Songen om mitt liv

Fra Langøyene utenfor Oslo

Jeg hater ikke Norge, men jeg elsker verden. Som liten drømte jeg om det ene stedet etter det andre. Av og til var det et sted, et land og en kultur som fortsatt eksisterte og som jeg trodde skulle være tilnærmet perfekt, men noen ganger kunne det være fordums stormakter, riker eller sivilisasjoner. Drømmen om en gang å være en del av noe annet og kanskje bedre var sterk. Etterhvert ble jeg eldre og med årene gikk også utviklingen min vei. Reiser ble billigere og deler av verden er mer samlet enn før. Jeg har allerede fått sett mye av det jeg drømte om. Jeg bodde til og med et helt år i Litauen. Nå bor jeg i Estland, men reiser nå tilbake til Norge. Jeg har avbrutt studiene mine og tatt konsekvensene av å være et mangefasettert menneske. Jeg vil ikke kun studere, eller til og med ha jobb ved siden av, for en gang i fremtiden å kunne nyte det. Det eneste vi vet om fremtiden er at den er usikker, så hvorfor satse alt på den og ingenting på tiden her og nå?

Jeg husker jeg ble rørt av en sang fra filmen "Det største i verden" med Herborg Kråkevik. Filmen viser en jente som ikke helt blir forstått i bygdesamfunn, og til slutt finner hun teateret, som er der hun kan gjøre noe og hun ikke er en total flause. Skulle akademia være mitt teater?

"No er verda mi,

no er fuglen fri

nett som fyrste gongen

eg song songen

denne songen som no blir mitt liv",

synger Herborg Kråkevik i "Songen om mitt liv". Kanskje er vi friere enn vi tror vi er? Å avbryte studiene virket som en forferdelig irrasjonell handling. Ikke å studere en periode så ut til å være noe man totalt ikke kunne gjøre. Jeg visste ikke hva som skjer med en som avbryter studiene sine. Det er ikke noe man gjør. Ingen skole har fortalt meg hva jeg egentlig gjør om jeg ikke vil være en del av det universet lenger.

Tartu University

Jeg hadde endelig kommet meg til Estland, et land som ser ut til å ha alt. Det er et trygt land med to vakre byer, og flere fine småsteder. Det er et ordentlig land der alt ser ut til å gå rett vei, der folk er høyt utdannede, høflige og til og med ganske smilende. Landet er rent og lite forurenset. Jeg fikk meg venner tidlig og det var ingen grunn til ikke å trives. Men så har jeg trivdes også, de to månedene jeg har vært her. Det er ikke det som er poenget. Poenget er at studiene tok all tiden min. Ville jeg noe mer? Når skulle jeg da gjøre det? I fremtiden?

Jeg ønsker ikke å promotere en anti-intellektualisme. Samtidig føler jeg at veldig mye av det man studerer er med på å føre tankene bort fra det som virkelig er viktig. Og hva er så det? Det kan høres plumpt ut, men det er ganske enkelt å være lykkelig, og gjør de rundt oss lykkelige. Noe som får deg bort fra det er ikke nødvendigvis bra. Samfunnet i dag ser ut til å være helt og holdent innstilt på hva vi skal få i belønning i fremtiden. Går det an å leve på noen annen måte? Kanskje er det nettopp den disiplinen, kollektivt og individuelt, som man utviser i troen på fremtiden som skaper materielle verdier. Men hva om man aldri får nyte dem, og hva om de egentlig ikke er noe å nyte? Skaper vi masse vi ikke trenger, og gjør vi dette i et tempo som gjør at vi ikke kan ta oss tid til å tenke over hva vi faktisk driver med?

Sevansjøen i Armenia

Hva ville skjedd med verden og meg om jeg nå flyttet tilbake til Norge og fikk meg en liten, overpriset kjellerhybel som ville kostet noen hundrelapper i andre land, og kanskje fikk meg en jobb på et tilfeldig sted hvor ingen egentlig legger merke til innsatsen min? Ville jeg fortsatt hatt verden? Ville jeg fortsatt vært fri? Antagelig. Kanskje ville jeg havnet inn i tenkningen på hvor mye jeg kan tjene og hvor mye penger jeg kan legge meg opp igjen. Jeg tar likevel ikke den risikoen helt enda. Jeg satser på hjelpearbeid i et annet land i stedet.