Det er ett år siden jeg lanserte min sci-fi-roman "Jernmeditasjonen" som e-bok. Jeg tenkte en fin måte å markere det på var å legge ut en rekke utdrag her på bloggen. Dette er hentet fra kapittel 2, "Prajnas". Jeg velger å kalle utdraget for "Det eneste mennesket i verden":
_
Hvis jeg er det eneste mennesket igjen, bærer jeg på en måte menneskehetens ry på mine skuldre. Men for den saks skyld; hvilket inntrykk har kråkene av meg eller andre mennesker i det hele tatt? Vi er tross alt historiens tapere. Jeg får tenke på noe, og håpe på at jeg blir trøtt en gang.
Jeg kan se for meg en ren planet hvor det fortsatt er natur. Altså trær og grønne ting. Hvor det er mange farger. Hvor det er glede. Hvor det er mennesker i forskjellige aldre. Hvor det er snø. Og klart sollys. Og måne. Kanskje flere måner, til og med. Stjerner. Og vann. Blanke vannflater. Hoppende fisk. Krepsdyr på havbunnen. Tang. Sjøgress. Maneter. Korallrev. Og fjell over havet, selvfølgelig. Kjempehøye fjell. Olympus Mons-fjellet på Mars, mye større enn noe fjell på jorden. Det hadde vært fint å se. Jeg husker et bilde jeg så av noen på toppen av det… Det var hunder der også… Eller kanskje det bare var en animasjon. Men fint var det.
Romskip. Tenk å gå inn i et, slik som pionerene gjorde for flere hundre år siden, med høy risiko for ikke å kunne komme tilbake til jorden. Følelsen av å forlate, kanskje for alltid. Følelsen av å begi seg ut på et dristig eventyr. Reise sin vei. Spenningen i brystet. Håpet om den nye verden. Jernrust og korrodert metall. Og masse bevegelse. Fart. Eller kanskje merket man ikke farten, det har jeg ikke lest noe om. Men i alle fall.
Mot noe nytt.
_
Vil du lese mer?
Jernmeditasjonen kan kjøpes hos Boldbooks, her: https://boldbooks.no/bokhandel/jernmeditasjonen/
Eller for eksempel på ebok.no eller Amazon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar