At det i seg selv kommer en film fra Baskerland i Spania til norsk kinolerret er vel en spennende nyhet. At denne også handler om lesbisk kjærlighet er kanskje enda mer overraskende. At de forelskede kvinnene er 70 år gamle gjør ikke sensasjonen mindre.
Først og fremst: "80 dager" er en kjempegod film. Den er vanvittig spennende, men mest fordi hovedrolleinnehaveren, Itziar Aizpuru, er en drevende god skuespiller som klarer å kommunisere alt mulig med ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dessuten er dette en av de filmene som virkelig har fantastisk filmmusikk som evner å bygge opp under handlingen, og drive spenningen opp, uten at det blir påtagelig. Norske aviser gir også stort sett filmen gode anmeldelser, med firer som normalen, mens Nettavisen gir filmen en femmer og FilmMagasinet en sur toer.
Axun bor på landet med sin mann. Han jobber i kålåkeren eller verkstedet, og Axun steller på kjøkkenet. Deres datter er i Amerika for tiden, et kontinent som for Axun er svært fjernt. Datteren viser ingen interesse for å komme hjem til Baskerland, selv ikke da hennes eks blir utsatt for en ulykke og havner i koma. Ingen besøker ham, så Axun drar for å gjøre det. Her møter hun på Maite, som er en eksentrisk gammel dame, som til tross for sine 70 år fortsatt er i jobb, men skal like til å tre ut i pensjonisttilværelsen. Axun setter seg stille ned ved siden av datterens eks, til tross for at denne har en bursdagshatt på hodet og Maite har stelt i stand rene bursdagskalaset, til tross for at de to sengeliggende på sykeværelset begge ligger i koma. Etterhvert blir det klart at disse var barndomsvenninner, og vi finner også ut at dette vennskapet grenset til mer enn vennskap - et forhold hvis karakter gradvis åpenbarer seg og blir klarere. Maite er forøvrig også åpen om sin lesbiske legning.
Axun havner i en vanskelig posisjon idet hun blir konfrontert med barndomsminnene og et interessant gjenopprettet vennskap til Maite. Hun må treffe en rekke valg, selv om daglige sykehusbesøk lett lar seg ordne i begynnelsen. Bygdefolket hever likevel et bryn eller to over Axuns plutselige interesse for datterens eks og hans ulykke. Livet til Axun begynner etterhvert å bli mer interessant, og hun stiller spørsmålstegn ved sider av sitt liv.
Filmen kan imidlertid tolkes på et dypere nivå enn "synd-på-gamle-lesbiske"-nivået, og filmen tar opp temaet forsakelse. Hvor mye forsaker man for hverdagens fred? Hvor mye lar man være å si, både til andre, men ikke minst seg selv? Hvor mye lar man ikke være igjen? Filmens begynnelse er også iscenesettingen av det vi håper skal bli utveien for våre unnlatelsessynder - at vi skal få en ny begynnelse, at vi skal kunne få muligheten til å fortsette der vi slapp.
Maite innprenter i Axun budskapet om at eldre egentlig ikke er så mye klokere enn yngre, men fortsetter å gjøre feil. Setningen gjentas også senere i filmen. Spørsmålet seeren da kan stille seg er: hvordan vil Axun handle i filmen, og hva vil hun velge?
Filmens slutt streifer innpå et moralsk spørsmål av dimensjoner.
Vi ser også en anelse av den spanske kvinnens venting på sin frigjøring generelt sett.
Det baskiske språket og landskapet gir også denne filmen en litt spesiell karakter, og selv om temaet for filmen føyer seg lett inn i rekken av kontroversielle, psykologiske og til en viss grad dype filmer fra Spania, skiller den seg ut ved å trekke på landlige omgivelser og en annen mennesketype enn vi ser i Almodovar og Amenabars filmer.
Temaet er i seg selv spennende, men drives videre nettopp av skuespillerprestasjonene og god filmmusikk. Filmen er i seg selv et lite og snodig fenomen, og for å toppe det hele er det faktisk to unge, mannlige regissører som står for filmen. Ihvertfall kan den godt ses! Trailer finner du på denne linken til Nettavisens anmeldelse: http://www.side2.no/film/anmeldelser/article3102902.ece
http://www.vg.no/film/film.php?id=11738
