Omsider føler jeg meg sånn passe normal - eller rettere sagt; i en normal situasjon. Nå har jeg sommerjobb i Nord-Norge, øvelseskjører, leser, og har ikke så veldig store bekymringer. Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at det er gjerne når det er slik at man drømmer. Livet er rolig, og man tenker over de tingene man gjerne skulle ha hatt i tillegg. Man har rett og slett tid til å tenke ut hva man drømmer om og vil realisere. Det er jo veldig mye alt i alt, så jeg gleder meg til å komme enda litt videre, og få gjort mer.
Det er greit å ha noe å klage over også. Nå har jeg jo et land å sammenligne med. Enkelte ting fra Litauen henger fortsatt igjen. Jeg synes det er merkelig ikke å ta folk i hånden når man går hvert til sitt etter å ha pratet. Jeg savner litauisk mat. Sist søndag da jeg skulle på jobb, følte jeg at jeg hadde litt lite matpakke med, så jeg tenkte å gå på ICA for å kjøpe litt ekstra. Jeg forbannet i mitt stille sinn de late arbeiderne. Hva var det nå da? Hvorfor var ikke butikken åpen? Klokken var jo halv ti om morgenen. Hva i alle dager... Så, sakte går det opp for meg at det er søndag. I Norge er butikkene stengt om søndagene. Jeg klager også over kvaliteten på maten her. Jeg synes ikke noen oster er like gode som de litauiske, og norsk kjøtt er heller ikke noe særlig. Jeg blir glad når jeg ser litauisk-registrerte biler. I går falt jeg for fristelse, og spiste litt litauisk sjokolade. Jeg liker ikke å spise sukker, og jeg prøver å unngå det mest mulig, men den litauiske sjokoladen er fantastisk.
Ellers har bloggskriveren vært en del på fjelltur. Bloggskriveren, som er veldig glad i naturen, synes det er flott å kunne gå rett ut i den. Samtidig må han innrømme at tanken på skyskrapere, høyhastighetstog, metroer og slikt er lokkende. Jeg har utrolig mange steder jeg vil reise. Kunne godt tenke meg en utveksling til USA eller Canada. Kunne gjerne tenke meg spennende ferieturer til Mongolia, Kazakhstan eller annensteds.
Andenes er et merkelig lite tettsted. Det er det fineste i Vesterålen, men samtidig det mest værharde. Vinden ser aldri ut til å stilne. Går jeg noen få hundre meter kan jeg stå på stranden. Den er overraskende lang, og folketom (på grunn av temperaturene). Jeg har en sommerjobb jeg trives med.
Selv om jeg er tilbake i Norge, føler jeg fortsatt at jeg savner mye fra tiden før jeg dro til Vilnius. For det første gjør et utenlandsopphold noe med deg som person, og for det andre så er ikke ting her som de var. Det er noe annet å gå på videregående, og bo på et sted er nesten alle i kameratflokken er samlet, og å ha sommerferie, når noen venner er i andre land, andre er på forskjellige steder i landet, også videre. Det er mange tråder som må samles for å finne ut nøyaktig hvor jeg er nå, sånn mentalt sett. Det er mye som må vurderes, for ikke å si revurderes. Jeg har savnet tiden fra videregående veldig mye, og kanskje mer enn mange andre har gjort, og mer enn hva som er vanlig. På den annen side vil jeg ikke sette meg tilbake i klasserommet på videregående - man skal da videre. Men til hva, egentlig?
Å lengte hjem, og å fokusere på en hjemlengsel, kan gjerne også overskygge andre savn og behov som man tror "å komme hjem" vil dekke. Videre lengter man alltid etter noe, og man lengter videre, og fremover. Å si at folk burde være fornøyd med det de har nå, tror jeg ikke alltid er rett. En burde jo også se fremover. Jeg tror de mest levende menneskene ser videre. Om en ikke planlegger morgendagen, og drømmer om neste år, tror jeg man har resignert på en måte. For å leve hundre prosent i nuet, må det skje så mye at det ikke er tid til å tenke fremover. Dersom livet er så kaotisk, er det da kanskje ikke helt sunt. En skal heller ikke fortelle en person som sitter og ser ut i luften klokken åtte en vanlig, stille kveld, at han skal tenke på nuet. Hva ville vel være mer tåpelig? Det tar ikke mange sekundene å registrere hva man gjør og eventuelt å tenke "nå er det jo egentlig ganske greit". Etter det må man fylle tiden med noe. Jeg tror at den tiden burde brukes nettopp til å finne ut hva man vil, og hvordan man skal realisere det.
