I dette ligger det at man gruer seg til noe, som regel. Jeg har i lengre tid vært spent på hvordan et foredrag jeg skulle holde i dag (presentasjon eller hva man nå velger å kalle det) skulle gå. Gleden over å være ferdig med noe, trenger ikke kun ligge i at man har gruet seg. Det er ofte en del av det, eller hele årsaken, men en kan også glede seg til å ha noe på skrytelisten sin.
Fremtiden er alltid usikker - den er jo enda ikke skapt. Det ligger et løfte i det, men også en tvil - man vet ikke hva man kan forvente, om en skal klare å nå sine mål, eller hvordan selve forutsetningene for noe som helst skal bli. Dette er spennende. Jeg tror man bør tenke fremover og våge å sette lit til fremtiden, selv om den alltid er usikker. Likevel vil jeg her gi litt heder også til fortiden, eller i hvert fall forklare hvorfor den på sett og vis gir meg glede. Hvorfor jeg ofte gleder meg til punktumene i fremtiden. Punktum er herlig.
Selve det litauiske språket gjør meg obs på forskjellen mellom prosess og endt handling, ettersom dette kan vises av ord ved hjelp av prefikser og lignende.
Prosesser kan være fine, men kun om de retter seg mot et mål. Den som sier at det er trist at ting slutter har ikke alltid rett. Enkelte prosesser innledes nettopp med den hensikt at de skal avsluttes.
Her snakker jeg om for eksempel foredraget og prosjektet jeg har hatt nå. Denne dagen har en herlighet ved seg, fordi den er et slags punktum, kan man si. Jeg har holdt dette foredraget, som jeg har forberedt meg veldig lenge til. Jeg har jobbet mye mer nøye med det enn jeg strengt tatt hadde trengt, og etter min egen oppfatning gjorde jeg en bra jobb. I morgen drar jeg etter planen til Norge. Derfor er dette et slags punktum, et mellomspill eller noe, akkurat NÅ.
Videregående, spesielt de to siste årene, var herlige, men det var også deilig å fullføre det, å få vitnemålet med gode karakterer og vite at man hadde klart det. Jeg elsker resultater. En kan si jeg er resultatorientert. Fantastisk ord.
Så - vi skulle levere en tekst, et slags sammendrag hvor vi også kommenterte en artikkel hentet fra et litauisk blad. Jeg valgte et reisemagasin, og en artikkel om isklatring, om noen litauere som hadde dratt til Hemsedal for å klatre på frosne fosser. Jeg pugget mange ord, og leste artikkelen kanskje flere titalls ganger, i tillegg til å skrive et sammendrag jeg ble fornøyd med, og leste over flere ganger før jeg holdt fremføringen. Dette var noe jeg også var nervøs for, jeg innrømmer det. Vanligvis er jeg ikke nervøs for slikt, men jeg har folk rundt meg som absolutt ikke liker meg, og som jeg i min paranoiditet fryktet skulle sabotere. Ikke at alle fulgte med, men det gikk greit, forholdene tatt i betraktning.
Kanskje er dette mer et komma enn et punktum i et stort perspektiv, men det var et punktum for èn bestemt prosess.
April har vært en spennende måned. Det var noen punktum i mars med midtveisprøver som jeg gjorde det veldig bra på. Videre var det et flott mellomspill i begynnelsen av april med at jeg var i Norge, i mitt elskede Nord-Norge. Jeg må innrømme at mens jeg har vært her har jeg hatt mine svært nasjonalistiske øyeblikk, men det kommer og går. Jeg skulle gjerne brukt et innlegg her til å omtale denne nasjonalismen, hvilket ville vært mer passende i begynnelsen eller midten av april, men på det tidspunktet tok jeg meg ikke tid til å skrive om det. Dessuten er det delvis irrasjonelt og noe man kan skamme seg over tildels. Det eneste er det som er basert på fakta, ren statistikk, men det er ikke det jeg baserer meg på i de øyeblikkene - det er kun hjemlengsel og savn, som alt i alt er følelser. Jeg tror jeg har et relativt nyansert bilde på ting akkurat nå.
Hjemme i Nord-Norge var vi blant annet på veldig fint sted som jeg liker veldig godt, selvfølgelig ved sjøen, og grillet. Det er et veldig fint sted der, hvor jeg gjerne kunne tenkt meg å bo en gang, men man er også avhengig av å gjøre noe, ikke bare sitte i fjæra et sted og grille.
For øyeblikket ønsker jeg hovedsakelig å fokusere på studiene. Jeg føler hele tiden det kommer ting i veien for å oppnå det målet. Det er nokså frustrerende, på en måte. På samme tid er det et faktum at studiene ikke er så tidkrevende at jeg ikke har tid til andre ting.
April har vært en ganske spennende måned kan man si, men det er ikke alt som egner seg å skrive her, så klart. Kanskje er bloggen min upersonlig, men det er ikke meningen at det skal være en dagbok. Jeg ønsker å vise små glimt av Litauen, av tankene mine rundt stort og smått, og av og til komme med politiske dytt.
Jeg har ikke fått sett spesielt nytt av Litauen som land denne måneden. Jeg var en tur i Kaunas, som er en fin by, virkelig. Jeg vet ikke hvor mye jeg har fortalt om den før. Kaunas er den neststørste byen i Litauen. Jeg har vært der tre ganger, og alle tre gangene var det sol. Den skal visst være svært kriminell. Den er likevel utrolig koselig fordi hovedgaten er gågåte. Den er lang, og svært vakker. Det er få mennesker i gåtene, noe folk fra Vilnius omtaler som svært negativt. Jeg synes det er helt herlig.
Jeg kjøpte noe som minner om kanelboller av en kvinnelig selger i hovedgaten, Laisvės alėja. Hun spurte meg hvor jeg var fra. Jeg sa jeg var fra Norge. - Er det krise der også? Kanskje hadde denne damen hatt et mer "respektabelt yrke" før. Krisen brer om seg mer andre steder enn i Norge.
Trærne er grønne og det er altfor varmt - 23 grader akkurat nå. Det er ikke mye vind i Vilnius.
Sånn - nå fullfører jeg innlegget, men legger til noen bilder. Det ene er vinduskarmen min, hvor jeg bruker å sitte og jobbe med skolearbeid. Bildet ble tatt tidligere i år. Det andre er tatt i Kaunas i fjor sommer, og det tredje er tatt i dag - utsikten min fra "Sovjetleiligheten".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar