Bør religion være et fag i skolen?

Espen Andersen har skrevet en kronikk som kom på trykk hos Aftenposten 8. januar. Kronikken bærer tittelen "Religion bør bli historie" og har skapt en del debatt. Innlegget er ikke like mye et ateistisk kunststykke i å skrive med mange ord at "religion er teit" som tittelen kan få en til å mistenke. Innlegget tar nemlig til orde for at religion ikke bør være eget fag, men heller bør kuttes opp i biter som kan kastes til samfunnsfaget og historiefaget.

Innlegget gir inntrykk av at religion stort sett er eventyr eller overtro som står i kontrast til en opplyst vitenskap. Når en lærer om vitenskapelig metode skal en ikke holde på lenge før en finner ut at vitenskapen som alt annet er i forandring (vissheten om forgjengeligheten er noe av grunnkunnskapen i buddhismen, blant annet).

Vi har Kuhns paradigmeskifter for eksempel, der utviklingen går i paradigmer, der det til enhver tid er et rådende syn, som så byttes ut med et annet paradigme. Disse paradigmene kan også forstås som lite annet enn tvangstrøyer, som monstre som styrer hvordan du skal skrive, hva du skal tenke og hvordan du skal angripe et problem. Nå om dagen skal vi ikke være gudfryktige, men vi skal holde oss til de vitenskapelige normene. I historiefaget for eksempel er et av budene på en imaginær steintavle at du ikke skal bruke såkalt historisk presens. Det er altså å skrive om ting i fortiden i grammatisk nåtid. Det er uvitenskapelig og må ikke bedrives.

Religionsfaget i dag, ihvertfall slik det fungerer i videregående skole i "Religion og etikk", er et av de bedre fagene. Dette nettopp fordi det er et mangfold av tenkemåter og problemstillinger som kan hjelpe en til å bli kritisk og tenke selv. En blir presentert for ulike religioner og livssyn, riktignok noe grunt, og noen vil kanskje til og med kjøre sammenligninger på hva forskjellige livssyn vil mene om en bestemt etisk problemstilling. Jeg mener også det er viktig å ha kjennskap til de største religionene for å forstå religiøse menneskers bakgrunn for eksempel i en debatt. Religionene har også vært viktige pådrivere nettopp for historisk forandring og utvikling (eventuelt stagnasjon, men også det er viktig å forstå).

Espen Andersen skriver om religionsfaget: "Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati?" Jeg mener det er lite i denne holdningen som kan bidra til kulturell selvkritikk eller systemkritikk. Jeg leser dette som at man skal tro og mene noe bestemt for at systemet skal fungere. Jeg mener at etikke er noe langt mer enn dette. Vi har jo ikke bare et system å forholde oss til, men gjerne en venner, familie og naboer også. Videre går dette glipp av noe av det viktigste en kan lære: Hvordan skal vi leve for å bli lykkelige?

Innenfor et buddhistisk syn er det klart at alle mennesker først og fremst ønsker å være lykkelige. Dette mener jeg er viktig å reflektere over. Ethvert levende vesen bør ha som mål å bli lykkelig og at andre skal være lykkelige. Det hadde vært fint om veien til dette gikk gjennom å fungere innenfor et liberalt demokrati, men for meg er det noe som skurrer. Jeg har få problemer med det liberale demokratiet, men jeg kan ikke se at det er så vanskelig å lære å leve innenfor dette, og så viktig at vi ikke kan få en meny over innfallsvinkler til hvordan vi skal leve og hvordan vi skal se verden og virkeligheten. En annen sak er også at det tidligere nevnte liberale demokratiet nettopp fungerer best om det er meningsforskjeller og forskjellige synspunkter ute og går. Da må vi ha en skole som viser elevene at det er mulig å tenke selv og å velge noe annet enn et sekulært, politisert virkelighetssyn.

Religionskunnskap er dessuten uhyre viktig for å forstå den verden vi lever i. Selv om Norge er rimelig sekularisert ser vi at andre deler av verden opplever nærmest en resakralisering. Land som Russland, Litauen og Polen er preget av å bli mer religiøse snarere enn det motsatte. Vi ser at religion er et stort tema i dagens debatter, da spesielt islam. Likevel vil jeg kritisere noen av endringene som har skjedd med religionsfaget i videregående skole, med at det ikke er obligatorisk å kjenne til alle de store religionene. Det burde det være.

Det er viktig å ha kunnskap slik at ikke debattene blir redusert til en prosess der noen står anklaget for frafall fra Vitenskapen og Ateismen - at vi har en arrogant skare med ordentlige, sekulære og opplyste nordmenn som i Vitenskapens tjeneste peker på religiøse mennesker som roten til ondene i verden.

Jeg mener vi må ha mer og ikke mindre religion og livssyn i skolen. Skolen må legge opp til at elevene i større grad skal lære å leve og tenke selv. Jeg tror elevene gjør dette best med å ha kjennskap til ulike måter å se verden på og ulike måter å leve på. Denne kjennskapen får de mer av i religionsfaget enn i andre fag.

Reduseringen av det moderne samfunn

Kan et samfunn av ulike fagnerder være et samfunn?

Jeg fortsetter her på noe av tanken fra Reduseringen av det moderne menneske, og Fristelsen og skrivingen.

Jeg ser utviklingen i retning økende spesialisering, og med det økende krav til spesialistene, delvis som alarmerende. Jeg har tidligere understreket at det også er en frihet med i bildet; du kan holde på med det du vil, og du kan gjøre det mye. Men hva med de andre interessene dine? Har du bare én interesse? Og hva om du plutselig blir lei? Hva skjer da?

Det synes klart at mangfoldige timer bøyd over bøker, kun avbrutt av tissepauser og stjålne matpauser, er naturstridig. Ihvertfall er det noe fundamentalt annerledes enn det vi har sett gjennom mesteparten av menneskehetens historie, og det er fundamentalt annerledes enn hvordan våre slektninger dyrene lever. En annen sak er at du til syvende og sist finner ut at ingen egentlig bryr seg om det du har lest og lært. Og hvorfor skulle de det? De har ikke tid. De har sitt eget å tenke på. Så hva skjer med kommunikasjonen folk imellom? Den blir dårligere. Hvorfor? Vel - fagnerder og også arbeidsfolk innenfor forskjellige bransjer har ikke noe å snakke med hverandre om. Det er ikke så mye å si. Man får bare skrapet på overflaten. Forteller man for detaljert har tiden allerede gått og det er på tide å ta fatt på arbeidet eller bøkene igjen, eller evnen til å forstå har falt bort hos samtalepartneren.

Det er klart dette fører til økende følelse av ensomhet. Limet i samfunnet forsvinner ganske enkelt. Folk er så forskjellige fra hverandre. Dette blir forsterket av de mange ulike moralske standarder i dag. Folk vet ikke hva de skal tro på. Ganske få er overbeviste kristne i dag. Noen få er det likevel, og noen er muslimer, noen er buddhister og noen er humanister, og atter andre er overbevist om noe annet. Dersom man ikke har en overbevisning, kan rett og galt være veldig forvirrende. Det moderne menneske kan rett og slett risikere å komme opp i en vanskelig situasjon og tenke: ja, men de og de mener alternativ A er rett, de og de mener alternativ B er rett, de og de mener alternativ C er rett. Mennesket vet da ikke hva hun eller han skal velge. Etikk-undervisningen i dag operer i stor grad med en distanse og en objektiv holdning til stoff og teorier. Dette leder til en verdiforvirring, men det fjerner likevel ikke følelsen av dårlig samvittighet etter et valg. I dagens samfunn er det alltid noen som vil dømme deg for valgene du tar, og det er andre som vil synes de er bra. Dette gjør ikke noe, om du er sikker på deg selv og det du står for. Det er imidlertid veldig destruktivt om du ikke helt vet. Jeg er ikke i tvil om at dette er nok en årsak til de mange psykiske lidelsene vi ser i dag. Igjen tar jeg til orde for et sterkere etikk-fag i skolen med flere timer, som oppmuntrer elever til egen tenkning og som hjelper dem å finne en plattform de kan stå på for å orientere seg i verden.

Individets undertrykking av sine flerfoldige sider, samt dets usikkerhet fører også til en forverring av samfunnet. Vi har et samfunn der folk ikke evner godt å samtale med hverandre, fordi det er en mangel på forståelse. Dette gjør også at individet vil søke seg mot en gruppe der det kan føle seg forstått. Ihvertfall kan én side bli forstått om ikke annet. Denne gruppetilhørigheten visker så gradvis ut resten av personen, og skiller individet enda mer fra storsamfunnet det rømte fra. Dette er med på å skape et enda mer atomistisk samfunn bestående av mennesker som ikke evner å forstå hverandre.

Løsningen er selvfølgelig ikke en ensretting av samfunnet som sådan for å samle folket, da det også fører til at individet må undertrykke sider ved seg selv. Løsningen går delvis gjennom enkeltmenneskene selv. Vi må velge mer mangfoldige liv og ikke kun gjøre én ting. Politikerne kan være med på å skape en skole med mer variasjon, samt sette grenser for hvor mye den offentlige skolen skal ta av elevenes tid. Muligens kan også tiltak som gjør det lettere for arbeidere å jobbe mindre arbeidstimer være bra. Dette gjør at flere kan få jobb, og at arbeiderne får mer fritid. Jeg ser ikke på fulltidsansettelse kun som et gode. Folk må også bli flinkere til å prioritere. I stedet for å presse seg kjempehardt for å tjene flere hundre tusen og nyte goder en eller annen gang i fremtiden, kan en heller tenke på hva man vil gjøre nå. Mest sannsynlig trenger en ikke så mye penger for å gjøre det, og en burde ikke trenge jobbe fulltid.

I dag er problemet at individet med fritid møter en omgangskrets som ikke har fritid, og som ikke har tid. Da sitter en igjen med ensomheten. Det er også et resultat av den reduseringen som har skjedd.

Forandring kan skje på individnivå, og vi kan stemme på politikere og partier som har tiltak som peker rett vei.

http://www.vl.no/samfunn/demonstranter-i-1000-byer-tok-oppgjor-med-politiske-eliter/

Fristelsen og skrivingen

Fra Budapest, Ungarn. 

"Music makes the people come together, music mix the bourgeosie and the rebel", synger Madonna i "Music". Hva så med litteratur?

Det er min mening at lesing utøves best alene, og ofte også skriving, men det betyr ikke at det ikke er interaksjon. Budskapet er ikke oppfattet uten at det er lest, hørt eller registrert på annen måte og deretter prosessert i hjernen. Beskjeden sendt av en annen er for en tid i hodet ditt, og så får det større eller mindre virkninger avhengig av viktighet; både den faktiske viktigheten og den du tillegger beskjeden. Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre. Fordi de fleste av oss har empati kan vi ikke skille totalt mellom egen velvære og våre næres velvære. Derfor er de ordene som bringer oss nærmere dette viktigere enn de ordene som ikke gjør det, eller til og med de ordene som får oss bort fra det. Kort sagt handler det om forståelse. Vi kan alle øke generell forståelse, om ikke med annet, så ved å by på oss selv, helt ærlig. Da gir vi andre mer klar kunnskap i hvordan et medmenneske fungerer, og dette er kunnskap som kan tas med videre.

