Viser innlegg med etiketten islam. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten islam. Vis alle innlegg

torsdag 25. november 2010

Litauisk leksjon i integrering

I integreringsdebatten sammenlignes Norge "alltid" med Vest-Europa og USA. Dette er relevant når vi snakker om muslimske minoriteter, men landene i Øst- og Sentral-Europa kan også tjene som eksempler når vi snakker om minoritetspolitikk generelt. Et av få land i Europa der fremmedfiendtligheten i liten grad er politisert i dag er Litauen. Litauen fikk også ros fra EU-kommisjonen før EU-medlemskap for eksemplarisk behandling av minoriteter. I Litauen er 84% av befolkningen litauere (2009), mens det i Norge er 94,4% nordmenn inkludert samer (2007). Norge er mer homogent enn Litauen, altså.

Litauen var i middelalderen en flerkulturell stormakt. Folk med forskjellig religiøs bakgrunn var ønsket i riket for å skape dynamikk. Mens vest-europeisk elite var intolerant, og herskerens religion definerte undersåttenes tro, var Litauen (senere i union med Polen) liberalt. Selv om de fleste i landet ikke var litauere, men ortodokse slavere (hviterussere og ukrainere i hovedsak), var det lite tegn til misnøye. Toleranse skapte lojalitet til staten blant folk som likevel stod nærmere russere enn litauere i kultur.


Litauen gav alle borgere statsborgerskap etter selvstendigheten fra Sovjetunionen i 1991, i motsetning til Estland og Latvia, der store deler av den (i hovedsak russiske) minoriteten mangler statsborgerskap. Forholdet til Russland og forholdet mellom innbyggerne i staten er i dag mer harmonisk i Litauen enn i Estland og Latvia.

I følge den litauisk-polske gode naboer-traktaten av 1994 var medlemskap i en etnisk gruppe et individuelt valg og skulle ikke være kilde til diskriminering. Innvandrere kan altså bli litauiske. Mange i Norge vil aldri regne en innvandrer som norsk Vi har uttrykket annengenerasjons og tredjegenerasjons innvandrer, som forteller innvandrerne at deres barnebarn også vil være innvandrere uansett hva de gjør, uansett om de blir mer norske i adferd enn de fleste nordmenn kunne drømme om å bli selv.  Ekskluderende nasjonsforståelse fører ikke til lojalitet til staten.

Dette betyr også at vi ikke må akseptere overtramp fra innvandrere som vi ikke aksepterer av våre innfødte. Alle må være lik for loven.

I Litauen er fremmedfiendtligheten langt mindre politisert enn i andre europeiske stater. Har vi noe å lære?

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/foghrasmussen-nato-har-laert-av-krigen-3351673.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10012044
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-ha-nasjonalt-hijabforbud-3358742.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-alene-om-hijabforbud-i-barneskolen-3359242.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10012239
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/muslimer-vil-ha-hijabforbud-3359634.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10020101

lørdag 28. august 2010

Islamkritikk på bosnisk

"På vei" viser hvordan Amar, en festeglad og bekymringsløs mann, forlater flasken til fordel for islam. Ved siden av flasken blir kjæresten satt til side, og forholdet blir sterkt testet. Hun, Luna, jobber som flyvertinne og har en sekulær livsstil. Hun besøker jevnlig sin religiøse bestemor, som viser at det går an å være moderat muslim.

Vi blir presentert for flere former livsstil. Amar mangler først kontroll på livet, men forholdet mellom ham og Luna går likevel bra. Hun har en jobb, men tar seg gjerne en fest. Bestemoren til Luna er en koselig dame som har et forhold til religion, men utmerker seg ikke med noen intens religiøsitet og går verdslig kledt. Etter omvendelsen viser Amar frem bokstavtro islam. Han refser andre bosniere for ikke å forstå islam riktig, og for å ha forlatt den sanne religion. De kan skylde alle ulykker på seg selv. Dette er straff. Mest ekstreme er kanskje Amars nye venner. Men selv her viser filmen frem nyanser. Blant de niqab-kledte kvinnene er det da noen som drister seg til å høre på musikk.

Filmen har generelt sett fått veldig gode anmeldelser. Gjennomsnittet ligger vel kanskje på terningkast fem. VGs anmelder Øystein David Johansen avslutter sin anmeldelse med følgende: "Likevel unngår filmen fordømmende pekefingre, og dét kombinert med et befriende fravær av politisk korrekthet gjør «På vei» til en bemerkelsesverdig tankevekkende filmopplevelse." Jeg er enig med anmeldelere i at regissør Jasmila Žbanić våger å ta debatten, men jeg vil presisere at filmen likevel er nyansert. Vi ser at det går an å være muslim uten å bruke niqab eller andre tildekkende plagg. Vi ser også at det finnes muslimer som vil protestere mot dette. Vi ser at det finnes ulike tolkninger av islam. Vi ser at noen kan oppfattes særs fremmede for en sekulær europeer, og vi ser at tilsynelatende sekulære europeere på en måte kan være muslim.

Filmens tema viser også hvordan historien kan fange en inn. Balkan har lenge vært preget av uro mellom forskjellige grupper. Noen har nok lurt på hva alt dette bråket handler om. I dag ser vi at noen ønsker å utnytte det som finnes av forskjeller og motsetninger i Norge, for å vinne spalteplass og oppmerksomhet. Vi har sett sterke ideologiske motsetninger før (kommunisme og kapitalisme f.eks) - men plutselig har historien ført oss dit at Bosnias situasjon ikke lenger er så irrelevant eller annerledes. Vi ser derfor at "På vei" passer inn i islamdebatten i Norge i 2010, selv om den er fra Bosnia-Hercegovina, og handlingen utspiller seg i Sarajevo. Filmen går på kino i disse dager, og det anbefales å avlegge kinosalen et besøk for å se denne filmen.

http://www.vg.no/film/film.php?id=11336
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10026566

onsdag 25. august 2010

Modernisèr gjerne, Høybråten

Den kjente bekjennelsesparagrafen til Krf kan bli historie. Dette var et av momentene Inger Lise Hansen trakk opp i intervju med Aftenposten ved dette årets begynnelse - et intervju som vakte stor oppstandelse, og da hovedsakelig innad i partiet. Nå ser det ut til at resten av sentralstyret har blitt med på notene. Jeg applauderer dette, men oppfordrer partiet til å gå enda lenger.

Verdier. Krf er, ved siden av å være et "kristent" parti, et verdiparti. Krf har vært mer opptatt av verdier forbundet med kristendom, og kristent livssyn, enn av økonomisk ideologi, selv om man vet hvor de står i økonomiske spørsmål. Dette gjør på mange måter Krf mer spennende enn de forutsigbare økonomi-partiene som man av og til kan ha mistenkt for å tro at paradis kan nås enten ved privatisering eller nasjonalisering, alt etter. Historisk sett har det vært naturlig at et slikt verdiorientert parti har vært utpreget kristent, men det er nye tider, og de byr på en del konkrete fakta.

For det første deler oppriktig kristne en del verdier med andre oppriktig religiøse, og disse religiøse har omsider kommet til det ganske land. Noen bringer med seg sin religion og tradisjon utenfra, noen vokser opp med denne troen i landet, og andre finner sannhet og mening i en religion og bestemmer seg for å konvertere til denne. Mange av disse tror kanskje ikke på skattefritaksparadis eller at privatisering er det verste som kan hende, men de deler kanskje Krfs syn på alkohol, bistand, kontantstøtte og miljø. Disse potensielle velgerne mangler i dag et parti å stemme på fordi Krf er stengt, og de andre ikke markerer seg på verdisakene Krf fronter.

For det andre har sekulariseringen kommet langt, og dersom Krf har lyst til å være et kristent folkeparti, må det være tilgjengelig for større deler av folket enn en ørliten minoritet som er minkende (ganske konservativt kristne). Det betyr ikke at alle partiene bør henvende seg til folket generelt sett, det er Frp og Arbeiderpartiet allerede travelt opptatt med, men Krf bør fange opp de verdibevisste, og tillate en viss grad av sprikende meninger innad i partiet. Det finnes mange verdibevisste mennesker i dette landet, men ikke mange store mektige verdigrupper som man eksklusivt kan vende seg til i 2010.

Videre reformer. Dersom partiet skal våge å miste velgere for å få nye, som Inger Lise Hansen vil, er det viktig at det tar skrittet fullt ut. Dersom man skal tjene på reformer er det viktig at de trekker flere nye enn det er gamle som faller av. Dersom bekjennelsesparagrafen virker sterkt støtende på dypt troende velgere, og mange av disse faller bort, er det da viktig at nye velgere fanges opp så raskt som mulig. Dette vil ikke kunne gjøres dersom partiet befinner seg i en mellomstilling. Krf er for eksempel mindre attraktivt for verdibevisste muslimer, dersom ikke partiet står for et nyansert syn på Israelsproblematikken. Krf bør også droppe motstanden mot homofile ekteskap. Det vil bli vanskelig for partiet å få reversert den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, og moderne velgere (overraskende mange er positiv til homofiles rett til å gifte seg) gremmer seg nok heller over Krfs ønske om å fjerne den. Det avskrekker mange fra å stemme på partiet. Dessuten tror jeg mange kristne er enig med meg i de positive effektene ekteskapet som ramme kan ha på et parforhold, og å frata noen muligheten til dèt, er å frata noen muligheten til å ha gode rammer om kjærlighetslivet. Dèt er ikke den beste måten å fronte moral på.

Jeg er stadig vekk mer positiv til Krf. Stå på, Inger Lise, så stemmer en tidligere Venstre-velger på Krf.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018017

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/hoeybraaten-aapner-for-aa-fjerne-kristenkravet-3274352.html¨
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frykter-splittelse-av-krf-3274431.html
http://www.vl.no/samfunn/article92964.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/imam-vurderer-krfmedlemskap-3275287.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/tror-kristne-vil-bryte-med-krf-3275395.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/hoeybraaten-oensker-imam-velkommen-i-krf-3276129.html

tirsdag 20. juli 2010

Et ironisk innlegg om de undertrykte

Hun ser sin mor gå i jeans. Tøffe jeans, sier moren. Hun brukte over tusen kroner på dem. Hva syns datteren? Datteren har lært at man bør være høflig. Egentlig ser hun ikke så veldig stor forskjell på disse jeansene fra de forrige som moren kjøpte, eller fra dem hun selv har på seg. Kanskje er de en anelse mørkere?

Moren smiler enda bredere. Se her, jeg kjøpte noe til deg også. Jaha? Datteren undrer seg, og moren tar opp et nytt par jeans fra handleposen. Gave! Datteren må prøve. Det gjør hun. Se, var det ikke pent? Joda. Moren legger jeansene i det ganske fulle klesskapet til datteren.

Datteren går på skolen. De andre har jeans, de også. Noen har andre bukser, ja, noen har lyse sommerbukser, èn jente går i shorts - nei to - den andre har dongerishorts. Slik skal det være.

Yasmina har også på seg dongeriklær, men også en grønn hijab med pene mønstre. Datteren synes det er stilig. Yasmina skiller seg ut. Det er noen andre jenter med hijab i klassen over, men de går kun med hvite hijaber. Det er ikke så spennende, synes Datteren. Datteren har lyst til å spørre Yasmina hvor hun kjøper hijaber hen, og hva foreldrene synes om at hun går i dongeriklær. Hjemme har hun hørt at innvandrere er undertrykket og at jenter ikke har noe de skal si. Hun vil ikke fornærme Yasmina, men våger seg likevel en dag på å spørre om det hun lurer på. Yasmina forteller at hun og moren var på butikk sammen og så på både klær og hijab. Det gjør ikke noe at hun går i dongeri. Også moren har noen dongeriklær. Hijab? Nei, hun har ikke tenkt så mye over det. Moren, søstrene og de andre kvinnelige slektningene bruker også hijab, så hvorfor ikke hun? Om hun er tvunget? Yasmina trekker på skuldrene. Tvunget? Hun bare bruker det, akkurat som med dongeriklærne.

Datteren spør moren om hun kan kjøpe seg en grønn hijab. Moren blir forskrekket, sjokkert. De er da ikke muslimer! Dette er Norge, ikke Saudi-Arabia, sier hun. Datteren sier hun ikke trenger bruke den hver dag, bare av og til. Faren blander seg inn i diskusjonen. Hva er det det står i? Datteren vil bruke hijab. Faren forteller det samme som moren, at dette er Norge. Ferdig med det. Man lever tross alt i et samfunn.

Ja, man lever i et samfunn. Samfunnet ivaretar som regel visse normer, også klesnormer. Noen av disse er motebaserte, andre er tradisjonelle. Når mange i et samfunn kler seg på en viss måte vil gjerne andre kle seg likt uten nødvendigvis å reflektere så mye over det. Betyr det at man er undertrykt? Er det mulig for alle og enhver å ha en helt unik klesstil? Finnes det noen klesstil som er akulturell, som er nøytral? Og i så fall - hva skulle tilsi at nettopp denne klesstilen er den aktuelle nå i 2010? Normer vil alltid eksistere, men når man vil innføre konkrete lover ,i et samfunn som baserer seg på lov og rett, som forbyr eller påbyr klær, er man inne på noe man ikke bør være inne på: totalitær tenkning: tvangsuniformering av samfunnet. Det er ikke gitt i denne historien at det er Yasmina som må reddes.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10002195
http://www.vl.no/verden/article61413.zrm

lørdag 10. juli 2010

Interreligiøst verdiparti

Religiøse møter mange utfordringer i dagens sekulariserte Norge - et Norge som beveger seg i en skremmende retning sett fra mange religiøses synspunkt.

Statskirken må gang på gang forsvare seg mot politikere som vil blande seg inn i dens interne saker. Muslimer må forsvare alt fra fundamentale læresetninger til hijab, og har blitt offer for populistiske politikeres urettferdige retorikk. Moral har blitt tabu. Religiøst funderte argumenter blir utestengt fra den politiske hovedarenaen. Mens det i mange saker ville vært på sin plass å søke religiøses meninger i et habilt demokrati, blir religiøse heller usynliggjort. Hva mener egentlig den islamske kurdiske foreningen i Drammen om krigen i Afghanistan? Eller hva synes medlemmer av Karma Tashi Ling buddhistsamfunn om heroinassistert behandling av narkotika-avhengige?

I dagens norske politiske virkelighet er det vanskelig å få oppmerksomhet om en ikke tilhører et politisk parti. Religiøse har mye til felles, og mye å kjempe for. Egne kristne partier, muslimske partier, buddhistiske partier eller bahá'íiske partier vil bli for små og vil ikke ha nok å rekruttere fra. Derfor vil det være hensiktsmessig å danne et interreligiøst verdiparti som kan kjempe for religionsfriheten, for fredelig sameksistens mellom religioner, for mer bevissthet rundt religion - OG ikke minst: samfunnsansvar i politikken, som det finnes basis for i alle store religioner.

Et slikt parti, som ønsker å representere og bestå av mennesker med bevisste verdisyn, og med et minstemål av fellestrekk, vil kunne bli et pragmatisk parti med stor samarbeidsmulighet med andre. Samtidig fyller det et tomrom som må fylles. Det nye, flerkulturelle Norge har stemmer som enda ikke har latt seg høre, og mange av disse er i stor grad religiøse. Vi trenger både et sted å ytre oss, og ikke minst trenger vi et sted der folk med ulike livssyn kan samles og kjempe for det vi har felles, for det er mye.

Folk som er interesserte i denne ideen og vil diskutere den kan melde seg inn i Facebook-gruppen Interreligiøst verdiparti.


http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10003394
http://www.vl.no/kultur/article61015.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/hoeyre-og-frp-reagerer-paa-terrorlekkasjer-3247221.html

onsdag 9. juni 2010

... men innvandring er da ønskelig!

Per Willy Amundsen (FrP) mener "vi skal sette bremsene på for fullt" for innvandring. Jeg mener at regjeringen i dag fører en altfor restriktiv innvandringspolitikk. Vi trenger innvandring, og ethvert forsøk på å få til lite innvandring er uansvarlig politikk.

Høyrepopulisme og muslimer. FrP har lenge forsøkt å tegne et fullstendig ikke-reelt skremselsbilde av innvandringen, i tråd med høyrepopulistiske partier i resten av Europa. Når det kommer til muslimer, kan vi for eksempel dra helt til India, og se på BJPs suksess med å mobilisere mot muslimer. Det sære både i det norske, europeiske og indiske tilfellet, er at de innvandringsnegative baserer seg på en "utenlandsk" eller internasjonal ideologi. Høyrepopulismen er verken et norsk, vest-europeisk eller rent europeisk fenomen. I Indias tilfelle kan det ganske lett påvises at brodden mot muslimer, skyldes den såkalte tonasjonsteorien, plantet av britene for å splitte den indiske selvstendighetsbevegelsen. Tonasjonsteorien baserte seg på at muslimer og hinduer var to vidt forskjellige nasjoner, selv om de hadde levd side om side i flere hundre år. "Nordmenn" (i variantene kristne og sekulære - unge, gamle, som spiser fiskeboller, pizza og tikka masala, hører på Britney Spears og Mozart) og muslimer er like lite to forskjellige nasjoner, som hinduer og muslimer. Og forresten er det altfor sannsynlig at alle sammen har hørt den samme popmusikken på den samme radiokanalen uansett.

Innvandring er nødvendig. Norge har en aldrende befolkning. De unge studerer litteraturhistorie, og nyromantikkens intrikate finesser, de studerer farsi og kantonesisk, og er travelt opptatt for øyeblikket. Derfor har de verken tenkt til å ta vare på verken bestemor eller oldemor under eget tak, eller for egen regning. Heller ikke har de tenkt til å tjene penger på det, for de vil mye heller tjene stort etter et legestudium i Polen eller kose seg med å undervise i litteraturhistorie, eventuelt ikke gjøre noe som helst. Dessuten blir de eldres rekker stadig tettere i forhold til de unges. Hva skal vi gjøre med det? Skal vi tvinge dagens unge til å bli sykepleiere og lignende (som forresten er dårlig betalt), og til å formere seg fort så de kan bli mange nok? Skal staten stimulere til barnevekst? Eller skal man tillate nye, unge (innvandrere er som regel det) og friske mennesker som ønsker arbeid, å komme til landet? Det kan være din pleie det er snakk om.

Nye impulser. Innvandringen bringer mange nye kulturtrekk og ideer. Mest omtalt og omstridt er selvfølgelig islam, og kulturelle ytringer forbundet med religionen. Visse trekk provoserer mer enn andre, og ofte er det rent ytre trekk som skaper debatt, som hijab og burka. Dette kunne lett ført til en vitaliserende debatt rundt de kulturelle ytringer som klær står for. Det ropes opp om kvinneundertrykkelse i tilfellet hijab, om å dytte religion og verdisett på barn. Men er det ingen verdier som ligger bak bukser, skjørt, kjoler, caps, luer, skjerf, og fargevalget på disse? Er det undertrykkelse når foreldre nekter guttebarna sine å farge håret rosa og gå i prinsessekjole? Burde de nektes dette? Eller er det kun når noe kan linkes til religion at det blir provoserende? Hvor ensidig er ikke dette?

I tillegg til å utfordre mosegrodde tankesett bringer innvandringen oss også mer tydelige og klare kulturelle produkter, som for eksempel ny mat, gjerne sunn og velsmakende. Slik pizzaen i sin tid toget inn, toger nå tandoorien inn. Dette skyldes nok ikke kun innvandringen, den skyldes også at folk reiser mer og at enkelte land for alvor har trådt inn på verdensscenen. USA, Storbritannia og Vest-Europa er ikke lenger de eneste ledende land i verden. Innvandringen kan hjelpe Vesten til å forstå verdens nye supermakter, og fremtidens velfungerende land. De bringer verdifull språkkompetanse og kulturforståelse, som andre kan tjene på i fremtiden. Flere kulturgrupper, religioner og levesett trigger nyskapning og innovasjon. Det er i stor grad dette som gjorde USA til 1900-tallets mektigste land. Det er dette som har ført til Indias rike idètradisjon og filosofi. Det er dette som har ført til at verden går videre. Sovjetunionen gjorde et forsøk på ensretting. Vi vet hvordan dèt gikk.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10001421
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10002053
http://www.vl.no/kristenliv/article60232.zrm

OPPDATERING, 24. juni: Vi ser at innvandringsandelen stadig øker i deler av Oslo. Det er en del problemer forbundet med dette, det er sikkert og visst. Det kan dere lese om overalt ellers. Noe jeg synes er særdeles positivt er imidlertid at vi ser at ungdom i bydeler som Grorud og Alna drikker langt mindre alkohol enn vestkantungdom. Dette kunne man lese i "Aften" i går, 23. juni. Det lavere alkoholinntaket i en del bydeler på østkanten kan antagelig tilskrives islam, samt at blant en del innvandrergrupper står familien sterkere. En tilbringer mer tid med familie, og foreldre har derfor mer kontroll på barna sine. Dette er positivt, da mesteparten av voldskriminalitet, ihvertfall blant etniske nordmenn, begås i beruset tilstand. Så nettopp en full mann på Frogner banke løs på en fremmed bil i vill fyll, med egne øyne. Er ikke dette et problem?

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10003394

fredag 21. mai 2010

Gjør det som må gjøres - det viktigste er faktisk lykken

Jeg tror nordmenn flest er kjent med at kristendommen mener Jesus døde på korset for menneskene. Dette kan sammenlignes med at buddhismen sier at Buddha fant frem til sannheten, veien til lykke for oss. Verken Jesus eller Buddha fritok oss imidlertid fra moralsk ansvar. Vi må prøve å gjøre det gode. Kristendommen og buddhismen er overraskende enige i hva som er rett og galt. Jeg mener dette styrker begges posisjon. Jeg er definitivt forankret i theravadabuddhismens lære, men jeg mener at de fleste religiøse kan jobbe for en bedre verden, at kristne, buddhister og muslimer kan stå sammen om å skape et bedre samfunn. Det gleder meg derfor stort at interreligiøse dialogfora blomster, og at det ser ut til at flere innenfor forskjellige religioner ser det man har til felles.

Jeg har følt meg stresset i det siste, og bekymret, siden jeg har eksamener snart, og jeg er redd for ikke å få toppkarakterer i alle fag. Jeg synes alltid det er vanskelig å motivere meg til å repetere stoff jeg har lest før, når jeg er ferdig med pensum, og skjemmes nesten over min manglende selvdisiplin når jeg nærmer meg eksamen. I løpet av året er jeg flink, men når eksamen nærmer seg blir jeg lammet av passivitet. Men, mens jeg satt på balkongen og leste i "Buddhas budskap" for noen minutter siden, kom jeg til å stille spørsmål ved min egen prioritering. Så tåpelig at jeg er SÅ opptatt av karakterene, og at jeg har dårlig samvittighet for å ha kommet tregt i gang med lesningen når jeg har vondt i hodet. Hvorfor? Fordi det vi alle ser etter og ønsker oss er lykke. Vi ønsker å være glade, vi ønsker at ting skal være bra. Selvfølgelig vil noen dører lukke seg om jeg får et dårlig resultat, men et par timers forskjell i lesning kommer ikke til å rokke ved verdensordenen. Min egen holdning og følelser knyttet til lesningen i dag vil ikke akkurat føre til lykke for verken meg eller andre.

Buddha viste veien til lykke, og i theravadabuddhismens skrifter står det skrevet om hva som er godt og ondt. Det er gode argumenter for Læren, og filosofien er logisk oppbygd og fundert. Det viktigste er allerede gjort. Sannheten rokker ingenting ved. Verden er som den er. Menneskene forblir stort sett de samme om politikerne vedtar privatisering eller nasjonalisering, verden forandrer ikke sin dyptliggende struktur. Verden er underlagt fødsel og død, forandring, uvarighet. Slik er det. Selv fjell forvitrer. Uansett hva vi gjør består sannheten under alt grums og støv. Den er der. Buddha fant den og har beskrevet den. Det er gjort. Det er funnet. Det største verket er fullført.

Men hva hviler da på oss? Jo, å gjøre vårt beste til å se ting som de er, til å leve riktig. Det er mye galt i verden, og derfor bør vi faktisk også prøve å spre budskapet.

Egentlig er det ganske selvfølgelig: vi har det bedre om det onde forblir ugjort, og om det gode gjøres. En ordentlig forestilling om hva som er rett og galt og hvorfor er en forutsetning for at det rette blir gjort. De færreste ønsker å bli rammet av drap, løgn, tyveri, voldtekt eller annen vold. De fleste ønsker å bli behandlet med respekt. Om alle forstår dette, blir ting bedre. Dette gjelder også politikerne. Om man tror det viktigste her i verden er om noe er i statlig eller privat eie, er det klart at prioriteringene ikke er på plass, og at man kan slippe unna med for eksempel å returnere folk på flukt til farlige områder der deres liv er i fare. Om man tror det viktigste her i verden er om noe er i statlig eller privat eie, er det sannelig ikke rart at det ikke går bra. Jeg sier ikke at det ikke gjør noen forskjell, men ingenting kan legitimere umoral.

Vi er sosiale vesener, og derfor HAR det noe å si at ting ikke er som de burde. En annens ugjerning rammer lett oss selv. Jeg blir også lei meg når jeg ser at det blir begått urett. Vi må derfor våge å snakke om rett og galt, om moral. Vi kan skape en bedre verden, om vi våger engasjere oss, og sprer budskapet. Også kristne og muslimer må våge å spre sitt budskap. Strengt tatt alle burde engasjere seg for å bygge en bedre verden, men det gjør man ikke ved å begå, eller oppfordre til, ugjerninger som alle store tankesett er enige om er gale.

"Gå ut, munker! Vis medfølelse med verden og gå ut på vandring til glede og nytte for mange mennesker, til glede, nytte og hjelp for guder og mennesker. Dit hvor èn går, skal ikke to andre gå. Gi undervisning i denne læren som er god på begynnelsen, god på midten og god på slutten, og forklar både hovedinnholdet og alle de små detaljene! Forklar hvordan vi kan leve det rene og opphøyde liv! Det finnes noen som bare har litt støv på øynene, men som kommer til å gå til grunne om de ikke får høre læren. Noen kommer til å forstå læren!" - Sitat hentet fra "Buddhas budskap", 26: Gå ut, munker!, utgitt på Buddhistforbundets forlag.

Det viktigste er faktisk lykken og friheten.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10006976
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10007022
http://www.vl.no/verden/article22963.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article22971.zrm

lørdag 24. april 2010

Ja til religion, rett og slett

Det ser heldigvis ikke ut til å bli noe burka- eller niqab-forbud i Norge i den nære fremtid.

NTB skriver (sitatet har jeg hentet fra vg.no): "Justisdepartementet har konkludert med at et forbud sannsynligvis vil være i strid med artikkel 9 om religionsfrihet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen."

Særdeles gledelig å høre. Religion, og da spesielt islam, ser tidvis ut til å være manges skyteskive nummer en. Det er synd at religiøse hele tiden må argumentere ut fra en defensiv posisjon. I større grad burde religion og diverse trossamfunn trekkes frem som kritikere av makten. Religiøse burde i større grad engasjere seg, og kanskje også samarbeide mot en del truende krefter i samfunnet, istedet for å måtte forsvare klesplagg som burka og niqab. Partipolitikerne i Norge har krigshandlinger i Afghanistan å forsvare. Det sier litt om proposjonene.

Jeg opplever at religiøse stadig vekk blir hysjet ut av den politiske arenaen. En del folk, som gjerne kaller seg tilhengere av liberale verdier, angriper gjerne muslimer med anklagelser om at de ikke støtter opp om demokrati og visse vestlige verdier. Underforstått: i demokratiet er det ikke tillatt å kritisere visse ting. Visse ting skal være ukrenkelige.

Vi må våge å ta debatten om ikke en del "moderne" verdier, frontet av liberale, kulturradikale og sosialister, egentlig er skadelige.

"En skal ikke moralisere. En skal ikke pådytte folk religion." I kristendom, islam og buddhisme står en ikke alene, men en har også ansvar for sine medmennesker. Dette ansvaret er det mange skjulte, nyetablerte, hindringer for å ta. Grunnen er at en ikke skal tvinge noe på andre, ifølge et liberalt syn. Merkelig nok er det greit å tvinge folk til å betale skatt, men det er ikke greit å forby beviselig skadelige stoffer. Kanskje høres dette ut som en urimelig sammenligning - og kanskje er nettopp dèt bevis nok på hvor godt en viss praksis og et visst tankesett har festet seg.

Man er ikke lenger selvforsynte bønder. En er derfor avhengig av at maskineriet en lever i - samfunnet - fungerer. Derfor må man ta ansvar for hverandre. En kan ikke la folk bukke under, og si de kan takke seg selv. En kan heller ikke gi folk ansvar (tillate beviselig skadelige stoffer) for å ta et valg mellom skade eller ikke. Samtidig må man respektere forskjeller, og jeg er glad for at burka - som virkelig må kunne sies å være et fremmedelement i forhold til etablert kultur - fortsatt får være tillatt.

På vl.no (Vårt Land), i en artikkel av Johannes Morken, kan man lese at "Nick Clegg må svare for ateismen sin". Selv om Nick Clegg, leder for liberaldemokratene i Storbritannia, ikke er religiøs, siteres han på følgende: "Vi er stolte av å støtte kampanjar organiserte av kristne grupper. Det er ingen tvil om at dette vil gjere landet vårt meir rettferdig." Jeg synes det er fantastisk at en ikke-religiøs gir religiøse honnør for den innsatsen de gjør, og har gjort. En god del såkalt europeiske verdier, som politisk (ofte religionskritiske) engasjerte mennesker gjerne er stolte over, kommer faktisk fra den felles kristen-jødisk-muslimske arv.

Jeg synes også andre sekulære politikere kunne gi honnør til religiøse mennesker. Jeg håper også at religiøse og verdibevisste i Norge etterhvert kan slå gjennom, og komme på offensiven, spesielt muslimer, som har en god del positivt å bidra med. Folk er redde for islamisering. Men kanskje har islam også noe å lære folk? Koranen har en god del å si om rent mye, og jeg antar derfor at muslimer kunne ha veldig mye interessant å komme med som en motvekt til dagens partipolitikere. Hvorfor skal det være en skam å ha verdier, og hvorfor skulle man ikke kunne ta dem med seg inn på den politiske arenaen? Skal man bukke under for det liberale konsensus om at religiøse verdier ikke skal påtvinges andre (som om ikke den liberale ideologi, sosialdemokrati, sosialisme og kapitalisme alt i alt gjerne hører sammen med visse verdier, og tidvis kunne vært klassifisert som livssyn)?

Jeg respekterer andres rett til å mene forskjellig, men jeg synes også jeg skal ha rett til, med grunnlag i mitt buddhistiske livssyn, å protestere mot det jeg ser som skadelig i samfunnet. Jeg vil gjerne kunne uttale meg mot krig, mot storstilt norsk våpeneksport, og mot en liberal alkohol- og narkotika-politikk. Jeg ser gjerne at muslimer og kristne gjør det samme.


http://www.vl.no/verden/article22073.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004144
http://www.vl.no/samfunn/article22971.zrm
http://www.vl.no/samfunn/solheim-religion-kan-hemme-utvikling/

lørdag 17. april 2010

Eksplodert verdimeny

Det har - behagelig nok - vært lite innvandringsdebatt den siste måneden. Hvor store krav bør en stille til innvandrere? Det kan ofte se ut til at mange ønsker total assimilering, selv om det er uklart hvilken kultur innvandrerne skal lære seg. Mangfoldet i Norge er såpass stort fra før, at det er vanskelig å se tydelig hvilken uniform en skal kle seg i.

Verdimenyen i Norge har eksplodert. En finner så mange livssyn, og så mange meninger om så utrolig mye, at det kan virke nødvendig med en systematisering, om ikke annet så ihvertfall en pris-setting. Der det tidligere rådde enighet, da folk delte verdier, og kunne kritisere hverandre for brudd på moralen er det nå et uhåndterlig, vilt, men likevel ganske utydelig kaos. Mange ser ut til å ville klamre seg til dette kaoset, mens de peker på at innvandrerne må integreres, uten bestandig å redegjøre nærmere for hva de legger i dette.

Sett i forhold til dette virker mange innvandrerkulturer mer klare og faste (fordi en gjerne ser dem utenfra, og fordi det ofte i enkelte grupper finnes klare trekk som er delt av store deler av dem som kan regnes som del av gruppen). En kan peke på dem, systematisere og lage stereotypier. En har stikkord en kan knytte enkelte opp til, spesielt ord som islam, religion, hijab og så videre. Derfor er det enkelt å gå til angrep på det.

Men kanskje er det noe man kan lære. En del av innvandrerne kommer fra mer kollektivistiske kulturer, der familie og tradisjon fortsatt er verdier. I Norge har det (ifølge Hanne Nabintu Herland, men det kommer også klart frem om en leser historie) har det i den siste tiden foregått en rask nedbygging av tidligere tradisjoner og verdier. Denne nedbyggingen har ikke funnet sted i like stor grad i alle deler av verden. Kanskje er det bra. Respekten for familien, troen på en religion, troen på at noe er rett og noe er galt, et klart skille mellom halal og haram for mange muslimer, fører kanskje til en stabilitet og trygghet som man i det individualistiske Vesten har kastet på båten. Kanskje er det her en sammenheng mellom dette og høye selvmordstall i Vesten?

Kanskje fremstår en del innvandrerkulturer som skremmende på enkelte fordi de har noen kollektivistiske trekk, som man selv mangler? Islam som samlende faktor virker kanskje skremmende på mange, fordi en utenfor mangler en tilsvarende samlende faktor, i et normoppløst samfunn.

På Venstres landsmøte fremmet Abid Q. Raja forslag om at det må stilles krav til innvilgelse av norske statsborgerskap til innvandrere. Det gikk på at innvandrere må «utvise kunnskaper om det norske språket, anerkjenne demokratiske verdier og vise forbindelse til det norske samfunnet». Jeg er selvfølgelig sterkt uenig. Man kan ikke stille krav til nykommere som en ikke juridisk krever at etnisk norske foreldre skal betone i oppdragelse av egne barn, og videre opprettholdelse av verdiene. Man bør strengt tatt ikke behøve annet enn å følge landets lover, og kunne orientere seg i disse. Norsk språk burde kanskje være et krav å kjenne til, siden det er verktøyet en bruker for å orientere seg i dagliglivet, men noen verdikrav, synes jeg ikke man skal stille. Stiller man disse kravene til innvandrere, kan man stille det samme kravet til enkelte (antidemokratiske) politiske grupperinger i Norge. Hvor skal man sende dem?

Jeg synes at alle verdibevisste burde kunne fronte sine verdier. Det råder ikke noe felles konsensus likevel. Kanskje burde en også være mer åpne for å lytte til mennesker som har helt klare og faste verdier og sterke holdninger. Det har faktisk en god del av innvandrerne.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/venstretrine-har-en-plan-3185854.html
http://www.vl.no/samfunn/article21837.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10000982

onsdag 31. mars 2010

Alle skjelver for voldsbruk

Følgende overskrift kan man lese ihvertfall på nettavisene/sidene til Vårt land, TV2 og VG: "Muslimsk predikant forsvarer vold mot kvinner og barn".

Dette ble visstnok uttalt under en fredskonferanse.

Jeg er overbevist om at man ved å tillate seg selv å slå, tillater seg selv å utvikle seg i stadig dårligere retning. Det man gjør blir gradvis en vane. Det er dessuten ikke mange som vil glede seg over å bli slått - og da spesielt ikke av sine foreldre eller ektefeller. Det vil kanskje heller oppleves som et svik fra en person man venter skal vise omtanke og kjærlighet.

"En muslimsk mann har ikke rett til å slå sin kone i sinne eller for å skade. Men man kan gjøre det hvis man gjør det i kjærlighet, ut fra omtanke", sa han (som forøvrig heter Hussain Yee).

Men kan man slå i kjærlighet, ut fra omtanke - egentlig?

"Alle skjelver for voldsbruk,
alle er redd for å dø.
Sett deg derfor i en annens sted
og la være å slå eller drepe".
- Dhammapada (en av theravadabuddhismens viktigste tekster) vers 129

Jeg vil imidlertid advare mot generalisering av islam, som er en religion med mange fine verdier, på grunnlag av enkeltpersoners tolkninger og holdninger.

______________________________________________________
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=595364
http://www.vl.no/samfunn/article5049446.ece
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=585852
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/muslimsk-predikant-forsvarer-vold-mot-kvinner-og-barn-3173535.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=585906
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/mann-knivstukket-flere-ganger-paa-karl-johan-3174461.html

lørdag 27. mars 2010

Verdikrisen: Når høflighet går på bekostning av ærlighet

Ærlighet, åpenhet og sannferdighet står sterkt i de store religionene. Likevel ser det ut til å være bemerkelsesverdig akseptabelt å lyve i dagens Norge. Ærlighet snakkes det lite om, og kommer som regel i andre rekke når man skal prioritere verdier og viktigere egenskaper, selv om det kanskje ikke direkte er uttalt.

Mange bekymrer seg over at Norge, og Vesten, har blitt et multikulturelt samfunn. Vi har ikke lenger alle de samme verdiene. Det er ikke lenger lett å vite hva den andre mener, så det er behagelig å unngå konfrontasjon. Jeg mener at den fremdyrkede individualismen og kjærligheten til en ukrenkelig privatsfære gjør det lettere å hoppe bukk over moralske problemer. Det er de andres problem, eller kun mitt eget. Man tør ikke angripe det en ser som feil ved andre, fordi en føler en ikke har rett til det. Det er deres privatsak. I mer kollektivistiske samfunn er man flinkere til å påpeke feil, og slik rettleder man menneskene rundt seg. Her lar man folk seile sin egen sjø.

Kanskje har dette problemet - frykten for konfrontasjon - blitt ytterligere eskalert ved at det rett og slett er mindre enighet i befolkningen. Man er mindre homogene. I dette ligger det et fantastisk potensiale. Man burde søke debatt og konfrontasjon, fordi man her har en større mulighet enn noensinne for sammen å legge ut på jakt etter hva som virkelig er korrekt. Om man er trygg på seg selv og sitt eget ståsted burde en ikke være redd for konfrontasjon.

Åpenheten står svakt. Hanne Nabintu Herland påpeker for eksempel i boken "Alarm! Tanker om en kultur i krise" hvordan enkelte hardt har arbeidet for å presse religionen ut av det offentlige rom og til privatsfæren. Religion skal ikke ha makt. Spesielt frykter folk grensesetting.

Denne holdningen til kristendommen har vært synlig lenge. I det siste er det i hovedsak islam som har båret byrden. Mange ser ut til å mene at muslimske verdier må holdes unna politikken spesielt, og det offentlige rom generelt. Islam oppfattes kanskje som særdeles farlig siden flertallet av dem som er registrert muslimer ikke ser ut til å begrense sin tro til "jeg tror det er noe der, men jeg vet ikke hva". Til og med bruker en del muslimer synlige effekter som tydelig viser at de står for noe. Mange som kommenterer på nettaviser og lignende ser ut til å mene at en del av det å være integrert er å ikke bruke islam politisk. Dette er en udemokratisk og naiv holdning. Å tro at man kan drive politikk uten å være påvirket av sin bakgrunn og personlige historie er besynderlig ureflektert. En blir ikke Høyre-politiker eller SV-er uten en forhistorie, der ens liv, omgivelser, kunnskaper og bakgrunn har ført en i den retningen. Om islam, kristendom, buddhisme eller for den saks skyld humanisme (som ser ut til å være langt mer akseptert)  har ført en dit, skal en da stemple politikken som unorsk, irrasjonell eller fanatisk?

Noe en del innvandrere påpeker ved nordmenn er at nordmenn stiller få spørsmål. Man er redd for å vite for mye om andre og deres synspunkter. Man er redd for å få en dom for sitt eget levesett, eller for å føle motstand mot den andre. Alt skal være privat. Jeg synes dette er skremmende.

På nettsiden manfoldigeminner.no kan man lese historiene til flere nykommere til Norge. Flere påpeker folks kulde, men også mangelen på reelle samtaler og åpenhet. F.eks. sier Tanya fra Moskva følgende: "Vi går på besøk, og av og til er jeg så irritert, når jeg kommer til familien, og vi snakker bare om været! Hvorfor? Min mann sier at det ikke er vanlig at man snakker bare om problemer. Men hvorfor? Det er familie! Du kan være åpen og ærlig. Og det er bare de som kan hjelpe deg. Men det skjer ikke i Norge. Jeg tror det er et samfunnsproblem her egentlig! Man må jo støtte folk. Det er vanskelig å bli alene! Det finnes masse psykiske problemer fordi folk er ensomme."

I Litauen ble jeg til tider irritert over spørsmål ved hva jeg gjorde, påpekninger av at sånn og sånn var ikke bra, og hva kunne man gjøre for å forbedre seg på det og det. Jeg syntes dette var frekt. Men etterhvert skjønte jeg at dette var ærlighet. Spesielt når man kommer til en ny kultur er dette en fordel. Den berømmelige integreringen vil gå raskere. Det er ikke nødvendigvis slik at det bestående er best. Man snakker ofte om hvor positivt det er med nye impulser. Skal man ha nytte av dem må man våge å høre etter, og å diskutere det man ikke er enig i. Ikke minst må man akseptere at det man alltid selv har gjort blir satt spørsmålstegn ved. Det er for enkelt å si at folk skal flytte tilbake dit de kom fra. F.eks. mange muslimers motstand mot alkohol. Dette må de akseptere eller flytte til Saudi-Arabia, kan man høre folk si, eller lignende. Kan man ikke først høre på kritikken og finne ut hvorfor de ikke drikker alkohol? Kanskje har de rett? Og før man stempler en kvinne med hijab som undertrykket - hør etter på hva hun har å si, kanskje kan vi lære av henne.

Et særdeles godt menneske jeg kjenner har hatt enorm betydning for hvordan jeg har blitt som person. Det er fordi hun har sagt fra når noe har vært dårlig, og det kunne forbedres. Ikke minst har hun gitt storslagen skryt når noe er oppnådd. Slikt skal man helst ikke gjøre så mye av i Norge, ser mange ut til å mene. Spesielt det første. Påpeke at folk gjør noe galt, det skal man ikke. Det er noe av det verste en kan gjøre, og å bli bedt om å strekke seg etter et mål er det mest smertefulle man kan høre. Dette er noe som i større grad ser ut til å kjennetegne Norge og nordmenn enn mange andre kulturer. Dette er et problem fordi det fører til stagnasjon i det enkelte menneskes utvikling, og istedet for å si fra om ting vi opplever som ubehagelige ved andre skal vi stilltiende finne oss i det og late som om vi synes det er greit. Moralisering må unngås for enhver pris, ser det ut til at enkelte mener (igjen: det kommer frem mye rart på kommentarer til nett-artikler).

Utrolig mange er enslige her i landet. Dette er også noe Hanne Nabintu Herland tar opp i sin bok "Alarm! Tanker om en kultur i krise". Hun mener det har sammenheng med at kulturen og enkelte dyrker frem utroskap og at den seksuelle frigjøringen har ført til at man skal ha seg her og der. Dette gjør at folk ikke tør stole på en partner og så heller lar være. Forskning har påpekt en sammenheng mellom stress og ensomhet. Det er rett og slett ikke sunt.

Når store deler av fritiden brukes for seg selv, blir en vant til å gjøre ting i den private sfæren, og en er usikker på hva som er akseptabelt blant andre. Dette fører til et skille i folks mentalitet: det som er mitt og kanskje farlig og som må holdes hemmelig, og det man kan ta med seg ut i det offentlige livet, hvilket igjen leder til at man ikke tør stole på andre som kanskje har den samme delingen (dette var egne tanker).

Derfor spør man ikke så mye. En vil ikke vite, og er redd for at den andre ikke vil ha spørsmål. Det er bedre å glatte over. Når man er mye for seg selv utvikler man også interesser og synspunkter som ikke er styrt av "kollektivet". Et individ blir skapt. Dette er på mange måter positivt, men ikke om en ikke skal kunne ta individualiteten med seg ut og vise den frem for offentligheten. Går en ut, går en i bokseringen, og den sterkeste - eller i denne sammenhengen, om det leder til en saklig konfrontasjon, stilltiende aksept eller konstruktiv debatt; den beste - vinner.

Mangfoldet må bli synlig! Slik kan man kanskje finne frem til hva man har til felles, og slik gjenvinne trygghet på seg selv og samfunnet man er i. Kanskje forsvinner noe på veien, kanskje må man endre noen oppfatninger. Det er ikke en behagelig ting, det vet man - men resultatet kan være nyttig og kjekt å ha med seg.

Vi er mer enige enn mange tror. Nettopp dette med sannheten er et eksempel på det.

Bud nummer åtte av kristendommens ti bud sier: Du skal ikke tale usant om din neste.
I Koranen, surah 40:28 står det: "Truly Allah guides not one who transgresses and lies." (Islam åpner imidlertid for at det kan finnes tilfeller der det er greit å lyve)
I Dhammapada, vers 246 og 247, en særdeles viktig tekst i theravadabuddhismen står det: "Den som dreper et levende vesen, som farer med urett tale, som tar det som ikke blir gitt ham her, og går til en annens make, som henfaller til nytelse av rusmidler, - den arme dåre, graver opp sine egne røtter her i denne verden".

Religionene er ikke kun opptatt av at man ikke skal lyve direkte, men også at man skal vise empati. Kanskje skylder vi hverandre mer åpenhet? Slik kulturen er nå kan man også ta med seg sine sorger ned i sin mørke kjeller, til sin privatsfære, og ikke åpne seg for andre, noe som kanskje kan være med på å forklare høye selvmordstall, og at folk i Vesten løper ned psykologdørene. Se igjen sitatet fra Tanya fra Moskva.

Generelt sett snakkes det for lite om moral, som også påpekes i den dagsaktuelle boken til Nabintu Herland. Moral har blitt tabu. Hun anklager også spesielt kristne for å ha trukket seg tilbake til bedehusene istedet for å engasjere seg i samfunnet. Dette er nok en spissformulering. Det samme kan imidlertid sies også om andre religiøse og folk med sterke meninger om moral og oppførsel. Man løser ikke alt med politiske vedtak. Et demokrati bygger tross alt på et elektorat, og om systemet skal funke må elektoratet være friskt. Det kan det umulig være om Hanne Nabintu Herland har rett i at moral og etikk er tabu, og heller ikke om så mye er tvunget inn bak lukkede dører i vår kultur.


Linker og noen nettkilder:
http://www.vl.no/samfunn/article4956609.ece
http://www.islamreview.com/articles/lying.shtml
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=591711
http://www.vl.no/samfunn/article22144.zrm


Blogglisten
Jeg har plassert min blogg i Oslonorske bloggkart!

onsdag 17. februar 2010

Shirin Ebadi og den grønne bevegelsen i Iran

Shirin Ebadi, vinner av Nobels fredspris, kritiker av regimet i Iran, og forfatter av boken "Iran våkner", er i Norge.

Jeg mottok med lettere gledesutbrudd nyheten om at hun skulle til Oslo. Jeg er altså en ganske stor fan av henne. Jeg kritiserte tildelingen av Nobels fredspris til Obama i fjor, og kontrasterte ham med med nettopp Shirin Ebadi.

I dag leste jeg i Universitas at studenter kunne komme og høre Shirin Ebadi fortelle om menneskerettighetsbrudd i Iran. Jeg kunne selvfølgelig ikke la muligheten gå fra meg.

Det relativt lille lokalet, frokostkjelleren ved det juridiske fakultetet, ble rimelig fullt.

Ebadi hadde på seg mørk jakke og skinnende grønn skjorte, antagelig for å vise sine sympatier til den grønne bevegelsen i Iran. Noen kom også med et grønt banner hvor det stod noe sånt som "Støtt den grønne bevegelsen i Iran". Shirin brukte en del tid på å fortelle nettopp om dette. Den grønne bevegelsen beskrev hun som en motstandsbevegelse for demokrati, og mot regimet, som ifølge Bondevik mer og mer beveger seg mot å bli et militærdiktatur. Bevegelsen skal ha en bred sammensetning, og ingen klar ledelse. Dette har blitt brukt mot bevegelsen, men Shirin Ebadi mener at det ikke trenger være noe problem, og at bevegelsen kan seire likevel. Hun understreket spesielt feministbevegelsen som inspirasjon, og kvinnenes rolle (i Iran er det f.eks. langt flere kvinner enn menn med utdannelse, men likevel blir mennene sterkt favoriserte på arbeidsmarkedet, og kvinner blir i lovverket ofte regnet som verdt halvparten av en mann).

Menneskerettigheter gikk som en rød tråd gjennom Ebadis tale/foredrag. Hun oppfordret også sterkt mediene og andre til å ha fokus nettopp på menneskerettighetsbrudd i Iran, og ikke bare på Irans atomprogram.

Hun avviste økonomiske sanksjoner som metode for å bekjempe regimet. Det vil gå utover folket. Men å selge våpen og lignende som havner i regimets hender, burde ikke finne sted.

Shirin Ebadi tror at regimet vil gå under - iranerne er lei, og det er bare et spørsmål om tid. Journalister blir undertrykket i Iran, men - sier hun - til gjengjeld har alle unge iranere blitt journalister. Ny teknologi som moderne mobiltelefoner med kamera fører til at overtramp og grusomheter har kort vei fra gaten til youtube.

Hun fremhevet også at demokrati burde være Irans fremtid, men - presiserte hun - demokratiet burde ha en ny definisjon. Den tradisjonelle har vært rent folkestyre. Dette kan føre galt av sted. Det har historien vist. Hun trakk frem det tyske folks støtte til Hitler som eksempel. Enkelte ting kan ikke et flertall ta vekk - og det er grunnleggende menneskerettigheter. De skal ikke stemmes over. Dette har med beskyttelse av mindretallet å gjøre. Disse rettighetene mener hun er universelle. Kultur kan ikke settes over dem.

Etterhvert kom en del folk inn med demonstrasjonsplakater. Noen av disse var rettet mot Shirin Ebadi og den grønne bevegelsen. Noen konfronterte Shirin Ebadi, når det ble åpnet opp for spørsmål på slutten, med islams rolle i politikken. Shirin Ebadi er selv muslim, og mener at islam kan tolkes i samsvar med demokrati. En av plakatene rettet seg også mot dette. Hun repliserte at om folk sier islam ikke er i tråd med demokrati, så legitimerer de autoritære regimer i Midt-Østen.

Hun kom også med det spennende utsagnet: "Not only religion, but also ideology must be separate from politics". Tror det er ganske ordrett gjengitt, ihvertfall det tolken oversatte det som. Jeg tror ikke dette menes absolutt, men hun viste til kommunismen i Sovjetunionen og hvor galt det kan gå. Det kan bli noe religiøst over ideologier - om hele verden skal forstås som klassekamp og alt skal tolkes ut fra det, så blir ikke bestandig de politiske virkemidlene trukket fra det, de som best passer i et tilfelle, eller som best passer et folk.

Hun pekte også på en del urimeligheter i en del vestlige lands politikk. Ledere i Iran reiser fritt rundtomkring i verden, men for en vanlig iraner å få et visum er ikke så lett. Om vestlige politikere virkelig ønsker å støtte opp om demokrati i Iran, burde det kanskje være omvendt? Offentlige iranske prosjekter burde ikke automatisk få støtte, men folket burde få reise friere.

Jeg er selvfølgelig helt enig med Shirin Ebadi i det. Jeg mener jo generelt sett at å reise og å flytte på seg burde være sett på som noe ganske naturlig, men at å nekte forbrytere å krysse grensen kan være fornuftig. Av og til er staten en forbryter, noe det ser ut til at det er ganske bred enighet om i Vesten når det kommer til tilfellet Iran.

Kjell Magne Bondevik var også tilstede, og sa også utrolig mye fornuftig, etter min mening. Han søttet også Ebadi i at man må ha fokus på menneskerettighetsbruddene i Iran, heller enn bare å snakke om atomvåpentrusselen.

Det var flere bølger av voldsom applaus, både for Bondevik og Ebadi, selv om det var tydelig at det også var motstandere av Shirin Ebadi i salen.

Litt før klokken åtte, var det ferdig, etter å ha vart i to timer. Shirin Ebadi stemte i med en sang (på farsi, om jeg forstod det rett) og mange sang med, så det var tydelig mange i salen, før hun vinket og forlot.

Fantastisk å høre på en person som faktisk fronter synspunkter det ser ut til at hun selv tror på (i motsetning til hva jeg føler angående mange partipolitikere både i Norge og andre land). Utrolig morsomt å se en av mine store forbilder på ordentlig, og ikke minst forfatteren av en av de flotteste bøkene jeg har lest: "Iran våkner". Boken handler om Iran, men mye av det Shirin Ebadi sier om Iran, og i dette tilfellet, mener jeg også kan brukes i andre kontekster. Jeg jubler for Shirin Ebadi!

onsdag 2. desember 2009

Om religionsfrihet, toleranse og direkte demokrati

Det høyrepopulistiske Schweizerische Volkspartei har klart å få gjennomført en folkeavstemming i Sveits angående bygging av minareter. Folket stemte for en grunnlovsendring som vil gjøre det forbudt å bygge nye minareter. 57,5 prosent stemte for forbudet.

Jeg sa for cirka ett år siden, da det var masse snakk om finanskrise, at nå kom det til å bli enda mer intoleranse i Europa. Jeg bygde mitt utsagn på historie-kunnskap. I mellomkrigstiden, etter børskrakket økte intoleransen, og vi vet alle hva det førte til. I tillegg til finanskrisen må man nok legge til at bitterhet fra 1. verdenskrig, samt den evige nasjonalismen, og kollektive tankegangen, la sitt til for at folk kunne kanalisere sitt hat mot jødene.

På 80-tallet hadde man også en liten bølge med dårligere tider økonomisk. Dette førte til økt intoleranse som vanlig. Tenker her spesielt på Tyskland, og situasjonen med tyrkere.

Nå skjer det igjen. Symptomene på dette er for det første at folk nå kan snakke generaliserende om innvandrere og folk som praktiserer andre religioner uten å unnskylde seg, og understreke at de skjønner det finnes unntak. For noen år siden, var folk mer forsiktige. Nå trenger man ikke unnskylde seg for å uttale seg hatsk. Høyrepopulistiske partier er in i Europa. Spesielt i Tyskland og Ungarn står nynazismen sterkt. For en tid siden skrev avisene om en nynazistisk gruppe som hadde brent ihjel en sigøynerfamilie - ikke med noen annen motivasjon enn at det var sigøynere. Asylpolitikken er kjempestreng i flere europeiske land. Folk har sine argumenter for dette, som at innvandrere tar arbeidsplasser eller at noen grupper er overrepresenterte på kriminalstatistikker. Dette viser en klar mangel på forståelse. Om noen kommer fra et land der de har sett familie bli drept, selv måtte klare seg med å stjele siden det ikke fantes noen annen mulighet og lignende, men så blir reddet, brakt til et vestlig land, og så gitt noen penger i hånden og kastet ut i en ny verden, kan man ikke forvente seg at personen (spesielt om han er analfabet) skal sette seg ned og tenke ut en fantastisk forretningsidè som skal bedre ditt liv. Nei. Også i Norge er asylpolitikken langt strengere enn den har vært. Dette møter internasjonal kritikk, men mediene her i landet, lar folk innbille seg at man lever i en boble, og at verden er noe som oppstår kun i visse sammenhenger. Hijabdebatten, og FrPs påstander om snikislamisering tidligere i år var også et eksempel på intoleransen. I Frankrike har det ulmet en god stund, med antimuslimske tiltak, som har truet med å komme.

Men - det er en ting hva folk mener, det er en annen ting hva folk gjør. Sveits har innført forbud mot å reise minareter. Dette betyr en innskrenking i både religionsfrihet og eiendomsrett.

Hvis du eier en tomt, har kjøpt den ærlig og redelig, forventer du vel å kunne disponere den? Er det ikke å eie noe betyr? At man kan disponere det fritt? At en har råderett? Kanskje ønsker du å lage en pen hage? Kanskje ønsker du å lage en dukkestue til datteren din? Kanskje ønsker du å plante et pent tre? Kanskje sette opp et hus, og male det rødt? Kanskje hvitt er penere?

Andre ønsker å bygge moskeer og minareter. Nå har det blitt forbudt å bygge minareter i Sveits. I teorien har disse menneskene også makt til å nekte folk å lage pene hager. Den nye loven medførte visstnok grunnlovsendring. Grunnloven beskytter således ikke mot angrep mot å disponere egen eiendom og praktisere egen religion. For det er ingen hemmelighet at minareter har med islam å gjøre.

Og det er nettopp derfor det er minareter de har innført forbud mot, og ikke vanlige hager.

Mange går rundt med innbilningen at islam er en trussel som må bekjempes. Dette bildet er delvis fremhevet av media, som skriver "islamisme" i store bokstaver om et individ som bekjenner seg til islam har gjort noe galt. At det er individer det er snakk om er klart, når skandalene egentlig er ganske få tatt i betraktning at det er over 1,5 milliarder muslimer i verden. Dette kommer dårlig frem. Hadde avisene skrevet navnene til individene i store bokstaver på sine snuskete forsider hadde det jo ikke vært like spennende. Mediene, og nyhetene i dag, tjener like så mye som underholdning som opplysning, og det er viktig å ikke la seg lure.

Forbudet mot å bygge minareter er et inngrep i religionsfriheten fordi minaretene så tydelig tilhører en bestemt religion, som nytter seg av minareter i sin praksis. Dette er en innskrening av individers frihet, og kan noe innskrenkes kan også noe annet innskrenkes. Så - hva blir det neste? Historien har vist at når slike tiltak settes i verk, og når slike ting begynner å skje, da er det ofte en lang kjede med forferdelser som følger.

Frps Per Willy Amundsen ser ikke bort fra at FrP kan komme til å fremme forslag om forbud mot heldekkende slør, noe som brukes av enkelte muslimer, og som for dem er forbundet med tro. Nok et inngrep i religionsfriheten. Det er riktignok ikke gjort enda. Han mener også at Norge bør sette grenser for islam! Med dette angriper han religionsfriheten.

Dette har FrP gjort før. Carl I. Hagen har slengt svært kompromitterende løgner fra talerstolen om ropene fra minaretene tidligere. For ikke å snakke om hijabdebatten tidligere (en historisk bemerkning: hijab ser ut til å stamme fra tidligere tradisjon, og skilte frie kvinner fra ufrie, og er slik tradisjonelt et symbol på frihet).

Så. Vi oppsummerer: I Sveits er det nå forbudt å bygge nye minareter. Flere europeiske partier vurderer tiltak mot islam. I Norge er det FrP som går i bresjen, ikke overraskende. Om de får innført sine forbud, hva blir så det neste? Min frihet slutter der din begynner. Om andre skal få bestemme over din religion, og over din eiendom, er det ingen grenser for hva de kan finne på.

"Man bør ikke undervurdere det onde og tenke: "Det kommer nok ikke til meg." For selv ei vannkrukke fylles til slutt av dråper som faller en etter en, så selv om han samler det litt etter litt så fylles en dåre av ondskap" står det skrevet i Dhammapada, en liten del av Tipitaka (buddhismens skrifter). At jeg her velger et religiøst sitat er ikke tilfeldig. Om islam kan angripes, hva er så det neste? Buddhismen? Human-etikerne? Matematikere? Botanikere? Husmødre?

Kristendommen har også fornuftige ting FrP kan lære av. Den gylne regel sier klart at man bør gjøre mot andre som man vil at de skal gjøre mot en selv. Om vi gjør inngrep i andres frihet, og åpner for at slike inngrep kan finne sted, kan våpenet også rettes mot oss selv. Dèt ønsker vi ikke. Vi ønsker ikke et samfunn der andre kan forby det de ikke liker ved oss, så fremst det ikke går direkte utover dem: at vi ikke bruker vold mot dem, eller krenker deres eiendom.

Det direkte demokratiet i Sveits har krenket eiendom. Det har krenket religionsfriheten.

Enkelte vil forsvare uretten nettopp med å vise til demokrati, og å fremheve demokrati som en verdi i seg selv. Da må vi stoppe oss selv og spørre hva vi ønsker med demokratiet.

Jeg tror folk ønsker demokrati fordi det er den styringsformen man regner med er best egnet til å verne om frihet. De fleste stater i dag praktiserer så og si det man kaller indirekte demokrati. Man velger representanter som skal styre på vegne av seg selv. Dette fungerer ganske godt. Dette fordi disse representantene er mer eller mindre forpliktet av partiprogram og erklæringer samt et etablert system. De er som regel utdannede folk, eller i det minste folk som har drevet med politikk lenge, så de er relativt kompetente. En kan imidlertid ikke regne med at mannen på gata har doktorgrad både i religionshistorie, historie, biologi, genteknologi og matematikk. Derfor burde han ikke direkte kunne forby alt som han ikke har peiling på. Demokratiet er til for å sikre oss frihet. Vi ønsker ikke et massediktatur. Det er det styret i Sveits har preg av.

I Athen var frykten for enkeltinidividet så stor, at så og si alle embetsmenn skulle trekkes ut med loddtrekning. De måtte for all del ikke tro de var noe, og de måtte ikke kunne jobben for godt, så etter ett år ble de byttet ut. Athen opplevde ikke ti års sammenhengende fred i antikken.

Det jeg mener er at demokratiet ikke bør kunne krenke enkeltindividet. Majoriteten har ikke alltid rett. Veldig ofte har den feil. Derfor er det grenser for hva man burde ha lov til å regulere med lover. Det burde være grunnlovsfestet i ethvert sivilisert land at man har religionsfrihet, frihet til eiendom, samt ytringsfrihet. I tillegg burde det være en garanti for likestilling av menn og kvinner juridisk, samt for homofile og heterofile. Og alle skal være like for loven. Dette burde være ubestridelig, og ingen burde kunne forandre det. Uansett. Om så ett menneske ønsket å bekjenne seg til en religion resten av folket, demos, ikke likte, så burde han ha rett til det. Det går grenser. Og de grensene går mellom våre friheter. Du får ikke angripe min frihet, og jeg får ikke angripe din. Men fordi vi begge ønsker frihet involverer frihetsbegrepet at vi ikke har myndiget til å krenke hverandre med å sette begrensninger på tro, ytringer og eiendom.

Ingen bør tvinges til å underkaste seg andre. Spesielt ikke når de andres beslutning og en oppfatning baserer seg på uvitenhet og hat.

JA til religionsfrihet.

La ikke uskikken som har vist seg i Sveits få gjennomslag her. Vi skal ikke vise oss like nedrige.

"Gjengjeld ondt med det bedre." (23,96) står det i Koranen. =)

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=577722
http://www.koranen.no/artikkel.php?id=542