Om å skrive

Bilde jeg har tatt i Budapest desember 2010

Senere i år kommer min første roman, som kretser rundt temaer som homofobi, religion og innvandring. Dette er med andre ord en høyaktuell bok på flere måter, noe blant annet mine to forrige blogg-innlegg i år illustrerer, se "Bør religion være et fag i skolen?" og "Dehumaniseringen".

Jeg har siden jeg var liten gutt likt å skrive og drømt om å bli forfatter. Jeg har også en stor tro på litteraturens og kunstens påvirkningskraft i samfunnet, noe som kanskje kommer av at jeg har lest mye øst-europeisk litteratur. Der har skjønnlitteraturen nærmest fungert som debatt-arena i perioder med mye sensur.

I årenes løp har jeg skrevet en del om selve det å skrive. I min upubliserte novelle sist redigert i 2007, "Stanislaw" skriver jeg: "Med ønske om ikke å søle blekk på sine egne, bleke lår, skyver han blekkhuset og fjærpennen til side. Den ene hånden, den høyre, har utallige blekkflekker. Taust registrerer han at trebordet på enkelte steder helt har gitt opp trefargen.  En tynn bok med liten skrift, viser stolt frem sine fuktskader."


Ideen til boken som kommer ut senere i år fikk jeg allerede i mars 2009 da jeg bodde i Litauen. I blogg-innlegget med den enkle tittelen "Bok" av 27. mars 2009 skriver jeg ekstatisk at "jeg har kanskje aldri før vært så inspirert. Jeg har skrevet intensivt i noen timer nå. Jeg skal skrive videre. Jeg håper jeg får gjort noe skikkelig ut av dette. Jeg er utrolig inspirert. Dette kan bli noe.". Jeg ble imidlertid ikke fornøyd med stilen i det utkastet og begynte senere helt på nytt med hovedsakelig samme idé men noe annen form. 


I innlegget "Poetica" av 9. februar 2011 skriver jeg: "Det er tomhet i hodet mitt og tørke med fuktig overlag bak øyelokkene mine etter å ha vært dypt inne i en bølge av ekstrem kreativitet de siste ukene. Kreativiteten, ideen, historien som må frem, linjene i en fortelling og symbolene i helheten, hva sier man - et skrikende barn som må føs."


Jeg skrev i "Fristelsen og skrivingen", mens jeg var i Estland i fjor, at "Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre."


Blir glad for interessen som er for skrivingen min, og om du er interessert i å høre mer om boken som kommer ut senere i år, har noen spørsmål eller ønsker å forhåndsbestille, kan du ta kontakt på e-post-adresse kolja1988@gmail.com

Hvordan jeg forbereder meg på reise

Språk, historie, huskeliste, reiseguide.

Noen vil hevde at jeg reiser mye. Det kan være. Men jeg reiser da ikke bare. Jeg bor også. I korte perioder på forskjellige steder. Reiser jeg mye? Ja, jeg gjør vel det, men alderen min gjør fortsatt at jeg ikke kan konkurrere med mine eldre likesinnede som har hatt flere år på å se verden og mer penger.

Jeg ville stilt bedre på arbeidsmarkedet om det jeg hadde lært på reiser og forberedelser hadde like mye verdi i den norske papirkulten som et emne i "Ibsen's oeuvre in a biographical, aesthetic and historical perspective" eller "Erkjennelsesteori II med lite essay med lite essay" (essay to ganger, ja) fra Universitetet i Oslo.

Hvordan forbereder jeg meg så på å reise eller på å bo?

Da jeg reiste til Ukraina, for eksempel, i 2008 frisket jeg opp mine kunnskaper i det kyrilliske alfabetet. Jeg kjøpte reiseguide fra Lonely Planet og spill for å lære meg ukrainske fraser.

Da jeg reiste til Ukraina igjen i 2010 var det ny reiseguide (fra Bradt denne gang) i tillegg til den forrige, men i mellomtiden hadde jeg jo tatt flere fag om Øst-Europa og lest enda mer litteratur derfra enn jeg hadde før den første turen, så det var allerede som å reise hjem. Bokstavene var da heller ikke glemt.

Før jeg reiste til Armenia i april i år gikk jeg selvfølgelig til anskaffelse av en guidebok og printet ut sider  om det armenske alfabetet for å lære meg så mye som mulig av det. Jeg fant til min store overraskelse riktignok ut at det meste var godt merket på engelsk og russisk i tillegg til armensk så mine ervervede ferdigheter i armensk alfabet fikk fort gå i glemmeboken dessverre. På dette tidspunktet hadde jeg også oppdaget reise-commercials på Youtube og diverse videoer. Søk på landet du skal til eller er interessert i og legg til "tourism". Mye fint å se. Hva gjelder Armenia forelsket jeg meg også i duduk-musikk, for å sette meg i skikkelig armensk stemning. Duduken har blant annet vært brukt i en del eurovision-sanger, men også i den meget kjente "My heart will go on" med Celine Dion. Jeg har hørt en del på en av Armenias mest kjente dudukspillere, Djivan Gasparian. Sjekk for eksempel ut Alagiaz på Youtube. 


Noe av det første en gjør er selvfølgelig å sjekke om en trenger visum, hvordan dette visumet er, hvor man må henvende seg for å få det og hva som kreves. Noen land har så omstendelige visumkrav at en ender opp med ikke å reise dit og heller velge noe annet. Om man vil for eksempel til Kaukasuslandene for å se på gigantiske fjell velger man fort Armenia eller Georgia fremfor Aserbajdsjan når en ser at sistnevnte krever visum, og du ikke kan få det på flyplassen eller nettet som med Armenia. 


Før jeg først flyttet til Litauen i 2008, hvor jeg bodde ett år, begynte jeg allerede å lære meg små fraser på litauisk og lese om Litauens historie og samfunn. Forøvrig hadde jeg jo allerede vært der før, i 2007, før jeg dro dit på sommerkurs i 2008 og bestemte meg for å ta en hel årsenhet i språket. 


Videre er det greit å plassere stedene en reiser til i ens mentale kart. Mye nyttig statistikk kan en finne for eksempel på CIA World Factbook sine nettsider. 


Mye kan anes av kultur og forhold i skjønnlitteraturen. Ofte har store land mer litteratur å skilte med, om ikke annet fordi små språk sjelden blir oversatt, spesielt når det er så vanskelig å bli oversetter som i Norge. Helst skal en jo være med i Oversetterforeningen for å få oversatt noe, men for å bli medlem der må en ha oversatt en hel del allerede. Før India i sommer leste jeg reiseskildringen "I Kalis tid" av William Dalrymple, samt "India - stevnemøte med skjebnen" av Torbjørn Færøvik. I India kjøpte jeg også den berømte "The white tiger" av Aravind Adiga (veldig bra bok - anbefales) og like etter jeg kom tilbake leste jeg også "Dyrets folk" av Indra Sinha. Indisk mat og Bollywood var allerede meget kjent, for å si det slik. Hva spiser folk om de ikke spiser indisk mat? 


En kan gjerne også prøve ut oppskrifter fra landene en skal til før en reiser dit. Jeg lagde blant annet ørret på armensk vis før jeg reiste til Armenia. 


Nå, før jeg flytter til Bolivia for tre måneder, etter å ha bodd i Estland noen måneder med studier som jeg bestemte meg for ikke å gå videre med (les Songen om mitt liv), har jeg frisket opp litt spansk ved å lese (snart ferdig) "El amor en los tiempos de cólera" av Gabriel García Márquez på originalspråket. Jeg prøver å bøte på at jeg kan femhundreogsekstisju ganger mindre om Sør-Amerika enn Øst-Europa med å lese litt latin-amerikansk historie, og jeg har selvfølgelig kjøpt reiseguide-bøker, og lest informasjon fra hjelpeorganisasjonen jeg skal jobbe for. 


Så er det listene. Denne gang har jeg brukt en ny taktikk med å lage en rotete skrableliste der jeg blander det jeg må huske å ta med og det jeg må gjøre like før jeg reiser. Fordelen med dette er at jeg ikke velger bort å skrive noe på listen slik jeg kunne gjort om jeg hadde bestemt meg for at den kun skulle være for ting som skal med, eller kun for gjøremål. Faren ved ikke å skrive noe er at det glemmes, så klart. Da er det kanskje bedre å være rotete og skrible ned alt en kommer på. 


Vaksiner, dere. Vaksiner. Hepatitt A og B burde vel vært gratis og gitt til alle da dette er sykdommer vi ikke er garantert frihet fra heller i Norge. Disse vaksinene anbefales ofte selv for reiser i Europa. Når en skal lenger bort kommer gulfeber-, tyfoid-, tetanus-, og andre vaksiner. Ja, også malariatablettene, muligens. 


Jeg tror nøye forberedelser er veldig viktig, både for egen sikkerhet og for i det hele tatt å forstå hva en har rundt seg når en kommer til reisemålet en skal til. 


Viktigst av alt er pass, penger, kort, mobiler, ladere, flyreservasjoner, passende klær og muligens forsikring. Alt som er sør for Norge er ikke varmt. Det var bitende kaldt da jeg var i Budapest i desember i fjor. 


... og du vet ikke hvordan reisen, eller noen annen bit av fremtiden vil bli før du har foretatt den.

Miljøpartiet De Grønnes innmarsj

Prognosene og gallupene har sett bra ut for Miljøpartiet de grønne i oppmarsjen mot lokalvalget 12. september, og det har sett ut til at de kommer inn både i Oslo, Bergen og Trondheim.

MDG er nå (oppdatering, 13. september) i femten kommunestyrer, deriblant Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Trondheim har de to mandater.

Norge har i dette henseendet ligget etter resten av Europa, da mange europeiske land har hatt sterke miljøpartier. Forklaringen på dette kan selvfølgelig være at spesielt partiene Venstre og SV har klart å få et slags eierskap til miljøsaken, og i tillegg har man sett fremstøt fra KrF og Senterpartiet.


I Sverige, hvor miljøpartiet kom inn i Riksdagen allerede i 1988, samme år som norske Miljøpartiet de grønne ble stiftet, er miljøpartiet veldig sterkt sammenlignet med i Norge. Det svenske partiet fikk 5,2 prosent av stemmene i valget i 2006, og vokste til hele 7,2 prosent ifølge electoralgeography.com i 2010 (eller 7,34 prosent ifølge Wikipedia).

I parlamentsvalget i Estland i år gikk De estiske grønne ganske mye tilbake, men partiet er likevel det femte største i Estland. Partiet gikk ned fra 7,1 prosent fra 2007 til 3,8 prosent i årets valg. Uten altfor god kjennskap til estisk politikk, kan en plausibel forklaring være finanskrisen i 2008 som traff Estland hardt, og at Reformpartiets økonomiske politikk kanskje virker tryggere enn fokus på miljøet etter en slik krise.

Fra Peipsi-sjøen, Estland.

