Tannhjulene i demokrati-maskineriet må smøres av og til

Senterpartileder Liv Signe Navarsete skal ha benyttet seg av coaching-samtaler fra Zen leadership. VG har ved siden av sin nettsak lagt et svært ledende spørsmål, som folk kan svare på: "Er det akseptabelt at statsråder bruker skattebetalernes penger på lederutviklingstiltak?" Der kan en enten huke av for "Nei, det er uhørt" eller "Ja, jeg synes det er topp". Ikke overraskende mente kun 21,90 prosent at dette var topp. Jeg gikk også for det, men - som dere kanskje vil undre dere over - løp jeg ikke ut på gaten og ropte av begeistring likevel.

Skattebetalernes penger brukes til langt verre tull enn dette. Langt verre. Alle politisk interesserte (kanskje bortsett fra dem som mener at jo mer som brukes jo bedre er det) har noen poster i budsjettet de mener er sjokkerende høye eller irriterende. Jeg har mange av dem.

Et demokrati fungerer ikke av seg selv. Selv om enkelte politikere går på autopilot og veksler mellom en rekke faste Donald Duck-prateboble-uttalelser på rundgang når noe skal tas opp, er det enkelte som tydeligvis prøver å heve seg over det og faktisk tilføre demokratiet noe. Det norske partisystemet er i forfall. Visse store partier (jeg trenger ikke en gang nevne dem) går for enkle løsninger på kompliserte problemer for å vinne velgere. Dessverre er demokratiets forbannelse at det gjerne kan gå slik at det politiske spillet blir lite mer enn en konkurranse i hvem som kan kalle vakrest på geitekillingene (her refererer jeg til et visst eventyr der ulven kalte med slik en vakker stemme).

For at et demokrati ikke skal utvikle seg til et kaos og et surr (som det har gjort i enkelte land som enten ikke har erfaring med demokrati eller der politikken har søplet seg til av seg selv, som eksempel på det første kan man nevne Ukraina, på det andre kan man nevne Italia og delvis USA) er det blant annet to viktige elementer som må være til stede: et utdannet og dannet elektorat og gode lederskapskandidater å velge mellom.

Norge har begynnende problemer på begge viktige felt. Elektoratet er langt mindre utdannet enn for eksempel en del i land i Sentral- og Øst-Europa. Derfor blir politikken mer populistisk, og temaene blir enklere og mer overfladiske enn de burde være. Løsningene presenteres som enkle, og de som kan gi det penest lydende alternativet, og si det med færrest og mest dramatiske ord, får pluss i boken. Informasjonsteknologi-revolusjonen gjør at stadig flere får delta i demokratiet i større grad enn før. Dette er positivt, men samtidig bidrar det til at mindre gjennomtenkte løsninger og resonnementer er mer tilgjengelig. Det er ikke mange supergode politikere i Norge. Det er en del akseptable, som forsøker å tenke selv, løsrevet fra en ideologi-hjernevask. Partiene, bortsett fra Høyre, som er mindre faste i strukturen, og mer uforutsigbare sliter med oppslutningen. Jeg tenker her spesielt på Senterpartiet og KrF som har en del pragmatiske politikere som av og til kan komme med overraskende og interessante meninger og resonnementer.

Liv Signe Navarsete er, etter Erna Solberg, den nest dyktigste partilederen. Hun viser evne til å tenke selv, er spennende å høre på, og taler med overbevisning. En skal ikke høre på henne i mange minutter før man skjønner at hun er en idealist som i det minste tror på det hun selv sier (selv om jeg ofte ikke tror på det). Likevel er hun ofte kanskje litt for hissig og engasjert. Det viktigste med hennes rolle i politikken er at hun fremstår som en sann politiker som tror på det hun gjør og som har en visjon. Jeg er uenig med henne i mye, men må bare applaudere energien og engasjementet hennes. At hun har betalt for tjenester fra Zen leadership viser bare at hun tar ting alvorlig og ønsker å bli enda flinkere. Hun er en sann tjener for demokratiet og det er politikere som henne som får det til å fungere. Hun er en god debattant og blir hun enda bedre tjener det oss alle - og det sier jeg, som er uenig med henne i det aller meste. Hun bidrar til å heve debatten noen hakk. Et eksempel er innvandringsdebatten. Igjen er jeg ikke nødvendigvis helt enig med henne, men det er et helt annet nivå på hennes uttalelser enn andre på de mer polariserte kantene. At hun faktisk også valgte å ta imot slike tjenester fra nettopp Zen leadership viser at hun også er i tråd med den moderne tid, og at hun tenker nytt og åpensinnet.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10033056
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/navarsete-bruker-40000-paa-zencoaching-3251660.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10033098

Jeg velger i anledningen å legge ved et sitat fra "Buddhas budskap", teksten "Lederens ansvar" fra Adhammikasutta, Anguttara Nikaya 4, 7, 10 (PTS 2, 74)

Hvis gammeloksen skjener ut
når kuene skal krysse elven,
da skjener alle ut
og følger i lederens spor.
Slik er det også med oss mennesker.
Hvis dem som regnes som den beste,
går på gale veier,
så følger andre hans eksempel.
Hvis kongen er urettvis,
har hele riket det vondt.

Hvis gammeloksen holder kursen
når kuene skal krysse elven,
da holder alle kursen
og følger i lederens spor.
Slik er det også med oss mennesker.
Hvis den som regnes som den beste,
går den rette vei,
så følger de andre hans eksempel.
Hvis kongen er rettvis,
har hele riket det godt.

OPPDATERING senere på kvelden:

VG fortsetter å informere om denne ekstremt viktige saken (ironi). På vg.no kan man foruten å finne ut hva saken dreier seg om (se link over), nå også lese at Jarle Aabø mener det omdømmemssig fremstår som "ynkelig at en mektig statsråd leker med buddhisme, nyreligiøsitet og New Age." Jeg må innrømme at min første reaksjon på denne uttalelsen var en viss grad av sinne og tristhet. Jeg tror ikke Jarle Aabø har særlig kunnskap om buddhisme, og jeg tror heller ikke han er klar over at 0,4 prosent av Norges befolkning regnes som buddhister, i tillegg til at dette er en religion spesielt mange unge kun har positivt inntrykk av. Likevel skal en helst ikke bli fornærmet på vegne av religion. Jeg er ikke religionen og jeg eier den ikke. Likevel kan jeg informere om at en god buddhist avstår fra urett tale, som er en dårlig handling.

http://www.vl.no/samfunn/article61345.zrm

Shirin Ebadi og den grønne bevegelsen i Iran

Shirin Ebadi, vinner av Nobels fredspris, kritiker av regimet i Iran, og forfatter av boken "Iran våkner", er i Norge.

Jeg mottok med lettere gledesutbrudd nyheten om at hun skulle til Oslo. Jeg er altså en ganske stor fan av henne. Jeg kritiserte tildelingen av Nobels fredspris til Obama i fjor, og kontrasterte ham med med nettopp Shirin Ebadi.

I dag leste jeg i Universitas at studenter kunne komme og høre Shirin Ebadi fortelle om menneskerettighetsbrudd i Iran. Jeg kunne selvfølgelig ikke la muligheten gå fra meg.

Det relativt lille lokalet, frokostkjelleren ved det juridiske fakultetet, ble rimelig fullt.

Ebadi hadde på seg mørk jakke og skinnende grønn skjorte, antagelig for å vise sine sympatier til den grønne bevegelsen i Iran. Noen kom også med et grønt banner hvor det stod noe sånt som "Støtt den grønne bevegelsen i Iran". Shirin brukte en del tid på å fortelle nettopp om dette. Den grønne bevegelsen beskrev hun som en motstandsbevegelse for demokrati, og mot regimet, som ifølge Bondevik mer og mer beveger seg mot å bli et militærdiktatur. Bevegelsen skal ha en bred sammensetning, og ingen klar ledelse. Dette har blitt brukt mot bevegelsen, men Shirin Ebadi mener at det ikke trenger være noe problem, og at bevegelsen kan seire likevel. Hun understreket spesielt feministbevegelsen som inspirasjon, og kvinnenes rolle (i Iran er det f.eks. langt flere kvinner enn menn med utdannelse, men likevel blir mennene sterkt favoriserte på arbeidsmarkedet, og kvinner blir i lovverket ofte regnet som verdt halvparten av en mann).

Menneskerettigheter gikk som en rød tråd gjennom Ebadis tale/foredrag. Hun oppfordret også sterkt mediene og andre til å ha fokus nettopp på menneskerettighetsbrudd i Iran, og ikke bare på Irans atomprogram.

Hun avviste økonomiske sanksjoner som metode for å bekjempe regimet. Det vil gå utover folket. Men å selge våpen og lignende som havner i regimets hender, burde ikke finne sted.

Shirin Ebadi tror at regimet vil gå under - iranerne er lei, og det er bare et spørsmål om tid. Journalister blir undertrykket i Iran, men - sier hun - til gjengjeld har alle unge iranere blitt journalister. Ny teknologi som moderne mobiltelefoner med kamera fører til at overtramp og grusomheter har kort vei fra gaten til youtube.

Hun fremhevet også at demokrati burde være Irans fremtid, men - presiserte hun - demokratiet burde ha en ny definisjon. Den tradisjonelle har vært rent folkestyre. Dette kan føre galt av sted. Det har historien vist. Hun trakk frem det tyske folks støtte til Hitler som eksempel. Enkelte ting kan ikke et flertall ta vekk - og det er grunnleggende menneskerettigheter. De skal ikke stemmes over. Dette har med beskyttelse av mindretallet å gjøre. Disse rettighetene mener hun er universelle. Kultur kan ikke settes over dem.

Etterhvert kom en del folk inn med demonstrasjonsplakater. Noen av disse var rettet mot Shirin Ebadi og den grønne bevegelsen. Noen konfronterte Shirin Ebadi, når det ble åpnet opp for spørsmål på slutten, med islams rolle i politikken. Shirin Ebadi er selv muslim, og mener at islam kan tolkes i samsvar med demokrati. En av plakatene rettet seg også mot dette. Hun repliserte at om folk sier islam ikke er i tråd med demokrati, så legitimerer de autoritære regimer i Midt-Østen.

Hun kom også med det spennende utsagnet: "Not only religion, but also ideology must be separate from politics". Tror det er ganske ordrett gjengitt, ihvertfall det tolken oversatte det som. Jeg tror ikke dette menes absolutt, men hun viste til kommunismen i Sovjetunionen og hvor galt det kan gå. Det kan bli noe religiøst over ideologier - om hele verden skal forstås som klassekamp og alt skal tolkes ut fra det, så blir ikke bestandig de politiske virkemidlene trukket fra det, de som best passer i et tilfelle, eller som best passer et folk.

Hun pekte også på en del urimeligheter i en del vestlige lands politikk. Ledere i Iran reiser fritt rundtomkring i verden, men for en vanlig iraner å få et visum er ikke så lett. Om vestlige politikere virkelig ønsker å støtte opp om demokrati i Iran, burde det kanskje være omvendt? Offentlige iranske prosjekter burde ikke automatisk få støtte, men folket burde få reise friere.

Jeg er selvfølgelig helt enig med Shirin Ebadi i det. Jeg mener jo generelt sett at å reise og å flytte på seg burde være sett på som noe ganske naturlig, men at å nekte forbrytere å krysse grensen kan være fornuftig. Av og til er staten en forbryter, noe det ser ut til at det er ganske bred enighet om i Vesten når det kommer til tilfellet Iran.

Kjell Magne Bondevik var også tilstede, og sa også utrolig mye fornuftig, etter min mening. Han søttet også Ebadi i at man må ha fokus på menneskerettighetsbruddene i Iran, heller enn bare å snakke om atomvåpentrusselen.

Det var flere bølger av voldsom applaus, både for Bondevik og Ebadi, selv om det var tydelig at det også var motstandere av Shirin Ebadi i salen.

Litt før klokken åtte, var det ferdig, etter å ha vart i to timer. Shirin Ebadi stemte i med en sang (på farsi, om jeg forstod det rett) og mange sang med, så det var tydelig mange i salen, før hun vinket og forlot.

Fantastisk å høre på en person som faktisk fronter synspunkter det ser ut til at hun selv tror på (i motsetning til hva jeg føler angående mange partipolitikere både i Norge og andre land). Utrolig morsomt å se en av mine store forbilder på ordentlig, og ikke minst forfatteren av en av de flotteste bøkene jeg har lest: "Iran våkner". Boken handler om Iran, men mye av det Shirin Ebadi sier om Iran, og i dette tilfellet, mener jeg også kan brukes i andre kontekster. Jeg jubler for Shirin Ebadi!

Litauens skamfulle, nye lov

En grusom lov flekker til det ellers vakre landet på den andre siden av Østersjøen, landet som hittil har kunnet skryte av å være et reelt demokrati. Kanskje kan det det fortsatt, men når et EU-land vedtar en lov som forbyr spredning av informasjon om homofili til mindreårige bør det lyse et par varselsignal.

Dette er en forbrytelse mot 5-10% av Litauens befolkning, som allerede lider ganske mye under flertallets fordømmelse. Homofobi begrunnes gjerne av folk i Norge som mangel på kunnskap eller kjennskap til emnet. Hvordan skal man kunne hindre ytterligere homofobi dersom deler av befolkningen nektes kunnskap om det, også nettopp i den delen av livet mange av ens holdninger formes?

Hvordan føles det for en tolvåring, fjortenåring eller sekstenåring å oppdage at han er homofil, i et land der han per lov ikke skal ha noen informasjon om det?

Dette er en innskrenking av informasjon - såpass er klart for alle. Verst av alt er at dette kan gå utover psykisk helse til en stor prosentandel av befolkningen. Litauen er det landet i verden med mest selvmord, statistisk sett. Man kan ikke akkurat regne med at denne loven skal snu DEN trenden. I et demokrati burde vel mest mulig informasjon være tilgjengelig for befolkningen.

Dessverre begrunnes dette gjerne med kristne verdier og Bibelen. La meg få påpeke dobbeltmoralen i at et land som motsetter seg sterkt den moralske trusselen fra de homofile, vrimler av strippeklubber og sexbutikker? Om ikke vrimler, så er det ihvertfall der. Ifølge min italienske venninne som også har bodd i Litauen, er det sosialt akseptert for menn å ha elskerinner kort tid etter de har giftet seg. Hvor er kristeligheten da? Nei, det er nok mer bedagelig å ta ta tak i en liten del av "det moralske forfallet" - spesielt om man kan spille befolkningen ut mot en minoritetsgruppe! Spesielt kjekt i nedgangstider. Det er et knep man har sett før når lands økonomi er i krise. Om ikke med homofobi, så med krigføring mot en annen nasjon eller lignende.

Å presse et tankesett og en levemåte på mennesker som liksom skal være frie (skal man ikke være det - i et demokrati?) burde være uakseptabelt! Ingen skal nekte verken europeere eller andre å være kristne, eller å ikke like andres seksuelle orientering eller aktiviteter, men når politikere setter seg ned og griper så til de grader inn i friheten av informasjon - som vil gå utover en allerede STERKT LIDENDE gruppe i Litauen, er det UAKSEPTABELT.

Jeg savner engasjementet ovenfor homofobe land i Øst-Europa. Politikerne må fatte at lovene og prinsippene reduserer livskvaliteten til en vesentlig andel av befolkningen, EUs befolkning, Europas befolkning! Gjennom EØS-avtalen betaler vi penger for en rekke land i EU, deriblant Litauen. Skal vi betale for et land som kan innføre en såpass fascistisk lov? Skal vi det? Ville dette vært akseptabelt om vi snakket om et muslimsk land? Skal det forbigå i stillhet at Litauen innfører en såpass fryktelig lov, bare fordi de er et EU-land? Fordi vi importerer masse fra Litauen? Fordi de er så nære?

Det er mennesker det er snakk om, og på politisk nivå snakker vi om å bevare demokratiet og folks frihet. Jeg håper Norge vil gjøre noe. Erling Lae reiser til Vilnius med mannen sin, noe som visstnok er en bevisst handling, ifølge gaysir.no

Det er bra.

Jeg engasjerer meg selvfølgelig i dette, av åpenbare grunner. Det er fryktelig at et ellers så bra land som Litauen, med deres potensiale, skal falle ned i en slik avgrunn. Jeg håper at noe kan endre seg, men nå ser det ut til at situasjonen har frosset fast. Hvordan få en utvikling når den unge delen av befolkningen ikke skal få informasjon? Det er jo nettopp dem man kan regne med skal modernisere landet på den måten.

Linker:

http://www.ipsnews.net/news.asp?idnews=47291

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=13623