lørdag 17. desember 2011

Reise til Bolivia

Pico Tunari like ved Cochabamba
Du har kanskje lest om kokaindømte norske jenter i Bolivia? Den såkalte Bolivia-saken har gitt materiale til en lengre, middelmådig bokserie for den som måtte være interessert i å skrive den. De involverte jentene ble visstnok pågrepne på flyplassen nettopp i Cochabamba, og det var ikke fritt for at jeg følte historiens sus der jeg stod ti på halv fem om morgenen en lørdag sent i november da jeg skulle forlate landet. Sannelig var nettopp narkokontrollen, da riktignok riktig intensiv først i Santa Cruz, som var flyplassen jeg forlot landet fra, et spennende kapittel. Den var riktig grundig, og var i følge flyselskapet jeg reiste med forklaringen på at vi ble noen timer forsinket.


Så, hvorfor reiste jeg til Bolivia? Bolivia er et hyggelig land hvor en kommer lett i kontakt med mennesker, får praktisert eller eventuelt lært spansk og får sett spektakulære fjell og vakker natur. Ikke minst er det et flott land å redde verden i, da det er flere muligheter for frivillig arbeid. For meg ble det med spanskkurs i noen uker før jeg forlot landet, da med en større hjemlengsel enn jeg noensinne har opplevd i utlandet. Ekstremtemperaturer tross en imponerende høyde over havet har blitt verre med den globale oppvarmingen som Bolivia har merket med at tidligere snødekkede fjelltopper nå er skamløst bare. Cochabamba-området opplevde også en liten tornado i tiden jeg var der - noe som overhodet ikke er vanlig for området.

Sentralt i Cochabamba
Som flere av mine andre reisemål har Bolivia imponerende fjell. Her kom jeg meg opp på den høyeste fjelltoppen jeg noensinne har vært på - 5030 moh. Den het Pico Tunari. For meg var dette høydepunktet med oppholdet, da Bolivia virkelig har vakre fjell og ellers spennende natur.

Egentlig hadde jeg planlagt å være i Bolivia noen måneder for også å jobbe som frivillig, men jeg valgte å reise tilbake til Norge tidligere enn planlagt på grunn av hjemlengsel og at jeg ville begynne å studere igjen fra januar.

Ellers gir Bolivia mange muligheter for en reisende. Det er flere vakre naturscener å få med seg. Dessverre fikk jeg ikke sett spektakulære Salar de Uyuni som er en gigantisk saltflate eller saltørken. Det som i praksis er landets hovedstad, La Paz, ligger i en høyde av cirka 3650 meter over havet. Høyden i byen er dessuten varierende da den ligger noe skrått. I tillegg byr Bolivia på regnskog og med den spennende dyreliv og eksotisk planteliv. At landet er meget åpent, i likhet med de andre sør-amerikanske landene er også et pluss. Det er også meget billig å oppholde seg i Bolivia, selv om landet er ganske vanskelig tilgjengelig og det er en lang reise for å komme seg dit. Jeg var stort sett bare i Cochabamba, men om folk der er representative for landet som sådan burde det være et trekkplaster i seg selv. Opplevde lite forskjellsbehandling på grunnlag av å komme utenfra, og opplevde også at folk var meget åpne uten at det ble for mye. Cochabamba er således en trivelig by da jeg opplever at folk er både er inkluderende og dessuten relativt tolerante.

Incallajta
For den som er interessert i Inka-riket finnes det også en del å se i Bolivia. Jeg var i Incallajta, en ruinby fra Inka-tiden. Se bilde til venstre. Har også lest en del bolivianske legender hvor noen antagelig stammer fra Inka-tiden. Var dessuten på museum hvor jeg så Inka-mumier som jo er ganske forskjellige fra de egyptiske.

Da jeg var i Cochabamba var jeg så heldig å få bo med en flott vertsfamilie, så jeg følte jeg fikk et godt innblikk i Bolivia. Jeg tror uansett det er et land det er lett å knytte kontakter i.

Det som slo meg mest var egentlig at til tross for at dette er det lengste jeg har vært bortefra (tidligere rekorder er vel Canada og India) slo Bolivia meg som sådan som direkte ueksotisk. Selv om maten var tilberedt på annerledes måte var det lite sære greier, til tross for at å servere ris, potet og muligens brød eller maniok (minner litt om potet, er også en rotfrukt) til samme måltid kan virke litt way over the top. Det ser ikke ut til å ha slått noen tandooribølge over Bolivia og jeg vil ikke beskrive maten som spesielt sterk, snarere tvert imot.

Bolivianske veier kan være en opplevelse, og infrastrukturen er neppe av slaget du vil kalle mest turistvennlig. Likevel burde nok flere reise til Bolivia da landet har mye å by på, og også regnes som et ganske trygt land å reise i.

Utsikt over Cochabamba fra fjellene
Mitt eneste blogg-innlegg i november handlet om hvordan jeg forbereder meg på reise. Det skrev jeg rett før jeg reiste til Bolivia.
Også fra Pico Tunari, fjell utenfor Cochabamba.


Bokomtale av Marit Eikemos "Samtale ventar"

Jeg bestemte meg for å gå for en klar men riktignok ikke så altfor kreativ tittel på dette blogg-innlegget. Jeg har altså nettopp lest en bok jeg regner med kommer til å ligge under en del juletrær i år, og det med rette.

Som en potensielt meget trofast leser av bloggen min nok har fått med seg er ikke norsk litteratur noe jeg generelt sett er interessert i, da jeg egentlig har ganske dårlig inntrykk av flere norske forfattere og verken titler eller beskrivelser av norske romaner bruker å appellere til meg. Her har vi omsider et unntak. Jeg leste en bokanmeldelse av "Samtale ventar" i Aftenpostens kulturdel og tenkte at dette høres jo faktisk interessant ut. Jeg undersøkte litt mer om Marit Eikemo og hennes forfatterskap og fant ut at dette kan være verdt å lese. Før jeg leste den ferske boken "Samtale ventar" leste jeg faktisk "Arbeid pågår" fra 2009, av samme forfatter. Begge bøkene slet jeg med å legge fra meg og holdt på å få nettene mine til å flyte like mye ut som livene til Harald Strand og Elisabeth Brenner, som er hovedpersonene i disse to romanene.

Marit Eikemo sier selv om Elisabeth Brenner (i et intervju hos NRK) at etter å ha blitt arbeidsledig er det som er igjen å følge med på andre på sosiale medier og skrive om hvor bra det går, men uten egentlig å være fungerende. Dette er noe jeg nærmest får lyst til å utbryte mens jeg leser boken. "Herregud, mennesket fungerer faktisk ikke!", tenker jeg. Romanen er utrolig morsom. Har også sett dette påpekt andre steder. Det morsomme er nettopp at Elisabeth Brenner gjør mange ting som ikke er sosialt akseptabelt i utkant-Norge, dit hun er kommet fra byen for å samle dialektprøver, men uten egentlig å forstå det. Men tenk så fint om verden kunne forstått henne?

Dialektprøvene som skal tas under en mest mulig naturlig samtale fremprovoserer ofte betroelser og samtaler av svært personlig art i en bygd eller småby som sliter med depresjoner, rusmisbruk og selvmord. Gjennom intervjuene og dialektprøvene får vi også innsyn i de mørke sidene i småby-Norge, som visstnok flere i småbyen Einvik ikke kjenner seg igjen i. Likevel virker det som om de fleste er karakterer som ikke egentlig intuitivt vil bli plassert i kategorien normal.

Selv fatter jeg lett sympati med Elisabeth Brenner som på sett og vis nok er passe intelligent, men surrete og med stadig sviktende sosial intelligens. Hun er en person med overraskende lav selvinnsikt, og forfatteren fremstiller dette på særs fornøyelig måte.

Romanen tegner et fint og spennende portrett av en merkelig person som ofte er irritert på verden rundt seg. Gjennom dette får vi også sett verden gjennom andre brilleglass. Det er egentlig et trist bakteppe vi finner, men humoren i boken avliver det som kunne vært deprimerende lesning. Samtidig fester det seg en god beskrivelse av et relativt trasig utkant-samfunn med karakterer en også kan kjenne igjen fra andre samfunn i Norge, selv om Einvik er et ekstremtilfelle. Romanen er også relativt rå og ærlig. En får virkeligheten slengt i fjeset, for det er tross alt en realistisk roman som skildrer problemer som faktisk eksisterer. Marit Eikemo evner å skildre og formidle utfordringer som vi ikke like lett kan forstå gjennom andre formidlingsmåter. Både i "Samtale ventar" og "Arbeid pågår" ligger ensomheten og lurer, og det midt i fellesskapet. Det ligger på en måte en uuttalt tanke eller setning i korrelasjonen mellom meg som leser og Elisabeth Brenner som sier "om folk bare kunne forstått, da!"

