Om Ari Behns nye bok

Bilde av Ari Behn fra Wikimedia Commons

En av mine beste venninner var så hyggelig å kjøpe meg Ari Behns nye bok "Talent for lykke" og ta den med til Estland da hun besøkte meg. Ja, det var i tillegg hyggelig å få et bokmerke med sitat fra Buddha og bilde fra Himalaya. Siden jeg har et eget talent for å skrive lange blogg-inlegg om konsentrerte temaer, men like ukonsentrerte digresjoner, skal jeg faktisk gjengi sitatet her: "There is no way to happiness, happiness is the way". Vel, dette har begrenset med Behns bok å gjøre, selv om vi alltids kan påpeke tittelen på boken.

Jeg fikk lyst til å lese boken etter å ha lest omtalene. Da tenker jeg ikke bare på gode anmeldelser og terningkast seks, men vel så mye på bokens tema(er). Hvis vi for eksempel leser hos Capris kan vi se at fortellingene "skildrer kjærlighet og død, familieliv og samlivseksperimenter, hjelpearbeidere, soldater i krig og savnet av en far som sender postkort fra Nilen". Som lesere som har fulgt bloggen nok forstår, er dette temaer som engasjerer meg mer enn "mystisk dødsfall" eller "ung jente på veien mot å bli kvinne". Jeg har tidligere kritisert eller irritert meg over norsk litteratur for å være overfladisk, spesielt i behandlingen av menn, eventuelt være for venstresidepreget. Samtidig er det lett å innrømme at jeg faktisk ikke har lest så mye norsk litteratur. De fleste navn på min leseliste er nok sentral- og øst-europeiske. Så for å komme til poenget; jeg håpet å like denne boken.

Jeg har på generelt grunnlag ikke vært en ivrig novelle- eller fortelling-leser. Jeg liker gjerne å fordype meg i en karakters hode, snarere enn å se handling, eller en snever skildring. Samtidig er det jeg skriver selv mest skildringer hvor jeg ønsker å få frem et bevisst poeng eller en bevisst følelse. Derfor var det ikke helt overraskende at jeg likevel likte Ari Behns bok. Fortellingene er veldig korte, og så er det presist til fingerspissene da. Ikke mange hundreordssetninger her.

Først og fremst er det lite provinsielt over dette. Følelser og psyke kan sjelden bli det, men i tillegg er det verden som er scenen her, og ingen klam norsk bygd. Dette er klart befriende. Det er nok også klart lettere å skrive slik for en som har vært mye på reise, noe som absolutt må ha hjulpet til å skrive en bok som er slik jeg synes den bør være anno 2011.

Kanskje merkeligst av alt er boken spennende på en måte. Ihvertfall fungerer hver enkelt novelle eller fortelling så godt at du vil lese neste. Dette er muligens også en ikke fullt så god måte å lese fortellinger på, fordi man da ikke får tid til å reflektere nok over hver enkelt. På den annen side har fortellingene her likhetstrekk både i tema og i stil, så de passer godt sammen i en enhet.

På sett og vis er det fristende å sammenligne novellesamlinger med album. Det er vanskelig å trekke ut favorittkapitler fra romaner, men når det gjelder denne boken er det lett for meg å nevne en favorittfortelling. "Heksene" er klart fortellingen jeg likte best. Det var den fortellingen som satt best etter å ha lest gjennom alle. Jeg tror det er fordi den to sider lange teksten støtter seg på mangfoldige opplevelser, erfaringer og tema. Handlingen begynner i Ghana i Afrika, og forflytter seg senere til Norge. Vi ser her kultursjokk, vi ser politisk overbevisning (feminisme), vi ser samlivsproblemer, vi ser en dyp avhengighet, vi ser overreaksjon, vi ser det vi lett ville kalle grusomhet. Ja - og ironi. Teksten er ganske enkelt utrolig mangefasettert til å være så kort. Jeg vil ikke gjenfortelle den konkrete handlingen her. Den kan du få med deg om du leser boken.