Med Tintin på eventyr

Det var en periode i mine tidlige gutteår da Tintin gikk på NRK på kveldene etter barne-TV. Dette var en tilstand under nådeløs TV-slaveri. Tintin måtte ses! Det var rett og slett ikke aktuelt å gå glipp av Tintin. Noe så grusomt måtte ingen, ingen noensinne, finne på å påtvinge meg. Tintin var rett og slett vanvittig spennende. Ikke å se det ville kunne gitt meg en sjanse til å bruke et ord jeg nok lærte av episoden "Soltemplet": helligbrøde.

Tintin levde et liv som jeg mener burde appellere til unge gutter: liksom journalist, men det glemmer man, fordi han hele tiden reiser rundt verden mens han løser mysterier, jakter på de slemme og finner skatter. Tintins verden består av kart, globuser og spennende kulturer, samt originale typer. Selv om Tintin til en viss grad har en omgangskrets er den begrenset, og med unntak av et stadig nærere vennskap til kaptein Haddock, og ikke minst hunden Terry, er han veldig uavhengig. Samtidig er han en soft type, som ikke byr på et mannsideal av den typen vi senere finner i "bil, pupper og gevær"-bladene, og kanskje representert i større grad av tegneseriefigurer som Skippern eller Asterix og Obelix. Tintin er først og fremst intelligent, uavhengig, empatisk og vanvittig nysgjerrig. Jeg tror det ville vært bra for unge gutter (og jenter) å finne frem sin indre Tintin og bevare ham i voksen alder. På den annen side har selvfølgelig tegneserieforfatteren Hergé blitt anklaget for rasisme på grunn av fremstillingen av kulturene i de tidligste tegneseriealbumene, spesielt. Vel, vel. Hergé var neppe det, og er det noe som har gjort meg personlig interessert i "the world out there" fra barndommen av så er det vel Tintin, sammen med Skrue McDuck i Don Rosa-versjon.

Nå er Tintin revitalisert av Steven Spielberg i filmen "På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet". Det at jeg er skeptisk til Steven Spielberg hindret meg ikke fra å føle små pulseringer av begeistring da jeg så reklameplakat for filmen på et kjøpesenter i Estland for en måned siden eller så. Jeg hadde ikke fått med meg at en slik film var under oppseiling før da, og jeg må innrømme at den nyheten var heller gledelig. Spenningen som jeg kjenner igjen fra Tintin-episodene traff meg da jeg innså at nå kom filmen hvert øyeblikk til lerretet. Fredag, i går (offisielt sett, men jeg skriver dette før jeg legger meg), var dagen. Filmen har fått gode eller greie anmeldelser hos Aftenposten, Dagbladet, VG, Dagsavisen og Vårt Land.


Hvordan er så filmen?

Jeg er enig med det som generelt sett sies av anmelderne. Dette var bedre enn fryktet og ingen krisekomersiell radbrekking av stoffet, selv om det nok er litt vel mye kontinuerlig action for min smak. Noe som trekker helt fantastisk mye opp er alle disse smådetaljene fra en verden før internett og datamaskinen. Det er Tintins gamle skrivemaskin, hans kjente hårsveis, søte Terry (hunden), det er globusene, kartene, de gammelmodige flyene og klærne. Tintin er ikke gjort til en solariumsstekt metroseksuell treningsstudionedløpende mann med truseinnlegg. Takk og lov. At filmen har 11-årsgrense og ikke bare prøver på å nå den unge delen av befolkningen kan kanskje også være med på å gi kinogjengeren annet input. Samtidig er selvfølgelig Tintin animert og ikke virkelig. Det kan man nesten glemme til tider så proft dette er gjort. Det som er flott er at Tintin i den nye filmen ikke er "Tintin slik vi tror han kunne sett ut i Hollywood i 2011", men i stedet "30-talls/40-talls Tintin portrettert med dagens moderne teknologi", som selvfølgelig er veldig fint for dem som vil ha noe av følelsen fra de tidligere tegneseriene.

Filmens største styrke er nok for min del tidligere nevnte detaljer og det de skaper av følelse. Dette er så cartoon, likevel! Dette er klassisk! En annen morsom sak er at skurkene reiser i et skip med armensk navn. Det nevnes ikke, og er ikke spesielt sannsynlig at noen har armensk opprinnelse, og det hele er ekstra morsomt da Armenia er et land uten kystlinje, og på tiden for det opprinnelige albumet var del av Sovjetunionen. Det interessante er hvordan store deler av verden trekkes inn i denne historien på forskjellige måter. Tintins Belgia er på en måte ikke helt synlig her. Kaptein Haddock og familiens bakgrunn og mysteriet med Enhjørningen peker hen mot sjørøvertid og Karibien, men skipet med armensk navn er likevel på vei mot Marokko i Nord-Afrika. Dette er rett og slett herlig.

Historien i seg selv er vel passe spennende nok, selv om det er andre Tintin-albumer og historier som jeg nok synes er mer engasjerende, og som jeg håper vil bli filmatisert. Dette gjelder mest av alt "De syv krystallkulene" og "Soltemplet", men det er kanskje ikke helt urealistisk heller da disse kommer etter "Enhjørningens hemmelighet"s oppfølger, "Rackham den rødes skatt" i albumrekkefølge.

Tross mye handling er det også plass for humor, selv om det ikke ofte er noe som får latteren til å fyke over stolsetene i kinosalen som forbannede krystallkuler. Andre karakterer er noe mer klønete enn Tintin, til det ekstreme for detektivene Dupond og Dupont sin del.

Imidlertid er mangelen på realisme i mange av effektene og de skikkelig kule scenene noe som nok hindrer den personlige deltagelsen. Det er vanskeligere å identifisere seg med Spielberg-Tintin enn med Hergé-Tintin fordi dette blir for stort og spektakulært. Det ser kanskje flott ut, men det klarer ikke helt gripe tak, heller. Derfor når ikke dette helt opp. Men det er såpass bra at jeg gleder meg til neste film, om den kommer.

Og for ordens skyld: Jeg så filmen i 3D med originalstemmer og norsk tekst. Den kan også ses med norske stemmer, og i 2D med begge språk. Alle versjonene settes neppe opp av alle kinoer.

Baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet

Så kommer en anmeldelse om en baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet. Filmen "80 dager" hadde premiere i går, 4. mars, og jeg så den i dag.

At det i seg selv kommer en film fra Baskerland i Spania til norsk kinolerret er vel en spennende nyhet. At denne også handler om lesbisk kjærlighet er kanskje enda mer overraskende. At de forelskede kvinnene er 70 år gamle gjør ikke sensasjonen mindre.

Først og fremst: "80 dager" er en kjempegod film. Den er vanvittig spennende, men mest fordi hovedrolleinnehaveren, Itziar Aizpuru, er en drevende god skuespiller som klarer å kommunisere alt mulig med ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dessuten er dette en av de filmene som virkelig har fantastisk filmmusikk som evner å bygge opp under handlingen, og drive spenningen opp, uten at det blir påtagelig. Norske aviser gir også stort sett filmen gode anmeldelser, med firer som normalen, mens Nettavisen gir filmen en femmer og FilmMagasinet en sur toer.

Axun bor på landet med sin mann. Han jobber i kålåkeren eller verkstedet, og Axun steller på kjøkkenet. Deres datter er i Amerika for tiden, et kontinent som for Axun er svært fjernt. Datteren viser ingen interesse for å komme hjem til Baskerland, selv ikke da hennes eks blir utsatt for en ulykke og havner i koma. Ingen besøker ham, så Axun drar for å gjøre det. Her møter hun på Maite, som er en eksentrisk gammel dame, som til tross for sine 70 år fortsatt er i jobb, men skal like til å tre ut i pensjonisttilværelsen. Axun setter seg stille ned ved siden av datterens eks, til tross for at denne har en bursdagshatt på hodet og Maite har stelt i stand rene bursdagskalaset, til tross for at de to sengeliggende på sykeværelset begge ligger i koma. Etterhvert blir det klart at disse var barndomsvenninner, og vi finner også ut at dette vennskapet grenset til mer enn vennskap - et forhold hvis karakter gradvis åpenbarer seg og blir klarere. Maite er forøvrig også åpen om sin lesbiske legning.

