Hvordan jeg forbereder meg på reise

Språk, historie, huskeliste, reiseguide.

Noen vil hevde at jeg reiser mye. Det kan være. Men jeg reiser da ikke bare. Jeg bor også. I korte perioder på forskjellige steder. Reiser jeg mye? Ja, jeg gjør vel det, men alderen min gjør fortsatt at jeg ikke kan konkurrere med mine eldre likesinnede som har hatt flere år på å se verden og mer penger.

Jeg ville stilt bedre på arbeidsmarkedet om det jeg hadde lært på reiser og forberedelser hadde like mye verdi i den norske papirkulten som et emne i "Ibsen's oeuvre in a biographical, aesthetic and historical perspective" eller "Erkjennelsesteori II med lite essay med lite essay" (essay to ganger, ja) fra Universitetet i Oslo.

Hvordan forbereder jeg meg så på å reise eller på å bo?

Da jeg reiste til Ukraina, for eksempel, i 2008 frisket jeg opp mine kunnskaper i det kyrilliske alfabetet. Jeg kjøpte reiseguide fra Lonely Planet og spill for å lære meg ukrainske fraser.

Da jeg reiste til Ukraina igjen i 2010 var det ny reiseguide (fra Bradt denne gang) i tillegg til den forrige, men i mellomtiden hadde jeg jo tatt flere fag om Øst-Europa og lest enda mer litteratur derfra enn jeg hadde før den første turen, så det var allerede som å reise hjem. Bokstavene var da heller ikke glemt.

Før jeg reiste til Armenia i april i år gikk jeg selvfølgelig til anskaffelse av en guidebok og printet ut sider  om det armenske alfabetet for å lære meg så mye som mulig av det. Jeg fant til min store overraskelse riktignok ut at det meste var godt merket på engelsk og russisk i tillegg til armensk så mine ervervede ferdigheter i armensk alfabet fikk fort gå i glemmeboken dessverre. På dette tidspunktet hadde jeg også oppdaget reise-commercials på Youtube og diverse videoer. Søk på landet du skal til eller er interessert i og legg til "tourism". Mye fint å se. Hva gjelder Armenia forelsket jeg meg også i duduk-musikk, for å sette meg i skikkelig armensk stemning. Duduken har blant annet vært brukt i en del eurovision-sanger, men også i den meget kjente "My heart will go on" med Celine Dion. Jeg har hørt en del på en av Armenias mest kjente dudukspillere, Djivan Gasparian. Sjekk for eksempel ut Alagiaz på Youtube. 


Noe av det første en gjør er selvfølgelig å sjekke om en trenger visum, hvordan dette visumet er, hvor man må henvende seg for å få det og hva som kreves. Noen land har så omstendelige visumkrav at en ender opp med ikke å reise dit og heller velge noe annet. Om man vil for eksempel til Kaukasuslandene for å se på gigantiske fjell velger man fort Armenia eller Georgia fremfor Aserbajdsjan når en ser at sistnevnte krever visum, og du ikke kan få det på flyplassen eller nettet som med Armenia. 


Før jeg først flyttet til Litauen i 2008, hvor jeg bodde ett år, begynte jeg allerede å lære meg små fraser på litauisk og lese om Litauens historie og samfunn. Forøvrig hadde jeg jo allerede vært der før, i 2007, før jeg dro dit på sommerkurs i 2008 og bestemte meg for å ta en hel årsenhet i språket. 


Videre er det greit å plassere stedene en reiser til i ens mentale kart. Mye nyttig statistikk kan en finne for eksempel på CIA World Factbook sine nettsider. 


Mye kan anes av kultur og forhold i skjønnlitteraturen. Ofte har store land mer litteratur å skilte med, om ikke annet fordi små språk sjelden blir oversatt, spesielt når det er så vanskelig å bli oversetter som i Norge. Helst skal en jo være med i Oversetterforeningen for å få oversatt noe, men for å bli medlem der må en ha oversatt en hel del allerede. Før India i sommer leste jeg reiseskildringen "I Kalis tid" av William Dalrymple, samt "India - stevnemøte med skjebnen" av Torbjørn Færøvik. I India kjøpte jeg også den berømte "The white tiger" av Aravind Adiga (veldig bra bok - anbefales) og like etter jeg kom tilbake leste jeg også "Dyrets folk" av Indra Sinha. Indisk mat og Bollywood var allerede meget kjent, for å si det slik. Hva spiser folk om de ikke spiser indisk mat? 