Lyspunktet etter det alarmerende parlamentsvalget i Ungarn i fjor, hvor ytterliggående Jobbik fikk hele 16,67 prosent, og konservative (i ordets rette betydning, ikke som norske Høyre som er ganske liberalt etter europeisk standard) Fidesz fikk 52,73 prosent av stemmene, var at man tilsynelatende plutselig (følge Wikipedia stiftet i 2009) hadde et grønn-liberalt parti som fikk 7,48 prosent, altså LMP. Noe av årsaken til at grønne partier kan stå såpass godt i for eksempel Estland og Ungarn kan være at dette er mer plausible alternativ til høyre-partiene enn rent sosialdemokratiske eller sosialistiske partier, som landene har hatt dårlige erfaringer med, i nyere eller litt mindre ny tid.

Når man ser på partistrukturen i enkelte øst- og sentral-europeiske land, ser vi at den er mer fluktuerende enn i Vest-Europa. Dette kan forklares med at demokratiene er relativt nye, og at verdier er mindre fastsatte og det er en større dynamikk enn i det gamle Vest-Europa, både på godt og ondt. Samtidig har sammenligningen med dynamikken f.eks. i Baltikum gjort at jeg har stilt meg spørsmål om hvordan i alle dager syv partier i Norge kan sitte på Stortinget i år etter år, uten at nye kommer inn og befester sin posisjon. Vi har nå hatt lokalvalg, men det er ikke noen hemmelighet at det kan være en god base for Stortingsvalget i 2013. Under dette lokalvalget har vi sett at ting har begynt å bevege seg, og mediene har i større grad tatt med Miljøpartiet De Grønne i betraktningene sine, og partiet er muligens på vei ut av "Andre"-blokken. Det har tidvis sett ut til at norske medier har tatt de mektige syv som gitte, og at norsk politikk har blitt redusert til balansen mellom Frp, Høyre, Krf, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

I Sverige og Norge har vi hatt et problem med supersolide politiske blokker, og håpet er at MDG kan transcendere disse. Hanna E. Marcussen skriver i et notat på sin Facebook-side:

Verken miljø, fredspolitikk eller en positiv innstilling til mangfold er eksklusive verdier for venstresiden. De som deler disse verdiene burde samarbeide mer, ikke mistenkeliggjøre hverandre fordi man forsøker å presse disse verdiene inn i blokkpolitikk.


Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, og noe av det som kommer frem her er også årsaken til at jeg stemte på MDG til fylkestinget i år.

I tillegg tror jeg vi trenger en debatt om hva som faktisk skal styre samfunnsutviklingen, og den debatten får vi ikke på politisk plan på den måten vi burde uten nye impulser. Det bør være åpenbart for alle som har fulgt bloggen min at jeg ikke mener disse impulsene bør komme fra den nye høyre-ekstreme bølgen. Det ser ut til at MDG er det politiske partiet som best kan trigge en vitalisering av norsk politikk.

Hjort i Nepal

Jeg tror også at tiden har kommet for å snakke om dyrs verdi. Dette er en debatt som ikke har vært tatt grundig nok, selv om vi har hatt et folkelig engasjement mot pelsdyrdrift. I buddhistisk tenkning er lidelse, evnen til å lide og føle angst, og også potensialet for det motsatte, viktig. Det samme finner vi trekk av i andre religioner, hvilket også viser at grønne verdier ikke tilhører venstresiden eksklusivt.

Faktisk vil jeg hevde at høyre-venstre-aksen er nok en manifestasjon av Vestens dualistiske tenkning, som har skapt nok problemer. Dualismen er selve fundamentet for dehumanisering av den "andre", som vi har sett i ekstreme ideologier som kommunisme og nasjonalisme kulminert i nazisme, holocaust og - under kommunisme; utrenskninger under Stalin, Mao og Pol Pot.

Det er veldig mange positive trekk i MDGs "Hovedprinsipper for grønn politikk". Ved siden av en tydelig pasifisme, legger MDG også til grunn at "ingen samfunn eller kulturer er statiske og entydige, og at alle har potensiale for positiv utvikling". Dette er åpenbart riktig, men har ikke alltid styrt vestlig politikk, som tidvis har hatt et schizofrent forhold til endring: Samtidig som politikerne har trodd de kan forandre saker og ting, har ofte synet på motpartene vært statisk. Dette gjelder blant annet Vestens krigføring i Midtøsten og USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Tidvis har dette båret preg av dataspill-mentalitet. Du har ti motstandere, og hvis du fjerner dem har du vunnet. Slik er ikke virkeligheten. Dreper du ett menneske, har du fått mange flere mot deg. Du får ikke noen til å lytte som du har stjålet noen fra! Dette er også noe spesielt høyresiden ofte har hatt problemer med å forstå. Samtidig har venstresiden hatt en tendens til å hermetisere staten med murer og reguleringer, noe som i voldsom grad er anakronistisk i 2011.

Dette er altså et håp om at debatten i Norge fra nå av kan bli annerledes, og at mediene skal ta til seg de nye tendensene, og at vi nå kan få en del nye debatter. Det finnes andre verdier enn kristne, sosialistiske og økonomiske. 

Kilder, blant annet
www.electoralgeography.com
www.mdg.no
Wikipedia
www.nrk.no
http://politisk.tv2.no/nyheter/de-gronne-jubler-for-gjennombrudd/

Ellers om valget:
http://www.vl.no/samfunn/article143980.zrm

Godt blogg-innlegg om MDGs suksessvalg:
http://tinesundal.blogspot.com/2011/09/nar-salaten-marsjerer-inn.html

Omtale av eurovision-sanger del 1

Nå er alle Eurovision-bidragene klare. Eurovision er på mange måter et kommersielt og lite kunstnerisk foretagende, men konkurransen har visse positive trekk. Av alle internasjonale konkurranser, er kanskje Eurovision blant dem som best gir en mulighet til å vise frem musikk fra mindre europeiske land. Kanskje spesielt i Norge kan vi vel ikke nekte for at amerikansk musikk overprioriteres over europeisk, noe som ofte er synd, da veldig mye god europeisk musikk ikke når norske radiostasjoner, og i enkelte tilfeller kanskje nettopp fordi det er europeisk, og ikke amerikansk.

Til tross for noe lav kvalitet på størsteparten av bidragene, er Eurovision spennende både for musikk- show- og Europa-glade mennesker. I år er etter min mening nivået lavere enn på flere år, men selv nå er det noen sanger som er godt hørbare, og allerede har rukket å bli spilt en del ganger både på mp3-spilleren min og datamaskin.

På debattfora på nett er det ofte klaging over at Øst-Europa som regel gjør det bedre enn Vest-Europa i Eurovision. Det tragiske er at norske kommentatorer jevnt frem ofte lar være å høre nøye etter på bidragene fra øst, og fester seg mer ved Storbritannia, Benelux-landene og Frankrike: land som knapt kan sies å ha sendt musikk til konkurransen de senere år. Det er en skjevbalanse i Eurovision: Nord-Europa og Øst-Europa er mer engasjert i konkurransen, og har derfor ofte bedre bidrag enn de sørlige og vestlige landene. I år ser Storbritannia og Frankrike ut til å ha tatt skammen inn over seg da de ikke en gang har kjørt Eurovision som konkurranse, men latt noen mystiske "de" utpeke en låt som definitivt skal bringe æren tilbake til landene. Det kommer ikke til å skje. Også i år tror jeg et nord- eller øst-europeisk land kommer til å vinne Eurovision, rett og slett fordi det er derfra de beste bidragene kommer, jevnt over.

Jeg gir nå en gjennomgang av noen av sangene, for så å fortsette i et senere innlegg.

Albania utmerker seg ofte. Det gjør landet også i år, men ikke positivt denne gangen. Aurela Gace synger "Feel the passion". Sangen har noen etniske elementer og er således interessant. Hovedproblemet er at den ikke er pen å høre på. Dette er selvfølgelig et subjektiv anliggende, men i den grad damen synger med innlevelse og intensitet, noe hun vel gjør, blir meningen vanskelig å fange når hun synger såpass utydelig som hun gjør. Albania har også denne gangen en relativt god musikkvideo, og her ser de ut til å ville vise mest mulig frem av landet, et land som forøvrig har blitt spådd kanskje kunne bli et nytt turist-hotspot om ikke så altfor lenge. Bidraget er på mange måter bra på den måten at det bruker noe av potensialet som ligger i Eurovision som konkurranse, men sangen mangler trykk, og er ikke såpass særpreget eller eksotisk at den får oppmerksomhet på grunn av det heller. Samtidig har jeg sett at en del har likt sangen på nett. Jeg tipper den kommer veldig lavt. Terningkast 2. http://www.youtube.com/watch?v=FQXMK1Rw7nw

Armenia skuffer. Stort. Landet har ikke vært med i Eurovision i mange år, men hadde i fjor et av de beste bidragene, da Eva Rivas sang "Apricot Stone". I år sender de Emmy med "Boom Boom". Sangen forsøker å være morsom, lett og smårar. Det kunne den kanskje vært, om vi ikke hadde hørt det tusen ganger før. Det kan godt hende at vi får høre at "your kisses like-a-like-a boom boom chaka chaka" både i semifinale og finale, ettersom det ikke er så mange andre sanger i samme kategori, men la oss håpe vi slipper. Terningkast 1. 


Aserbajdsjan har som de to andre Kaukasus-landene hatt gode bidrag de årene de har vært med, og var i fjor selve storfavoritten da Safura deltok med "Drip Drop". Hun klarte imidlertid ikke vinne, noe mange begrunnet med motvillighet mot å stemme på låten da den kom nettopp fra Aserbajdsjan, som jo er et hovedsakelig muslimsk land, aller lengst øst i Europa, bare såvidt på den europeiske siden av Uralfjellene. Nettopp at Uralfjellene danner Europas østligste grense ser folk ut til ofte å glemme, og at Kaukasus-landene derfor er europeiske. Dette viser også Aserbajdsjan i år. Som i fjor sender de en moderne, pen og gripende popsang. I år er det Ell og Nikki som deltar med "Running scared". Sangen har selvfølgelig fått en proff musikkvideo, og sangerne er selvfølgelig sjokkpene. Det er sånn sett nærmest noe kynisk over Aserbajdsjans bidrag, da de gjennomført er supergode, slik også Ukrainas bidrag var det over noen år (2004-2009). "Running scared" er en enkel poplåt, og ikke revolusjonær på noen måte, men den er en god poplåt, og er lett å få tak på. Den går garantert til finalen, og kommer nok høyt. Den vinner nok ikke, noe som på enkelte måter er synd, da det ville vært kjempekult å se Eurovision-finalen i Baku. Terningkast 5. http://www.youtube.com/watch?v=Pf5RE2C97mU


Belgia er et av få land jeg som regel totalt overser. Landet byr som regel nærmest garantert på en av "tissepausene" i løpet av Eurovision-kveldene. I år stiller det seg annerledes. Det betyr ikke at sangen er bra. "With love baby" med Witloof Bay er på enkelte måter en typisk belgisk eurovision-sang: småhumoristisk, rar, billig og pussig. Men uten å kunne dra noen begeistring. Noen kan kanskje trekke et lettelsens sukk: oi, det er noe annerledes her. Men annerledesheten byr ikke på mer enn nivået du kan finne i et obligatorisk pausenummer på et prateproblem på en statskanal. Det oser rett og slett litt for mye av at noen har sittet i en kjeller og lekt seg med lyder og ledd litt, og tenkt - jo, dette kan vi sende til Eurovision. Nummeret er ikke kjedelig, og derfor kan vi godt holde oss i sofaen mens Belgia fremfører sin låt i år, men selv om man skulle la seg lede ut i fristelse til å stemme på dette, må vi være såpass ærlige med oss selv å innrømme at vi egentlig ikke kommer til å høre på sangen noe mer. Terningkast 2. 


Bosnia-Hercegovina er et land som jeg har stort sett blanke forventninger til. Rett og slett fordi landet av og til slumper til å sende noe dårlig, av og til noe bra. I år har de sendt den smilende, sjarmerende og noe tilårskomne mannen Dino Merlin som synger låten "Love in rewind". Sangen han fremfører er slettes ikke så verst: sangen er behagelig å høre på, teksten er ikke like bortkommen som de ofte klisjepregede poplåtene som dominerer Eurovision. Han synger: "One to hundred, multiplied by you, it all looks great, it all looks good. Healthy children go to school, my daughter´s in love, my son loves too". Sangen vil kanskje forsvinne litt i mengden, men er da Belgias rake motsetning. Denne legger vi kanskje ikke merke til, men vi vil egentlig høre på den. Terningkast 4.


Bulgaria skulle jeg gjerne ha hoppet over. Poli Genovas "Na Inat" er rett og slett ikke bra. Sangen kan muligens sette seg mellom ørene etter en stund, til tross for en enkel produksjon, men det tar noen gjennomlyttinger før man kommer dit, og teknisk utmerker ikke nummeret seg heller. Stilmessig skiller det seg ikke spesielt ut og kommer til å gjøre det veldig dårlig i Eurovision. Med tanke på at Bulgaria vanligvis har sendt noe interessant til Eurovision kan man undre seg. Kanskje det var noe i den bulgarske teksten som utmerket seg, og at en eventuell oversettelse til engelsk også vil gjøre dette klart for det ikke-bulgarsk-talende europeiske publikum? Terningkast 2. 


Danmark har skilt seg litt ut fra de andre nordiske landene de siste årene med konsekvent ikke å sende gode bidrag. Årets sang "A new tomorrow" synges av "A Friend in London". Dette er også en lett poplåt, lett å synge med til. "Come on girls, come on boys, it´s your future, it´s your choice, and your weapon is your voice". Vanskelig å si hvordan denne vil gjøre det. Sangen er heller ingen revolusjon, men den er grei å høre på. Spørsmålet er om den lykkes i å få oppmerksomheten blant over 40 bidrag? Ellers er sangen litt kjedelig og stillestående, likevel. Best ved tredje eller fjerde gjennomlytting og deretter ferdighørt. Terningkast 3.


Estland har et av årets beste bidrag, og er definitivt best fra de baltiske landene. Getter Jaani synger "Rockefeller street", som er en superglad låt uten å gli over i å bli totalt jordbærisrosa med fyrverkerieksplosjon. Samtidig er det søt bildebruk med ballerinaer og computer game heroes i teksten. Syngedamen er selvfølgelig pen, men det er knapt noen nyhet da dette gjelder for stort sett alle Eurovision-artister. Sangens største problem er kanskje at den er litt for typisk grand prix, men ellers sterk. Terningkast 5. 


Finland har årets aller beste sang. Paradise Oskar synger en nedstrippet gitarballade med den intetsigende tittelen "Da Da Dam". Imidlertid er det nettopp "Da Da Dam" sangeren ikke vil være, for han skal ut "in the world to save the planet". Teksten er utrolig god, i det den forteller en liten historie som er lett å kjenne seg igjen i. Unge Peter som har sterke visjoner som ingen tar seriøst, men der løsningen på verdensproblemene er diffuse. At sangen fremføres med sterk innlevelse og et sjarmerende smil hjelper også. Jeg tror ikke Finland vinner, men det er synd, fordi om det er en sang i år som faktisk virkelig står seg, også utenfor Eurovision, så er det denne. Dette blir nok min eneste terningkast 6 i år. http://www.youtube.com/watch?v=Wx5KvnpCjpY

Georgia sender merkelige "One more day" av Eldrine. Dette kan gå rettveien. Sangen er kanskje ikke den mest behagelige å høre på, men den er alternativ, og den blir nok lagt merke til. Jeg klarer ikke en gang plassere sjangeren. Den vil imidlertid nesten garantert gå til finalen, og den vil gjøre det bra. Mye vil her avhenge av sceneshowet. Hovedproblemet med denne låten er at den ikke vil nå et bredt publikum. En rappesekvens hjelper nok til å gjøre sangen mer aktuell, men samtidig er den litt for hard til å kunne appellere til alle. Personlig liker jeg ikke helt sangen, men den er grei teknisk sett. Terningkast 4. 


Jeg satser på å fortsette gjennomgangen snart.

http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10084977
http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=10099356
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10099404
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082870
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082826
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082864
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10093024
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10093127

Sofi Oksanens nye pillethriller

Da jeg så finsk-estiske Sofi Oksanens "nye" bok stå i bokhyllen på Akademika i går, fem minutter før de stengte, kom jeg med et gisp og gikk rundt med et smil i timer etterpå. Jeg hadde akkurat kjøpt en perm med plastlommer til de ulike avissidene jeg bruker som kildemateriale i bacheloroppgaven min, og ante fred og ingen fare da jeg nærmet meg utgangen av butikken. Men den gang ei - den gule forsiden med Sofi Oksanen i giganttyper (ala Dagbladets forsideoverskrifter, nærmest) fikk meg til å stille meg i kø igjen, og legge ut 349 kroner.

Min ekstatiske begeistring fortsatte sin jordiske manifestering ved kassen da jeg i vill lykkerus fortalte om hvordan Sofi Oksanen er den nye Lev Tolstoj, at hun vil få Nobels litteraturpris snart, helt sikkert - ja, hun er helt fantastisk. Etterpå kunne jeg gå og spise, men jeg klarte ikke la være å lese. Ja, jeg avbrøt lesningen i Arto Paasilinnas "Tordengudens sønn" fordi jeg ikke klarte la være nok en fantastisk bok fra Oksanen.

Klokken halv tre i natt var boken ferdig lest og jeg kunne snart sove, etter å ha roet ned nervene etter å ha vært i Oksanens mørke litterære angstverden i noen timer. Ja, for Sofi Oksanen skriver om angst, og det på en flott og interessant måte. Romanen er absolutt psykologisk troverdig, akkurat som de to andre romanene hennes som også tar opp psykiske problemer; "Stalins kyr" og "Utrenskning".

På baksiden av boken står det: "Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute. Baby Jane er en sterk kjærlighetsroman og en roman om angst utenfor kontroll."


Angsten er uforståelig, både for en selv og for de rundt. Den holdes hemmelig, den settes ikke ord på. Man forteller om antidepressiva, om beroligende piller, men man forteller ikke om angstens innhold. Man forstår den ikke selv. Piki er redd for butikker, hun tør ikke handle selv. Hun savner antikvariater, men går ikke dit. Hun reiser ikke. Men hun er kul. Hun puler alle, hun går fra forhold til forhold. Hun har ikke skikkelig jobb, men lever livet på klubber og diskoteker i perioder. Hun er beundret og folk tar etter henne.

Angsten snakkes ikke om. Psykologer og medisiner virker ikke. Jeg-personen i boken (som ikke er Piki) har også slitt psykisk, men forstår ikke Piki.

Man sorterer bort. Butikken er borte. Handleturene er borte. Jeg-personen har også sortert. Ikke orket å gå ut i perioder. Men etterhvert blir det fremskritt for henne. Hun følger den samme tralten, men mer av vane enn av plutselige skrekkanfall. Piki går det bare verre og verre med.

Leseren forstår ikke hvorfor, men det forstår egentlig ikke hovedpersonene i boken heller, selv om det kan være at Piki har opplevd noe grusomt hun ikke sier noe om.


Sofi Oksanen har en fantastisk evne til å drive frem realistiske historier med å fokusere på menneskesinnet og dets forandring, ofte i negativ retning. Selv om temaene spiseforstyrrelse (som i "Stalins kyr") og angst (i "Baby Jane") er skrevet om før, gjør Sofi Oksanen det på en elegant måte, og gir leseren del i lidelsen. Imidlertid går det så fort å lese bøkene hennes som pisker leseren frem i spenning, at man ikke blir fanget i mørket lenge, og det blir et dypdykk i viktige, men vonde tema, men der man snart kommer opp igjen. Sofi Oksanens bøker er viktige fordi de gir leseren en større forståelse av emner man ikke like lett kan forklare i tørr, akademisk språkdrakt.

Samtidig mangler "Baby Jane" historie- og kultur-aspektet som vi finner i "Stalins kyr" og "Utrenskning", og dette er den eneste av Sofi Oksanens tre bøker som ikke til dels omhandler Estland og postsovjetiske forhold.

"Baby Jane" utkom opprinnelig på finsk i 2005, men er oversatt til norsk først nå. Den er kortere enn de to andre bøkene, og mer konsentrert. Romanen konsentrerer seg rundt de to hovedpersonene, men fra jeg-perspektiv. Den foregår utelukkende i Helsinki og hopper ikke så mye i tid som vi ser spesielt i "Utrenskning". "Baby Jane" er på mange måter mer klassisk i oppbygningen, men likevel et mesterverk. Fortsatt er nok "Utrenskning" favoritten min, men Sofi Oksanen har nok en gang skrevet en bok på seksernivå. Det synes utrolig at en slik forfatter fortsatt kan finnes i 2011, men det er altså tilfellet.

Sofi Oksanen sentimentaliserer ikke homofili i romanen, noe som ville vært lett å gjøre. Likevel får hun frem fremgangen i homofiles stilling med at det lesbiske paret ventet på partnerskapsloven sånn at de kunne gifte seg. Måten det er skrevet på antyder ikke at det er legningen til jentene som har ført til problemer, men leseren kan likevel tenke seg til det. Det er ingen hemmelighet at homofile oftere har psykiske lidelser enn heterofile. Dette har nok flere forklaringer, men den evige usikkerheten rundt hvordan noen vil reagere når de finner ut om legningen er mildt sagt vond. Uttrykket "komme ut av skapet" er misvisende - det finnes intet big bang, det er daglige pling, små hopp i brystet - raske tanker på høygir: passer det å si at jeg har kjæreste av samme kjønn nå, er jeg etisk forpliktet til å si det, sier jeg det for å provosere osv. Det er lett å flykte inn i et ensidig homofilt miljø, eller velge den andre ytterligheten - fortielsen og skuespillet. Balansegangen som ligger i å være som ellers, men samtidig åpent homofil, er vanskelig og får mange til å tippe over i ytterpunktene. I mellompunktet ligger den daglige konfrontasjonen, de daglige usikkerheter - at man aldri finner svar på når man skal si ting, når det er naturlig og når det ikke er det. Det er vanskelig å gjøre det til noe annet enn en hemmelighet man betror. Piki i romanen har valgt et ensidig homofilt miljø, og stempler jeg-personen som sviker fordi hun også har en annen side.

Pikis usikkerhet kommer også frem i det hun beveger seg fra jente til jente, men lar de upersonlige tingene forbli de samme. Klamrer seg til sofaen sin, men går fra person til person.

Dette er en bok du ikke kan la være å lese, og det samme gjelder Sofi Oksanens to andre bøker, spesielt "Utrenskning".

Ellers er det bare å vente på neste bok om Estland. Sofi Oksanen planlegger nemlig en slags serie som skal foregå i Estland. Det blir spennende.

Hun kritiserer gjerne Vest-Europas manglende kunnskap om Baltikum og Øst-Europas historie, og har mange viktige poenger her. Sofi Oksanen gjør en viktig innsats for å få folks forståelse inn i de moderne geopolitiske realiteter.

Sofi Oksanen er en genuint nordisk forfatter. Og Nord-Europa, det er Litauen, Latvia, Estland, Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island.

I innlegget her er tre ulike bokforsider. I rekkefølge er det den norske forsiden, den brukt i Sverige og Finland, og sist den estiske.

http://www.svd.se/kulturnoje/nyheter/sofi-oksanen-har-valt-nytt-forlag_5294919.svd
http://www.aftonbladet.se/kultur/teater/article8409650.ab
http://www.expressen.se/1.1936088
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249507940

Estetiske Estland og Bastøy

Har nå sett "Kongen av Bastøy" på kino, omsider. Den var faktisk i forrige uke fortsatt på toppen av kinolisten i Oslo, selv om den har gått på kino i en måned nå. Det er faktisk høyst fortjent.

Handlingen foregår - som de som leser dette innlegget sikkert allerede vet - på Bastøy, som er en øy i Oslofjorden, ble brukt som hjemstad for ungdomsanstalt, og er nå hjemsted til et fengsel. Dette skal være basert på virkelige hendelser fra 1915. En ny gutt, Erling, kommer til øyen og anstalten, som preges av jerndisiplin og slem kustus. Selv jeg, som ønsker å rehabilitere orden som begrep, vil ikke nøle med å beskrive forholdene som ekstreme.... og det er før vi innser hvor ille det egentlig er.

Nåvel - filmen glitrer, og er et høydepunkt i norsk filmhistorie, hva jeg vet. Nå har jeg jo ikke fått med meg alt som har skjedd innenfor norsk film, verken før eller nå. Dette skyldes også delvis at norsk film ofte sliter, etter min mening, med en del problemer. For det første er det frokostbord-fenomenet. Dette er en karakteristikk jeg og en italiensk venninne (som er fan av nordisk film) fant på. Det betegner den evige tendensen til dramatikk rundt frokostbordet, påfulgt, eller utlevd, i dramatisk stillhet, og med et sukk eller to. Dette følges gjerne av en overspilling, og en scene der skuespilleren blir satt i fokus uten sikkerhetsnett, som skuespilleren ofte ikke takler. Slike scener mangler i "Kongen av Bastøy". "Frokostbord-fenomenet" er rett og slett kastet på havet. Provinsialiteten som gjerne preger norsk film er rett og slett bortdeportert. En annen sak man også har klart å unngå er Amerika-etteraping. Her er det ikke overdrama, kunstige replikker, eksplosjoner en må løpe fra og kaste seg ned unna (dette inntreffer kanskje oftere i amerikanske filmer enn dans inntreffer i Bollywood og frokostbordet i nordisk film), men en vakker vinter-estetikk, akkompagnert av fullstendig akseptabel filmmusikk.


Historien - som absolutt har en klar handling - drives også frem av det usagte. En skal ikke overtolke for mye før man ser at det i det nærmest totalt kvinnefri området også finnes forbudte følelser. Dette er dandert på en ytterst smakfull måte, og man unngår klisjeer (kanskje bortsett fra at man såvidt tangerer det til tider, og får den svakt romantisk anlagte seer til kanskje å håpe at filmen litt skal falle for klisjè-fristelsene litt mer).


Skuespillerne er fantastiske. Spesielt Trond Nilsen som spiller den tydelig homofile Olav er velsignet med et skuespillertalent som få har vist maken til i dette landet på en stund. Han evner å få frem så utrolig mye uten å si noe, og han driver frem mye av spenningen i filmen - og dette ligger ikke så mye i replikkene hans som i blikk, uttrykk, kroppsholdning, tonefall og ja... alt som er usagt. Dette krever talent. Også den andre hovedrolleinnehaveren, Benjamin Helstad, som spiller Erling, er flink.

En del anmeldere har fått med seg at filmen er innspilt i Baltikum, og streifer innpå dette i sin vurdering. Birger Vestmo skriver blant annet for NRK: "Estland er en fantastisk location, og bruken av kulisser, kostymer, frisyrer og maskering er førsteklasses. Det ER virkelig 1915 på lerretet." (http://nrkp3.no/filmpolitiet/2010/12/kongen-av-bastoey/). 


Einar Odden for Filmsiden har gitt den minst fordelaktige omtalen jeg har sett av filmen. Han gir den bare en treer (de fleste gir fem, jeg går for seks), og skriver følgende om stedet for innspillingen: "At filmen i tillegg er synlig innspilt i Estland, tar oss ytterlige ut i råka. Landskapet er baltisk, kornbandene er unorske og landbruksredskapen er fremmed. Til og med hestenes seletøy er fremme. Hvor er vi? Hvor skal dette egentlig foregå? Er soldatene norske? Eller er de fra et eller annet land vi ikke får høre om? I dette tilfelle Estland." (http://www.gd.no/kultur/film/article5420913.ece)

Jeg synes det er helt fantastisk at Estland er valgt som innspillingssted. Landskapet egner seg perfekt for å få til en fantastisk estetikk. Filmen ser faktisk veldig vakker ut (selvfølgelig ikke de voldelige scenene som forekommer og slikt, men naturen), og landskapet trekkes aktivt inn for å skape stemning. Musikken og landskapet utnyttes til fulle på et kunstnerisk vis som norske filmskapere ikke har fått til ofte i filmer jeg har sett, og dette danner noe av bakteppe for den mesterlige avslutningen på filmen. Samme effekt ville ganske enkelt ikke blitt oppnådd i Norge. Å spille den inn på selve Bastøy ville visstnok vært dyrere, men det er også enkelte andre faktorer: Oslofjorden blir ikke så kald og vinterlig som det vi ser i filmen. De majestetiske furuene som guttene også må dra på, finnes ikke på det virkelige Bastøy. Det virkelige Bastøy ser ut, på bilder, til å være rett og slett ganske kjedelig estetisk sett, og naturen det byr på, ville ikke kunne brukes til å få samme estetikk og handling som man ser, spesielt på slutten av filmen. Landskapet på det virkelige Bastøy er rett og slett for åpent til å kunne skape spenning rundt hvor folk er på øyen. Det ville rett og slett ikke egnet seg like godt på film.

Estland og de baltiske landene har en del vakker natur å by på. Estland har mange øyer, som riktignok gjerne er paddeflate, men mange har rik vegetasjon, og øyen Saaremaa (hvor jeg har vært) sammenlignes gjerne med Gotland.

En annen sak er at det slår meg, som tilhenger av europeisk film, at dette godt kan bli populært i Europa også. Spesielt i Baltikum og deler av Sentral-Europa. Her har regissør Marius Holst fått til å legge til flere dimensjoner ved siden av bare handling, og filmen kan roses for de dyptliggende psykologiske strømningene, noe som spesielt muliggjøres av de fantastiske skuespillerne. Dette er virkelig en sjeldenhet av de få i nordisk film, og noe vi sjelden, om ikke aldri, ser i amerikanske filmer. Jeg håper filmen sporenstreks eksporteres over til andre siden av Østersjøen. Den fortjener å bli sett.


Dette er nok den beste norske filmen jeg har sett. Definitivt terningkast seks. 
http://www.vg.no/film/film.php?id=11547

Hard og brutal: Sofi Oksanens bok "Utrenskning"

Aftenpostens kulturdel har gjentatte ganger skrevet om Sofi Oksanen og hennes aktuelle bok "Utrenskning". Dette er kort sagt en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, men også en av de mest ubehagelige.

Handlingen foregår for det meste i Estland, og kretser rundt to kvinner; unge Zara fra det østligste Russland og eldre Aliide som "har levd hele sitt liv på gården i Vest-Estland".

Forfatteren tar opp trafficking og skildrer virkelig hvilke forferdelige former seksualiteten kan ta. Den er ikke noe moralsk pekefinger, og ikke noen klissete feministisk greie, men tvert imot en rå tankevekker. Slik jeg ser det er boken så og si så politisk nøytral som en bok om slike emner kan være. Skal jeg formulere et vagt og noe svevende tema for boken kan jeg si "menneskesinnet". Jeg har lest mange bøker i mitt liv, men få der jeg føler forfatteren skildrer tanker og reaksjoner såpass psykologisk sannsynlig. Kanskje nettopp derfor blir boken så spennende. Den griper tanken din, fordi du på et eller annet tidspunkt havner på en side der det skildres noe kjent psykologisk, og da er man solgt. Derfor blir også boken så "farlig".

"Sofi Oksanen skriver med stor følsomhet for dagliglivets detaljer og historiens lange linjer. Utrenskning er en fortettet og uredd roman om hvordan begjæret får forvridde former når makten og volden rår. Skammen og ydmykelsen følger sviket i kjærligheten", står det blant annet bakpå boken.

Romanen har også en historisk dimensjon. En får et visst innblikk i Estlands historie, selv om det ikke kvalifiserer til å ta noen eksamen på høyere nivå i emnet. Jeg kan minne om at et land som så mange ganger har skiftet regime og system byr på en spennende historie i seg selv, og med dette som bakteppe er det klart man kan spinne mange gode romanideer.

Dette er også en av de mest spennende bøkene jeg har lest. Spennende på den måten at handlingen er så rystende at man ønsker å komme videre for å se om det er noen vei ut av problemene. Dessuten er det uoppklarte greier underveis som en ønsker å komme til bunns i, og som kommer for dagen litt etter litt. Boken kombinerer på den måten utrolig mange ingredienser som gjør at den kan passe for mange. Jeg ble trukket til boken på grunn av gode anmeldelser og at handlingen foregikk i Estland, samt at forfatteren selv er finsk-estisk og slik hadde en god bakgrunn for å skrive om emnet. Likevel er det ingen historiebok.

Kan anbefale boken til folk som er interessert i Estland, Sovjetunionen, spenning, samfunnsproblemene boken tar opp, psykologi, eller rett og slett har sans for god litteratur.

Liten oppdatering, 30. mars 2010: Sofi Oksanen vant nå Nordisk Råds litteraturpris for boken. Velfortjent!

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=595273
http://www.vl.no/kultur/article5047941.ece
http://www.tv2nyhetene.no/dist/nordisk-raads-litteraturpris-til-oksanen-3173009.html
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249506545
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249508262