Forståelse og ideer er viktigere enn alt annet, da dette er noe av det mest primære vi kan finne. Dhammapada, et av buddhismens aller viktigste verk åpner med mitt favorittsitat: "Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem". Derfor er det viktig at tankene er så gode som mulig. Det er imidlertid, reelt sett, tåkete avstand mellom å høre og å tenke. Hvis jeg er helt fokusert på det du sier, har jeg ordene dine og stemmen din i hodet mitt, og hvis det gjør inntrykk, positivt eller negativt, kommer jeg nok til å huske det. Dette er selvfølgelig også grunnen til at folk som opplever mobbing ofte blir deprimerte. Ordene ble internalisert. Dette betyr også at vi har et ansvar for hva vi sier, men kanskje viktigst av alt sier det noe om ordets kraft. Det vil si at å skrive og å samtale er viktig.

Samtidig virker de reduserende samfunnskreftene på oss. Jeg skrev i et blogginnlegg i mai om reduseringen av det moderne menneske. Kort sagt går det på at vi i dag har et samfunn kjennetegnet ved spesialisering. Dette fører til et heterogent og variert samfunn som gir en god dynamikk. På den annen side gjør den stadige spesialiseringen at vi blir nødt til å velge bort ting vi vil gjøre, og heller velge én, to eller kanskje til og med tre av dem. Når vi får impulser til å gjøre noe utenfor dette, kan vi se på oss selv som ufornuftige, udisiplinerte og rotete. Vi dytter det bort, og undertrykker disse impulsene. Dette kan tolkes som selvkontroll, men dessverre er den ofte blind. Det er en destruktiv undertrykking av sider av oss selv vi vil uttrykke. Mange er enige i dette når det kommer til seksualitet, men når det kommer til andre impulser og ideer er det lite bevissthet rundt det.

Soloppgang i Varanasi, India

Hva har dette med skriving å gjøre? Jo, noe av det jeg liker aller best er å skrive. Dessverre skyver jeg det ofte bort, fordi jeg ser på det som en forstyrrelse. Kanskje skal jeg egentlig lese om Imre Lakatos´ "research programmes" eller så må jeg absolutt repetere den boken om integrasjonsteori eller kommunismens historie eller hva det nå måtte være. Jeg har lyst til å meditere, skrive eller gå på fisketur, men jeg velger å tvinge meg gjennom integrasjonsteorien. Dette er bra, men ikke når man går inn i sin niende time med flinkhetsregime i løpet av dagen. Av og til kan det føles nødvendig. Man må få gode karakterer, slik at man kan få den jobben man drømmer om. Eller, på den annen side kan man føle at man skal gjøre en ekstra innsats i jobben fordi det er seriøst og bra i seg selv. Noe det også kan være. Igjen er problemet hvor lett det er å nekte seg selv å gjøre det man virkelig vil, fordi man stempler det som mindre viktig, eller til og med mindre seriøst.

Det kan være fristende å ensrette seg selv. Da er det lettere å få anerkjennelse, fordi en gjør det bra innenfor ett felt, og det er tydelig for andre. Dessuten kan de tingene du vil gjøre være lavstatus-aktiviteter som ikke møter mye anerkjennelse hos de du omgås, eller du får ikke tilbakemelding før langt inn i fremtiden. Du kan også være hovedsakelig engasjert i én ting en stund, men når det da begynner å melde seg andre interesser, passer ikke dette med det bildet de du kjenner har av deg. Da er spørsmålet hvordan en forholder seg til det.

Tydeligvis er prestasjonspresset innenfor mer generelt verdsatte og lett målbare aktiviteter så sterkt at jeg ofte gir etter for det, selv om jeg er overbevist om skrivingens potensiale viktighet. Det sier muligens noe om pressets styrke, men også om hvor fristende det tidvis er å gi etter for det, fordi det byr på sine gulrøtter. Løsningen er nok å finne en personlig balansegang, men kanskje er det også noen kollektivt mentale endringer som ville være ønskelige. Kanskje går veien gjennom mer bevissthet rundt verdier. Jeg er personlig derfor tilhenger av et sterkt livssynsfag i skolen som legger opp til diskusjon og tenkning. Det er vel minst like så viktig å lære hvordan en selv vil leve som å lære hvordan Hamsun eller Bjørnstjerne Bjørnson gjorde det?