Så kommer en anmeldelse om en baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet. Filmen "80 dager" hadde premiere i går, 4. mars, og jeg så den i dag.
At det i seg selv kommer en film fra Baskerland i Spania til norsk kinolerret er vel en spennende nyhet. At denne også handler om lesbisk kjærlighet er kanskje enda mer overraskende. At de forelskede kvinnene er 70 år gamle gjør ikke sensasjonen mindre.
Først og fremst: "80 dager" er en kjempegod film. Den er vanvittig spennende, men mest fordi hovedrolleinnehaveren, Itziar Aizpuru, er en drevende god skuespiller som klarer å kommunisere alt mulig med ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dessuten er dette en av de filmene som virkelig har fantastisk filmmusikk som evner å bygge opp under handlingen, og drive spenningen opp, uten at det blir påtagelig. Norske aviser gir også stort sett filmen gode anmeldelser, med firer som normalen, mens Nettavisen gir filmen en femmer og FilmMagasinet en sur toer.
Axun bor på landet med sin mann. Han jobber i kålåkeren eller verkstedet, og Axun steller på kjøkkenet. Deres datter er i Amerika for tiden, et kontinent som for Axun er svært fjernt. Datteren viser ingen interesse for å komme hjem til Baskerland, selv ikke da hennes eks blir utsatt for en ulykke og havner i koma. Ingen besøker ham, så Axun drar for å gjøre det. Her møter hun på Maite, som er en eksentrisk gammel dame, som til tross for sine 70 år fortsatt er i jobb, men skal like til å tre ut i pensjonisttilværelsen. Axun setter seg stille ned ved siden av datterens eks, til tross for at denne har en bursdagshatt på hodet og Maite har stelt i stand rene bursdagskalaset, til tross for at de to sengeliggende på sykeværelset begge ligger i koma. Etterhvert blir det klart at disse var barndomsvenninner, og vi finner også ut at dette vennskapet grenset til mer enn vennskap - et forhold hvis karakter gradvis åpenbarer seg og blir klarere. Maite er forøvrig også åpen om sin lesbiske legning.
Axun havner i en vanskelig posisjon idet hun blir konfrontert med barndomsminnene og et interessant gjenopprettet vennskap til Maite. Hun må treffe en rekke valg, selv om daglige sykehusbesøk lett lar seg ordne i begynnelsen. Bygdefolket hever likevel et bryn eller to over Axuns plutselige interesse for datterens eks og hans ulykke. Livet til Axun begynner etterhvert å bli mer interessant, og hun stiller spørsmålstegn ved sider av sitt liv.
Filmen kan imidlertid tolkes på et dypere nivå enn "synd-på-gamle-lesbiske"-nivået, og filmen tar opp temaet forsakelse. Hvor mye forsaker man for hverdagens fred? Hvor mye lar man være å si, både til andre, men ikke minst seg selv? Hvor mye lar man ikke være igjen? Filmens begynnelse er også iscenesettingen av det vi håper skal bli utveien for våre unnlatelsessynder - at vi skal få en ny begynnelse, at vi skal kunne få muligheten til å fortsette der vi slapp.
Maite innprenter i Axun budskapet om at eldre egentlig ikke er så mye klokere enn yngre, men fortsetter å gjøre feil. Setningen gjentas også senere i filmen. Spørsmålet seeren da kan stille seg er: hvordan vil Axun handle i filmen, og hva vil hun velge?
Filmens slutt streifer innpå et moralsk spørsmål av dimensjoner.
Vi ser også en anelse av den spanske kvinnens venting på sin frigjøring generelt sett.
Det baskiske språket og landskapet gir også denne filmen en litt spesiell karakter, og selv om temaet for filmen føyer seg lett inn i rekken av kontroversielle, psykologiske og til en viss grad dype filmer fra Spania, skiller den seg ut ved å trekke på landlige omgivelser og en annen mennesketype enn vi ser i Almodovar og Amenabars filmer.
Temaet er i seg selv spennende, men drives videre nettopp av skuespillerprestasjonene og god filmmusikk. Filmen er i seg selv et lite og snodig fenomen, og for å toppe det hele er det faktisk to unge, mannlige regissører som står for filmen. Ihvertfall kan den godt ses! Trailer finner du på denne linken til Nettavisens anmeldelse: http://www.side2.no/film/anmeldelser/article3102902.ece
http://www.vg.no/film/film.php?id=11738
Mine betraktninger om livet og meningen med dét, litteratur, politikk, rett og galt. Reflections on life and its meaning, literature, politics, right and wrong.
Viser innlegg med etiketten kino. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kino. Vis alle innlegg
lørdag 5. mars 2011
Baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet
Etiketter:
80 dager,
anmeldelse,
Axun,
Baskerland,
baskisk,
film,
homofili,
Itziar Aizpuru,
kino,
lesbe,
lesber,
lesbisk,
Oslo,
Spania,
spansk
tirsdag 18. januar 2011
Estetiske Estland og Bastøy
Har nå sett "Kongen av Bastøy" på kino, omsider. Den var faktisk i forrige uke fortsatt på toppen av kinolisten i Oslo, selv om den har gått på kino i en måned nå. Det er faktisk høyst fortjent.
Handlingen foregår - som de som leser dette innlegget sikkert allerede vet - på Bastøy, som er en øy i Oslofjorden, ble brukt som hjemstad for ungdomsanstalt, og er nå hjemsted til et fengsel. Dette skal være basert på virkelige hendelser fra 1915. En ny gutt, Erling, kommer til øyen og anstalten, som preges av jerndisiplin og slem kustus. Selv jeg, som ønsker å rehabilitere orden som begrep, vil ikke nøle med å beskrive forholdene som ekstreme.... og det er før vi innser hvor ille det egentlig er.
Nåvel - filmen glitrer, og er et høydepunkt i norsk filmhistorie, hva jeg vet. Nå har jeg jo ikke fått med meg alt som har skjedd innenfor norsk film, verken før eller nå. Dette skyldes også delvis at norsk film ofte sliter, etter min mening, med en del problemer. For det første er det frokostbord-fenomenet. Dette er en karakteristikk jeg og en italiensk venninne (som er fan av nordisk film) fant på. Det betegner den evige tendensen til dramatikk rundt frokostbordet, påfulgt, eller utlevd, i dramatisk stillhet, og med et sukk eller to. Dette følges gjerne av en overspilling, og en scene der skuespilleren blir satt i fokus uten sikkerhetsnett, som skuespilleren ofte ikke takler. Slike scener mangler i "Kongen av Bastøy". "Frokostbord-fenomenet" er rett og slett kastet på havet. Provinsialiteten som gjerne preger norsk film er rett og slett bortdeportert. En annen sak man også har klart å unngå er Amerika-etteraping. Her er det ikke overdrama, kunstige replikker, eksplosjoner en må løpe fra og kaste seg ned unna (dette inntreffer kanskje oftere i amerikanske filmer enn dans inntreffer i Bollywood og frokostbordet i nordisk film), men en vakker vinter-estetikk, akkompagnert av fullstendig akseptabel filmmusikk.
Historien - som absolutt har en klar handling - drives også frem av det usagte. En skal ikke overtolke for mye før man ser at det i det nærmest totalt kvinnefri området også finnes forbudte følelser. Dette er dandert på en ytterst smakfull måte, og man unngår klisjeer (kanskje bortsett fra at man såvidt tangerer det til tider, og får den svakt romantisk anlagte seer til kanskje å håpe at filmen litt skal falle for klisjè-fristelsene litt mer).
Skuespillerne er fantastiske. Spesielt Trond Nilsen som spiller den tydelig homofile Olav er velsignet med et skuespillertalent som få har vist maken til i dette landet på en stund. Han evner å få frem så utrolig mye uten å si noe, og han driver frem mye av spenningen i filmen - og dette ligger ikke så mye i replikkene hans som i blikk, uttrykk, kroppsholdning, tonefall og ja... alt som er usagt. Dette krever talent. Også den andre hovedrolleinnehaveren, Benjamin Helstad, som spiller Erling, er flink.
En del anmeldere har fått med seg at filmen er innspilt i Baltikum, og streifer innpå dette i sin vurdering. Birger Vestmo skriver blant annet for NRK: "Estland er en fantastisk location, og bruken av kulisser, kostymer, frisyrer og maskering er førsteklasses. Det ER virkelig 1915 på lerretet." (http://nrkp3.no/filmpolitiet/2010/12/kongen-av-bastoey/).
Einar Odden for Filmsiden har gitt den minst fordelaktige omtalen jeg har sett av filmen. Han gir den bare en treer (de fleste gir fem, jeg går for seks), og skriver følgende om stedet for innspillingen: "At filmen i tillegg er synlig innspilt i Estland, tar oss ytterlige ut i råka. Landskapet er baltisk, kornbandene er unorske og landbruksredskapen er fremmed. Til og med hestenes seletøy er fremme. Hvor er vi? Hvor skal dette egentlig foregå? Er soldatene norske? Eller er de fra et eller annet land vi ikke får høre om? I dette tilfelle Estland." (http://www.gd.no/kultur/film/article5420913.ece)
Jeg synes det er helt fantastisk at Estland er valgt som innspillingssted. Landskapet egner seg perfekt for å få til en fantastisk estetikk. Filmen ser faktisk veldig vakker ut (selvfølgelig ikke de voldelige scenene som forekommer og slikt, men naturen), og landskapet trekkes aktivt inn for å skape stemning. Musikken og landskapet utnyttes til fulle på et kunstnerisk vis som norske filmskapere ikke har fått til ofte i filmer jeg har sett, og dette danner noe av bakteppe for den mesterlige avslutningen på filmen. Samme effekt ville ganske enkelt ikke blitt oppnådd i Norge. Å spille den inn på selve Bastøy ville visstnok vært dyrere, men det er også enkelte andre faktorer: Oslofjorden blir ikke så kald og vinterlig som det vi ser i filmen. De majestetiske furuene som guttene også må dra på, finnes ikke på det virkelige Bastøy. Det virkelige Bastøy ser ut, på bilder, til å være rett og slett ganske kjedelig estetisk sett, og naturen det byr på, ville ikke kunne brukes til å få samme estetikk og handling som man ser, spesielt på slutten av filmen. Landskapet på det virkelige Bastøy er rett og slett for åpent til å kunne skape spenning rundt hvor folk er på øyen. Det ville rett og slett ikke egnet seg like godt på film.
Estland og de baltiske landene har en del vakker natur å by på. Estland har mange øyer, som riktignok gjerne er paddeflate, men mange har rik vegetasjon, og øyen Saaremaa (hvor jeg har vært) sammenlignes gjerne med Gotland.
En annen sak er at det slår meg, som tilhenger av europeisk film, at dette godt kan bli populært i Europa også. Spesielt i Baltikum og deler av Sentral-Europa. Her har regissør Marius Holst fått til å legge til flere dimensjoner ved siden av bare handling, og filmen kan roses for de dyptliggende psykologiske strømningene, noe som spesielt muliggjøres av de fantastiske skuespillerne. Dette er virkelig en sjeldenhet av de få i nordisk film, og noe vi sjelden, om ikke aldri, ser i amerikanske filmer. Jeg håper filmen sporenstreks eksporteres over til andre siden av Østersjøen. Den fortjener å bli sett.
Dette er nok den beste norske filmen jeg har sett. Definitivt terningkast seks.
http://www.vg.no/film/film.php?id=11547
Handlingen foregår - som de som leser dette innlegget sikkert allerede vet - på Bastøy, som er en øy i Oslofjorden, ble brukt som hjemstad for ungdomsanstalt, og er nå hjemsted til et fengsel. Dette skal være basert på virkelige hendelser fra 1915. En ny gutt, Erling, kommer til øyen og anstalten, som preges av jerndisiplin og slem kustus. Selv jeg, som ønsker å rehabilitere orden som begrep, vil ikke nøle med å beskrive forholdene som ekstreme.... og det er før vi innser hvor ille det egentlig er.
Nåvel - filmen glitrer, og er et høydepunkt i norsk filmhistorie, hva jeg vet. Nå har jeg jo ikke fått med meg alt som har skjedd innenfor norsk film, verken før eller nå. Dette skyldes også delvis at norsk film ofte sliter, etter min mening, med en del problemer. For det første er det frokostbord-fenomenet. Dette er en karakteristikk jeg og en italiensk venninne (som er fan av nordisk film) fant på. Det betegner den evige tendensen til dramatikk rundt frokostbordet, påfulgt, eller utlevd, i dramatisk stillhet, og med et sukk eller to. Dette følges gjerne av en overspilling, og en scene der skuespilleren blir satt i fokus uten sikkerhetsnett, som skuespilleren ofte ikke takler. Slike scener mangler i "Kongen av Bastøy". "Frokostbord-fenomenet" er rett og slett kastet på havet. Provinsialiteten som gjerne preger norsk film er rett og slett bortdeportert. En annen sak man også har klart å unngå er Amerika-etteraping. Her er det ikke overdrama, kunstige replikker, eksplosjoner en må løpe fra og kaste seg ned unna (dette inntreffer kanskje oftere i amerikanske filmer enn dans inntreffer i Bollywood og frokostbordet i nordisk film), men en vakker vinter-estetikk, akkompagnert av fullstendig akseptabel filmmusikk.
Historien - som absolutt har en klar handling - drives også frem av det usagte. En skal ikke overtolke for mye før man ser at det i det nærmest totalt kvinnefri området også finnes forbudte følelser. Dette er dandert på en ytterst smakfull måte, og man unngår klisjeer (kanskje bortsett fra at man såvidt tangerer det til tider, og får den svakt romantisk anlagte seer til kanskje å håpe at filmen litt skal falle for klisjè-fristelsene litt mer).
Skuespillerne er fantastiske. Spesielt Trond Nilsen som spiller den tydelig homofile Olav er velsignet med et skuespillertalent som få har vist maken til i dette landet på en stund. Han evner å få frem så utrolig mye uten å si noe, og han driver frem mye av spenningen i filmen - og dette ligger ikke så mye i replikkene hans som i blikk, uttrykk, kroppsholdning, tonefall og ja... alt som er usagt. Dette krever talent. Også den andre hovedrolleinnehaveren, Benjamin Helstad, som spiller Erling, er flink.
En del anmeldere har fått med seg at filmen er innspilt i Baltikum, og streifer innpå dette i sin vurdering. Birger Vestmo skriver blant annet for NRK: "Estland er en fantastisk location, og bruken av kulisser, kostymer, frisyrer og maskering er førsteklasses. Det ER virkelig 1915 på lerretet." (http://nrkp3.no/filmpolitiet/2010/12/kongen-av-bastoey/).
Einar Odden for Filmsiden har gitt den minst fordelaktige omtalen jeg har sett av filmen. Han gir den bare en treer (de fleste gir fem, jeg går for seks), og skriver følgende om stedet for innspillingen: "At filmen i tillegg er synlig innspilt i Estland, tar oss ytterlige ut i råka. Landskapet er baltisk, kornbandene er unorske og landbruksredskapen er fremmed. Til og med hestenes seletøy er fremme. Hvor er vi? Hvor skal dette egentlig foregå? Er soldatene norske? Eller er de fra et eller annet land vi ikke får høre om? I dette tilfelle Estland." (http://www.gd.no/kultur/film/article5420913.ece)
Jeg synes det er helt fantastisk at Estland er valgt som innspillingssted. Landskapet egner seg perfekt for å få til en fantastisk estetikk. Filmen ser faktisk veldig vakker ut (selvfølgelig ikke de voldelige scenene som forekommer og slikt, men naturen), og landskapet trekkes aktivt inn for å skape stemning. Musikken og landskapet utnyttes til fulle på et kunstnerisk vis som norske filmskapere ikke har fått til ofte i filmer jeg har sett, og dette danner noe av bakteppe for den mesterlige avslutningen på filmen. Samme effekt ville ganske enkelt ikke blitt oppnådd i Norge. Å spille den inn på selve Bastøy ville visstnok vært dyrere, men det er også enkelte andre faktorer: Oslofjorden blir ikke så kald og vinterlig som det vi ser i filmen. De majestetiske furuene som guttene også må dra på, finnes ikke på det virkelige Bastøy. Det virkelige Bastøy ser ut, på bilder, til å være rett og slett ganske kjedelig estetisk sett, og naturen det byr på, ville ikke kunne brukes til å få samme estetikk og handling som man ser, spesielt på slutten av filmen. Landskapet på det virkelige Bastøy er rett og slett for åpent til å kunne skape spenning rundt hvor folk er på øyen. Det ville rett og slett ikke egnet seg like godt på film.
Estland og de baltiske landene har en del vakker natur å by på. Estland har mange øyer, som riktignok gjerne er paddeflate, men mange har rik vegetasjon, og øyen Saaremaa (hvor jeg har vært) sammenlignes gjerne med Gotland.
En annen sak er at det slår meg, som tilhenger av europeisk film, at dette godt kan bli populært i Europa også. Spesielt i Baltikum og deler av Sentral-Europa. Her har regissør Marius Holst fått til å legge til flere dimensjoner ved siden av bare handling, og filmen kan roses for de dyptliggende psykologiske strømningene, noe som spesielt muliggjøres av de fantastiske skuespillerne. Dette er virkelig en sjeldenhet av de få i nordisk film, og noe vi sjelden, om ikke aldri, ser i amerikanske filmer. Jeg håper filmen sporenstreks eksporteres over til andre siden av Østersjøen. Den fortjener å bli sett.
Dette er nok den beste norske filmen jeg har sett. Definitivt terningkast seks.
http://www.vg.no/film/film.php?id=11547
lørdag 28. august 2010
Islamkritikk på bosnisk
"På vei" viser hvordan Amar, en festeglad og bekymringsløs mann, forlater flasken til fordel for islam. Ved siden av flasken blir kjæresten satt til side, og forholdet blir sterkt testet. Hun, Luna, jobber som flyvertinne og har en sekulær livsstil. Hun besøker jevnlig sin religiøse bestemor, som viser at det går an å være moderat muslim.
Vi blir presentert for flere former livsstil. Amar mangler først kontroll på livet, men forholdet mellom ham og Luna går likevel bra. Hun har en jobb, men tar seg gjerne en fest. Bestemoren til Luna er en koselig dame som har et forhold til religion, men utmerker seg ikke med noen intens religiøsitet og går verdslig kledt. Etter omvendelsen viser Amar frem bokstavtro islam. Han refser andre bosniere for ikke å forstå islam riktig, og for å ha forlatt den sanne religion. De kan skylde alle ulykker på seg selv. Dette er straff. Mest ekstreme er kanskje Amars nye venner. Men selv her viser filmen frem nyanser. Blant de niqab-kledte kvinnene er det da noen som drister seg til å høre på musikk.
Filmen har generelt sett fått veldig gode anmeldelser. Gjennomsnittet ligger vel kanskje på terningkast fem. VGs anmelder Øystein David Johansen avslutter sin anmeldelse med følgende: "Likevel unngår filmen fordømmende pekefingre, og dét kombinert med et befriende fravær av politisk korrekthet gjør «På vei» til en bemerkelsesverdig tankevekkende filmopplevelse." Jeg er enig med anmeldelere i at regissør Jasmila Žbanić våger å ta debatten, men jeg vil presisere at filmen likevel er nyansert. Vi ser at det går an å være muslim uten å bruke niqab eller andre tildekkende plagg. Vi ser også at det finnes muslimer som vil protestere mot dette. Vi ser at det finnes ulike tolkninger av islam. Vi ser at noen kan oppfattes særs fremmede for en sekulær europeer, og vi ser at tilsynelatende sekulære europeere på en måte kan være muslim.
Filmens tema viser også hvordan historien kan fange en inn. Balkan har lenge vært preget av uro mellom forskjellige grupper. Noen har nok lurt på hva alt dette bråket handler om. I dag ser vi at noen ønsker å utnytte det som finnes av forskjeller og motsetninger i Norge, for å vinne spalteplass og oppmerksomhet. Vi har sett sterke ideologiske motsetninger før (kommunisme og kapitalisme f.eks) - men plutselig har historien ført oss dit at Bosnias situasjon ikke lenger er så irrelevant eller annerledes. Vi ser derfor at "På vei" passer inn i islamdebatten i Norge i 2010, selv om den er fra Bosnia-Hercegovina, og handlingen utspiller seg i Sarajevo. Filmen går på kino i disse dager, og det anbefales å avlegge kinosalen et besøk for å se denne filmen.
