Hvordan jeg forbereder meg på reise

Språk, historie, huskeliste, reiseguide.

Noen vil hevde at jeg reiser mye. Det kan være. Men jeg reiser da ikke bare. Jeg bor også. I korte perioder på forskjellige steder. Reiser jeg mye? Ja, jeg gjør vel det, men alderen min gjør fortsatt at jeg ikke kan konkurrere med mine eldre likesinnede som har hatt flere år på å se verden og mer penger.

Jeg ville stilt bedre på arbeidsmarkedet om det jeg hadde lært på reiser og forberedelser hadde like mye verdi i den norske papirkulten som et emne i "Ibsen's oeuvre in a biographical, aesthetic and historical perspective" eller "Erkjennelsesteori II med lite essay med lite essay" (essay to ganger, ja) fra Universitetet i Oslo.

Hvordan forbereder jeg meg så på å reise eller på å bo?

Da jeg reiste til Ukraina, for eksempel, i 2008 frisket jeg opp mine kunnskaper i det kyrilliske alfabetet. Jeg kjøpte reiseguide fra Lonely Planet og spill for å lære meg ukrainske fraser.

Da jeg reiste til Ukraina igjen i 2010 var det ny reiseguide (fra Bradt denne gang) i tillegg til den forrige, men i mellomtiden hadde jeg jo tatt flere fag om Øst-Europa og lest enda mer litteratur derfra enn jeg hadde før den første turen, så det var allerede som å reise hjem. Bokstavene var da heller ikke glemt.

Før jeg reiste til Armenia i april i år gikk jeg selvfølgelig til anskaffelse av en guidebok og printet ut sider  om det armenske alfabetet for å lære meg så mye som mulig av det. Jeg fant til min store overraskelse riktignok ut at det meste var godt merket på engelsk og russisk i tillegg til armensk så mine ervervede ferdigheter i armensk alfabet fikk fort gå i glemmeboken dessverre. På dette tidspunktet hadde jeg også oppdaget reise-commercials på Youtube og diverse videoer. Søk på landet du skal til eller er interessert i og legg til "tourism". Mye fint å se. Hva gjelder Armenia forelsket jeg meg også i duduk-musikk, for å sette meg i skikkelig armensk stemning. Duduken har blant annet vært brukt i en del eurovision-sanger, men også i den meget kjente "My heart will go on" med Celine Dion. Jeg har hørt en del på en av Armenias mest kjente dudukspillere, Djivan Gasparian. Sjekk for eksempel ut Alagiaz på Youtube. 


Noe av det første en gjør er selvfølgelig å sjekke om en trenger visum, hvordan dette visumet er, hvor man må henvende seg for å få det og hva som kreves. Noen land har så omstendelige visumkrav at en ender opp med ikke å reise dit og heller velge noe annet. Om man vil for eksempel til Kaukasuslandene for å se på gigantiske fjell velger man fort Armenia eller Georgia fremfor Aserbajdsjan når en ser at sistnevnte krever visum, og du ikke kan få det på flyplassen eller nettet som med Armenia. 


Før jeg først flyttet til Litauen i 2008, hvor jeg bodde ett år, begynte jeg allerede å lære meg små fraser på litauisk og lese om Litauens historie og samfunn. Forøvrig hadde jeg jo allerede vært der før, i 2007, før jeg dro dit på sommerkurs i 2008 og bestemte meg for å ta en hel årsenhet i språket. 


Videre er det greit å plassere stedene en reiser til i ens mentale kart. Mye nyttig statistikk kan en finne for eksempel på CIA World Factbook sine nettsider. 


Mye kan anes av kultur og forhold i skjønnlitteraturen. Ofte har store land mer litteratur å skilte med, om ikke annet fordi små språk sjelden blir oversatt, spesielt når det er så vanskelig å bli oversetter som i Norge. Helst skal en jo være med i Oversetterforeningen for å få oversatt noe, men for å bli medlem der må en ha oversatt en hel del allerede. Før India i sommer leste jeg reiseskildringen "I Kalis tid" av William Dalrymple, samt "India - stevnemøte med skjebnen" av Torbjørn Færøvik. I India kjøpte jeg også den berømte "The white tiger" av Aravind Adiga (veldig bra bok - anbefales) og like etter jeg kom tilbake leste jeg også "Dyrets folk" av Indra Sinha. Indisk mat og Bollywood var allerede meget kjent, for å si det slik. Hva spiser folk om de ikke spiser indisk mat? 


En kan gjerne også prøve ut oppskrifter fra landene en skal til før en reiser dit. Jeg lagde blant annet ørret på armensk vis før jeg reiste til Armenia. 


Nå, før jeg flytter til Bolivia for tre måneder, etter å ha bodd i Estland noen måneder med studier som jeg bestemte meg for ikke å gå videre med (les Songen om mitt liv), har jeg frisket opp litt spansk ved å lese (snart ferdig) "El amor en los tiempos de cólera" av Gabriel García Márquez på originalspråket. Jeg prøver å bøte på at jeg kan femhundreogsekstisju ganger mindre om Sør-Amerika enn Øst-Europa med å lese litt latin-amerikansk historie, og jeg har selvfølgelig kjøpt reiseguide-bøker, og lest informasjon fra hjelpeorganisasjonen jeg skal jobbe for. 


Så er det listene. Denne gang har jeg brukt en ny taktikk med å lage en rotete skrableliste der jeg blander det jeg må huske å ta med og det jeg må gjøre like før jeg reiser. Fordelen med dette er at jeg ikke velger bort å skrive noe på listen slik jeg kunne gjort om jeg hadde bestemt meg for at den kun skulle være for ting som skal med, eller kun for gjøremål. Faren ved ikke å skrive noe er at det glemmes, så klart. Da er det kanskje bedre å være rotete og skrible ned alt en kommer på. 


Vaksiner, dere. Vaksiner. Hepatitt A og B burde vel vært gratis og gitt til alle da dette er sykdommer vi ikke er garantert frihet fra heller i Norge. Disse vaksinene anbefales ofte selv for reiser i Europa. Når en skal lenger bort kommer gulfeber-, tyfoid-, tetanus-, og andre vaksiner. Ja, også malariatablettene, muligens. 


Jeg tror nøye forberedelser er veldig viktig, både for egen sikkerhet og for i det hele tatt å forstå hva en har rundt seg når en kommer til reisemålet en skal til. 


Viktigst av alt er pass, penger, kort, mobiler, ladere, flyreservasjoner, passende klær og muligens forsikring. Alt som er sør for Norge er ikke varmt. Det var bitende kaldt da jeg var i Budapest i desember i fjor. 


... og du vet ikke hvordan reisen, eller noen annen bit av fremtiden vil bli før du har foretatt den.

Miljøpartiet De Grønnes innmarsj

Prognosene og gallupene har sett bra ut for Miljøpartiet de grønne i oppmarsjen mot lokalvalget 12. september, og det har sett ut til at de kommer inn både i Oslo, Bergen og Trondheim.

MDG er nå (oppdatering, 13. september) i femten kommunestyrer, deriblant Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Trondheim har de to mandater.

Norge har i dette henseendet ligget etter resten av Europa, da mange europeiske land har hatt sterke miljøpartier. Forklaringen på dette kan selvfølgelig være at spesielt partiene Venstre og SV har klart å få et slags eierskap til miljøsaken, og i tillegg har man sett fremstøt fra KrF og Senterpartiet.


I Sverige, hvor miljøpartiet kom inn i Riksdagen allerede i 1988, samme år som norske Miljøpartiet de grønne ble stiftet, er miljøpartiet veldig sterkt sammenlignet med i Norge. Det svenske partiet fikk 5,2 prosent av stemmene i valget i 2006, og vokste til hele 7,2 prosent ifølge electoralgeography.com i 2010 (eller 7,34 prosent ifølge Wikipedia).

I parlamentsvalget i Estland i år gikk De estiske grønne ganske mye tilbake, men partiet er likevel det femte største i Estland. Partiet gikk ned fra 7,1 prosent fra 2007 til 3,8 prosent i årets valg. Uten altfor god kjennskap til estisk politikk, kan en plausibel forklaring være finanskrisen i 2008 som traff Estland hardt, og at Reformpartiets økonomiske politikk kanskje virker tryggere enn fokus på miljøet etter en slik krise.

Fra Peipsi-sjøen, Estland.

Lyspunktet etter det alarmerende parlamentsvalget i Ungarn i fjor, hvor ytterliggående Jobbik fikk hele 16,67 prosent, og konservative (i ordets rette betydning, ikke som norske Høyre som er ganske liberalt etter europeisk standard) Fidesz fikk 52,73 prosent av stemmene, var at man tilsynelatende plutselig (følge Wikipedia stiftet i 2009) hadde et grønn-liberalt parti som fikk 7,48 prosent, altså LMP. Noe av årsaken til at grønne partier kan stå såpass godt i for eksempel Estland og Ungarn kan være at dette er mer plausible alternativ til høyre-partiene enn rent sosialdemokratiske eller sosialistiske partier, som landene har hatt dårlige erfaringer med, i nyere eller litt mindre ny tid.

Når man ser på partistrukturen i enkelte øst- og sentral-europeiske land, ser vi at den er mer fluktuerende enn i Vest-Europa. Dette kan forklares med at demokratiene er relativt nye, og at verdier er mindre fastsatte og det er en større dynamikk enn i det gamle Vest-Europa, både på godt og ondt. Samtidig har sammenligningen med dynamikken f.eks. i Baltikum gjort at jeg har stilt meg spørsmål om hvordan i alle dager syv partier i Norge kan sitte på Stortinget i år etter år, uten at nye kommer inn og befester sin posisjon. Vi har nå hatt lokalvalg, men det er ikke noen hemmelighet at det kan være en god base for Stortingsvalget i 2013. Under dette lokalvalget har vi sett at ting har begynt å bevege seg, og mediene har i større grad tatt med Miljøpartiet De Grønne i betraktningene sine, og partiet er muligens på vei ut av "Andre"-blokken. Det har tidvis sett ut til at norske medier har tatt de mektige syv som gitte, og at norsk politikk har blitt redusert til balansen mellom Frp, Høyre, Krf, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

I Sverige og Norge har vi hatt et problem med supersolide politiske blokker, og håpet er at MDG kan transcendere disse. Hanna E. Marcussen skriver i et notat på sin Facebook-side:

Verken miljø, fredspolitikk eller en positiv innstilling til mangfold er eksklusive verdier for venstresiden. De som deler disse verdiene burde samarbeide mer, ikke mistenkeliggjøre hverandre fordi man forsøker å presse disse verdiene inn i blokkpolitikk.


Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, og noe av det som kommer frem her er også årsaken til at jeg stemte på MDG til fylkestinget i år.

I tillegg tror jeg vi trenger en debatt om hva som faktisk skal styre samfunnsutviklingen, og den debatten får vi ikke på politisk plan på den måten vi burde uten nye impulser. Det bør være åpenbart for alle som har fulgt bloggen min at jeg ikke mener disse impulsene bør komme fra den nye høyre-ekstreme bølgen. Det ser ut til at MDG er det politiske partiet som best kan trigge en vitalisering av norsk politikk.

Hjort i Nepal

Jeg tror også at tiden har kommet for å snakke om dyrs verdi. Dette er en debatt som ikke har vært tatt grundig nok, selv om vi har hatt et folkelig engasjement mot pelsdyrdrift. I buddhistisk tenkning er lidelse, evnen til å lide og føle angst, og også potensialet for det motsatte, viktig. Det samme finner vi trekk av i andre religioner, hvilket også viser at grønne verdier ikke tilhører venstresiden eksklusivt.

Faktisk vil jeg hevde at høyre-venstre-aksen er nok en manifestasjon av Vestens dualistiske tenkning, som har skapt nok problemer. Dualismen er selve fundamentet for dehumanisering av den "andre", som vi har sett i ekstreme ideologier som kommunisme og nasjonalisme kulminert i nazisme, holocaust og - under kommunisme; utrenskninger under Stalin, Mao og Pol Pot.

Det er veldig mange positive trekk i MDGs "Hovedprinsipper for grønn politikk". Ved siden av en tydelig pasifisme, legger MDG også til grunn at "ingen samfunn eller kulturer er statiske og entydige, og at alle har potensiale for positiv utvikling". Dette er åpenbart riktig, men har ikke alltid styrt vestlig politikk, som tidvis har hatt et schizofrent forhold til endring: Samtidig som politikerne har trodd de kan forandre saker og ting, har ofte synet på motpartene vært statisk. Dette gjelder blant annet Vestens krigføring i Midtøsten og USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Tidvis har dette båret preg av dataspill-mentalitet. Du har ti motstandere, og hvis du fjerner dem har du vunnet. Slik er ikke virkeligheten. Dreper du ett menneske, har du fått mange flere mot deg. Du får ikke noen til å lytte som du har stjålet noen fra! Dette er også noe spesielt høyresiden ofte har hatt problemer med å forstå. Samtidig har venstresiden hatt en tendens til å hermetisere staten med murer og reguleringer, noe som i voldsom grad er anakronistisk i 2011.

Dette er altså et håp om at debatten i Norge fra nå av kan bli annerledes, og at mediene skal ta til seg de nye tendensene, og at vi nå kan få en del nye debatter. Det finnes andre verdier enn kristne, sosialistiske og økonomiske. 

Kilder, blant annet
www.electoralgeography.com
www.mdg.no
Wikipedia
www.nrk.no
http://politisk.tv2.no/nyheter/de-gronne-jubler-for-gjennombrudd/

Ellers om valget:
http://www.vl.no/samfunn/article143980.zrm

Godt blogg-innlegg om MDGs suksessvalg:
http://tinesundal.blogspot.com/2011/09/nar-salaten-marsjerer-inn.html

Er vi skjebnen?

Den store synagogen

Budapest er en storslagen by. Grandeur, klasse, kultur og ideer synes meislet inn i kupler, linjer og massive byggverk på hver sin side av Donau, forbundet med ikke mindre stilfulle og grandiose broer. Da jeg var i Budapest i desember i fjor var det iskaldt, og isflak fløt på elven. Byggverk som det store palasset, parlamentsbygningen, St. Istvan-katedralen og verdens andre største synagoge gjorde inntrykk under månelys akkompagnert av klassiske toner fra strykeinstrumenter, spilt av kyndige musikanthender. I denne byen ble Imre Kertész født i 1929.


Jeg har lest enda en fantastisk bok av Imre Kertész og jeg kan stadfeste at han står høyt på min liste over favorittforfattere. Boken "Uten skjebne", som forøvrig er hans debutroman fra 1975, er mer en klassisk roman enn "Kaddisj for et ikke født barn" som jeg leste tidligere i år. Boken handler om konsentrasjonsleirene under nazitiden. Den er også spennende. Et alvorlig tema, som er skrekkinngytende nok til å banke ihjel den verste grøsserfortelling oppfunnet av den mest fantasifulle sadist og ikke minst; hentet fra virkeligheten, driver leseren gjennom boken. Forfatteren oppfant ikke dette, men skildrer det. Man går fra detalj til detalj, fra handling til handling, fra smerte til smerte, og selv om det er ekkelt og ubehagelig vil man lese mer. Hvorfor? Fordi dette må få en forklaring. Det må ta slutt, og noe må skje. Og det gjør det.

På baksiden av den norske utgaven av 2002 står det at "boken anvender det fremmedgjørende grepet å betrakte leirens virkelighet som helt selvsagt". Dette stemmer, etter hva jeg kan skjønne. Selv om Imre Kertész selv er jødisk og har opplevd mye av det som står i boken bærer den preg av en rystende objektivitet. Handlingen er en stram tråd som trekkes og trekkes og man håper den vil briste et sted. Men det er nettopp dette: det brister ikke. Selv om hovedpersonen, Köves, merkes av oppholdet i konsenstrasjonsleirene, er han inni en prosess, som gradvis skrider frem. Ydmykelsen, svekkelsen - alt handler om dagen, og øyeblikket en er i. I øyeblikket eksisterer bare øyeblikket selv, om det så er fylt med et konkret minne, vil øyeblikket i seg selv være for kort til å omfatte hele hukommelsens leksikon i flere bind. Øynene er fokusert på én ting av gangen. Minnet eksisterer. Håp kan også eksistere, men tanker om fremtiden er det ikke mye av under øyeblikkene som fordeles på en stram streng gjennom konsentrasjonsleirene.

Jeg advarer om at jeg her kan røpe deler av bokens innhold og således ødelegge noe av leselysten for dem som verdsetter å lese en bok fra begynnelse til slutt, med total tilstedeværelse på den aktuelle side hvor de kunne ha blikket festet.

Gass. Kjemikalier. Bein. Feber. Lus. Røyk. Lukt. Snitt. Arbeid. Søvn. Oppstilling.

Vann. Mat - noen ganger med litt ekstra til. Lyspunkt, litt bedre for et sultent hull av en mage. Orden og regelmessighet, planer og hierarki.


De lange dagene. De begynte svært tidlig, allerede like etter midtsommerens soloppgang. Da fikk jeg vite hvor kalde morgenene i Auschwitz er: vi gutter krøp sammen på den siden av brakken som vendte mot piggtrådgjerdet, tett inntil hverandre for å varme hverandre, rett overfor den røde, skrå solen.

Imre Kertész

Imre Kertész avslutter boken med en eksplosjon av en refleksjon, og det er kanskje her spenningen forløses, i en slags oppsummering på hvordan det var, men ikke bare hvordan det var, men hvordan alt er. alt er reaksjon - alt er skritt, man tar skritt. Man tilpasser seg, man reagerer. Man er i øyeblikket, og hvert øyeblikk avløser det neste og kan bringe noe nytt, men mest av alt tar man skritt ut fra der man er, man venter ikke bare på en bølge som skyller over en, mens en ligger fastlåst i et vakuum utenfor tid og rom, en er med i bildet, som subjekt og objekt. En fyller bildet med handling, og man deltar i tilværelsen. Dette er min tolkning og oppsummering av Imre Kertész´ konklusjoner. Hovedpersonen, Köves, trekker paralleller mellom hans liv i konsentrasjonsleir til hva slektningene i Budapest gjorde under krigen. De levde, og de tok skritt. Skritt for skritt. Således kan heller ikke konsentrasjonsleirene bli bare en abnorm hendelse, et grusomt fenomen, utenfor tiden, men en del av den samme kausale tidsrekkefølge. En fase i historien, som nettopp ikke kan skrives ut derfra på grunn av sin tilhørighet i denne. Nazi-regimene var ikke utenfor historien, men i den.

Jeg vil videre påpeke dettes relevans for historieskrivningen. Jeg har reagert sterkt på historikere som tror på "brudd og kontinuitet". Selv om enkelte perioder kjennetegnes av trekk som er så spesielle at de nettopp derfor kan omtales som perioder, blir de ikke til ved tilfeldigheter, de blir ikke skapt ut av et vakuum. Det er ingen Big Bangs etter The Big Bang. I den grad det er noen skapelse etter start, er det en skapelse fra øyeblikk til øyeblikk, forårsaket av frø sådd tidligere. Historie er vitenskapen om fortiden, om forandring i denne, forandring i tid. Dette får videre implikasjoner. Troen på revolusjon, troen på den totale omkalfatring, blir således en myte. Historien går i skritt og ikke i eksplosjoner. Således fulgte mange av trekkene fra Tsar-Russland etter Den russiske revolusjon. Troen på en revolusjon er i så måte naiv. Den finnes på visse måter ikke. Selv om det etter denne vil kunne forekomme nye trekk i samfunnet, vil folk flest se verden på samme måte som tidligere, selv om de reagerer på hendelsene som har inntruffet. Dette mønsteret, som i alt er et mønster i en kontinuerlig skapelse, nemlig: handling, mothandling, som i og for seg er en handling, fører igjen til en reaksjon, eller en mothandling, om du så vil. Ingenting er forklarende i seg selv, men forklares ut fra sin sammenheng til annet, eller i sammenligning. Hvis det ikke er noen luft å puste har ikke lunger noen mening. Tanken om Den store omkalfatring er derfor destruktiv, selv om det er et godt bilde nettopp på når skrittene som ble tatt førte til en såpass epokegjørende ny tilstand at den fortjente en merkelapp. Den store omkalfatring fritar nemlig historikeren og mennesket i sitt privatliv fra ansvaret for å grave dypere. I Imre Kertész´ bok irriterer Köves seg over at alt "kommer" til eller for slektningene. Det ser ut til at han også kunne brukt ordet "inntreffer". Dette ser ut til å være en verdensforståelse som kan sammenlignes med en amputert ligning. Det er frøet uten veksten, det er treet uten frøet det vokste ut fra. Hvor kommer nazismen fra? Hvor kommer blodige revolusjoner fra? Dette er spørsmål vi kan stille oss, og som ikke fortjener enkle svar. Imidlertid er det spørsmål som kan være lett å unnvike. Snarere enn å gå til verks med det, og grave i dybden, kan det være fristende å ty til myten om tilfellet, eller det fundamentalt nye. Innsiktene vi eventuelt ville få ved ærlige svar på disse spørsmålene, ville kunne føre til krav om handling. Vi må grave dypt og grave opp en del giftige røtter. Disse kan være forankret dypt i vår kultur, i vår tradisjon, i vårt selvbilde på personlig nivå, eller i vår politikk. Var derfor andre verdenskrig, nazismen, og for den saks skyld; kommunismen, abnorme fryktfaser vi kan slå en strek over og utdefinere som uhyrlige monster som kom, nærmest tilfeldig? Dette synes å være en unnlatelsessynd, og dens konsekvenser, og moralske implikasjoner, burde være klart for enhver. Dette betyr ikke at vi ikke skal felle noen dom, men det betyr at en forståelsesmåte og forståelseshorisont rett og slett er gal. Sannheten på den andre side er at alt er forbundet. Årsak og virkning er forbundet i tid, og dette gjelder for samfunn og enkeltmennesker og hele verden, og til syvende og sist er alt forbundet. En fravikelse fra dette prinsipp er uopplyst og destruktivt. Dette er tanker man finner i buddhismen, men de er, selv om de ikke er nye, ikke desto mindre sanne.

Vi kan ikke isolere hendelser annet enn for rent deskriptive skildringer. Selv om vi forstår verden nettopp i det vi ser, og nettopp i det punktet øynene våre oppfatter, betyr ikke dette at verden er slik. Vi vet at vi også kan rette øynene våre høyere og se et nytt punkt. På blikkets vei dit kan det også være at vi ser disse er forbundet. Om det faktisk er knuter på en tråd, er de forbundet med den samme tråden som de er laget av, og nettopp dette er det som konstituerer vår tilværelse. Vi er alle sammen i samsara, og vi opplever alle lidelse, selv om noen opplever denne sterkere, og mer av dem enn andre. Vi har, som mennesker stort sett samme følelsesregister. Dette får oss til å reagere, og våre reaksjoner skaper nye følelser, nye situasjoner, for oss selv og for andre. Selv om vi i øyeblikket ser én bestemt sak, og selv om enkelte tilfeller får mer fokus enn andre, betyr ikke dette at dette er alt som eksisterer, eller at vi ser hele bildet. Utsagnet "dette er helt spesielt" kan uttrykke en opplevelse, men det uttrykker ikke hele sannheten. Det er som å si at verden er i stuen din, fordi verden utenfor er skjult for ditt blikk av en vegg. Det er en grunn forståelse, og den er feilaktig. Den er også farlig, spesielt for vitenskapsmenn, da den er løgnaktig, og fritar for ansvar. Og dette - det kommer tilbake til deg, det også. Det er ikke irrelevant.

- Forresten, la jeg til, - la jeg ikke merke til at det var redsler, og da så jeg at de ble svært overraskede. Hvordan skulle de forstå at jeg "ikke la merke til det?" ville de vite. Da spurte jeg dem: og hva gjorde egentlig de i de såkalte "tunge tidene"? - Tja... Vi levde, grunnet den ene. - Vi prøvde å overleve, tilføyde den andre. Det vil altså si: de tok også alltid et skritt, bemerket jeg. Hva skulle det bety at de "tok et skritt"? spurte de utenforstående, og da fortalte jeg hvordan dette foregikk for eksempel i Auschwitz. [...] I midten der også jeg sto, måtte vi altså regne med ti-tjue minutters ventetid, før vi kom til det punkt hvor det ble avgjort: ble det straks gass, eller hadde vi foreløpig en sjanse? I mellomtiden er rekken stadig i bevegelse, rykker stadig frem, og alle skritter et stykke frem, mindre eller større, alt etter hvilken hastighet operasjonen krever. 


Mest av alt ser det ut til at virkeligheten koordineres i samspill mellom handlinger, og reaksjoner på disse. Gjennom årsak og virkning. Kausale forbindelser. Sammenheng i tid.

Hvorfor ville de ikke innse: hvis skjebnen fantes, var ikke friheten mulig; hvis derimot - fortsatte jeg, stadig mer overrasket over meg selv, stadig ivrigere - friheten finnes, da finnes det ingen skjebne, det vil si, stanset jeg, men bare for å trekke pusten, - det vil si at da er det vi selv som er skjebnen, kom jeg med ett på, men så klart i dette øyeblikk som hittil aldri før. 




Imre Kertész´ bøker er rent ut utrolige. Ikke bare på grunn av hans utrolige forfattertalenter, men også på grunn av dybden og konsekvensene av det han skriver. Tiden jeg brukte på å lese denne romanen, og det faktum at den overvant vanen og pliktfølelsen i det at jeg ikke la meg så tidlig jeg burde i går, men leste til jeg hadde lest boken ferdig klokken tre i natt, for så å reflektere over bokens budskap, var vel anvendt.

Det synes meg klart at vi konstituerer og skaper virkeligheten. Vi responderer til en situasjon gitt utenfra eller skapt av oss selv - i alle tilfeller forårsaket av noen eller noe - og således fortsetter verden og historien. Forklaringer utenfor dette system er vrangforestillinger.

http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8253025009

Litterært lørdagsinnlegg

Et par dager før jeg reiste til Armenia gikk jeg en tur på bokhandelen. Dette for å finne noe litteratur jeg kunne lese, mens jeg ventet i mangfoldige timer på flyplassen i Moskva på min connecting flight. I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle unngå mine vanlige (i hovedsak øst-europeiske) favorittforfattere. Imidlertid gav jeg opp etter en times leting i bokhyllene. Hvorfor?

I hovedsak er Norge og Skandinavia inne i en, etter mitt syn, mangelfull litterær periode. Litteraturen som skrives passer for kvinner, eller er enkel underholdningslitteratur som menn kan få lese, der mannen finner et lik og skal oppklare et mysterium, mens han reduseres til en kalkuleringsmaskin for mysterieløsning. Jeg savner ganske enkelt en bok som fokuserer på menns mentalitet og følelsesliv, ført i pennen her til lands. Da med unntak av skandalepregede "Min kamp" av Karl Ove Knausgård, takk. Jeg sier ikke at mannen ikke en gang også var noe annet enn en bølle- og kløne-karikatur i norsk litteratur - Hamsun eksisterte jo (ups!) - men ærlig litteratur som setter menn i fokus anno 2011 ville selvfølgelig være noe helt annerledes. Skjevbalansen i tilgangen på slike bøker om menn i forhold til kvinner, er symptomatisk for en tid der selvmord er tre ganger vanligere for menn enn kvinner.

Tidligere i år så jeg den finske filmen "Fortellinger fra saunaen" på kino. Der fikk man servert en rekke mannshistorier, og det finske mannsbildet, og mannsrollen ble belyst. Et tilsvarende prosjekt er mangelvare i Norge. Enkelte vil hevde at den norske mannen er "frigjort" i større grad enn menn i andre land, da han i større grad tør å treffe valg, og også tidvis, i små porsjoner, kan gjøre feminine ting. Imidlertid betyr ikke dette at mannen kjenner seg selv. Det er trekk også utenfor litteraturen som tyder på at mannen som sådan er uinteressant. Jeg har tidligere argumentert på at kvinnefokuset i populærkulturen, selv halvnakne kvinner i musikkvideoer, ikke er kvinnediskriminerende, men tvert om mannsdiskriminerende. Kort sagt: jeg har ingenting imot å bli objektifisert, og det tror jeg få menn har. Men - bedre er det om man går ned på dypere nivå. Dette gjelder spesielt i dag hvor hverdagen er såpass hektisk som den tross alt er, og man mer og mer reduseres til yrker og beskjeftigelser. Hva med understrømmene? Følelsene som det aldri snakkes noe om? Følelsene som han ikke har satt ord på?

Verst av alt står det til med den mannlige seksualiteten. Man hører rett som det er at "hvis en mann har mange partnere er han en hingst, men hvis kvinnen har det er hun en hore". Jeg betviler denne setningens aktualitet for størstedelen av Norges og Europas befolkning i dag, men mest av alt ønsker jeg å poengtere at det er horen vi hører noe om. I kulturen. I litteraturen. Hingsten har ingen plass. Er det fordi ingen vil lese om det, eller fordi ingen tør skrive om det av redsel for rødstrømper?

Om vi skal våge oss på å generalisere snakker også menn i mindre grad enn kvinner om sine følelser. Nettopp derfor må det være greit å ha bøker eller andre kulturprodukter som setter dette i fokus. Tvert om ser bokhyllene ut til å bugne over av bøker for kvinner. Ta for eksempel serielitteraturen. Jeg har selv lest noe serielitteratur, og selv om det er mye dårlig kvalitet der, er det også noe som er lesbart. For eksempel en rekke av bøkene til Frid Ingulstad. Disse, og annen serielitteratur, har ofte en kvinne som hovedperson, og noen av dem er også gode til å gå inn på detaljer og skildre store deler av livsløpet. Hvor er tilsvarende for menn?

For meg har litteratur betydd mye. Forfattere som har skildret vanskelige situasjoner og tanker hos personer som gjennomgår det på en overbevisende måte, skaper forståelse hos leseren. Viktigst av alt er slike kulturprodukter livreddere. Ensomme mennesker, eller skamfulle mennesker, som har et problem de ikke vil snakke om, kan i litteraturen, eller i andre kulturprodukter, finne eksempler på andre som har opplevd det samme, og det rører en på en helt annen måte enn en akademisk artikkel om temaet gjorde. For mitt vedkommende var det fantastisk at jeg fant Lev Tolstoj i ung alder. Bedre enn noen andre skildrer han følelser og tanker, men samtidig ved å relatere det til omverdenen og gi det hele en filosofisk dimensjon. Imidlertid fortoner verden seg annerledes i dag enn den gjorde i Russland på 1800-tallet.

For å gå tilbake til starten på innlegget, gav jeg opp norsk litteratur og kjøpte "Kaddisj for et ikke født barn" av Imre Kertész, en ungarsk nobelprisvinner i litteratur. Med det fikk jeg en ny favorittforfatter. Enda en som forstod, som kan artikulere følelser på en ypperlig måte. I denne praktfulle boken får man et vanvittig troverdig og godt innblikk i hodet til en intellektuell mann som sliter med traumer. Jeg vil her sitere en passasje fra boken for å gi et eksempel på hva jeg ønsker å se mer av.

Ja, at jeg var så grusom, på et fortrolig vis grusom mot henne, syntes i mine øyne en gang for alle å gjøre henne uakseptabel, i en viss forstand, naturligvis er det enoverdrivelse, en stor overdrivelse, det jeg nå skal si, men i enviss forstand er det som om jeg drepte henne og hun var vitne til det, som om hun var vitne til at jeg tok livet av et menneske; og det syntes som om jeg aldri ville kunne tilgi henne det. Her har det ingen hensikt å fundere over tiden, for eksempel hvorlenge vi levde, hvor lenge vi kunne ha levd slik ved siden av hverandre, i taushet. Jeg var dypt nedstemt, ubehjelpelig ogforlatt, denne gang i en slik grad at det viste seg å være ukompenserbart, det vil si, det satte ikke fart på arbeidet mitt, som snarer tvert om ble fullstendig lammet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg ikke, mens jeg - naturligvis i mitt stille sinn - rettet anklager, kokte sammen et helt flettverk av anklager mot henne, i all hemmelighet likevel forventet hjelp av min hustru; og om det var slik, gav jeg henne ingen tydelige tegn på det. En dag, det var kveld, om jeg ikke tar feil, og det er jeg temmelig sikker på at jeg ikke gjør, og dét sent på kvelden, min hustru har nettopp kommet hjem, jeg vet ikke hvorfra, jeg forlangte heller ikke å få vite det, spurte ikke engang hvor hun hadde vært, hun var vakker, og flyktig, som lynglimt bak tette skyer, slo tanken ned i meg: "For en vakker jødepike!", naturligvis, forsmedelig og trist, slik hun kom og det virket som om hun krysset et blågrønt teppe som om hun kom over havet, og den kvelden brøt hun, min hustru, stillheten. At det var litt sent, sa min hustru, at hun hadde vært travelt opptatt, men atdet sannsynligvis ikke interesserte meg likevel. At jeg satt herog leste, leste eller skrev, leste og skrev, gikk ut på ett, sa min hustru. Ja, sa min hustru, det hadde vært meget lærerikt for henne, hele historien, det vil si ekteskapet vårt. 


Språket er som dette stort sett gjennom hele boken, og vil kanskje ikke appellere til alle. Men tematikken - menns følelser, og psykiske lidelser, er ikke tilstrekkelig dekket. Økt forståelse for mannen er en kamp ingen vil kjempe i Norge i dag.

Omtale av eurovision-sanger del 4

San Marino, til tross for sitt svært beskjedne innbyggertall på rundt 30.000, deltar faktisk i år. Senit synger "Stand by", en søt liten popsang, som ikke er uten en viss sjarm, men dessverre uten originalitet, både når det gjelder melodi, tekst og oppbygning. At sangerinnen er pen kan nok hjelpe litt på vei, og sangen har også fått en søt liten video, men den ser vi ikke på scenen. Men landet får med dette ihvertfall minnet oss på at det eksisterer. Terningkast 2. Video ser du her: http://www.youtube.com/watch?v=MHiBvDJUSbY


Serbia har i år klart å sende en dårlig sang til Eurovision. Det er galaktiske avstander mellom Marija Serifovic og hennes "Molitva" som vant Eurovision i 2007, og på den andre siden årets bidrag, fremført av Nina. Nina synger "Caroban" som er en stygg tromme-tsunami akkompagnert av en halvskreket serbisk tekst. Dette er rett og slett ikke bra, og aldeles skuffende til Serbia å være. Terningkast 1.

Slovakia sender Daniela og Veronika i TWiiNS til Düsseldorff. De er, som gruppenavnet antyder, tvillinger. Sangen "I´m still alive" synges med sukkersøte vokaler, og den er definitivt fengende. Jentene kommer til å vekke oppmerksomhet, og hvis oppmerksomheten først er vekket er det en sjanse for å få låten på hjernen. Evig repeterende trommeslag skal gjøre jobben for deg. Problemet er at disse er for klare, og direkte irriterende. Sangen er rett og slett ikke godt produsert, ihvertfall ikke innspilt. Selve låten i seg selv kunne gjort seg, men instrumentvalget kunne vært annerledes. Legg på noen technoblingser her og der, så har man en god sang. Likevel må jeg innrømme at det ville vært flott å se Eurovision arrangert i Bratislava. Det vil nok slovakerne også, og som en del andre land i år (Albania og San Marino) har Slovakias bidrag en video som skal vise frem noe av landet. Bare så du vet det: Slovakia har fjell, og skianlegg, og det skal folket informeres om. Terningkast 3. Videoen kan dere se her: http://www.youtube.com/watch?v=uT_8il_fkAs


Slovenia sender i år Maja Keuc med "No one", som heller ikke klarer stå seg ut fra resten av låtene i år. Men vel, et land med 2 millioner innbyggere kan vel ikke hoste opp gode bidrag hvert år. Ordinær og gjennomsnittlig poplåt. Terningkast 2.


Spania har ihvertfall et bidrag som skiller seg litt ut fra mengden av låter i år, men i motsetning til tre av de andre "store" Eurovision-landene (de som alltid er direktekvalifiserte til finalen fordi de er med på å betale for arrangementet) har de ikke klart å sende noe bra i år. Det er egentlig ikke overraskende, for Spania fikser ikke helt Eurovision, og har sjelden gjort det. Faktisk er dette en skjebne de deler med de andre store vest-europeiske landene, men i år har altså de andre gjort noen grep, og Spania har ikke følgt med. Lucía Perez synger "Que me quiten lo bailao". Det positive her er nettopp dét - det positive. Sangen er munter og positiv og har en klar og definitiv "feel", i motsetning til mange av det andre, flatere låtene. Likevel tar det aldri av og blir aldri mer enn en parentes. Terningkast 3.


Storbritannia sender boybandet Blue i år, som hadde sin glanstid sammen med andre britiske boyband for noen år tilbake. Nå er noen av teensene voksne og setter kanskje pris på gjensynet. Blue hadde imidlertid ikke sjansen til å bli valgt av et konservativt Storbritannia, og det var ingen avstemming i Storbritannia. I en del av Eurovision-landene velges artisten, og så kan folket stemme på sang. Det skjedde ikke i Storbritannia. Det er vel nok av ydmykelser for et land som alt i alt har eksportert mye popmusikk i løpet av årtiene. Likevel er det noe emment over dette, og det er som britisk pop bruker å være: lite interessant og lite gripende. Imidlertid er låten utrolig profesjonelt produsert (av norske Stargate, faktisk), og teksten er heller ikke så verst. Storbritannia spås hell og lykke i årets Eurovision. Det tror jeg ikke så mye på, fordi at selv om Blues låt sikkert kunne kommet på noen hitlister og slikt, og selv om låten kommer til å få stemmer - noe som faktisk ikke helt er tradisjonen hva gjelder Storbritannias bidrag - er og blir den uspennende. I Eurovision vil man i tillegg til å ha en enkel og ikke for utfordrende låt også ha noe nytt, som skiller den fra tidligere vinnere. Dette mangler Blues låt. Den er likevel grei i seg selv, og definitivt noe av det beste Storbritannia har sendt de senere år. Terningkast 4.


Sveits er med i år også. Dette landet er gjerne litt mer variert i hva det byr på i musikk-konkurransen enn for eksempel Benelux-landene. Like fullt ser vi sjelden Sveits høyt oppe på listene over poeng. I år synger Anna Rosinelli "In love for a while", som er en strengeklunkende dragende låt, som har NRK-aften-faktor, men like fullt har noe spesielt i sitt mas. Det er gnål, ja, og det er ikke spesielt pent, men det er heller ikke totalgrusomt. Vi klarer oss gjennom sangen. Terningkast 2.


Sverige har ofte gjort det bra i Eurovision, selv om landets bidrag i fjor ikke klarte å kvalifisere seg til finalen. Også i år er Sveriges låt populær, noe som er morsomt ettersom bidraget også heter "Popular". Det fremføres av Eric Saade. Det er mye til fordel for denne låten: den har noe profesjonelt over seg, og mangler provinsialiteten som kjennetegner noen av årets bidrag. Imidlertid har Eric Saade en nasal stemme, og jeg blir ikke overbevist av at "my body wants you girl". Teksten er forøvrig heller enkel og lite interessant, og uansett hva man sier om det, så merker man en tekst etterhvert, og det er en mangel om det er en tekst man ikke kan identifisere seg med, eller ikke er gripende. Det er ikke denne. Den er likevel fengende. Men til slutt, når regnskapet skal gjøres opp har den ikke samme kvalitet som de beste låtene i år. Den kommer likevel høyt. Terningkast 4.


Tyrkias Yüksek Sadakat synger i "Live it up" følgende: "give yourself a break, come on and live it up". Jeg vil anbefale Sadakat å gjøre det samme, for denne sangen er døll, masete og lite overbevisende. Gjesp. Terningkast 2.


Tyskland håper å gjenta suksessen fra i fjor med å sende Lena Landrut igjen. Dessverre ser det ikke ut til at de klarer det om vi skal tro bettinglistene og folks meninger på nettforum. Lena synger "Taken by a stranger" som virkelig skiller seg ut fra de andre bidragene i år, akkurat som hennes "Satellite" gjorde det i fjor. Årets Lena-låt er imidlertid ganske annerledes enn fjorårets. Denne går i langsomt tempo, og er noe eksperimentell. Hun gjentar imidlertid sin morsomme engelsk-uttale. Låten utmerker seg med å ha en interessant sangtekst, som en av få låter i år. Selv tittelen antyder jo det. Låten har også fått en kul video. http://www.youtube.com/watch?v=kFciOb0diQE Tysklands bidrag er et av de kuleste i år, men kommer neppe til å nå høyt opp, da denne låten neppe blir like kul live som på mp3-spilleren. Terningkast 5.


Ukraina har etablert seg som et av de virkelig store Eurovision-landene, og er ofte et av de landene jeg sjekker ut først, da de nærmest garantert har en god sang. Det gjelder også i år, selv om tendensen kanskje ikke er like sterk som vanlig. Ukraina er nemlig langt fra å være best i år, selv om låten er god nok. Mika Newton synger "Angel". Denne finnes i flere versjoner: en rolig ukrainsk og en up-tempo halv-elektronifisert engelsk versjon, som begge har sine kvaliteter. Videoen kan du se her: http://www.youtube.com/watch?v=v74NI6Rea6c&feature=related Terningkast 4.

Ungarn gjør opp for sine tidligere dårlige Eurovision-bidrag og sender råkule "What about my dreams" med Kati Wolf. En solid stemme i Celine Dion-klassen akkompagnert av en stadig oppbyggende låt, og vers som kulminerer i et sterkt refreng. Teksten er ikke det store, men den fremføres med innlevelse. Det nasjonale etableres i vers 2 som synges på ungarsk. Ellers er låten på engelsk, og denne vekslingen fungerer veldig godt. Låten er råproff og pen. Også Ungarns bidrag har musikkvideo, og den er bra: http://www.youtube.com/watch?v=GASVvm1jeCw Veldig sterkt terningkast 5.


Østerrike er tilbake i Eurovision igjen med Nadine Beiler og "The secret is love". Og ja - om du får assosiasjoner til Celine Dion bare med tittelen, så gjør du rett, for dette har virkelig preg av noe slikt. Høy klisjefaktor. Vi kan klare alt med kjærlighet og alt det der. Problemet er at Østerrikes låt har konkurranse fra andre stater, og dette slettes ikke står seg ut. Litauens låt i samme sjanger er for eksempel langt bedre, og Ungarns Kati Wolf har sterkere sangstemme enn Nadine Beiler. Likevel skal det sies at hun har stemme, om enn noe for lys og hvinende for min smak. Jeg har ikke tro på denne i konkurransen, og greit er det. Terningkast 2.


Der var jeg igjennom alle 43 bidragene. For å summere opp er dette mine favoritter: 
Israel
Finland 
Ungarn
Norge
Estland
Aserbajdsjan
Tyskland
Kroatia

Hvilke bidrag liker du best?
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091481
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085043

Elizabeth Kostovas europeiske historikerfest

Monumentalboken "Historikeren" serverer deg det sørlige Europa på et lekkert pyntet bord. Elizabeth Kostova hadde store visjoner for boken, og lyktes langt på vei med mange av dem. Boken kom ut i 2005, og er således ikke det aller nyeste. Da jeg så den stå i bokhyllene høsten i paperback høsten 2007 klarte jeg ikke holde meg fra å gå til solid anskaffelse av boken. Tittelen er i seg selv lovende, spesielt for en historieinteressert person som meg. Kombinert med det vakkert klingende etternavnet Kostova var det ikke mye om å gjøre før jeg kjøpte boken. Jeg leste den nettopp for andre gang. Det er ikke mange bøker som får den æren, så hva gjør "Historikeren" til en god roman?


Forfatteren lar europeisk historie sette premissene for sin fortelling. Hun trekker linjene langt, fra Konstantinopels fall i 1453 og Vlad Tepes` onde handlinger frem til den kalde krigen og våre dager. Hovedfokuset ligger på det sørøstlige Europa; Slovenia, Kroatia, Ungarn, Romania, Bulgaria, og Tyrkia. Hun besøker likevel også Spania, Frankrike, Nederland, Storbritannia og USA. Plottet er enkelt: Finne ut sannheten om Dracula. Veien dit går gjennom historiske undersøkelser. Disse er ganske troverdig beskrevet, bortsett fra at hvert verk og ledetråd gis veldig stor vekt og åpenbares som dramatiske manifestasjoner, nærmest. Likevel foretas de historiske undersøkelsene under den kalde krigen, og noe må også gjøres bak jernteppet, og det er ikke rart at kildematerialet da var vanskeligere tilgjengelig. Dette var også før dataalderen. Dette gir også historien en ekstra sjarm og troverdighet.

Bakpå boken står det: "En sen kveld mens en 16-åring er på jakt etter spennende bøker i farens bibliotek, finner hun en bunke gulnede brev. Brevene har overskriften Kjære uheldige arvtaker, og de kaster henne inn i en verden hun aldri før har drømt om - en labyrint av hemmeligheter forbundet med uhellsvanger ondskap skjult i historiens mørke".


Handlingen er ganske intrikat og danner et edderkoppspinn av tråder og informasjon. Det er mye fint å hente fra dette. Kostova har gjort meget godt forarbeid, og jeg finner ingen unøyaktigheter hos henne. Det er fint å kunne konstatere, ettersom jeg nå da jeg leser boken for andre gang har vært i flere av landene hun beskriver, og befinner meg i siste semester av bachelorgraden min i historie. Boken er et fint bidrag til å fremme interessen for historie og Europa, da spesielt det østlige Europa. Kostova fikk visstnok interessen sin for Dracula tidlig, ettersom hennes far fortalte om dette. Det er tydelig at store deler av boken er inspirert av hennes faktiske liv - det at hun faktisk bodde i Ljubljana, i Slovenia - da Jugoslavia, i 1972, for eksempel. Dette er spesielt interessant da Elizabeth Kostova er amerikansk. Det gir meg en god anledning til å bemerke, som du også lærer av hennes bok, at Jugoslavia var langt mer åpent enn andre kommunistland. Bokens fremste styrke er kanskje skildringene av forskjellige europeiske steder og kulturer, noe hun gjør glimrende. Allerede i første kapittel reiser jeg-personen og hennes far til Emona i Slovenia (som nok egentlig er Ljubljana):

"Like ved markedet bredte byens store torg seg ut under en gråtung himmel. I likhet med sine søstre i sør var Emona preget av sin skiftende fortid. Wienersk art deco i horisonten, store, røde kirker fra renessansen etter de slovensktalende katolikkene, små middelalderlige kapeller med arkitektoniske trekk fra De britiske øyer. (Saint Patrick sendte misjonærer til dette området. Dermed ble ringen sluttet for den nye troen, som kom tilbake til Middelhavet, der den hadde oppstått. Byen hevder derfor å være en av de eldste kristne byene i Europa.) Her og der et osmansk element i form av en port eller en spiss vindusramme. Borte ved markedsplassen ringte den lille østerrikske kirken til aftensmesse. Menn og kvinner i blå arbeidsklær var på vei hjem etter sin sosialistiske arbeidsdag, bærende på vesker og poser, bøyd under paraplyene. På vei inn i selve sentrum kom vi over en fin gammel bro, beskyttet i hver ende av grønnskimrende bronsedrager. 'Der er slottet,' sa far. Han stoppet ved utkanten av plassen og pekte opp i regnskodda. 'Det vet jeg at du har lyst til å se.'"

Broen med de grønnskimrende dragene var noe av det jeg gledet meg mest over da jeg var i Ljubljana i sommer. Om jeg ikke husker feil er den også beskrevet i Paulo Coelhos bok "Veronika vil dø", hvor handlingen også utspiller seg i Ljubljana. Den har også fått privilegiet å bli lest to ganger av meg. Kostova fester seg senere også ved en av broene over Donau i Budapest. Det tenkte jeg på da jeg krysset broene i desember i fjor. Det skulle være noe spesielt å gå over Donau fra Pest til Buda. "Vi ruslet mot elven og holdt oss, som Helen hadde lovet, i de mest befolkede gatene. Vi stoppet en liten stund ved den store broen, før hun vandret ut på den mens hun tankefullt lot en hånd gli langs rekkverket. Med de enorme vannmassene under oss stoppet vi igjen og så frem og tilbake mellom de to sidene av Budapest, og nok en gang fornemmet jeg både dens ærverdighet og krigens herjinger som nær hadde ødelagt den. Byens lys skinte overalt rundt oss, og ble gjenspeilt i vannets mørke overflate. Helen ble stående ved rekkverket en stund, før hun nesten nølende vendte om og begynte å gå tilbake mot Pest."


Det som hindrer boken fra å bli den tungtvekteren i verdenslitteraturen som Elizabeth Kostova nok hadde håpet på er for det første at den rent språklig sett ikke er noe mesterverk. Det er ingenting galt med språket, det er ikke det, men det er ingen kunstneriske vendinger her. Språket er ikke originalt. Likevel ville nok mer ordtriksing kunne gjort boken langt mindre leservennlig, da den allerede tynges noe av historiske fakta og interessante forsøk på å gi folk undervisning gjennom underholdning. Her ville jeg kanskje også fått et noe annerledes inntrykk om jeg leste boken på originalspråket. Likevel tror jeg oversetterne Jørn Roeim og John Erik Frydenlund har gjort en god jobb, da språket flyter godt av gårde. Dette kan være en utfordring når man oversetter. Forskjellen på selve skriveprosessen og oversettelsesprosessen er at skrivingen kan gå raskere, mens oversettelsen er mer mekanisk, og det slik sett er lettere å kjøre seg fast rent språklig. En står også fjernere fra handlingen. Imidlertid ser dette bra ut.

Karakterene i boken reflekterer tidvis over historiens betydning og historiens mørke sider. Dette er interessant, og mye av tematikken er også sentral for historievitenskapen. Imidlertid kunne boken hatt et klarere budskap. Boken har meget klare tema: Europa, kultur og historie, men den kunne kanskje vært spissere. Samtidig er kanskje også dette noe av bokens styrke - den er vid nok til å la folk føle seg komfortable med ellers snevre tema.

Noe som også vider ut boken er at okkulte fenomener og myter som Dracula og vampyrer er viktig i boken.  Dette gir den en potensielt stor målgruppe. Likevel føler jeg at det er her boken sliter mest. Dracula oppfattes nok av mange kultursnobber som noe barnslig og kommersielt. Samtidig er boken lagt opp til at et akademisk publikum skal kunne like den. Her er det noe som skurrer - den er delvis for tung til at lettfantasy-fansen skal falle pladask, og har et plott som gjør at den voksne leserskaren lett avfeier boken. Likevel er boken rett og slett bra, og det er vel begrenset hvor teknisk og beregnende en bør være om en skriver bok i kunstens og opplysningens tjeneste. Kostova har allerede satt opp noen klare kriterier for boken sin: historien skal figurere sterkt, og hun skal gi et godt bilde av Europa. En for sterk innsnevring vil rett og slett gjøre det umulig å skrive en interessant bok, fordi en ikke vil like den selv, mens man skriver. Dracula-konseptet kan nok også tjene som inngangsport for unge til å bli interessert i historie og Øst-Europa. Det er meget bra. Nå skal visstnok boken filmatiseres også, så det blir spennende. Dette er en meget sterk femmerbok, og bør leses av folk som er interessert i Europa, kultur og historie, og selvfølgelig vampyrer og folkemyter.

Selv er dette en bok jeg har kost meg med. Den har vært med å introdusere Slovenia og Ungarn. Jeg husker også jeg leste på den da jeg var i Estland og Latvia for første gang i 2007. Bildene på denne siden er av bokens engelske forside, av en av de grønnskimrende dragene i Ljubljana, samt en av broene som forbinder Buda og Pest.

Magiske advents-Budapest

Det er unektelig noe spesielt med snødekte gamle byer med kråker og duer som flyr rundt mellom tårnene og spirene. Det var unektelig også fint endelig å få sett Budapest. Budapest er en av de største byene i Sentral-Europa, og Ungarns hovedstad med cirka 2 millioner innbyggere.

På bildet ser du fiskerbastionen - som faktisk ble ferdigbygd i 1902. Den er faktisk ganske ny, men er utrolig vakker og ikke minst fascinerende da de syv tårnene skal representere de syv madjarske stammene som slo seg ned i Ungarn i 896. Imidlertid har det ikke tjent som noen forsvarsbastion, men er rett og slett bare et vakkert stykke arkitektur som gir god utsikt over Pest-siden av byen (Budapest består av Buda og Pest), og parlamentet som Budapest er mest kjent for.

Jeg var i Budapest mellom 16. desember og 20. desember. Utrolig gøy - og utrolig kaldt. Donau, elven som flyter gjennom byen var halvfrossen - det fløt isflak nedover elven. Jeg hadde virkelig håpet på slikt vær, ikke fordi det er så komfortabelt å være byturist i, men fordi det er så utrolig tilfredsstillende estetisk sett, spesielt i sammenligning med alternativet: sørpe og slaps, regn eller bare få varmegrader og korte dager med påfølgende mørke kvelder.

Likevel fikk jeg meg utendørs badetur! Szechenyi-badene har så varmt vann at man kan bade utendørs også om vinteren. Utrolig flott - spesielt da badeanleggene ligger i et barokt palass.

Ellers var høydepunkter å se parlamentet både utenfra og innenfra, labyrinten under gamlebyen på Buda-siden (denne er ikke så godt reklamert for, men den er utrolig spennende, og bør oppsøkes, spesielt om du har med barn eller ungdommer på turen), og nasjonalgalleriet, som er i det gamle, gedigne palasset som troner over byen. Også fint å se Europas største synagoge, som forøvrig også var veldig vakker.

Det snør lett, og jeg sitter på trappen utenfor St. Istvan-basilikaen i Pest sentrum. En musikant spiller melankolsk på sin fiolin, midt på den åpne plassen foran. Mennesker går forby fra julemarkedet, noen med varm vin i plastkopper. Noen få stopper litt opp for å høre på fiolinisten, gir noen slanter, går videre. En gammel, pukkeltrygget dame går rundt og tigger. Hun sleper seg over plassen. Det snør, og jeg ser på et maleri.

Ned en trapp. Gusten kjellerlukt. Fukt. Glatte trappetrinn. Turistoppsamling. Betale billett. Rabatt. Gå gjennom mørke ganger. Stemmene blir svakere og en er alene i en mørk gang. Åpner en dør. Går videre. Urørlige menn, statuer, står ved sidene. Dyster musikk lyder over det. Inn en ny gang. Stopp. En hest står der - en urørlig statue. Fortsetter. En vinfontene - lukt av vin. Ligner blod. Et kart på veggen forteller at en står i den forhistoriske delen. Videre til den historiske. Ganger fortsetter. Det som er av lys er begrenset, svakt. Og med ett står man i "slutten på historien". Dagligdagse gjenstander er utstilt i isblokker - egentlig glass.

Oppe på bakken. Mot det gamle palasset. Tett snø. Vanskelig å finne rett inngang. Iskaldt. Statuer rundtomkring, og over en inngangsport - relieff av engler med bok: "historia". Snakker om historie. Endelig finner en inngangen til palasset hvor nasjonalgalleriet er. Bakveien visstnok. En vakt tar oss med til billettkontoret og inngangspartiet hvor det er både butikk, folk og kafè. Marmor.

Ellers var jeg i Budapest for å handle julegaver, og endelig se en av Sentral-Europas mest kjente byer. Jeg vil absolutt anbefale folk å reise dit. Maten er selvfølgelig en sak for seg. Sentral- og Øst-Europa er jevnt over utrolig god på matfronten. Undervurdert. Ungarn er likevel kanskje det mest kjente landet på matfronten, selv om få klarer å komme opp med annet enn gulasj når de tenker seg om. Maten er imidlertid en opplevelse i seg selv. Lurt å reise hit på førjulstur.

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=111603
http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=74653
http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=2843642

Høyredansen fortsetter i den europeiske manesjen

I går var det valg til den nederlandske nasjonalforsamlingen. Mønsteret vi kunne se ved de ungarske, britiske og tsjekkiske valgene tidligere i år, fortsetter å tegne seg. Mønsteret er blått, med brune kruseduller her og der.

Finanskrise og dårlige økonomiske tider fører ofte til intoleranse, og hurtige skifter i politikken. Det interessante i år er at vi også ser at partier som fremstår seriøse og ansvarlige har fått stor oppslutning, og at folk skjønner at det må andre ting til enn restriktiv innvandringspolitikk for å redde økonomien.

Dessverre ser vi at i Ungarn kom et høyreekstremistisk parti svært godt ut. Partiet Jobbik fikk 16,67% av stemmene. I Nederland ser partiet til islamfiendtlige Geert Wilders, Frihetspartiet, som ironisk nok har blitt kalt et udemokratisk parti, ut til å ha gjort det bra, med 24 representanter av 150 i nasjonalforsamlingen (ifølge NTB - vg.no). Imidlertid ser det ut til at (ihvertfall relativt) ansvarlige høyrepartier gjør det bedre, fordi de har større troverdighet i økonomispørsmål. Dette gjelder ungarske Fidesz, tsjekkiske TOP 09, de konservative i Storbritannia og VVD i Nederland. Det interessante er at det ser ut til at mange europeere er villige til å si fra seg velferdsgoder for å få økonomien på fote, og det populistiske er ikke like mye til stede i Tsjekkia og Storbritannia som i Ungarn og Nederland.

Nå gjenstår det å se hvordan valget går i Slovakia i overmorgen, 12. juni. Slovakia er også EU-medlem og euroland, i likhet med Nederland. Senere i år kan valgene i Sverige og Latvia bli interessante.

Kunne nordmenn stemt for budsjettkutt?
_________________________________________________________________________

Oppdatering 19. juni: Polen holder presidentvalg i morgen. Det står mellom EU-vennlige Komorowski og mer nasjonalistiske Kaczynski. Det blir et spennende valg. VG har en liten sak om det fra NTB: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10001997

Ny Tid har denne uken en meget god artikkel om høyrebølgen i Europa, der de også forteller om Slovakia, Ungarn og Tsjekkia, som mange andre medier ikke har fått med seg stort om. Dessverre kunne jeg ikke finne den på nettsidene deres.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10009136
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/polakkene-velger-ny-president-3233066.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10001472
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/de-liberale-i-tet-i-nederland-3226003.html

Fra Telenor Arena er beskjeden klar - om eurovision og tsjekkisk valg

Mens et svært interessant valg holdes i Tsjekkia, suser artist etter artist over scenen på Telenor Arena på Fornebu. Kort tid etter at valgresultatene så og si er klare i det sentrale, europeiske landet - som forøvrig ikke deltar i melodi grand prix i år - velter norske medier seg i en tilnærmet orgie av spektakulær dekning av en nærmest all-europeisk sangkonkurranse. Noen vil kanskje hevde at det bidrar til økt interesse for Europa, men hvorfor hviskes det knapt om tendensene i viktige EU-land?

Ukrainske Alyosha tordner fra scenen: "The message is so true. The end is really near". Sangen handler i hovedsak om miljøet, og hvordan folk river ned planeten vi bor på, uten verken å bry seg eller ta ansvar. Kanskje viser selve melodi grand prix-konkurransen at hun har et poeng. Miljøet til side - folk er kanskje mer opptatt av å vimse rundt enn å bry seg om det som virkelig er viktig.

Sosialdemokratene i Tsjekkia har gjort et elendig valg. Enkelte nettmedier fremstiller dette som om de vant. De falt ned fra 32,33% til 22,1%. Mye er tapt til et nytt parti, TOP 09, som kan plasseres på høyresiden. Tsjekkia faller altså inn i bildet med høyebølge vi ser over Europa. Riktig så drastisk som i Ungarn ser det ikke ut til å ha gått.

Jeg understreker nok en gang hvor godt det høyre-ekstreme partiet Jobbik gjorde det i valget i Ungarn. De fikk 16,67% av stemmene. Dette ble knapt nevnt. Ungarn er med i EU, og illustrerer tydelig tendensene til økt intoleranse.


Vel... For igjen å si det med Alyosha (jeg har tross alt sett på eurovision, OG stemt... på henne, så klart): "Oh sweet people, what about our children? In theaters and video games, they watch what we send to ruin". Det er greit å følge med, og media må ta ansvar og vise hva som rører seg. Det går kanskje an å dekke noe mer enn mgp, selv om det går an å ha flere tanker i hodet samtidig. Ukrainas sang var tross alt verdt å høre på, selv om det sikkert ikke var sirkus nok til at hun ble lagt stort mer merke til enn det tsjekkiske valget.



http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/faar-oel-for-aa-stemme-i-tsjekkia-3217091.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/valgdagsmaaling-doedt-loep-i-tsjekkia-3218038.html
http://www.svd.se/nyheter/utrikes/tjeckisk-s-ledare-hoppar-av_4785677.svd
http://www.dn.se/nyheter/varlden/svagt-val-av-s-i-tjeckien-1.1113854
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10007851
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10007746
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10007873
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10007885
http://kjetilloset.tv2blogg.no/article1796548.ece

Viktige valg - norske medier svimer rundt

Delvalgene til den ungarske nasjonalforsamlingen 11. og 25. april gikk nærmest norske medier hus forbi. Selv Aftenposten hadde kun ørsmå notiser i henhold til dette, og informasjonen man fikk var i hovedsak takket være leserinnlegg - det jeg kunne se. Jeg kunne ikke akkurat se at valget fikk stor oppmerksomhet heller i de andre mediene. Det ble riktignok nevnt såvidt. Dette er hårreisende.

At det ungarske valget ikke fikk større oppmerksomhet er hårreisende av flere årsaker. For det første er Ungarn et EU-land og har rundt 10 millioner innbyggere. For det andre reiser ganske mange nordmenn til Budapest og det er direkteruter fra Oslo. For det tredje, og dette er viktigst, fikk et høyre-ekstremt parti, Jobbik, hele 16,67 prosent av stemmene. Burde ikke dette vekket interesse?

Valget i Storbritannia fikk mye oppmerksomhet. Fornuftig nok. Storbritannia er, om ikke i like stor grad som før, fortsatt et viktig land, og valgsystemet er fascinerende nok. Partiforskjellene er imidlertid ikke langt på nær så store eller interessante som ved valget i Ungarn, og resultatet ville ikke få noen grunnvoller til å skjelve. Jobbik i Ungarn derimot, kunne, dersom det ble enda større, ha truet Ungarns forhold til nabolandene, som f.eks euro-landet Slovakia.

Det er nå snart valg i Tsjekkia. Forventningene mine til media er LAVE, spesielt siden MGP-sirkuset kommer til å overskygge valget totalt. Det er imidlertid også en god del årsaker til å se nærmere på valget også i Tsjekkia. Ikke bare er Praha en av hovedstedene i Europa flest nordmenn har reist til i det siste, men også i Tsjekkia er det en interessant partiflora. På en meningsmåling i dag, 24. mai 2010, fikk kommunistpartiet 13,1 prosent.

Hvorfor er det ikke mer dekning av valg i EU-land som mange reiser til og som får slike interessante utfall? Jobbiks suksess i Ungarn skyldtes muligens frustrasjon over en rød regjering som mange var skuffet over, men viser også en felleseuropeisk trend: økt fremmedfrykt og nasjonalisme. Se for eksempel Norges egen rødgrønne regjerings inhumane flyktningpolitikk, eller jamfør med situasjonen i Tyskland.

Er norske medier konservative? Ser de ikke at land som Ungarn og Tsjekkia ikke lenger er kontrollert fra Moskva og har en selvstendig politisk utvikling? Tar mediene det for gitt at det ikke er interesse i befolkningen? Jeg tror at for politisk engasjerte mennesker er det interessant at høyreekstreme eller kommunistiske partier får sterk oppslutning i EU-land. Dessuten sprer slike trender seg. Hele Europa er nå mer fremmedfiendtlig enn for noen år siden. Å ikke vise ekstrem-utslagene av dette er å holde befolkningen for narr. Det kan fort spre seg hit og banke på egen dør. Ungarn, Russland, Østerrike og Tyskland, samt andre land hvor nasjonalisme og fremmedfiendtlighet står sterkt er ikke skilt fra oss med et jernteppe - og det er ingen vits i å late som.

http://e24.no/makro-og-politikk/article3663461.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10007242
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/polen-drukner-i-flomvann-3213930.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/stoltenberg-tror-paa-skogavtale-i-oslo-3213871.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/faar-oel-for-aa-stemme-i-tsjekkia-3217091.html