I dette blogg-innlegget tenker jeg å gjøre rede for et problem av noe personlig art, og noe som folk kanskje ikke forventet jeg kom til å fortelle om: mine egne hudproblemer, rettere sagt akne-problemer.
Dette har vært et tema jeg ikke har likt å snakke med folk om, og selv om jeg lenge har tenkt på å legge ut et innlegg om det her, har jeg utsatt det i det lengste. Årsaken er at jeg ikke bare skjemmes over kvisene, men at jeg også skjemmes over å skjemmes. Å bry seg om slike ting, vil gjerne bli omtalt som barnslig, umodent eller pubertalt. Det er kanskje ikke så merkelig, siden kviser og lignende hudproblemer gjerne ligger til tenårene. Likevel tror jeg en 50-åring ville vært frustrert OM han hadde fått 20 kviser på en uke. En annen årsak til at jeg ikke har villet skrive om temaet er at jeg er redd for å bli stemplet som overfladisk, spesielt siden det er en egenskap jeg selv ikke liker i andre. Imidlertid prøver jeg å gjøre folk obs på forskjellige ting, gjennom denne bloggen, og gjerne lære folk noe eller bare få argumentert for meningene mine.
Jeg har hatt kviser i veldig mange år, og er nå 20. Stikk i strid med det som er vanlig har ikke antallet minket med årene. Problemet var aller verst i november/desember i fjor. Jeg hadde veldig store komplekser. Jeg så selv at jeg hadde ekstremt mange av dem, at de var spesielt store. Som om ikke det var nok, gjorde de vondt fysisk. De var hovne og særdeles irriterende. Mer enn en gutt hadde bedt meg om i det minste å klemme dem ut. På den annen side har jeg fått beskjed fra lege om ikke å klemme dem, for da kan jeg få flere arr. Dette hadde jeg også lest andre steder, i tillegg til å ha lest at å skvise dem ut kunne føre til enda flere. Imidlertid følte jeg at jeg "burde" klemme dem ut, siden det var så ekkelt ikke å gjøre det, men da fikk jeg jo enda flere! Å føle seg ekkel, er ikke en god følelse. På den ene side vil man tilfredsstille partneren sin best mulig og gjøre som han sier, og se best mulig ut i øyeblikket. På den annen side ønsker man å se bedre ut dagen etter.
Jeg fikk også en melding over nettet fra noen som hadde sett meg, sånn tilfeldig. Kommentaren jeg fikk var: "Du må gjøre noe med de røde flekkene du har i ansiktet. Det er grusomt". Det var jeg jo klar over. Svært få vil påstå at kviser er pent. Jeg er enig med flertallet i at det ikke er det, så jeg var allerede klar over at "de røde flekkene" ikke ville bringe meg til Playgirl-forsiden.
Imidlertid hadde jeg tidligere prøvd fem eller flere forskjellige salver/kremer for kvisene. Ikke noe hjalp.
Jeg har flere ganger tidligere spurt lege eller helsesøster om problemet. Løsningen de har presentert har vært: spis mindre sukker og sjokolade.
Jeg unngår så og si totalt sukker, og gjorde det enda mer tidligere. Jeg tror det er noe i dette, for om jeg spiser mye sukker våkner jeg opp og føler meg som Grandiosa Pepperoni dagen etter.
Imidlertid, har jeg fra andre i tillegg fått råd om å unngå:
- Alkohol (fornuftig, dette er det faktisk noe sant i)
- Fet mat
- Kjøtt
- Stekt mat
- Melkeprodukter (melk, ost, yoghurt, rømme, etc)
- Sjokolade (uten nærmere spesifisering)
- Kaffe
- Fint mel
... og sikkert mye mer.
Legg merke til at det ikke er så veldig mye igjen å spise. Hvis sukker er ille, vil nok også annen høyglykemisk mat være det, så det er bare å kaste banan og drue og juice, generelt sett, også. Ergo har man en strengere diett enn de aller fleste. Kan man unngå alt det her? Kan man gå gjennom en normal norsk dag, uten å få i seg ihvertfall noe av dette? Det finnes riktignok mye god, alternativ mat, men det har gjerne en mindre god prislapp på, spesielt for en student.
Man skal ikke stresse, for det skaper også kviser. Men hvordan skal man unngå å stresse forbi en gjeng med tenåringsjenter som står og fniser, når man føler seg så ekkel? Hvordan skal man unngå å gå raskere forbi den pene damen på 30, som skuler i øyekroken? Hvordan skal man unngå å sukke fortvilet når man skal til å klemme ut en kvise bare for å høre på noen som ikke tror at det vil forverre situasjonen?
