Sixth excerpt from "The Iron Meditation": Becoming something new

Welcome to the sixth, and last, excerpt from chapter 5 of my experimental surrealist sci-fi novel "The Iron Meditation".

The book has not yet been published in English, but you can buy the Norwegian version from here, here and here.

If you want to read an excerpt in Norwegian, you can look at this, this, this and this.


The Iron Meditation Chapter 5.6: Becoming something new

I leave what seemed to be a never-ending hall, and my path narrows between rusty copies of well-known architectural buildings that no longer exist. The profusion of statues end, and are replaced by mere reliefs on the walls. Flakes of rust hang from the ceiling, and cracking sounds come from the floor. Like this, it keeps repeating itself for minutes, maybe a quarter, maybe more. Sometimes, what now seems to be a corridor turns so I no longer have a clear sense of direction. The drumbeats have stopped.

And then I can detect a strange smell in the air. Smoke reaches me and seems to be coming from up front. The corridor widens again and I find myself in a room with high ceiling. In the middle of the room, there is some kind of goblet in silver color, standing on a square table. The smoke is coming from there, and the temperature in this room is hot. I can hear an angry, boiling sound. I approach, nonetheless, until something spills from the goblet. I take a few steps back.

An information sign informs: Goblet made of tungsten, also known as wolfram. Tungsten melts at 3422 degrees celsius and boils at 5555 degrees. Because of its great ability to withstand high temperatures, it can contain boiling iron which only needs 2861 degrees before boiling.

I walk around the table and the goblet towards a door on the other side. On the door, there is yet another information text:

Iron is a stable element and much utilized metal. It can react with other elements and create various alloys. Oxygen causes iron to rust. If iron couldn't be made into many forms like this, this park wouldn't have been possible the way it is today. Every object is iron in some form. At 1538 degrees they will melt again, and become something new.

EXIT.

I open the door. And close it again, in fear. In shock. Time stops. 

My breath shivers until I take it deep. My heart starts skipping beats. And then the tears come. The fear. The insecurity. 

And I look back at the smoking goblet.

This was what I wanted, and yet: What will I say? How will I communicate? On the other side, you see, is a human lady. With white, unruly hair. That's all I had time to see. I scratch my pinky finger with the nail on my thumb. Rapidly. 

OK, I think to myself. 

I open the door again, enter, and let the door close behind me. Standing still, staring at the lady.

Fifth excerpt from "The Iron Meditation": Moist bodies corrode

Welcome to the fifth excerpt from "The Iron Meditation".

"The Iron Meditation" is my experimental surrealist sci-fi book, thus far only published in Norwegian. I decided to share my first draft for the English language version of chapter 5 on my blog.

This will be the fifth of a total of six excerpts. I've taken some time thinking about this one and I've decided not to put out part 5 (of chapter 5) in its entirety since it contains some rather sexually explicit paragraphs. I also decided to turn that up in the English version which is not a direct translation of the Norwegian one.

You can buy the Norwegian version here, here, here or from other sources.

If you want to read excerpts from the Norwegian version of my book, you can take a look at this, this, this or this blog entry.

The Iron Meditation 5.5: Moist bodies corrode (edited)

[Several paragraphs are removed from here. Before the following paragraphs, the main character met a pair of humans, possibly made of iron, possibly real, possibly statues] 

And then it ends. As I look at them, they corrode. Within seconds their bodies turn rusty, exhanging an even metal shine for a nonreflecting dryness, like sand on a cloudy day. And to sand they turn, falling apart into red and brown powder, covering me in dust, disappearing, leaving me alone. And even colder than before.

Drumbeat.

Was it even real? The hope of something vanished, but what happened to my thirst? I brush some dust away but it seems to gradually vanish by itself. I don't really know what happened, but at least I want to get moving again.

How is it possible to make something like this? How can this park be the product of one human artist and how can it all be made of iron?

Another information sign: Rust is iron paired with oxygen.

Very well, I hope for water (H2O, that is, I'm certain).

Fourth excerpt from "The Iron Meditation": Mirror the world

Welcome to the fourth excerpt from my sci-fi novel, "The Iron Meditation". What I'm putting out on my blog, is chapter 5, titled the same as the novel itself.

While the novel is not published in English yet, you can publish the Norwegian version from here, here or here.

I have also published excerpts in Norwegian: "Naturmeditasjon", "En drage av forurensning", "Det eneste mennesket i verden" and "Trommeslag".

The Iron Meditation Chapter 5.4: Mirror the world

I notice how hard it is to walk - that the preceding office eternity didn't prepare me for even a park. As if I had magical abilities or there were a god listening in, an oldfashioned iron bench appears. 

I do as I'm tempted to, lying down on it to look at a sea with a boat on amidst flying fish beneath a bavang-dhang - that is a high-tech tool with robot properties. It's heart-shaped, anyway, so it's not for everyone, neither are the submarines peeking up from the ocean. And what about the ice berg, ice adrift, polar bears and clouds in the sky? And it's all made of iron. 

Drumbeat (is a sound).

The bench slightly vibrating, shivering, floating in its coldness, or is it my skin? I'm still half naked as the world is moving and iron waves curl on the surfaces. No one is talking in the wind, I'm just observing. And I'm thinking about the drum. Will I ever actually see it, and can I play it? I'd want to be observant when the sound appears so that I can summon it within my mind and thereby co-create thus imagining myself playing the drum. But I find myself unable to visualize it properly.

Then I zone out of the present and I find myself thinking about strongmen, men with super muscles, and I add that we are not all strongmen despite our technology and knowledge on how to manipulate any gene at will (Crows are weaker than humans, but they've got beaks at least. And I do not.)

I am waiting for the drumbeat.

I repeat the memory of the sound within my head. And I manage to synchronize the memory of the sound within with another actual drumbeat from without. And that is me playing the drum.

And then I run. Passing rhinos, dragons, deers and giant octopuses, statues of famous people, villains, ghost army, straw people. And I'm out of breath. I gasp and feel as weak as those who did not consume weight supporting food. My brain is buzzing, and the taste of iron in my mouth mirror the world. I opt for the floor, lie down, scratching my knees in the process.

I'll attempt to recollect myself. And something else is new: I am terribly thirsty. Drinking water would be the loveliest thing on earth. 

It's too far to the rusty water and it's probably not the healthiest to drink. So I hope for the future to present it to me. That I will find water or that someone will bring it to me. I have my back against the floor and the floor is cold. I want to dress back into the grey cloth I still carry around, but, it's wet and will feel uncomfortable to put on.

