Brutalitetsbruk (dikt)

Det finnes ikke dyp i dette havet
og heller ingen bunn
for havet tørket inn
og er ikke lenger hav, men noe annet
Saltklumpene ruller
mens tang og tare tørker
og fiskene er i gang å råtne.
De knuses når du går,
men det er slik det er.
De har bruk for din brutalitet.
Nå må det jevnes ut
til ingen lenger vil
forsøke seg på å svømme en gang til.

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Fra øverste hold (dikt)

Jeg balanserer på toppen av et stilas
av bæreposer, påfunn, angstanfall og fjas;
det er gårsdagens konstruksjon
som noen kaller tradisjon
men som samles sammen til unødvendig mas
Å
Om det bare raste ned!
kunne jeg i hvert fall se
om bunnen de bygget fra var stødig nok
og om stilaset var verdt alt det.


Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

I full oppriktighet (dikt)

I full oppriktighet

Jeg liker dyret i deg bedre enn mennesket

Lukten av din bare hud mer enn parfymen

Ditt bare begjær mer enn dine pene fraser

Så når du kommer hjem vil jeg at du vasker deg

Jeg vil at du fjerner siste rest av by og folk

Jeg vil ha deg naken, jeg vil ha deg som du er

Vi skal brenne klærne våre, vi skal kaste penger

Og vi skal knulle siste urbane minne bort. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Hvert år ved vinterens slutt (dikt)

Hvert år ved vinterens slutt
går jeg gjennom disse grå rom
jeg har kjent fra jeg var gutt.
Jeg leter etter ilden,
men bygningen er alltid tom. 

Jeg har ropt gjennom gangene
og jeg har gått med tøfler.
Jeg har forestilt fargene,
jeg har holdt bort tanken
og her er det ingen som ler.

For når tanken har det for kaldt,
kan ingen flamme bli født.
Men det er ikke så altfor galt.
For ute skinner solen
og her står et vindu på gløtt. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Constellar bear (poem) EN

Constellar bear

Oh, glittering galaxy in my headbanging coat

Constellar bear in dreamy forests

running through cottoned rain,

jumping over spruce tops,

growing snow nuts in paw prints

oh, hear how the crows converse

oh, secret bending of trees!

He turns into snow.

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen 

Ordforbruk (dikt)

Ordforbruk

Da siste løgn var sagt,

gjenstod bare sannhet.

Du forandret talen

og - overraskende -

var den nå om kjærlighet

så jeg krøp inn i den myke, dype stemmen din

og bad deg holde fred.

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Utsaksing (dikt)

Kappemuskelen min slengt på is,

sekunder etter steril utsaksing.

Perfekt presisjon, imponerende raskt,

hva skal du skjære i så?

Kanskje ta en kastrasjon, kanskje

bare barbere huden rundt såret, vokse?

Du hater min seksualitet,

gni gonoré i såret, sy med syfilis

Lær meg leksen Abraham avslo

å gi, gi meg en skive svett brunost.

Få på fjernsynet, send skirennet

igjen, send meg på skolen, gi meg

beskyttelse, kritt, svamp, bedøvelse

mens du lydløst jekker hjertet ut. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Ansiktsformørkelse (dikt)

Jeg mørkla meg før møtet foran solen,

og skjulte ansiktet i skyggen.

Mens gudene diskuterte, døde dagen,

og jeg unndro meg debatten.

Hva skulle jeg si? Jeg kremtet litt iblant,

og ventet bare på katten.

Det var hun som hadde mest å si. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Kongen av høyspentlinja (dikt)

Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja

mens du bare bråker

du beveger deg brått, du drar med deg dritt

hva skal du med det der? Hva er det du har?

Vingen ingen bruker, holder på en slags kvist,

Er det et redskap, hva kan du bruke det til?

Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja,

det forstår ikke du. 

Jeg regjerte her i går og jeg var her i fjor.

Du forandrer deg lite, du klarer ikke fly. 

Men av og til har du mat, hva har du i dag? 

Jeg sitter her på linja, men du ser aldri opp. 

Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja.

Hva tror du det betyr? 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

"Det periodiske system - metallene synger" av Turid Høvin - fascinerende diktsamling

Vi blir advart i bokomslaget. Diktene vi skal lese "vil befinne seg langt fra tradisjonell sentrallyrikk". Jeg gir forfatteren rett, disse diktene er annerledes. Ambisjonen er et nytt uttrykk hvor "sakprosa og lyrikk kan gi en felles struktur". Dette burde pirre interessen, om ikke annet trigge en "jaha?"-reaksjon. Hvordan vil dette uttrykket se ut? 

Det første som møter en er selve forsiden på boken som etter min smak er langt mer appellerende enn det som er standard for norske diktsamlinger. Det er kanskje noe uunngåelig i å bruke elementer fra periodesystemet i skinnende grått på forsiden til en diktsamling med tittelen "Det periodiske system - metallene synger", men hvorfor ikke? Det fremstår helhetlig og underbygger tittelen, som forøvrig er en god tittel. Den, la oss si rene og kalde, forsiden sammen med tittelen gir meg assosiasjoner til nettopp de rene, kalde plingene vi kan høre om vi slår på glattpolerte barrer av metall. 

Diverse metaller nevnes i flere av diktene og boken er inndelt i seksjoner eller deler med titler som gnistrer periodesystem: "Sannhetens legering", "Jernets lengsel", Uranets oppvåkning", "Blyets hemmelighet", "Taushetens silisium", "Kvikksølvets kreativitet", "Samfunnets magnesium" og "Retorikkens metall". Trolig påvirker dette lesningen av diktene og binder dem sammen. Dette er antagelig den diktsamlingen jeg har lest som aller klarest har hatt en rød tråd - unnskyld, ståltråd - i estetikken. 

Det er ikke alt her jeg forstår, og det er rett og slett fordi jeg ikke har den altfor store realfaglige kunnskapen og antagelig mangler noe å fylle i symbolflaskene som her stilles opp. Eksempel: 

silisum føder dioksyder

silensium er degradert gjennom fallende atomvekt blir

tausheten forurenset av støy noen legger puter

mot ørene andre bygger skjermer langs

kroppen, klimaforskerne studerer

lengdegradenes kobling

mot polene

de beregner sperreretningenes støydempende effekt

lange avstander hindrer meg ikke, hvorfor

plukket jeg ikke blomstene

Samtidig syns jeg ikke det gjør noe, nettopp fordi følelsen av undring jeg sitter igjen med etter å ha lest dette, er en god forberedelse på de mer organiske, nærmest mystiske diktene som også finnes her. Det er nettopp her samlingen spesielt utmerker seg etter min mening; i kontrasten mellom alle de kjemi- og vitenskapsklingende begrepene og det magiske, surrealistiske om du vil, som plutselig inntreffer. Her er det også noen gjentakende fenomener som jeg finner spesielt interessante og vakre; kollaps, forsvinning og plutselig oppstand. Som de avsluttende linjene i introduksjonen: 

alt noteres ned

jeg skrives ned og du skrives inn i dypet og tankene vikles tilbake til jorden og langt der inne i jordens midtpunkt forsvinner vi ... 

alt blir ingenting

Forsvinningene kunne vært skumle, men meg gir de - i denne konteksten - mer en følelse av undring. Igjen, tittelen er veldig god. Metallene synger her. Det kalde, vitenskapelige er gjort organisk og det organiske er kledd i syngende metalldrakter. Dette er derfor en annerledes bok. 

Jeg anbefaler folk å lese "Det periodiske system - metallene synger" av Turid Høvin om de er en smule åpne for lyrikk. Jeg har trukket frem boken og vist favorittdiktet mitt (som begynner med "rommet var uten ende") til venner, både normalt lyrikklesende og ikkelyrikklesende, og de er enige i at dette er veldig fint. Selv om diktene er korte er det likevel komplekse saker og det gjør at det er samling man kan forvente å komme tilbake til. Skaff deg boken.   

Jeg har sett den i de fleste bokhandler jeg har sjekket lyrikkhyllen(e) i, og boken kan også kjøpes på adlibris, på ARK sin nettbutikk, hos Norli eller Tanum og sikkert mange andre. 

______

Det var ikke med lite ydmykhet jeg gikk løs på denne anmeldelsen. Jeg er en håpløs bokoman, men selv om jeg bruker så mye tid på å lese at jeg tidvis bekymrer meg for meg selv, er ikke lyrikk en sjanger jeg virkelig oppdaget før nylig. Jeg vet ennå ikke om jeg har funnet rett måte å lese dikt på og jeg har ikke det store sammenligningsgrunnlaget. Størstedelen av min befatning med lyrikk befinner seg innen det siste halvåret. Dette er den første omtalen jeg skriver av noen diktsamling, men et sted må man begynne. Som hobbyanmelder ønsker jeg bare bruke tid på å omtale litteratur jeg virkelig liker, så dette var en god bok å begynne diktomtaler med. 

Skogkledte Litauen

Tilbake i Litauen. Vilnius, kanskje Europas vakreste hovedstad, med sin barokke og fargerike gamleby, moderne glassbygninger og bilkø. Skogene med høye furutrær og potensiell soppfangst i superklasse. Tradisjonell mat laget fra begynnelsen. Tilbake i Litauen føler jeg meg ikke som turist, men som medborger. Hvorfor er jeg så begeistret for Litauen? Fordi det er så til de grader estetisk apellerende, med noen av Europas peneste byer (Vilnius og Kaunas), dype urskoger og fantastiske strender ved Østersjøen.

Etter å ha bodd ett år i Vilnius - en by som det alltid er fint å vende tilbake til - lærer en seg også å sette pris på naturen. Også i Vilnius er det fine parker, og spesielt Vingio parkas er særdeles stor, og en inviterende grønn lunge i byen som ellers ikke er kvelende gigantisk uansett.

En sveitser jeg snakket med forbandt nettopp Litauen med dype skoger. Hun hadde ikke vært i Litauen, men hadde hørt at skogene var imponerende. Steinete fjell er mangelvare, men til gjengjeld er det livfulle skoger der en virkelig føler seg i ett med naturen - om ikke med himmelen som på et fjell, men så med livet.

Skoger byr på vekster og ressurser man ikke lenger er like flinke til å utnytte. En finner forskjellige bær, og ikke minst sopp. På litauisk finnes et eget ord for å plukke sopp: "grybauti" og det litauiske kjøkken vet å utnytte disse skogsressursene på best mulig måte i milde, men kraftige retter, som en lett faller for, men sjelden lager selv, da det tar tid. Skogene i Litauen byr, som i Norge, blant annet på kantareller, steinsopp og skrubb. Og også i Litauen vokser det røsslyng...

Dikteren Odd Abrahamsen skrev diktsamlinger med titlene "Vilnius", "Kaunas" og "Riga". Disse ble skrevet i tiden rundt Sovjetunionens oppløsning, og bærer preg av oppgjøret med okkupasjonsmakten, men Litauens myke natur spiller en viktig rolle, blant annet som kontrast til den diffuse og kalde, men harde makten.

"Over kirsebærene er himmelen
allerede nesten hvit, de lette
skyene stanser ikke den kvelden
og aspenes rasling i sidevinden
og lindens ange over myrmarkene.

Jeg er vennskapet. Jeg er langsom.
Jeg vender meg aldri til kommando-
sproget, erobringer av rop og hårde
never mens den lydløse sneen faller
i store flak på den mørklagte åkeren."

(Strofer 2 og 3 i "Et litauisk dikt" i "Vilnius", 1990)

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=576497
http://www.dinside.no/102863/litauen
http://www.dinside.no/296859/storbyhelg-i-vilnius