http://www.vg.no/film/film.php?id=11336
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10026566
Vi blir presentert for flere former livsstil. Amar mangler først kontroll på livet, men forholdet mellom ham og Luna går likevel bra. Hun har en jobb, men tar seg gjerne en fest. Bestemoren til Luna er en koselig dame som har et forhold til religion, men utmerker seg ikke med noen intens religiøsitet og går verdslig kledt. Etter omvendelsen viser Amar frem bokstavtro islam. Han refser andre bosniere for ikke å forstå islam riktig, og for å ha forlatt den sanne religion. De kan skylde alle ulykker på seg selv. Dette er straff. Mest ekstreme er kanskje Amars nye venner. Men selv her viser filmen frem nyanser. Blant de niqab-kledte kvinnene er det da noen som drister seg til å høre på musikk.
Filmen har generelt sett fått veldig gode anmeldelser. Gjennomsnittet ligger vel kanskje på terningkast fem. VGs anmelder Øystein David Johansen avslutter sin anmeldelse med følgende: "Likevel unngår filmen fordømmende pekefingre, og dét kombinert med et befriende fravær av politisk korrekthet gjør «På vei» til en bemerkelsesverdig tankevekkende filmopplevelse." Jeg er enig med anmeldelere i at regissør Jasmila Žbanić våger å ta debatten, men jeg vil presisere at filmen likevel er nyansert. Vi ser at det går an å være muslim uten å bruke niqab eller andre tildekkende plagg. Vi ser også at det finnes muslimer som vil protestere mot dette. Vi ser at det finnes ulike tolkninger av islam. Vi ser at noen kan oppfattes særs fremmede for en sekulær europeer, og vi ser at tilsynelatende sekulære europeere på en måte kan være muslim.
Filmens tema viser også hvordan historien kan fange en inn. Balkan har lenge vært preget av uro mellom forskjellige grupper. Noen har nok lurt på hva alt dette bråket handler om. I dag ser vi at noen ønsker å utnytte det som finnes av forskjeller og motsetninger i Norge, for å vinne spalteplass og oppmerksomhet. Vi har sett sterke ideologiske motsetninger før (kommunisme og kapitalisme f.eks) - men plutselig har historien ført oss dit at Bosnias situasjon ikke lenger er så irrelevant eller annerledes. Vi ser derfor at "På vei" passer inn i islamdebatten i Norge i 2010, selv om den er fra Bosnia-Hercegovina, og handlingen utspiller seg i Sarajevo. Filmen går på kino i disse dager, og det anbefales å avlegge kinosalen et besøk for å se denne filmen.
http://www.vg.no/film/film.php?id=11336
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10026566
lørdag 5. juni 2010
Modernisering i filmhyllene - fremgang i kinosalene
Jeg har sett fire særdeles gode filmer i år, som har hatt opp hvert sitt alvorlige emne; prostitusjon ("Journey of a woman"), terrorisme ("Kurbaan"), islamofobi ("My name is Khan") og politisk rot ("Raajneeti"). Felles for dem er at alle er fra India. To av dem har jeg sett på kino.
Raajneeti. Politics and beyond. I går var det premiere på filmen "Raajneeti (politics and beyond)" på kino. Den blir nok fortsatt å se en stund fremover, håper jeg, og jeg anbefaler alle å gå og se. Uansett. Filmen har humor, selv om det ikke er en latter-orgie av den grunn. Den tar opp et alvorlig tema uten å bli høyakademisk, og for dem som måtte ha savnet "amerikanske bileksplosjoner" i Bollywood-filmer, kan de for en gangs skyld bli tilfredsstilt. Filmen viser på god måte hvordan korrupsjon og intriger, følelsesbetont retorikk og lignende fjerner fokus fra selve politikken. Det hele ender opp i et komplisert, men underholdende rot. Et annet interessant trekk ved filmen er at den mangler den tradisjonelle helten, som vi for eksempel kan se i filmer som "My name is Khan" eller "Kurbaan", eller i amerikanske filmer. Handlingen spiller seg ut i en delstat i Nord-India. Nord-Indias politiske scene har i virkeligheten vært særdeles preget av særinteresser og populisme. "Raajneeti" tegner et dystert bilde av den indiske politiske scenen.
Indisk politikk egentlig. Hvordan er den indiske, politiske virkeligheten da? Bortsett fra en populistisk periode på 70- og 80-tallet, med Indira Gandhi i spissen for Kongresspartiet (hun ble myrdet i 1984), og unntakstilstand 1975-1976, har India vært preget av et relativt fornuftig og opplyst demokrati helt siden selvstendigheten i 1947. Indias neststørste parti, BJP, står for en slags populistisk retning, med fokus på Indias hinduiske trekk, med brodd mot muslimer. I Indias fantastiske grunnlov, i stor grad utarbeiet av Ambedkar (opprinnelig lavkastehindu som konverterte til buddhismen) er imidlertid religionsfrihet godt vernet om. En har dessuten frihet til å propagere religion. "Article 25. (1). Subject to public order, morality and health and to the other provisions of this Part, all persons are equally entitled to freedom of conscience and the right freely to profess, practise and propagate religion." India har ikke satset på å være noen hinduisk stat, på tross av at flertallet er hinduer. Ellers er det en god del korrupsjon i India - landet ligger på 84. plass på en liste med 180 land, hvor korrupsjon er målt i offentlig sektor (http://timesofindia.indiatimes.com/india/India-retains-position-among-the-worlds-most-corrupt-nations/articleshow/5239959.cms). Men - landet har en rik partiflora og økonomien går opp som det suser. India må nok også sies å ha blitt et av verdens mest innflytelsesrike land, kulturmessig sett, blant annet gjennom å ha verdens største filmindustri, gjennom respektert filosofitradisjon, restauranter på hvert gatehjørne og også etterhvert på litteraturfronten.
Indira Gandhi-parodi? På begynnelsen av filmen insisteres det på at enhver likhet til virkelige personer er tilfeldig. Likevel måtte jeg le da Indu trådte opp på scenen med slagord og tale om egen familie, og om ikke elektoratet verdsatte hennes offer, mens høye pappfigurer av henne selv stod rundtomkring (Indira Gandhi? - "Indira er India"). Uansett viser også filmen noe fantastisk - at Indias filmindustri til de grader har evnen til å sette kritisk søkelys på trekk ved det indiske samfunnet og den indiske politikken, og gjøre narr av det. Når har man sett noe lignende fra USA?
For å trekke frem filmens briljans, og indisk filmindustri generelt, kan jeg sitere litt av omtalen som er å finne på oslokino.no, i sammenligning med en annen film som går for tiden, og får mye omtale; amerikanske "Sex and the city 2".
Raajneeti: "Raajneeti is a story about Indian politics. About Indian democracy. About Indian elections. Above all, it is a story of a few people who control the destiny of millions.".
"Sex and the city 2": "Moroa, moten og vennskapet: "Sex and the City 2" gir deg alt og mer til når Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda tar nok en stor bit av The Big Apple".
Heldigvis har indisk film blitt lettere tilgjengelig. Nå kan man håpe at folk også får opp øynene for annen filmindustri i tillegg.
Om folk skal ta seg en tur på kino i nær fremtid, spesielt om du er politisk interessert, har lyst på en mildt humoristisk filmopplevelse, og en overraskende story anbefaler jeg deg å gi indisk film en sjanse og se "Raajneeti".
Kilder og lenker:
http://www.oslokino.no/incoming/article241268.ece
http://www.iloveindia.com/constitution-of-india/right-to-religion.html
http://shaziasarwar.wordpress.com/2010/02/13/my-name-is-shazia-and-i-am-not-a-terrorist/
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/d2/Ranbir_Kapoor_snapshot_-_Rajneeti.jpg
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10008482
http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=10008448
Raajneeti. Politics and beyond. I går var det premiere på filmen "Raajneeti (politics and beyond)" på kino. Den blir nok fortsatt å se en stund fremover, håper jeg, og jeg anbefaler alle å gå og se. Uansett. Filmen har humor, selv om det ikke er en latter-orgie av den grunn. Den tar opp et alvorlig tema uten å bli høyakademisk, og for dem som måtte ha savnet "amerikanske bileksplosjoner" i Bollywood-filmer, kan de for en gangs skyld bli tilfredsstilt. Filmen viser på god måte hvordan korrupsjon og intriger, følelsesbetont retorikk og lignende fjerner fokus fra selve politikken. Det hele ender opp i et komplisert, men underholdende rot. Et annet interessant trekk ved filmen er at den mangler den tradisjonelle helten, som vi for eksempel kan se i filmer som "My name is Khan" eller "Kurbaan", eller i amerikanske filmer. Handlingen spiller seg ut i en delstat i Nord-India. Nord-Indias politiske scene har i virkeligheten vært særdeles preget av særinteresser og populisme. "Raajneeti" tegner et dystert bilde av den indiske politiske scenen.