Så det evige maset om å "gjøre noe med det". Som tidligere nevnt har jeg tatt tak i problemet før. I Vilnius gikk jeg også til hudlege (i Vesterålen er hudleger like mye mangelvare som sukkerfri sjokolade er i Litauen - det finnes èn type, og i Vesterålen er det så vidt meg bekjent èn hudlege, av og til). Å komme inn til legen på hudlegesenteret i Vilnius var en forferdelig affære, som jeg tror jeg har beskrevet i et tidligere innlegg. Først ble jeg bedt om å gå fordi jeg ikke var EU-borger (at jeg hadde med EUs helsekort hjalp ikke). Jeg gikk tilbake igjen (merk at jeg på denne tiden hadde veldig dårlig selvtillit og det kostet meg ganske mye å gå tilbake og være sta ovenfor den sovjetiske kjerringen i skranken) og sa at jeg skulle betale hva det skulle være for å få den legetimen. Jeg fikk det, og skulle bare gå med en gang. Da jeg kom til rommet der jeg skulle, gikk jeg inn etter å ha banket på. Da sa en stemme fra siden at det var kø. Så der ventet jeg. Da jeg endelig var kommet inn til legen, gikk en annen sur dame inn og ut og kjeftet på meg fordi jeg ikke var fra EU, og ikke hadde dokumenter på at jeg hadde oppholdstillatelse i Litauen med meg, med litauisk personnummer.
Legen gav meg en del resepter. Blant annet fikk jeg noen antibiotika-tabletter, en krem, og en annen krem som skulle hjelpe mot uttørking fra den andre. Det hjalp - litt. Til tablettene var brukt opp. Imidlertid sa legen at det fantes noe bedre, men det var såpass dyrt at det hadde jeg virkelig ikke råd til.
I morgen skal jeg nok en gang til lege, men vanlig lege kan visst ikke skrive ut resept på det eneste middelet som visstnok virkelig hjelper. Da må man til hudlege.
Problemet kommer og går, og jeg har vært litt bedre det siste året, men ikke så bra som jeg var for noen år siden, da jeg hadde en god hud-periode. Det er dager, eller uker, der jeg nesten ikke har kviser (selv om arrene etter de gamle vises), men så kommer de plutselig frem igjen.
Alt i alt fører det til at man har ganske dårlig selvtillit i perioder. Det nytter ikke å være idealvektig, hvis den idealvektige kroppen skjemmes av kviser, for eksempel. Jeg føler virkelig jeg har prøvd det aller meste, og jeg ønsker heller ikke flere råd om hva jeg skal kutte ut, eller hva jeg skal smøre på. Legene sier ofte at "påsmøring" tetter porene, noe som IGJEN kan føre til flere kviser. Uansett hva man gjør, ser det ut til at det nesten ikke går an å komme unna faenskapet.
Man kan kalle det et luksusproblem, og kanskje er det også det, men likevel er det et problem. Spesielt når man tenker på det såpass mye som man gjør av og til. Det kan ødelegge så mye. Ofte unngår jeg å se på folk, fordi jeg ikke vil ha et stygt blikk tilbake. Jeg kan få innskytelsen at jeg ikke vil møte noen, fordi jeg ikke vil vise meg. Ellers tenker jeg over om noe kan gjøre det verre. Skal jeg vaske gulvet eller vaske opp, lurer jeg på om dampen fra vannet (med litt såpe i) vil føre til at huden blir verre eller bedre. Når jeg går forbi noen som røyker, kan jeg formelig føle hvordan kvisene brøyter seg frem.
Man blir utsatt for en del kommentarer, som kanskje andre finner humoristiske, eller som ikke var vondt ment, men som sårer.
Noen tror at kviser kommer av urenhet. Jeg dusjer stort sett hver dag. I perioder har jeg dusjet annenhver dag. Jeg vasker hendene mine flere ganger for dag. I perioder har jeg ikke vasket ansiktet om morgenen - fordi jeg skulle se om dèt hjalp. Andre perioder gjør jeg det. Nå prøver jeg å vaske ansiktet i varmt vann, i stedet for kaldt. Men uansett hva jeg gjør, tenker jeg at kanskje forverrer det situasjonen istedet for å hjelpe.
Jeg så en gang en reklame på TV, mens jeg satt sammen med noen andre. Reklamen viste et diskotek, og en jente innhyllet som en mumie kom inn og danset. "Det er deg", fikk jeg som kommentar. Reklamen var for et kvisemiddel. Brukte man det, skulle vi med kviseproblemer kunne slippe å dekke oss til. Jeg prøvde det kvisemiddelet. Det hjalp ikke, det heller.
I tillegg til å ville skrive om et personlig problem, ville jeg også la folk få innsyn i hvordan det er å ha et hvilket som helst kompleks. Jeg tror det er viktig å uttale seg varsomt om andre folks utseende. Enkelte kommentarer er helt unødvendige. "Det er deg"-kommentaren, var for eksempel lite konstruktiv. Kanskje er man for hårsåre, og nærtagende, men man er gjerne det på områder der man ikke føler seg helt vel i utgangspunktet.
Jeg håper ihvertfall at folk blir forsiktigere med å anta at personer som har et eller annet problem med utseendet "ikke gjør noe" med problemet. Det er kanskje den verste fornærmelsen. Og husk; hva en person velger å gjøre, eller ikke gjøre, burde være opp til ham/henne selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar