Naturmeditasjon

"Jeg hører vinden. Jeg hører krusningene på det stille vannet. Jeg hører bevegelser under jorden. Jeg kjenner hvordan kroppen min utvider seg og trekker seg sammen mens jeg puster. Jeg kjenner hvordan jorden holder meg oppe. Jeg hører hvordan småkryp beveger seg langs bunnen på vannet og jeg tror jeg hører hvordan skyene beveger seg over himmelen og gradvis fyller den med former av myke snøkrystaller. Ikke at det egentlig er snøkrystaller. Det er bare en sammenligning."

Sitatet over er hentet fra min nye bok "Jernmeditasjonen". 

Brutalitetsbruk (dikt)

Det finnes ikke dyp i dette havet
og heller ingen bunn
for havet tørket inn
og er ikke lenger hav, men noe annet
Saltklumpene ruller
mens tang og tare tørker
og fiskene er i gang å råtne.
De knuses når du går,
men det er slik det er.
De har bruk for din brutalitet.
Nå må det jevnes ut
til ingen lenger vil
forsøke seg på å svømme en gang til.

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Fra øverste hold (dikt)

Jeg balanserer på toppen av et stilas
av bæreposer, påfunn, angstanfall og fjas;
det er gårsdagens konstruksjon
som noen kaller tradisjon
men som samles sammen til unødvendig mas
Å
Om det bare raste ned!
kunne jeg i hvert fall se
om bunnen de bygget fra var stødig nok
og om stilaset var verdt alt det.


Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

I full oppriktighet (dikt)

I full oppriktighet

Jeg liker dyret i deg bedre enn mennesket

Lukten av din bare hud mer enn parfymen

Ditt bare begjær mer enn dine pene fraser

Så når du kommer hjem vil jeg at du vasker deg

Jeg vil at du fjerner siste rest av by og folk

Jeg vil ha deg naken, jeg vil ha deg som du er

Vi skal brenne klærne våre, vi skal kaste penger

Og vi skal knulle siste urbane minne bort. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Hvert år ved vinterens slutt (dikt)

Hvert år ved vinterens slutt
går jeg gjennom disse grå rom
jeg har kjent fra jeg var gutt.
Jeg leter etter ilden,
men bygningen er alltid tom. 

Jeg har ropt gjennom gangene
og jeg har gått med tøfler.
Jeg har forestilt fargene,
jeg har holdt bort tanken
og her er det ingen som ler.

For når tanken har det for kaldt,
kan ingen flamme bli født.
Men det er ikke så altfor galt.
For ute skinner solen
og her står et vindu på gløtt. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Constellar bear (poem) EN

Constellar bear

Oh, glittering galaxy in my headbanging coat

Constellar bear in dreamy forests

running through cottoned rain,

jumping over spruce tops,

growing snow nuts in paw prints

oh, hear how the crows converse

oh, secret bending of trees!

He turns into snow.

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen 

Ordforbruk (dikt)

Ordforbruk

Da siste løgn var sagt,

gjenstod bare sannhet.

Du forandret talen

og - overraskende -

var den nå om kjærlighet

så jeg krøp inn i den myke, dype stemmen din

og bad deg holde fred.

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Utsaksing (dikt)

Kappemuskelen min slengt på is,

sekunder etter steril utsaksing.

Perfekt presisjon, imponerende raskt,

hva skal du skjære i så?

Kanskje ta en kastrasjon, kanskje

bare barbere huden rundt såret, vokse?

Du hater min seksualitet,

gni gonoré i såret, sy med syfilis

Lær meg leksen Abraham avslo

å gi, gi meg en skive svett brunost.

Få på fjernsynet, send skirennet

igjen, send meg på skolen, gi meg

beskyttelse, kritt, svamp, bedøvelse

mens du lydløst jekker hjertet ut. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Ansiktsformørkelse (dikt)

Jeg mørkla meg før møtet foran solen,

og skjulte ansiktet i skyggen.

Mens gudene diskuterte, døde dagen,

og jeg unndro meg debatten.

Hva skulle jeg si? Jeg kremtet litt iblant,

og ventet bare på katten.

Det var hun som hadde mest å si. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Kongen av høyspentlinja (dikt)

Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja

mens du bare bråker

du beveger deg brått, du drar med deg dritt

hva skal du med det der? Hva er det du har?

Vingen ingen bruker, holder på en slags kvist,

Er det et redskap, hva kan du bruke det til?

Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja,

det forstår ikke du. 

Jeg regjerte her i går og jeg var her i fjor.

Du forandrer deg lite, du klarer ikke fly. 

Men av og til har du mat, hva har du i dag? 

Jeg sitter her på linja, men du ser aldri opp. 

Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja.

Hva tror du det betyr? 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Med motet som nøkkel - en omtale av Frances Burnetts "Den hemmelige hagen"

Kast sikkerhetsnettet

Sinnets skinneganger kan være enkle å følge. Nå som fargelegging for voksne er i tiden og jeg selv har forvillet meg inn i fargeleggingsboken "Den hemmelige hagen" av kunstneren Johanna Basford (som jeg har skrevet om før), kom jeg til å tenke på filmen "Den hemmelige hagen" (1993) som jeg så på som barn (og voksen). Dette er en filmatisering av Frances H. Burnetts barneroman fra 1911 med samme navn. Dessverre - med utropstegn - hadde jeg aldri lest boken som barn! Jeg husket filmen som særdeles vakker, og jeg husket at den hadde et meget godt budskap jeg nå har lært er sant. Derfor følte jeg nå det var på tide å lese boken. Det var ikke et minutt for tidlig. "Den hemmelige hagen" er en dyp bok vår samtid burde holde som grunntekst. Den formidler vakkert og poetisk et budskap mange har glemt. Boken løfter motet som dyd, og fremmer en barneoppdragelse uten overbeskyttelse og hysteri. Den bærer en oppfordring om å kaste sikkerhetsnettet og låse opp en forbudt dør til en vakker hage. Og den viser deg hva som er på innsiden. Jeg advarer om at denne bokomtalen inneholder spoilers, og at jeg gjengir viktige trekk fra bokens handling. Dette gjelder også bokens siste halvdel.  

Kolera

Rent konkret handler boken om Mary Lennox, som vokser opp i India som barn av rike briter, men mister foreldrene sine i en kolera-epidemi. Det gråter hun ikke noe over, for Mary har ikke lært å gråte. Dessuten har hun ikke noe nært forhold til foreldrene sine i alle fall. Det kan høres brutalt ut, men på dette tidspunktet driter Mary langt i hva du syns om det, og forøvrig er det akkurat slik det er. Hun er et grettent og stygt barn som ingen virkelig bryr seg om, selv om hun har en indisk barnepike som kan fortelle fine historier. Faktisk bryr folk seg så lite om henne at hun blir glemt for en stund mens hele huset forøvrig er døde i kolera.

Men ingen kom, og der hun lå og ventet, var det som om det bare ble stillere og stillere. Hun hørte noe som raslet på gulvmatten, og da hun så ned, var det en liten slange som gled bortover og så på henne med øyne som edelsteiner. Hun ble ikke redd, for det var et harmløst lite vesen som ikke kunne gjøre henne noe, og forresten virket det som den hadde det travelt med å komme seg ut. Mens hun så på, smøg den ut under døren. 
"Så rart og stille det er," sa hun. "Det låter som det ikke er andre i huset enn meg og slangen." 

Pukkelrygg

Men Mary blir omsider sendt til England for å bo hos onkelen sin på et stort gods, Misselthwaite. Imidlertid er onkelen nesten aldri hjemme og vil i utgangspunktet ikke se henne. Hun blir overlatt til husholdersken Medlock og stuepiken Martha. Medlock er en striks dame som heller ikke vil se for mye til jentungen og forøvrig følger sjefens ordre. Martha er en enkel kvinne fra distriktet, som riktignok mener jenten Mary bør kunne kle seg selv og være mer selvstendig, men ellers er veldig hyggelig mot henne. Selv om Mary i begynnelsen misliker Martha, finner hun gradvis ut at hun begynner å like henne. Mary finner ut at det ikke er stort annet å gjøre enn å leke ute og utforske alle hagene utendørs. Men en hage er forbudt. Den er låst inne og ingen vet hvor nøkkelen er. Faktisk er Misselthwaite hovedgård full av hemmeligheter. Hagen er hemmelig, men også en merkelig, ulende lyd som selv Martha ikke vil fortelle sannheten om. Mary blir fortalt at det er vinden, men hun hører den også når det er vindstille. Den er fryktelig å høre på. Og en dag Mary ikke kan leke ute, bestemmer hun seg for å ta rede på hva det er. Det viser seg å være en gutt. En gutt som skal dø. Colin heter han, og han er onkel Archibalds sønn og Marys fetter. Han er syk hele tiden og svak og blek. Han ligger i sengen sin og ser på billedbøker, når han ikke skriker. Om han lever lenge nok, kommer han til å få pukkelrygg som sin far. Mary finner imidlertid ut at verken Archibald eller Colin har noen pukkelrygg. Faktisk ser det ikke ut til å feile Colin noe som helst, annet enn at han alltid er sengeliggende og svak på grunn av det.

Mary bryter regler

Mary bryter regler. Hun finner også nøkkelen til den hemmelige hagen, med hjelp fra en rødstrupe, og går inn i den. Hun finner begeistring for verden i å stelle der, og hjelpe plantene med å vokse til. Hun blir også kjent med Dickon, Marthas bror, som nesten alltid er ute og rir eller prater med dyrene. Han er en sterk og sympatisk gutt Mary lett får tillit til. Faktisk oppdager Mary at hun for første gang i livet liker noen. Hun liker faktisk flere. Hun liker rødstrupen, hun liker gartneren, hun liker Martha, hun liker Dickon, og hun liker moren deres, som hun først bare blir fortalt om. Etterhvert liker hun Colin også. Og i hvert fall liker rødstrupen henne, og Dickon liker henne, så da er det noen som liker henne også. Det er en helt ny situasjon, og hun finner ut at hun trives med den. Mary kvitter seg gradvis med "prinsessenykkene" fra en materielt sett bortskjemt oppvekst i India og er så mye ute som mulig. Hennes fortellinger om Den hemmelige hagen inspirerer også Colin, og han bestemmer seg etterhvert for at han vil se den. Han klarer det fint, og det viser seg også at han med litt trening fint kan gå og er så frisk som hvilken som helst annen gutt. Han virket svakelig ved fødselen, og ettersom hans mor døde omkring de tider, har omgivelsene både en forventning om at han skal være syk og en slags avstandstagen på grunn av det fryktelige som skjedde på den tiden.  Faktisk er det også på grunn av morens dødsfall at hagen ble stengt. Det var hennes hage, som hun elsket høyt, og der døde hun. Hun satt på en gren som knakk, og tok sin død av fallet. Hovedpersonene skjønner imidlertid at hun nok aldri ville ønsket hagen stengt.

Helseangst

Mary Lennox våger å trosse voksnes forbud, og vinner på det. Hagen skader henne ikke. Tvert imot er interessen for hagen med på å trigge en livsglede i henne hun tidligere har manglet. Dessuten blir den tidsfordriv og ice breaker når det kommer til å bli kjent med Dickon, Marthas bror. Dickon har en spesiell nærhet til natur og dyr og både Mary og Colin fascineres av det. Colin drar ut til tross for sin egen dødsfrykt og helseangst, og at voksenpersonene (pleierske, hushjelp og lege) rundt også er usikre. Det viser seg likevel at han har godt av det.

Det krever mot å skulle våge noe man frykter kan volde ens død. Om man tror man kan dø av farlige sporer utendørs, og likevel går ut, er det neppe mindre spenningsfylt enn å utsette seg for reell fare. Følelsen er den samme om det er en fiktiv fare eller om det er krig eller reell sykdom.

Overbeskyttelse og frykt

Marys og Colins problemer viser seg i stor grad å være forårsaket av overbeskyttelse og skadde (ikke-eksisterende) relasjoner til foreldre. Foreldrene er imidlertid ikke viktig for lykken, så lenge de får utforske verden og være selvstendige. Når Mary og Colin trosser frykt og forbud finner de en verden som er helt deres egen (og Dickons og rødstrupens). Den er vakrere enn resten, og den bringer dem sammen. Colin, som før kun har tenkt på å dø, tenker nå det motsatte. Han skal leve, og leve, og aldri, aldri dø.

Noe av det rare ved å leve i denne verden er at det er bare en sjelden gang man er helt sikker på at man skal leve, og leve, og aldri, aldri dø. Det hender man vet det når man står opp akkurat idet det gryr av dag, skjørt og høytidelig, og går ut og står der alene og legger hodet langt bakover og ser opp og opp og ser den bleke himmelen sakte rødme og forvandles og ukjente og utrolige ting skje, til østhimmelen nesten får en til å skrike og hjertet til å stanse, bare for soloppgangens underlige, uforanderlige majestet - og dette har skjedd hver eneste morgen i tusener på tusener på tusener av år. Akkurat da vet man det, et øyeblikk eller to. Og det hender man vet det når man står alene for seg selv i en skog ved solnedgang, og det er som om den hemmelighetsfulle, gylne stillheten som skråner ned gjennom og under grenene sier noe, sakte, om og om igjen, noe man aldri helt kan høre, samme hvor hardt man prøver. Og iblant blir man sikker av nattens veldige, mørkeblå stillhet, når millioner av stjerner venter og vokter, og iblant er det lyden av fjern musikk som gjør det sant, og iblant er det bare et blikk i noens øyne. 
Og slik var det for Colin da han for første gang så og hørte og følte våren mellom de fire murene rundt en hemmelig hage. 

Hvis du trosser frykten, hvis du trosser tåpelige forbud og stoler på ditt eget håp og din egen overbevisning, kan du finne og vinne en hemmelig hage. For Colin var alternativet en fortsatt miserabel eksistens på sitt sykeværelse, med innbilt sykdom og frykt for forekommende død, som kanskje til slutt ville kommet på grunn av mangel på stimuli, bevegelse og kjærlighet. Han trosset sin frykt og vant. Han fant venner og ny mening med livet, som han til slutt våget tro på.

Hvert århundre siden verdens begynnelse har budt på vidunderlige oppdagelser. I forrige århundre ble det oppdaget flere fantastiske ting enn i noe tidligere. I dette nye århundret vil hundrevis av enda mer forbløffende ting se dagens lys. I førstningen vil folk avvise blankt at noe nytt og uvant lar seg gjøre; så ser de at det kan gjøres - og plutselig er det gjort, og all verden lurer på hvorfor det ikke ble gjort for århundrer siden. En av de nye tingene folk begynte å finne ut i forrige århundre, var at en tanke - bare en tanke - har like stor kraft som et elektrisk batteri, og kan være like sunt for en som solskinn, eller like skadelig som gift. Å la en trist eller stygg tanke slippe inn i sinnet er like farlig som å slippe en skarlagensfeber-basill inn i kroppen. Hvis du lar den  bli der når den først er sluppet inn, er det ikke sikkert du kommer over det så lenge du lever. 

[...]

Så lenge Colin stengte seg inne på rommet sitt og aldri tenkte på annet enn sine engstelser og svakheter og sin avsky for folk som så på ham og grunnet i timevis over pukler og for tidlig død, så lenge fortsatte han å være en hysterisk, halvgal liten hypokonder som ikke ante et fnugg om solskinnet og våren, og heller ikke at han kunne bli frisk og stå på egne ben så sant han bare ville. Da nye, vakre tanker begynte å ta plassen fra de gamle, fæle, begynte det å komme liv i ham igjen; blodet rant friskt i årene, og ny kraft fylte ham i en flom. Det vitenskapelige eksperimentet hans var meget enkelt og praktisk, og det var overhodet ingenting merkelig ved det. Langt mer overraskende ting kan skje hvem som helst, bare de har vett nok til å tenke seg om i tide, når en guffen eller motløs tanke sniker seg på, og presse den ut igjen ved å erstatte den med en hyggelig og modig en. De to tingene får ikke plass samtidig. 

Der du dyrker en rose gutt,
kan ingen tistel gro. 

Motets og fryktens krefter

"Den hemmelige hagen" er en nydelig bok med et godt budskap. Jeg tror like mange voksne som barn i angstridde Norge kan ha utbytte av å lese denne boken. Om vi anerkjenner motets og fryktens krefter, bør vi stille oss en hel del spørsmål om måten vi oppdrar barn på. Har vi ikke en tendens til å overbeskytte dem? Og i så fall - er ikke dette noe som kan bidra til angst? Hvis vi viser barnet med all tydelighet at vi selv tror verden er farlig, vil ikke barnet trolig holde på dette bildet? Kaller du det ansvarlighet, eller kaller du det frykt eller angst? Dette kunne vært tema for en hel debattbok, men har vi ikke et fryktdyrkende samfunn? Vi har regler i haugevis som skal beskytte oss mot både det ene og det andre, og vi mates med nyhetsstoff om alt som er farlig, selv om forsøk viser at det bare gir en liten, marginal risiko. Risikerer vi at putene vi polstrer oss selv med, drukner oss med fjær?  

Dragen som kalles Angst

Jeg tror at vi i møte med oppfattet eller innbilt risiko er nødt til å stoppe opp og vurdere risikoen ordentlig, eventuelt bare hoppe i det (hvis vi faktisk har lyst). Hvor mye farligere er dette enn bare det å gå ut døren? Hvor mye farligere er dette enn å sette seg i en bil? Og ikke minst - hva kan jeg vinne om det går bra? Ikke bare si nei av hensyn til sikkerheten, for sikkerheten er oftest en illusjon, og om du mater den for mye, vokser den til en drage som kalles Angst.

Les Den hemmelige hagen.

Kom du hit for å lese om fargeleggingsboken Den hemmelige hagen? Les om den i mitt forrige blogginnlegg. 

"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami - en nydelig, men skremmende roman

Jeg hadde kanskje aldri endt opp med å lese lovprisede Murakami om det ikke var for at jeg fant navnet hans på en liste over forfattere av surrealistisk litteratur, en liste det frister meg å gjøre meg bedre kjent med. Alt mens jeg gradvis glir lenger unna den realistiske roman og gjenoppdager mitt ungdommelige krav om eskapisme. Men man skal være forsiktig hva man ber om. I "Elskede Sputnik" er eskapismen total.

Er det ikke fascinerende hvordan hva vi leser ender opp med å bli hva det blir? Etter listelesingen - ok, man leser ofte ikke lister, og jeg gjorde ikke det i sin helhet, men listelesing er et fint ord, okay - spurte jeg en kompis som er lenger inni murakamismen enn meg om det virkelig stemte at Murakami skrev surrealistisk. Svaret var i hvert fall noe, og vi fant ut at jeg kunne starte med "Elskede Sputnik". And so I did. 

"Elskede Sputnik" handler om Sumire, som er en 22 år gammel jente som har innsett at studier ikke helt er hennes ting. Det er det riktignok ikke så mye annet som er, heller. Bortsett fra å skrive. Sumire skal bli forfatter. Og for det ligger forholdene til rette. Hun er god, selv om hun ikke helt greier fullføre noe og selv om hun stadig fysisk ødelegger det hun selv skriver. Hun får penger hjemmefra, og det skal hun få frem til hun blir 28 år gammel, så hun har mulighet til å fokusere på skrivingen. Hun er en original som ikke har noen interesse for sex og kjærlighet annet enn fra en litterær synsvinkel. Dette er noe hun må forstå, selv om hun ikke gjør det. Kanskje hun er aseksuell. Men hun har en kompis, K., som er kåt på henne og som hun liker å ringe midt på natten fra en telefonkiosk. Jeg liker både Sumire og K. - de har en tendens til å snakke om sånt som jeg selv er opptatt av; litteratur, skriving og livet. 

Plutselig forelsker Sumire seg i den 17 år eldre Miu, en elegant forretningskvinne med stor interesse for musikk. 

Jeg er forelsket i denne kvinnen, forsto Sumire med ett. Det kan ikke være noen tvil (is vil alltid være kald, og roser alltid røde). Denne kjærligheten er i ferd med å føre meg av gårde et sted. Antakelig er det allerede for sent for meg å unnslippe dens kraftige strøm. Jeg har ikke fått en antydning til noe valg engang. Strømmen vil føre meg bort, kanskje til en helt spesiell verden, ulik alt annet jeg har sett. Kanskje er det et farlig sted. Kanskje vil jeg få dype og dødbringende sår der. Kanskje vil jeg miste alt der. Men jeg er ikke i stand til å snu. Jeg er nødt til å gi meg hen til denne strømmen som ligger her foran meg. Selv om at det som utgjør meg skulle brennes til aske og bli borte for alltid.

Sumire er ikke aseksuell likevel, Kanskje var hun bare lesbisk og hadde ikke forstått det før nå. Livet snus opp ned. Sumire begynner likevel å jobbe. Som sekretær for Miu. Sammen reiser de på en lengre forretningsreise til Europa. Reisen krones med et ferieopphold på en gresk øy. Men her skjer det noe som får Miu til å ringe K. i Japan, som hun aldri før har snakket med. Han må komme til Hellas så fort som mulig. Miu betaler billetten. 

Det er her jeg oppslukes av boken. Det er her den tar av. Murakami har etablert en troverdig virkelighet og tre sympatiske, ditto troverdige hovedpersoner. Det gjør det lettere å følge K. ombord på flyet og opp. Det gjør det lettere å bli med på båten over til den greske øyen. Det gjør det lettere å akseptere det som nå skal skje, at luker åpner seg i virkeligheten, og som jeg ikke føler jeg kan fortelle for mye om uten å spolere spenningen jeg unner deg å oppleve. Les boken.

Etter min mening er dette en meget underholdende bok som tar opp temaer som kjærlighet, seksualitet, identitet, ensomhet, selvfølelse og virkelighet. Boken åpner for refleksjon, men alle spørsmålene blir spirer som ikke får gro i skyggen fra det store mysteriet som møter oss på den greske øyen. I det vi ikke forstår er det også noe veldig skremmende, og frykten denne boken inngav i siste halvdel var noe som transformerte den til page turner. Men dette noe blir ikke verdivurdert, jeg er overlatt til ambivalensens usikkerhet. Det er en spesiell verden, men kanskje er det et farlig sted. 

Terningkast 6. 

"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami kan kjøpes hos adlibris, ARK, Bokklubben, Norli eller Tanum og mange andre. 

"Det periodiske system - metallene synger" av Turid Høvin - fascinerende diktsamling

Vi blir advart i bokomslaget. Diktene vi skal lese "vil befinne seg langt fra tradisjonell sentrallyrikk". Jeg gir forfatteren rett, disse diktene er annerledes. Ambisjonen er et nytt uttrykk hvor "sakprosa og lyrikk kan gi en felles struktur". Dette burde pirre interessen, om ikke annet trigge en "jaha?"-reaksjon. Hvordan vil dette uttrykket se ut? 

Det første som møter en er selve forsiden på boken som etter min smak er langt mer appellerende enn det som er standard for norske diktsamlinger. Det er kanskje noe uunngåelig i å bruke elementer fra periodesystemet i skinnende grått på forsiden til en diktsamling med tittelen "Det periodiske system - metallene synger", men hvorfor ikke? Det fremstår helhetlig og underbygger tittelen, som forøvrig er en god tittel. Den, la oss si rene og kalde, forsiden sammen med tittelen gir meg assosiasjoner til nettopp de rene, kalde plingene vi kan høre om vi slår på glattpolerte barrer av metall. 

Diverse metaller nevnes i flere av diktene og boken er inndelt i seksjoner eller deler med titler som gnistrer periodesystem: "Sannhetens legering", "Jernets lengsel", Uranets oppvåkning", "Blyets hemmelighet", "Taushetens silisium", "Kvikksølvets kreativitet", "Samfunnets magnesium" og "Retorikkens metall". Trolig påvirker dette lesningen av diktene og binder dem sammen. Dette er antagelig den diktsamlingen jeg har lest som aller klarest har hatt en rød tråd - unnskyld, ståltråd - i estetikken. 

Det er ikke alt her jeg forstår, og det er rett og slett fordi jeg ikke har den altfor store realfaglige kunnskapen og antagelig mangler noe å fylle i symbolflaskene som her stilles opp. Eksempel: 

silisum føder dioksyder

silensium er degradert gjennom fallende atomvekt blir

tausheten forurenset av støy noen legger puter

mot ørene andre bygger skjermer langs

kroppen, klimaforskerne studerer

lengdegradenes kobling

mot polene

de beregner sperreretningenes støydempende effekt

lange avstander hindrer meg ikke, hvorfor

plukket jeg ikke blomstene

Samtidig syns jeg ikke det gjør noe, nettopp fordi følelsen av undring jeg sitter igjen med etter å ha lest dette, er en god forberedelse på de mer organiske, nærmest mystiske diktene som også finnes her. Det er nettopp her samlingen spesielt utmerker seg etter min mening; i kontrasten mellom alle de kjemi- og vitenskapsklingende begrepene og det magiske, surrealistiske om du vil, som plutselig inntreffer. Her er det også noen gjentakende fenomener som jeg finner spesielt interessante og vakre; kollaps, forsvinning og plutselig oppstand. Som de avsluttende linjene i introduksjonen: 

alt noteres ned

jeg skrives ned og du skrives inn i dypet og tankene vikles tilbake til jorden og langt der inne i jordens midtpunkt forsvinner vi ... 

alt blir ingenting

Forsvinningene kunne vært skumle, men meg gir de - i denne konteksten - mer en følelse av undring. Igjen, tittelen er veldig god. Metallene synger her. Det kalde, vitenskapelige er gjort organisk og det organiske er kledd i syngende metalldrakter. Dette er derfor en annerledes bok. 

Jeg anbefaler folk å lese "Det periodiske system - metallene synger" av Turid Høvin om de er en smule åpne for lyrikk. Jeg har trukket frem boken og vist favorittdiktet mitt (som begynner med "rommet var uten ende") til venner, både normalt lyrikklesende og ikkelyrikklesende, og de er enige i at dette er veldig fint. Selv om diktene er korte er det likevel komplekse saker og det gjør at det er samling man kan forvente å komme tilbake til. Skaff deg boken.   

Jeg har sett den i de fleste bokhandler jeg har sjekket lyrikkhyllen(e) i, og boken kan også kjøpes på adlibris, på ARK sin nettbutikk, hos Norli eller Tanum og sikkert mange andre. 

______

Det var ikke med lite ydmykhet jeg gikk løs på denne anmeldelsen. Jeg er en håpløs bokoman, men selv om jeg bruker så mye tid på å lese at jeg tidvis bekymrer meg for meg selv, er ikke lyrikk en sjanger jeg virkelig oppdaget før nylig. Jeg vet ennå ikke om jeg har funnet rett måte å lese dikt på og jeg har ikke det store sammenligningsgrunnlaget. Størstedelen av min befatning med lyrikk befinner seg innen det siste halvåret. Dette er den første omtalen jeg skriver av noen diktsamling, men et sted må man begynne. Som hobbyanmelder ønsker jeg bare bruke tid på å omtale litteratur jeg virkelig liker, så dette var en god bok å begynne diktomtaler med. 

Biene av Laline Paull, en bokanmeldelse

Jeg innrømmer det. Jeg leser ikke alltid bokanmeldelsene i Aftenposten, men jeg var smart som gjorde det for cirka to uker siden og dermed fant ut om Laline Paulls "Biene".

Science fiction

Handlingen i "Biene" er lagt til et biesamfunn og hovedpersonen, Flora 717, er en bie tilhørende den laveste kasten i hierarkiet, floraene, eller renholderne. Det at hun er annerledes gjør at hun verken finner seg til rette i ætten (eller kasten) sin eller i bikuben som sådan. Til tross for at posisjon i stor grad følger arv i dette samfunnet får Flora prøve seg som både amme, barnepike og samler. Det vil si hun får forlate kuben for å sanke mat til samfunnet. Man kan si hun foretar seg en slags klassereise i et samfunn som i utgangspunktet ikke har noen sosial mobilitet. Noe av det som appellerte til meg med hvordan denne boken blir beskrevet, var assosiasjonene det gav meg til bøker som George Orwells "Animal Farm", "Jevgenij Zamjatins "Vi", Robert Heinleins "Moon is a Harsh Mistress", Ayn Rands "Høysang" og Ursula LeGuins "The Disposessed", bøker hvor individet er underkastet et undertrykkende "Vi", hvor "Vi" gjerne ikke er alle, men noen få. De fleste av disse bøkene har til felles at de kan sortere under science fiction-merkelappen. Biene" skildrer nettopp et dystopisk samfunn, viser oss hvordan ting kan være organisert på en annen måte enn vi kjenner det som og støtter seg nært på vitenskapelige innsikter. Laline Paull sier også i et intervju at hun leser mye faglitteratur og lar seg inspirere av det. Den inspirasjonen har i hvert fall resultert i en meget interessant bok. Med rette kan vi nok også sortere "Biene" under den brede science ficiton-kategorien, som ikke trenger inkludere fremmede planeter, romskip eller videokameraer i hvert takhjørne.

Spennende språk og skremmende ambivalens

Ellen Sofie Lauritzen i Aftenposten skriver godt at biene sanser dufter, og Paull sanser språket; hun blander biologi og poesi. Dette er noe av det som gjør denne boken så spesiell. Språket er spennende, men samtidig veldig enkelt. Her må oversetter Merete Alfsen ha gjort en meget god jobb, for dette er riktig så pen lesning. Det er korte setninger, morsomme vendinger, morsomme navn og jeg tenkte flere ganger "nei, så pent" til formuleringer og beskrivelser av sanselige inntrykk i boken. Samtidig følges ofte disse av en ambivalens. Det høres fantastisk ut å oppleve de fantastiske duftene som fra dronningen og salvie-kasten som gir biene ro og nytelse, men alle disse tingene har skyggesider. Duftene beskrives på et tidspunkt som opiater og de brukes klart for å oppnå kontroll og sementere orden. Det er nettopp i det farefulle ved sanseinntrykkene at boken virkelig blir skremmende. Ikke minst fordi forfatteren lar Flora vingle. Hun vingler mellom sine egne ønsker og følelsen av å være en del av kuben. Som en fanatisk religiøs veksler hun mellom å føle seg som en syndig bie som har sviktet dronningen, mor og samfunnet, og mellom ønsket om å gjøre som hun vil. På visse tidspunkt griper den kollektive rusen så totalt om seg at samfunnet virkelig er ett. Det er oftest da de mest skremmende tingene skjer og etterpå er det ikke engang sikkert om biene husker hva som har skjedd. Makten har her voldsomme midler til disposisjon. Øyeblikkene av lykke oppleves både under dominans og opprør. Men jo mer biene lar seg rive med av lykken under dominans og kontroll, jo mer sårbare gjør de seg for å bli avrettet. For det skjer. Drapene er i gang allerede i første kapittel.

""Misdannelser er sykdom, Misdannelser er forbudt." Før bien rakk å svare, presset de to konstablene hodet hennes nedover til det lød et skarpt smell. Hun hang livløs mellom dem. De slengte liket fra seg i korridoren."

Men også menneskene og andre dyr er en trussel, ikke minst plantevernmidler. I følgende sitat er Flora utendørs på jakt etter mat til kuben.

Floras tunge rullet seg ut mot nektarperlen, samtidig som ørsmå partikler av oransje pollen prikket i pelsen hennes. Smaken av nektaren var så herlig og energien den ga henne så forbløffende at hun holdt på å falle av blomsterhodet - og så kom den lange ettersmaken der den første sødmen fikk et dypere, moskusaktig anstrøk. Flora hadde brukt opp halvparten av drivstoffet fra honningkaken på flyturen, og var sulten igjen, så hun drakk av den ene småblomsten etter den andre, på den ene stilken etter den andre, til hun kjente at kreftene vendte tilbake og at hun hadde nok nektar i kroen. 

Kort tid etter denne sødmen oppdager Flora at bakken er overstrødd med lik.

Multiemosjonell

Denne vekslingen mellom glede og frykt gjentas flere ganger i boken. På meg hadde det den effekten at "å nei"-refleksen begynte å smyge seg inn også når det gikk bra. Laline Paull skildrer et veldig usikkert univers der biene har begrenset med oversikt. Selv om hun har tillagt dem en viss intelligens, ligger det også en naivitet hos biene. De har visse menneskelige egenskaper og biene overfører kunnskap til hverandre og lærer ved erfaring, men det er begrenset med fremtidsplanlegging og oversikt. Ikke minst lar de seg ofte rive med av Hengivelsen eller andre nytelsesfulle duftdopseanser.

Boken er ganske lang. Den er på nesten 400 sider. Det er også utrolig mye som både skjer og beskrives i boken, så her er det mye. Samtidig føler ikke jeg at den er for lang eller for repetitiv. Vekslingene mellom nytelse og frykt er noe av det som skaper den spesielle dynamikken i denne boken og gir den en spesiell rytme. Dette gjør den annerledes fra bøkene den er beslektet med. Selve tematikken er berørt før og Paull er heller ikke den første forfatteren som skriver om bier. Det mesterlige med boken er dog nettopp først og fremst det at Flora faller inn og ut av gruppementaliteten, frem og tilbake mellom lykke og angst. Ting skjer plutselig, og det skjer utrolig mye. Boken inngir en usikkerhet som smitter over på leseren og skaper en unik leseropplevelse. Selv om jeg hadde blandede følelser over å falle i fristelse og bruke 332 kroner på en bok jeg kunne kjøpt billigere på engelsk eller lånt gratis på biblioteket, viste den seg å være godt verdt pengene.

Åpen

Romanen er likevel ekstremt åpen. Laline Paull kan få en til å reflektere over totalitarisme, men samfunnet føles likevel for meg som så fjernt og jeg er ikke sikker på hva jeg skal synes om slutten på boken. Den føler jeg ikke jeg kan diskutere uten å spoile for mye. Og kanskje er det her romanen glimrer aller mest, i usikkerheten som fortsetter å vedvare.

Les boken. Den er spennende. Den er annerledes. Den er multiemosjonell. Den har et interessant språk. Den er lettlest.

Boken kan fås tak i flere steder. Jeg kjøpte den på ARK, men du kan også bestille den for eksempel hos Adlibris.

Litterære big bangs

Skal litteraturen være skildrende og eksistere for sin egen skyld, eller skal den sette i gang big bangs som får folk til å reflektere eller starte en diskusjon? Dette spørsmålet kan en ha lange og interessante diskusjoner om, men jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Jeg foretrekker litterære big bangs som gir meg aha-opplevelser og får meg til å reflektere. En skjønnlitterær fortelling kan ofte lettere få en til å åpne seg for en alternativ posisjon eller tenkemåte. Det er lettere å møte en fortelling med åpent sinn enn en argumenterende artikkel til støtte for et bestemt politisk eller religiøst syn.

Etter forrige blogg-innlegg, "Om å skrive", fikk jeg et godt forslag om å skrive et blogg-innlegg over bøker som har fungert som "eye-openers" for meg. Jeg har lest utrolig mange bøker i årenes løp og jeg kan ikke dekke alle som har gjort inntrykk. Det er også en stund siden jeg har lest bøkene jeg her vil omtale og innlegget kan da bli noe upresist. Dersom bøkene høres interessante ut vil jeg anbefale leseren å sjekke dem ut selv. Jeg vil her fokusere på tre bøker med veldig forskjellige budskap. Jeg vil snakke om "Hva må gjøres?" (jeg leste denne på engelsk med tittelen "What is to be Done?") av Nikolai Tsjernysjevskij, "De som beveger verden" av Ayn Rand og "Oppstandelse" av Lev Tolstoj. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om noen av bøkene som preget meg mest i 2010, "Boksider fra venstre til høyre - 2010".

Gammel, russisk forside til Tsjernysjevskijs
roman, "Hva må gjøres?". Bildet er hentet
fra Wikimedia Commons og viser ikke
forsiden til den versjonen jeg har lest.

Nikolai Tsjernysjevskij ble født i 1828 i Saratov i Russland og ble blant annet litteraturkritiker, forfatter, filosof og sosialist, selv om tankene man finner i verket "Hva må gjøres?" er av et mer demokratisk slag enn det den senere Sovjetunionen ble preget av. Lenin ble svært begeistret og preget av boken og kom selv med en bok, dog ikke skjønnlitterær, med samme tittel. Også Lev Tolstoj kom med en bok med denne tittelen. Tsjernysjevskijs bok regnes av flere som av relativt lav litterær kvalitet. Dette kan muligens komme av at budskapet i boken kanskje er viktigere og mer betont enn handlingen og skildringene. Personlig liker jeg denne korrelasjonen og blandingen. Forfatteren henvender seg også direkte til leseren til tider, noe jeg synes er en spennende teknikk. Hovedpersonen, Vera Pavlovna, lever i et undertrykkende hjem og har en svært dominerende mor. Hun møter den intellektuelle Lopukhov som gifter seg med henne og dermed får henne bort fra hjemmet og et ekteskap med en annen hun ikke er interessert i. Etterhvert tar hun initiativ til å starte en sybedrift. Denne organiseres på spesielt vis da alle syerskene eier bedriften sammen. Vera Pavlovna leser for syerskene mens de jobber og trekker etterhvert inn andre "lærere", noe som høyner syerskenes kunnskap. Bedriften utvider seg stadig og vokser seg større. Den tar på seg flere og flere oppgaver og kan sies å være en distributør av velferd for sine arbeidere. Å organisere en bedrift der arbeiderne selv eier bedriften har vært prøvd som modell tidvis i det virkelige liv og er ikke en håpløs affære. En kan tenke seg flere nyttige sider ved dette. At arbeiderne eier en bedrift gjør at bedriften kan underlegges demokratisk kontroll av arbeiderne som er med. Arbeiderne vil så kunne stemme over en eventuell utvidelse av bedriftens "mandat" noe som kan munne ut i at bedriften for eksempel kan trekke inn forelesere til å undervise eller tilby aktiviteter til arbeiderne som det vil være mer lønnsomt å gjøre i plenum enn enkeltvis. Samtidig møter vi her samme dilemma som vi gjør innenfor andre demokratiske institusjoner eller organisasjoner, nemlig at den enkelte kan bli overkjørt og fellesskapet ofte vedtar ting som går mot hans eller hennes interesse.

Tilbake til Tsjernysjevskijs bok; boken taler også for kvinners rettigheter, men problematiserer også ekteskapet som institusjon. Vera forelsker seg i Lopukhovs kamerat, Kirsanov, men fordi hun er bundet av konvensjonene og redd for å støte Lopukhov gir hun ikke etter for begjæret og forelskelsen. Lopukhov forstår situasjonen og gir inntrykk av å mene at det er greit at Vera gir etter for impulsene og at dette kanskje vil være riktig. Vera gjør ikke dette likevel og Lopukhov forlater historien for å gi rom for det nye forholdet. Dette er en gripende del av romanen og gir den en ekstra dimensjon. Romanen er noe spesielt skrevet og ville kanskje litterært sett passet bedre inn i vår tid enn den gjorde før, selv om budskapet og temaet passer best til Tsjernysjevskijs samtid. Grunnen til at jeg trekker frem denne boken er at den fikk meg til å tenke over dens egne tema, men også over hva som liksom er galt med boken litterært sett. Romanen har også vært viktig for å forstå mye av det jeg studerer på universitetet, blant annet fag som har med Øst- og Sentral-Europa å gjøre, og derfor også kommunismen (som jeg tar sterk avstand fra).

En annen roman jeg vil nevne som har satt i gang tankevirksomheten hos mange er "De som beveger verden" av Ayn Rand. Boken er kanskje mer kjent under originaltittelen "Atlas Shrugged". Ayn Rand ble født i Sankt Petersburg i 1905. Hun og familien ble motarbeidet av bolsjevikene og hun kom seg til USA i 1925. Hun er kjent for sin objektivistiske filosofi som fremhever individets rettigheter, rasjonell egoisme og laissez-faire-kapitalisme som goder. Hun var også sterkt imot religion. Romanen "Atlas Shrugged" har inspirert mange politisk interesserte og flere politikere på høyresiden har blitt sterkt preget av denne romanen eller andre deler av Rands forfatterskap og ideer. Romanen er godt skrevet og får meg til å tenke; "slik kan det også sees". Blandingen av fiksjon og filosofi som vi ser det i "Atlas Shrugged" er typisk for russisk litteratur, og jeg mener å se klare tegn på at Rand er sterkt preget av den russiske litterære tradisjonen. Som i Tsjernysjevskijs roman får vi eksempler på eksemplarisk adferd (subjektivt sett) gjennom hovedpersoner i boken. Mens "Hva må gjøres?" bærer bittesmå preg av politisk science fiction går "Atlas Shrugged" enda lenger i dette. Kanskje kan Rand ha vært inspirert av en annen interessant russisk forfatter, Jevgenij Zamjatin, som skrev boken "Vi" (denne har jeg lest på engelsk under navnet "We") som ble utgitt i 1924. Boken viser en totalitær, kommunistisk dystopi hvor folk har nummer i stedet for navn. Det er en spennende science fiction-roman som jeg også anbefaler. Denne romanen gjorde kanskje mindre inntrykk på meg enn den kunne gjort etter at jeg allerede hadde lest George Orwells "1984". Aynd Rands "Anthem" som først kom ut i 1938 er enda mer i denne sjangeren enn "Atlas Shrugged", riktignok.

"Atlas Shrugged" viser først og fremst hvordan "enerne", entreprenører og innovative mennesker driver utviklingen og vel... nettopp beveger verden. Som i Tsjernysjevskijs roman er også her den kanskje viktigste hovedpersonen, Dagny Tagart, kvinne. Sammenligninger mellom forfatterne Nikolai Tsjernysjevskij og Ayn Rand blir interessant når vi ser på det kjente sitatet av John Galt i "Atlas Shrugged" for deretter å se på et sitat av Tsjernysjevskij, som på en politisk akse normalt vil plasseres motstående Rand. John Galt sier i "Atlas Shrugged"; "I swear by my Life and and my love of it that I will never live for the sake of another man, nor ask another man to live for mine". Så til sitat fra Tsjernysjevskij; "What filth, what pure filth - "possession". Who dares possess another person?".

Tsjernysjevskij lar før selve romanen begynne følgende utsagn komme gjennom en sang fra Vera: "Our own happiness is impossible without the happiness of others", dette ifølge bloggposten Nikolai Chernyshevsky - "What is to be Done?" av 6. desember 2009 på bloggen "A Voice of Reason". Jeg mener at det i det lange løp gjerne vil være liten forskjell mellom hva som er godt for én og hva som er godt for en annen da alt henger sammen karmisk gjennom årsaker og virkninger, handlinger og reaksjoner. Jeg har selvfølgelig blitt sterkt preget av buddhistisk litteratur også, som jeg har skrevet en del om tidligere og ikke går så altfor mye inn på her, selv om jeg gjerne vil sitere Dhammapada vers 67 og 68: "Den gjerningen er ille gjort som etterpå du angrer, når du må høste fruktene med tårer på ditt ansikt. Men dét er godt og riktig gjort som ei du trenger angre, når du kan høste fruktene tilfreds og glad til sinns."

Foto av Tolstoj fra 1906
hentet fra Wikimedia Commons

En annen bok som har satt i gang et mentalt big bang er Lev Tolstojs "Oppstandelse", en bok jeg forøvrig har skrevet litt om før.  Boken kom først ut i 1899. Boken skildrer en religiøs eller spirituell oppvåkning, men er samtidig et angrep på det samtidige russiske rettsvesen og sider ved kirken. Lev Tolstoj var sterkt preget av buddhismen og ble på sine eldre dager veldig religiøs (dog med kristen innpakning). For dem som ikke kjenner til Lev Tolstoj kan jeg si at han er en av verdens aller mest kjente forfattere, men at han også gjerne regnes som filosof. De mest kjente bøkene hans er "Krig og fred" og "Anna Karenina" og regnes ofte som literært overlegne "Oppstandelse", kanskje nettopp fordi "Oppstandelse" kan virke moraliserende, noe mange ikke liker.  Boken handler om Nekljudov, en velstående mann som i sine unge år hadde en affære med en stuepike hvor han ikke tedde seg særlig bra. Stuepiken ble sparket fra sin stilling og endte opp som prostituert. Hun blir siktet for drap og sendt til Sibir. Nekljudov følger med og forandringen hans begynner både før reisen til Sibir og under denne. Boken fikk meg til å bli overbevist blant annet om at straff rent moralsk sett er galt. Hvordan man da i praksis skal sørge for å avskrekke folk fra å bryte lover er et intellektuelt problem. Mest av alt akselererte denne boken min interesse for buddhismen og fikk meg til å tenke at jeg måtte forandre livet mitt merkbart. Antagelig er dette den skjønnlitterære boken som har vært aller viktigst for meg.

Her er et fint sitat fra boken: 

"Human beings are like rivers: the water is one and the same in all of them but every river is narrow in some places; flows swifter in others..."

Jeg kunne her nevnt også andre bøker. Jeg kunne gått i detalj på mer buddhistisk litteratur. Jeg hadde også lyst til å diskutere Indra Sinhas fantastiske roman "Dyrets folk". Jeg kunne nevnt flere bøker av Tolstoj. Jeg kunne nevnt bøker av Imre Kertész for eksempel. Imre Kertész har jeg skrevet om før i blogginnleggene "Litterært lørdagsinnlegg" og "Er vi skjebnen?" fra i fjor. 

Jeg har forsøkt å bruke norsk transkripsjon av russiske navn. Det burde ikke være altfor vanskelig å finne de engelske eller russiske for dere som eventuelt skulle være interesserte i å finne utgaver på disse språkene. 
_____________________
Kilder:
Bøkene som nevnes, så klart. 
Dhammapada-sitatet er fra den norske utgaven hos Gyldendal Klassiker 2002, oversatt av Kåre A. Lie
http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.librarything.com/work/113859
http://en.wikipedia.org/wiki/Ayn_Rand
http://en.wikipedia.org/wiki/Anthem_(novella)
http://en.wikipedia.org/wiki/We_(novel)
http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Tolstoy_1906.jpeg?uselang=nb
http://www.paperstarter.com/resurrection.htm
http://carolynjean-avoiceofreason.blogspot.com/2009/12/nikolai-chernyshevsky-what-is-to-be.html

Om å skrive

Bilde jeg har tatt i Budapest desember 2010

Senere i år kommer min første roman, som kretser rundt temaer som homofobi, religion og innvandring. Dette er med andre ord en høyaktuell bok på flere måter, noe blant annet mine to forrige blogg-innlegg i år illustrerer, se "Bør religion være et fag i skolen?" og "Dehumaniseringen".

Jeg har siden jeg var liten gutt likt å skrive og drømt om å bli forfatter. Jeg har også en stor tro på litteraturens og kunstens påvirkningskraft i samfunnet, noe som kanskje kommer av at jeg har lest mye øst-europeisk litteratur. Der har skjønnlitteraturen nærmest fungert som debatt-arena i perioder med mye sensur.

I årenes løp har jeg skrevet en del om selve det å skrive. I min upubliserte novelle sist redigert i 2007, "Stanislaw" skriver jeg: "Med ønske om ikke å søle blekk på sine egne, bleke lår, skyver han blekkhuset og fjærpennen til side. Den ene hånden, den høyre, har utallige blekkflekker. Taust registrerer han at trebordet på enkelte steder helt har gitt opp trefargen.  En tynn bok med liten skrift, viser stolt frem sine fuktskader."


Ideen til boken som kommer ut senere i år fikk jeg allerede i mars 2009 da jeg bodde i Litauen. I blogg-innlegget med den enkle tittelen "Bok" av 27. mars 2009 skriver jeg ekstatisk at "jeg har kanskje aldri før vært så inspirert. Jeg har skrevet intensivt i noen timer nå. Jeg skal skrive videre. Jeg håper jeg får gjort noe skikkelig ut av dette. Jeg er utrolig inspirert. Dette kan bli noe.". Jeg ble imidlertid ikke fornøyd med stilen i det utkastet og begynte senere helt på nytt med hovedsakelig samme idé men noe annen form. 


I innlegget "Poetica" av 9. februar 2011 skriver jeg: "Det er tomhet i hodet mitt og tørke med fuktig overlag bak øyelokkene mine etter å ha vært dypt inne i en bølge av ekstrem kreativitet de siste ukene. Kreativiteten, ideen, historien som må frem, linjene i en fortelling og symbolene i helheten, hva sier man - et skrikende barn som må føs."


Jeg skrev i "Fristelsen og skrivingen", mens jeg var i Estland i fjor, at "Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre."


Blir glad for interessen som er for skrivingen min, og om du er interessert i å høre mer om boken som kommer ut senere i år, har noen spørsmål eller ønsker å forhåndsbestille, kan du ta kontakt på e-post-adresse kolja1988@gmail.com

Bokomtale av Marit Eikemos "Samtale ventar"

Jeg bestemte meg for å gå for en klar men riktignok ikke så altfor kreativ tittel på dette blogg-innlegget. Jeg har altså nettopp lest en bok jeg regner med kommer til å ligge under en del juletrær i år, og det med rette.

Som en potensielt meget trofast leser av bloggen min nok har fått med seg er ikke norsk litteratur noe jeg generelt sett er interessert i, da jeg egentlig har ganske dårlig inntrykk av flere norske forfattere og verken titler eller beskrivelser av norske romaner bruker å appellere til meg. Her har vi omsider et unntak. Jeg leste en bokanmeldelse av "Samtale ventar" i Aftenpostens kulturdel og tenkte at dette høres jo faktisk interessant ut. Jeg undersøkte litt mer om Marit Eikemo og hennes forfatterskap og fant ut at dette kan være verdt å lese. Før jeg leste den ferske boken "Samtale ventar" leste jeg faktisk "Arbeid pågår" fra 2009, av samme forfatter. Begge bøkene slet jeg med å legge fra meg og holdt på å få nettene mine til å flyte like mye ut som livene til Harald Strand og Elisabeth Brenner, som er hovedpersonene i disse to romanene.

Marit Eikemo sier selv om Elisabeth Brenner (i et intervju hos NRK) at etter å ha blitt arbeidsledig er det som er igjen å følge med på andre på sosiale medier og skrive om hvor bra det går, men uten egentlig å være fungerende. Dette er noe jeg nærmest får lyst til å utbryte mens jeg leser boken. "Herregud, mennesket fungerer faktisk ikke!", tenker jeg. Romanen er utrolig morsom. Har også sett dette påpekt andre steder. Det morsomme er nettopp at Elisabeth Brenner gjør mange ting som ikke er sosialt akseptabelt i utkant-Norge, dit hun er kommet fra byen for å samle dialektprøver, men uten egentlig å forstå det. Men tenk så fint om verden kunne forstått henne?

Dialektprøvene som skal tas under en mest mulig naturlig samtale fremprovoserer ofte betroelser og samtaler av svært personlig art i en bygd eller småby som sliter med depresjoner, rusmisbruk og selvmord. Gjennom intervjuene og dialektprøvene får vi også innsyn i de mørke sidene i småby-Norge, som visstnok flere i småbyen Einvik ikke kjenner seg igjen i. Likevel virker det som om de fleste er karakterer som ikke egentlig intuitivt vil bli plassert i kategorien normal.

Selv fatter jeg lett sympati med Elisabeth Brenner som på sett og vis nok er passe intelligent, men surrete og med stadig sviktende sosial intelligens. Hun er en person med overraskende lav selvinnsikt, og forfatteren fremstiller dette på særs fornøyelig måte.

Romanen tegner et fint og spennende portrett av en merkelig person som ofte er irritert på verden rundt seg. Gjennom dette får vi også sett verden gjennom andre brilleglass. Det er egentlig et trist bakteppe vi finner, men humoren i boken avliver det som kunne vært deprimerende lesning. Samtidig fester det seg en god beskrivelse av et relativt trasig utkant-samfunn med karakterer en også kan kjenne igjen fra andre samfunn i Norge, selv om Einvik er et ekstremtilfelle. Romanen er også relativt rå og ærlig. En får virkeligheten slengt i fjeset, for det er tross alt en realistisk roman som skildrer problemer som faktisk eksisterer. Marit Eikemo evner å skildre og formidle utfordringer som vi ikke like lett kan forstå gjennom andre formidlingsmåter. Både i "Samtale ventar" og "Arbeid pågår" ligger ensomheten og lurer, og det midt i fellesskapet. Det ligger på en måte en uuttalt tanke eller setning i korrelasjonen mellom meg som leser og Elisabeth Brenner som sier "om folk bare kunne forstått, da!"

Følelsen i "Samtale ventar" er noe jeg kan relatere til, og dette er definitivt en av mine beste leseopplevelser. Jeg har lest utrolig mange bøker, selv om det er lite norsk litteratur på leselisten ellers.


Kort klipp fra NRK: http://www.nrk.no/video/marit_eikemo_om_ensomhet_og_sosiale_medier/B25DBBEF93928345/

Om Ari Behns nye bok

Bilde av Ari Behn fra Wikimedia Commons

En av mine beste venninner var så hyggelig å kjøpe meg Ari Behns nye bok "Talent for lykke" og ta den med til Estland da hun besøkte meg. Ja, det var i tillegg hyggelig å få et bokmerke med sitat fra Buddha og bilde fra Himalaya. Siden jeg har et eget talent for å skrive lange blogg-inlegg om konsentrerte temaer, men like ukonsentrerte digresjoner, skal jeg faktisk gjengi sitatet her: "There is no way to happiness, happiness is the way". Vel, dette har begrenset med Behns bok å gjøre, selv om vi alltids kan påpeke tittelen på boken.

Jeg fikk lyst til å lese boken etter å ha lest omtalene. Da tenker jeg ikke bare på gode anmeldelser og terningkast seks, men vel så mye på bokens tema(er). Hvis vi for eksempel leser hos Capris kan vi se at fortellingene "skildrer kjærlighet og død, familieliv og samlivseksperimenter, hjelpearbeidere, soldater i krig og savnet av en far som sender postkort fra Nilen". Som lesere som har fulgt bloggen nok forstår, er dette temaer som engasjerer meg mer enn "mystisk dødsfall" eller "ung jente på veien mot å bli kvinne". Jeg har tidligere kritisert eller irritert meg over norsk litteratur for å være overfladisk, spesielt i behandlingen av menn, eventuelt være for venstresidepreget. Samtidig er det lett å innrømme at jeg faktisk ikke har lest så mye norsk litteratur. De fleste navn på min leseliste er nok sentral- og øst-europeiske. Så for å komme til poenget; jeg håpet å like denne boken.

Jeg har på generelt grunnlag ikke vært en ivrig novelle- eller fortelling-leser. Jeg liker gjerne å fordype meg i en karakters hode, snarere enn å se handling, eller en snever skildring. Samtidig er det jeg skriver selv mest skildringer hvor jeg ønsker å få frem et bevisst poeng eller en bevisst følelse. Derfor var det ikke helt overraskende at jeg likevel likte Ari Behns bok. Fortellingene er veldig korte, og så er det presist til fingerspissene da. Ikke mange hundreordssetninger her.

Først og fremst er det lite provinsielt over dette. Følelser og psyke kan sjelden bli det, men i tillegg er det verden som er scenen her, og ingen klam norsk bygd. Dette er klart befriende. Det er nok også klart lettere å skrive slik for en som har vært mye på reise, noe som absolutt må ha hjulpet til å skrive en bok som er slik jeg synes den bør være anno 2011.

Kanskje merkeligst av alt er boken spennende på en måte. Ihvertfall fungerer hver enkelt novelle eller fortelling så godt at du vil lese neste. Dette er muligens også en ikke fullt så god måte å lese fortellinger på, fordi man da ikke får tid til å reflektere nok over hver enkelt. På den annen side har fortellingene her likhetstrekk både i tema og i stil, så de passer godt sammen i en enhet.

På sett og vis er det fristende å sammenligne novellesamlinger med album. Det er vanskelig å trekke ut favorittkapitler fra romaner, men når det gjelder denne boken er det lett for meg å nevne en favorittfortelling. "Heksene" er klart fortellingen jeg likte best. Det var den fortellingen som satt best etter å ha lest gjennom alle. Jeg tror det er fordi den to sider lange teksten støtter seg på mangfoldige opplevelser, erfaringer og tema. Handlingen begynner i Ghana i Afrika, og forflytter seg senere til Norge. Vi ser her kultursjokk, vi ser politisk overbevisning (feminisme), vi ser samlivsproblemer, vi ser en dyp avhengighet, vi ser overreaksjon, vi ser det vi lett ville kalle grusomhet. Ja - og ironi. Teksten er ganske enkelt utrolig mangefasettert til å være så kort. Jeg vil ikke gjenfortelle den konkrete handlingen her. Den kan du få med deg om du leser boken.

Fristelsen og skrivingen

Fra Budapest, Ungarn. 

"Music makes the people come together, music mix the bourgeosie and the rebel", synger Madonna i "Music". Hva så med litteratur?

Det er min mening at lesing utøves best alene, og ofte også skriving, men det betyr ikke at det ikke er interaksjon. Budskapet er ikke oppfattet uten at det er lest, hørt eller registrert på annen måte og deretter prosessert i hjernen. Beskjeden sendt av en annen er for en tid i hodet ditt, og så får det større eller mindre virkninger avhengig av viktighet; både den faktiske viktigheten og den du tillegger beskjeden. Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre. Fordi de fleste av oss har empati kan vi ikke skille totalt mellom egen velvære og våre næres velvære. Derfor er de ordene som bringer oss nærmere dette viktigere enn de ordene som ikke gjør det, eller til og med de ordene som får oss bort fra det. Kort sagt handler det om forståelse. Vi kan alle øke generell forståelse, om ikke med annet, så ved å by på oss selv, helt ærlig. Da gir vi andre mer klar kunnskap i hvordan et medmenneske fungerer, og dette er kunnskap som kan tas med videre.

Forståelse og ideer er viktigere enn alt annet, da dette er noe av det mest primære vi kan finne. Dhammapada, et av buddhismens aller viktigste verk åpner med mitt favorittsitat: "Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem". Derfor er det viktig at tankene er så gode som mulig. Det er imidlertid, reelt sett, tåkete avstand mellom å høre og å tenke. Hvis jeg er helt fokusert på det du sier, har jeg ordene dine og stemmen din i hodet mitt, og hvis det gjør inntrykk, positivt eller negativt, kommer jeg nok til å huske det. Dette er selvfølgelig også grunnen til at folk som opplever mobbing ofte blir deprimerte. Ordene ble internalisert. Dette betyr også at vi har et ansvar for hva vi sier, men kanskje viktigst av alt sier det noe om ordets kraft. Det vil si at å skrive og å samtale er viktig.

Samtidig virker de reduserende samfunnskreftene på oss. Jeg skrev i et blogginnlegg i mai om reduseringen av det moderne menneske. Kort sagt går det på at vi i dag har et samfunn kjennetegnet ved spesialisering. Dette fører til et heterogent og variert samfunn som gir en god dynamikk. På den annen side gjør den stadige spesialiseringen at vi blir nødt til å velge bort ting vi vil gjøre, og heller velge én, to eller kanskje til og med tre av dem. Når vi får impulser til å gjøre noe utenfor dette, kan vi se på oss selv som ufornuftige, udisiplinerte og rotete. Vi dytter det bort, og undertrykker disse impulsene. Dette kan tolkes som selvkontroll, men dessverre er den ofte blind. Det er en destruktiv undertrykking av sider av oss selv vi vil uttrykke. Mange er enige i dette når det kommer til seksualitet, men når det kommer til andre impulser og ideer er det lite bevissthet rundt det.

Soloppgang i Varanasi, India

Hva har dette med skriving å gjøre? Jo, noe av det jeg liker aller best er å skrive. Dessverre skyver jeg det ofte bort, fordi jeg ser på det som en forstyrrelse. Kanskje skal jeg egentlig lese om Imre Lakatos´ "research programmes" eller så må jeg absolutt repetere den boken om integrasjonsteori eller kommunismens historie eller hva det nå måtte være. Jeg har lyst til å meditere, skrive eller gå på fisketur, men jeg velger å tvinge meg gjennom integrasjonsteorien. Dette er bra, men ikke når man går inn i sin niende time med flinkhetsregime i løpet av dagen. Av og til kan det føles nødvendig. Man må få gode karakterer, slik at man kan få den jobben man drømmer om. Eller, på den annen side kan man føle at man skal gjøre en ekstra innsats i jobben fordi det er seriøst og bra i seg selv. Noe det også kan være. Igjen er problemet hvor lett det er å nekte seg selv å gjøre det man virkelig vil, fordi man stempler det som mindre viktig, eller til og med mindre seriøst.

Det kan være fristende å ensrette seg selv. Da er det lettere å få anerkjennelse, fordi en gjør det bra innenfor ett felt, og det er tydelig for andre. Dessuten kan de tingene du vil gjøre være lavstatus-aktiviteter som ikke møter mye anerkjennelse hos de du omgås, eller du får ikke tilbakemelding før langt inn i fremtiden. Du kan også være hovedsakelig engasjert i én ting en stund, men når det da begynner å melde seg andre interesser, passer ikke dette med det bildet de du kjenner har av deg. Da er spørsmålet hvordan en forholder seg til det.

Tydeligvis er prestasjonspresset innenfor mer generelt verdsatte og lett målbare aktiviteter så sterkt at jeg ofte gir etter for det, selv om jeg er overbevist om skrivingens potensiale viktighet. Det sier muligens noe om pressets styrke, men også om hvor fristende det tidvis er å gi etter for det, fordi det byr på sine gulrøtter. Løsningen er nok å finne en personlig balansegang, men kanskje er det også noen kollektivt mentale endringer som ville være ønskelige. Kanskje går veien gjennom mer bevissthet rundt verdier. Jeg er personlig derfor tilhenger av et sterkt livssynsfag i skolen som legger opp til diskusjon og tenkning. Det er vel minst like så viktig å lære hvordan en selv vil leve som å lære hvordan Hamsun eller Bjørnstjerne Bjørnson gjorde det?

Er vi skjebnen?

Den store synagogen

Budapest er en storslagen by. Grandeur, klasse, kultur og ideer synes meislet inn i kupler, linjer og massive byggverk på hver sin side av Donau, forbundet med ikke mindre stilfulle og grandiose broer. Da jeg var i Budapest i desember i fjor var det iskaldt, og isflak fløt på elven. Byggverk som det store palasset, parlamentsbygningen, St. Istvan-katedralen og verdens andre største synagoge gjorde inntrykk under månelys akkompagnert av klassiske toner fra strykeinstrumenter, spilt av kyndige musikanthender. I denne byen ble Imre Kertész født i 1929.


Jeg har lest enda en fantastisk bok av Imre Kertész og jeg kan stadfeste at han står høyt på min liste over favorittforfattere. Boken "Uten skjebne", som forøvrig er hans debutroman fra 1975, er mer en klassisk roman enn "Kaddisj for et ikke født barn" som jeg leste tidligere i år. Boken handler om konsentrasjonsleirene under nazitiden. Den er også spennende. Et alvorlig tema, som er skrekkinngytende nok til å banke ihjel den verste grøsserfortelling oppfunnet av den mest fantasifulle sadist og ikke minst; hentet fra virkeligheten, driver leseren gjennom boken. Forfatteren oppfant ikke dette, men skildrer det. Man går fra detalj til detalj, fra handling til handling, fra smerte til smerte, og selv om det er ekkelt og ubehagelig vil man lese mer. Hvorfor? Fordi dette må få en forklaring. Det må ta slutt, og noe må skje. Og det gjør det.

På baksiden av den norske utgaven av 2002 står det at "boken anvender det fremmedgjørende grepet å betrakte leirens virkelighet som helt selvsagt". Dette stemmer, etter hva jeg kan skjønne. Selv om Imre Kertész selv er jødisk og har opplevd mye av det som står i boken bærer den preg av en rystende objektivitet. Handlingen er en stram tråd som trekkes og trekkes og man håper den vil briste et sted. Men det er nettopp dette: det brister ikke. Selv om hovedpersonen, Köves, merkes av oppholdet i konsenstrasjonsleirene, er han inni en prosess, som gradvis skrider frem. Ydmykelsen, svekkelsen - alt handler om dagen, og øyeblikket en er i. I øyeblikket eksisterer bare øyeblikket selv, om det så er fylt med et konkret minne, vil øyeblikket i seg selv være for kort til å omfatte hele hukommelsens leksikon i flere bind. Øynene er fokusert på én ting av gangen. Minnet eksisterer. Håp kan også eksistere, men tanker om fremtiden er det ikke mye av under øyeblikkene som fordeles på en stram streng gjennom konsentrasjonsleirene.

Jeg advarer om at jeg her kan røpe deler av bokens innhold og således ødelegge noe av leselysten for dem som verdsetter å lese en bok fra begynnelse til slutt, med total tilstedeværelse på den aktuelle side hvor de kunne ha blikket festet.

Gass. Kjemikalier. Bein. Feber. Lus. Røyk. Lukt. Snitt. Arbeid. Søvn. Oppstilling.

Vann. Mat - noen ganger med litt ekstra til. Lyspunkt, litt bedre for et sultent hull av en mage. Orden og regelmessighet, planer og hierarki.


De lange dagene. De begynte svært tidlig, allerede like etter midtsommerens soloppgang. Da fikk jeg vite hvor kalde morgenene i Auschwitz er: vi gutter krøp sammen på den siden av brakken som vendte mot piggtrådgjerdet, tett inntil hverandre for å varme hverandre, rett overfor den røde, skrå solen.

Imre Kertész

Imre Kertész avslutter boken med en eksplosjon av en refleksjon, og det er kanskje her spenningen forløses, i en slags oppsummering på hvordan det var, men ikke bare hvordan det var, men hvordan alt er. alt er reaksjon - alt er skritt, man tar skritt. Man tilpasser seg, man reagerer. Man er i øyeblikket, og hvert øyeblikk avløser det neste og kan bringe noe nytt, men mest av alt tar man skritt ut fra der man er, man venter ikke bare på en bølge som skyller over en, mens en ligger fastlåst i et vakuum utenfor tid og rom, en er med i bildet, som subjekt og objekt. En fyller bildet med handling, og man deltar i tilværelsen. Dette er min tolkning og oppsummering av Imre Kertész´ konklusjoner. Hovedpersonen, Köves, trekker paralleller mellom hans liv i konsentrasjonsleir til hva slektningene i Budapest gjorde under krigen. De levde, og de tok skritt. Skritt for skritt. Således kan heller ikke konsentrasjonsleirene bli bare en abnorm hendelse, et grusomt fenomen, utenfor tiden, men en del av den samme kausale tidsrekkefølge. En fase i historien, som nettopp ikke kan skrives ut derfra på grunn av sin tilhørighet i denne. Nazi-regimene var ikke utenfor historien, men i den.

Jeg vil videre påpeke dettes relevans for historieskrivningen. Jeg har reagert sterkt på historikere som tror på "brudd og kontinuitet". Selv om enkelte perioder kjennetegnes av trekk som er så spesielle at de nettopp derfor kan omtales som perioder, blir de ikke til ved tilfeldigheter, de blir ikke skapt ut av et vakuum. Det er ingen Big Bangs etter The Big Bang. I den grad det er noen skapelse etter start, er det en skapelse fra øyeblikk til øyeblikk, forårsaket av frø sådd tidligere. Historie er vitenskapen om fortiden, om forandring i denne, forandring i tid. Dette får videre implikasjoner. Troen på revolusjon, troen på den totale omkalfatring, blir således en myte. Historien går i skritt og ikke i eksplosjoner. Således fulgte mange av trekkene fra Tsar-Russland etter Den russiske revolusjon. Troen på en revolusjon er i så måte naiv. Den finnes på visse måter ikke. Selv om det etter denne vil kunne forekomme nye trekk i samfunnet, vil folk flest se verden på samme måte som tidligere, selv om de reagerer på hendelsene som har inntruffet. Dette mønsteret, som i alt er et mønster i en kontinuerlig skapelse, nemlig: handling, mothandling, som i og for seg er en handling, fører igjen til en reaksjon, eller en mothandling, om du så vil. Ingenting er forklarende i seg selv, men forklares ut fra sin sammenheng til annet, eller i sammenligning. Hvis det ikke er noen luft å puste har ikke lunger noen mening. Tanken om Den store omkalfatring er derfor destruktiv, selv om det er et godt bilde nettopp på når skrittene som ble tatt førte til en såpass epokegjørende ny tilstand at den fortjente en merkelapp. Den store omkalfatring fritar nemlig historikeren og mennesket i sitt privatliv fra ansvaret for å grave dypere. I Imre Kertész´ bok irriterer Köves seg over at alt "kommer" til eller for slektningene. Det ser ut til at han også kunne brukt ordet "inntreffer". Dette ser ut til å være en verdensforståelse som kan sammenlignes med en amputert ligning. Det er frøet uten veksten, det er treet uten frøet det vokste ut fra. Hvor kommer nazismen fra? Hvor kommer blodige revolusjoner fra? Dette er spørsmål vi kan stille oss, og som ikke fortjener enkle svar. Imidlertid er det spørsmål som kan være lett å unnvike. Snarere enn å gå til verks med det, og grave i dybden, kan det være fristende å ty til myten om tilfellet, eller det fundamentalt nye. Innsiktene vi eventuelt ville få ved ærlige svar på disse spørsmålene, ville kunne føre til krav om handling. Vi må grave dypt og grave opp en del giftige røtter. Disse kan være forankret dypt i vår kultur, i vår tradisjon, i vårt selvbilde på personlig nivå, eller i vår politikk. Var derfor andre verdenskrig, nazismen, og for den saks skyld; kommunismen, abnorme fryktfaser vi kan slå en strek over og utdefinere som uhyrlige monster som kom, nærmest tilfeldig? Dette synes å være en unnlatelsessynd, og dens konsekvenser, og moralske implikasjoner, burde være klart for enhver. Dette betyr ikke at vi ikke skal felle noen dom, men det betyr at en forståelsesmåte og forståelseshorisont rett og slett er gal. Sannheten på den andre side er at alt er forbundet. Årsak og virkning er forbundet i tid, og dette gjelder for samfunn og enkeltmennesker og hele verden, og til syvende og sist er alt forbundet. En fravikelse fra dette prinsipp er uopplyst og destruktivt. Dette er tanker man finner i buddhismen, men de er, selv om de ikke er nye, ikke desto mindre sanne.

Vi kan ikke isolere hendelser annet enn for rent deskriptive skildringer. Selv om vi forstår verden nettopp i det vi ser, og nettopp i det punktet øynene våre oppfatter, betyr ikke dette at verden er slik. Vi vet at vi også kan rette øynene våre høyere og se et nytt punkt. På blikkets vei dit kan det også være at vi ser disse er forbundet. Om det faktisk er knuter på en tråd, er de forbundet med den samme tråden som de er laget av, og nettopp dette er det som konstituerer vår tilværelse. Vi er alle sammen i samsara, og vi opplever alle lidelse, selv om noen opplever denne sterkere, og mer av dem enn andre. Vi har, som mennesker stort sett samme følelsesregister. Dette får oss til å reagere, og våre reaksjoner skaper nye følelser, nye situasjoner, for oss selv og for andre. Selv om vi i øyeblikket ser én bestemt sak, og selv om enkelte tilfeller får mer fokus enn andre, betyr ikke dette at dette er alt som eksisterer, eller at vi ser hele bildet. Utsagnet "dette er helt spesielt" kan uttrykke en opplevelse, men det uttrykker ikke hele sannheten. Det er som å si at verden er i stuen din, fordi verden utenfor er skjult for ditt blikk av en vegg. Det er en grunn forståelse, og den er feilaktig. Den er også farlig, spesielt for vitenskapsmenn, da den er løgnaktig, og fritar for ansvar. Og dette - det kommer tilbake til deg, det også. Det er ikke irrelevant.

- Forresten, la jeg til, - la jeg ikke merke til at det var redsler, og da så jeg at de ble svært overraskede. Hvordan skulle de forstå at jeg "ikke la merke til det?" ville de vite. Da spurte jeg dem: og hva gjorde egentlig de i de såkalte "tunge tidene"? - Tja... Vi levde, grunnet den ene. - Vi prøvde å overleve, tilføyde den andre. Det vil altså si: de tok også alltid et skritt, bemerket jeg. Hva skulle det bety at de "tok et skritt"? spurte de utenforstående, og da fortalte jeg hvordan dette foregikk for eksempel i Auschwitz. [...] I midten der også jeg sto, måtte vi altså regne med ti-tjue minutters ventetid, før vi kom til det punkt hvor det ble avgjort: ble det straks gass, eller hadde vi foreløpig en sjanse? I mellomtiden er rekken stadig i bevegelse, rykker stadig frem, og alle skritter et stykke frem, mindre eller større, alt etter hvilken hastighet operasjonen krever. 


Mest av alt ser det ut til at virkeligheten koordineres i samspill mellom handlinger, og reaksjoner på disse. Gjennom årsak og virkning. Kausale forbindelser. Sammenheng i tid.

Hvorfor ville de ikke innse: hvis skjebnen fantes, var ikke friheten mulig; hvis derimot - fortsatte jeg, stadig mer overrasket over meg selv, stadig ivrigere - friheten finnes, da finnes det ingen skjebne, det vil si, stanset jeg, men bare for å trekke pusten, - det vil si at da er det vi selv som er skjebnen, kom jeg med ett på, men så klart i dette øyeblikk som hittil aldri før. 




Imre Kertész´ bøker er rent ut utrolige. Ikke bare på grunn av hans utrolige forfattertalenter, men også på grunn av dybden og konsekvensene av det han skriver. Tiden jeg brukte på å lese denne romanen, og det faktum at den overvant vanen og pliktfølelsen i det at jeg ikke la meg så tidlig jeg burde i går, men leste til jeg hadde lest boken ferdig klokken tre i natt, for så å reflektere over bokens budskap, var vel anvendt.

Det synes meg klart at vi konstituerer og skaper virkeligheten. Vi responderer til en situasjon gitt utenfra eller skapt av oss selv - i alle tilfeller forårsaket av noen eller noe - og således fortsetter verden og historien. Forklaringer utenfor dette system er vrangforestillinger.

http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8253025009