Indisk politikk egentlig. Hvordan er den indiske, politiske virkeligheten da? Bortsett fra en populistisk periode på 70- og 80-tallet, med Indira Gandhi i spissen for Kongresspartiet (hun ble myrdet i 1984), og unntakstilstand 1975-1976, har India vært preget av et relativt fornuftig og opplyst demokrati helt siden selvstendigheten i 1947. Indias neststørste parti, BJP, står for en slags populistisk retning, med fokus på Indias hinduiske trekk, med brodd mot muslimer. I Indias fantastiske grunnlov, i stor grad utarbeiet av Ambedkar (opprinnelig lavkastehindu som konverterte til buddhismen) er imidlertid religionsfrihet godt vernet om. En har dessuten frihet til å propagere religion. "Article 25. (1). Subject to public order, morality and health and to the other provisions of this Part, all persons are equally entitled to freedom of conscience and the right freely to profess, practise and propagate religion." India har ikke satset på å være noen hinduisk stat, på tross av at flertallet er hinduer. Ellers er det en god del korrupsjon i India - landet ligger på 84. plass på en liste med 180 land, hvor korrupsjon er målt i offentlig sektor (http://timesofindia.indiatimes.com/india/India-retains-position-among-the-worlds-most-corrupt-nations/articleshow/5239959.cms). Men - landet har en rik partiflora og økonomien går opp som det suser. India må nok også sies å ha blitt et av verdens mest innflytelsesrike land, kulturmessig sett, blant annet gjennom å ha verdens største filmindustri, gjennom respektert filosofitradisjon, restauranter på hvert gatehjørne og også etterhvert på litteraturfronten.
Indira Gandhi-parodi? På begynnelsen av filmen insisteres det på at enhver likhet til virkelige personer er tilfeldig. Likevel måtte jeg le da Indu trådte opp på scenen med slagord og tale om egen familie, og om ikke elektoratet verdsatte hennes offer, mens høye pappfigurer av henne selv stod rundtomkring (Indira Gandhi? - "Indira er India"). Uansett viser også filmen noe fantastisk - at Indias filmindustri til de grader har evnen til å sette kritisk søkelys på trekk ved det indiske samfunnet og den indiske politikken, og gjøre narr av det. Når har man sett noe lignende fra USA?
For å trekke frem filmens briljans, og indisk filmindustri generelt, kan jeg sitere litt av omtalen som er å finne på oslokino.no, i sammenligning med en annen film som går for tiden, og får mye omtale; amerikanske "Sex and the city 2".
Raajneeti: "Raajneeti is a story about Indian politics. About Indian democracy. About Indian elections. Above all, it is a story of a few people who control the destiny of millions.".
"Sex and the city 2": "Moroa, moten og vennskapet: "Sex and the City 2" gir deg alt og mer til når Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda tar nok en stor bit av The Big Apple".
Heldigvis har indisk film blitt lettere tilgjengelig. Nå kan man håpe at folk også får opp øynene for annen filmindustri i tillegg.
Om folk skal ta seg en tur på kino i nær fremtid, spesielt om du er politisk interessert, har lyst på en mildt humoristisk filmopplevelse, og en overraskende story anbefaler jeg deg å gi indisk film en sjanse og se "Raajneeti".
Kilder og lenker:
http://www.oslokino.no/incoming/article241268.ece
http://www.iloveindia.com/constitution-of-india/right-to-religion.html
http://shaziasarwar.wordpress.com/2010/02/13/my-name-is-shazia-and-i-am-not-a-terrorist/
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/d2/Ranbir_Kapoor_snapshot_-_Rajneeti.jpg
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10008482
http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=10008448
Etiketter:
India,
Indira Gandhi,
indisk film,
islamofobi,
kino,
politikk,
populisme,
religionsfrihet,
Raajneeti
Abonner på:
Innlegg (Atom)