Skribenten vår har på mange måter mistet tråden i å gi oppdateringer som kan gi inngløtt i livet skribenten lever. På den ene side har han følt at han ikke hadde så veldig mye å skrive om. På den andre side er det såpass lenge siden at han har skrevet om sine egne opplevelser, at det virker helt unaturlig å gjøre det. Han har ihvertfall gitt et lite innblikk nå. Så skal han lekse opp om noe han synes er viktig, og som er en slags indirekte fortsettelse på det forrige innlegget, om Litauens skamfulle lov.
Jeg skal nå beskrive hvordan det burde være, slik jeg ser det, i husene, langs en gate, i et land der det føres ideell politikk.
I det grønne, rare, lille huset sitter en gammel dame foran TV-en og drikker te. Ved siden av seg har hun to aviser, begge dagens.
Naboen hennes flyttet til en annen by i fjor. Der hadde han fått seg drømmejobben.
Nabohuset, som forsåvidt var rødt, grenser igjen til en tomt med nydelig plen og hage. Der bor barnefamilien Johnsen. Pappa har kjøpt seg ny bil, og sitter nå og gløtter ut vinduet på den. Mamma er fortsatt på jobb og barna er på trening.
Ved siden av huset med den pene hagen, er det gule huset. Der bor Dan og Torleif, som ble gift i fjor. De sitter nå og prater om alle slags verdensproblemer.
Huset ved siden av har ikke fått et malingsstrøk på en stund. Der bor Veronika, som har to jobber og ikke prioriterer husarbeidet. Derimot har hun er selsom hobby; hun samler på gamle sigar-esker.
Veronika ser rett over gaten til Andrea. Andrea er prostituert, og får ofte mannebesøk hjem til seg. Det hender hun besøker Veronika om helgene.
Ved siden av Veronika bor det et nyinnflyttet eldre par, som ingen vet så mye om enda. Imidlertid kan jeg avsløre at konen er prest, og mannen er revisor.
Nabohuset deres er hvitt, og har en koselig, gammeldags stil. Der bor en innvandrerfamilie, der samtlige praktiserer islam. De kjøpte huset for noen år siden, og de holder god kontakt med barnefamilien like ved, som etter å ha blitt spurt sier at de ikke tror på noen religion.
I denne gaten bor det en rekke individer. En del av disse gjør ting som en del mennesker vil forby.
Noe av det mest umoralske jeg kan tenke meg, er å bruke lovverket, for å innskrenke en annen persons frihet, på et felt, der din egen ikke frarøves som en direkte konsekvens av handlingen. Jeg mener at alt som ikke direkte skader en annen person, skal kunne utøves, og ihvertfall på din egen eiendom. Imidlertid skal en annens eiendom respekteres. Dan og Torleif trenger ikke gå uanmeldt inn i hagen til presten og kline, men heller ikke burde presten eller innvandrerfamilien prøve å nekte Dan og Torleif å leve sammen.
Videre mener jeg man ikke skal nekte myndige personer å bruke hvilket som helst religiøst symbol, eller klesplagg. Jeg leste at 2/3 nordmenn er imot burkha i Norge. Dersom en voksen kvinne, eller for den saks skyld mann, vil ikle seg burkha, må det være den personens avgjørelse. At du mener burkha er frihetsinnskrenkende er din sak. Da lar du være å gå med burkha. Om en annen kvinne sier imot, at burkha gir henne frihet, er det hennes. Da skal hun få gå med den. Om noen tvinger DEG eller HENNE til å gå med den derimot, skal den som tvinger straffes.
Jeg mener at å fremstille ønske om forbud, fordi du personlig ikke liker noe, av en eller annen årsak - det være seg av religiøse overbevisninger eller livsinnstilling - ikke hører hjemme i politikken. Man kan beskytte folks helse, man kan beskytte folk for overgrep, men man skal ikke bestemme over hva en annen person gjør med seg selv på egen eiendom. Dette er umoralsk uansett. Det hjelper ikke om prostitusjon kan innebære at det er bakmenn som kan utnytte den prostituerte. Det finnes prostituerte som selv velger å være det. Å tvinge noen til hvilket som helst yrke burde straffes, for da har man gjort et overgrep mot et annet menneske. Men å tvinge en person fra et yrke er også et overgrep.
Å ville forby homofili, fordi man selv ikke liker det, er like tåpelig som å forby en farge eller et tall fordi en ikke liker det.
Å ville forby prostitusjon, fordi noen kan være utnyttet, er like dumt som å forby peanøtter fordi noen kan spise det og bli syk, fordi de ikke visste at de hadde en allergi.
"Jeg liker ikke", eller "fordi... kan.../kanskje..." er ikke holdbar grunn til noe som helst forbud. All tvang av andre mennesker skal være forbudt, men all handling som bygger på klart bifall fra det voksne mennesket handlingen rettes mot, bør være tillatt. Kort sagt mener jeg at enhver burde ha bestemmelsesrett over seg selv, men kun over det, og sine egne eiendeler.
Bildene har jeg selv tatt i Andøy kommune.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar