Naturmeditasjon

"Jeg hører vinden. Jeg hører krusningene på det stille vannet. Jeg hører bevegelser under jorden. Jeg kjenner hvordan kroppen min utvider seg og trekker seg sammen mens jeg puster. Jeg kjenner hvordan jorden holder meg oppe. Jeg hører hvordan småkryp beveger seg langs bunnen på vannet og jeg tror jeg hører hvordan skyene beveger seg over himmelen og gradvis fyller den med former av myke snøkrystaller. Ikke at det egentlig er snøkrystaller. Det er bare en sammenligning."

Sitatet over er hentet fra min nye bok "Jernmeditasjonen". 

Brutalitetsbruk (dikt)

Det finnes ikke dyp i dette havet
og heller ingen bunn
for havet tørket inn
og er ikke lenger hav, men noe annet
Saltklumpene ruller
mens tang og tare tørker
og fiskene er i gang å råtne.
De knuses når du går,
men det er slik det er.
De har bruk for din brutalitet.
Nå må det jevnes ut
til ingen lenger vil
forsøke seg på å svømme en gang til.

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Gintaras og naturen

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg har blitt spurt om romanen er selvbiografisk. Det er den ikke, selv om jeg nok ikke ville skrevet denne boken uten visse erfaringer og kunnskaper jeg har ervervet meg. At hovedpersonen har karaktertrekk som også kan kjennetegne meg er også et faktum. Likevel er han ikke meg. Det er en del ulikheter også. Samtidig ville jeg nok ikke likt å skrive noe jeg ikke selv kunne bli emosjonelt berørt av og sterkt kunne relatere til. Boken er ingen akademisk avhandling. Det er mange følelser (og kanskje instinkter) med i historien. Jeg er ikke tastaturet som brukes for å få frem bokstaver, men jeg er den som skriver, så det er klart jeg har følt på mye av det jeg skildrer selv. Av og til er det å skrive som en rus og trangen til å skrive er som en utrolig sterk drift. Dette er klart inspirasjon. Inspirasjonen vil ha ting ut, vil at jeg skal gjøre noe, lage noe, skrive noe. Men det er jo nettopp dét; jeg får noe ut. Dette noe er klart et produkt som er satt sammen av deler av de komponentene jeg selv er satt sammen av, som kunnskap, erfaring, instinkter og følelser. 

Handlingen i boken utspiller seg jo i moderne tid og foregår mest i urbane settinger. Samtidig er naturen nærmest et symbol på noe trygt. Dette er noe jeg ser igjen i egen tenkning. Gintaras tenker på et tidspunkt på hvordan det ville vært å gå i skogen hver helg. Plukke sopp om høsten. Etter et mareritt forsøker han å tenke på noe hyggelig i stedet. Han ser for seg hvordan det "vil være å ligge på toppen av et fjell, [...] i unnselig fjellvegetasjon og på varme steiner. Det må være sol så klart, og kanskje trenger han ikke være alene. Fugler skal fly over ham, og det kan gjerne være en stor og myk hund der."

Jeg har selv hyggelige minner fra fisketurer (selv om jeg er usikker på hvor moralsk riktig jeg mener enkelte typer fiske er), og det er også en fisketur-episode i boken. Et lite utdrag fra den følger her: 

“Det napper,” sier bestefaren. Og sannelig, duppen er under overflaten. Gintaras rykker til og sveiver inn. Ikke store greiene, antagelig, men om de er heldige kan det bli to middager av dette, om de bare får en til etterpå, så. Fiskestangen bøyer seg mot vannet. Det glitrer svakt i snøret mens det dras inn. Også bestefaren følger med nå. Gintaras hører ikke lenger fuglekvitteret. Han tar et skritt nærmere vannet. Står helt ytterst på bryggekanten. Lener seg tilbake på bakerste fot, vekten er på den. Ser hvordan vannoverflaten brytes av fisken som kjemper mot. Vannet samler seg i klumper, for så å falle ned i en stille flate igjen, etter fisken som nærmer seg land. Han kan se den under overflaten nå. Det svake kveldslyset gjenspeiler seg i det lyse skinnet til fisken. Sporen slår fra side til side, og fisken bøyer seg nærmest i en u. Gintaras kjenner vekten av den bakerste foten mot bryggen, trår bakover med den andre, og kaster snøret bak over skulderen. Fisken ligger på land. 


Boken "Gintaras" vil kunne kjøpes fra forlaget Publica. 

Reduseringen av det moderne samfunn

Kan et samfunn av ulike fagnerder være et samfunn?

Jeg fortsetter her på noe av tanken fra Reduseringen av det moderne menneske, og Fristelsen og skrivingen.

Jeg ser utviklingen i retning økende spesialisering, og med det økende krav til spesialistene, delvis som alarmerende. Jeg har tidligere understreket at det også er en frihet med i bildet; du kan holde på med det du vil, og du kan gjøre det mye. Men hva med de andre interessene dine? Har du bare én interesse? Og hva om du plutselig blir lei? Hva skjer da?

Det synes klart at mangfoldige timer bøyd over bøker, kun avbrutt av tissepauser og stjålne matpauser, er naturstridig. Ihvertfall er det noe fundamentalt annerledes enn det vi har sett gjennom mesteparten av menneskehetens historie, og det er fundamentalt annerledes enn hvordan våre slektninger dyrene lever. En annen sak er at du til syvende og sist finner ut at ingen egentlig bryr seg om det du har lest og lært. Og hvorfor skulle de det? De har ikke tid. De har sitt eget å tenke på. Så hva skjer med kommunikasjonen folk imellom? Den blir dårligere. Hvorfor? Vel - fagnerder og også arbeidsfolk innenfor forskjellige bransjer har ikke noe å snakke med hverandre om. Det er ikke så mye å si. Man får bare skrapet på overflaten. Forteller man for detaljert har tiden allerede gått og det er på tide å ta fatt på arbeidet eller bøkene igjen, eller evnen til å forstå har falt bort hos samtalepartneren.

Det er klart dette fører til økende følelse av ensomhet. Limet i samfunnet forsvinner ganske enkelt. Folk er så forskjellige fra hverandre. Dette blir forsterket av de mange ulike moralske standarder i dag. Folk vet ikke hva de skal tro på. Ganske få er overbeviste kristne i dag. Noen få er det likevel, og noen er muslimer, noen er buddhister og noen er humanister, og atter andre er overbevist om noe annet. Dersom man ikke har en overbevisning, kan rett og galt være veldig forvirrende. Det moderne menneske kan rett og slett risikere å komme opp i en vanskelig situasjon og tenke: ja, men de og de mener alternativ A er rett, de og de mener alternativ B er rett, de og de mener alternativ C er rett. Mennesket vet da ikke hva hun eller han skal velge. Etikk-undervisningen i dag operer i stor grad med en distanse og en objektiv holdning til stoff og teorier. Dette leder til en verdiforvirring, men det fjerner likevel ikke følelsen av dårlig samvittighet etter et valg. I dagens samfunn er det alltid noen som vil dømme deg for valgene du tar, og det er andre som vil synes de er bra. Dette gjør ikke noe, om du er sikker på deg selv og det du står for. Det er imidlertid veldig destruktivt om du ikke helt vet. Jeg er ikke i tvil om at dette er nok en årsak til de mange psykiske lidelsene vi ser i dag. Igjen tar jeg til orde for et sterkere etikk-fag i skolen med flere timer, som oppmuntrer elever til egen tenkning og som hjelper dem å finne en plattform de kan stå på for å orientere seg i verden.

Individets undertrykking av sine flerfoldige sider, samt dets usikkerhet fører også til en forverring av samfunnet. Vi har et samfunn der folk ikke evner godt å samtale med hverandre, fordi det er en mangel på forståelse. Dette gjør også at individet vil søke seg mot en gruppe der det kan føle seg forstått. Ihvertfall kan én side bli forstått om ikke annet. Denne gruppetilhørigheten visker så gradvis ut resten av personen, og skiller individet enda mer fra storsamfunnet det rømte fra. Dette er med på å skape et enda mer atomistisk samfunn bestående av mennesker som ikke evner å forstå hverandre.

Løsningen er selvfølgelig ikke en ensretting av samfunnet som sådan for å samle folket, da det også fører til at individet må undertrykke sider ved seg selv. Løsningen går delvis gjennom enkeltmenneskene selv. Vi må velge mer mangfoldige liv og ikke kun gjøre én ting. Politikerne kan være med på å skape en skole med mer variasjon, samt sette grenser for hvor mye den offentlige skolen skal ta av elevenes tid. Muligens kan også tiltak som gjør det lettere for arbeidere å jobbe mindre arbeidstimer være bra. Dette gjør at flere kan få jobb, og at arbeiderne får mer fritid. Jeg ser ikke på fulltidsansettelse kun som et gode. Folk må også bli flinkere til å prioritere. I stedet for å presse seg kjempehardt for å tjene flere hundre tusen og nyte goder en eller annen gang i fremtiden, kan en heller tenke på hva man vil gjøre nå. Mest sannsynlig trenger en ikke så mye penger for å gjøre det, og en burde ikke trenge jobbe fulltid.

I dag er problemet at individet med fritid møter en omgangskrets som ikke har fritid, og som ikke har tid. Da sitter en igjen med ensomheten. Det er også et resultat av den reduseringen som har skjedd.

Forandring kan skje på individnivå, og vi kan stemme på politikere og partier som har tiltak som peker rett vei.

http://www.vl.no/samfunn/demonstranter-i-1000-byer-tok-oppgjor-med-politiske-eliter/