Gintaras og naturen

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg har blitt spurt om romanen er selvbiografisk. Det er den ikke, selv om jeg nok ikke ville skrevet denne boken uten visse erfaringer og kunnskaper jeg har ervervet meg. At hovedpersonen har karaktertrekk som også kan kjennetegne meg er også et faktum. Likevel er han ikke meg. Det er en del ulikheter også. Samtidig ville jeg nok ikke likt å skrive noe jeg ikke selv kunne bli emosjonelt berørt av og sterkt kunne relatere til. Boken er ingen akademisk avhandling. Det er mange følelser (og kanskje instinkter) med i historien. Jeg er ikke tastaturet som brukes for å få frem bokstaver, men jeg er den som skriver, så det er klart jeg har følt på mye av det jeg skildrer selv. Av og til er det å skrive som en rus og trangen til å skrive er som en utrolig sterk drift. Dette er klart inspirasjon. Inspirasjonen vil ha ting ut, vil at jeg skal gjøre noe, lage noe, skrive noe. Men det er jo nettopp dét; jeg får noe ut. Dette noe er klart et produkt som er satt sammen av deler av de komponentene jeg selv er satt sammen av, som kunnskap, erfaring, instinkter og følelser. 

Handlingen i boken utspiller seg jo i moderne tid og foregår mest i urbane settinger. Samtidig er naturen nærmest et symbol på noe trygt. Dette er noe jeg ser igjen i egen tenkning. Gintaras tenker på et tidspunkt på hvordan det ville vært å gå i skogen hver helg. Plukke sopp om høsten. Etter et mareritt forsøker han å tenke på noe hyggelig i stedet. Han ser for seg hvordan det "vil være å ligge på toppen av et fjell, [...] i unnselig fjellvegetasjon og på varme steiner. Det må være sol så klart, og kanskje trenger han ikke være alene. Fugler skal fly over ham, og det kan gjerne være en stor og myk hund der."

Jeg har selv hyggelige minner fra fisketurer (selv om jeg er usikker på hvor moralsk riktig jeg mener enkelte typer fiske er), og det er også en fisketur-episode i boken. Et lite utdrag fra den følger her: 

“Det napper,” sier bestefaren. Og sannelig, duppen er under overflaten. Gintaras rykker til og sveiver inn. Ikke store greiene, antagelig, men om de er heldige kan det bli to middager av dette, om de bare får en til etterpå, så. Fiskestangen bøyer seg mot vannet. Det glitrer svakt i snøret mens det dras inn. Også bestefaren følger med nå. Gintaras hører ikke lenger fuglekvitteret. Han tar et skritt nærmere vannet. Står helt ytterst på bryggekanten. Lener seg tilbake på bakerste fot, vekten er på den. Ser hvordan vannoverflaten brytes av fisken som kjemper mot. Vannet samler seg i klumper, for så å falle ned i en stille flate igjen, etter fisken som nærmer seg land. Han kan se den under overflaten nå. Det svake kveldslyset gjenspeiler seg i det lyse skinnet til fisken. Sporen slår fra side til side, og fisken bøyer seg nærmest i en u. Gintaras kjenner vekten av den bakerste foten mot bryggen, trår bakover med den andre, og kaster snøret bak over skulderen. Fisken ligger på land. 


Boken "Gintaras" vil kunne kjøpes fra forlaget Publica.