Utsaksing (dikt)

Kappemuskelen min slengt på is,

sekunder etter steril utsaksing.

Perfekt presisjon, imponerende raskt,

hva skal du skjære i så?

Kanskje ta en kastrasjon, kanskje

bare barbere huden rundt såret, vokse?

Du hater min seksualitet,

gni gonoré i såret, sy med syfilis

Lær meg leksen Abraham avslo

å gi, gi meg en skive svett brunost.

Få på fjernsynet, send skirennet

igjen, send meg på skolen, gi meg

beskyttelse, kritt, svamp, bedøvelse

mens du lydløst jekker hjertet ut. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet

Så kommer en anmeldelse om en baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet. Filmen "80 dager" hadde premiere i går, 4. mars, og jeg så den i dag.

At det i seg selv kommer en film fra Baskerland i Spania til norsk kinolerret er vel en spennende nyhet. At denne også handler om lesbisk kjærlighet er kanskje enda mer overraskende. At de forelskede kvinnene er 70 år gamle gjør ikke sensasjonen mindre.

Først og fremst: "80 dager" er en kjempegod film. Den er vanvittig spennende, men mest fordi hovedrolleinnehaveren, Itziar Aizpuru, er en drevende god skuespiller som klarer å kommunisere alt mulig med ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dessuten er dette en av de filmene som virkelig har fantastisk filmmusikk som evner å bygge opp under handlingen, og drive spenningen opp, uten at det blir påtagelig. Norske aviser gir også stort sett filmen gode anmeldelser, med firer som normalen, mens Nettavisen gir filmen en femmer og FilmMagasinet en sur toer.

Axun bor på landet med sin mann. Han jobber i kålåkeren eller verkstedet, og Axun steller på kjøkkenet. Deres datter er i Amerika for tiden, et kontinent som for Axun er svært fjernt. Datteren viser ingen interesse for å komme hjem til Baskerland, selv ikke da hennes eks blir utsatt for en ulykke og havner i koma. Ingen besøker ham, så Axun drar for å gjøre det. Her møter hun på Maite, som er en eksentrisk gammel dame, som til tross for sine 70 år fortsatt er i jobb, men skal like til å tre ut i pensjonisttilværelsen. Axun setter seg stille ned ved siden av datterens eks, til tross for at denne har en bursdagshatt på hodet og Maite har stelt i stand rene bursdagskalaset, til tross for at de to sengeliggende på sykeværelset begge ligger i koma. Etterhvert blir det klart at disse var barndomsvenninner, og vi finner også ut at dette vennskapet grenset til mer enn vennskap - et forhold hvis karakter gradvis åpenbarer seg og blir klarere. Maite er forøvrig også åpen om sin lesbiske legning.

Axun havner i en vanskelig posisjon idet hun blir konfrontert med barndomsminnene og et interessant gjenopprettet vennskap til Maite. Hun må treffe en rekke valg, selv om daglige sykehusbesøk lett lar seg ordne i begynnelsen. Bygdefolket hever likevel et bryn eller to over Axuns plutselige interesse for datterens eks og hans ulykke. Livet til Axun begynner etterhvert å bli mer interessant, og hun stiller spørsmålstegn ved sider av sitt liv.

Filmen kan imidlertid tolkes på et dypere nivå enn "synd-på-gamle-lesbiske"-nivået, og filmen tar opp temaet forsakelse. Hvor mye forsaker man for hverdagens fred? Hvor mye lar man være å si, både til andre, men ikke minst seg selv? Hvor mye lar man ikke være igjen? Filmens begynnelse er også iscenesettingen av det vi håper skal bli utveien for våre unnlatelsessynder - at vi skal få en ny begynnelse, at vi skal kunne få muligheten til å fortsette der vi slapp.

Maite innprenter i Axun budskapet om at eldre egentlig ikke er så mye klokere enn yngre, men fortsetter å gjøre feil. Setningen gjentas også senere i filmen. Spørsmålet seeren da kan stille seg er: hvordan vil Axun handle i filmen, og hva vil hun velge?

Filmens slutt streifer innpå et moralsk spørsmål av dimensjoner.

Vi ser også en anelse av den spanske kvinnens venting på sin frigjøring generelt sett.

Det baskiske språket og landskapet gir også denne filmen en litt spesiell karakter, og selv om temaet for filmen føyer seg lett inn i rekken av kontroversielle, psykologiske og til en viss grad dype filmer fra Spania, skiller den seg ut ved å trekke på landlige omgivelser og en annen mennesketype enn vi ser i Almodovar og Amenabars filmer.

Temaet er i seg selv spennende, men drives videre nettopp av skuespillerprestasjonene og god filmmusikk. Filmen er i seg selv et lite og snodig fenomen, og for å toppe det hele er det faktisk to unge, mannlige regissører som står for filmen. Ihvertfall kan den godt ses! Trailer finner du på denne linken til Nettavisens anmeldelse: http://www.side2.no/film/anmeldelser/article3102902.ece

http://www.vg.no/film/film.php?id=11738

Sofi Oksanens nye pillethriller

Da jeg så finsk-estiske Sofi Oksanens "nye" bok stå i bokhyllen på Akademika i går, fem minutter før de stengte, kom jeg med et gisp og gikk rundt med et smil i timer etterpå. Jeg hadde akkurat kjøpt en perm med plastlommer til de ulike avissidene jeg bruker som kildemateriale i bacheloroppgaven min, og ante fred og ingen fare da jeg nærmet meg utgangen av butikken. Men den gang ei - den gule forsiden med Sofi Oksanen i giganttyper (ala Dagbladets forsideoverskrifter, nærmest) fikk meg til å stille meg i kø igjen, og legge ut 349 kroner.

Min ekstatiske begeistring fortsatte sin jordiske manifestering ved kassen da jeg i vill lykkerus fortalte om hvordan Sofi Oksanen er den nye Lev Tolstoj, at hun vil få Nobels litteraturpris snart, helt sikkert - ja, hun er helt fantastisk. Etterpå kunne jeg gå og spise, men jeg klarte ikke la være å lese. Ja, jeg avbrøt lesningen i Arto Paasilinnas "Tordengudens sønn" fordi jeg ikke klarte la være nok en fantastisk bok fra Oksanen.

Klokken halv tre i natt var boken ferdig lest og jeg kunne snart sove, etter å ha roet ned nervene etter å ha vært i Oksanens mørke litterære angstverden i noen timer. Ja, for Sofi Oksanen skriver om angst, og det på en flott og interessant måte. Romanen er absolutt psykologisk troverdig, akkurat som de to andre romanene hennes som også tar opp psykiske problemer; "Stalins kyr" og "Utrenskning".

På baksiden av boken står det: "Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute. Baby Jane er en sterk kjærlighetsroman og en roman om angst utenfor kontroll."


Angsten er uforståelig, både for en selv og for de rundt. Den holdes hemmelig, den settes ikke ord på. Man forteller om antidepressiva, om beroligende piller, men man forteller ikke om angstens innhold. Man forstår den ikke selv. Piki er redd for butikker, hun tør ikke handle selv. Hun savner antikvariater, men går ikke dit. Hun reiser ikke. Men hun er kul. Hun puler alle, hun går fra forhold til forhold. Hun har ikke skikkelig jobb, men lever livet på klubber og diskoteker i perioder. Hun er beundret og folk tar etter henne.

Angsten snakkes ikke om. Psykologer og medisiner virker ikke. Jeg-personen i boken (som ikke er Piki) har også slitt psykisk, men forstår ikke Piki.

Man sorterer bort. Butikken er borte. Handleturene er borte. Jeg-personen har også sortert. Ikke orket å gå ut i perioder. Men etterhvert blir det fremskritt for henne. Hun følger den samme tralten, men mer av vane enn av plutselige skrekkanfall. Piki går det bare verre og verre med.

Leseren forstår ikke hvorfor, men det forstår egentlig ikke hovedpersonene i boken heller, selv om det kan være at Piki har opplevd noe grusomt hun ikke sier noe om.


Sofi Oksanen har en fantastisk evne til å drive frem realistiske historier med å fokusere på menneskesinnet og dets forandring, ofte i negativ retning. Selv om temaene spiseforstyrrelse (som i "Stalins kyr") og angst (i "Baby Jane") er skrevet om før, gjør Sofi Oksanen det på en elegant måte, og gir leseren del i lidelsen. Imidlertid går det så fort å lese bøkene hennes som pisker leseren frem i spenning, at man ikke blir fanget i mørket lenge, og det blir et dypdykk i viktige, men vonde tema, men der man snart kommer opp igjen. Sofi Oksanens bøker er viktige fordi de gir leseren en større forståelse av emner man ikke like lett kan forklare i tørr, akademisk språkdrakt.

Samtidig mangler "Baby Jane" historie- og kultur-aspektet som vi finner i "Stalins kyr" og "Utrenskning", og dette er den eneste av Sofi Oksanens tre bøker som ikke til dels omhandler Estland og postsovjetiske forhold.

"Baby Jane" utkom opprinnelig på finsk i 2005, men er oversatt til norsk først nå. Den er kortere enn de to andre bøkene, og mer konsentrert. Romanen konsentrerer seg rundt de to hovedpersonene, men fra jeg-perspektiv. Den foregår utelukkende i Helsinki og hopper ikke så mye i tid som vi ser spesielt i "Utrenskning". "Baby Jane" er på mange måter mer klassisk i oppbygningen, men likevel et mesterverk. Fortsatt er nok "Utrenskning" favoritten min, men Sofi Oksanen har nok en gang skrevet en bok på seksernivå. Det synes utrolig at en slik forfatter fortsatt kan finnes i 2011, men det er altså tilfellet.

Sofi Oksanen sentimentaliserer ikke homofili i romanen, noe som ville vært lett å gjøre. Likevel får hun frem fremgangen i homofiles stilling med at det lesbiske paret ventet på partnerskapsloven sånn at de kunne gifte seg. Måten det er skrevet på antyder ikke at det er legningen til jentene som har ført til problemer, men leseren kan likevel tenke seg til det. Det er ingen hemmelighet at homofile oftere har psykiske lidelser enn heterofile. Dette har nok flere forklaringer, men den evige usikkerheten rundt hvordan noen vil reagere når de finner ut om legningen er mildt sagt vond. Uttrykket "komme ut av skapet" er misvisende - det finnes intet big bang, det er daglige pling, små hopp i brystet - raske tanker på høygir: passer det å si at jeg har kjæreste av samme kjønn nå, er jeg etisk forpliktet til å si det, sier jeg det for å provosere osv. Det er lett å flykte inn i et ensidig homofilt miljø, eller velge den andre ytterligheten - fortielsen og skuespillet. Balansegangen som ligger i å være som ellers, men samtidig åpent homofil, er vanskelig og får mange til å tippe over i ytterpunktene. I mellompunktet ligger den daglige konfrontasjonen, de daglige usikkerheter - at man aldri finner svar på når man skal si ting, når det er naturlig og når det ikke er det. Det er vanskelig å gjøre det til noe annet enn en hemmelighet man betror. Piki i romanen har valgt et ensidig homofilt miljø, og stempler jeg-personen som sviker fordi hun også har en annen side.

Pikis usikkerhet kommer også frem i det hun beveger seg fra jente til jente, men lar de upersonlige tingene forbli de samme. Klamrer seg til sofaen sin, men går fra person til person.

Dette er en bok du ikke kan la være å lese, og det samme gjelder Sofi Oksanens to andre bøker, spesielt "Utrenskning".

Ellers er det bare å vente på neste bok om Estland. Sofi Oksanen planlegger nemlig en slags serie som skal foregå i Estland. Det blir spennende.

Hun kritiserer gjerne Vest-Europas manglende kunnskap om Baltikum og Øst-Europas historie, og har mange viktige poenger her. Sofi Oksanen gjør en viktig innsats for å få folks forståelse inn i de moderne geopolitiske realiteter.

Sofi Oksanen er en genuint nordisk forfatter. Og Nord-Europa, det er Litauen, Latvia, Estland, Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island.

I innlegget her er tre ulike bokforsider. I rekkefølge er det den norske forsiden, den brukt i Sverige og Finland, og sist den estiske.

http://www.svd.se/kulturnoje/nyheter/sofi-oksanen-har-valt-nytt-forlag_5294919.svd
http://www.aftonbladet.se/kultur/teater/article8409650.ab
http://www.expressen.se/1.1936088
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8249507940

... "for de hadde lem som esler" gjengir Gelius

"For de hadde lem som esler og sæd som hester" (Esekiel, 23,20). Det kunne vært fra en Margit Sandemo-bok, men det er det ikke. Det er fra Bibelen. Dette er en av mange episoder Einar Gelius gjengir i sin bok "Sex i Bibelen".

Boken "Sex i Bibelen" har vakt stor forargelse. Om dette kan forstås eller ikke er en diskusjon i seg selv. Hadde man forventet at det var takhøyde for dette, eller hadde en ikke det? Er det riktig å gi en tolkning av Bibelen der en fremstiller denne boken som positiv til sex?

"Bibelen er derimot et kunstverk - og må lese deretter". Dette er den såkalt tredje måten å lese Bibelen på, ifølge det første kapittelet, "Hvordan forstå og lese Bibelen" i Gelius` bok. Selv om boken hans i høy grad aktualiserer Bibelen, viser han også en del eksempler på mentalitet, spesielt fra det Gamle Testamente, som er helt uaktuell i dag, og som det ville være hårreisende om vi skulle leve etter. Dette gjelder for eksempel i synet på kvinner.

Kirken kritiseres ofte for å basere seg på utdaterte dogmer, og ikke å evne fornyelse. Dette er ikke riktig. Kirken har i høy grad fornyet seg og omstilt seg til tiden den lever i. Det føler jeg har kommet klart for meg når jeg ser hvor annerledes kristnes mentalitet er i dag fra den de ville hatt om de bokstavtro ville leve etter Bibelen i ett og alt (og da spesielt det Gamle Testamente). Da kan man undre seg hvorfor det nettopp på det seksuelle plan er så vanskelig å komme over skam- og skyld-nivået.

Jeg fremsatte i forrige blogg-innlegg om toleranse nettopp en liten teori om dette. Det er begrenset hvor mange regler du klarer å etterfølge. Noen tar energi, og kanskje til og med tid. Hvis du må unngå ditt og datt må du bruke tid på å lete opp alternativene. Av og til er disse vanskelig tilgjengelige (som i diverse kostholdsanliggender). Seremonielle plikter og riter tar tid. Om man skal være hjelpsom og snill bruker en mye tid på andre. Til slutt er det lite tid igjen til ens moralske utvikling og til sine plikter. En må derfor prioritere. Hva er viktigst for meg i mitt religiøse liv?

Her kommer vi til poenget. Det er så mye enklere å velge seg regler som er lette å følge. Som kommer av seg selv. Som en ikke trenger å anstrenge seg for å etterleve! Så beleilig å internalisere overbevisningen om at homofili er grusomt syndig når en selv ikke er homofil! For da er det så enkelt å føle seg god. Det tar null tid. Det er gratis praktisk talt. Og det er så mye enklere enn å utvikle sin egen toleranse. Så godt å gi etter for sin antipati og legitimere den. Pust ut, du trenger ikke like alt og alle. Du kan faktisk fordømme dem. Distansere deg. Sette deg opp på din høye hest. Uten anstrengelse!

"Til tider kan man få inntrykk av at det bare er oppførsel relatert til seksualitet som står på kirken etiske agenda" sier Gelius i boken sin. Ja, tidvis får man inntrykket at dette er usedvanlig viktig i forhold til andre etiske prinsipper. Jeg må si jeg synes nettopp det er underlig, da frivillig sex virkelig ikke kan sies å være et spesielt stort samfunnsproblem alt i alt. Men kanskje er det nettopp det - at det er så enkelt å fordømme nettopp dette dersom man selv passer inn i et konformt sexliv. Selvfølgelig har alle drifter, så det er ikke slik at noen slipper unna fristelse, for å si det slik. Det er bare det at enkelte fristelser er så mye mindre fæle enn andre. Likevel bruker ikke Bibelen spesielt mye tid på fordømmelse av sex og seksualiteten, noe Gelius får frem i boken sin. Kirken har da kanskje brukt disproporsjonalt mye tid på fordømmingen av sex i forhold til hva det er belegg for i Bibelen.

En annen sak (og nå kommer jeg over i et nytt deltema) er at veltroende, erkekonservative ofte har skapt mer umoral med sin fordømmelse enn de ville gjort med å være mer tolerante. Hvorfor? Ta forholdet til homofile for eksempel. Sex hører hjemme i ekteskapet. Ja vel. Ekteskapet er innstiftet av Gud. Ja vel. Ekteskapet er for mann og kvinne. Punktum. Så her er et dilemma. Enkelte menn føler kun tiltrekning til andre menn. De har sterke drifter, slik heterofile menn har det, og vil gjøre noe med dette. De forelsker seg. Blir gale av lengsel etter den de oppfatter som Den ene. Fysj da. Vel, vel. Det er håp, sier enkelte. Det er handlingen det kommer an på. Så avstå fra den. Vi har noe som er verdt å vente på, men det er ikke for alle. For en som har lest historie ser en at sex før ekteskap, utroskap har eksistert til alle tider. Ja, det tales til og med om i Bibelen. Man har funnet runepinner hvor det avtales homosex nettopp i en kirke! Dette er derfor høyst tilstedeværende og ahistorisk, og de færreste klarer å avstå fra sex i en eller annen form. Så fenomenet er der. Vi må innse det. Så hva gjør vi? Fordømmer videre? I land der det er høy intoleranse overfor homofile reduseres deres handlinger til sex. Det er sexklubber, sexsteder, sex-ditt-og-datt. Det blir man redusert til. Oppvask, støvtørking og Findus-gryteretter er reservert kjernefamilien. Slik dytter de superkonservative en gruppe bort fra kirken og kristendommen og nekter dem å leve det de selv forkynner er det gode liv. Dette er trist og problematisk. Dette er ett eksempel der dette er relevant. Om Kirken ønsker å holde seg som en samfunnsaktør må den slutte å støte folk fra seg. En annen sak er at disse homofile utgjør rundt fem prosent av befolkningen, men disse har foreldre, venner og bekjente.

Lev Tolstoj er en fantastisk russisk tenker og forfatter. Han tok et kraftig oppgjør med den russisk-ortodokse kirken, men fant en genuin tro i en nytolkning av kristendommen som han baserte på Jesu bergpreken. Han var også inspirert av andre filosofier og også av buddhismen. Lev Tolstojs eksempel, og den bevegelsen det første til, den tolstojanske kristendommen, viser at kristendommens budskap vil variere etter hvilke passasjer, etter hvilken teologi en vil legge til grunn for sin tro. Da burde en kanskje velge en mer tolerant versjon som samtidig stiller forpliktelser og krav til en selv.

Einar Gelius viser i boken sin nettopp hvordan kristendommen ikke trenger være sexfiendtlig. Han er selv sogneprest og har kjennskap til Bibelen. Han legger meget liberale holdninger til grunn i boken sin, og skriver om mange former for sex - faktisk mange som jeg tidligere ville følt avsky for, men som jeg faktisk nå, bare etter å ha lest Gelius` bok føler meg mer avslappet i forhold til. Utvidelse av toleranse er utrolig deilig fordi det fører til fred med en selv. Det er så deilig ikke å ha alle disse antipatiene til folk rundt seg.

Facebook-gruppen "La Einar Gelius beholde jobben" har gått fra i overkant av 1000 medlemmer da jeg meldte meg inn tidligere i dag til 21.620 medlemmer i skrivende stund. Denne saken engasjerer, og Gelius har nok en stor popularitet i befolkningen. Nå er det jo klart at kirken ikke bør være en populistisk organisasjon som sier det folk vil høre. Kirken må være kritisk, og oppholde visse moralske krav. Disse bør imidlertid være realistiske og rasjonelle. Gelius viser imidlertid at det går an å snakke om samme bok, Bibelen, på forskjellige måter, og det er synd om folk skal ekskommuniseres i våre dager for litt uenighet. Nå hadde KrF fornuft til å beholde Inger Lise Hansen, så kanskje kirken beholder Einar Gelius.

