og å fokusere på en hjemlengsel, kan gjerne også overskygge andre savn og behov som man tror "å komme hjem" vil dekke. Videre lengter man alltid etter noe, og man lengter videre, og fremover. Å si at folk burde være fornøyd med det de har nå, tror jeg ikke alltid er rett. En burde jo også se fremover. Jeg tror de mest levende menneskene ser videre. Om en ikke planlegger morgendagen, og drømmer om neste år, tror jeg man har resignert på en måte. For å leve hundre prosent i nuet, må det skje så mye at det ikke er tid til å tenke fremover. Dersom livet er så kaotisk, er det da kanskje ikke helt sunt. En skal heller ikke fortelle en person som sitter og ser ut i luften klokken åtte en vanlig, stille kveld, at han skal tenke på nuet. Hva ville vel være mer tåpelig? Det tar ikke mange sekundene å registrere hva man gjør og eventuelt å tenke "nå er det jo egentlig ganske greit". Etter det må man fylle tiden med noe. Jeg tror at den tiden burde brukes nettopp til å finne ut hva man vil, og hvordan man skal realisere det.

Skribenten vår har på mange måter mistet tråden i å gi oppdateringer som kan gi inngløtt i livet skribenten lever. På den ene side har han følt at han ikke hadde så veldig mye å skrive om. På den andre side er det såpass lenge siden at han har skrevet om sine egne opplevelser, at det virker helt unaturlig å gjøre det. Han har ihvertfall gitt et lite innblikk nå. Så skal han lekse opp om noe han synes er viktig, og som er en slags indirekte fortsettelse på det forrige innlegget, om Litauens skamfulle lov.

Jeg skal nå beskrive hvordan det burde være, slik jeg ser det, i husene, langs en gate, i et land der det føres ideell politikk.

I det grønne, rare, lille huset sitter en gammel dame foran TV-en og drikker te. Ved siden av seg har hun to aviser, begge dagens.

Naboen hennes flyttet til en annen by i fjor. Der hadde han fått seg drømmejobben.

Nabohuset, som forsåvidt var rødt, grenser igjen til en tomt med nydelig plen og hage. Der bor barnefamilien Johnsen. Pappa har kjøpt seg ny bil, og sitter nå og gløtter ut vinduet på den. Mamma er fortsatt på jobb og barna er på trening.

Ved siden av huset med den pene hagen, er det gule huset. Der bor Dan og Torleif, som ble gift i fjor. De sitter nå og prater om alle slags verdensproblemer.

Huset ved siden av har ikke fått et malingsstrøk på en stund. Der bor Veronika, som har to jobber og ikke prioriterer husarbeidet. Derimot har hun er selsom hobby; hun samler på gamle sigar-esker.

Veronika ser rett over gaten til Andrea. Andrea er prostituert, og får ofte mannebesøk hjem til seg. Det hender hun besøker Veronika om helgene.

Ved siden av Veronika bor det et nyinnflyttet eldre par, som ingen vet så mye om enda. Imidlertid kan jeg avsløre at konen er prest, og mannen er revisor.

Nabohuset deres er hvitt, og har en koselig, gammeldags stil. Der bor en innvandrerfamilie, der samtlige praktiserer islam. De kjøpte huset for noen år siden, og de holder god kontakt med barnefamilien like ved, som etter å ha blitt spurt sier at de ikke tror på noen religion.

I denne gaten bor det en rekke individer. En del av disse gjør ting som en del mennesker vil forby.

Noe av det mest umoralske jeg kan tenke meg, er å bruke lovverket, for å innskrenke en annen persons frihet, på et felt, der din egen ikke frarøves som en direkte konsekvens av handlingen. Jeg mener at alt som ikke direkte skader en annen person, skal kunne utøves, og ihvertfall på din egen eiendom. Imidlertid skal en annens eiendom respekteres. Dan og Torleif trenger ikke gå uanmeldt inn i hagen til presten og kline, men heller ikke burde presten eller innvandrerfamilien prøve å nekte Dan og Torleif å leve sammen.

Videre mener jeg man ikke skal nekte myndige personer å bruke hvilket som helst religiøst symbol, eller klesplagg. Jeg leste at 2/3 nordmenn er imot burkha i Norge. Dersom en voksen kvinne, eller for den saks skyld mann, vil ikle seg burkha, må det være den personens avgjørelse. At du mener burkha er frihetsinnskrenkende er din sak. Da lar du være å gå med burkha. Om en annen kvinne sier imot, at burkha gir henne frihet, er det hennes. Da skal hun få gå med den. Om noen tvinger DEG eller HENNE til å gå med den derimot, skal den som tvinger straffes.

Jeg mener at å fremstille ønske om forbud, fordi du personlig ikke liker noe, av en eller annen årsak - det være seg av religiøse overbevisninger eller livsinnstilling - ikke hører hjemme i politikken. Man kan beskytte folks helse, man kan beskytte folk for overgrep, men man skal ikke bestemme over hva en annen person gjør med seg selv på egen eiendom. Dette er umoralsk uansett. Det hjelper ikke om prostitusjon kan innebære at det er bakmenn som kan utnytte den prostituerte. Det finnes prostituerte som selv velger å være det. Å tvinge noen til hvilket som helst yrke burde straffes, for da har man gjort et overgrep mot et annet menneske. Men å tvinge en person fra et yrke er også et overgrep.
Å ville forby homofili, fordi man selv ikke liker det, er like tåpelig som å forby en farge eller et tall fordi en ikke liker det.


Å ville forby prostitusjon, fordi noen kan være utnyttet, er like dumt som å forby peanøtter fordi noen kan spise det og bli syk, fordi de ikke visste at de hadde en allergi.
"Jeg liker ikke", eller "fordi... kan.../kanskje..." er ikke holdbar grunn til noe som helst forbud. All tvang av andre mennesker skal være forbudt, men all handling som bygger på klart bifall fra det voksne mennesket handlingen rettes mot, bør være tillatt. Kort sagt mener jeg at enhver burde ha bestemmelsesrett over seg selv, men kun over det, og sine egne eiendeler.
Bildene har jeg selv tatt i Andøy kommune.