Dehumaniseringen

Berlinmuren - bilde hentet fra Wikimedia Commons

Hvis vi skuet ned på jorden fra verdensrommet, ville vi ikke sett demarkasjonslinjer eller landegrenser. Vi ville bare sett én liten planet, bare én. Når vi trekker en linje i sanden, får vi øyeblikkelig en følelse av "oss" og "dem". - Dalai Lama, sitat hentet fra boken "Et åpent hjerte". 

Til venstre ser du Berlinmuren, selve symbolet på delingen av Europa i en såkalt fri og en ufri del. Den ufri delen var ufri på flere måter, ikke bare hadde den et undertrykkende system, folket der hadde stort sett ikke valgt det selv en gang. Flere av landene hvor det var langt mindre oppslutning om kommunismen enn i flere vest-europeiske land ble kommunistiske etter andre verdenskrig. Dette skyldtes i hovedsak tikktakkeri fra kommunistenes side og berodde ikke på noe bredt mandat fra folket. Statene i den ufrie delen av Europa fikk ikke Marshallhjelp etter andre verdenskrig, og hadde dårlige vilkår for å bygge seg opp. Det kommunistiske systemet fungerte ikke, verken i det fra begynnelsen av primært agrare Romania eller det industrialiserte Tsjekkoslovakia. De kommunistiske statene var særs lukkede også seg i mellom. Comecon, den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for den kommunistiske blokken, kunne aldri fungere slik EU gjorde, da statene var kjernene i økonomien. En kan alltids sette hermetikkbokser ved siden av hverandre på en hylle uten at det får så mye effekt. 

Gruppeinndeling, merketildeling og adskillelse er tilbakevendende trekk i menneskehetens historie. Flere av de politiske kampene som har vært utkjempet de siste hundre årene har vært kamper mot dehumanisering, eller umenneskeliggjøring. Jeg forstår dehumanisering som at en henger seg fast i trekk, innbilte eller reelle, ved en definert gruppe (som ikke nødvendigvis har definert seg selv) som en anser å gjøre medlemmene mindre verdifulle enn seg selv. Dette kan være en billig måte å gi seg selv innbilt verdighet på. Flere vet de gjør gale ting og det er fristende å peke på en annen og puste ut mens en sier: "jeg er ihvertfall ikke sånn". Det enkleste er da selvfølgelig å henge seg opp i trekk en vet en ikke har eller kommer til å få, som hudfarge, kjønn, innbilt etnisitet, seksuell legning eller livssyn. Et annet alternativ er å smykke seg med synlig adferd som en ser på som bedre enn andres. 

Flere store politiske ideologier tillater overgrep overfor andre innbilte eller reelle grupper. Marxismen tillater revolusjon mot borgerskapet. Nasjonalismen tillater undertrykking av andre nasjoner for å berike sin egen. Sistnevnte er det nokså lite refleksjon rundt. 

Det er for eksempel noe merkverdig når noen på venstresiden argumenterer mot EØS-avtalen med at den koster, da med tanke på at mye av denne prisen går til sosial og økonomisk utjevning i EU-landene. I følge artikkelen Norges økonomiske bidrag til EØS-samarbeidet på www.eu-norge.org er denne prisen på om lag 2,8 milliarder kroner årlig, noe som blir, om jeg har regnet riktig, cirka 0,2 prosent av det foreslåtte statsbudsjettet for 2012 som ifølge artikkelen Mer enn én tredjedel av statsbudsjettet går til trygd som kom på TV2s nettsider 6. oktober 2011 lå på hele 1006 milliarder kroner. Problemet sett med moralske øyne, det være seg fra de fleste store religioners perspektiv, eller kanskje til og med med et sosialistisk perspektiv, er at akkurat dette nei-argumentet er grådig og usolidarisk. Det illustrerer veldig godt hvordan selv "mild" nasjonalisme blinder og er i sitt vesen anti-humanistisk. Målt i BNP per capita (PPP) hadde Norge i følge CIAs The World Factbook $54,600 i 2010 mens Latvia hadde $14,700 og Romania bare hadde $11,600. Flere vil til tross for at EU er Norges viktigste handelspartner og at norsk næringsliv kan tjene på å ha åpen tilgang til området og da også det østlige som åpnet seg, omtale det som "snillistisk" å betale den lille "kontingenten". Det må legges til at dette uttrykket ikke er noe jeg har hørt fra venstresiden, men at jeg nå tenker mer på en annen gruppe debattanter. 

Bistandsmål på rundt én prosent av budsjettet er det også motstand mot blant enkelte. De fleste anerkjenner stort sett at noe penger skal redistribueres i Norge, men mange synes å mene det ikke skal deles med ikke-nordmenn, de er jo ikke nordmenn. En annen sak, som blir mye alvorligere, er at det kan se ut som om flere synes det er greit å føre handelspolitikk som går utover fattige deler av verden, så lenge det gjør Norge rikere. Nasjonstroen eller den nasjonale identitet har da i de tilfellene gjort at det anses som legitimt at andre nordmenn får av ressursene en skaper, men ikke mennesker utenfor de historisk konstruerte landegrensene. Siden jeg ser spor av denne troen og tankemåten langs hele det politiske spekteret i norsk politikk, burde enkelte gå i seg selv. Det er mye som strider mot dette tankesettet både i sosialistisk, kommunistisk, grønn og liberalistisk ideologi. 

Antihumanistisk tankesett har vi også sett i hatkriminelle handlinger utført i Norge nylig. Natt til søndag 11. desember i fjor ble Jessica Kiil angrepet utenfor Grand Hotel av et par. Hun ble slått bevisstløs og det siste hun husker er ifølge NRK at kvinnen ropte til mannen "Ta henne, drep henne, slå henne" før han virkelig slo henne - i magen. I Trondheim på selveste nyttårsnatten ble Stian Fikseaunet og en kompis slått til blods fordi de var homofile. Bak disse voldshandlingene ligger det nettopp en dehumanisering av henholdsvis mennesker med annen hudfarge og homofile. Fordi ofrene havnet i de kategoriene kunne de utsettes for det de ble utsatt for. 

Hvordan er det så når noen som i utgangspunktet er utenfor et fellesskap, for eksempel nasjonen, skal komme inn i den? En del av motstanden mot innvandring skyldes kanskje nettopp at det kan være vanskelig for mennesker som allerede ser på sin nasjon som av større verdi enn andre, å ta nye inn i denne. Hvorfor? Fordi det er vanskelig å finne kriterier som alle er enige i på hva som konstituerer nasjonen, nettopp fordi den er en idé, og det er ulike syn på hva som er den viktigste komponenten. For å øke aksepten for andre mennesker trenger man en ideologi hvor alle har plass, med det alle verdens beboere. Folk bør gå på sin egen mentale sandstrand og begynne å viske bort de linjene de har tegnet opp selv om det kan virke vanskelig. Vi må også sørge for at vi har bedre kjennskap til hverandre. 

Sann åndelighet bør bygge på en forståelse av verden som fellesskap og våre plasser som individer i den, og hvordan handlingene våre og tankene vi har får konsekvenser for oss selv og andre. 

_______________________________________________

I min roman som kommer ut senere i år er blant annet homofobi et tema og vi ser hvordan diskriminering av homofile er med på å trigge "arbeidsutvandring" fra øst-europeiske land. Hvordan er det å gå fra først å være Den andre som homofil, for så å bli Den andre som arbeidsinnvandrer i Norge? Dersom du er interessert i romanen min kan du forhåndsbestille eller få mer informasjon ved å sende mail til meg på kolja1988@gmail.com

Songen om mitt liv

Fra Langøyene utenfor Oslo

Jeg hater ikke Norge, men jeg elsker verden. Som liten drømte jeg om det ene stedet etter det andre. Av og til var det et sted, et land og en kultur som fortsatt eksisterte og som jeg trodde skulle være tilnærmet perfekt, men noen ganger kunne det være fordums stormakter, riker eller sivilisasjoner. Drømmen om en gang å være en del av noe annet og kanskje bedre var sterk. Etterhvert ble jeg eldre og med årene gikk også utviklingen min vei. Reiser ble billigere og deler av verden er mer samlet enn før. Jeg har allerede fått sett mye av det jeg drømte om. Jeg bodde til og med et helt år i Litauen. Nå bor jeg i Estland, men reiser nå tilbake til Norge. Jeg har avbrutt studiene mine og tatt konsekvensene av å være et mangefasettert menneske. Jeg vil ikke kun studere, eller til og med ha jobb ved siden av, for en gang i fremtiden å kunne nyte det. Det eneste vi vet om fremtiden er at den er usikker, så hvorfor satse alt på den og ingenting på tiden her og nå?

Jeg husker jeg ble rørt av en sang fra filmen "Det største i verden" med Herborg Kråkevik. Filmen viser en jente som ikke helt blir forstått i bygdesamfunn, og til slutt finner hun teateret, som er der hun kan gjøre noe og hun ikke er en total flause. Skulle akademia være mitt teater?

"No er verda mi,

no er fuglen fri

nett som fyrste gongen

eg song songen

denne songen som no blir mitt liv",

synger Herborg Kråkevik i "Songen om mitt liv". Kanskje er vi friere enn vi tror vi er? Å avbryte studiene virket som en forferdelig irrasjonell handling. Ikke å studere en periode så ut til å være noe man totalt ikke kunne gjøre. Jeg visste ikke hva som skjer med en som avbryter studiene sine. Det er ikke noe man gjør. Ingen skole har fortalt meg hva jeg egentlig gjør om jeg ikke vil være en del av det universet lenger.

Tartu University

Jeg hadde endelig kommet meg til Estland, et land som ser ut til å ha alt. Det er et trygt land med to vakre byer, og flere fine småsteder. Det er et ordentlig land der alt ser ut til å gå rett vei, der folk er høyt utdannede, høflige og til og med ganske smilende. Landet er rent og lite forurenset. Jeg fikk meg venner tidlig og det var ingen grunn til ikke å trives. Men så har jeg trivdes også, de to månedene jeg har vært her. Det er ikke det som er poenget. Poenget er at studiene tok all tiden min. Ville jeg noe mer? Når skulle jeg da gjøre det? I fremtiden?

Jeg ønsker ikke å promotere en anti-intellektualisme. Samtidig føler jeg at veldig mye av det man studerer er med på å føre tankene bort fra det som virkelig er viktig. Og hva er så det? Det kan høres plumpt ut, men det er ganske enkelt å være lykkelig, og gjør de rundt oss lykkelige. Noe som får deg bort fra det er ikke nødvendigvis bra. Samfunnet i dag ser ut til å være helt og holdent innstilt på hva vi skal få i belønning i fremtiden. Går det an å leve på noen annen måte? Kanskje er det nettopp den disiplinen, kollektivt og individuelt, som man utviser i troen på fremtiden som skaper materielle verdier. Men hva om man aldri får nyte dem, og hva om de egentlig ikke er noe å nyte? Skaper vi masse vi ikke trenger, og gjør vi dette i et tempo som gjør at vi ikke kan ta oss tid til å tenke over hva vi faktisk driver med?

Sevansjøen i Armenia

Hva ville skjedd med verden og meg om jeg nå flyttet tilbake til Norge og fikk meg en liten, overpriset kjellerhybel som ville kostet noen hundrelapper i andre land, og kanskje fikk meg en jobb på et tilfeldig sted hvor ingen egentlig legger merke til innsatsen min? Ville jeg fortsatt hatt verden? Ville jeg fortsatt vært fri? Antagelig. Kanskje ville jeg havnet inn i tenkningen på hvor mye jeg kan tjene og hvor mye penger jeg kan legge meg opp igjen. Jeg tar likevel ikke den risikoen helt enda. Jeg satser på hjelpearbeid i et annet land i stedet.

Miljøpartiet De Grønnes innmarsj

Prognosene og gallupene har sett bra ut for Miljøpartiet de grønne i oppmarsjen mot lokalvalget 12. september, og det har sett ut til at de kommer inn både i Oslo, Bergen og Trondheim.

MDG er nå (oppdatering, 13. september) i femten kommunestyrer, deriblant Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Trondheim har de to mandater.

Norge har i dette henseendet ligget etter resten av Europa, da mange europeiske land har hatt sterke miljøpartier. Forklaringen på dette kan selvfølgelig være at spesielt partiene Venstre og SV har klart å få et slags eierskap til miljøsaken, og i tillegg har man sett fremstøt fra KrF og Senterpartiet.


I Sverige, hvor miljøpartiet kom inn i Riksdagen allerede i 1988, samme år som norske Miljøpartiet de grønne ble stiftet, er miljøpartiet veldig sterkt sammenlignet med i Norge. Det svenske partiet fikk 5,2 prosent av stemmene i valget i 2006, og vokste til hele 7,2 prosent ifølge electoralgeography.com i 2010 (eller 7,34 prosent ifølge Wikipedia).

I parlamentsvalget i Estland i år gikk De estiske grønne ganske mye tilbake, men partiet er likevel det femte største i Estland. Partiet gikk ned fra 7,1 prosent fra 2007 til 3,8 prosent i årets valg. Uten altfor god kjennskap til estisk politikk, kan en plausibel forklaring være finanskrisen i 2008 som traff Estland hardt, og at Reformpartiets økonomiske politikk kanskje virker tryggere enn fokus på miljøet etter en slik krise.

Fra Peipsi-sjøen, Estland.

Lyspunktet etter det alarmerende parlamentsvalget i Ungarn i fjor, hvor ytterliggående Jobbik fikk hele 16,67 prosent, og konservative (i ordets rette betydning, ikke som norske Høyre som er ganske liberalt etter europeisk standard) Fidesz fikk 52,73 prosent av stemmene, var at man tilsynelatende plutselig (følge Wikipedia stiftet i 2009) hadde et grønn-liberalt parti som fikk 7,48 prosent, altså LMP. Noe av årsaken til at grønne partier kan stå såpass godt i for eksempel Estland og Ungarn kan være at dette er mer plausible alternativ til høyre-partiene enn rent sosialdemokratiske eller sosialistiske partier, som landene har hatt dårlige erfaringer med, i nyere eller litt mindre ny tid.

Når man ser på partistrukturen i enkelte øst- og sentral-europeiske land, ser vi at den er mer fluktuerende enn i Vest-Europa. Dette kan forklares med at demokratiene er relativt nye, og at verdier er mindre fastsatte og det er en større dynamikk enn i det gamle Vest-Europa, både på godt og ondt. Samtidig har sammenligningen med dynamikken f.eks. i Baltikum gjort at jeg har stilt meg spørsmål om hvordan i alle dager syv partier i Norge kan sitte på Stortinget i år etter år, uten at nye kommer inn og befester sin posisjon. Vi har nå hatt lokalvalg, men det er ikke noen hemmelighet at det kan være en god base for Stortingsvalget i 2013. Under dette lokalvalget har vi sett at ting har begynt å bevege seg, og mediene har i større grad tatt med Miljøpartiet De Grønne i betraktningene sine, og partiet er muligens på vei ut av "Andre"-blokken. Det har tidvis sett ut til at norske medier har tatt de mektige syv som gitte, og at norsk politikk har blitt redusert til balansen mellom Frp, Høyre, Krf, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

I Sverige og Norge har vi hatt et problem med supersolide politiske blokker, og håpet er at MDG kan transcendere disse. Hanna E. Marcussen skriver i et notat på sin Facebook-side:

Verken miljø, fredspolitikk eller en positiv innstilling til mangfold er eksklusive verdier for venstresiden. De som deler disse verdiene burde samarbeide mer, ikke mistenkeliggjøre hverandre fordi man forsøker å presse disse verdiene inn i blokkpolitikk.


Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, og noe av det som kommer frem her er også årsaken til at jeg stemte på MDG til fylkestinget i år.

I tillegg tror jeg vi trenger en debatt om hva som faktisk skal styre samfunnsutviklingen, og den debatten får vi ikke på politisk plan på den måten vi burde uten nye impulser. Det bør være åpenbart for alle som har fulgt bloggen min at jeg ikke mener disse impulsene bør komme fra den nye høyre-ekstreme bølgen. Det ser ut til at MDG er det politiske partiet som best kan trigge en vitalisering av norsk politikk.

Hjort i Nepal

Jeg tror også at tiden har kommet for å snakke om dyrs verdi. Dette er en debatt som ikke har vært tatt grundig nok, selv om vi har hatt et folkelig engasjement mot pelsdyrdrift. I buddhistisk tenkning er lidelse, evnen til å lide og føle angst, og også potensialet for det motsatte, viktig. Det samme finner vi trekk av i andre religioner, hvilket også viser at grønne verdier ikke tilhører venstresiden eksklusivt.

Faktisk vil jeg hevde at høyre-venstre-aksen er nok en manifestasjon av Vestens dualistiske tenkning, som har skapt nok problemer. Dualismen er selve fundamentet for dehumanisering av den "andre", som vi har sett i ekstreme ideologier som kommunisme og nasjonalisme kulminert i nazisme, holocaust og - under kommunisme; utrenskninger under Stalin, Mao og Pol Pot.

Det er veldig mange positive trekk i MDGs "Hovedprinsipper for grønn politikk". Ved siden av en tydelig pasifisme, legger MDG også til grunn at "ingen samfunn eller kulturer er statiske og entydige, og at alle har potensiale for positiv utvikling". Dette er åpenbart riktig, men har ikke alltid styrt vestlig politikk, som tidvis har hatt et schizofrent forhold til endring: Samtidig som politikerne har trodd de kan forandre saker og ting, har ofte synet på motpartene vært statisk. Dette gjelder blant annet Vestens krigføring i Midtøsten og USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Tidvis har dette båret preg av dataspill-mentalitet. Du har ti motstandere, og hvis du fjerner dem har du vunnet. Slik er ikke virkeligheten. Dreper du ett menneske, har du fått mange flere mot deg. Du får ikke noen til å lytte som du har stjålet noen fra! Dette er også noe spesielt høyresiden ofte har hatt problemer med å forstå. Samtidig har venstresiden hatt en tendens til å hermetisere staten med murer og reguleringer, noe som i voldsom grad er anakronistisk i 2011.

Dette er altså et håp om at debatten i Norge fra nå av kan bli annerledes, og at mediene skal ta til seg de nye tendensene, og at vi nå kan få en del nye debatter. Det finnes andre verdier enn kristne, sosialistiske og økonomiske. 

Kilder, blant annet
www.electoralgeography.com
www.mdg.no
Wikipedia
www.nrk.no
http://politisk.tv2.no/nyheter/de-gronne-jubler-for-gjennombrudd/

Ellers om valget:
http://www.vl.no/samfunn/article143980.zrm

Godt blogg-innlegg om MDGs suksessvalg:
http://tinesundal.blogspot.com/2011/09/nar-salaten-marsjerer-inn.html

Sanity is international and interreligious

I have received messages from my friends outside Norway having heard about the tragedy happening on Friday 22nd of July, when a Norwegian nationalist extremist killed at least 76 people. The people sending me messages of concern are people who care, and people who have not dehumanised me because of having different passports, mother tongues or religion. These people are doing the opposite of Anders Breivik, the assassin behind the massacre at Utøya and the bomb attack in Oslo centre. My friends see me, other citizens of Oslo, the victims and their families, relatives and friends as individuals worthy of respect. The assasin did not. His ideology - extreme nationalism - cherish lines in the sand and mythological history, not extending far enough back in time, as the most important in life. This ideology, along with certain other political ideologies, threatens with wiping out what healthy religious practice and good ethical philosophy have tried to develop: compassion for all human beings and equality, maybe not of material possessions, but of personal worth.

Extreme nationalism manifests itself in violence everywhere in the world. However, as all educated people know, nationalism is a quite new ideology, which has its origins in the 19th century. Its dire concequences could be seen in the politics of Nazi Germany, and the nazi protectorates, and other right-wing authoritarian regimes. It could also be seen in the hidden Russian chauvinism of the Soviet Union, where national minorities were in a higher risk of repression than ethnic Russians. It can be seen in the actions of Hindu nationalist groupings in India, like Shiv Sena. It has been seen in tribal strife in Africa. It has been seen in the violent actions of IRA, or Palestinian activists and Israeli reactions. Less violent manifestations have been seen in the immoral treatment of certain asylum seekers in Norway, like the Ethiopian group having worked in Norway for years, paid taxes, learnt Norwegian and had children in Norway, whom the politicans have punished by taking their jobs and threatening with throwing them out of the country. These are the very people having paid parts of the politicians´ wages. In this case we have seen apathy from most of the Norwegian titulars. It shows us one thing: citizenship, modernity and political ideology have let people accept different moral treatment of certain groups than others. In certain discussions regarding this topic I have been met with the answer "... but it is OUR country". Differences in my criteria and these people´s criteria have their roots in the following: whereas I emphasize action, the fact that the Ethiopian group has contributed and done something for the rest and also has the same value because they are human beings and actually present, the others emphasize some imagined implisit quality or trait lying in people. This is manifest in their passport. 

Nationalism has been growing in Europe recently, and while most of the people are either apathic or against it, those who are not have been let do what they want. They have been posting their hatred on internet communities, online newspapers and the likes of it, without a proper response. The reason why is that lots of us are disgusted by the extreme nationalists´ dehumanisation of people, and lots of people feel that it is impossible to talk with these people. However - this situation has been there before. This was also the reactions of lots of Europeans when they saw the rise of Nazism. Apathy and passsivity don´t solve anything.

On the other hand - violent nationalism thrives in a climate of dualism. Where it is common and considered natural to draw lines in the sand between you and me, whether in terms of nationality, political view, religion, sexual orientation or anything similar, and considering these absolute - this mentality will more seldom be questioned. Computer games where the good guy has to shoot the evil zombies might not be so innocent as we think. For me - morality has to do with actions and not with qualities. 

Because speaking deeply - there are no inherent qualities. We are all human. This means we have a potential for change. This might be in a good direction or a bad direction. However, forgetting this - that the actions are what counts, might lead to dehumanisation. For the assassin killing so many people, these people were no people. They were manifestations of his enemy ideology, and just like a computer hero he went around shooting them. This mentality is utterly dangerous. 

Although we need to protest against wicked opinions, ideology and mentality, what we need most strongly to condemn is bad actions. Some actions are illegal. If the law is fair, it condemns certain actions, not imagined qualities. This means murder and violence are horrible actions. Furthermore, this means there should be no death penalty for any crime. This only carries on the mental dualism. No person is static. There is always a potential for change. Even the hardest stone is softened by the sea. 

One of my most cherished Buddhist tales is about the murderer Angulimala who collected fingers, but later in life he became a Buddhist and a pacifist. There is always hope for change in a positive direction. Seeing a person as lost in something you don´t like, and judging that person as undeserving of life, already contains the seed of dehumanisation - the start point of all totalitarian ideologies and mindsets. 

Litterært lørdagsinnlegg

Et par dager før jeg reiste til Armenia gikk jeg en tur på bokhandelen. Dette for å finne noe litteratur jeg kunne lese, mens jeg ventet i mangfoldige timer på flyplassen i Moskva på min connecting flight. I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle unngå mine vanlige (i hovedsak øst-europeiske) favorittforfattere. Imidlertid gav jeg opp etter en times leting i bokhyllene. Hvorfor?

I hovedsak er Norge og Skandinavia inne i en, etter mitt syn, mangelfull litterær periode. Litteraturen som skrives passer for kvinner, eller er enkel underholdningslitteratur som menn kan få lese, der mannen finner et lik og skal oppklare et mysterium, mens han reduseres til en kalkuleringsmaskin for mysterieløsning. Jeg savner ganske enkelt en bok som fokuserer på menns mentalitet og følelsesliv, ført i pennen her til lands. Da med unntak av skandalepregede "Min kamp" av Karl Ove Knausgård, takk. Jeg sier ikke at mannen ikke en gang også var noe annet enn en bølle- og kløne-karikatur i norsk litteratur - Hamsun eksisterte jo (ups!) - men ærlig litteratur som setter menn i fokus anno 2011 ville selvfølgelig være noe helt annerledes. Skjevbalansen i tilgangen på slike bøker om menn i forhold til kvinner, er symptomatisk for en tid der selvmord er tre ganger vanligere for menn enn kvinner.

Tidligere i år så jeg den finske filmen "Fortellinger fra saunaen" på kino. Der fikk man servert en rekke mannshistorier, og det finske mannsbildet, og mannsrollen ble belyst. Et tilsvarende prosjekt er mangelvare i Norge. Enkelte vil hevde at den norske mannen er "frigjort" i større grad enn menn i andre land, da han i større grad tør å treffe valg, og også tidvis, i små porsjoner, kan gjøre feminine ting. Imidlertid betyr ikke dette at mannen kjenner seg selv. Det er trekk også utenfor litteraturen som tyder på at mannen som sådan er uinteressant. Jeg har tidligere argumentert på at kvinnefokuset i populærkulturen, selv halvnakne kvinner i musikkvideoer, ikke er kvinnediskriminerende, men tvert om mannsdiskriminerende. Kort sagt: jeg har ingenting imot å bli objektifisert, og det tror jeg få menn har. Men - bedre er det om man går ned på dypere nivå. Dette gjelder spesielt i dag hvor hverdagen er såpass hektisk som den tross alt er, og man mer og mer reduseres til yrker og beskjeftigelser. Hva med understrømmene? Følelsene som det aldri snakkes noe om? Følelsene som han ikke har satt ord på?

Verst av alt står det til med den mannlige seksualiteten. Man hører rett som det er at "hvis en mann har mange partnere er han en hingst, men hvis kvinnen har det er hun en hore". Jeg betviler denne setningens aktualitet for størstedelen av Norges og Europas befolkning i dag, men mest av alt ønsker jeg å poengtere at det er horen vi hører noe om. I kulturen. I litteraturen. Hingsten har ingen plass. Er det fordi ingen vil lese om det, eller fordi ingen tør skrive om det av redsel for rødstrømper?

Om vi skal våge oss på å generalisere snakker også menn i mindre grad enn kvinner om sine følelser. Nettopp derfor må det være greit å ha bøker eller andre kulturprodukter som setter dette i fokus. Tvert om ser bokhyllene ut til å bugne over av bøker for kvinner. Ta for eksempel serielitteraturen. Jeg har selv lest noe serielitteratur, og selv om det er mye dårlig kvalitet der, er det også noe som er lesbart. For eksempel en rekke av bøkene til Frid Ingulstad. Disse, og annen serielitteratur, har ofte en kvinne som hovedperson, og noen av dem er også gode til å gå inn på detaljer og skildre store deler av livsløpet. Hvor er tilsvarende for menn?

For meg har litteratur betydd mye. Forfattere som har skildret vanskelige situasjoner og tanker hos personer som gjennomgår det på en overbevisende måte, skaper forståelse hos leseren. Viktigst av alt er slike kulturprodukter livreddere. Ensomme mennesker, eller skamfulle mennesker, som har et problem de ikke vil snakke om, kan i litteraturen, eller i andre kulturprodukter, finne eksempler på andre som har opplevd det samme, og det rører en på en helt annen måte enn en akademisk artikkel om temaet gjorde. For mitt vedkommende var det fantastisk at jeg fant Lev Tolstoj i ung alder. Bedre enn noen andre skildrer han følelser og tanker, men samtidig ved å relatere det til omverdenen og gi det hele en filosofisk dimensjon. Imidlertid fortoner verden seg annerledes i dag enn den gjorde i Russland på 1800-tallet.

For å gå tilbake til starten på innlegget, gav jeg opp norsk litteratur og kjøpte "Kaddisj for et ikke født barn" av Imre Kertész, en ungarsk nobelprisvinner i litteratur. Med det fikk jeg en ny favorittforfatter. Enda en som forstod, som kan artikulere følelser på en ypperlig måte. I denne praktfulle boken får man et vanvittig troverdig og godt innblikk i hodet til en intellektuell mann som sliter med traumer. Jeg vil her sitere en passasje fra boken for å gi et eksempel på hva jeg ønsker å se mer av.

Ja, at jeg var så grusom, på et fortrolig vis grusom mot henne, syntes i mine øyne en gang for alle å gjøre henne uakseptabel, i en viss forstand, naturligvis er det enoverdrivelse, en stor overdrivelse, det jeg nå skal si, men i enviss forstand er det som om jeg drepte henne og hun var vitne til det, som om hun var vitne til at jeg tok livet av et menneske; og det syntes som om jeg aldri ville kunne tilgi henne det. Her har det ingen hensikt å fundere over tiden, for eksempel hvorlenge vi levde, hvor lenge vi kunne ha levd slik ved siden av hverandre, i taushet. Jeg var dypt nedstemt, ubehjelpelig ogforlatt, denne gang i en slik grad at det viste seg å være ukompenserbart, det vil si, det satte ikke fart på arbeidet mitt, som snarer tvert om ble fullstendig lammet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg ikke, mens jeg - naturligvis i mitt stille sinn - rettet anklager, kokte sammen et helt flettverk av anklager mot henne, i all hemmelighet likevel forventet hjelp av min hustru; og om det var slik, gav jeg henne ingen tydelige tegn på det. En dag, det var kveld, om jeg ikke tar feil, og det er jeg temmelig sikker på at jeg ikke gjør, og dét sent på kvelden, min hustru har nettopp kommet hjem, jeg vet ikke hvorfra, jeg forlangte heller ikke å få vite det, spurte ikke engang hvor hun hadde vært, hun var vakker, og flyktig, som lynglimt bak tette skyer, slo tanken ned i meg: "For en vakker jødepike!", naturligvis, forsmedelig og trist, slik hun kom og det virket som om hun krysset et blågrønt teppe som om hun kom over havet, og den kvelden brøt hun, min hustru, stillheten. At det var litt sent, sa min hustru, at hun hadde vært travelt opptatt, men atdet sannsynligvis ikke interesserte meg likevel. At jeg satt herog leste, leste eller skrev, leste og skrev, gikk ut på ett, sa min hustru. Ja, sa min hustru, det hadde vært meget lærerikt for henne, hele historien, det vil si ekteskapet vårt. 


Språket er som dette stort sett gjennom hele boken, og vil kanskje ikke appellere til alle. Men tematikken - menns følelser, og psykiske lidelser, er ikke tilstrekkelig dekket. Økt forståelse for mannen er en kamp ingen vil kjempe i Norge i dag.

Statsbesøk fra Litauen

Norge har fra i dag, 5. april, til i morgen, besøk av Litauens president Dalia Grybauskaite. Karl Johans gate er i dag pyntet med litauiske og norske flagg side om side.

Presidenten vant valget i Litauen i 2009, og fikk hele 68.18% av stemmene. Først og fremst vant hun nok på grunn av sin enorme erfaring og kunnskap, noe litauerne tillegger tung vekt. Ikke minst rollen som finanskommisær i EU-kommisjonen veide nok tyngt. Dalia Grybauskaite snakker også fem forskjellige språk: litauisk, engelsk, russisk, fransk og polsk. Selv om presidenter i Litauen velges i eget valg og således uavhengig av partier og sammensetningen i Seimas, Litauens parlament, regnes Dalia Grybauskaite for å tilhøre den økonomiske høyresiden. Hun kan på mange måter, både økonomisk og verdimessig, beskrives som liberal. Hun regner Margaret Thatcher og Mahatma Gandhi som sine forbilder. Til tross for sistnevnte forbilde er hun ikke hundre prosent pasifist, da hun forsvarer inngrepene i Libya, og har argumentert for at Litauen må støtte dette. Hun har også trukket frem poenget om at Libya kanskje ser langt unna ut på kartet, men også Libya er forbundet med oss økonomisk. Litauen er også et bevis på at man kan komme seg ut av et diktatur og bli et på alle måter fritt land.

Noe av det flotteste med Litauen er at staten tilsynelatende på null komma niks klarte å gå fra sovjetisk okkupasjon til å bli et reelt demokrati. Presidentpalasset ligger like ved siden av universitetet i Vilnius, og det er ingenting i veien for å sette seg på trappen og ta en prat med venner. Sånn sett minner det om avslappetheten utenfor Slottet i Oslo, eller Stortinget. Det er faktisk ikke mange land der dette er mulig, selv om de måtte være demokratiske. En annen meget interessant faktor, er at mens mange andre tidligere sovjetland har blitt svært mannsdominerte og patriarkalske, ihvertfall i politikken, har ikke dette skjedd i spesiell grad i Litauen, selv om litauere ofte er mindre kritiske til tradisjonelle kjønnsroller enn nordmenn er.

Presidenten har i dag holdt foredrag om "Geopolitics of Energy: the Reason and the Gains of Nordic-Baltic Cooperation" på NUPI - Norsk Utenrikspolitisk Institutt - i Oslo. Foredraget var åpent for alle interesserte. Først gav hun et utmerket og konsist foredrag om energi-situasjonen i Litauen og Baltikum, og hvordan avhengigheten av energi-import gjør landene sårbare. I den forbindelse er det i Litauens interesse heller å importere gass fra Norge enn Russland. Presidenten snakket også om Russlands og Hviterusslands planer om å bygge kjernekraftverk ved Litauens grenser, og det er grunn til å trekke hensiktene, spesielt med det planlagte anlegget i Kaliningrad, i tvil, da det ikke ser ut til å være noen stor økonomisk eller energimessig gevinst med å legge det der det er tenkt. Litauen har måttet legge ned begge reaktorene ved Ignalina-anlegget, fordi disse hadde samme type reaktorer som Tsjernobyl. Litauen har i EU-sammenheng nå argumentert for høyere sikkerhetskrav til kjernekraftverk. Grybauskaite foreslo også i EU at man ikke skal kjøpe elektrisitet fra atomkraftverk som ikke tilfredsstiller de høyeste standardkrav. På Powerpoint-presentasjonen var det skrevet "Common Baltic and Nordic concern - no tolerance for compromising on nuclear safety".

Etter foredraget var det tid for spørsmål. Presidenten ble blant annet stilt det høyst interessante spørsmålet om hun var skuffet over at Norden og Norge ikke hadde gjort nok for landet. Til det svarte hun at litauerne er mest skuffet over seg selv, over at Litauen ikke har kommet enda lenger enn landet har gjort. Det ble også stilt spørsmål om forholdet til Hviterussland, Litauens naboland som ofte kalles Europas siste diktatur. Her har Litauen gjort en innsats, blant annet med at et hviterussisk universitet, som ble stengt av Lukasjenkas regime i 2004, fikk fortsette i Vilnius, altså på litauisk jord. Dalia Grybauskaite fikk også ros for de enorme fremskritt Litauen har gjort siden friheten tidlig på 1990-tallet (Litauen erklærte seg selvstendig allerede 11. mars 1990, men regnes som fritt fra 1991).

Dalia Grybauskaite og Litauen kan være stolte av veldig mye. Landet lå på 11. plass over pressefrihet i verden i 2010. Av andre øst-europeiske land var bare Estland bedre (på 9. plass). Ifølge heritage.org har Litauen verdens 24. frieste økonomi. Også her er det bare Estland som er bedre av øst-europeiske land. Norge ligger på 30. plass. Litauen har også blitt fremhevet av EU-Kommisjonen som en mønsterstat på flere punkter. Landet er medlem både av NATO og EU, og i 2009 feiret Litauen tusenårsjubileum. I den forbindelse var også Hans Majestet Kong Harald på besøk i landet.

Presidenten skal i kveld til Slottet på middag, etter også å ha møtt statsminister Jens Stoltenberg, og i morgen skal hun til Ålesund og Sula, hvor hun skal besøke Fiskerstrand BLRT, et verft hvis eierinteresser er likt fordelt mellom Litauen og Norge. Hun skal også innom høyskolen i Ålesund på omvisning, og hun skal møte Tora Aasland (SV), statsråd i Kunnskapsdepartementet.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/litauens-president-tatt-godt-imot-paa-karl-johan-3461834.html
http://www.smp.no/nyheter/article326307.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10091663

Omtale av eurovision-sanger del 3

Fortsetter mine anmeldelser av årets sanger. 


Kypros gjør i år noe interessant. Christos Mylordos synger "San Aggelos S' Agapisa" som er en fin ballade, brutt opp av gitar og litt røffere deler, som igjen berges fra å bli for grovt av det armenske instrumentet duduk! Instrumentet er kanskje ukjent for mange nordmenn, men har ikke gått ubemerket hen i verden for øvrig. Blant annet er dette instrumentet som har hovedæren for den vakre musikken til Titanic. Instrumentet brukes også i soundtracket til filmen Gladiatoren, og i 2005 erklærte Unesco at duduk var en "Masterpiece of the Intangible Heritage of Humanity". Men tilbake til Christos Mylordos: sangen er kanskje ikke sterk nok likevel til å utmerke seg for mye, men låten vil få ganske mange stemmer, spesielt fra Kaukasuslandene. Hvis dere trenger en Titanic-oppfriskning kan dere høre på dette klippet: http://www.youtube.com/watch?v=52C71z1ICLY Kypros har videre tatt seg anledning til å lage musikkvideo, også, som dere kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=Vi_SV5yuud4. Terningkast 4.

Makedonia har ikke akkurat gjort det strålende i melodi grand prix de seneste årene, og det gjør de ikke i år heller, med mindre det har skjedd noe underlig med europeisk musikksmak. Sangen, som forøvrig heter "Rusinka" og fremføres av Vlatko Ilievski, er rotete og lite pen. Forsøket på noen etniske toner, som imidlertid ikke kommer opp før på slutten av låten, kommer ikke til å virke etter oppskriften, da hentydningene til østslaviske toner ikke når opp til hva det virkelig kan låte som, og dessuten har vært gjort bedre av andre artister i Eurovision før. "Rusinka" betyr forøvrig "russisk jente" og teksten som forøvrig fremføres på makedonsk, men som såklart har en engelsk oversettelse, er stereotyp og fordomsfull. Den handler om en makedoner som forelsker seg i en vakker russisk jente, og de forstår visst ikke hverandre helt, språkmessig. Men! Det finnes en løsning: "Give her vodka, give me brandy, music, music that I don´t understand". Greit. Vi forstår ikke dette heller, Vlatko. At mannen ikke kan synge gjør ikke saken noe bedre. Det kunne vært kult med en sånn uslepen mannestemme, men ikke når det også er andre i samme kategori i årets Eurovision. Nei, og nei. Dette er ganske enkelt veldig dårlig. Terningkast 1.

Malta. Minus den halvJacksonske vokalen kunne Glen Vellas "One Life" feid seg inn i Sveriges gamle Eurovision-gjentagelser og selvplagieringer på 90-tallet. Det er en høy risiko for at årets plagiatanklage vil rette seg mot Vella og denne sangen. Det betyr ikke at sangen ikke vil høste begeistring - eller rettere sagt sangeren. Glen Vella kunne like gjerne sunget under regnbueflagget som det maltesisk rød-og-hvite. Homofaktoren er høy her, noe den jo er på mange av Eurovision-bidragene, men da er det kulere med en gigantisk selvironi og humor, eventuelt virkelig å gjøre det til en del av pakken. Dette blir for alvorlig. Riktignok er det denne typen bidrag det er vanlig at de konservative mgp-titterne i Vest-Europa ikke forstår ikke går videre til finalen. For mitt eget vedkommende symboliserer Malta den delen av melodi grand prix jeg ikke liker: den evig gjentagende, kjedelige personlighetsløse og overglitrede. Nei, dette er kjedelig. Tenk det dere, Malta med sine 413.000 innbyggere var for noen år siden mgps David mot resten av Europa-Goliat. Dette er det slutt på nå, da de aller siste årene har vært preget av gjesp. Terningkast 1.

Moldova, Europas fattigste land, har i de senere år også vært et av de flinke landene, som har bokset høyt for sin størrelse. Også her skjærer det seg i år. Zdob si Zdub fremfører den rocka "So Lucky". Du kommer ikke til å glemme at låten heter "So Lucky" for dette gjentas gjennom sangen. Alt i alt er det ikke sikkert sangen flopper helt. Det er noe allment over dette som kan appellere. Det er heller ikke stillstand i sangen, selv om den heller ikke kan påberope seg den største fremdriften eller mekanikken. Sangen gir assosiasjoner til røyk i ungdommenes musikk-kjeller, selv om Zdob si Zdub overhodet ikke er ungdommer. Det er også noe NRKsk over dette, og kunne også vært å finne i en norsk delfinale, på godt og vondt. Dette kan være en typisk sang som får ett poeng eller to fra forskjellige europeiske land, og neste år hører vi at Moldova fikk en respektabel plass, men vi la ikke merke til det i øyeblikket, fordi poengene kom inn så gradvis. Vel. Skuffelse til Moldova å være, og heller ikke noen stor sang. Imidlertid er den ikke like på trynet som Makedonia eller Malta. Terningkast 3.


Nederland stiller i år opp med den perfekte radiosang. 3JS synger "Never Alone" som om noe føyer seg perfekt inn i den typiske rekken av helt greie sanger som fyker forbi til gitartoner på ymse radiokanaler under en lang biltur. Etter å ha hørt låten 10 ganger får du følelsen av kanskje å ha hørt den før en gang. Med andre ord: den utmerker seg ikke. Den er anonym. Samtidig er det i aller høyeste grad en skikkelig sang, og den er slettes ikke ubehagelig å høre på. Den store kompromiss-sangen som alle generasjoner i storfamilien kan enes om ikke var så ille under lørdagspizzaen. Terningkast 3. 

Norge tok sjansen på å sende den supermuntre "Haba Haba" til Düsseldorff, noe så klart har trigget debatter i det skandinaviske fjellandet angående den norske identitet og nasjon. Nordmenn har atter en gang vist at den norske nasjon som sådan er splittet da det ikke er enighet om Norge er summen av etniske nordmenn som ikke har sjekket stamtavlen sin lenger tilbake enn sine oldefedre, eller om man skal forstå Norge som summen av de i underkant fem millioner mennesker som faktisk bor i landet, eventuelt bare som en byråkratisk administrasjon. Dette skyldes på den ene siden Stella Mwangis kenyanske opprinnelse, på den andre at hun synger noen linjer på swahili. Dette har blitt møtt med skepsis blant segmenter i befolkningen, som mener at hun heller burde være litt mer nasjonal og synge på engelsk hele veien, og kanskje ikke nevnt bestemoren sin i Afrika når hun skal representere Norge. Til gjengjeld var ihvertfall de som stemte på Eidsvolljenten (ja, hun er oppvokst på Eidsvoll) enige om at dette var den beste sangen, og den slo erkenasjonale Blacksheeps (som forøvrig har bommet på rettskrivningen på kongerikets engelske nasjonalspråk, da sauer i flertall på engelsk fortsatt er sheep, det er uregelrett) med glans. I år kommer Norge fra konkurransen med stil. Ikke bare er "Haba Haba" et av årets definitivt beste bidrag, det er i tillegg unikt, har fått masse god respons på nettforum og fra andre europeiske land, men Stella Mwangi er muligens årets aller peneste. Sangen er unik på alle punkter, og selv om den rent musikalsk ikke er banebrytende - det er forøvrig få Eurovision-sanger, er det en meget god poplåt. Sterk 5. 


Polen har droppet balladen i år, og sender Magdalena Tul med "Jestem", en veldig god poplåt, på vakkert polsk. Den er meget rett frem, typisk oppbygd og i høy grad et typisk sentral- eller øst-europeisk bidrag, men uten kulturtriks. Sangen er fengende, sangerinnen vakker og det er store sjanser for at denne kan nå høyt opp, om det ender opp med å bli den sangen du får på hjernen, hvilket det høyst mulig kan bli. På den annen side er kanskje ikke dette låten du husker neste år, og den kommer ikke til å vinne. Terningkast 4. 


Portugal er som vanlig anonyme i sin musikalske fremtreden. Showet derimot kan bli morsomt. Homens da Luta kommer med "Luta é alegria", en munter sang som visstnok er sarkastisk og rettet mot landets politikere, og at Portugal liksom ikke kommer noen vei. Det gjør de ikke i Eurovision heller, selv om låten har en fengende melodi. Det er imidlertid ingenting utmerkende med den, og det er noe amatørmessig og revypreget over det hele. Terningkast 3. 


Romania er kanskje virkelig imponerende hva kommer til musikk. Landet har brutt angloforbannelsen hva gjelder norsk musikkmarked for eksempel, i og med at flere rumenske artister har blitt spilt på norsk radio og likt av norsk publikum. Eksempler er Akcent, Inna og Edward Maya. Landet har imidlertid ikke klart seg like godt i Eurovision som deres ellers ypperlige artister skulle antyde de kunne gjort. I år er det Hotel FM som kommer med "Change". Sangen har til en viss grad blitt applaudert på diverse nettsteder, hvilket for mitt vedkommende er forbausende. Det er virkelig intet iørefallende med dette, annet enn at sangen er konsistent, og på et vis klassisk, til tross for å være en enkel popsang. Dette er også en stor kompromiss-sang i og med at den kan appellere til forskjellige aldersgrupper, men dette blir neppe den aller største favoritten for så mange. Imidlertid fungerer den greit, og dette er også, som Nederlands bidrag, noe som kunne vært spilt på radio uten problem. Forskjellen er at du snarere synger med til dette, og derfor er dette hakket over, og noe bedre enn Nederlands bidrag. Terningkast 4.


Russland har kommet seg i Eurovision de senere årene, og følger opp i år med Alexej Vorobjov og "Get You". Sangen er perfekt i dette formatet, men klarer den seg utenfor Eurovision? Det er er ikke vanskelig å se for seg Vorobjov i konfettidryss, selv om det likevel ikke kommer så langt, ettersom han har sterkere konkurrenter i Stella Mwangi og Dana International for eksempel. Låten er pop, den er catchy, men kanskje viktigst av alt er Vorobjov en av de aller peneste mannlige artistene i årets melodi grand prix, og kan nok få litt ekstra stemmer bare på det. Terningkast 4. 


http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091176
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085202
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085520

Mobbing av menn

En pen jente i tyveårene med store bryster sitter foran en sterk og viril mann med lyseblå olabukser. Han beveger hendene mot skrittet og hun ser opp med beundrende blikk, hodet lett bakoverbøyd og det lange håret skinner som i alle Rema-shampooers drømmereklame. 


I feministens øyne er denne kvinnen degradert. Hun er blitt et objekt. Fremstillingen er mannssjåvinistisk og gir et slavebilde av kvinnen. Mange feminister tror menn tar skade av dette, og at det påvirker deres kvinnesyn i negativ retning. Undersøkelser viser imidlertid at frykten er ubegrunnet.

Et annet scenario kan vi lese om i dagens Aften-utgave av Aftenposten. Hvilket?


Vi kan lese om Oslos seks strippeklubber. Vi kan lese om Ottar og sosialistenes planer om å legge dem ned. Vi kan lese at Dalin Nano "er ekshibisjonist. Jeg vil vise kroppen min og være glamorøs". Feministene vet noe hun ikke vet selv, nemlig at hun har degradert seg, blitt et objekt for grådige mannsøyne. Dalin Nano forteller videre: "Jeg elsker å vise frem kroppen min. Hvis man ikke gjør det, slutter man kjapt." Feministene har imidlertid tenkt for henne, og funnet ut at hun er mannsundertrykt. Det er synd på henne, eller egentlig er hun bare irriterende, for det ville vært mye bedre om hun bare kunne innrømme rett ut at hun har det helt forferdelig, i stedet for å spille på mennenes lag. Imidlertid er det ikke det denne stripperen sier. Hun sier at hun liker å strippe. Hvis Ottar, Rødt og SV får bestemme får hun ikke jobbe mer i Norge, eller ihvertfall ikke i Oslo.

Men - hvordan kan dette være kvinneundertrykkende, når det også er kvinneundertrykkende å se at kvinnen ser opp på mannen? Når mannen sitter og ser opp på en scene med en halvnaken kvinne (gjerne pen til og med - og feminin - gudforby) undertrykker han. Han beundrer hennes kropp, nyter synet av kvinnen, og hun vet det. Noen liker det. Dette overser man, og går løs på mannen.

Problemet her er at man går løs på mannen både når han er gjenstand for kvinnens beundring (kvinnen setter seg da i et avhengighetsforhold til mannen) og når han beundrer kvinnen!

Her ligger også noe av problemet.

Jeg har lest ofte at vestlige kvinner finner en naken mannekropp (spesielt om penis ikke er erigert) latterlig. Vi vet også at menn ser noe mer på pornografi enn kvinner (selv om det er feil at kvinner ikke også gjør det). Imidlertid liker alle menn, uansett etnisitet eller hva det nå måtte være, instinktivt å se en naken menneskekropp (for homofile gjelder det en annen mannekropp, men det er likevel de samme prosessene som pågår).

Vestlige kvinner er imidlertid ikke like glade i mannekroppen som menn er i kvinnekroppen! Har kvinnene noen gang tenkt over at også menn liker å bli beundret? Har dere tenkt over at vi faktisk liker å se et beundrende blikk, at vi trenger beundring, vi også? At det faktisk ikke føles så greit å bli oppfattet som det klumsete, klønete og voldelige kjønn?

Feministenes og sosialistenes syn på pornografi, kvinnelig stripping og prostitusjon er dessuten eurosentrisk! Til og med vesteuroesentrisk! Fordi kvinner i større grad enn menn blir avbildet nakne, og dermed er undertrykte (sic!) og fremstilt som objekter i Vesten betyr det at dette er en tendens vi må kjempe imot! Kanskje kan kvinnene komme seg litt ned på kne og beundre mannen også, slik mannen beundrer kvinnen? Kanskje vi kunne få litt mer balanse! Dessuten finnes det håndfaste bevis på kulturforskjellene i synet på mannen! Se en øst-europeisk eller asiatisk musikkvideo! Der fremstilles mannen også som en som kan bli attrådd! Gudforby! Tenk dere! Her følger to eksempler, det ene er en russisk musikkvideo, det andre en ukrainsk:

http://www.youtube.com/watch?v=qZi24ZvkZRA
http://www.youtube.com/watch?v=L_ewoeUVD-k

Verst av alt er at feministene og sosialistene i sitt angrep på mannen gjør dette på en ytterst gjennomskuelig måte. Likevel er det ingen som reagerer tilstrekkelig og tør protestere mot det som rett ut er et forkastelig mannssyn: Prostitusjon, pornografi og stripping er kvinneundertrykkende. Javel! Så viser det seg at det kanskje til og med er flere mannlige prostituerte enn kvinnelige i Norge! Og KNAPT NOEN bryr seg om dem! De klarer seg! De er jo menn!


VEL, DERE! Om kvinner har det så mye verre enn menn, hvorfor ER DET DA TRE GANGER SÅ MANGE MENN SOM TAR LIVET SITT ENN KVINNER?


Videre - tilbake til prostitusjon. De mannlige prostituerte har også mannlige kunder. Så - hvordan kan da prostitusjon være kvinneundertrykkende? Dette er rett og slett et bevis på at den mannlige seksualiteten generelt sett tenderer til å sette mer pris på korte seksuelle møter, gjerne uten forpliktelse, enn den kvinnelige. Slik er den visst. Og homofile menn ser kanskje til og med mer på pornografi enn heterofile. Og hvor ble kvinnen av i dette tilfellet? Nei vel nei.

Feministene har gått til angrep på selve den mannlige seksualiteten, den han er utstyrt med fra naturens side, født med, som han ikke får gjort noe med. Og dette er intet mindre enn mobbing, slik det er mobbing å hetse noen for å være blonde, mørkhudede, homofile eller hva det nå måtte være som en ikke er skyld i og ikke får gjort noe med.

Det er på tide å gjøre opprør mot en bevegelse ute av kontroll og et stadig voksende mannshat i Norge. Nå syns jeg egentlig at kvinner og menn kan beundre hverandre litt og se på hverandre. Det er virkelig ikke skadelig eller undertrykkende for noen.

Sex er natur. Angrepet på den mannlige seksualiteten derimot - det er en perversjon.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10082624
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10090600
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10082621
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10090584
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10098872

Sofi Oksanens nye pillethriller

Da jeg så finsk-estiske Sofi Oksanens "nye" bok stå i bokhyllen på Akademika i går, fem minutter før de stengte, kom jeg med et gisp og gikk rundt med et smil i timer etterpå. Jeg hadde akkurat kjøpt en perm med plastlommer til de ulike avissidene jeg bruker som kildemateriale i bacheloroppgaven min, og ante fred og ingen fare da jeg nærmet meg utgangen av butikken. Men den gang ei - den gule forsiden med Sofi Oksanen i giganttyper (ala Dagbladets forsideoverskrifter, nærmest) fikk meg til å stille meg i kø igjen, og legge ut 349 kroner.

Min ekstatiske begeistring fortsatte sin jordiske manifestering ved kassen da jeg i vill lykkerus fortalte om hvordan Sofi Oksanen er den nye Lev Tolstoj, at hun vil få Nobels litteraturpris snart, helt sikkert - ja, hun er helt fantastisk. Etterpå kunne jeg gå og spise, men jeg klarte ikke la være å lese. Ja, jeg avbrøt lesningen i Arto Paasilinnas "Tordengudens sønn" fordi jeg ikke klarte la være nok en fantastisk bok fra Oksanen.

Klokken halv tre i natt var boken ferdig lest og jeg kunne snart sove, etter å ha roet ned nervene etter å ha vært i Oksanens mørke litterære angstverden i noen timer. Ja, for Sofi Oksanen skriver om angst, og det på en flott og interessant måte. Romanen er absolutt psykologisk troverdig, akkurat som de to andre romanene hennes som også tar opp psykiske problemer; "Stalins kyr" og "Utrenskning".

På baksiden av boken står det: "Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute. Baby Jane er en sterk kjærlighetsroman og en roman om angst utenfor kontroll."


Angsten er uforståelig, både for en selv og for de rundt. Den holdes hemmelig, den settes ikke ord på. Man forteller om antidepressiva, om beroligende piller, men man forteller ikke om angstens innhold. Man forstår den ikke selv. Piki er redd for butikker, hun tør ikke handle selv. Hun savner antikvariater, men går ikke dit. Hun reiser ikke. Men hun er kul. Hun puler alle, hun går fra forhold til forhold. Hun har ikke skikkelig jobb, men lever livet på klubber og diskoteker i perioder. Hun er beundret og folk tar etter henne.

Angsten snakkes ikke om. Psykologer og medisiner virker ikke. Jeg-personen i boken (som ikke er Piki) har også slitt psykisk, men forstår ikke Piki.

Man sorterer bort. Butikken er borte. Handleturene er borte. Jeg-personen har også sortert. Ikke orket å gå ut i perioder. Men etterhvert blir det fremskritt for henne. Hun følger den samme tralten, men mer av vane enn av plutselige skrekkanfall. Piki går det bare verre og verre med.

Leseren forstår ikke hvorfor, men det forstår egentlig ikke hovedpersonene i boken heller, selv om det kan være at Piki har opplevd noe grusomt hun ikke sier noe om.


Sofi Oksanen har en fantastisk evne til å drive frem realistiske historier med å fokusere på menneskesinnet og dets forandring, ofte i negativ retning. Selv om temaene spiseforstyrrelse (som i "Stalins kyr") og angst (i "Baby Jane") er skrevet om før, gjør Sofi Oksanen det på en elegant måte, og gir leseren del i lidelsen. Imidlertid går det så fort å lese bøkene hennes som pisker leseren frem i spenning, at man ikke blir fanget i mørket lenge, og det blir et dypdykk i viktige, men vonde tema, men der man snart kommer opp igjen. Sofi Oksanens bøker er viktige fordi de gir leseren en større forståelse av emner man ikke like lett kan forklare i tørr, akademisk språkdrakt.

Samtidig mangler "Baby Jane" historie- og kultur-aspektet som vi finner i "Stalins kyr" og "Utrenskning", og dette er den eneste av Sofi Oksanens tre bøker som ikke til dels omhandler Estland og postsovjetiske forhold.

"Baby Jane" utkom opprinnelig på finsk i 2005, men er oversatt til norsk først nå. Den er kortere enn de to andre bøkene, og mer konsentrert. Romanen konsentrerer seg rundt de to hovedpersonene, men fra jeg-perspektiv. Den foregår utelukkende i Helsinki og hopper ikke så mye i tid som vi ser spesielt i "Utrenskning". "Baby Jane" er på mange måter mer klassisk i oppbygningen, men likevel et mesterverk. Fortsatt er nok "Utrenskning" favoritten min, men Sofi Oksanen har nok en gang skrevet en bok på seksernivå. Det synes utrolig at en slik forfatter fortsatt kan finnes i 2011, men det er altså tilfellet.

Sofi Oksanen sentimentaliserer ikke homofili i romanen, noe som ville vært lett å gjøre. Likevel får hun frem fremgangen i homofiles stilling med at det lesbiske paret ventet på partnerskapsloven sånn at de kunne gifte seg. Måten det er skrevet på antyder ikke at det er legningen til jentene som har ført til problemer, men leseren kan likevel tenke seg til det. Det er ingen hemmelighet at homofile oftere har psykiske lidelser enn heterofile. Dette har nok flere forklaringer, men den evige usikkerheten rundt hvordan noen vil reagere når de finner ut om legningen er mildt sagt vond. Uttrykket "komme ut av skapet" er misvisende - det finnes intet big bang, det er daglige pling, små hopp i brystet - raske tanker på høygir: passer det å si at jeg har kjæreste av samme kjønn nå, er jeg etisk forpliktet til å si det, sier jeg det for å provosere osv. Det er lett å flykte inn i et ensidig homofilt miljø, eller velge den andre ytterligheten - fortielsen og skuespillet. Balansegangen som ligger i å være som ellers, men samtidig åpent homofil, er vanskelig og får mange til å tippe over i ytterpunktene. I mellompunktet ligger den daglige konfrontasjonen, de daglige usikkerheter - at man aldri finner svar på når man skal si ting, når det er naturlig og når det ikke er det. Det er vanskelig å gjøre det til noe annet enn en hemmelighet man betror. Piki i romanen har valgt et ensidig homofilt miljø, og stempler jeg-personen som sviker fordi hun også har en annen side.

Pikis usikkerhet kommer også frem i det hun beveger seg fra jente til jente, men lar de upersonlige tingene forbli de samme. Klamrer seg til sofaen sin, men går fra person til person.

Dette er en bok du ikke kan la være å lese, og det samme gjelder Sofi Oksanens to andre bøker, spesielt "Utrenskning".

Ellers er det bare å vente på neste bok om Estland. Sofi Oksanen planlegger nemlig en slags serie som skal foregå i Estland. Det blir spennende.

Hun kritiserer gjerne Vest-Europas manglende kunnskap om Baltikum og Øst-Europas historie, og har mange viktige poenger her. Sofi Oksanen gjør en viktig innsats for å få folks forståelse inn i de moderne geopolitiske realiteter.

Sofi Oksanen er en genuint nordisk forfatter. Og Nord-Europa, det er Litauen, Latvia, Estland, Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island.

I innlegget her er tre ulike bokforsider. I rekkefølge er det den norske forsiden, den brukt i Sverige og Finland, og sist den estiske.

http://www.svd.se/kulturnoje/nyheter/sofi-oksanen-har-valt-nytt-forlag_5294919.svd
http://www.aftonbladet.se/kultur/teater/article8409650.ab
http://www.expressen.se/1.1936088
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249507940

Lev Tolstoj og det som må gjøres

Lev Tolstoj, russisk forfatter, filosof og mitt store forbilde døde for hundre år siden i år. I den forbindelse har man sett en viss ny-interesse for ham og hans verker. Det jeg har sett til dette var blant annet filmen "The last station" som tar for seg Lev Tolstojs siste dager. Dessverre gikk den ikke nok inn på Tolstojs filosofi, selv om man streifet den på overflaten. Videre stod det en god artikkel i Morgenbladet for noen uker siden, og NRK har sendt en filmatisering av Anna Karenina i fire deler. Vi burde imidlertid gå enda mer i dybden i Tolstojs univers, da det der finnes ideer som er høyst relevante for dagens samfunn, både i Russland, Europa og verden som helhet.

Jeg har sitert Tolstoj gjentatte ganger i tidligere blogg-innlegg med sitatet "Alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv". I dette ligger det så utrolig mye.

Tolstoj har blitt stemplet som anarkist, en politisk ideologi som er allment akseptert som utopisk, urealistisk og potensielt farlig, men så håpløst naiv at den er ubrukelig. Den manglende kjennskapen til anarkisme som ideologi er høyst beklagelig. Dette henger kanskje sammen med den sedvanlige nedvurderingen av ikke-anglosaksisk idèhistorie og filosofi. De store anarkistiske tenkerne var nemlig russiske: Bakunin, Kropotkin og Tolstoj for å nevne noen. Imidlertid var deres innfallsvinkler helt forskjellige.

I, etter min mening, Lev Tolstojs beste roman, "Oppstandelse", viser Tolstoj hvordan hovedpersonene gjennomgår en spirituell oppvåkning, og kanskje til og med når det vi i buddhismen kaller Nirvana. Dette vil si en utrenskning av de tre usunne røttene: begjær, hat og uvitenhet. Tolstoj var preget av buddhismen, og mente Buddha var en av få filosofer det var verdt å lytte til. På grunnlag av dette omtolket Tolstoj kristendommen. Tolstoj selv ble på sine gamle dager avholdsmann, vegeterianer og pasifist. Han har blant annet mye av æren for at mahatma Gandhis og Indias selvstendighetsdemonstrasjoner ble fredelige! Ikke minst viser han her hvordan politikkens og samfunnets muligheter er begrenset. Ekte lykke vinnes gjennom eget sinn.

Denne romanen har hatt mye å si for min egen interesse i buddhismen og mer immaterielle verdier. Det ligger likevel visse politiske implikasjoner her. Fordi samfunnets, lovverkets, og statens potensial er begrenset må vi slutte å gi disse oppgaver de ikke kan besørge. Vi har havnet i en situasjon i dag der staten stadig påtar seg flere oppgaver. Bak mye av dette ligger det en god intensjon - ansvar for vår neste, men psykologisk er det ikke av god art i det hele tatt. Istedet for å ta ansvar for våre venner, våre kjære og vår familie kaster vi samfunnet over til staten. Ja - man ofrer noen skattepenger, men hva betyr vel dette når alle har alt man trenger materielt sett? Null og niks. Det er i det beste fall et ubetydelig bidrag til ens egen gode karma. På den andre siden lar man være å utføre handlinger basert på empati. Man har ikke tid. Egen karriere, studier, jobb, fritidsaktiviteter også videre er viktigere, og selv om man skulle kjenne et lite stikk i samvittigheten så er jo staten der!

I dag leste jeg et innlegg i Aftenposten skrevet av Pål Veiden. Det har den meget gode tittelen "Et obligatorisk liv?", og det begynner godt: "Paranoid? Gitt autoritære tendenser i norsk politikk er spørsmålet dessverre aktuelt. For bak velmente reformer ligger ofte en trang til å styre andres liv." SV har visstnok foreslått obligatoriske barnehagetimer! Nå vil jeg la alle omsvøp fare, og jeg vil si det jeg personlig oppfatter som en objektiv sannhet: Forslaget er GRUSOMT. Jeg synes det er begredelig at man overhodet må argumentere mot et slikt forslag, for det burde faktisk være åpenbart hvorfor det er forferdelig. Vi har fått et samfunn der staten har blitt alles oppdrager. Statens verdier er ikke nødvendigvis verken gode, objektive, sanne eller gunstige. Faktisk vil vi tro at staten og alle dens begunstigede, om de er rasjonelle, vil ønske å hegne om egen posisjon, og dermed - bevisst eller ubevisst - vil staten bli en verdi i seg selv. Selv de borgerlige partiene tenker i et statsperspektiv, selv om skatteletter og noen statsfrie soner selvfølgelig fører til en midlertidig pustepause i statens evige etegilde, der den blir fetere og fetere. Jeg siterer Pål Veiden videre: "Glansnummeret for å få til obligatorisk barnehage for alle barn, er argumentet om "svake grupper", grupperinger som staten både elsker å produsere og dytte fremfor seg. Siden de angivelig svake familier trenger barnehager, må alle trenge det. Hele dagen."


Barn vil ha foreldre. De er relativt likegyldige til stat. En barnehagetante, uansett dyktighet, vil aldri kunne erstatte mor eller far. Barn trenger mye tid med mennesker som kan tjene som forbilder. Inntil staten har sikret sin allmakt og fått indoktrinert alle til å bli perfekte feminister og sosialister, noe den forøvrig aldri vil klare (selv i Sovjetunionen lyktes de ganske dårlig, faktisk), vil det være et mangfold i samfunnet. Disse evige forskjellige synspunktene fra autoritetspersoner forvirrer barnet, og gjør det usikkert. De vestlige samfunn i dag er så mangfoldige (og det skyldes ikke bare innvandringen - det skyldes blant annet at enkelte kan ha brukt syv år av sitt liv på å klatre opp mot den ærverdige posisjon som professor i fløyte eller gitar, mens andre gav blaffen og atter andre har lest Maos lille røde femti ganger, andre har farget håret blått, og andre igjen ikke kan tenke seg en høyere lykke enn en dyr parfymeflaske) at de kan skremme noen og enhver, noe de også gjør. Folk sliter med å finne seg til rette og å danse seg mellom alle standardene, ideene og meningene. Folk føler seg ensomme i mengden, fordi man føler seg som marsboere blant representanter for samtlige av Jupiters måner! Ja, kan du si - men barnet må lære dette. Det må det faktisk ikke, for barnet vil helst ha det trygt og godt, og ble faktisk ikke avlet av alle disse menneskene. Det trengs faktisk bare to (evt en) for å få barn, ikke et helt samfunn! Man kan spørre seg om man nærmer seg et slags Sparta der barnene blir tatt fra foreldrene for å oppdras i rett ånd, og bli skikkelige spartanere.


Vi burde innse statens begrensninger, og slutte å forandre på den og verden hele tiden. Et annet problem er imidlertid at staten i seg selv kanskje er anakronistisk - den er feilplassert i 2010 med alle våre teknologiske duppeditter og felles verden. Problemet er at nettopp her vil staten forsøke å beholde sin posisjon. Det gjør den ved å gjøre seg selv uunnværlig, til tross for at den i realiteten kanskje ikke er en rasjonell organisering av mennesker lenger. Ideologier som nasjonalisme og sosialisme er med på å viderelegitimere staten som vi kjenner den nå. Jeg tar ikke til orde for noen store forandringer selv, men vi må slutte å tro så mye på staten.

Kanskje vi heller skal begynne å tro på oss selv og vårt eget potensial?

I Tolstojs bøker finner man mye flott tenkning rundt veien til det gode liv og hvordan vi kan gjøre noe for å bedre oss selv, men gjennom bedring av oss selv, derfor også samfunnet. Noen kan påpeke at dette er naivt, men da vil jeg innvende at det er mer naivt å tro at et moralsk forkrøplet menneske er i stand til å styre et samfunn eller noe som helst på god måte. Vi kan alle forbedre oss, men forutsetningen er at vi kan vende blikket litt innover og jobbe med oss selv før vi skal reformere samfunnet. Folk kan komme frem til ulike løsninger, og nettopp derfor er det også at staten ikke skal gi oss alle samme pakke.

Gå til biblioteket nå, og lån "Oppstandelse". 

http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10020258
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/svtopp-vil-fjerne-straff-for-narkomisbruk-3364349.html
http://www.vg.no/film/film.php?id=11151