Gelius har skrevet en fin bok. Hanne Nabintu Herland, som har skrevet "Alarm! Tanker om en kultur i krise", dette årets mestselgende debattbok, har også uttalt at hun synes det er mye fint med Gelius` bok, selv om hun er kritisk til deler av den. Nabintu Herland er nok langt mer konservativ enn Gelius, men også hennes bok kan anbefales. Her snakker hun om "Sex i Bibelen": http://www.youtube.com/watch?v=nl1GSuy4FUA

Boken ble diskutert på Litteraturhuset på NRK Debatten torsdag 21. oktober. http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/676900/ Her var blant annet Hanne Nabintu Herland med, og Einar Gelius selv.

"Faktum er at den eneste gangen Jesus uttaler seg eksplisitt om seksualitet, er i historien om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, der han sier at "den som er uten synd, kan kaste den første steinen (Johannes, 8). Også seksualpolitisk er det altså dette budskapet han etterlater seg: Døm ikke, for at du ikke skal bli dømt.", skriver Gelius.
_________
OPPDATERING: Nå har hele 42,521 mennesker meldt seg inn i Facebook-gruppen "La Einar Gelius beholde jobben", og mange truer med å melde seg ut fra statskirken om Gelius blir oppsagt. Noen har allerede gjort det i avsky over fordømmelsen som Gelius har blitt møtt med, men kanskje også over det man oppfatter som intoleranse.

"Mange forbinder kirken med alt du ikke har lov til", sa Einar Gelius i debatten 21. oktober, og det er jo også den tesen Kvarme ser ut til å gjøre sitt beste for å bekrefte.

Det viktigste er kanskje at Gelius kan fortsette med sitt liberale prosjekt. Det er ikke sikkert at det kan gjøres best innenfor kirken.


http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019036
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/gelius-til-tv-2-det-er-toeft-noe-annet-ville-vaert-unormalt-3344315.html
http://www.vl.no/kristenliv/article102450.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019074
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/sju-av-ti-stoetter-gelius-3344504.html
http://www.vl.no/kristenliv/article102480.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/margit-sandemo-jeg-visste-ingenting-om-sex-3344285.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019136
http://www.vl.no/kristenliv/article102571.zrm
http://www.vl.no/kristenliv/article103235.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019195
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019277
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/kristenprofil-tror-gelius-sitter-trygt-3346491.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019269
http://www.vl.no/kristenliv/article102720.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011685
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/gelius-i-hemmelig-moete-med-biskop-kvarme-3349275.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011735
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-einar-gelius-har-sagt-opp-3349698.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011789
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/einar-gelius-moett-med-hyllest-paa-pub-3350204.html

Det perfekte parti - et nytt KrF?

Inger Lise Hansen har nå fått stort fokus i media for det hun mener bør være KrFs fremtidige kurs. På forsiden av dagens Aftenposten (31.01.10) står det oppsummert slik: "Ny Israel-politikk, ja til homofilt ekteskap, ja til EU, nei til kristenkrav".

Dette kan delvis leses som en del av den debatten som nå har pågått om KrFs dårlige valgresultat ved stortingsvalget i fjor, der de fikk skuffende 5,5 prosent av stemmene. KrF regnes gjerne som et sentrumsparti, sammen med Venstre.

Å foreta dramatiske endringer i et parti kan slå i forskjellige retninger. Inger Lise Hansen antyder at det med modernisering kan være mulig å nå en oppslutning på mellom 10 og 15 prosent. Det tror jeg hun har rett i. Mange av disse velgerne vil imidlertid være helt nye KrF-velgere som tidligere ikke ville ha kunne tenke seg å stemme KrF. Samtidig vil de mer konservative kunne flykte til FrP. Det vil derfor være sannsynlig å forestille seg en helt ny velgergruppe.

KrF fronter en del saker som appellerer, eller kunne gjort det, til ikke-kristne. Vi har ganske mange her i landet, som ønsker deler av KrFs politikk - folk som er positive til saker som kontantstøtte og restriktiv alkoholpolitikk, for eksempel. Ikke minst er det vel ikke bare jeg som jubler for innsatsen de har gjort i forbindelse med røyk?

Å ville kunne sitte på kafè uten å bli plaget av røyk, å kunne være sammen med sine barn, og prioritere familie, er det ikke bare kristne som vil ha. Det er det mange som vil.

KrFs motstand mot kjønnsnøytral ekteskapslov har hindret folk som meg i å stemme på partiet. I de homofile miljøene i dag er det stor ustabilitet. Jo mindre rettigheter homofile har - jo mer "umoral" i miljøene. I mange øst-europeiske land for eksempel, der toleransen for homofile er lik null blir aktivitetene redusert til sex i det skjulte. Det fører til løgner for familie, løgner for venner og umuliggjør seriøse forhold. I seriøse forhold og ekteskap ligger det en trygghet mange mennesker ønsker seg. Dette skaper gode rammer for at homofile kan leve verdige liv. Dette burde mennesker som er opptatt av moral være interesserte i. Når Inger Lise Hansen viser en positiv holdning til homofilt ekteskap, øyner jeg håp for at et parti som på andre fronter kan skape et trygt og godt samfunn også kan forbedre min hverdag.

Også Israel-politikken nevnes. Mange i KrF er ganske uttalte i sin Israel-støtte. Jeg er også enig med Hansen i at debatten rundt dette er særdeles polarisert i Norge. Jeg opplever at man "må" være SV-er om man er kritiske til Israel. Jeg synes det er trasig at man ikke kan ha et mer nyansert bilde på konflikten. Igjen - Inger Lise Hansen tar til orde for at vi burde ha nettopp dèt - et mer nyansert syn.

I Aftenposten sier hun: "Noen spørsmål må løses på overnasjonalt nivå. Derfor mener jeg KrF burde vært for EU". Dette utdypes ikke stort mer, og settes ikke i forbindelse med resten av KrFs politikk. Men det er klart at med den stadig økende internasjonaliseringen vi ser i dag, så tilbyr ikke nasjonalstatenes rammer en adekvat scene for å løse alle problemer. Mange vil si EU har bidratt til fred i en av verdens historisk kanskje mest urolige regioner: Europa - en liten verdensdel oppdelt i små stater, viss politikere gjerne har spilt på etnisitet, nasjonal samhørighet og fellesskap, med en aggressiv brodd mot omverdenen når det har vært formålstjenlig.

Andre troende, som buddhister og muslimer, kan lett tenke seg å være begeistrede for deler av KrFs politikk, som tidligere nevnt, spesielt i forbindelse med rus og familie. Derfor er det en ypperlig idè å fjerne kristenkrav. Inger Lise Hansen sier: "Det er håpløst med troskrav i et moderne, kristendemokratisk parti." Ja, det er det.

Om Inger Lise Hansen kunne skapt et KrF etter det hun sier her, ville jeg gått over, og begynt å stemme på partiet.

Jeg var en tid medlem av KrfU, riktignok mens jeg samtidig var medlem av Unge Venstre. Jeg meldte meg ut av KrfU og fortsatte mitt medlemskap i Unge Venstre. Jeg har aldri gjort noe aktivt i noen av partiene. Jeg sendte imidlertid for under ett år siden, tror jeg, en mail til Dagfinn Høybråten der jeg uttalte min skuffelse over at partiet ikke holdt dørene åpne for homofile som ellers kunne ønske et samfunn etter KrFs modell, og at det fratok dem stemmer både fra homofile og deres familie og venner. Så lenge partiet har en slik politikk kan jeg ikke stemme på det. Det ville oppleves som hykleri mot egne verdier.

Jeg håper partiet vil høre på Inger Lise Hansen i større grad. Eventuelt ville jeg gjerne sett Hansen som leder for et nytt parti - et parti som ville hatt potensiale til å bli et nytt storparti, om det fikk nok oppmerksomhet, og kom seg over startkneiken.

Hva tenker du om Inger Lise Hansens linje?

Dere kan lese mer om Inger Lises utspill og reaksjoner på disse her:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/nestlederen-vil-endre-krfs-israelpolitikk-3123268.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=591429

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3493759.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=591494
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=583632
http://www.vl.no/samfunn/article143863.zrm

Litauens skamfulle, nye lov

En grusom lov flekker til det ellers vakre landet på den andre siden av Østersjøen, landet som hittil har kunnet skryte av å være et reelt demokrati. Kanskje kan det det fortsatt, men når et EU-land vedtar en lov som forbyr spredning av informasjon om homofili til mindreårige bør det lyse et par varselsignal.

Dette er en forbrytelse mot 5-10% av Litauens befolkning, som allerede lider ganske mye under flertallets fordømmelse. Homofobi begrunnes gjerne av folk i Norge som mangel på kunnskap eller kjennskap til emnet. Hvordan skal man kunne hindre ytterligere homofobi dersom deler av befolkningen nektes kunnskap om det, også nettopp i den delen av livet mange av ens holdninger formes?

Hvordan føles det for en tolvåring, fjortenåring eller sekstenåring å oppdage at han er homofil, i et land der han per lov ikke skal ha noen informasjon om det?

Dette er en innskrenking av informasjon - såpass er klart for alle. Verst av alt er at dette kan gå utover psykisk helse til en stor prosentandel av befolkningen. Litauen er det landet i verden med mest selvmord, statistisk sett. Man kan ikke akkurat regne med at denne loven skal snu DEN trenden. I et demokrati burde vel mest mulig informasjon være tilgjengelig for befolkningen.

Dessverre begrunnes dette gjerne med kristne verdier og Bibelen. La meg få påpeke dobbeltmoralen i at et land som motsetter seg sterkt den moralske trusselen fra de homofile, vrimler av strippeklubber og sexbutikker? Om ikke vrimler, så er det ihvertfall der. Ifølge min italienske venninne som også har bodd i Litauen, er det sosialt akseptert for menn å ha elskerinner kort tid etter de har giftet seg. Hvor er kristeligheten da? Nei, det er nok mer bedagelig å ta ta tak i en liten del av "det moralske forfallet" - spesielt om man kan spille befolkningen ut mot en minoritetsgruppe! Spesielt kjekt i nedgangstider. Det er et knep man har sett før når lands økonomi er i krise. Om ikke med homofobi, så med krigføring mot en annen nasjon eller lignende.

Å presse et tankesett og en levemåte på mennesker som liksom skal være frie (skal man ikke være det - i et demokrati?) burde være uakseptabelt! Ingen skal nekte verken europeere eller andre å være kristne, eller å ikke like andres seksuelle orientering eller aktiviteter, men når politikere setter seg ned og griper så til de grader inn i friheten av informasjon - som vil gå utover en allerede STERKT LIDENDE gruppe i Litauen, er det UAKSEPTABELT.

Jeg savner engasjementet ovenfor homofobe land i Øst-Europa. Politikerne må fatte at lovene og prinsippene reduserer livskvaliteten til en vesentlig andel av befolkningen, EUs befolkning, Europas befolkning! Gjennom EØS-avtalen betaler vi penger for en rekke land i EU, deriblant Litauen. Skal vi betale for et land som kan innføre en såpass fascistisk lov? Skal vi det? Ville dette vært akseptabelt om vi snakket om et muslimsk land? Skal det forbigå i stillhet at Litauen innfører en såpass fryktelig lov, bare fordi de er et EU-land? Fordi vi importerer masse fra Litauen? Fordi de er så nære?

Det er mennesker det er snakk om, og på politisk nivå snakker vi om å bevare demokratiet og folks frihet. Jeg håper Norge vil gjøre noe. Erling Lae reiser til Vilnius med mannen sin, noe som visstnok er en bevisst handling, ifølge gaysir.no

Det er bra.

Jeg engasjerer meg selvfølgelig i dette, av åpenbare grunner. Det er fryktelig at et ellers så bra land som Litauen, med deres potensiale, skal falle ned i en slik avgrunn. Jeg håper at noe kan endre seg, men nå ser det ut til at situasjonen har frosset fast. Hvordan få en utvikling når den unge delen av befolkningen ikke skal få informasjon? Det er jo nettopp dem man kan regne med skal modernisere landet på den måten.

Linker:

http://www.ipsnews.net/news.asp?idnews=47291

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=13623