Omtale av eurovision-sanger del 1

Nå er alle Eurovision-bidragene klare. Eurovision er på mange måter et kommersielt og lite kunstnerisk foretagende, men konkurransen har visse positive trekk. Av alle internasjonale konkurranser, er kanskje Eurovision blant dem som best gir en mulighet til å vise frem musikk fra mindre europeiske land. Kanskje spesielt i Norge kan vi vel ikke nekte for at amerikansk musikk overprioriteres over europeisk, noe som ofte er synd, da veldig mye god europeisk musikk ikke når norske radiostasjoner, og i enkelte tilfeller kanskje nettopp fordi det er europeisk, og ikke amerikansk.

Til tross for noe lav kvalitet på størsteparten av bidragene, er Eurovision spennende både for musikk- show- og Europa-glade mennesker. I år er etter min mening nivået lavere enn på flere år, men selv nå er det noen sanger som er godt hørbare, og allerede har rukket å bli spilt en del ganger både på mp3-spilleren min og datamaskin.

På debattfora på nett er det ofte klaging over at Øst-Europa som regel gjør det bedre enn Vest-Europa i Eurovision. Det tragiske er at norske kommentatorer jevnt frem ofte lar være å høre nøye etter på bidragene fra øst, og fester seg mer ved Storbritannia, Benelux-landene og Frankrike: land som knapt kan sies å ha sendt musikk til konkurransen de senere år. Det er en skjevbalanse i Eurovision: Nord-Europa og Øst-Europa er mer engasjert i konkurransen, og har derfor ofte bedre bidrag enn de sørlige og vestlige landene. I år ser Storbritannia og Frankrike ut til å ha tatt skammen inn over seg da de ikke en gang har kjørt Eurovision som konkurranse, men latt noen mystiske "de" utpeke en låt som definitivt skal bringe æren tilbake til landene. Det kommer ikke til å skje. Også i år tror jeg et nord- eller øst-europeisk land kommer til å vinne Eurovision, rett og slett fordi det er derfra de beste bidragene kommer, jevnt over.

Jeg gir nå en gjennomgang av noen av sangene, for så å fortsette i et senere innlegg.

Albania utmerker seg ofte. Det gjør landet også i år, men ikke positivt denne gangen. Aurela Gace synger "Feel the passion". Sangen har noen etniske elementer og er således interessant. Hovedproblemet er at den ikke er pen å høre på. Dette er selvfølgelig et subjektiv anliggende, men i den grad damen synger med innlevelse og intensitet, noe hun vel gjør, blir meningen vanskelig å fange når hun synger såpass utydelig som hun gjør. Albania har også denne gangen en relativt god musikkvideo, og her ser de ut til å ville vise mest mulig frem av landet, et land som forøvrig har blitt spådd kanskje kunne bli et nytt turist-hotspot om ikke så altfor lenge. Bidraget er på mange måter bra på den måten at det bruker noe av potensialet som ligger i Eurovision som konkurranse, men sangen mangler trykk, og er ikke såpass særpreget eller eksotisk at den får oppmerksomhet på grunn av det heller. Samtidig har jeg sett at en del har likt sangen på nett. Jeg tipper den kommer veldig lavt. Terningkast 2. http://www.youtube.com/watch?v=FQXMK1Rw7nw

Armenia skuffer. Stort. Landet har ikke vært med i Eurovision i mange år, men hadde i fjor et av de beste bidragene, da Eva Rivas sang "Apricot Stone". I år sender de Emmy med "Boom Boom". Sangen forsøker å være morsom, lett og smårar. Det kunne den kanskje vært, om vi ikke hadde hørt det tusen ganger før. Det kan godt hende at vi får høre at "your kisses like-a-like-a boom boom chaka chaka" både i semifinale og finale, ettersom det ikke er så mange andre sanger i samme kategori, men la oss håpe vi slipper. Terningkast 1. 


Aserbajdsjan har som de to andre Kaukasus-landene hatt gode bidrag de årene de har vært med, og var i fjor selve storfavoritten da Safura deltok med "Drip Drop". Hun klarte imidlertid ikke vinne, noe mange begrunnet med motvillighet mot å stemme på låten da den kom nettopp fra Aserbajdsjan, som jo er et hovedsakelig muslimsk land, aller lengst øst i Europa, bare såvidt på den europeiske siden av Uralfjellene. Nettopp at Uralfjellene danner Europas østligste grense ser folk ut til ofte å glemme, og at Kaukasus-landene derfor er europeiske. Dette viser også Aserbajdsjan i år. Som i fjor sender de en moderne, pen og gripende popsang. I år er det Ell og Nikki som deltar med "Running scared". Sangen har selvfølgelig fått en proff musikkvideo, og sangerne er selvfølgelig sjokkpene. Det er sånn sett nærmest noe kynisk over Aserbajdsjans bidrag, da de gjennomført er supergode, slik også Ukrainas bidrag var det over noen år (2004-2009). "Running scared" er en enkel poplåt, og ikke revolusjonær på noen måte, men den er en god poplåt, og er lett å få tak på. Den går garantert til finalen, og kommer nok høyt. Den vinner nok ikke, noe som på enkelte måter er synd, da det ville vært kjempekult å se Eurovision-finalen i Baku. Terningkast 5. http://www.youtube.com/watch?v=Pf5RE2C97mU


Belgia er et av få land jeg som regel totalt overser. Landet byr som regel nærmest garantert på en av "tissepausene" i løpet av Eurovision-kveldene. I år stiller det seg annerledes. Det betyr ikke at sangen er bra. "With love baby" med Witloof Bay er på enkelte måter en typisk belgisk eurovision-sang: småhumoristisk, rar, billig og pussig. Men uten å kunne dra noen begeistring. Noen kan kanskje trekke et lettelsens sukk: oi, det er noe annerledes her. Men annerledesheten byr ikke på mer enn nivået du kan finne i et obligatorisk pausenummer på et prateproblem på en statskanal. Det oser rett og slett litt for mye av at noen har sittet i en kjeller og lekt seg med lyder og ledd litt, og tenkt - jo, dette kan vi sende til Eurovision. Nummeret er ikke kjedelig, og derfor kan vi godt holde oss i sofaen mens Belgia fremfører sin låt i år, men selv om man skulle la seg lede ut i fristelse til å stemme på dette, må vi være såpass ærlige med oss selv å innrømme at vi egentlig ikke kommer til å høre på sangen noe mer. Terningkast 2. 


Bosnia-Hercegovina er et land som jeg har stort sett blanke forventninger til. Rett og slett fordi landet av og til slumper til å sende noe dårlig, av og til noe bra. I år har de sendt den smilende, sjarmerende og noe tilårskomne mannen Dino Merlin som synger låten "Love in rewind". Sangen han fremfører er slettes ikke så verst: sangen er behagelig å høre på, teksten er ikke like bortkommen som de ofte klisjepregede poplåtene som dominerer Eurovision. Han synger: "One to hundred, multiplied by you, it all looks great, it all looks good. Healthy children go to school, my daughter´s in love, my son loves too". Sangen vil kanskje forsvinne litt i mengden, men er da Belgias rake motsetning. Denne legger vi kanskje ikke merke til, men vi vil egentlig høre på den. Terningkast 4.


Bulgaria skulle jeg gjerne ha hoppet over. Poli Genovas "Na Inat" er rett og slett ikke bra. Sangen kan muligens sette seg mellom ørene etter en stund, til tross for en enkel produksjon, men det tar noen gjennomlyttinger før man kommer dit, og teknisk utmerker ikke nummeret seg heller. Stilmessig skiller det seg ikke spesielt ut og kommer til å gjøre det veldig dårlig i Eurovision. Med tanke på at Bulgaria vanligvis har sendt noe interessant til Eurovision kan man undre seg. Kanskje det var noe i den bulgarske teksten som utmerket seg, og at en eventuell oversettelse til engelsk også vil gjøre dette klart for det ikke-bulgarsk-talende europeiske publikum? Terningkast 2. 


Danmark har skilt seg litt ut fra de andre nordiske landene de siste årene med konsekvent ikke å sende gode bidrag. Årets sang "A new tomorrow" synges av "A Friend in London". Dette er også en lett poplåt, lett å synge med til. "Come on girls, come on boys, it´s your future, it´s your choice, and your weapon is your voice". Vanskelig å si hvordan denne vil gjøre det. Sangen er heller ingen revolusjon, men den er grei å høre på. Spørsmålet er om den lykkes i å få oppmerksomheten blant over 40 bidrag? Ellers er sangen litt kjedelig og stillestående, likevel. Best ved tredje eller fjerde gjennomlytting og deretter ferdighørt. Terningkast 3.


Estland har et av årets beste bidrag, og er definitivt best fra de baltiske landene. Getter Jaani synger "Rockefeller street", som er en superglad låt uten å gli over i å bli totalt jordbærisrosa med fyrverkerieksplosjon. Samtidig er det søt bildebruk med ballerinaer og computer game heroes i teksten. Syngedamen er selvfølgelig pen, men det er knapt noen nyhet da dette gjelder for stort sett alle Eurovision-artister. Sangens største problem er kanskje at den er litt for typisk grand prix, men ellers sterk. Terningkast 5. 


Finland har årets aller beste sang. Paradise Oskar synger en nedstrippet gitarballade med den intetsigende tittelen "Da Da Dam". Imidlertid er det nettopp "Da Da Dam" sangeren ikke vil være, for han skal ut "in the world to save the planet". Teksten er utrolig god, i det den forteller en liten historie som er lett å kjenne seg igjen i. Unge Peter som har sterke visjoner som ingen tar seriøst, men der løsningen på verdensproblemene er diffuse. At sangen fremføres med sterk innlevelse og et sjarmerende smil hjelper også. Jeg tror ikke Finland vinner, men det er synd, fordi om det er en sang i år som faktisk virkelig står seg, også utenfor Eurovision, så er det denne. Dette blir nok min eneste terningkast 6 i år. http://www.youtube.com/watch?v=Wx5KvnpCjpY

Georgia sender merkelige "One more day" av Eldrine. Dette kan gå rettveien. Sangen er kanskje ikke den mest behagelige å høre på, men den er alternativ, og den blir nok lagt merke til. Jeg klarer ikke en gang plassere sjangeren. Den vil imidlertid nesten garantert gå til finalen, og den vil gjøre det bra. Mye vil her avhenge av sceneshowet. Hovedproblemet med denne låten er at den ikke vil nå et bredt publikum. En rappesekvens hjelper nok til å gjøre sangen mer aktuell, men samtidig er den litt for hard til å kunne appellere til alle. Personlig liker jeg ikke helt sangen, men den er grei teknisk sett. Terningkast 4. 


Jeg satser på å fortsette gjennomgangen snart.

http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10084977
http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=10099356
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10099404
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082870
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082826
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082864
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10093024
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10093127

Sofi Oksanens nye pillethriller

Da jeg så finsk-estiske Sofi Oksanens "nye" bok stå i bokhyllen på Akademika i går, fem minutter før de stengte, kom jeg med et gisp og gikk rundt med et smil i timer etterpå. Jeg hadde akkurat kjøpt en perm med plastlommer til de ulike avissidene jeg bruker som kildemateriale i bacheloroppgaven min, og ante fred og ingen fare da jeg nærmet meg utgangen av butikken. Men den gang ei - den gule forsiden med Sofi Oksanen i giganttyper (ala Dagbladets forsideoverskrifter, nærmest) fikk meg til å stille meg i kø igjen, og legge ut 349 kroner.

Min ekstatiske begeistring fortsatte sin jordiske manifestering ved kassen da jeg i vill lykkerus fortalte om hvordan Sofi Oksanen er den nye Lev Tolstoj, at hun vil få Nobels litteraturpris snart, helt sikkert - ja, hun er helt fantastisk. Etterpå kunne jeg gå og spise, men jeg klarte ikke la være å lese. Ja, jeg avbrøt lesningen i Arto Paasilinnas "Tordengudens sønn" fordi jeg ikke klarte la være nok en fantastisk bok fra Oksanen.

Klokken halv tre i natt var boken ferdig lest og jeg kunne snart sove, etter å ha roet ned nervene etter å ha vært i Oksanens mørke litterære angstverden i noen timer. Ja, for Sofi Oksanen skriver om angst, og det på en flott og interessant måte. Romanen er absolutt psykologisk troverdig, akkurat som de to andre romanene hennes som også tar opp psykiske problemer; "Stalins kyr" og "Utrenskning".

På baksiden av boken står det: "Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute. Baby Jane er en sterk kjærlighetsroman og en roman om angst utenfor kontroll."


Angsten er uforståelig, både for en selv og for de rundt. Den holdes hemmelig, den settes ikke ord på. Man forteller om antidepressiva, om beroligende piller, men man forteller ikke om angstens innhold. Man forstår den ikke selv. Piki er redd for butikker, hun tør ikke handle selv. Hun savner antikvariater, men går ikke dit. Hun reiser ikke. Men hun er kul. Hun puler alle, hun går fra forhold til forhold. Hun har ikke skikkelig jobb, men lever livet på klubber og diskoteker i perioder. Hun er beundret og folk tar etter henne.

Angsten snakkes ikke om. Psykologer og medisiner virker ikke. Jeg-personen i boken (som ikke er Piki) har også slitt psykisk, men forstår ikke Piki.

Man sorterer bort. Butikken er borte. Handleturene er borte. Jeg-personen har også sortert. Ikke orket å gå ut i perioder. Men etterhvert blir det fremskritt for henne. Hun følger den samme tralten, men mer av vane enn av plutselige skrekkanfall. Piki går det bare verre og verre med.

Leseren forstår ikke hvorfor, men det forstår egentlig ikke hovedpersonene i boken heller, selv om det kan være at Piki har opplevd noe grusomt hun ikke sier noe om.


Sofi Oksanen har en fantastisk evne til å drive frem realistiske historier med å fokusere på menneskesinnet og dets forandring, ofte i negativ retning. Selv om temaene spiseforstyrrelse (som i "Stalins kyr") og angst (i "Baby Jane") er skrevet om før, gjør Sofi Oksanen det på en elegant måte, og gir leseren del i lidelsen. Imidlertid går det så fort å lese bøkene hennes som pisker leseren frem i spenning, at man ikke blir fanget i mørket lenge, og det blir et dypdykk i viktige, men vonde tema, men der man snart kommer opp igjen. Sofi Oksanens bøker er viktige fordi de gir leseren en større forståelse av emner man ikke like lett kan forklare i tørr, akademisk språkdrakt.

Samtidig mangler "Baby Jane" historie- og kultur-aspektet som vi finner i "Stalins kyr" og "Utrenskning", og dette er den eneste av Sofi Oksanens tre bøker som ikke til dels omhandler Estland og postsovjetiske forhold.

"Baby Jane" utkom opprinnelig på finsk i 2005, men er oversatt til norsk først nå. Den er kortere enn de to andre bøkene, og mer konsentrert. Romanen konsentrerer seg rundt de to hovedpersonene, men fra jeg-perspektiv. Den foregår utelukkende i Helsinki og hopper ikke så mye i tid som vi ser spesielt i "Utrenskning". "Baby Jane" er på mange måter mer klassisk i oppbygningen, men likevel et mesterverk. Fortsatt er nok "Utrenskning" favoritten min, men Sofi Oksanen har nok en gang skrevet en bok på seksernivå. Det synes utrolig at en slik forfatter fortsatt kan finnes i 2011, men det er altså tilfellet.

Sofi Oksanen sentimentaliserer ikke homofili i romanen, noe som ville vært lett å gjøre. Likevel får hun frem fremgangen i homofiles stilling med at det lesbiske paret ventet på partnerskapsloven sånn at de kunne gifte seg. Måten det er skrevet på antyder ikke at det er legningen til jentene som har ført til problemer, men leseren kan likevel tenke seg til det. Det er ingen hemmelighet at homofile oftere har psykiske lidelser enn heterofile. Dette har nok flere forklaringer, men den evige usikkerheten rundt hvordan noen vil reagere når de finner ut om legningen er mildt sagt vond. Uttrykket "komme ut av skapet" er misvisende - det finnes intet big bang, det er daglige pling, små hopp i brystet - raske tanker på høygir: passer det å si at jeg har kjæreste av samme kjønn nå, er jeg etisk forpliktet til å si det, sier jeg det for å provosere osv. Det er lett å flykte inn i et ensidig homofilt miljø, eller velge den andre ytterligheten - fortielsen og skuespillet. Balansegangen som ligger i å være som ellers, men samtidig åpent homofil, er vanskelig og får mange til å tippe over i ytterpunktene. I mellompunktet ligger den daglige konfrontasjonen, de daglige usikkerheter - at man aldri finner svar på når man skal si ting, når det er naturlig og når det ikke er det. Det er vanskelig å gjøre det til noe annet enn en hemmelighet man betror. Piki i romanen har valgt et ensidig homofilt miljø, og stempler jeg-personen som sviker fordi hun også har en annen side.

Pikis usikkerhet kommer også frem i det hun beveger seg fra jente til jente, men lar de upersonlige tingene forbli de samme. Klamrer seg til sofaen sin, men går fra person til person.

Dette er en bok du ikke kan la være å lese, og det samme gjelder Sofi Oksanens to andre bøker, spesielt "Utrenskning".

Ellers er det bare å vente på neste bok om Estland. Sofi Oksanen planlegger nemlig en slags serie som skal foregå i Estland. Det blir spennende.

Hun kritiserer gjerne Vest-Europas manglende kunnskap om Baltikum og Øst-Europas historie, og har mange viktige poenger her. Sofi Oksanen gjør en viktig innsats for å få folks forståelse inn i de moderne geopolitiske realiteter.

Sofi Oksanen er en genuint nordisk forfatter. Og Nord-Europa, det er Litauen, Latvia, Estland, Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island.

I innlegget her er tre ulike bokforsider. I rekkefølge er det den norske forsiden, den brukt i Sverige og Finland, og sist den estiske.

http://www.svd.se/kulturnoje/nyheter/sofi-oksanen-har-valt-nytt-forlag_5294919.svd
http://www.aftonbladet.se/kultur/teater/article8409650.ab
http://www.expressen.se/1.1936088
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249507940

Jeg har sett saunafilmen

Enda et kulturbidrag har hoppet over fra Finland, og i dette tilfellet, lagt seg på lerretet på norske kinoer. Det er alt i alt ganske fornøyelig. Den allerede halvlegendariske saunafilmen - legendarisk fordi den faktisk har blitt godt promotert, alt i alt - handler om menn i sauna. De finske mennene åpner seg for hverandre og seerne, og forteller om sine bekymringer. Det er ofte samlivet det handler om, og det er dramatiske saker, noe av det. Det er nemlig ikke de ordinære historiene som kommer frem, selv om de nok er velkjente for noen, men de vonde. Imidlertid fremsies det i en setting som visstnok er svært så ordinær - badstuen.

Hvis vi smaker på ordet badstue, fremfor sauna, så er det morsomt at det hele ender med -stue, ettersom finnene i filmen ser ut til å kunne trives vel så godt i en telefonkiosk eller en campingvogn med damp som i en dampstue. Saunaene kan visstnok anlegges overalt. "Over hele Finland finner du mengder av slike odde saunakonstruksjoner. Det er et uttrykk for finnenes kreativitet, men sier også noe om vårt behov for sauna. Vi vil helt bokstavelig anlegge badstue hvor som helst", sier regissør Mika Hotakainen i et intervju i Ny Tid.

Vi får se mange forskjellige badstuer og mange forskjellige menn i løpet av filmen. Kvinner er mer eller mindre fraværende - vi ser en mann med sin kone tidlig i filmen, men derfra er kvinnene ganske fraværende, annet enn som samtaleemne. Hvordan prater så disse mennene om kvinner? Jo, selv om mennene her er alene, er det ikke nedsettende, selv om mange har vonde erfaringer. Filmen viser også at menn har følelser, vi også.

Hvordan fungerer egentlig filmen? Er det ikke noe pussig å ha en serie badstuescener med menn som utleverer seg selv?

Filmen glir ganske godt av gårde, og innimellom får vi lyst til å reise til Finland på grunn av de vakre og til tider mesterlig filmede/fotograferte naturbildene som tidvis tjener som avbrekk mellom to badstuescener. Filmmusikk i bakgrunnen som kan oppfattes forstyrrende. Filmen er ganske nedstrippet i seg selv, i og med at den har et relativt konkret tema, og lite variasjon i handling og location (bortsett fra at vi ser dette mangfoldet av saunaer). Ville den da vært tjent med å ta linjen helt ut og fjerne noe av bakgrunnsmusikken, også? Ville det fremhevet det såre litt mer, og latt mennene fremstå enda mer uten sikkerhetsnett?

En mann forteller om sin sorg da han mistet ett av sine tvillingbarn. Tallet to syntes for ham et ugunstig tall. Konens første graviditet hadde endt med abort, så da hun ble gravid for andre gang, var det første gang han talte to i forbindelse med barn. Hun fødte tvillinger, og ett av barnene døde etter to år. Var det meningen at de skulle ha to barn? Han fikk problemer med å se tvillinger. Det gjorde vondt. Etterhvert gikk det noe bedre, men fortsatt var det smertefullt å se små tvillingbarn. Det kunne synes som om mannen hadde en redsel som nærmest nærmet seg det fobiske. Dette er også den mannen som reflekterer mest i filmen og filosoferer videre. Han nevner at finske menn skulle drikke og holde kjeft, ikke gråte. I sin oppvekst hadde han, og andre med ham, ikke lært hvordan man skulle forholde seg til smerten. Men hvordan kan man sette ord på ting? Han hadde alltid vært en hjerne-person, som skulle kunne tenke seg til alt, rasjonalisere alt. Men hvordan rasjonaliserer man tapet av et barn? Det synes uforståelig, ubegripelig, meningsløst. Hva gjør man så?

Disse tankene vil jeg ta videre. Det er utrolig mye, spesielt psykisk, som er vanskelig å sette ord på. Det er mye vi ikke snakker om, mye som ikke har et ord. I dette tilfellet festet jeg meg veldig med at han var redd for å se tvillinger etter hendelsen. Jeg har selv opplevd lignende ting. Jeg har vært redd for noe så dumt som en stavelse. Antagelig i mindre grad enn denne mannen var for å se tvillinger, og min bakgrunnshistorie var mindre dramatisk. Imidlertid var det nærmest vondt når stavelsen skulle dukke opp i en setning, eller jeg måtte skrive ordet med stavelsen i. Tidvis har jeg vært nærmest redd for bestemte ord. Ord som ikke skal sies. Ikke spesielt dramatiske, ikke spesielt skumle ord. Helt, tilsynelatende, vanlige ord, som gir vonde assosiasjoner. Men dette er noe jeg ikke tenkte over. Hvorfor? Fordi det ikke var blitt sagt at noe slikt eksisterte. Det var ikke noe man skulle hefte seg med. Det er irrasjonelt, og rart. Det er forståelig å sørge over et barn, men er det forståelig å være redd for tvillinger om du ikke vet bakgrunnshistorien?

Mannen med tvillingene var den siste i filmen. Jeg vet ikke om det var lurt å sette den mest veltalende og dype mannen sist. Han oppsummerte mye på en god måte, og lot det være rom for refleksjon videre, noe som tjente sin hensikt. Samtidig følte jeg at jeg da fikk svar på hva det var jeg hadde savnet tidligere i filmen: nettopp den dybden som han la for dagen. Samtidig er det begrenset hvor fortjenstlig det er å rasjonalisere og filosofere ihjel en tilståelse og en vond beretning. Holder det ikke å fortelle det som det var, wie es eigentlich gewesen?

Filmen klarte, for mitt vedkommende, å gi startskudd til en interessant samtale og refleksjon. Det klarte den. Jeg følte imidlertid ikke at jeg ble spesielt rørt eller at filmen var spesielt morsom. Det var noen halvhumoristiske innslag, og de hjalp nok for å ta brodden av de sårbare aspektene. Samtidig klarte ikke jeg å bli dratt innenfor nok til at jeg ikke lenger holdt lerretsscenarioet på en viss avstand. Kanskje man ville klart det med å fjerne bakgrunnsmusikken, eller kanskje det er min empati det er noe galt med. Ikke det at det ikke er rørende historier og fine sekvenser. Men jeg har sett mer rørende filmer i det siste, som norske "Kongen av Bastøy" og indiske "Guzarish". Det beste med filmen er imidlertid at den for et øyeblikk gir mennene tilbake definisjonsmakten over seg selv. Regissør Mika Hotakainen sier til Ny Tid: "De siste 10-15 årene har det vært laget mye finsk film med gode kvinnehistorier. Men i mange av disse er mennene redusert til stille, følelsesløse stereotyper". Det er nok ikke bare i finske filmer det er tilfellet. Det er likesåvel i den offentlige debatt, i klasserommet der triumferende feministlærere kan fortelle at jenter gjør det bedre enn gutter og ellers. Gutter er alltid problemet, enten er vi kriminelle, eller så er vi horekunder, eller så gjør vi det dårlig på syskolen, eller så - Gudforby - sitter det mange av oss i et styre av noe slag. Det er fint at man for en gang skyld kan få snakke med egen stemme. I dagens Norden er det i altfor stor grad radikale feminister som definerer menn. Jeg håper denne filmen, sammen med andre trekk, som for eksempel Babelfish sitt melodi grand prix-bidrag, "Depend on me", som handler om betingelsesløs farskjærlighet til eget barn.

