Sofi Oksanens nye pillethriller

Da jeg så finsk-estiske Sofi Oksanens "nye" bok stå i bokhyllen på Akademika i går, fem minutter før de stengte, kom jeg med et gisp og gikk rundt med et smil i timer etterpå. Jeg hadde akkurat kjøpt en perm med plastlommer til de ulike avissidene jeg bruker som kildemateriale i bacheloroppgaven min, og ante fred og ingen fare da jeg nærmet meg utgangen av butikken. Men den gang ei - den gule forsiden med Sofi Oksanen i giganttyper (ala Dagbladets forsideoverskrifter, nærmest) fikk meg til å stille meg i kø igjen, og legge ut 349 kroner.

Min ekstatiske begeistring fortsatte sin jordiske manifestering ved kassen da jeg i vill lykkerus fortalte om hvordan Sofi Oksanen er den nye Lev Tolstoj, at hun vil få Nobels litteraturpris snart, helt sikkert - ja, hun er helt fantastisk. Etterpå kunne jeg gå og spise, men jeg klarte ikke la være å lese. Ja, jeg avbrøt lesningen i Arto Paasilinnas "Tordengudens sønn" fordi jeg ikke klarte la være nok en fantastisk bok fra Oksanen.

Klokken halv tre i natt var boken ferdig lest og jeg kunne snart sove, etter å ha roet ned nervene etter å ha vært i Oksanens mørke litterære angstverden i noen timer. Ja, for Sofi Oksanen skriver om angst, og det på en flott og interessant måte. Romanen er absolutt psykologisk troverdig, akkurat som de to andre romanene hennes som også tar opp psykiske problemer; "Stalins kyr" og "Utrenskning".

På baksiden av boken står det: "Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute. Baby Jane er en sterk kjærlighetsroman og en roman om angst utenfor kontroll."


Angsten er uforståelig, både for en selv og for de rundt. Den holdes hemmelig, den settes ikke ord på. Man forteller om antidepressiva, om beroligende piller, men man forteller ikke om angstens innhold. Man forstår den ikke selv. Piki er redd for butikker, hun tør ikke handle selv. Hun savner antikvariater, men går ikke dit. Hun reiser ikke. Men hun er kul. Hun puler alle, hun går fra forhold til forhold. Hun har ikke skikkelig jobb, men lever livet på klubber og diskoteker i perioder. Hun er beundret og folk tar etter henne.

Angsten snakkes ikke om. Psykologer og medisiner virker ikke. Jeg-personen i boken (som ikke er Piki) har også slitt psykisk, men forstår ikke Piki.

Man sorterer bort. Butikken er borte. Handleturene er borte. Jeg-personen har også sortert. Ikke orket å gå ut i perioder. Men etterhvert blir det fremskritt for henne. Hun følger den samme tralten, men mer av vane enn av plutselige skrekkanfall. Piki går det bare verre og verre med.

Leseren forstår ikke hvorfor, men det forstår egentlig ikke hovedpersonene i boken heller, selv om det kan være at Piki har opplevd noe grusomt hun ikke sier noe om.


Sofi Oksanen har en fantastisk evne til å drive frem realistiske historier med å fokusere på menneskesinnet og dets forandring, ofte i negativ retning. Selv om temaene spiseforstyrrelse (som i "Stalins kyr") og angst (i "Baby Jane") er skrevet om før, gjør Sofi Oksanen det på en elegant måte, og gir leseren del i lidelsen. Imidlertid går det så fort å lese bøkene hennes som pisker leseren frem i spenning, at man ikke blir fanget i mørket lenge, og det blir et dypdykk i viktige, men vonde tema, men der man snart kommer opp igjen. Sofi Oksanens bøker er viktige fordi de gir leseren en større forståelse av emner man ikke like lett kan forklare i tørr, akademisk språkdrakt.

Samtidig mangler "Baby Jane" historie- og kultur-aspektet som vi finner i "Stalins kyr" og "Utrenskning", og dette er den eneste av Sofi Oksanens tre bøker som ikke til dels omhandler Estland og postsovjetiske forhold.

"Baby Jane" utkom opprinnelig på finsk i 2005, men er oversatt til norsk først nå. Den er kortere enn de to andre bøkene, og mer konsentrert. Romanen konsentrerer seg rundt de to hovedpersonene, men fra jeg-perspektiv. Den foregår utelukkende i Helsinki og hopper ikke så mye i tid som vi ser spesielt i "Utrenskning". "Baby Jane" er på mange måter mer klassisk i oppbygningen, men likevel et mesterverk. Fortsatt er nok "Utrenskning" favoritten min, men Sofi Oksanen har nok en gang skrevet en bok på seksernivå. Det synes utrolig at en slik forfatter fortsatt kan finnes i 2011, men det er altså tilfellet.

Sofi Oksanen sentimentaliserer ikke homofili i romanen, noe som ville vært lett å gjøre. Likevel får hun frem fremgangen i homofiles stilling med at det lesbiske paret ventet på partnerskapsloven sånn at de kunne gifte seg. Måten det er skrevet på antyder ikke at det er legningen til jentene som har ført til problemer, men leseren kan likevel tenke seg til det. Det er ingen hemmelighet at homofile oftere har psykiske lidelser enn heterofile. Dette har nok flere forklaringer, men den evige usikkerheten rundt hvordan noen vil reagere når de finner ut om legningen er mildt sagt vond. Uttrykket "komme ut av skapet" er misvisende - det finnes intet big bang, det er daglige pling, små hopp i brystet - raske tanker på høygir: passer det å si at jeg har kjæreste av samme kjønn nå, er jeg etisk forpliktet til å si det, sier jeg det for å provosere osv. Det er lett å flykte inn i et ensidig homofilt miljø, eller velge den andre ytterligheten - fortielsen og skuespillet. Balansegangen som ligger i å være som ellers, men samtidig åpent homofil, er vanskelig og får mange til å tippe over i ytterpunktene. I mellompunktet ligger den daglige konfrontasjonen, de daglige usikkerheter - at man aldri finner svar på når man skal si ting, når det er naturlig og når det ikke er det. Det er vanskelig å gjøre det til noe annet enn en hemmelighet man betror. Piki i romanen har valgt et ensidig homofilt miljø, og stempler jeg-personen som sviker fordi hun også har en annen side.

Pikis usikkerhet kommer også frem i det hun beveger seg fra jente til jente, men lar de upersonlige tingene forbli de samme. Klamrer seg til sofaen sin, men går fra person til person.

Dette er en bok du ikke kan la være å lese, og det samme gjelder Sofi Oksanens to andre bøker, spesielt "Utrenskning".

Ellers er det bare å vente på neste bok om Estland. Sofi Oksanen planlegger nemlig en slags serie som skal foregå i Estland. Det blir spennende.

Hun kritiserer gjerne Vest-Europas manglende kunnskap om Baltikum og Øst-Europas historie, og har mange viktige poenger her. Sofi Oksanen gjør en viktig innsats for å få folks forståelse inn i de moderne geopolitiske realiteter.

Sofi Oksanen er en genuint nordisk forfatter. Og Nord-Europa, det er Litauen, Latvia, Estland, Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island.

I innlegget her er tre ulike bokforsider. I rekkefølge er det den norske forsiden, den brukt i Sverige og Finland, og sist den estiske.

http://www.svd.se/kulturnoje/nyheter/sofi-oksanen-har-valt-nytt-forlag_5294919.svd
http://www.aftonbladet.se/kultur/teater/article8409650.ab
http://www.expressen.se/1.1936088
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249507940