Axun havner i en vanskelig posisjon idet hun blir konfrontert med barndomsminnene og et interessant gjenopprettet vennskap til Maite. Hun må treffe en rekke valg, selv om daglige sykehusbesøk lett lar seg ordne i begynnelsen. Bygdefolket hever likevel et bryn eller to over Axuns plutselige interesse for datterens eks og hans ulykke. Livet til Axun begynner etterhvert å bli mer interessant, og hun stiller spørsmålstegn ved sider av sitt liv.

Filmen kan imidlertid tolkes på et dypere nivå enn "synd-på-gamle-lesbiske"-nivået, og filmen tar opp temaet forsakelse. Hvor mye forsaker man for hverdagens fred? Hvor mye lar man være å si, både til andre, men ikke minst seg selv? Hvor mye lar man ikke være igjen? Filmens begynnelse er også iscenesettingen av det vi håper skal bli utveien for våre unnlatelsessynder - at vi skal få en ny begynnelse, at vi skal kunne få muligheten til å fortsette der vi slapp.

Maite innprenter i Axun budskapet om at eldre egentlig ikke er så mye klokere enn yngre, men fortsetter å gjøre feil. Setningen gjentas også senere i filmen. Spørsmålet seeren da kan stille seg er: hvordan vil Axun handle i filmen, og hva vil hun velge?

Filmens slutt streifer innpå et moralsk spørsmål av dimensjoner.

Vi ser også en anelse av den spanske kvinnens venting på sin frigjøring generelt sett.

Det baskiske språket og landskapet gir også denne filmen en litt spesiell karakter, og selv om temaet for filmen føyer seg lett inn i rekken av kontroversielle, psykologiske og til en viss grad dype filmer fra Spania, skiller den seg ut ved å trekke på landlige omgivelser og en annen mennesketype enn vi ser i Almodovar og Amenabars filmer.

Temaet er i seg selv spennende, men drives videre nettopp av skuespillerprestasjonene og god filmmusikk. Filmen er i seg selv et lite og snodig fenomen, og for å toppe det hele er det faktisk to unge, mannlige regissører som står for filmen. Ihvertfall kan den godt ses! Trailer finner du på denne linken til Nettavisens anmeldelse: http://www.side2.no/film/anmeldelser/article3102902.ece

http://www.vg.no/film/film.php?id=11738

Mummidalens visdom

Merkelige ting skjer i Mummidalen. En finner også mye merkelig når man som 22-åring leser Tove Janssons klassikere igjen, eller ser film om Mummitrollet.


Veien tilbake til Mummidalen gikk faktisk mystisk nok gjennom en tur på den - riktignok spennende - dypt seriøse bokhandelen Akademika. Aktuelle butikk lå faktisk godt plassert i snøen og kulden på Blindern (Universitetet i Oslo) i november. Den ligger der forøvrig den dag i dag, men det er et annet tema. Etter ganske troskyldig å ha kjøpt Margit Sandemos selvbiografi, en russisk roman, eller noe annet spennende, ble jeg møtt av Mummi-effekter ved kassen. Det ble til og med kjøpt en refleks med Lille My-motiv. Lille My er denne lille jenten med rødt hår som alle vil være, ettersom hun har det med replikker. Uansett - i det øyeblikk husket jeg hvor spennende det var i Mummidalen. Nå har jeg altså da, i tillegg til å ha sett noen episoder med Mummidalen og filmen "Kometen kommer" med venner i julen (ikke den nye kinofilmen, men den eldre tegnefilmen), lest en Tove Jansson-bok igjen (og er i gang med enda en). Den mymlete leser vil kanskje sitte med det frekke spørsmål: hvorfor en tilsynelatende i hvert fall halvvoksen student skal lese barnebøker? Fordi det er gøy, vel!


Sannheten er rett og slett at bøkene er godt skrevet, og at det, som med Narnia, er mulig å se mange allegorier og symboler. Det er også morsomt å se igjen sine barndomsforbilder. Jeg kan også godt forstå seksåringen som beundrer Snusmumrikken som rett som det er er på eventyr og reiser sørover, eller frekke Lille My som er kjempetøff. Men det aller flotteste er kanskje å se alle de sunne idealene og ideene som man får fra Mummidalen. Èn ting jeg vil si med en gang er at det ikke er den vanlige dualismen her. Det er ingen egentlig onde. De er bare mindre snille eller vi forstår dem ikke. Noe av det skumleste Mummidalen har å by på er Hufsa, som gjør alt til is. Hun kan likevel ikke noe for det, og er egentlig veldig ensom. Jeg tror dette - medfølelse med den skumle - er noe som er bra å ta med seg.


Karma virker også her. Når noen gjør noe dumt får de det gjerne tilbake. Sniff er gjerne grådig, materialistisk, men likevel feig. Da han i "Kometen kommer" går berserk med å samle granater (her en type edelsten) mister han disse da han må løpe fra et monster. Dette sørger han veldig over, men får dette svaret fra Snusmumrikken: "Jeg forstår. Alt blir vanskelig når man vil eie ting, bære dem med seg og ha dem. Jeg bare ser på dem, og når jeg går min vei, har jeg dem inni hodet mitt og kan drive på med morsommere ting enn å bære kofferter". Her forteller Snusmumrikken en viktig buddhistisk sannhet, i praksis. At eietrang eller begjær bare fører til ulemper. Noen sider før i boken spør Sniff Snusmumrikken om han eier alle granatene. "Så lenge jeg bor her. Jeg eier alt jeg ser og er glad i. Hele jorden, om du vil."


Medfølelsen og gjestfriheten råder også i Mummidalen og Mummihuset, der Mummimamma er den perfekte mor, som vet alt, lager god og sunn mat og ønsker alle velkommen. Dersom noen sliter synes hun synd på dem. Mummiene synes til og med synd på dem som er ute etter dem, som for eksempel en tiger som vil spise dem i episoden "Mummidalen blir en jungel".

I Mummidalen holder det egentlig å være snill, men ellers er det en mangel på respekt for autoriteter og regler, som kommer frem da Snusmumrikken og Lille My kaster en masse skilt med påbud og forbud om ditt og datt på vannet. Så fort skiltene er borte er alt lov. Dette henger kanskje sammen med Tove Janssons eget liv. Hun bodde sammen med sin kvinnelige samboer og kjæreste på en tid da homofili fremdeles var forbudt, og hun var åpen om sin legning og var tilsynelatende uanfektet. Selvstendighet og mot er idealer som fremheves i bøkene om Mummitrollet. Disse idealene er spesielt eksemplifisert av Snusmumrikken og Lille My. I boken "Det usynlige barnet" i novellen "Vårvisen" sier Snusmumrikken: "Man kan aldri bli ordentlig fri hvis man beundrer noen for mye".

Det er mye å lære fra Mummidalen. I tillegg er det virkelig imponerende hvordan Tove Jansson har skapt en helt original verden og sine egne skikkelser uten å bruke det vanlige overnaturlig-galleriet som basis. Det er rett og slett ganske genialt. Selvfølgelig er ikke bøkene like interessante å lese i betydningen underholdende for en voksen som for et barn, men det er likevel fint å kunne verdsette geniet og noe som virkelig er bra.