Reise til Bolivia

Pico Tunari like ved Cochabamba

Du har kanskje lest om kokaindømte norske jenter i Bolivia? Den såkalte Bolivia-saken har gitt materiale til en lengre, middelmådig bokserie for den som måtte være interessert i å skrive den. De involverte jentene ble visstnok pågrepne på flyplassen nettopp i Cochabamba, og det var ikke fritt for at jeg følte historiens sus der jeg stod ti på halv fem om morgenen en lørdag sent i november da jeg skulle forlate landet. Sannelig var nettopp narkokontrollen, da riktignok riktig intensiv først i Santa Cruz, som var flyplassen jeg forlot landet fra, et spennende kapittel. Den var riktig grundig, og var i følge flyselskapet jeg reiste med forklaringen på at vi ble noen timer forsinket.


Så, hvorfor reiste jeg til Bolivia? Bolivia er et hyggelig land hvor en kommer lett i kontakt med mennesker, får praktisert eller eventuelt lært spansk og får sett spektakulære fjell og vakker natur. Ikke minst er det et flott land å redde verden i, da det er flere muligheter for frivillig arbeid. For meg ble det med spanskkurs i noen uker før jeg forlot landet, da med en større hjemlengsel enn jeg noensinne har opplevd i utlandet. Ekstremtemperaturer tross en imponerende høyde over havet har blitt verre med den globale oppvarmingen som Bolivia har merket med at tidligere snødekkede fjelltopper nå er skamløst bare. Cochabamba-området opplevde også en liten tornado i tiden jeg var der - noe som overhodet ikke er vanlig for området.

Sentralt i Cochabamba

Som flere av mine andre reisemål har Bolivia imponerende fjell. Her kom jeg meg opp på den høyeste fjelltoppen jeg noensinne har vært på - 5030 moh. Den het Pico Tunari. For meg var dette høydepunktet med oppholdet, da Bolivia virkelig har vakre fjell og ellers spennende natur.

Egentlig hadde jeg planlagt å være i Bolivia noen måneder for også å jobbe som frivillig, men jeg valgte å reise tilbake til Norge tidligere enn planlagt på grunn av hjemlengsel og at jeg ville begynne å studere igjen fra januar.

Ellers gir Bolivia mange muligheter for en reisende. Det er flere vakre naturscener å få med seg. Dessverre fikk jeg ikke sett spektakulære Salar de Uyuni som er en gigantisk saltflate eller saltørken. Det som i praksis er landets hovedstad, La Paz, ligger i en høyde av cirka 3650 meter over havet. Høyden i byen er dessuten varierende da den ligger noe skrått. I tillegg byr Bolivia på regnskog og med den spennende dyreliv og eksotisk planteliv. At landet er meget åpent, i likhet med de andre sør-amerikanske landene er også et pluss. Det er også meget billig å oppholde seg i Bolivia, selv om landet er ganske vanskelig tilgjengelig og det er en lang reise for å komme seg dit. Jeg var stort sett bare i Cochabamba, men om folk der er representative for landet som sådan burde det være et trekkplaster i seg selv. Opplevde lite forskjellsbehandling på grunnlag av å komme utenfra, og opplevde også at folk var meget åpne uten at det ble for mye. Cochabamba er således en trivelig by da jeg opplever at folk er både er inkluderende og dessuten relativt tolerante.

Incallajta

For den som er interessert i Inka-riket finnes det også en del å se i Bolivia. Jeg var i Incallajta, en ruinby fra Inka-tiden. Se bilde til venstre. Har også lest en del bolivianske legender hvor noen antagelig stammer fra Inka-tiden. Var dessuten på museum hvor jeg så Inka-mumier som jo er ganske forskjellige fra de egyptiske.

Da jeg var i Cochabamba var jeg så heldig å få bo med en flott vertsfamilie, så jeg følte jeg fikk et godt innblikk i Bolivia. Jeg tror uansett det er et land det er lett å knytte kontakter i.

Det som slo meg mest var egentlig at til tross for at dette er det lengste jeg har vært bortefra (tidligere rekorder er vel Canada og India) slo Bolivia meg som sådan som direkte ueksotisk. Selv om maten var tilberedt på annerledes måte var det lite sære greier, til tross for at å servere ris, potet og muligens brød eller maniok (minner litt om potet, er også en rotfrukt) til samme måltid kan virke litt way over the top. Det ser ikke ut til å ha slått noen tandooribølge over Bolivia og jeg vil ikke beskrive maten som spesielt sterk, snarere tvert imot.

Bolivianske veier kan være en opplevelse, og infrastrukturen er neppe av slaget du vil kalle mest turistvennlig. Likevel burde nok flere reise til Bolivia da landet har mye å by på, og også regnes som et ganske trygt land å reise i.

Utsikt over Cochabamba fra fjellene

Mitt eneste blogg-innlegg i november handlet om hvordan jeg forbereder meg på reise. Det skrev jeg rett før jeg reiste til Bolivia.

Også fra Pico Tunari, fjell utenfor Cochabamba.

Hvordan jeg forbereder meg på reise

Språk, historie, huskeliste, reiseguide.

Noen vil hevde at jeg reiser mye. Det kan være. Men jeg reiser da ikke bare. Jeg bor også. I korte perioder på forskjellige steder. Reiser jeg mye? Ja, jeg gjør vel det, men alderen min gjør fortsatt at jeg ikke kan konkurrere med mine eldre likesinnede som har hatt flere år på å se verden og mer penger.

Jeg ville stilt bedre på arbeidsmarkedet om det jeg hadde lært på reiser og forberedelser hadde like mye verdi i den norske papirkulten som et emne i "Ibsen's oeuvre in a biographical, aesthetic and historical perspective" eller "Erkjennelsesteori II med lite essay med lite essay" (essay to ganger, ja) fra Universitetet i Oslo.

Hvordan forbereder jeg meg så på å reise eller på å bo?

Da jeg reiste til Ukraina, for eksempel, i 2008 frisket jeg opp mine kunnskaper i det kyrilliske alfabetet. Jeg kjøpte reiseguide fra Lonely Planet og spill for å lære meg ukrainske fraser.

Da jeg reiste til Ukraina igjen i 2010 var det ny reiseguide (fra Bradt denne gang) i tillegg til den forrige, men i mellomtiden hadde jeg jo tatt flere fag om Øst-Europa og lest enda mer litteratur derfra enn jeg hadde før den første turen, så det var allerede som å reise hjem. Bokstavene var da heller ikke glemt.

Før jeg reiste til Armenia i april i år gikk jeg selvfølgelig til anskaffelse av en guidebok og printet ut sider  om det armenske alfabetet for å lære meg så mye som mulig av det. Jeg fant til min store overraskelse riktignok ut at det meste var godt merket på engelsk og russisk i tillegg til armensk så mine ervervede ferdigheter i armensk alfabet fikk fort gå i glemmeboken dessverre. På dette tidspunktet hadde jeg også oppdaget reise-commercials på Youtube og diverse videoer. Søk på landet du skal til eller er interessert i og legg til "tourism". Mye fint å se. Hva gjelder Armenia forelsket jeg meg også i duduk-musikk, for å sette meg i skikkelig armensk stemning. Duduken har blant annet vært brukt i en del eurovision-sanger, men også i den meget kjente "My heart will go on" med Celine Dion. Jeg har hørt en del på en av Armenias mest kjente dudukspillere, Djivan Gasparian. Sjekk for eksempel ut Alagiaz på Youtube. 


Noe av det første en gjør er selvfølgelig å sjekke om en trenger visum, hvordan dette visumet er, hvor man må henvende seg for å få det og hva som kreves. Noen land har så omstendelige visumkrav at en ender opp med ikke å reise dit og heller velge noe annet. Om man vil for eksempel til Kaukasuslandene for å se på gigantiske fjell velger man fort Armenia eller Georgia fremfor Aserbajdsjan når en ser at sistnevnte krever visum, og du ikke kan få det på flyplassen eller nettet som med Armenia. 


Før jeg først flyttet til Litauen i 2008, hvor jeg bodde ett år, begynte jeg allerede å lære meg små fraser på litauisk og lese om Litauens historie og samfunn. Forøvrig hadde jeg jo allerede vært der før, i 2007, før jeg dro dit på sommerkurs i 2008 og bestemte meg for å ta en hel årsenhet i språket. 


Videre er det greit å plassere stedene en reiser til i ens mentale kart. Mye nyttig statistikk kan en finne for eksempel på CIA World Factbook sine nettsider. 


Mye kan anes av kultur og forhold i skjønnlitteraturen. Ofte har store land mer litteratur å skilte med, om ikke annet fordi små språk sjelden blir oversatt, spesielt når det er så vanskelig å bli oversetter som i Norge. Helst skal en jo være med i Oversetterforeningen for å få oversatt noe, men for å bli medlem der må en ha oversatt en hel del allerede. Før India i sommer leste jeg reiseskildringen "I Kalis tid" av William Dalrymple, samt "India - stevnemøte med skjebnen" av Torbjørn Færøvik. I India kjøpte jeg også den berømte "The white tiger" av Aravind Adiga (veldig bra bok - anbefales) og like etter jeg kom tilbake leste jeg også "Dyrets folk" av Indra Sinha. Indisk mat og Bollywood var allerede meget kjent, for å si det slik. Hva spiser folk om de ikke spiser indisk mat? 


En kan gjerne også prøve ut oppskrifter fra landene en skal til før en reiser dit. Jeg lagde blant annet ørret på armensk vis før jeg reiste til Armenia. 


Nå, før jeg flytter til Bolivia for tre måneder, etter å ha bodd i Estland noen måneder med studier som jeg bestemte meg for ikke å gå videre med (les Songen om mitt liv), har jeg frisket opp litt spansk ved å lese (snart ferdig) "El amor en los tiempos de cólera" av Gabriel García Márquez på originalspråket. Jeg prøver å bøte på at jeg kan femhundreogsekstisju ganger mindre om Sør-Amerika enn Øst-Europa med å lese litt latin-amerikansk historie, og jeg har selvfølgelig kjøpt reiseguide-bøker, og lest informasjon fra hjelpeorganisasjonen jeg skal jobbe for. 


Så er det listene. Denne gang har jeg brukt en ny taktikk med å lage en rotete skrableliste der jeg blander det jeg må huske å ta med og det jeg må gjøre like før jeg reiser. Fordelen med dette er at jeg ikke velger bort å skrive noe på listen slik jeg kunne gjort om jeg hadde bestemt meg for at den kun skulle være for ting som skal med, eller kun for gjøremål. Faren ved ikke å skrive noe er at det glemmes, så klart. Da er det kanskje bedre å være rotete og skrible ned alt en kommer på. 


Vaksiner, dere. Vaksiner. Hepatitt A og B burde vel vært gratis og gitt til alle da dette er sykdommer vi ikke er garantert frihet fra heller i Norge. Disse vaksinene anbefales ofte selv for reiser i Europa. Når en skal lenger bort kommer gulfeber-, tyfoid-, tetanus-, og andre vaksiner. Ja, også malariatablettene, muligens. 


Jeg tror nøye forberedelser er veldig viktig, både for egen sikkerhet og for i det hele tatt å forstå hva en har rundt seg når en kommer til reisemålet en skal til. 


Viktigst av alt er pass, penger, kort, mobiler, ladere, flyreservasjoner, passende klær og muligens forsikring. Alt som er sør for Norge er ikke varmt. Det var bitende kaldt da jeg var i Budapest i desember i fjor. 


... og du vet ikke hvordan reisen, eller noen annen bit av fremtiden vil bli før du har foretatt den.

Reise til Armenia

Jeg hadde faktisk drømt om Armenia - om Jerevan, til og med - hovedstaden, om natten. Gjentatte ganger. Jerevan, som stort sett er en samling sovjetblokker, grønne trær, eksos, glorete skilt og syke statuer, ligger imidlertid under det gigantiske, og ikke rent lite legendariske, Ararat-fjellet. Legendarisk er det i forbindelse med kristendommen og jødedommen, da Noahs ark endte opp på toppen av dette fjellet etter syndefloden. Ikke helt ueffent denne gang, da toppen faktisk er 5,137 meter over havet. Stigningen er også imponerende da Jerevan ligger 989 meter over havet, og stigningen ergo er på over 4000 meter!

Jeg må innrømme å ha vært lettere - eller hardere - panisk før jeg reiste til Armenia. Først av alt - Armenia er langt borte - og høyst interessant. Visum var lett å få. Det kan du bestille på nettet, og det hele foregår raskt og ubyråkratisk, noe det meste også gjør for turister i Armenia. Jeg skulle mellomlande lenge på Sheremetyevo-flyplassen i Moskva. Man trenger ikke transitvisum for å mellomlande på denne flyplassen, så lenge man ikke beveger seg ut dørene, vel og merke. Det hele er litt synd, for på tilbaketuren min til Norge, var jeg cirka 11 timer på denne flyplassen, og det var ikke noe vits å tenke på en gang å gå ut til et av hotellene som lå like utenfor glassveggene på flyplassen. Å skaffe seg russisk visum er en tung affære, og ikke minst koster det litt. Imidlertid må jeg si at flyplassen i Moskva er bedre enn sitt rykte. Jada, folk smiler lite, og servicen kan neppe sies å være eksemplarisk, men så var den da heller ikke grusom, ihvertfall ikke på sikkerhetssjekken. Enkelte av restaurantene tar ikke kort, eller de tar kun russiske rubler, men det er bare å traske litt videre til en ny kafé eller restaurant. Fenomenet er selvfølgelig noe merkelig, men det er ikke så galt. Ikke velg bort billige Aeroflot-billetter fordi det er mellomlanding i Moskva. På grunnlag av mine erfaringer var det slettes ikke så ille. Flyplassen i Jerevan i Armenia har en helt ny og flott terminal, og det stod linet opp med folk som kunne forklare og svare på spørsmål på engelsk selv om flyet landet midt på natten. 

Vi overnattet på hotell Regineh, som jeg godt kan anbefale. Det ligger noe utenfor sentrum, men er derfor også merkbart billigere, og hotellet har meget høy standard. Frokostbuffeten er kjempebra, rommene mildt sagt kjempestore i forhold til prisen, og personalet var hyggeligere enn noe annet sted jeg har vært. Mer hjelpsomhet skal man lete lenge etter, og i et land som Armenia, hvor langt fra alle kan engelsk, er det viktig å ha noen som kan hjelpe med råd og tips. 

Første dag vandret vi rundt i Jerevan. Bildet til venstre er fra Republikkplassen. Jerevan er en heller grå by, som kompenserer med å ha masse trær og grønt rundtomkring. Første dag vi var der var det regn, men Armenia er ellers et meget tørt land. Jerevan har i overkant av en million innbyggere, og det festligste med byen er definitivt de mange statuene, hvorav noen er av sovjetisk fabrikasjon, mens andre er av armensk nasjonal betydning, mens atter en tredje kategori er mer kunstnerisk, og dette er også den mest interessante. Spesielt kan man se dem under Kaskaden, som er en endeløs trapp som leder opp mot et nasjonalmonument. 

Dag to reiste vi til Sevan-sjøen. Her lå det snø på fjellene rundt, og det er således vanskelig å tro at sjøen er et badested om sommeren. Vi så Sevanavank-kirken og gikk tur på et lite fjell like ved. Vakkert, med flere vinterblomster. 

Bare å kjøre fra Jerevan til Sevan var en opplevelse, med fantastisk utsikt over store fjell og flott natur. Transportmiddel nummer en i Armenia ser ut til å være taxi, som er latterlig billig, og finnes i overflod. Også til Sevan-sjøen tok vi taxi, og taxisjåføren kom tilbake noen timer senere til avtalt tid og tok oss med tilbake til hotellet i Jerevan. Jeg vil anbefale reisende å avtale med taxisjåførene å komme tilbake. Dette vil muligens koste noe, men du vet du har en hederlig sjåfør. Om du bare sitter på med noen som tilbyr taxi tilbake til Jerevan kan du risikere å betale blodsummer, noe du ikke vil. 

Dag tre så vi de typiske turistattraksjonene Garni, Geghard og Khor Virap. Khor Virap ligger like under Araratfjellet og byr således på gode muligheter for spektakulære bilder. Personlig syntes jeg muligens Garni er mest interessant, da dette er et eldgammelt tempel i gresk stil. Alle tre stedene er omringet av vakker natur, og lett tilgjengelig fra Jerevan. Også til disse stedene var det en fin tur i seg selv. Taxisjåføren satte på akkurat min favorittmusikk, og spilte artister som Akcent, Edward Maya & Vika Jigulina, samt Bollywood-aktig musikk. Rundt disse stedene var det selvfølgelig turistboder, og også salg av søtsaker og slikt. Det er visstnok relativt vanlig å gå tur mellom Garni og Geghard, i canyonen som er mellom dem, men jeg har lest om folk som har gått vill og endt opp i en bygd istedet. Ikke at det ville vært en stor katastrofe, men vi gadd ikke ta sjansen på det, da vi ikke hadde med mat. Været var fint denne dagen, og det var nesten kvelende varmt, enda det bare var april. Riktignok ligger Armenia langt sør, og det er visst grotesk varmt i Jerevan om sommeren, selv om det ligger relativt høyt oppe. Området rundt Khor Virap er nærmest ørkenaktig, og herfra forklarte taxisjåføren på noe som nok var en miks av armensk, russisk og engelsk at vi kunne se over til Tyrkia og Araratfjellet, som likevel var skjult bak tåke, noe det var mye av tiden. Denne tåken kunne skyldes mye, men mest av alt varmen. Om sommeren er det visstnok et sjeldnere syn, i det hele tatt. I et av - ja, hva heter det - "kapellene", i Khor Virap kan man klatre ned en rak stige ned i et dypt hull. Her er det nettopp et slags nytt kapell. Dette var i det hele tatt morsomt, da jeg var redd for edderkopper eller hva annet kunne eksistere av utøy i den lille "sjakten" jeg klatret ned i, og det var et lite adrenalinforetagende. 

Dag fire var tid for nok en dag i Jerevan. Vi tok igjen noen etasjer i det gigantiske kunstmuseet, som er det tredje største i det tidligere Sovjetunionen, og har ihvertfall seks etasjer med utstilling. Det var også denne dagen vi i hovedsak utforsket området rundt Kaskaden, og ikke minst den flotte parken like ved, som har en kunstig sjø med båter for utleie, så det ut til. 

Dag fem var det fjelltur med to guider til Hatis-fjellet, som ligger et stykke fra Jerevan. Turen tok seks-syv timer, og guidene tok bare 25.000 dram for tjenesten, hvilket i norske kroner er 356, altså en timelønn på 25 kroner. Guidene var veldig hyggelige og det armenske påskefjellet var en opplevelse med flott utsikt og karakteristiske kaukasiske myke bølgefjell. Flott temperatur og vær, men det ble merkbart kaldere etterhvert som vi kom lenger opp. Vel oppe var det laget til en slags hule til ly for vinden som var grusomt kald. Her spiste vi heller mye, før vi tok skrytebilder og var stolte av oss selv, for så å ta fatt på nedturen. Også Aragats-fjellet, det største fjellet som faktisk er på armensk territorium (Araratfjellet er faktisk i Tyrkia), er mulig å bestige om sommeren. Dette fjellet er av vulkansk opprinnelse og har fire topper, men den høyeste er 4095 meter over havet. Imidlertid er det i april heller utilgjengelig. Armensk natur er definitivt den største attraksjonen i landet, ved siden av de karakteristiske kirkene, og heldigheten er at den er relativt lett tilgjengelig. Dette var definitivt den dagen vi syntes var morsomst, spesielt ettersom naturen var hovedmålet med turen, selv om det for en Øst-Europa-student også er interessant å se variasjonene innenfor regionen, generelt. 

Dag seks var tid for omvisning på Ararat-brandy-fabrikken i Jerevan. Ararat-brandyen er berømt i Øst-Europa, og Winston Churchill fikk også tilsendt årlige leveranser spesielt fra Armenia. Man fikk også smake ulike årganger med sjokolade som tilbehør. Hyggelig og pen omviser. Vi var også innom Matenadaran, som er en samling gamle historiske verker og dokumenter. Et av verdens største samlinger av middelalder-litteratur. Noe av dette er på utstilling, og noe er også interessant, grunnet miniatyrene og kalligrafien, samt bare å se så eldgamle bøker. Selve bygningen er også flott, med mange statuer utenfor, og staselig interiør. Armenia fikk tidlig sitt eget skriftspråk, utviklet av Mesrop Mashtots i år 406, det vil si før det kyrilliske alfabetet, for eksempel. 

Dag syv reiste vi til Ejmiadzin som ofte kalles Armenias vatikan. Armenia har sin egen kirke, som er noe annerledes enn de typiske tre retningene. Armenia var forøvrig verdens første kristne land, for dem som ikke visste det. Ejmiadzin er definitivt verdt et besøk. Utrolig vakkert og fredfullt sted, tross mange turister. Deilig med friskere luft etter en dag i den eksosfylte millionbyen Jerevan, hvor folk fortsatt kjører rundt i Ladaer. Ikke alle, vel og merke. Bilparken er høyst mangefasettert. 

24. april, som var den siste dagen jeg tilbrakte i Armenia, deltok jeg i tog til minne for det armenske folkemord i 1915. Jeg var også innom folkemordmuseet, hvor det tilfeldigvis var en ekstra utstilling om Skandinavias respons på handlingen. Nansen er kjent for sitt engasjement for Armenia, men også Bjørnson og en rekke misjonærer viste interesse. 

Vil absolutt anbefale å reise til Armenia, spesielt om en er interessert i natur eller gammel historie. Det er relativt billig å feriere der, selv om hotellene er noe over generelt allment øst-europeisk nivå i pris. Landet er veldig åpent, og det er informasjon på engelsk nesten overalt. Selv langs veiene og på utsiden av butikker, ihvertfall i nærheten av Jerevan, er det som regel skrevet på armensk, engelsk og russisk. Engelsk-kunnskapene blant folk flest er så som så, men en av de hyggelige resepsjonistene på hotellet kunne fortelle at man nå begynte å lære engelsk fra man var 7 år eller så. Noe av det flotteste med Armenia er kanskje menneskene. Ved siden av at det er mange særdeles vakre både menn og kvinner å se, er folk også veldig åpne, og smiler oftere enn i mange andre øst-europeiske land, selv om man tidvis også ser mer roping og voldsomme fakter. 

Det finnes en god del reisemateriale om Armenia, selv om informasjonen på norsk fortsatt er skral. Dagsavisen har en fin artikkel kalt Fjellturist i Armenia: http://www.dagsavisen.no/reiseliv/article450523.ece

Anbefaler også Lonely Planets reiseguide til Georgia, Armenia og Aserbajdsjan, selv om den skriver om relativt få av restaurantene i Jerevan, og en av de omtalte restaurantene var det eneste stedet vi opplevde å få grusom service, Caucasus Tavern het det, og bør unngås for enhver pris, mener nå jeg. Ellers var alle restaurantene gode. Trist nok fikk jeg ikke med meg navnet på en av de beste restaurantene vi var på, som hadde musikere begge kveldene vi var der. Flinke, sådan. Her spiste jeg også ørret i pannekake. Også den indiske restauranten Karma er veldig bra. Og kafeene og restaurantene like ved Kaskaden virket i hovedsak gode. En av de beste restaurantene var imidlertid ved Sevan-sjøen. Dyr, ja, men også veldig bra.

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10092426

Reise til Slovenia i august 2010

Altfor få har hørt stort om Slovenia. Slovenia, ja, ikke Slovakia. Slovenia, det rikeste landet av de såkalte tidligere østblokklandene har mer enn et par fine byer å by på. På få dager har jeg sett en av de vakreste byene jeg noensinne har sett; Ljubljana, den vakreste innsjøen jeg har sett; Bled, vært i en av verdens største grotter med fantastiske dryppsteinformasjoner, samt sett flere nydelige landsbyer og småbyer. Det er lett å gjøre seg forstått. Langt flere snakker engelsk her enn i andre postkommunistiske land jeg har vært i. Når man kjører på de fantastisk gode slovenske veiene (her burde noen sendes på studietur) og hører på Radio SI får man nyheter på engelsk, tysk og slovensk, samt trafikkmeldinger. Den kollektive transporten er også godt utbygd. Landet har gode togforbindelser. Kollektivtransporten i Ljubljana er genial. En kjøper et kort og fyller på så mange euro man vil reise for. Dette systemet har Slovenia hatt i ett år. Igjen – noen burde sendes på studietur.

Før jeg begynner å beskrive min fantastiske reise går jeg inn på det obligatoriske spørsmålet: hvordan kommer man seg dit? Det er nemlig ikke det aller enkleste. Det går foreløpig ingen direkteruter til Ljubljana fra Norge (mens du kan fly til fire destinasjoner i nabolandet Kroatia direkte fra Gardermoen). Imidlertid er det godt mulig å finne ruter der du kan mellomlande. Problemet er at det som regel er relativt dyrt, pluss at Slovenia ikke er det billigste landet å feriere i. Prisene er ikke som du forventer i resten av ”Øst-Europa”. Imidlertid går det an å finne billige direkteruter til destinasjoner ikke langt unna, som for eksempel i Kroatia, Østerrike eller Nord-Italia. Vi tok fly til Venezia og buss derfra til Ljubljana, Slovenia.

Ljubljana. Ljubljana er en utrolig liten hovedstad, men det gjør den bare desto mer sjarmerende. Byen har en liten gammelby, som ligger nydelig til på begge sider av elven Ljubljanica, en smal elv som renner rolig gjennom den koselige eventyr-aktige byen. Den kjennetegnes ellers av flere små broer over elven. Spesielt to av dem er kjente: dragebroen og trippelbroen. Dragebroen har – som det ligger i navnet – drager på hver side. Dragen er et symbol for Ljubljana, som også har en drage i byflagget sitt. Trippelbroen er altså tre broer ved siden av hverandre, designet av den store, slovenske arkitekten Jože Plečnik, som også har vært med på å gi resten av den ellers ganske barokke byen sitt særpreg. Forøvrig regnes Ljubljana som et godt sted for shopping. Det gigantiske handlesenteret BTC med over 400 butikker, tennis, badminton, gokart, badeanlegg, kino og mer er så stort at det går buss mellom de forskjellige avdelingene. Selve gamlebyen er imidlertid ganske fritatt fra glorete shoppingskilt. I stedet har de tatt vare på særpreget og man kan gå avslappet langs elven og se på vakre, fargerike hus, mens man nyter fantastisk slovensk is og coffee to go.

Bled. Bledsjøen er berømt. Dette er den vakreste innsjøen du kan tenke deg. Vannet er klarere enn den klareste norske fjellbekk, og det er varmt. På en pittoresk, nydelig øy, ligger en kirke. De grønnkledte bergene rundt sjøen er en fryd for øyet. Mens du ligger på rygg på en flytebrygge og nyter solen, eller sykler rundt sjøen, ror på en båt, blir rodd, eller kjører rundt med turisttog, eller guidet båttur har du utsikt til fantisk natur og et flott slott på et av bergene rundt. Selv om stedet er sterkt turistpreget blir en ikke plaget av det. Tvert imot er det herlig å ha så mange muligheter. Antagelig er det også godt tilrettelagt for å gå tur i naturen rundt innsjøen. Det er flere hoteller og oppholdsmuligheter. Det anbefales å leie bil for å få med seg Slovenias naturperler og koselige småbyer.

Alpene. Slovenia er et alpeland. Flere steder er det godt utbygd med gondoler som tar deg opp i skyene. Vi føk en kilometer opp ved Bohinj-sjøen, til Vogelfjellet. Ikke slå deg til ro med at du har sett fjell før. Alpene er en opplevelse i seg selv, og Slovenia har fantastiske skifasciliteter.

Vakre småbyer. Slovenia har flere vakre småbyer, og bygdene er koselige. Selv på bygden kan du gjøre deg forstått med engelsk eller tysk (hvertfall blant de unge). Vi besøkte Škofja Loka og Kamnik. Mest sannsynlig vil du ikke høre særlig mye om den sistnevnte byen, men faktum er at den er langt mer trivelig og vakker enn Škofja Loka og Maribor, Slovenias neststørste by. Imidlertid oppleves den som sovende og stille sammenlignet med Ljubljana.

Grotter. Slovenia er berømt for grottene sine. Spesielt Postojnagrotten og Škocjan-grottene er kjent. Postojnagrotten er over 20 km lang. På turisttur får du se 5 km. Dette er kanskje det mest turist-oversvømte stedet i Slovenia. Et langt tog fylt med turister tar deg inn i fjellet. Dryppsteinsformasjonene er vakre og fascinerende. Dette må oppleves. Slovenia er også hjemsted for den såkalte menneskefisken, proteus anguinus, som er blind og lever i grottene. Den ser ut som en drage, har både gjeller og lunger og kan bli opp til hundre år. Før Slovenia fikk euro kunne man se menneskefisken på den lokale valutaen, tolaren.

Slovensk mat. Det er ikke vanskelig å finne god mat i Slovenia. Slovensk mat byr på mye forskjellig. Det mest spesielle er kanskje det berømmelige hestekjøttet. Jeg spiste både hestebiff og hesteburger. Guidebøker og folk som har vært i Slovenia gjør et stort nummer av hesteburgere. Jeg spiste en stor en i den vakre Tivoliparken i Ljubljana. Jeg foretrakk hestebiff, men det er morsomt å ha smakt den berømmelige hesteburgeren.


Slovenia er et vakkert land som er lett å reise i, ihvertfall om man har råd. Det er ikke stedet å reise på billigferie – men det er verdt hver euro.

Reise til Lviv i Ukraina, juni 2010

Det syvende mest besøkte landet i verden i 2008 var Ukraina, med hele 25,4 millioner turister. Fra Norge kommer det heller få. Ja, en finner til og med folk som ikke kan plassere Europas neststørste land på kartet. Jeg var i 2008 èn blant de mange millioner turister som besøkte landet. Jeg var da i Kyiv og på Krim-halvøyen (Sevastopol, Yalta og Bakhchysaray). I år besøkte jeg Lviv, en storby i Vest-Ukraina, nær en av Europas store fjellkjeder, Karpatene, hvor jeg fikk meg en kort gåtur.


Hva? Ukraina er et av få land som byr på både natur og by. Det finnes flere vakre og kjente byer i det gigantiske landet; Kyiv, Lviv, Odessa og Yalta, for eksempel. Landet byr på strender, varmt klima om sommeren, kaldt om vinteren med gode skiforhold, fjell (Karpatene i vest, og fjell på Krimhalvøyen i sør). På de flate slettene troner ortodokse kirker med glitrende kupler.

Kyiv. Vi reiste med AirBaltic fra Oslo via Riga til Kyiv. I Kyiv fikk man fort sjåfør som kunne vise byens attraksjoner i rykende fart på de få timene vi hadde til rådighet før innenriksfly med Ukraine International Airlines (et særdeles bra og billig selskap, med de mest oversiktlige nettsidene jeg har sett hos et flyselskap) til Lviv. Kyiv er et kaos av vakre bygninger. Slitt? Nei. En arkitektonisk maktdemonstrasjon er det byen er. Den mest imponerende byen jeg har sett. Berlin, Madrid og Warszawa blir ingenting i forhold. Likevel er det mye den ikke kan sammenlignes med. Kyiv er ikke det man vil kalle koselig. Den er mektig. Det er en storby med flere millioner innbyggere, fantastiske monumenter, glitrende gull – en orgie i prakt. Den er en kur for enhver oppgithet over en tafatt og kjedelig menneskehet. Fantastiske Lavra – et gigantisk kloster, eller kirkekompleks med glitrende kupler og vakre farger, den ruvende statuen Rodyna Mat, presidentpalasset, den blå og hvite Andriyivsky-kirken med sjøgrønne kupler for å nevne noe.

Lviv er en nydelig by, som ofte blir sammenlignet med Praha. Guidebøker priser den som et Praha uten en drøss turister, og guideboken fra Bradt, som vi brukte, hevder folk burde haste for å oppleve den før den drukner i neonlys og lignende. Vel – sentrum av byen er allerede ganske turistneddrøsset. I motsetning til Kyiv har imidlertid Lviv ganske mange slitne fasader, spesielt når man kommer ut fra de mest sentrale delene. Likevel er det overflod av verneverdige og vakre bygninger også utenfor. Hva er det å se? Vel – arkitektur! Fantastisk arkitektur! Nydelige kirker og andre bygg. I motsetning til Kyiv har den enda ikke fått noe særlig med moderne bygninger, men det er en gjennomført krimskramsgammelby med kafeer og restauranter overalt. Sentrum av Lviv ser ut til å bestå av flotte bygninger, masse folk, drøssevis av restauranter (virkelig drøssevis, jeg tror aldri jeg har vært i en by med større restaurantkonsentrasjon i sentrum), minibanker og statuer. Det barokke kaoset i den latinske katedralen er en nytelse for øyet. Dette er den vakreste kirken jeg har sett (på innsiden). Rundt byen er det flere utsiktspunkt og hauger (relativt høye) man kan gå opp på. Det er mange parker i byen, og et stort utendørsmuseum med eksempler på tradisjonell ukrainsk arkitektur (bygdestil), som kan minne om Bygdøy folkemuseum i Oslo eller Maihaugen på Lillehammer.

Religion. Ukrainere ser gjerne på seg selv som et spirituelt folk. En ser det i de mange kirkene, som det virkelig er kostet penger på, og som i motsetning til mange hus og andre bygninger i tipp stopp stand. Folk viser også en overraskende toleranse når det kommer til religion. I Lviv finnes et eget religionsmuseum over Ukrainas religioner. Til min tilfredshet så jeg at buddhismen var representert. Museumet er relativt stort og har faktisk engelsk informasjon. Det er ikke noe man enda nødvendigvis kan forvente seg i Ukraina (mange av turistene kommer østfra). Et slikt museum burde man også skaffe seg i Oslo. En gammel dame på ”Museum of Folk Architecture and Life” syntes det var spennende at jeg var buddhist, og snakket om de tre store religionene kristendom, islam og buddhisme. Hun kunne ikke stort engelsk, men vi kommuniserte på en blanding av tysk og engelsk, ukrainske og russiske fraser. ”Buddha, Buddha”

Karpatene. Karpatene er en av Europas store fjellkjeder, sammen med Alpene, Pyreneene og Kaukasus-fjellene. Kun en liten del av fjellene (ti prosent) ligger i Ukraina, men Ukraina har kanskje kommet til å bli assosiert med fjellkjeden på grunn av musikkvideoene til Ruslana, artisten som vant melodi grand prix for Ukraina i 2004. De største fjellene, ”de svarte” ligger relativt langt fra Lviv, og det er bedre å bruke en by som f.eks. Ivano-Frankivsk (som visstnok også skal være fin) for å nå dit. Karpatene har ikke så ekstremt høye fjell. Det høyeste i Ukraina, Hora Hoverla er litt over 2000 meter høyt, men man finner høyere for eksempel i Slovakia. Både Slovakia og Ukraina har fått en viss ski-turisme. Vi tok toget fra Lviv til en landsby/tettsted som het Slavsko. Derfra gikk vi opp på et lite fjell. Det var null engelsk informasjon og null kart Det kan man selvfølgelig få tak i på forhånd, eller kanskje på noen av hotellene og sentrene i Slavsko. Vi kom oss ikke dit, fordi vi hadde planlagt ganske dårlig. Vi gikk bare opp på nærmeste topp i nærheten av sentrum. Det var imidlertid nok til å nyte den fantastiske naturen. Ikke minst var det enormt mye sommerfugler i forskjellige farger og utseende. En mann vi snakket med som kunne engelsk (på en restaurant) advarte mot slanger. Det så vi ikke noe til, og heldigvis hadde jeg fjellsko og bukse tross enormt høy temperatur. I Slavsko så man også det Kyiv ikke viser: at Ukraina er et fattig land økonomisk. Mange av husene var veldig slitne og forfalne, selv om de kunne vært fine om de ble holdt i stand. Noen få var også store og særdeles pene. Kontraster og forskjeller, altså. Togturen var utrolig morsom. Toget var stappfullt og man så allslags mennesker. Selvfølgelig så man noen spille brettspill. Ukrainere er, som en del andre øst-europeere (og delvis nordmenn) glade i brettspill som for eksempel sjakk. En mann gikk flere ganger gjennom vognene kledd i dameklær (humoristisk altså).

Ukrainsk mat er bare fantastisk rett og slett. Borsjtsj, ”rødbetesuppe”, som gjerne inneholder forskjellig annet av grønnsaker, og kanskje også kjøtt, er virkelig fantastisk om den lages rett. I Ukraina serveres den gjerne med pampusjki, hvitløksboller. Vareniki fylt med kirsebær, bjørnebær, poteter eller cottage cheese må prøves. Prøv solyanka-suppe, shashlik, Kiev cutlets. Ja – det finnes mye annet også. Egentlig kan du bare peke på menyen (som ikke alltid finnes på engelsk eller i latinske bokstaver i det hele tatt) og ta noe, for det er mest sannsynlig særdeles godt.

Folkene er særdeles åpne og lette å komme i kontakt med. Selv om mange ikke kan engelsk vil de forsøke sykt tålmodig å kommunisere. Noen få ukrainske fraser anbefales likevel å lære seg, samt kanskje det kyrilliske alfabetet. Det tar ikke så lang tid som du kanskje frykter. Rundt Lviv finnes det en del slott. Vi så to av dem: Olesko og Pidhirtsi. Guiden og sjåføren vår dit hadde bodd over seks år i Storbritannia og halvannen måned i Danmark. Han kunne perfekt engelsk, hadde en vill interesse for historie og var voldsomt kunnskapsrik også på andre felt. Vi fikk en hyggelig samtale som varte i timevis og fortsatte senere på restaurant. Slottene var i noe forfallen tilstand, men med spesiell arkitektonisk utforming.

Flere burde reise til Ukraina. En kan reise visumfritt. Et problem er kanskje at engelsk-kunnskapene i landet er heller skrale. En bør derfor forberede seg godt før en reiser og vite hva en skal og hvor det er. Om en velger et stort og bra hotell er hotellfolkene behjelpelige med å organisere det meste. Jeg har spesielt gode erfaringer i så måte med de ansatte på hotell Dnister i Lviv, eller hotell Yalta i Yalta på Krimhalvøyen (hvor jeg var i 2008).

Her er en artikkel hos Aftenposten om Lviv: http://www.aftenposten.no/reise/article3405653.ece

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10004630
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10004439
http://www.vl.no/verden/article20951.zrm