Third excerpt from "The Iron Meditation": Flower contains flame

Welcome to the third excerpt from my sci-fi novel, "The Iron Meditation".

The excerpts here are taken from one of the most surrealistic chapters of the novel, loaded with symbolism.

While the novel is not published in English yet, the Norwegian version can be bought from here, here or here.

I've also published excerpts in Norwegian. You can read "Naturmeditasjon", "En drage av forurensning", "Det eneste mennesket i verden" and "Trommeslag".

The Iron Meditation Chapter 5.3: Flower contains flame 

I see a giant flame in front of me arising from a flower made of metal. The hall in which it sits, is dimly lit by it, and the organic light from something I believe to be candles. They are like tiny sticks supporting tiny, tiny flames on top. 

And here's an information sign telling me that: 

So-called grey cast iron can appear to be pretty dark and is darker than iron in its pure form. Grey cast iron contains between 2.1 and 4 per cent carbon and 3 per cent silicon with traces of other elements. Iron has been, and remains, the most important metal, economically speaking, in the civilizations within the asteroid belt. Iron is heavy, but can be formed to anything allowed by imagination. 

Curiously, it's written in the human language of this area (our language?) Hestitantly, I walk forwards, but not too far. I could turn back to the water. I haven't seen any other liquid than that which I've been drinking since I came to this prison, and my life from before was forgotten (my memories were taken away?)

Crows have cleaned my body dryly. In the quiet (relative freedom?) I think to myself: I am the only one here (it appears). Maybe I can stay here for a long time? Is there any haste? But what if I don't have much time? What if they come for me and take me back to my room? Are there more amazing things further inside the park or should I take my time to savour everything on my way? 

Drumbeat. 

I return to the rusty water and lay down. I close my eyes and inhale the smell of metal. My legs and feet are invisible under the red-brown surface. When I beat my palms against the water surface, it makes cracking sounds. I repeat, and I do it over and over. This is my drum. 

And here comes my laughter. Hitting the surface is fun. I wonder what it would be like to swim? And then I imagine my head under water and I get scared. But what if I did? Can I trust the surface to be soft when I break through, or will it be as hard as the sound of my hands beating it? 

Nauseous, I get up and out. Maybe I can return here, maybe I can't. 

I did get something. I did check out the water although I didn't dare to try and swim in it. And now I'm walking down the hall and that's new too. As is the flower and the flame. I stop in front of it and I can smell the smoke, and feel how it creates melancholia, like from a memory trying to show itself from a time I can no longer remember. 

I never smelled smoke in my office prison. 

And beyond the flower there are amazing statues of blackened iron. There are horses here. Big horses and small foals. Swans are flying through the air but they are not alive. They are made of iron too, although they move lightly. I can not understand the mechanism allowing them to fly. There is no rope, no thread, no sound of machinery. 

Here are trees and I notice the intricate patterns on their leaves. Here are insects in the air, landing and taking off from leaves and branches. And here are iron books that I cannot read or turn the pages of. I can see spiders, cows and snakes. One snake in particular attracts my attention, because she is a giant. She carries a book between her fangs and I get the idea that she thinks of it as her own, that she protects it from the world outside, from the other snakes and from it all. But also this is just a thought, because she is made of iron, so is her book and the world around. I'm the exception, because all the others here, they don't think. They don't talk and most of them do not even move. 

Utdrag fra Jernmeditasjonen: Trommeslag

Det er ett år siden jeg lanserte sci-fi-romanen Jernmeditasjonen som e-bok. En god måte å markere det på er ved å legge ut en rekke utdrag. Dette utdraget er hentet fra kapittel 5 med samme tittel som boken, altså "Jernmeditasjonen". Jeg velger å kalle utdraget for "Trommeslag".

_

Her det fantastiske statuer av nesten helt sort jern. Det er hester her. Store hester, men også føll. Det er svaner som flyr naturtro gjennom luften. De beveger seg lett. Men også disse er av jern. De henger ikke i noe. De bare svever, eller flyr, eller er der på vingene. Her er trær. Høye og prangende, med beskyttende kroner. Bladene er detaljerte, med fine årer. Her er insekter i luften. Her er bøker av jern, som man ikke kan bla i. Her er edderkopper. Her er kuer. Her er slanger. Spesielt en statue der en slange åler seg opp høyt over resten, med en bok i munnen, treffer meg som spesiell. Slangen forsvarer liksom boken mot de andre, mot omverdenen. Men ingen kan snakke, og de fleste beveger seg heller ikke.

Jeg merker det er tungt å gå, at jeg ikke er vant til det. Og ikke før har jeg tenkt tanken, før en gammeldags benk i mørkt jern dukker opp. Jeg legger meg oppå den, og ser utover en havflate med hoppende fisker over, med en båt duvende oppå, med et bavang-dhang så vidt dinglende over. Altså et sånt teknologisk redskap med robotlignende egenskaper. Det er litt hjerteaktig, så det passer neppe for alle. 

Jeg ser ubåter titte opp. U-båter med klesstativ-lignende stråleapparater for tilknabbing av informasjon på toppen. Jeg ser duppende isfjell, flytende isflak med bjørner på, og jeg ser skyer fly over himmelen. Alt i jern, alt i spissfindig spesielle varianter av mørkegrått. Nå kommer selvfølgelig også trommeslaget på nytt. 

Benken under meg duver i sin kulde og fasthet. Jeg er fortsatt naken på overkroppen. Verden beveger seg. Bølgene av jern klirrer seg over flatene. 

Det er ingen stemme i noen vind. 

Jeg ligger her og observerer. Og så begynner jeg å tenke litt på om det hadde vært gøy å slå på den trommen.

Jeg vil være observant og oppmerksom akkurat når trommeslaget kommer, sånn at jeg kan mane det frem i eget hode, og delta i det. Ikke bare ta det inn, men innbille meg at også jeg slår på trommen. Av en eller annen grunn er jeg smertelig klar over at jeg ikke ser meg selv slå på noen tromme. Jeg klarer ikke visualisere det, klarer ikke se det for mitt indre blikk. 

Jeg tenker på sterke menn med supermuskler. Tross genterapier er vi ikke alle like sterke ennå. Og selv nå er kråkene svakere enn oss fysisk. Men så har de nebbene sine da. Og det teller jo ikke så rent lite. Men hvis noen skrapet nebbet sitt mot ru metall, ville jeg bli irritert. Men nå har jeg nesten glemt meg bort. 

Jeg venter på trommeslaget. Jeg holder lyden inni hodet mitt, og gjentar den. Og så treffer jeg. Lyden kommer utenfra idet jeg starter et nytt slag inni meg. 

Så slo jeg litt på tromme likevel.

_

Vil du lese mer? Jernmeditasjonen kan kjøpes blant annet på Boldbooks:  https://boldbooks.no/bokhandel/jernmeditasjonen/

Du kan også kjøpe den for eksempel på ebok.no eller på Amazon

Utdrag fra Jernmeditasjonen: Det eneste mennesket i verden

Det er ett år siden jeg lanserte min sci-fi-roman "Jernmeditasjonen" som e-bok. Jeg tenkte en fin måte å markere det på var å legge ut en rekke utdrag her på bloggen. Dette er hentet fra kapittel 2, "Prajnas". Jeg velger å kalle utdraget for "Det eneste mennesket i verden":

_

Hvis jeg er det eneste mennesket igjen, bærer jeg på en måte menneskehetens ry på mine skuldre. Men for den saks skyld; hvilket inntrykk har kråkene av meg eller andre mennesker i det hele tatt? Vi er tross alt historiens tapere. Jeg får tenke på noe, og håpe på at jeg blir trøtt en gang. 

Jeg kan se for meg en ren planet hvor det fortsatt er natur. Altså trær og grønne ting. Hvor det er mange farger. Hvor det er glede. Hvor det er mennesker i forskjellige aldre. Hvor det er snø. Og klart sollys. Og måne. Kanskje flere måner, til og med. Stjerner. Og vann. Blanke vannflater. Hoppende fisk. Krepsdyr på havbunnen. Tang. Sjøgress. Maneter. Korallrev. Og fjell over havet, selvfølgelig. Kjempehøye fjell. Olympus Mons-fjellet på Mars, mye større enn noe fjell på jorden. Det hadde vært fint å se. Jeg husker et bilde jeg så av noen på toppen av det… Det var hunder der også… Eller kanskje det bare var en animasjon. Men fint var det. 

Romskip. Tenk å gå inn i et, slik som pionerene gjorde for flere hundre år siden, med høy risiko for ikke å kunne komme tilbake til jorden. Følelsen av å forlate, kanskje for alltid. Følelsen av å begi seg ut på et dristig eventyr. Reise sin vei. Spenningen i brystet. Håpet om den nye verden. Jernrust og korrodert metall. Og masse bevegelse. Fart. Eller kanskje merket man ikke farten, det har jeg ikke lest noe om. Men i alle fall. 

Mot noe nytt.

_

Vil du lese mer?

Jernmeditasjonen kan kjøpes hos Boldbooks, her: https://boldbooks.no/bokhandel/jernmeditasjonen/

Eller for eksempel på ebok.no eller Amazon.

Utdrag fra Jernmeditasjonen: En drage av forurensning

Det er ett år siden jeg lanserte sci-fi-romanen "Jernmeditasjonen" som e-bok. Det tenkte jeg markere med å legge ut noen utdrag fra boken. Her er det første. Dette er en liten del av kapittel 11, "Redet", og jeg velger å kalle utdraget for "En drage av forurensning":

_

Lyset er blodet i en drage av forurensning. Lyset spiller gjennom huden der den er tynn. For lys er likevel ikke helt som blod. Har du forsøkt å holde lys mot fingrene dine? Blir de ikke lysende rosa, kanskje? Har dette noensinne skremt deg? Vi bor i en drage, og lyset kjører gjennom det gigantiske monsteret som bilene i din tid kjører gjennom tunneler. Denne dragen husker jeg fra drømmen jeg hadde i natt. Også husker jeg hvordan den begynte å sprekke. Jeg husker hvordan lyset ble sterkere, hvordan det begynte å dryppe som blod fra sår. Så ble lyset ekstremt intenst og jeg var med ett tilbake til den natten - natten med det sterke lyset. Eksplosjonen. Ødeleggelsen. Jeg våknet og brukte noen sekunder på å oppfatte rommets mørke. Det var ikke uvelkomment, det kan jeg love deg. 

Frokosten min er en gigantisk grønn frukt med prikker på. Den lukter merkelig og smaker tilsvarende. Jeg spiser med en gammeldags skje. Spisingen går langsomt og jeg er utålmodig. Jeg sukker over frukten. Ser stramt på den. Ser ut vinduet på den mørklyse verden. Dragen. Det er en drage, men lyset flyter ikke gjennom den like dramatisk som i drømmen min. Jeg lurer på hvordan det var for folk før. Og for kråkene. Tenk å gå i gatene. Tenk å gå inn på en kafé og bestille noe å drikke. Tenk å se kråkene rote i søppelboksene eller hoppe bort fortauene. Tenk å se klart og ikke gjennom røyk. Tenk å aldri å ha sett lik ligge i gatene. Jeg stirrer på frukten min. Ser ut vinduet igjen. Og sukker nok en gang. 

Var det sant det jeg hadde sagt til Rasjitoja, at det ligger i menneskenaturen å skape slik ødeleggelse? I så fall; er hvert menneske et potensielt monster? Burde jeg ikke da mest av alt ønske å sitte her for meg selv?

_

Du kan kjøpe Jernmeditasjonen på Boldbooks, hvor du også finner flere utdrag: https://boldbooks.no/bokhandel/jernmeditasjonen/

... eller for eksempel på ebok.no eller Amazon. 

"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami - en nydelig, men skremmende roman

Jeg hadde kanskje aldri endt opp med å lese lovprisede Murakami om det ikke var for at jeg fant navnet hans på en liste over forfattere av surrealistisk litteratur, en liste det frister meg å gjøre meg bedre kjent med. Alt mens jeg gradvis glir lenger unna den realistiske roman og gjenoppdager mitt ungdommelige krav om eskapisme. Men man skal være forsiktig hva man ber om. I "Elskede Sputnik" er eskapismen total.

Er det ikke fascinerende hvordan hva vi leser ender opp med å bli hva det blir? Etter listelesingen - ok, man leser ofte ikke lister, og jeg gjorde ikke det i sin helhet, men listelesing er et fint ord, okay - spurte jeg en kompis som er lenger inni murakamismen enn meg om det virkelig stemte at Murakami skrev surrealistisk. Svaret var i hvert fall noe, og vi fant ut at jeg kunne starte med "Elskede Sputnik". And so I did. 