"Fortellinger fra saunaen" er en interessant film alt i alt, som jeg kan anbefale å se. Den er likevel en relativt akademisk affære, i og med at det ikke er den mest spennende adrenalin-underholdningen du kan se. Imidlertid har du godt av noe mer virkelighetsnært. Jeg tror jeg vil gi den en svak femmer, men filmen har også jevnt over fått veldig gode kritikker. Klassekampen gav den til og med sekser, ellers ligger det på femmere, og noen få firere.

Lese mer kan du gjøre hos mange av nettavisene, blant annet VG: http://www.vg.no/film/film.php?id=11732

Hard og brutal: Sofi Oksanens bok "Utrenskning"

Aftenpostens kulturdel har gjentatte ganger skrevet om Sofi Oksanen og hennes aktuelle bok "Utrenskning". Dette er kort sagt en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, men også en av de mest ubehagelige.

Handlingen foregår for det meste i Estland, og kretser rundt to kvinner; unge Zara fra det østligste Russland og eldre Aliide som "har levd hele sitt liv på gården i Vest-Estland".

Forfatteren tar opp trafficking og skildrer virkelig hvilke forferdelige former seksualiteten kan ta. Den er ikke noe moralsk pekefinger, og ikke noen klissete feministisk greie, men tvert imot en rå tankevekker. Slik jeg ser det er boken så og si så politisk nøytral som en bok om slike emner kan være. Skal jeg formulere et vagt og noe svevende tema for boken kan jeg si "menneskesinnet". Jeg har lest mange bøker i mitt liv, men få der jeg føler forfatteren skildrer tanker og reaksjoner såpass psykologisk sannsynlig. Kanskje nettopp derfor blir boken så spennende. Den griper tanken din, fordi du på et eller annet tidspunkt havner på en side der det skildres noe kjent psykologisk, og da er man solgt. Derfor blir også boken så "farlig".

"Sofi Oksanen skriver med stor følsomhet for dagliglivets detaljer og historiens lange linjer. Utrenskning er en fortettet og uredd roman om hvordan begjæret får forvridde former når makten og volden rår. Skammen og ydmykelsen følger sviket i kjærligheten", står det blant annet bakpå boken.

Romanen har også en historisk dimensjon. En får et visst innblikk i Estlands historie, selv om det ikke kvalifiserer til å ta noen eksamen på høyere nivå i emnet. Jeg kan minne om at et land som så mange ganger har skiftet regime og system byr på en spennende historie i seg selv, og med dette som bakteppe er det klart man kan spinne mange gode romanideer.

Dette er også en av de mest spennende bøkene jeg har lest. Spennende på den måten at handlingen er så rystende at man ønsker å komme videre for å se om det er noen vei ut av problemene. Dessuten er det uoppklarte greier underveis som en ønsker å komme til bunns i, og som kommer for dagen litt etter litt. Boken kombinerer på den måten utrolig mange ingredienser som gjør at den kan passe for mange. Jeg ble trukket til boken på grunn av gode anmeldelser og at handlingen foregikk i Estland, samt at forfatteren selv er finsk-estisk og slik hadde en god bakgrunn for å skrive om emnet. Likevel er det ingen historiebok.

Kan anbefale boken til folk som er interessert i Estland, Sovjetunionen, spenning, samfunnsproblemene boken tar opp, psykologi, eller rett og slett har sans for god litteratur.

Liten oppdatering, 30. mars 2010: Sofi Oksanen vant nå Nordisk Råds litteraturpris for boken. Velfortjent!

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=595273
http://www.vl.no/kultur/article5047941.ece
http://www.tv2nyhetene.no/dist/nordisk-raads-litteraturpris-til-oksanen-3173009.html
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249506545
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249508262