En kan gjerne også prøve ut oppskrifter fra landene en skal til før en reiser dit. Jeg lagde blant annet ørret på armensk vis før jeg reiste til Armenia. 


Nå, før jeg flytter til Bolivia for tre måneder, etter å ha bodd i Estland noen måneder med studier som jeg bestemte meg for ikke å gå videre med (les Songen om mitt liv), har jeg frisket opp litt spansk ved å lese (snart ferdig) "El amor en los tiempos de cólera" av Gabriel García Márquez på originalspråket. Jeg prøver å bøte på at jeg kan femhundreogsekstisju ganger mindre om Sør-Amerika enn Øst-Europa med å lese litt latin-amerikansk historie, og jeg har selvfølgelig kjøpt reiseguide-bøker, og lest informasjon fra hjelpeorganisasjonen jeg skal jobbe for. 


Så er det listene. Denne gang har jeg brukt en ny taktikk med å lage en rotete skrableliste der jeg blander det jeg må huske å ta med og det jeg må gjøre like før jeg reiser. Fordelen med dette er at jeg ikke velger bort å skrive noe på listen slik jeg kunne gjort om jeg hadde bestemt meg for at den kun skulle være for ting som skal med, eller kun for gjøremål. Faren ved ikke å skrive noe er at det glemmes, så klart. Da er det kanskje bedre å være rotete og skrible ned alt en kommer på. 


Vaksiner, dere. Vaksiner. Hepatitt A og B burde vel vært gratis og gitt til alle da dette er sykdommer vi ikke er garantert frihet fra heller i Norge. Disse vaksinene anbefales ofte selv for reiser i Europa. Når en skal lenger bort kommer gulfeber-, tyfoid-, tetanus-, og andre vaksiner. Ja, også malariatablettene, muligens. 


Jeg tror nøye forberedelser er veldig viktig, både for egen sikkerhet og for i det hele tatt å forstå hva en har rundt seg når en kommer til reisemålet en skal til. 


Viktigst av alt er pass, penger, kort, mobiler, ladere, flyreservasjoner, passende klær og muligens forsikring. Alt som er sør for Norge er ikke varmt. Det var bitende kaldt da jeg var i Budapest i desember i fjor. 


... og du vet ikke hvordan reisen, eller noen annen bit av fremtiden vil bli før du har foretatt den.

Reise til Armenia

Jeg hadde faktisk drømt om Armenia - om Jerevan, til og med - hovedstaden, om natten. Gjentatte ganger. Jerevan, som stort sett er en samling sovjetblokker, grønne trær, eksos, glorete skilt og syke statuer, ligger imidlertid under det gigantiske, og ikke rent lite legendariske, Ararat-fjellet. Legendarisk er det i forbindelse med kristendommen og jødedommen, da Noahs ark endte opp på toppen av dette fjellet etter syndefloden. Ikke helt ueffent denne gang, da toppen faktisk er 5,137 meter over havet. Stigningen er også imponerende da Jerevan ligger 989 meter over havet, og stigningen ergo er på over 4000 meter!

Jeg må innrømme å ha vært lettere - eller hardere - panisk før jeg reiste til Armenia. Først av alt - Armenia er langt borte - og høyst interessant. Visum var lett å få. Det kan du bestille på nettet, og det hele foregår raskt og ubyråkratisk, noe det meste også gjør for turister i Armenia. Jeg skulle mellomlande lenge på Sheremetyevo-flyplassen i Moskva. Man trenger ikke transitvisum for å mellomlande på denne flyplassen, så lenge man ikke beveger seg ut dørene, vel og merke. Det hele er litt synd, for på tilbaketuren min til Norge, var jeg cirka 11 timer på denne flyplassen, og det var ikke noe vits å tenke på en gang å gå ut til et av hotellene som lå like utenfor glassveggene på flyplassen. Å skaffe seg russisk visum er en tung affære, og ikke minst koster det litt. Imidlertid må jeg si at flyplassen i Moskva er bedre enn sitt rykte. Jada, folk smiler lite, og servicen kan neppe sies å være eksemplarisk, men så var den da heller ikke grusom, ihvertfall ikke på sikkerhetssjekken. Enkelte av restaurantene tar ikke kort, eller de tar kun russiske rubler, men det er bare å traske litt videre til en ny kafé eller restaurant. Fenomenet er selvfølgelig noe merkelig, men det er ikke så galt. Ikke velg bort billige Aeroflot-billetter fordi det er mellomlanding i Moskva. På grunnlag av mine erfaringer var det slettes ikke så ille. Flyplassen i Jerevan i Armenia har en helt ny og flott terminal, og det stod linet opp med folk som kunne forklare og svare på spørsmål på engelsk selv om flyet landet midt på natten. 

Vi overnattet på hotell Regineh, som jeg godt kan anbefale. Det ligger noe utenfor sentrum, men er derfor også merkbart billigere, og hotellet har meget høy standard. Frokostbuffeten er kjempebra, rommene mildt sagt kjempestore i forhold til prisen, og personalet var hyggeligere enn noe annet sted jeg har vært. Mer hjelpsomhet skal man lete lenge etter, og i et land som Armenia, hvor langt fra alle kan engelsk, er det viktig å ha noen som kan hjelpe med råd og tips. 

Første dag vandret vi rundt i Jerevan. Bildet til venstre er fra Republikkplassen. Jerevan er en heller grå by, som kompenserer med å ha masse trær og grønt rundtomkring. Første dag vi var der var det regn, men Armenia er ellers et meget tørt land. Jerevan har i overkant av en million innbyggere, og det festligste med byen er definitivt de mange statuene, hvorav noen er av sovjetisk fabrikasjon, mens andre er av armensk nasjonal betydning, mens atter en tredje kategori er mer kunstnerisk, og dette er også den mest interessante. Spesielt kan man se dem under Kaskaden, som er en endeløs trapp som leder opp mot et nasjonalmonument. 

Dag to reiste vi til Sevan-sjøen. Her lå det snø på fjellene rundt, og det er således vanskelig å tro at sjøen er et badested om sommeren. Vi så Sevanavank-kirken og gikk tur på et lite fjell like ved. Vakkert, med flere vinterblomster. 

Bare å kjøre fra Jerevan til Sevan var en opplevelse, med fantastisk utsikt over store fjell og flott natur. Transportmiddel nummer en i Armenia ser ut til å være taxi, som er latterlig billig, og finnes i overflod. Også til Sevan-sjøen tok vi taxi, og taxisjåføren kom tilbake noen timer senere til avtalt tid og tok oss med tilbake til hotellet i Jerevan. Jeg vil anbefale reisende å avtale med taxisjåførene å komme tilbake. Dette vil muligens koste noe, men du vet du har en hederlig sjåfør. Om du bare sitter på med noen som tilbyr taxi tilbake til Jerevan kan du risikere å betale blodsummer, noe du ikke vil. 

Dag tre så vi de typiske turistattraksjonene Garni, Geghard og Khor Virap. Khor Virap ligger like under Araratfjellet og byr således på gode muligheter for spektakulære bilder. Personlig syntes jeg muligens Garni er mest interessant, da dette er et eldgammelt tempel i gresk stil. Alle tre stedene er omringet av vakker natur, og lett tilgjengelig fra Jerevan. Også til disse stedene var det en fin tur i seg selv. Taxisjåføren satte på akkurat min favorittmusikk, og spilte artister som Akcent, Edward Maya & Vika Jigulina, samt Bollywood-aktig musikk. Rundt disse stedene var det selvfølgelig turistboder, og også salg av søtsaker og slikt. Det er visstnok relativt vanlig å gå tur mellom Garni og Geghard, i canyonen som er mellom dem, men jeg har lest om folk som har gått vill og endt opp i en bygd istedet. Ikke at det ville vært en stor katastrofe, men vi gadd ikke ta sjansen på det, da vi ikke hadde med mat. Været var fint denne dagen, og det var nesten kvelende varmt, enda det bare var april. Riktignok ligger Armenia langt sør, og det er visst grotesk varmt i Jerevan om sommeren, selv om det ligger relativt høyt oppe. Området rundt Khor Virap er nærmest ørkenaktig, og herfra forklarte taxisjåføren på noe som nok var en miks av armensk, russisk og engelsk at vi kunne se over til Tyrkia og Araratfjellet, som likevel var skjult bak tåke, noe det var mye av tiden. Denne tåken kunne skyldes mye, men mest av alt varmen. Om sommeren er det visstnok et sjeldnere syn, i det hele tatt. I et av - ja, hva heter det - "kapellene", i Khor Virap kan man klatre ned en rak stige ned i et dypt hull. Her er det nettopp et slags nytt kapell. Dette var i det hele tatt morsomt, da jeg var redd for edderkopper eller hva annet kunne eksistere av utøy i den lille "sjakten" jeg klatret ned i, og det var et lite adrenalinforetagende. 

Dag fire var tid for nok en dag i Jerevan. Vi tok igjen noen etasjer i det gigantiske kunstmuseet, som er det tredje største i det tidligere Sovjetunionen, og har ihvertfall seks etasjer med utstilling. Det var også denne dagen vi i hovedsak utforsket området rundt Kaskaden, og ikke minst den flotte parken like ved, som har en kunstig sjø med båter for utleie, så det ut til. 

Dag fem var det fjelltur med to guider til Hatis-fjellet, som ligger et stykke fra Jerevan. Turen tok seks-syv timer, og guidene tok bare 25.000 dram for tjenesten, hvilket i norske kroner er 356, altså en timelønn på 25 kroner. Guidene var veldig hyggelige og det armenske påskefjellet var en opplevelse med flott utsikt og karakteristiske kaukasiske myke bølgefjell. Flott temperatur og vær, men det ble merkbart kaldere etterhvert som vi kom lenger opp. Vel oppe var det laget til en slags hule til ly for vinden som var grusomt kald. Her spiste vi heller mye, før vi tok skrytebilder og var stolte av oss selv, for så å ta fatt på nedturen. Også Aragats-fjellet, det største fjellet som faktisk er på armensk territorium (Araratfjellet er faktisk i Tyrkia), er mulig å bestige om sommeren. Dette fjellet er av vulkansk opprinnelse og har fire topper, men den høyeste er 4095 meter over havet. Imidlertid er det i april heller utilgjengelig. Armensk natur er definitivt den største attraksjonen i landet, ved siden av de karakteristiske kirkene, og heldigheten er at den er relativt lett tilgjengelig. Dette var definitivt den dagen vi syntes var morsomst, spesielt ettersom naturen var hovedmålet med turen, selv om det for en Øst-Europa-student også er interessant å se variasjonene innenfor regionen, generelt. 

Dag seks var tid for omvisning på Ararat-brandy-fabrikken i Jerevan. Ararat-brandyen er berømt i Øst-Europa, og Winston Churchill fikk også tilsendt årlige leveranser spesielt fra Armenia. Man fikk også smake ulike årganger med sjokolade som tilbehør. Hyggelig og pen omviser. Vi var også innom Matenadaran, som er en samling gamle historiske verker og dokumenter. Et av verdens største samlinger av middelalder-litteratur. Noe av dette er på utstilling, og noe er også interessant, grunnet miniatyrene og kalligrafien, samt bare å se så eldgamle bøker. Selve bygningen er også flott, med mange statuer utenfor, og staselig interiør. Armenia fikk tidlig sitt eget skriftspråk, utviklet av Mesrop Mashtots i år 406, det vil si før det kyrilliske alfabetet, for eksempel. 

Dag syv reiste vi til Ejmiadzin som ofte kalles Armenias vatikan. Armenia har sin egen kirke, som er noe annerledes enn de typiske tre retningene. Armenia var forøvrig verdens første kristne land, for dem som ikke visste det. Ejmiadzin er definitivt verdt et besøk. Utrolig vakkert og fredfullt sted, tross mange turister. Deilig med friskere luft etter en dag i den eksosfylte millionbyen Jerevan, hvor folk fortsatt kjører rundt i Ladaer. Ikke alle, vel og merke. Bilparken er høyst mangefasettert. 

24. april, som var den siste dagen jeg tilbrakte i Armenia, deltok jeg i tog til minne for det armenske folkemord i 1915. Jeg var også innom folkemordmuseet, hvor det tilfeldigvis var en ekstra utstilling om Skandinavias respons på handlingen. Nansen er kjent for sitt engasjement for Armenia, men også Bjørnson og en rekke misjonærer viste interesse. 

Vil absolutt anbefale å reise til Armenia, spesielt om en er interessert i natur eller gammel historie. Det er relativt billig å feriere der, selv om hotellene er noe over generelt allment øst-europeisk nivå i pris. Landet er veldig åpent, og det er informasjon på engelsk nesten overalt. Selv langs veiene og på utsiden av butikker, ihvertfall i nærheten av Jerevan, er det som regel skrevet på armensk, engelsk og russisk. Engelsk-kunnskapene blant folk flest er så som så, men en av de hyggelige resepsjonistene på hotellet kunne fortelle at man nå begynte å lære engelsk fra man var 7 år eller så. Noe av det flotteste med Armenia er kanskje menneskene. Ved siden av at det er mange særdeles vakre både menn og kvinner å se, er folk også veldig åpne, og smiler oftere enn i mange andre øst-europeiske land, selv om man tidvis også ser mer roping og voldsomme fakter. 

Det finnes en god del reisemateriale om Armenia, selv om informasjonen på norsk fortsatt er skral. Dagsavisen har en fin artikkel kalt Fjellturist i Armenia: http://www.dagsavisen.no/reiseliv/article450523.ece

Anbefaler også Lonely Planets reiseguide til Georgia, Armenia og Aserbajdsjan, selv om den skriver om relativt få av restaurantene i Jerevan, og en av de omtalte restaurantene var det eneste stedet vi opplevde å få grusom service, Caucasus Tavern het det, og bør unngås for enhver pris, mener nå jeg. Ellers var alle restaurantene gode. Trist nok fikk jeg ikke med meg navnet på en av de beste restaurantene vi var på, som hadde musikere begge kveldene vi var der. Flinke, sådan. Her spiste jeg også ørret i pannekake. Også den indiske restauranten Karma er veldig bra. Og kafeene og restaurantene like ved Kaskaden virket i hovedsak gode. En av de beste restaurantene var imidlertid ved Sevan-sjøen. Dyr, ja, men også veldig bra.

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10092426

Omtale av eurovision-sanger del 1

Nå er alle Eurovision-bidragene klare. Eurovision er på mange måter et kommersielt og lite kunstnerisk foretagende, men konkurransen har visse positive trekk. Av alle internasjonale konkurranser, er kanskje Eurovision blant dem som best gir en mulighet til å vise frem musikk fra mindre europeiske land. Kanskje spesielt i Norge kan vi vel ikke nekte for at amerikansk musikk overprioriteres over europeisk, noe som ofte er synd, da veldig mye god europeisk musikk ikke når norske radiostasjoner, og i enkelte tilfeller kanskje nettopp fordi det er europeisk, og ikke amerikansk.

Til tross for noe lav kvalitet på størsteparten av bidragene, er Eurovision spennende både for musikk- show- og Europa-glade mennesker. I år er etter min mening nivået lavere enn på flere år, men selv nå er det noen sanger som er godt hørbare, og allerede har rukket å bli spilt en del ganger både på mp3-spilleren min og datamaskin.

På debattfora på nett er det ofte klaging over at Øst-Europa som regel gjør det bedre enn Vest-Europa i Eurovision. Det tragiske er at norske kommentatorer jevnt frem ofte lar være å høre nøye etter på bidragene fra øst, og fester seg mer ved Storbritannia, Benelux-landene og Frankrike: land som knapt kan sies å ha sendt musikk til konkurransen de senere år. Det er en skjevbalanse i Eurovision: Nord-Europa og Øst-Europa er mer engasjert i konkurransen, og har derfor ofte bedre bidrag enn de sørlige og vestlige landene. I år ser Storbritannia og Frankrike ut til å ha tatt skammen inn over seg da de ikke en gang har kjørt Eurovision som konkurranse, men latt noen mystiske "de" utpeke en låt som definitivt skal bringe æren tilbake til landene. Det kommer ikke til å skje. Også i år tror jeg et nord- eller øst-europeisk land kommer til å vinne Eurovision, rett og slett fordi det er derfra de beste bidragene kommer, jevnt over.

Jeg gir nå en gjennomgang av noen av sangene, for så å fortsette i et senere innlegg.

Albania utmerker seg ofte. Det gjør landet også i år, men ikke positivt denne gangen. Aurela Gace synger "Feel the passion". Sangen har noen etniske elementer og er således interessant. Hovedproblemet er at den ikke er pen å høre på. Dette er selvfølgelig et subjektiv anliggende, men i den grad damen synger med innlevelse og intensitet, noe hun vel gjør, blir meningen vanskelig å fange når hun synger såpass utydelig som hun gjør. Albania har også denne gangen en relativt god musikkvideo, og her ser de ut til å ville vise mest mulig frem av landet, et land som forøvrig har blitt spådd kanskje kunne bli et nytt turist-hotspot om ikke så altfor lenge. Bidraget er på mange måter bra på den måten at det bruker noe av potensialet som ligger i Eurovision som konkurranse, men sangen mangler trykk, og er ikke såpass særpreget eller eksotisk at den får oppmerksomhet på grunn av det heller. Samtidig har jeg sett at en del har likt sangen på nett. Jeg tipper den kommer veldig lavt. Terningkast 2. http://www.youtube.com/watch?v=FQXMK1Rw7nw

Armenia skuffer. Stort. Landet har ikke vært med i Eurovision i mange år, men hadde i fjor et av de beste bidragene, da Eva Rivas sang "Apricot Stone". I år sender de Emmy med "Boom Boom". Sangen forsøker å være morsom, lett og smårar. Det kunne den kanskje vært, om vi ikke hadde hørt det tusen ganger før. Det kan godt hende at vi får høre at "your kisses like-a-like-a boom boom chaka chaka" både i semifinale og finale, ettersom det ikke er så mange andre sanger i samme kategori, men la oss håpe vi slipper. Terningkast 1. 


Aserbajdsjan har som de to andre Kaukasus-landene hatt gode bidrag de årene de har vært med, og var i fjor selve storfavoritten da Safura deltok med "Drip Drop". Hun klarte imidlertid ikke vinne, noe mange begrunnet med motvillighet mot å stemme på låten da den kom nettopp fra Aserbajdsjan, som jo er et hovedsakelig muslimsk land, aller lengst øst i Europa, bare såvidt på den europeiske siden av Uralfjellene. Nettopp at Uralfjellene danner Europas østligste grense ser folk ut til ofte å glemme, og at Kaukasus-landene derfor er europeiske. Dette viser også Aserbajdsjan i år. Som i fjor sender de en moderne, pen og gripende popsang. I år er det Ell og Nikki som deltar med "Running scared". Sangen har selvfølgelig fått en proff musikkvideo, og sangerne er selvfølgelig sjokkpene. Det er sånn sett nærmest noe kynisk over Aserbajdsjans bidrag, da de gjennomført er supergode, slik også Ukrainas bidrag var det over noen år (2004-2009). "Running scared" er en enkel poplåt, og ikke revolusjonær på noen måte, men den er en god poplåt, og er lett å få tak på. Den går garantert til finalen, og kommer nok høyt. Den vinner nok ikke, noe som på enkelte måter er synd, da det ville vært kjempekult å se Eurovision-finalen i Baku. Terningkast 5. http://www.youtube.com/watch?v=Pf5RE2C97mU


Belgia er et av få land jeg som regel totalt overser. Landet byr som regel nærmest garantert på en av "tissepausene" i løpet av Eurovision-kveldene. I år stiller det seg annerledes. Det betyr ikke at sangen er bra. "With love baby" med Witloof Bay er på enkelte måter en typisk belgisk eurovision-sang: småhumoristisk, rar, billig og pussig. Men uten å kunne dra noen begeistring. Noen kan kanskje trekke et lettelsens sukk: oi, det er noe annerledes her. Men annerledesheten byr ikke på mer enn nivået du kan finne i et obligatorisk pausenummer på et prateproblem på en statskanal. Det oser rett og slett litt for mye av at noen har sittet i en kjeller og lekt seg med lyder og ledd litt, og tenkt - jo, dette kan vi sende til Eurovision. Nummeret er ikke kjedelig, og derfor kan vi godt holde oss i sofaen mens Belgia fremfører sin låt i år, men selv om man skulle la seg lede ut i fristelse til å stemme på dette, må vi være såpass ærlige med oss selv å innrømme at vi egentlig ikke kommer til å høre på sangen noe mer. Terningkast 2. 


Bosnia-Hercegovina er et land som jeg har stort sett blanke forventninger til. Rett og slett fordi landet av og til slumper til å sende noe dårlig, av og til noe bra. I år har de sendt den smilende, sjarmerende og noe tilårskomne mannen Dino Merlin som synger låten "Love in rewind". Sangen han fremfører er slettes ikke så verst: sangen er behagelig å høre på, teksten er ikke like bortkommen som de ofte klisjepregede poplåtene som dominerer Eurovision. Han synger: "One to hundred, multiplied by you, it all looks great, it all looks good. Healthy children go to school, my daughter´s in love, my son loves too". Sangen vil kanskje forsvinne litt i mengden, men er da Belgias rake motsetning. Denne legger vi kanskje ikke merke til, men vi vil egentlig høre på den. Terningkast 4.


Bulgaria skulle jeg gjerne ha hoppet over. Poli Genovas "Na Inat" er rett og slett ikke bra. Sangen kan muligens sette seg mellom ørene etter en stund, til tross for en enkel produksjon, men det tar noen gjennomlyttinger før man kommer dit, og teknisk utmerker ikke nummeret seg heller. Stilmessig skiller det seg ikke spesielt ut og kommer til å gjøre det veldig dårlig i Eurovision. Med tanke på at Bulgaria vanligvis har sendt noe interessant til Eurovision kan man undre seg. Kanskje det var noe i den bulgarske teksten som utmerket seg, og at en eventuell oversettelse til engelsk også vil gjøre dette klart for det ikke-bulgarsk-talende europeiske publikum? Terningkast 2. 


Danmark har skilt seg litt ut fra de andre nordiske landene de siste årene med konsekvent ikke å sende gode bidrag. Årets sang "A new tomorrow" synges av "A Friend in London". Dette er også en lett poplåt, lett å synge med til. "Come on girls, come on boys, it´s your future, it´s your choice, and your weapon is your voice". Vanskelig å si hvordan denne vil gjøre det. Sangen er heller ingen revolusjon, men den er grei å høre på. Spørsmålet er om den lykkes i å få oppmerksomheten blant over 40 bidrag? Ellers er sangen litt kjedelig og stillestående, likevel. Best ved tredje eller fjerde gjennomlytting og deretter ferdighørt. Terningkast 3.


Estland har et av årets beste bidrag, og er definitivt best fra de baltiske landene. Getter Jaani synger "Rockefeller street", som er en superglad låt uten å gli over i å bli totalt jordbærisrosa med fyrverkerieksplosjon. Samtidig er det søt bildebruk med ballerinaer og computer game heroes i teksten. Syngedamen er selvfølgelig pen, men det er knapt noen nyhet da dette gjelder for stort sett alle Eurovision-artister. Sangens største problem er kanskje at den er litt for typisk grand prix, men ellers sterk. Terningkast 5. 


Finland har årets aller beste sang. Paradise Oskar synger en nedstrippet gitarballade med den intetsigende tittelen "Da Da Dam". Imidlertid er det nettopp "Da Da Dam" sangeren ikke vil være, for han skal ut "in the world to save the planet". Teksten er utrolig god, i det den forteller en liten historie som er lett å kjenne seg igjen i. Unge Peter som har sterke visjoner som ingen tar seriøst, men der løsningen på verdensproblemene er diffuse. At sangen fremføres med sterk innlevelse og et sjarmerende smil hjelper også. Jeg tror ikke Finland vinner, men det er synd, fordi om det er en sang i år som faktisk virkelig står seg, også utenfor Eurovision, så er det denne. Dette blir nok min eneste terningkast 6 i år. http://www.youtube.com/watch?v=Wx5KvnpCjpY

Georgia sender merkelige "One more day" av Eldrine. Dette kan gå rettveien. Sangen er kanskje ikke den mest behagelige å høre på, men den er alternativ, og den blir nok lagt merke til. Jeg klarer ikke en gang plassere sjangeren. Den vil imidlertid nesten garantert gå til finalen, og den vil gjøre det bra. Mye vil her avhenge av sceneshowet. Hovedproblemet med denne låten er at den ikke vil nå et bredt publikum. En rappesekvens hjelper nok til å gjøre sangen mer aktuell, men samtidig er den litt for hard til å kunne appellere til alle. Personlig liker jeg ikke helt sangen, men den er grei teknisk sett. Terningkast 4. 


Jeg satser på å fortsette gjennomgangen snart.

http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10084977
http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=10099356
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10099404
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082870
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082826
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10082864
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10093024
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10093127