Følelsen i "Samtale ventar" er noe jeg kan relatere til, og dette er definitivt en av mine beste leseopplevelser. Jeg har lest utrolig mange bøker, selv om det er lite norsk litteratur på leselisten ellers.


Kort klipp fra NRK: http://www.nrk.no/video/marit_eikemo_om_ensomhet_og_sosiale_medier/B25DBBEF93928345/

onsdag 14. desember 2011

Luciakrisa

Stakkars Sverige!

Det viser seg at likestillingen i Sverige kun har bidratt til å frigjøre kvinner, det vil si - latt dem stjele menns posisjon. Vi ser nå et fryktelig overtramp på menns integritet, da flere mener at Lucia fortsatt må være jente, og gutter ikke får lov til å være Lucia.

Vi er på vei mot et apartheid-samfunn hvor kun jenter skal få gå med lysekrone 13. desember! Vi må ikke gi etter for denne nye kjønnsdiskriminerende bølgen! Hva blir det neste? Kanskje gutter ikke skal få lov til å gå i hvitt en gang? Eller kanskje menn ikke skal få lov til å kle seg ut som julenisse?

Hvilken gutt husker ikke tilbake på tiden da han drømte om å gå med adventslys på hodet og gå inn i våre mørke hus, stige med tente lys???

I en NTB-artikkel på Vårt Land sine nettsider kan vi lese den forskrekkelige historien om en gutt som ble stemt opp av sine klassekamerater til endelig å bli Lucia kun for å bli møtt av nei fra ledelsen! Nordmenn klager over smørkø og sovjetiske tilstander, men det er fortsatt langt fra det gjennomregulerte, Luciatotalitære Sverige!

Til tross for dette må jeg legge til at også Norge har Luciakrise! Dette er etterskjelv, eller parallellskjelv av smørkrisa! For det første er det ikke nok smør til å dekke lussekattebehovene i landet! For det andre var det ikke safran på butikken i går! Tenke seg å være utsolgt for safran på selveste Luciadagen, dere!

Tenk den som kunne ha klatret på EUs smørberg nå (men ikke vært i Sverige), stått i safranregn med lysekrone på hodet og hvit frakk! Men neida...

http://www.vl.no/verden/svensker-sier-nei-til-gutter-som-lucia/

Og du kan ta en klatt smør på at jeg mener dette forferdelig alvorlig.

fredag 4. november 2011

Hvordan jeg forbereder meg på reise

Språk, historie, huskeliste, reiseguide.
Noen vil hevde at jeg reiser mye. Det kan være. Men jeg reiser da ikke bare. Jeg bor også. I korte perioder på forskjellige steder. Reiser jeg mye? Ja, jeg gjør vel det, men alderen min gjør fortsatt at jeg ikke kan konkurrere med mine eldre likesinnede som har hatt flere år på å se verden og mer penger.

Jeg ville stilt bedre på arbeidsmarkedet om det jeg hadde lært på reiser og forberedelser hadde like mye verdi i den norske papirkulten som et emne i "Ibsen's oeuvre in a biographical, aesthetic and historical perspective" eller "Erkjennelsesteori II med lite essay med lite essay" (essay to ganger, ja) fra Universitetet i Oslo.

Hvordan forbereder jeg meg så på å reise eller på å bo?

Da jeg reiste til Ukraina, for eksempel, i 2008 frisket jeg opp mine kunnskaper i det kyrilliske alfabetet. Jeg kjøpte reiseguide fra Lonely Planet og spill for å lære meg ukrainske fraser.

Da jeg reiste til Ukraina igjen i 2010 var det ny reiseguide (fra Bradt denne gang) i tillegg til den forrige, men i mellomtiden hadde jeg jo tatt flere fag om Øst-Europa og lest enda mer litteratur derfra enn jeg hadde før den første turen, så det var allerede som å reise hjem. Bokstavene var da heller ikke glemt.

Før jeg reiste til Armenia i april i år gikk jeg selvfølgelig til anskaffelse av en guidebok og printet ut sider  om det armenske alfabetet for å lære meg så mye som mulig av det. Jeg fant til min store overraskelse riktignok ut at det meste var godt merket på engelsk og russisk i tillegg til armensk så mine ervervede ferdigheter i armensk alfabet fikk fort gå i glemmeboken dessverre. På dette tidspunktet hadde jeg også oppdaget reise-commercials på Youtube og diverse videoer. Søk på landet du skal til eller er interessert i og legg til "tourism". Mye fint å se. Hva gjelder Armenia forelsket jeg meg også i duduk-musikk, for å sette meg i skikkelig armensk stemning. Duduken har blant annet vært brukt i en del eurovision-sanger, men også i den meget kjente "My heart will go on" med Celine Dion. Jeg har hørt en del på en av Armenias mest kjente dudukspillere, Djivan Gasparian. Sjekk for eksempel ut Alagiaz på Youtube. 


Noe av det første en gjør er selvfølgelig å sjekke om en trenger visum, hvordan dette visumet er, hvor man må henvende seg for å få det og hva som kreves. Noen land har så omstendelige visumkrav at en ender opp med ikke å reise dit og heller velge noe annet. Om man vil for eksempel til Kaukasuslandene for å se på gigantiske fjell velger man fort Armenia eller Georgia fremfor Aserbajdsjan når en ser at sistnevnte krever visum, og du ikke kan få det på flyplassen eller nettet som med Armenia. 


Før jeg først flyttet til Litauen i 2008, hvor jeg bodde ett år, begynte jeg allerede å lære meg små fraser på litauisk og lese om Litauens historie og samfunn. Forøvrig hadde jeg jo allerede vært der før, i 2007, før jeg dro dit på sommerkurs i 2008 og bestemte meg for å ta en hel årsenhet i språket. 


Videre er det greit å plassere stedene en reiser til i ens mentale kart. Mye nyttig statistikk kan en finne for eksempel på CIA World Factbook sine nettsider. 


Mye kan anes av kultur og forhold i skjønnlitteraturen. Ofte har store land mer litteratur å skilte med, om ikke annet fordi små språk sjelden blir oversatt, spesielt når det er så vanskelig å bli oversetter som i Norge. Helst skal en jo være med i Oversetterforeningen for å få oversatt noe, men for å bli medlem der må en ha oversatt en hel del allerede. Før India i sommer leste jeg reiseskildringen "I Kalis tid" av William Dalrymple, samt "India - stevnemøte med skjebnen" av Torbjørn Færøvik. I India kjøpte jeg også den berømte "The white tiger" av Aravind Adiga (veldig bra bok - anbefales) og like etter jeg kom tilbake leste jeg også "Dyrets folk" av Indra Sinha. Indisk mat og Bollywood var allerede meget kjent, for å si det slik. Hva spiser folk om de ikke spiser indisk mat? 


En kan gjerne også prøve ut oppskrifter fra landene en skal til før en reiser dit. Jeg lagde blant annet ørret på armensk vis før jeg reiste til Armenia. 


Nå, før jeg flytter til Bolivia for tre måneder, etter å ha bodd i Estland noen måneder med studier som jeg bestemte meg for ikke å gå videre med (les Songen om mitt liv), har jeg frisket opp litt spansk ved å lese (snart ferdig) "El amor en los tiempos de cólera" av Gabriel García Márquez på originalspråket. Jeg prøver å bøte på at jeg kan femhundreogsekstisju ganger mindre om Sør-Amerika enn Øst-Europa med å lese litt latin-amerikansk historie, og jeg har selvfølgelig kjøpt reiseguide-bøker, og lest informasjon fra hjelpeorganisasjonen jeg skal jobbe for. 


Så er det listene. Denne gang har jeg brukt en ny taktikk med å lage en rotete skrableliste der jeg blander det jeg må huske å ta med og det jeg må gjøre like før jeg reiser. Fordelen med dette er at jeg ikke velger bort å skrive noe på listen slik jeg kunne gjort om jeg hadde bestemt meg for at den kun skulle være for ting som skal med, eller kun for gjøremål. Faren ved ikke å skrive noe er at det glemmes, så klart. Da er det kanskje bedre å være rotete og skrible ned alt en kommer på. 


Vaksiner, dere. Vaksiner. Hepatitt A og B burde vel vært gratis og gitt til alle da dette er sykdommer vi ikke er garantert frihet fra heller i Norge. Disse vaksinene anbefales ofte selv for reiser i Europa. Når en skal lenger bort kommer gulfeber-, tyfoid-, tetanus-, og andre vaksiner. Ja, også malariatablettene, muligens. 


Jeg tror nøye forberedelser er veldig viktig, både for egen sikkerhet og for i det hele tatt å forstå hva en har rundt seg når en kommer til reisemålet en skal til. 


Viktigst av alt er pass, penger, kort, mobiler, ladere, flyreservasjoner, passende klær og muligens forsikring. Alt som er sør for Norge er ikke varmt. Det var bitende kaldt da jeg var i Budapest i desember i fjor. 


... og du vet ikke hvordan reisen, eller noen annen bit av fremtiden vil bli før du har foretatt den.

lørdag 29. oktober 2011

Med Tintin på eventyr

Det var en periode i mine tidlige gutteår da Tintin gikk på NRK på kveldene etter barne-TV. Dette var en tilstand under nådeløs TV-slaveri. Tintin måtte ses! Det var rett og slett ikke aktuelt å gå glipp av Tintin. Noe så grusomt måtte ingen, ingen noensinne, finne på å påtvinge meg. Tintin var rett og slett vanvittig spennende. Ikke å se det ville kunne gitt meg en sjanse til å bruke et ord jeg nok lærte av episoden "Soltemplet": helligbrøde.

Tintin levde et liv som jeg mener burde appellere til unge gutter: liksom journalist, men det glemmer man, fordi han hele tiden reiser rundt verden mens han løser mysterier, jakter på de slemme og finner skatter. Tintins verden består av kart, globuser og spennende kulturer, samt originale typer. Selv om Tintin til en viss grad har en omgangskrets er den begrenset, og med unntak av et stadig nærere vennskap til kaptein Haddock, og ikke minst hunden Terry, er han veldig uavhengig. Samtidig er han en soft type, som ikke byr på et mannsideal av den typen vi senere finner i "bil, pupper og gevær"-bladene, og kanskje representert i større grad av tegneseriefigurer som Skippern eller Asterix og Obelix. Tintin er først og fremst intelligent, uavhengig, empatisk og vanvittig nysgjerrig. Jeg tror det ville vært bra for unge gutter (og jenter) å finne frem sin indre Tintin og bevare ham i voksen alder. På den annen side har selvfølgelig tegneserieforfatteren Hergé blitt anklaget for rasisme på grunn av fremstillingen av kulturene i de tidligste tegneseriealbumene, spesielt. Vel, vel. Hergé var neppe det, og er det noe som har gjort meg personlig interessert i "the world out there" fra barndommen av så er det vel Tintin, sammen med Skrue McDuck i Don Rosa-versjon.

Nå er Tintin revitalisert av Steven Spielberg i filmen "På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet". Det at jeg er skeptisk til Steven Spielberg hindret meg ikke fra å føle små pulseringer av begeistring da jeg så reklameplakat for filmen på et kjøpesenter i Estland for en måned siden eller så. Jeg hadde ikke fått med meg at en slik film var under oppseiling før da, og jeg må innrømme at den nyheten var heller gledelig. Spenningen som jeg kjenner igjen fra Tintin-episodene traff meg da jeg innså at nå kom filmen hvert øyeblikk til lerretet. Fredag, i går (offisielt sett, men jeg skriver dette før jeg legger meg), var dagen. Filmen har fått gode eller greie anmeldelser hos AftenpostenDagbladetVGDagsavisen og Vårt Land.


Hvordan er så filmen?

Jeg er enig med det som generelt sett sies av anmelderne. Dette var bedre enn fryktet og ingen krisekomersiell radbrekking av stoffet, selv om det nok er litt vel mye kontinuerlig action for min smak. Noe som trekker helt fantastisk mye opp er alle disse smådetaljene fra en verden før internett og datamaskinen. Det er Tintins gamle skrivemaskin, hans kjente hårsveis, søte Terry (hunden), det er globusene, kartene, de gammelmodige flyene og klærne. Tintin er ikke gjort til en solariumsstekt metroseksuell treningsstudionedløpende mann med truseinnlegg. Takk og lov. At filmen har 11-årsgrense og ikke bare prøver på å nå den unge delen av befolkningen kan kanskje også være med på å gi kinogjengeren annet input. Samtidig er selvfølgelig Tintin animert og ikke virkelig. Det kan man nesten glemme til tider så proft dette er gjort. Det som er flott er at Tintin i den nye filmen ikke er "Tintin slik vi tror han kunne sett ut i Hollywood i 2011", men i stedet "30-talls/40-talls Tintin portrettert med dagens moderne teknologi", som selvfølgelig er veldig fint for dem som vil ha noe av følelsen fra de tidligere tegneseriene.

Filmens største styrke er nok for min del tidligere nevnte detaljer og det de skaper av følelse. Dette er så cartoon, likevel! Dette er klassisk! En annen morsom sak er at skurkene reiser i et skip med armensk navn. Det nevnes ikke, og er ikke spesielt sannsynlig at noen har armensk opprinnelse, og det hele er ekstra morsomt da Armenia er et land uten kystlinje, og på tiden for det opprinnelige albumet var del av Sovjetunionen. Det interessante er hvordan store deler av verden trekkes inn i denne historien på forskjellige måter. Tintins Belgia er på en måte ikke helt synlig her. Kaptein Haddock og familiens bakgrunn og mysteriet med Enhjørningen peker hen mot sjørøvertid og Karibien, men skipet med armensk navn er likevel på vei mot Marokko i Nord-Afrika. Dette er rett og slett herlig.

Historien i seg selv er vel passe spennende nok, selv om det er andre Tintin-albumer og historier som jeg nok synes er mer engasjerende, og som jeg håper vil bli filmatisert. Dette gjelder mest av alt "De syv krystallkulene" og "Soltemplet", men det er kanskje ikke helt urealistisk heller da disse kommer etter "Enhjørningens hemmelighet"s oppfølger, "Rackham den rødes skatt" i albumrekkefølge.

Tross mye handling er det også plass for humor, selv om det ikke ofte er noe som får latteren til å fyke over stolsetene i kinosalen som forbannede krystallkuler. Andre karakterer er noe mer klønete enn Tintin, til det ekstreme for detektivene Dupond og Dupont sin del.

Imidlertid er mangelen på realisme i mange av effektene og de skikkelig kule scenene noe som nok hindrer den personlige deltagelsen. Det er vanskeligere å identifisere seg med Spielberg-Tintin enn med Hergé-Tintin fordi dette blir for stort og spektakulært. Det ser kanskje flott ut, men det klarer ikke helt gripe tak, heller. Derfor når ikke dette helt opp. Men det er såpass bra at jeg gleder meg til neste film, om den kommer.

Og for ordens skyld: Jeg så filmen i 3D med originalstemmer og norsk tekst. Den kan også ses med norske stemmer, og i 2D med begge språk. Alle versjonene settes neppe opp av alle kinoer.


lørdag 22. oktober 2011

Estonia is a nice country

Tallinn, September 2011
Two years planned turned out to be two months, and I realized I didn't want to continue my studies, so I decided to go to South America and do voluntary work instead of studying further in Estonia. Even though studies are demanding, Estonia is a pleasant country. 

Tallinn, the capital, is sometimes referred to as one of the world's most beautiful cities, and more often, perhaps, as one of the nicest in Europe. It is also very clean, which might not come as a surprise when you consider the size; only approximately 410.000 inhabitants. That still makes it a bigger capital than say Ljubljana, Bratislava or Reykjavik. 

Even though the Soviet Union didn´t wipe away the beautiful old town, it left some grey and "east-defining" apartment buildings. After independence, however, the city gets more and more glass-buildings, placing it firmly nowhere else than in the world. 

Here you can find shopping opportunities that at least beat those in Norway and probably quite many other countries in Europe. Opening hours are generally much longer than in Scandinavia, making it pleasant to be a visitor, or resident, as long as one isn´t working in the supermarket oneself at ten o clock in the evening. 

Lake Peipsi
There is something watery about the country. It has a coastline to the west and north, and the huge Lake Peipsi in the east, almost in the middle of which runs the border with Russia. Somehow that gives the country more of a naturally defined border than say what it shares with Latvia in the south. 

There are reportedly nice beaches on the western coast, but since I prefer lakes, I´d recommend Lake Peipsi, which also has beaches, although of the lake-ish type. 

Part of Tartu seen from one of the Dome Church towers
The landscape is generally soft, quite lacking in rocks, mountains and solidness. Even the ground is not totally solid in a city like Tartu, the second biggest, where I lived, a city home to slightly more than 100.000 people. 

Tartu is also known for being the academic or spiritual capital of Estonia, and the university is quite high on international rankings and still climbing. It is not surprising, from what I've seen. The university expects a lot from its students, at least when compared to other places of learning. 

Also from Tartu
The fact that Estonia is the homeland of Skype finally starts to sink in. That the country is technologically advanced was also remarked upon by Norwegian Prime Minister Jens Stoltenberg after he visited the country earlier this month. NRK, the largest media organization in Norway stated that Estonia has achieved the position as the Baltic States` answer to Silicon Valley. The article in Norwegian language can be found here

While other European countries might have something to learn from Estonia in terms of technology, and perhaps also in achieving quick (though, as we saw in 2008; unstable) economic growth, what was most satisfying for me was how unbureacratic the country is, at least when compared to Norway and Lithuania. Things run smoothly. There was never any delay, but on the contrary: things are done ahead of the deadline. The country can therefore deservedly be seen as efficient.
People are generally highly educated, which might perhaps be one of the reasons why the country has so far escaped some of the worst political craziness which is now haunting certain other countries of Europe. There is a patience and calmness about things, which we don't see that much in other places. However, there is something stressful about the desire to be perfect. The fact that Estonia (sometimes beaten by the Czech Republic) is supposed to be the most secularized country in the world, and also understandably sceptical of left-wing political ideology, however can make it quite success-oriented without a counter-acting spiritual breathing space. In the economical aspect it seems to work very well, though.
From Tartu

The unfriendly staff that one can encounter at hotels, restaurants or shops in other countries of the former Soviet Union is largely non-existing in Estonia, at least in the two biggest cities. On the contrary, people are friendly and helpful, even in offices! The most Sovietic-like experience I had was probably with the post service. I had to go to a post office on the outskirts of the town several kilometers from my apartment to pick up some parcels. However, even there people weren´t exactly rude, and that was the only such experience I had during two months. 

Estonia is a nice country. It has beautiful cities and lots of unspoilt nature, and a highly educated populace. I am glad I went there, even if I gave up on my studies. 


fredag 14. oktober 2011

Songen om mitt liv

Fra Langøyene utenfor Oslo
Jeg hater ikke Norge, men jeg elsker verden. Som liten drømte jeg om det ene stedet etter det andre. Av og til var det et sted, et land og en kultur som fortsatt eksisterte og som jeg trodde skulle være tilnærmet perfekt, men noen ganger kunne det være fordums stormakter, riker eller sivilisasjoner. Drømmen om en gang å være en del av noe annet og kanskje bedre var sterk. Etterhvert ble jeg eldre og med årene gikk også utviklingen min vei. Reiser ble billigere og deler av verden er mer samlet enn før. Jeg har allerede fått sett mye av det jeg drømte om. Jeg bodde til og med et helt år i Litauen. Nå bor jeg i Estland, men reiser nå tilbake til Norge. Jeg har avbrutt studiene mine og tatt konsekvensene av å være et mangefasettert menneske. Jeg vil ikke kun studere, eller til og med ha jobb ved siden av, for en gang i fremtiden å kunne nyte det. Det eneste vi vet om fremtiden er at den er usikker, så hvorfor satse alt på den og ingenting på tiden her og nå?

Jeg husker jeg ble rørt av en sang fra filmen "Det største i verden" med Herborg Kråkevik. Filmen viser en jente som ikke helt blir forstått i bygdesamfunn, og til slutt finner hun teateret, som er der hun kan gjøre noe og hun ikke er en total flause. Skulle akademia være mitt teater?

"No er verda mi,
no er fuglen fri
nett som fyrste gongen
eg song songen
denne songen som no blir mitt liv",

synger Herborg Kråkevik i "Songen om mitt liv". Kanskje er vi friere enn vi tror vi er? Å avbryte studiene virket som en forferdelig irrasjonell handling. Ikke å studere en periode så ut til å være noe man totalt ikke kunne gjøre. Jeg visste ikke hva som skjer med en som avbryter studiene sine. Det er ikke noe man gjør. Ingen skole har fortalt meg hva jeg egentlig gjør om jeg ikke vil være en del av det universet lenger.

Tartu University
Jeg hadde endelig kommet meg til Estland, et land som ser ut til å ha alt. Det er et trygt land med to vakre byer, og flere fine småsteder. Det er et ordentlig land der alt ser ut til å gå rett vei, der folk er høyt utdannede, høflige og til og med ganske smilende. Landet er rent og lite forurenset. Jeg fikk meg venner tidlig og det var ingen grunn til ikke å trives. Men så har jeg trivdes også, de to månedene jeg har vært her. Det er ikke det som er poenget. Poenget er at studiene tok all tiden min. Ville jeg noe mer? Når skulle jeg da gjøre det? I fremtiden?

Jeg ønsker ikke å promotere en anti-intellektualisme. Samtidig føler jeg at veldig mye av det man studerer er med på å føre tankene bort fra det som virkelig er viktig. Og hva er så det? Det kan høres plumpt ut, men det er ganske enkelt å være lykkelig, og gjør de rundt oss lykkelige. Noe som får deg bort fra det er ikke nødvendigvis bra. Samfunnet i dag ser ut til å være helt og holdent innstilt på hva vi skal få i belønning i fremtiden. Går det an å leve på noen annen måte? Kanskje er det nettopp den disiplinen, kollektivt og individuelt, som man utviser i troen på fremtiden som skaper materielle verdier. Men hva om man aldri får nyte dem, og hva om de egentlig ikke er noe å nyte? Skaper vi masse vi ikke trenger, og gjør vi dette i et tempo som gjør at vi ikke kan ta oss tid til å tenke over hva vi faktisk driver med?

Sevansjøen i Armenia
Hva ville skjedd med verden og meg om jeg nå flyttet tilbake til Norge og fikk meg en liten, overpriset kjellerhybel som ville kostet noen hundrelapper i andre land, og kanskje fikk meg en jobb på et tilfeldig sted hvor ingen egentlig legger merke til innsatsen min? Ville jeg fortsatt hatt verden? Ville jeg fortsatt vært fri? Antagelig. Kanskje ville jeg havnet inn i tenkningen på hvor mye jeg kan tjene og hvor mye penger jeg kan legge meg opp igjen. Jeg tar likevel ikke den risikoen helt enda. Jeg satser på hjelpearbeid i et annet land i stedet.


fredag 7. oktober 2011

Reduseringen av det moderne samfunn

Kan et samfunn av ulike fagnerder være et samfunn?

Jeg fortsetter her på noe av tanken fra Reduseringen av det moderne menneske, og Fristelsen og skrivingen.

Jeg ser utviklingen i retning økende spesialisering, og med det økende krav til spesialistene, delvis som alarmerende. Jeg har tidligere understreket at det også er en frihet med i bildet; du kan holde på med det du vil, og du kan gjøre det mye. Men hva med de andre interessene dine? Har du bare én interesse? Og hva om du plutselig blir lei? Hva skjer da?

Det synes klart at mangfoldige timer bøyd over bøker, kun avbrutt av tissepauser og stjålne matpauser, er naturstridig. Ihvertfall er det noe fundamentalt annerledes enn det vi har sett gjennom mesteparten av menneskehetens historie, og det er fundamentalt annerledes enn hvordan våre slektninger dyrene lever. En annen sak er at du til syvende og sist finner ut at ingen egentlig bryr seg om det du har lest og lært. Og hvorfor skulle de det? De har ikke tid. De har sitt eget å tenke på. Så hva skjer med kommunikasjonen folk imellom? Den blir dårligere. Hvorfor? Vel - fagnerder og også arbeidsfolk innenfor forskjellige bransjer har ikke noe å snakke med hverandre om. Det er ikke så mye å si. Man får bare skrapet på overflaten. Forteller man for detaljert har tiden allerede gått og det er på tide å ta fatt på arbeidet eller bøkene igjen, eller evnen til å forstå har falt bort hos samtalepartneren.

Det er klart dette fører til økende følelse av ensomhet. Limet i samfunnet forsvinner ganske enkelt. Folk er så forskjellige fra hverandre. Dette blir forsterket av de mange ulike moralske standarder i dag. Folk vet ikke hva de skal tro på. Ganske få er overbeviste kristne i dag. Noen få er det likevel, og noen er muslimer, noen er buddhister og noen er humanister, og atter andre er overbevist om noe annet. Dersom man ikke har en overbevisning, kan rett og galt være veldig forvirrende. Det moderne menneske kan rett og slett risikere å komme opp i en vanskelig situasjon og tenke: ja, men de og de mener alternativ A er rett, de og de mener alternativ B er rett, de og de mener alternativ C er rett. Mennesket vet da ikke hva hun eller han skal velge. Etikk-undervisningen i dag operer i stor grad med en distanse og en objektiv holdning til stoff og teorier. Dette leder til en verdiforvirring, men det fjerner likevel ikke følelsen av dårlig samvittighet etter et valg. I dagens samfunn er det alltid noen som vil dømme deg for valgene du tar, og det er andre som vil synes de er bra. Dette gjør ikke noe, om du er sikker på deg selv og det du står for. Det er imidlertid veldig destruktivt om du ikke helt vet. Jeg er ikke i tvil om at dette er nok en årsak til de mange psykiske lidelsene vi ser i dag. Igjen tar jeg til orde for et sterkere etikk-fag i skolen med flere timer, som oppmuntrer elever til egen tenkning og som hjelper dem å finne en plattform de kan stå på for å orientere seg i verden.

Individets undertrykking av sine flerfoldige sider, samt dets usikkerhet fører også til en forverring av samfunnet. Vi har et samfunn der folk ikke evner godt å samtale med hverandre, fordi det er en mangel på forståelse. Dette gjør også at individet vil søke seg mot en gruppe der det kan føle seg forstått. Ihvertfall kan én side bli forstått om ikke annet. Denne gruppetilhørigheten visker så gradvis ut resten av personen, og skiller individet enda mer fra storsamfunnet det rømte fra. Dette er med på å skape et enda mer atomistisk samfunn bestående av mennesker som ikke evner å forstå hverandre.

Løsningen er selvfølgelig ikke en ensretting av samfunnet som sådan for å samle folket, da det også fører til at individet må undertrykke sider ved seg selv. Løsningen går delvis gjennom enkeltmenneskene selv. Vi må velge mer mangfoldige liv og ikke kun gjøre én ting. Politikerne kan være med på å skape en skole med mer variasjon, samt sette grenser for hvor mye den offentlige skolen skal ta av elevenes tid. Muligens kan også tiltak som gjør det lettere for arbeidere å jobbe mindre arbeidstimer være bra. Dette gjør at flere kan få jobb, og at arbeiderne får mer fritid. Jeg ser ikke på fulltidsansettelse kun som et gode. Folk må også bli flinkere til å prioritere. I stedet for å presse seg kjempehardt for å tjene flere hundre tusen og nyte goder en eller annen gang i fremtiden, kan en heller tenke på hva man vil gjøre nå. Mest sannsynlig trenger en ikke så mye penger for å gjøre det, og en burde ikke trenge jobbe fulltid.

I dag er problemet at individet med fritid møter en omgangskrets som ikke har fritid, og som ikke har tid. Da sitter en igjen med ensomheten. Det er også et resultat av den reduseringen som har skjedd.

Forandring kan skje på individnivå, og vi kan stemme på politikere og partier som har tiltak som peker rett vei.

http://www.vl.no/samfunn/demonstranter-i-1000-byer-tok-oppgjor-med-politiske-eliter/

torsdag 29. september 2011

Om Ari Behns nye bok

Bilde av Ari Behn fra Wikimedia Commons
En av mine beste venninner var så hyggelig å kjøpe meg Ari Behns nye bok "Talent for lykke" og ta den med til Estland da hun besøkte meg. Ja, det var i tillegg hyggelig å få et bokmerke med sitat fra Buddha og bilde fra Himalaya. Siden jeg har et eget talent for å skrive lange blogg-inlegg om konsentrerte temaer, men like ukonsentrerte digresjoner, skal jeg faktisk gjengi sitatet her: "There is no way to happiness, happiness is the way". Vel, dette har begrenset med Behns bok å gjøre, selv om vi alltids kan påpeke tittelen på boken.

Jeg fikk lyst til å lese boken etter å ha lest omtalene. Da tenker jeg ikke bare på gode anmeldelser og terningkast seks, men vel så mye på bokens tema(er). Hvis vi for eksempel leser hos Capris kan vi se at fortellingene "skildrer kjærlighet og død, familieliv og samlivseksperimenter, hjelpearbeidere, soldater i krig og savnet av en far som sender postkort fra Nilen". Som lesere som har fulgt bloggen nok forstår, er dette temaer som engasjerer meg mer enn "mystisk dødsfall" eller "ung jente på veien mot å bli kvinne". Jeg har tidligere kritisert eller irritert meg over norsk litteratur for å være overfladisk, spesielt i behandlingen av menn, eventuelt være for venstresidepreget. Samtidig er det lett å innrømme at jeg faktisk ikke har lest så mye norsk litteratur. De fleste navn på min leseliste er nok sentral- og øst-europeiske. Så for å komme til poenget; jeg håpet å like denne boken.

Jeg har på generelt grunnlag ikke vært en ivrig novelle- eller fortelling-leser. Jeg liker gjerne å fordype meg i en karakters hode, snarere enn å se handling, eller en snever skildring. Samtidig er det jeg skriver selv mest skildringer hvor jeg ønsker å få frem et bevisst poeng eller en bevisst følelse. Derfor var det ikke helt overraskende at jeg likevel likte Ari Behns bok. Fortellingene er veldig korte, og så er det presist til fingerspissene da. Ikke mange hundreordssetninger her.

Først og fremst er det lite provinsielt over dette. Følelser og psyke kan sjelden bli det, men i tillegg er det verden som er scenen her, og ingen klam norsk bygd. Dette er klart befriende. Det er nok også klart lettere å skrive slik for en som har vært mye på reise, noe som absolutt må ha hjulpet til å skrive en bok som er slik jeg synes den bør være anno 2011.

Kanskje merkeligst av alt er boken spennende på en måte. Ihvertfall fungerer hver enkelt novelle eller fortelling så godt at du vil lese neste. Dette er muligens også en ikke fullt så god måte å lese fortellinger på, fordi man da ikke får tid til å reflektere nok over hver enkelt. På den annen side har fortellingene her likhetstrekk både i tema og i stil, så de passer godt sammen i en enhet.

På sett og vis er det fristende å sammenligne novellesamlinger med album. Det er vanskelig å trekke ut favorittkapitler fra romaner, men når det gjelder denne boken er det lett for meg å nevne en favorittfortelling. "Heksene" er klart fortellingen jeg likte best. Det var den fortellingen som satt best etter å ha lest gjennom alle. Jeg tror det er fordi den to sider lange teksten støtter seg på mangfoldige opplevelser, erfaringer og tema. Handlingen begynner i Ghana i Afrika, og forflytter seg senere til Norge. Vi ser her kultursjokk, vi ser politisk overbevisning (feminisme), vi ser samlivsproblemer, vi ser en dyp avhengighet, vi ser overreaksjon, vi ser det vi lett ville kalle grusomhet. Ja - og ironi. Teksten er ganske enkelt utrolig mangefasettert til å være så kort. Jeg vil ikke gjenfortelle den konkrete handlingen her. Den kan du få med deg om du leser boken.

torsdag 15. september 2011

Fristelsen og skrivingen

Fra Budapest, Ungarn. 
"Music makes the people come together, music mix the bourgeosie and the rebel", synger Madonna i "Music". Hva så med litteratur?