"Elskede Sputnik" handler om Sumire, som er en 22 år gammel jente som har innsett at studier ikke helt er hennes ting. Det er det riktignok ikke så mye annet som er, heller. Bortsett fra å skrive. Sumire skal bli forfatter. Og for det ligger forholdene til rette. Hun er god, selv om hun ikke helt greier fullføre noe og selv om hun stadig fysisk ødelegger det hun selv skriver. Hun får penger hjemmefra, og det skal hun få frem til hun blir 28 år gammel, så hun har mulighet til å fokusere på skrivingen. Hun er en original som ikke har noen interesse for sex og kjærlighet annet enn fra en litterær synsvinkel. Dette er noe hun må forstå, selv om hun ikke gjør det. Kanskje hun er aseksuell. Men hun har en kompis, K., som er kåt på henne og som hun liker å ringe midt på natten fra en telefonkiosk. Jeg liker både Sumire og K. - de har en tendens til å snakke om sånt som jeg selv er opptatt av; litteratur, skriving og livet. 

Plutselig forelsker Sumire seg i den 17 år eldre Miu, en elegant forretningskvinne med stor interesse for musikk. 

Jeg er forelsket i denne kvinnen, forsto Sumire med ett. Det kan ikke være noen tvil (is vil alltid være kald, og roser alltid røde). Denne kjærligheten er i ferd med å føre meg av gårde et sted. Antakelig er det allerede for sent for meg å unnslippe dens kraftige strøm. Jeg har ikke fått en antydning til noe valg engang. Strømmen vil føre meg bort, kanskje til en helt spesiell verden, ulik alt annet jeg har sett. Kanskje er det et farlig sted. Kanskje vil jeg få dype og dødbringende sår der. Kanskje vil jeg miste alt der. Men jeg er ikke i stand til å snu. Jeg er nødt til å gi meg hen til denne strømmen som ligger her foran meg. Selv om at det som utgjør meg skulle brennes til aske og bli borte for alltid.

Sumire er ikke aseksuell likevel, Kanskje var hun bare lesbisk og hadde ikke forstått det før nå. Livet snus opp ned. Sumire begynner likevel å jobbe. Som sekretær for Miu. Sammen reiser de på en lengre forretningsreise til Europa. Reisen krones med et ferieopphold på en gresk øy. Men her skjer det noe som får Miu til å ringe K. i Japan, som hun aldri før har snakket med. Han må komme til Hellas så fort som mulig. Miu betaler billetten. 

Det er her jeg oppslukes av boken. Det er her den tar av. Murakami har etablert en troverdig virkelighet og tre sympatiske, ditto troverdige hovedpersoner. Det gjør det lettere å følge K. ombord på flyet og opp. Det gjør det lettere å bli med på båten over til den greske øyen. Det gjør det lettere å akseptere det som nå skal skje, at luker åpner seg i virkeligheten, og som jeg ikke føler jeg kan fortelle for mye om uten å spolere spenningen jeg unner deg å oppleve. Les boken.

Etter min mening er dette en meget underholdende bok som tar opp temaer som kjærlighet, seksualitet, identitet, ensomhet, selvfølelse og virkelighet. Boken åpner for refleksjon, men alle spørsmålene blir spirer som ikke får gro i skyggen fra det store mysteriet som møter oss på den greske øyen. I det vi ikke forstår er det også noe veldig skremmende, og frykten denne boken inngav i siste halvdel var noe som transformerte den til page turner. Men dette noe blir ikke verdivurdert, jeg er overlatt til ambivalensens usikkerhet. Det er en spesiell verden, men kanskje er det et farlig sted. 

Terningkast 6. 

"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami kan kjøpes hos adlibris, ARK, Bokklubben, Norli eller Tanum og mange andre. 

Min debutroman, "Gintaras", er nå lansert

Omslagsillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg er utrolig glad for å skrive at boken min omsider er ute. Dette er en roman som kretser rundt tema som homofobi, innvandring, religion og usikkerhet.

Veldig mange har forhåndsbestilt, noe jeg er meget glad for. Boken håper jeg folk finner underholdende, samtidig som den kommer med noen klare budskap. Det er en vanskelig problematikk som presenteres og det ligger en god del research-arbeid bak. Jeg kunne ikke ha skrevet denne boken om jeg selv ikke hadde bodd i Litauen hvor handlingen utspiller seg. Jeg elsker å skrive skjønnlitterært og inspirasjonen jeg hadde da jeg skrev mesteparten av boken var nydelig å ha. 

Enkeltkapitlene ble gjerne skrevet med bestemte ideer bak. Historien som sådan var viktig i og med at jeg var klar på at dette virkelig var noe jeg ønsket å skrive og fant spennende. Samtidig så jeg at dette hang sammen med reell problematikk. På den måten er dette absolutt en realistisk roman. Samtidig er det et lite drøss av romantikk i by- og naturbeskrivelser. Vilnius, hvor mesteparten av handlingen utspiller seg, er en vakker by som jeg har ønsket å gi leseren et inntrykk av gjennom ord. Vilnius er et mangfoldig sted med barokk arkitektur, grå boligblokker og moderne glassbygninger. Slik er det også mange tendenser som kappes om dominansen i det litauiske idélandskapet. Forsideillustrasjonen på boken viser blant annet byggverk av forskjellig karakter. Jeg har tidligere skrevet et eget blogginnlegg om forsiden på boken. Jeg skrev der at jeg ville "ha en illustrasjon som kommuniserte kontraster, slik det også er i selve historien." 

Boken er resultatet av lang jobbing. Jeg har flere ganger gått gjennom manuskriptet før romanen fikk den endelige formen som den har i dag. Dette føles godt nettopp fordi det har resultert i noe håndfast og konkret. Jeg har ofte ønsket jeg kunne hatt en jobb for eksempel hvor jeg kunne vise til klare resultater. Når man studerer lærer man mye, men andre ser ikke hva man har i hodet før man presenterer det på noe vis. Derfor er også personlige samtaler så tilfredsstillende, fordi man da også får noe ut av hodet. 

Prosessen med skrivingen er jo også resultatet av de erfaringer og den relevante kunnskapen jeg har samlet meg. Helt fra jeg var liten gutt har jeg drevet med skriving. Gjennom skrivekurs har jeg møtt flere av mine beste venner. Jeg har vært heldig som har kunnet diskutere med, og bli oppmuntret av, mennesker med samme interesse. Noen av de mest avgjørende punktene i livet mitt har vært i forbindelse med skriving. Det er derfor nå et veldig viktig mål som er nådd. At jeg er med på å sette homofobi og mobbing, med de triste konsekvensene det kan ha, i fokus er ekstra tilfredsstillende. 

Jeg setter veldig pris på lesere, og det er nok mange som utsettes for problemene boken belyser som ønsker at det spres kunnskap om temaene, og forståelse for at intoleranse er ødeleggende. 

Tusen takk til alle som har kjøpt boken. Boken kan bestilles fra forlaget Publicas nettsider.

Oppdatering, 18. april: Boken kan også kjøpes fra bl.a. adlibris og bokkilden. 
Tine skriver om boken på sin blogg. På nettstedet gaysir.no kan du lese artikkelen "Drømmen om et bedre liv" skrevet av Marte Oraug Skogtrø. Også Bladet Vesterålen skriver om boken 18. april.

Oppdatering, 24. april: Boken kan nå kjøpes fra de fleste store norske nettbokhandler. 

Inspirasjon

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg har likt å skrive siden jeg lærte det. Selvfølgelig - jeg liker ikke å skrive alt mulig. Å la fingrene bevege seg over tastaturet eller klemme mot en penn gir meg ingen glede i seg selv. Kommunikasjonen, derimot, og da mener jeg formidlingen av det jeg føler er viktig, og det jeg liker å formidle. 

Jeg får ofte ideer eller bilder i hodet som jeg har lyst til å formidle med en gang. Jeg vil skildre, jeg vil fortelle, jeg vil dele. Dette skjer veldig ofte om natten når jeg bør sove. Ofte er det også mørke ting. Jeg liker å komme med nye perspektiver, jeg liker å skildre det vi ellers ikke snakker så mye om. For å se trenger vi lys, og når vi da ser mørket er det ikke nødvendigvis så ekkelt lenger. Det kan ikke være helt mørkt, for da kan ingenting ses. Når vi blir kjent med noe, er det mindre farlig. Samtidig er det nettopp disse tingene det er en utfordring å bli kjent med, og derfor står også så mye mer på spill. Det er rett og slett mer spennende, men ja - også tyngre. 

Selv om jeg gjerne henter inspirasjon fra vanskeligheter, skriver jeg sjelden når jeg er i dårlig humør. I det hele tatt skriver jeg sjelden når jeg har en eller annen sterk følelse. Jeg maner gjerne frem stemningsleier i meg selv for mer troverdig å kunne skildre en bestemt sak, men når jeg er opptatt av å føle noe (naturlig, og ikke fremprovosert for troverdighetens del) er jeg nettopp dét; opptatt. Da skildrer jeg ikke. Det kan jeg gjøre senere. Samtidig tror jeg jeg vil si at inspirasjon er en egen slags følelse. Det er noe som får meg til å handle. Jeg vil skape noe, jeg vil gjøre det nå, det er viktig, jeg er interessert og jeg har tro på det. Dessverre er dette en følelse jeg altfor ofte undertrykker. Jeg skulle så gjerne skrevet mer, og i det hele tatt gjort mer av det jeg virkelig liker, men jeg må som regel gjøre det samfunnet mener er viktig; studere, for eksempel. Har jeg en innlevering med snarlig deadline, føler jeg at jeg må gjøre det i stedet. Er det en eksamen føler jeg meg nødt til å lese til den. Er det et eller annet annet som det forventes at jeg gjør, gjør jeg som regel dét, selv om jeg egentlig mener skrivingen, altså kunsten, er viktigst. 

Da jeg skrev min roman "Gintaras" var jeg super-inspirert. Mange av kapitlene er skrevet for å formidle én bestemt idé eller følelse. Også derfor handler romanen om såpass mange tema som den gjør. Forhåpentligvis gjør dette også at mange vil kunne relatere til boken. Heldigvis var jeg såpass inspirert da jeg skrev mesteparten av boken at jeg ikke tillot andre ting å komme i veien. Jeg tenkte rett og slett at nå skal boken skrives. Skrevet ble den. Det er herlig å være inspirert, for livet føles da så meningsfullt. Å produsere noe er i det hele tatt tilfredsstillende, og det står i kontrast til alt det statiske i samfunnet hvor vi går inn i allerede etablerte systemer og tar den rollen som forventes. 

Romanen kommer straks ut. Den gis ut av forlaget Publica, og den kan bestilles derfra.

Gintaras og naturen

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg har blitt spurt om romanen er selvbiografisk. Det er den ikke, selv om jeg nok ikke ville skrevet denne boken uten visse erfaringer og kunnskaper jeg har ervervet meg. At hovedpersonen har karaktertrekk som også kan kjennetegne meg er også et faktum. Likevel er han ikke meg. Det er en del ulikheter også. Samtidig ville jeg nok ikke likt å skrive noe jeg ikke selv kunne bli emosjonelt berørt av og sterkt kunne relatere til. Boken er ingen akademisk avhandling. Det er mange følelser (og kanskje instinkter) med i historien. Jeg er ikke tastaturet som brukes for å få frem bokstaver, men jeg er den som skriver, så det er klart jeg har følt på mye av det jeg skildrer selv. Av og til er det å skrive som en rus og trangen til å skrive er som en utrolig sterk drift. Dette er klart inspirasjon. Inspirasjonen vil ha ting ut, vil at jeg skal gjøre noe, lage noe, skrive noe. Men det er jo nettopp dét; jeg får noe ut. Dette noe er klart et produkt som er satt sammen av deler av de komponentene jeg selv er satt sammen av, som kunnskap, erfaring, instinkter og følelser. 

Handlingen i boken utspiller seg jo i moderne tid og foregår mest i urbane settinger. Samtidig er naturen nærmest et symbol på noe trygt. Dette er noe jeg ser igjen i egen tenkning. Gintaras tenker på et tidspunkt på hvordan det ville vært å gå i skogen hver helg. Plukke sopp om høsten. Etter et mareritt forsøker han å tenke på noe hyggelig i stedet. Han ser for seg hvordan det "vil være å ligge på toppen av et fjell, [...] i unnselig fjellvegetasjon og på varme steiner. Det må være sol så klart, og kanskje trenger han ikke være alene. Fugler skal fly over ham, og det kan gjerne være en stor og myk hund der."

Jeg har selv hyggelige minner fra fisketurer (selv om jeg er usikker på hvor moralsk riktig jeg mener enkelte typer fiske er), og det er også en fisketur-episode i boken. Et lite utdrag fra den følger her: 

“Det napper,” sier bestefaren. Og sannelig, duppen er under overflaten. Gintaras rykker til og sveiver inn. Ikke store greiene, antagelig, men om de er heldige kan det bli to middager av dette, om de bare får en til etterpå, så. Fiskestangen bøyer seg mot vannet. Det glitrer svakt i snøret mens det dras inn. Også bestefaren følger med nå. Gintaras hører ikke lenger fuglekvitteret. Han tar et skritt nærmere vannet. Står helt ytterst på bryggekanten. Lener seg tilbake på bakerste fot, vekten er på den. Ser hvordan vannoverflaten brytes av fisken som kjemper mot. Vannet samler seg i klumper, for så å falle ned i en stille flate igjen, etter fisken som nærmer seg land. Han kan se den under overflaten nå. Det svake kveldslyset gjenspeiler seg i det lyse skinnet til fisken. Sporen slår fra side til side, og fisken bøyer seg nærmest i en u. Gintaras kjenner vekten av den bakerste foten mot bryggen, trår bakover med den andre, og kaster snøret bak over skulderen. Fisken ligger på land. 


Boken "Gintaras" vil kunne kjøpes fra forlaget Publica. 

Om å skrive

Bilde jeg har tatt i Budapest desember 2010

Senere i år kommer min første roman, som kretser rundt temaer som homofobi, religion og innvandring. Dette er med andre ord en høyaktuell bok på flere måter, noe blant annet mine to forrige blogg-innlegg i år illustrerer, se "Bør religion være et fag i skolen?" og "Dehumaniseringen".

Jeg har siden jeg var liten gutt likt å skrive og drømt om å bli forfatter. Jeg har også en stor tro på litteraturens og kunstens påvirkningskraft i samfunnet, noe som kanskje kommer av at jeg har lest mye øst-europeisk litteratur. Der har skjønnlitteraturen nærmest fungert som debatt-arena i perioder med mye sensur.

I årenes løp har jeg skrevet en del om selve det å skrive. I min upubliserte novelle sist redigert i 2007, "Stanislaw" skriver jeg: "Med ønske om ikke å søle blekk på sine egne, bleke lår, skyver han blekkhuset og fjærpennen til side. Den ene hånden, den høyre, har utallige blekkflekker. Taust registrerer han at trebordet på enkelte steder helt har gitt opp trefargen.  En tynn bok med liten skrift, viser stolt frem sine fuktskader."


Ideen til boken som kommer ut senere i år fikk jeg allerede i mars 2009 da jeg bodde i Litauen. I blogg-innlegget med den enkle tittelen "Bok" av 27. mars 2009 skriver jeg ekstatisk at "jeg har kanskje aldri før vært så inspirert. Jeg har skrevet intensivt i noen timer nå. Jeg skal skrive videre. Jeg håper jeg får gjort noe skikkelig ut av dette. Jeg er utrolig inspirert. Dette kan bli noe.". Jeg ble imidlertid ikke fornøyd med stilen i det utkastet og begynte senere helt på nytt med hovedsakelig samme idé men noe annen form. 


I innlegget "Poetica" av 9. februar 2011 skriver jeg: "Det er tomhet i hodet mitt og tørke med fuktig overlag bak øyelokkene mine etter å ha vært dypt inne i en bølge av ekstrem kreativitet de siste ukene. Kreativiteten, ideen, historien som må frem, linjene i en fortelling og symbolene i helheten, hva sier man - et skrikende barn som må føs."


Jeg skrev i "Fristelsen og skrivingen", mens jeg var i Estland i fjor, at "Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre."


Blir glad for interessen som er for skrivingen min, og om du er interessert i å høre mer om boken som kommer ut senere i år, har noen spørsmål eller ønsker å forhåndsbestille, kan du ta kontakt på e-post-adresse kolja1988@gmail.com

Om Ari Behns nye bok

Bilde av Ari Behn fra Wikimedia Commons

En av mine beste venninner var så hyggelig å kjøpe meg Ari Behns nye bok "Talent for lykke" og ta den med til Estland da hun besøkte meg. Ja, det var i tillegg hyggelig å få et bokmerke med sitat fra Buddha og bilde fra Himalaya. Siden jeg har et eget talent for å skrive lange blogg-inlegg om konsentrerte temaer, men like ukonsentrerte digresjoner, skal jeg faktisk gjengi sitatet her: "There is no way to happiness, happiness is the way". Vel, dette har begrenset med Behns bok å gjøre, selv om vi alltids kan påpeke tittelen på boken.

Jeg fikk lyst til å lese boken etter å ha lest omtalene. Da tenker jeg ikke bare på gode anmeldelser og terningkast seks, men vel så mye på bokens tema(er). Hvis vi for eksempel leser hos Capris kan vi se at fortellingene "skildrer kjærlighet og død, familieliv og samlivseksperimenter, hjelpearbeidere, soldater i krig og savnet av en far som sender postkort fra Nilen". Som lesere som har fulgt bloggen nok forstår, er dette temaer som engasjerer meg mer enn "mystisk dødsfall" eller "ung jente på veien mot å bli kvinne". Jeg har tidligere kritisert eller irritert meg over norsk litteratur for å være overfladisk, spesielt i behandlingen av menn, eventuelt være for venstresidepreget. Samtidig er det lett å innrømme at jeg faktisk ikke har lest så mye norsk litteratur. De fleste navn på min leseliste er nok sentral- og øst-europeiske. Så for å komme til poenget; jeg håpet å like denne boken.

Jeg har på generelt grunnlag ikke vært en ivrig novelle- eller fortelling-leser. Jeg liker gjerne å fordype meg i en karakters hode, snarere enn å se handling, eller en snever skildring. Samtidig er det jeg skriver selv mest skildringer hvor jeg ønsker å få frem et bevisst poeng eller en bevisst følelse. Derfor var det ikke helt overraskende at jeg likevel likte Ari Behns bok. Fortellingene er veldig korte, og så er det presist til fingerspissene da. Ikke mange hundreordssetninger her.

Først og fremst er det lite provinsielt over dette. Følelser og psyke kan sjelden bli det, men i tillegg er det verden som er scenen her, og ingen klam norsk bygd. Dette er klart befriende. Det er nok også klart lettere å skrive slik for en som har vært mye på reise, noe som absolutt må ha hjulpet til å skrive en bok som er slik jeg synes den bør være anno 2011.

Kanskje merkeligst av alt er boken spennende på en måte. Ihvertfall fungerer hver enkelt novelle eller fortelling så godt at du vil lese neste. Dette er muligens også en ikke fullt så god måte å lese fortellinger på, fordi man da ikke får tid til å reflektere nok over hver enkelt. På den annen side har fortellingene her likhetstrekk både i tema og i stil, så de passer godt sammen i en enhet.

På sett og vis er det fristende å sammenligne novellesamlinger med album. Det er vanskelig å trekke ut favorittkapitler fra romaner, men når det gjelder denne boken er det lett for meg å nevne en favorittfortelling. "Heksene" er klart fortellingen jeg likte best. Det var den fortellingen som satt best etter å ha lest gjennom alle. Jeg tror det er fordi den to sider lange teksten støtter seg på mangfoldige opplevelser, erfaringer og tema. Handlingen begynner i Ghana i Afrika, og forflytter seg senere til Norge. Vi ser her kultursjokk, vi ser politisk overbevisning (feminisme), vi ser samlivsproblemer, vi ser en dyp avhengighet, vi ser overreaksjon, vi ser det vi lett ville kalle grusomhet. Ja - og ironi. Teksten er ganske enkelt utrolig mangefasettert til å være så kort. Jeg vil ikke gjenfortelle den konkrete handlingen her. Den kan du få med deg om du leser boken.

Heksen og regnet/Ragana ir lietus

Jeg leste for noen uker siden "Ragana ir lietus" av den litauiske forfatteren Jurga Ivanauskaite. Boken, som direkte oversatt til norsk har tittelen "Heksen og regnet", fletter sammen tre historier med samme tematikk til en historie. Boken vakte sterk kontrovers i Litauen da den ble lansert i 1993. Tematikken er nemlig seksualitet og religion.

Hovedhistorien, som de to andre understreker, kretser rundt Vika, eller Viktorija, som hennes egentlige navn er. Vika sliter sterkt psykisk etter å ha blitt forlatt av presten, og elskeren, Paulius. Samtidig er hun gift til den eldre musikeren Go, som mer og mer tilbringer tiden på mentalsykehus. Det var også han som introduserte henne for presten hun senere falt for. Boken får oss til å reflektere over sølibatets betydning, og viser hvor mye galt det fører til. Noe av det mest kontroversielle er nok imidlertid at parallellhistoriene også omhandler følelser mellom religiøse ledere og kvinner. I det ene tilfellet er det "heksen" M.V. som er interessert i lederen for et slags klostersamfunn. Her får vi også innblikk i sjalusi mellom kvinner. I den tredje parallellhistorien derimot er vi på kjente trakter da vi ser Maria Magdalena og Jesus. Her kommer man aldri inn i noen direkte seksualitet, bortsett fra Judas´ interesse for Maria, og at hun lover kroppen sin for å få lov til å se Jesus på korset. Her ser vi imidlertid rivalisering mellom disiplene, og hvordan Maria Magdalena ser ut til å være Jesu aller mest trofaste disippel, men blir nettopp sett ned på av en del av de mannlige disiplene.

Hovedhistorien, som kretser om Vika, samt historien om M.V., har en del erotiske scener, også mellom kvinner, så at boken vakte oppsikt i det katolske Litauen like etter løsrivelsen fra den sovjetiske okkupasjonsmakten, er ikke til å undres over. Imidlertid er boken knallgod, og briljerer med å befinne seg på et dypt psykologisk nivå, samt å ta opp kontroversielle temaer.

Er sølibat for mannlige prester en del av en nedvurdering av kvinner?

Seksualiteten binder også - noe vi ser i boken i forholdet mellom Vika og Paulius. Tidligere også Go, før han ble mentalt invalidisert. Ikke minst gir Vika også etter for en av Gos elskerinner, og eksperimenterer med henne. Forfatteren viser hvordan skillelinjene mellom seksualitet og vennskap, beundring og attrå, og ikke minst medfølelse og fysisk ømhet gjerne forsvinner og smelter sammen til en enhet.

Jurga Ivanauskaite har skrevet en roman som ikke bare henger sammen psykologisk sett, men som også har filosofiske og samfunnskritiske undertoner. Også den norske seksualmoralske forståelsen ville blitt utfordret av boken, men ikke minst hvordan man tenker om autoriteter. Boken var og er modig.

Den er, likevel, ikke oversatt til norsk.

Dette er et godt eksempel på et hull i norsk kulturtilbud. Små land, med små språk, som få har kjennskap til, sliter med å få sine kulturprodukter eksportert. Dette fører til at få får interesse for landet og dets kultur, hvilket igjen leder til at få kan oversette for eksempel. Man har en ond sirkel der enkelte språk, kulturer eller land, ikke får særlig mange av sine kulturprodukter inn bak Norges grenser, fordi man allerede må komme opp på et høyt nivå hva gjelder tilbud og representasjon. For å komme dit må det allerede være kompetente oversettere og forlag som er interesserte, samt noen som tar initiativ. Disse kommer når det allerede foreligger nok til å gjøre kulturen, språket eller landet spennende og interessant. Derfor kreves det en viss anstrengelse for å komme igjennom produkt- og kultur-sperren, men det ligger også i vilje. Noen må gå foran.

Nordmenn som ikke kan litauisk eller tysk, eller ønsker å lese svensk, er berøvet en av verdenslitteraturens største romaner, og hadde jeg vært enda litt flinkere i litauisk og noen kunne gitt meg en garanti, skulle jeg ha oversatt boken selv. Det ville imidlertid være en omfattende jobb, da boken er på hele 351 sider.

Om noen vil lese boken på tysk eller svensk finnes den på www.capris.no

http://www.vl.no/kristenliv/article123411.zrm

Sofi Oksanens nye pillethriller

Da jeg så finsk-estiske Sofi Oksanens "nye" bok stå i bokhyllen på Akademika i går, fem minutter før de stengte, kom jeg med et gisp og gikk rundt med et smil i timer etterpå. Jeg hadde akkurat kjøpt en perm med plastlommer til de ulike avissidene jeg bruker som kildemateriale i bacheloroppgaven min, og ante fred og ingen fare da jeg nærmet meg utgangen av butikken. Men den gang ei - den gule forsiden med Sofi Oksanen i giganttyper (ala Dagbladets forsideoverskrifter, nærmest) fikk meg til å stille meg i kø igjen, og legge ut 349 kroner.

Min ekstatiske begeistring fortsatte sin jordiske manifestering ved kassen da jeg i vill lykkerus fortalte om hvordan Sofi Oksanen er den nye Lev Tolstoj, at hun vil få Nobels litteraturpris snart, helt sikkert - ja, hun er helt fantastisk. Etterpå kunne jeg gå og spise, men jeg klarte ikke la være å lese. Ja, jeg avbrøt lesningen i Arto Paasilinnas "Tordengudens sønn" fordi jeg ikke klarte la være nok en fantastisk bok fra Oksanen.