Det er min mening at lesing utøves best alene, og ofte også skriving, men det betyr ikke at det ikke er interaksjon. Budskapet er ikke oppfattet uten at det er lest, hørt eller registrert på annen måte og deretter prosessert i hjernen. Beskjeden sendt av en annen er for en tid i hodet ditt, og så får det større eller mindre virkninger avhengig av viktighet; både den faktiske viktigheten og den du tillegger beskjeden. Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre. Fordi de fleste av oss har empati kan vi ikke skille totalt mellom egen velvære og våre næres velvære. Derfor er de ordene som bringer oss nærmere dette viktigere enn de ordene som ikke gjør det, eller til og med de ordene som får oss bort fra det. Kort sagt handler det om forståelse. Vi kan alle øke generell forståelse, om ikke med annet, så ved å by på oss selv, helt ærlig. Da gir vi andre mer klar kunnskap i hvordan et medmenneske fungerer, og dette er kunnskap som kan tas med videre.

Forståelse og ideer er viktigere enn alt annet, da dette er noe av det mest primære vi kan finne. Dhammapada, et av buddhismens aller viktigste verk åpner med mitt favorittsitat: "Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem". Derfor er det viktig at tankene er så gode som mulig. Det er imidlertid, reelt sett, tåkete avstand mellom å høre og å tenke. Hvis jeg er helt fokusert på det du sier, har jeg ordene dine og stemmen din i hodet mitt, og hvis det gjør inntrykk, positivt eller negativt, kommer jeg nok til å huske det. Dette er selvfølgelig også grunnen til at folk som opplever mobbing ofte blir deprimerte. Ordene ble internalisert. Dette betyr også at vi har et ansvar for hva vi sier, men kanskje viktigst av alt sier det noe om ordets kraft. Det vil si at å skrive og å samtale er viktig.

Samtidig virker de reduserende samfunnskreftene på oss. Jeg skrev i et blogginnlegg i mai om reduseringen av det moderne menneske. Kort sagt går det på at vi i dag har et samfunn kjennetegnet ved spesialisering. Dette fører til et heterogent og variert samfunn som gir en god dynamikk. På den annen side gjør den stadige spesialiseringen at vi blir nødt til å velge bort ting vi vil gjøre, og heller velge én, to eller kanskje til og med tre av dem. Når vi får impulser til å gjøre noe utenfor dette, kan vi se på oss selv som ufornuftige, udisiplinerte og rotete. Vi dytter det bort, og undertrykker disse impulsene. Dette kan tolkes som selvkontroll, men dessverre er den ofte blind. Det er en destruktiv undertrykking av sider av oss selv vi vil uttrykke. Mange er enige i dette når det kommer til seksualitet, men når det kommer til andre impulser og ideer er det lite bevissthet rundt det.

Soloppgang i Varanasi, India
Hva har dette med skriving å gjøre? Jo, noe av det jeg liker aller best er å skrive. Dessverre skyver jeg det ofte bort, fordi jeg ser på det som en forstyrrelse. Kanskje skal jeg egentlig lese om Imre Lakatos´ "research programmes" eller så må jeg absolutt repetere den boken om integrasjonsteori eller kommunismens historie eller hva det nå måtte være. Jeg har lyst til å meditere, skrive eller gå på fisketur, men jeg velger å tvinge meg gjennom integrasjonsteorien. Dette er bra, men ikke når man går inn i sin niende time med flinkhetsregime i løpet av dagen. Av og til kan det føles nødvendig. Man må få gode karakterer, slik at man kan få den jobben man drømmer om. Eller, på den annen side kan man føle at man skal gjøre en ekstra innsats i jobben fordi det er seriøst og bra i seg selv. Noe det også kan være. Igjen er problemet hvor lett det er å nekte seg selv å gjøre det man virkelig vil, fordi man stempler det som mindre viktig, eller til og med mindre seriøst.

Det kan være fristende å ensrette seg selv. Da er det lettere å få anerkjennelse, fordi en gjør det bra innenfor ett felt, og det er tydelig for andre. Dessuten kan de tingene du vil gjøre være lavstatus-aktiviteter som ikke møter mye anerkjennelse hos de du omgås, eller du får ikke tilbakemelding før langt inn i fremtiden. Du kan også være hovedsakelig engasjert i én ting en stund, men når det da begynner å melde seg andre interesser, passer ikke dette med det bildet de du kjenner har av deg. Da er spørsmålet hvordan en forholder seg til det.

Tydeligvis er prestasjonspresset innenfor mer generelt verdsatte og lett målbare aktiviteter så sterkt at jeg ofte gir etter for det, selv om jeg er overbevist om skrivingens potensiale viktighet. Det sier muligens noe om pressets styrke, men også om hvor fristende det tidvis er å gi etter for det, fordi det byr på sine gulrøtter. Løsningen er nok å finne en personlig balansegang, men kanskje er det også noen kollektivt mentale endringer som ville være ønskelige. Kanskje går veien gjennom mer bevissthet rundt verdier. Jeg er personlig derfor tilhenger av et sterkt livssynsfag i skolen som legger opp til diskusjon og tenkning. Det er vel minst like så viktig å lære hvordan en selv vil leve som å lære hvordan Hamsun eller Bjørnstjerne Bjørnson gjorde det?

mandag 12. september 2011

Miljøpartiet De Grønnes innmarsj

Prognosene og gallupene har sett bra ut for Miljøpartiet de grønne i oppmarsjen mot lokalvalget 12. september, og det har sett ut til at de kommer inn både i Oslo, Bergen og Trondheim.

MDG er nå (oppdatering, 13. september) i femten kommunestyrer, deriblant Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Trondheim har de to mandater.

Norge har i dette henseendet ligget etter resten av Europa, da mange europeiske land har hatt sterke miljøpartier. Forklaringen på dette kan selvfølgelig være at spesielt partiene Venstre og SV har klart å få et slags eierskap til miljøsaken, og i tillegg har man sett fremstøt fra KrF og Senterpartiet.


I Sverige, hvor miljøpartiet kom inn i Riksdagen allerede i 1988, samme år som norske Miljøpartiet de grønne ble stiftet, er miljøpartiet veldig sterkt sammenlignet med i Norge. Det svenske partiet fikk 5,2 prosent av stemmene i valget i 2006, og vokste til hele 7,2 prosent ifølge electoralgeography.com i 2010 (eller 7,34 prosent ifølge Wikipedia).

I parlamentsvalget i Estland i år gikk De estiske grønne ganske mye tilbake, men partiet er likevel det femte største i Estland. Partiet gikk ned fra 7,1 prosent fra 2007 til 3,8 prosent i årets valg. Uten altfor god kjennskap til estisk politikk, kan en plausibel forklaring være finanskrisen i 2008 som traff Estland hardt, og at Reformpartiets økonomiske politikk kanskje virker tryggere enn fokus på miljøet etter en slik krise.
Fra Peipsi-sjøen, Estland.
Lyspunktet etter det alarmerende parlamentsvalget i Ungarn i fjor, hvor ytterliggående Jobbik fikk hele 16,67 prosent, og konservative (i ordets rette betydning, ikke som norske Høyre som er ganske liberalt etter europeisk standard) Fidesz fikk 52,73 prosent av stemmene, var at man tilsynelatende plutselig (følge Wikipedia stiftet i 2009) hadde et grønn-liberalt parti som fikk 7,48 prosent, altså LMP. Noe av årsaken til at grønne partier kan stå såpass godt i for eksempel Estland og Ungarn kan være at dette er mer plausible alternativ til høyre-partiene enn rent sosialdemokratiske eller sosialistiske partier, som landene har hatt dårlige erfaringer med, i nyere eller litt mindre ny tid.

Når man ser på partistrukturen i enkelte øst- og sentral-europeiske land, ser vi at den er mer fluktuerende enn i Vest-Europa. Dette kan forklares med at demokratiene er relativt nye, og at verdier er mindre fastsatte og det er en større dynamikk enn i det gamle Vest-Europa, både på godt og ondt. Samtidig har sammenligningen med dynamikken f.eks. i Baltikum gjort at jeg har stilt meg spørsmål om hvordan i alle dager syv partier i Norge kan sitte på Stortinget i år etter år, uten at nye kommer inn og befester sin posisjon. Vi har nå hatt lokalvalg, men det er ikke noen hemmelighet at det kan være en god base for Stortingsvalget i 2013. Under dette lokalvalget har vi sett at ting har begynt å bevege seg, og mediene har i større grad tatt med Miljøpartiet De Grønne i betraktningene sine, og partiet er muligens på vei ut av "Andre"-blokken. Det har tidvis sett ut til at norske medier har tatt de mektige syv som gitte, og at norsk politikk har blitt redusert til balansen mellom Frp, Høyre, Krf, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

I Sverige og Norge har vi hatt et problem med supersolide politiske blokker, og håpet er at MDG kan transcendere disse. Hanna E. Marcussen skriver i et notat på sin Facebook-side:

Verken miljø, fredspolitikk eller en positiv innstilling til mangfold er eksklusive verdier for venstresiden. De som deler disse verdiene burde samarbeide mer, ikke mistenkeliggjøre hverandre fordi man forsøker å presse disse verdiene inn i blokkpolitikk.


Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, og noe av det som kommer frem her er også årsaken til at jeg stemte på MDG til fylkestinget i år.

I tillegg tror jeg vi trenger en debatt om hva som faktisk skal styre samfunnsutviklingen, og den debatten får vi ikke på politisk plan på den måten vi burde uten nye impulser. Det bør være åpenbart for alle som har fulgt bloggen min at jeg ikke mener disse impulsene bør komme fra den nye høyre-ekstreme bølgen. Det ser ut til at MDG er det politiske partiet som best kan trigge en vitalisering av norsk politikk.

Hjort i Nepal
Jeg tror også at tiden har kommet for å snakke om dyrs verdi. Dette er en debatt som ikke har vært tatt grundig nok, selv om vi har hatt et folkelig engasjement mot pelsdyrdrift. I buddhistisk tenkning er lidelse, evnen til å lide og føle angst, og også potensialet for det motsatte, viktig. Det samme finner vi trekk av i andre religioner, hvilket også viser at grønne verdier ikke tilhører venstresiden eksklusivt.

Faktisk vil jeg hevde at høyre-venstre-aksen er nok en manifestasjon av Vestens dualistiske tenkning, som har skapt nok problemer. Dualismen er selve fundamentet for dehumanisering av den "andre", som vi har sett i ekstreme ideologier som kommunisme og nasjonalisme kulminert i nazisme, holocaust og - under kommunisme; utrenskninger under Stalin, Mao og Pol Pot.

Det er veldig mange positive trekk i MDGs "Hovedprinsipper for grønn politikk". Ved siden av en tydelig pasifisme, legger MDG også til grunn at "ingen samfunn eller kulturer er statiske og entydige, og at alle har potensiale for positiv utvikling". Dette er åpenbart riktig, men har ikke alltid styrt vestlig politikk, som tidvis har hatt et schizofrent forhold til endring: Samtidig som politikerne har trodd de kan forandre saker og ting, har ofte synet på motpartene vært statisk. Dette gjelder blant annet Vestens krigføring i Midtøsten og USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Tidvis har dette båret preg av dataspill-mentalitet. Du har ti motstandere, og hvis du fjerner dem har du vunnet. Slik er ikke virkeligheten. Dreper du ett menneske, har du fått mange flere mot deg. Du får ikke noen til å lytte som du har stjålet noen fra! Dette er også noe spesielt høyresiden ofte har hatt problemer med å forstå. Samtidig har venstresiden hatt en tendens til å hermetisere staten med murer og reguleringer, noe som i voldsom grad er anakronistisk i 2011.

Dette er altså et håp om at debatten i Norge fra nå av kan bli annerledes, og at mediene skal ta til seg de nye tendensene, og at vi nå kan få en del nye debatter. Det finnes andre verdier enn kristne, sosialistiske og økonomiske. 

Kilder, blant annet
www.electoralgeography.com
www.mdg.no
Wikipedia
www.nrk.no
http://politisk.tv2.no/nyheter/de-gronne-jubler-for-gjennombrudd/

Ellers om valget:
http://www.vl.no/samfunn/article143980.zrm

Godt blogg-innlegg om MDGs suksessvalg:
http://tinesundal.blogspot.com/2011/09/nar-salaten-marsjerer-inn.html


fredag 9. september 2011

On September and chai-ification

It´s September again. September is one of my favourite months. It tends to be a month when things are settled but still exciting. A new semester has started, and summer is over, but you´re not caught up in the darkness of November yet, and waiting for you are colors in abundity.

I am still not in the total mood of September. Moving to another country takes more than staying in the same place. There are contracts to sign, offices to visit, information to gather and things to buy, if you couldn´t bring everything. Having lived in  Tartu, Estonia for one month already, I can say I´m starting to know the place, so in that case September works. The lovely smell of September air can be enjoyed in the evenings and mornings some days.

Writing about things I like about Oslo, early in August, I mentioned, anecdotely, drinking chai latte with soy milk on a bench in front of one of the nicest mosques. Reflecting on globalization, which is a process also exemplified by my own transfer from Norway to Estonia, it definitely makes it easier when one can enjoy the products one is familiar with already. I have to confess I was surprised to find the chai latte, potentially with soy milk, in many places here.

To a Russian or Indian, the word "chai" means simply tea. To a Western person today it has come to be synonymous with Indian chai masala, consisting of black tea, spices (frequently including cardamom) and milk. It is definitely worth noting that in Estonia, a country with so many Russian-speakers, "chai" means "chai masala" in coffee bars. That shows how effective internationalization and standardized marketing work. It can also be seen when one can find a shop selling mostly Indian imports on the third floor of the biggest mall in town, and where one can also buy one´s organic chai masala, produced in India. Globalization today is different than twenty years ago, in that more and more Asian culture is exported to the West, giving American cultural exports some competition. Here, I speak about culture in the high culture and entertainment kind of way, and not mentality. Even though globalization might make the world a more boring place in the long run, because things become more the same, I have to admit it is pleasing to be able to buy the same organic tea here as in other places, or even Norwegian brown cheese - brunost.

Yes, September is starting to work, and things are calming down, but are still interesting. Still - I have to say that doesn´t mean there aren´t lots of things to do. Things are just becoming more clear.

mandag 29. august 2011

Bølger av noe 5-6-7


Kun skjønnlitterær tekst.

De seks-syv sekundene med bølgene av noe 5-6-7 ble umerkelig borte blant andre bølger, som oppstod der 5-6-7 forsvant. Seks-syv sekunder harde som betongen han tidligere hadde revet opp buksen sin på.

Det var da jenta satt på samme betongmur som han hadde revet opp buksen sin på tidligere – eller snarere; der han hadde fått en rift i buksebaken, ikke altfor langt unna det som ville vært skrittet, hvis han var kvinne. Og det var kanskje akkurat det han ville tenkt på – altså, skrittet – i de seks-syv sekundene, hvis han hadde tenkt. Heller enn det var det bølgene – men her snarere radiobølger – som skylte bort det som kunne vært av en menneskelig innside. Et egg tømt for innhold gjennom små hull, men endog med en bevissthet; et usynlig, skjelvende bløtdyr, livredd for at de hullene skulle bli tettet, redd for at tomrommet ikke skulle bli sett. Tomrommet; dyret ville bli sett. Han kunne ikke se dyret, men han kunne merke dets ønsker på innsiden av en tynn hud, en hud som var tynn nok til å avsløre at det likevel var blod under den. Huden – en krevende parasitt som strakte seg etter jenta, men likevel lå stille over bløtdyret; tomrommet. Jenta satt der, med bena lett spredt, det ene benet pekende utover til siden, det andre mer direkte pekende mot ham, og mellom bena; det stedet. Modellen – som ikke var noen modell, hevet hånden engasjert, og tomheten skalv litt, mens noe begynte å vokse i den; små lysende kuler, stigende oppover, og ut gjennom hullet, opp gjennom årer og tunneler før de tømte seg i det som normalt er en hjerne, men da var en absorberende svamp, klar for å ta imot kulene fra intet, parasitter fra bløtdyret. Han skalv, ristet litt, og kjente lysten etter å holde rundt jenta. Hun senket armen som hun hadde holdt opp mens hun hadde snakket, og først da kjente han at dette 5-6-7 hadde samlet seg i lemmet, og at han ville mye, men han sa ingenting, og de seks-syv sekundene passerte, og gikk ubemerket inn i tiden. Bølgene sank ned i havet, og havet fødte nye.

Samtalen kunne fortsette. 

fredag 26. august 2011

Those black, feathery greetings

It was there again, not really making a sound. Just walking around on the snow and ice, appearently unaffected by the conditions which were scaring the upcloaked pupils, which - lucky for them - could lighten the fear with swearing words. The crows, anyways, were just walking around, slowly, or just standing there, observing, or contemplating the existence of those strange pupils.

The fear was also felt by a 16-year-old girl. She had seen the way the crows were staring, she had heard about talking crows, she had heard about scientific experiments showing that crows are not only able to use tools, but also to make simple ones.

I did not feel fear, I felt relief that day I have in mind, described in the first paragraph. Relief, for the same reason that all animals are a welcome presence. They are perceived as natural just by their existence, and even though we could say that everything which exists is natural - because its existence, obviously, is situated in our world, and cannot really be explained out of it, or out from time - we think that animals or birds have not internalized history. Therefore, we can feel relief. We are not faced by the historically created prejudices which we are faced with when dealing with human beings.

Again, I´ve felt relief later in life, when I´ve seen the crows. Why? They are like porridge - they are universal. They are worldwide. At least almost. They are not supposed to be in South America or Antarctica, but except from that, they can be found in the whole world. When I came to Estonia, I was happy to see my friends here, too. Nicely, I can probably also see them in winter. If you say hi to a certain crow enough times, it might even start greeting you. In a Norwegian kindergarden the workers were worried when they heard childish voices screaming "hello" from a tree. Still, there were no children there. It was just the crows.

I used to see crows in the village where I grew up, along with the seagulls. Still, the crows were better, because they never made noise like the seagulls did. I saw them outside secondary school, even on icy, cold days. They were in Lithuania. They were in Oslo. And they are here in Estonia. They´ve also been meeting me when I´ve travelled in different countries. Almost everyone can recognise that bird. It has also featured in many of the world´s myths and folk beliefs, either in the form of the common crow, or in the form of ravens. Quite frequently, their roles have also been positive. That means the crow is a good international symbol, and a being which - at least for my part - actually eases the feeling of being lost in foreign places, quite simply because the crow is not foreign. Still - that is a truth with modifications: crows in different places might have different knowledge. One example is the way they in Japan have learnt to break things by throwing them on the road, so that the cars can drive over the objects. Dropping them on roadcrossings is convenient, because as soon as the light turns green, the crow can pick up its object again, lets say nut.

Today I saw a crow stretching out its leg. All of a sudden it seemed so long, and so crooked that I understood why crooked things might be named after crow´s legs. In Norwegian it is common to call bad handwriting for crow´s toes, and a certain plant or heather is also named after it. Well - the crow all of a sudden appeared to be standing on something, being taller than usual, like it had put on the high heels for the occasion. It was quite soon standing in its common position again, and laying its head a little bit to the side, seeming to make some conclusion.

It´s easy to understand why crows are perceived to be intelligent. Some research also shows that corvids, crow birds, outperform cats and dogs.

 I don´t know where I´ll move after Tartu, Estonia, but I´m quite sure there will be crows.


fredag 19. august 2011

Benches and river of Tartu

The benches of Tartu, solidly parked in historical atmosphere, and - at least for the time being - rays of sunlight, are perfect for intellectual conversation. If you furthermore add the fact that Estonia is considered the world´s freest country according to some, you easily feel free to let your thoughts run wherever you want them too, or, if you - like me - sometimes like to focus them in meditation, you´re most welcome.

Tartu is a quite small city, by world standards, although perhaps not by Nordic ones, having a population of approximately 100.000 people (a little bit more). Being most of all a student city, the population is young, and it´s quite easy to get by using English. Even though you can also here find young "gangstas" which are high on themselves, there are less of them than in Oslo or Vilnius, at least if my eyes tell the truth, and this might perhaps be because of education.

When I was first in Estonia in 2007 I was struck by the landscapes. Not the landscapes I saw with my own eyes, but the one I saw on the cover of a history book I bought, for example. This means fields with lonely, big trees I cannot tell the names of. Of course, it is tempting to sit down meditating there. If you add the pleasant weather, the ponds, the river, the sound of the crickets, the birds´ singing and the open spaces, you´d understand what I mean. Luckily, these are the landscapes around Tartu.

The Emajõgi river is a midsized river running through town, and connecting the big lakes Peipsi and Vörtsjärv. When sitting peacefully on a bench by the lazy river you can see the fish jumping. This means that you also can see people fishing. On each side of the river, except from in the city center, there is an abundance of trees. I honestly can´t tell the names, but it looks very nice.

Even though Buddhism isn´t thriving in Estonia, the Dalai Lama just visited Tallinn, and was met by thousands of people. Here in Tartu I could see an exhibition in the public library, which, as I understood, was dedicated to Tibet, Dalai Lama and (Tibetan) Buddhism. I am very glad Estonian politician dare standing up to Chinese pressure. There wouldn´t be any politics if they didn´t have consequences, and good consequences usually follow good intentions. Suppressing freedom of thought out of shortsighted economical gains, will not give good results in the long run.

I´ve been happy these days.

fredag 12. august 2011

History is no jumping clown

Not even a mountain stands unchanged through the ages. No beautiful piece of architecture has stood unscattered through millennia. If you´ve read just a little bit of history you should also know that our societies have been even less permanent.

However - certain ideologies seem to want preservation of some kind of old order, usually what is perceived to be national culture, though not the present culture, but some kind of culture, perceived to have existed, maybe 50 years ago, maybe 20, or perhaps in the Middle Ages. Sadly, these opinions are quite often based on ideology, and not on careful historical studies. This means that this society often is halfway myth.

I say history is no jumping clown. History is a string of causally linked events. The Hungarian writer Imre Kertész, seems to mean that even Holocaust was in this sense, natural, because it was created from the upleading events, and can therefore not be written out of history as exceptional or unnatural. That doesn´t mean it is justified, of course.

In my opinion, dividing history into confined boxes, with breathing space between major events and eras, is nothing but propaganda and lies. There is no action that is taken out of context. Belief in such an action is like belief in divine manifestations. Simply, they are religious beliefs.

Every action leads to a result. This conclusion might seem basic, but the implications are not always taken into consideration.

Sometimes, it might seem like something is forced upon you from outside. This perception is often amplified by emotions. If someone you know has been unjustly murdered, you might find it hard to explain the event casually. A causal explanation might sometimes seem like justification. However, reality is constituted by causality, and looking a way from this fact is not honest.

If we were clearsighted enough, history wouldn´t really bring many surprises. We would be able to see the consequences of our actions before we made them. Thus we might have avoided wrongdoing. However - we are not there.

The view that today´s order is unnatural is wrong. Today´s situation has been created by yesterday´s steps and also by the actions in the era that nationalists and other ideologues want to go back to. However, the elements of the period they long for obviously carried the seeds of today´s flowers. In a way, also every view is in a way natural, nobody´s placed it from outside in a mind while the person was sleeping. It has evolved. It might be a wrong view, in the way that it is not correct. It is irrational and it is not explaining reality, but twisting it. However, it didn´t come about unnaturally, or if you want - supernaturally.

History is like a path in a forest, or a road. You walk and you drive, but if you want to return, you´ll also walk and drive. History is no jumping clown, you have no menu of histories to choose from. And even if you had, you would have to be realistic enough to see that once you´d eaten your stuff it´d be gone, even though it would still impact your body.

Let´s look at this on an individual level.

In secondary school I remember discussing a difficult topic. We were talking about rape. I think the class was trying to discuss what caused a person to do such unjustice to someone else. I raised my hand and started explaining my idea. As soon as I mentioned the words "upbringing" and "parents", my teacher began stomping on the floor: "you must never, ever, ever say that", she said. I never got to say what I meant. I meant that everything you do, everything you experience leads to the one moment you are in right now. You cannot exclude parts of it totally. You can pick out the most important, but chances are always you didn´t see correctly.

In a Norwegian nationalist´s view I might be doing something unnatural in being a Buddhist, or by living in another country. However, it is not unnatural. Truth is, I wouldn´t be a Buddhist if not my history, my life, and my environment had led me there. There was no supernatural injection. Something in Buddhism appealed to me, and if it did so, it was natural, because the path before that choice led me there. What would not be natural was to teleport back to birth and freeze myself at that stage of development. Like that is it also with society. What happens now is perfectly natural, and what happened before was perfectly natural. That doesn´t mean it is good, but it is not against nature. Everything that exists is natural. Again, everything that exists is not good.

Sadly, some people seem to claim that one state of society is natural and another not. Therefore, every action that leads toward natural society is okay. Again, the assumption is wrong.

What exists, exists. Of course, that doesn´t mean it is impossible to create something similar to a medieval society again. But also that will be built on choices.

To sum up, I´d say there is no essence, only progression or development. There is no object, but there is a process.

http://www.vl.no/samfunn/article139784.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article139694.zrm