Klokken halv tre i natt var boken ferdig lest og jeg kunne snart sove, etter å ha roet ned nervene etter å ha vært i Oksanens mørke litterære angstverden i noen timer. Ja, for Sofi Oksanen skriver om angst, og det på en flott og interessant måte. Romanen er absolutt psykologisk troverdig, akkurat som de to andre romanene hennes som også tar opp psykiske problemer; "Stalins kyr" og "Utrenskning".

På baksiden av boken står det: "Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute. Baby Jane er en sterk kjærlighetsroman og en roman om angst utenfor kontroll."


Angsten er uforståelig, både for en selv og for de rundt. Den holdes hemmelig, den settes ikke ord på. Man forteller om antidepressiva, om beroligende piller, men man forteller ikke om angstens innhold. Man forstår den ikke selv. Piki er redd for butikker, hun tør ikke handle selv. Hun savner antikvariater, men går ikke dit. Hun reiser ikke. Men hun er kul. Hun puler alle, hun går fra forhold til forhold. Hun har ikke skikkelig jobb, men lever livet på klubber og diskoteker i perioder. Hun er beundret og folk tar etter henne.

Angsten snakkes ikke om. Psykologer og medisiner virker ikke. Jeg-personen i boken (som ikke er Piki) har også slitt psykisk, men forstår ikke Piki.

Man sorterer bort. Butikken er borte. Handleturene er borte. Jeg-personen har også sortert. Ikke orket å gå ut i perioder. Men etterhvert blir det fremskritt for henne. Hun følger den samme tralten, men mer av vane enn av plutselige skrekkanfall. Piki går det bare verre og verre med.

Leseren forstår ikke hvorfor, men det forstår egentlig ikke hovedpersonene i boken heller, selv om det kan være at Piki har opplevd noe grusomt hun ikke sier noe om.


Sofi Oksanen har en fantastisk evne til å drive frem realistiske historier med å fokusere på menneskesinnet og dets forandring, ofte i negativ retning. Selv om temaene spiseforstyrrelse (som i "Stalins kyr") og angst (i "Baby Jane") er skrevet om før, gjør Sofi Oksanen det på en elegant måte, og gir leseren del i lidelsen. Imidlertid går det så fort å lese bøkene hennes som pisker leseren frem i spenning, at man ikke blir fanget i mørket lenge, og det blir et dypdykk i viktige, men vonde tema, men der man snart kommer opp igjen. Sofi Oksanens bøker er viktige fordi de gir leseren en større forståelse av emner man ikke like lett kan forklare i tørr, akademisk språkdrakt.

Samtidig mangler "Baby Jane" historie- og kultur-aspektet som vi finner i "Stalins kyr" og "Utrenskning", og dette er den eneste av Sofi Oksanens tre bøker som ikke til dels omhandler Estland og postsovjetiske forhold.

"Baby Jane" utkom opprinnelig på finsk i 2005, men er oversatt til norsk først nå. Den er kortere enn de to andre bøkene, og mer konsentrert. Romanen konsentrerer seg rundt de to hovedpersonene, men fra jeg-perspektiv. Den foregår utelukkende i Helsinki og hopper ikke så mye i tid som vi ser spesielt i "Utrenskning". "Baby Jane" er på mange måter mer klassisk i oppbygningen, men likevel et mesterverk. Fortsatt er nok "Utrenskning" favoritten min, men Sofi Oksanen har nok en gang skrevet en bok på seksernivå. Det synes utrolig at en slik forfatter fortsatt kan finnes i 2011, men det er altså tilfellet.

Sofi Oksanen sentimentaliserer ikke homofili i romanen, noe som ville vært lett å gjøre. Likevel får hun frem fremgangen i homofiles stilling med at det lesbiske paret ventet på partnerskapsloven sånn at de kunne gifte seg. Måten det er skrevet på antyder ikke at det er legningen til jentene som har ført til problemer, men leseren kan likevel tenke seg til det. Det er ingen hemmelighet at homofile oftere har psykiske lidelser enn heterofile. Dette har nok flere forklaringer, men den evige usikkerheten rundt hvordan noen vil reagere når de finner ut om legningen er mildt sagt vond. Uttrykket "komme ut av skapet" er misvisende - det finnes intet big bang, det er daglige pling, små hopp i brystet - raske tanker på høygir: passer det å si at jeg har kjæreste av samme kjønn nå, er jeg etisk forpliktet til å si det, sier jeg det for å provosere osv. Det er lett å flykte inn i et ensidig homofilt miljø, eller velge den andre ytterligheten - fortielsen og skuespillet. Balansegangen som ligger i å være som ellers, men samtidig åpent homofil, er vanskelig og får mange til å tippe over i ytterpunktene. I mellompunktet ligger den daglige konfrontasjonen, de daglige usikkerheter - at man aldri finner svar på når man skal si ting, når det er naturlig og når det ikke er det. Det er vanskelig å gjøre det til noe annet enn en hemmelighet man betror. Piki i romanen har valgt et ensidig homofilt miljø, og stempler jeg-personen som sviker fordi hun også har en annen side.

Pikis usikkerhet kommer også frem i det hun beveger seg fra jente til jente, men lar de upersonlige tingene forbli de samme. Klamrer seg til sofaen sin, men går fra person til person.

Dette er en bok du ikke kan la være å lese, og det samme gjelder Sofi Oksanens to andre bøker, spesielt "Utrenskning".

Ellers er det bare å vente på neste bok om Estland. Sofi Oksanen planlegger nemlig en slags serie som skal foregå i Estland. Det blir spennende.

Hun kritiserer gjerne Vest-Europas manglende kunnskap om Baltikum og Øst-Europas historie, og har mange viktige poenger her. Sofi Oksanen gjør en viktig innsats for å få folks forståelse inn i de moderne geopolitiske realiteter.

Sofi Oksanen er en genuint nordisk forfatter. Og Nord-Europa, det er Litauen, Latvia, Estland, Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island.

I innlegget her er tre ulike bokforsider. I rekkefølge er det den norske forsiden, den brukt i Sverige og Finland, og sist den estiske.

http://www.svd.se/kulturnoje/nyheter/sofi-oksanen-har-valt-nytt-forlag_5294919.svd
http://www.aftonbladet.se/kultur/teater/article8409650.ab
http://www.expressen.se/1.1936088
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249507940