Miljøpartiet De Grønnes innmarsj

Prognosene og gallupene har sett bra ut for Miljøpartiet de grønne i oppmarsjen mot lokalvalget 12. september, og det har sett ut til at de kommer inn både i Oslo, Bergen og Trondheim.

MDG er nå (oppdatering, 13. september) i femten kommunestyrer, deriblant Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Trondheim har de to mandater.

Norge har i dette henseendet ligget etter resten av Europa, da mange europeiske land har hatt sterke miljøpartier. Forklaringen på dette kan selvfølgelig være at spesielt partiene Venstre og SV har klart å få et slags eierskap til miljøsaken, og i tillegg har man sett fremstøt fra KrF og Senterpartiet.


I Sverige, hvor miljøpartiet kom inn i Riksdagen allerede i 1988, samme år som norske Miljøpartiet de grønne ble stiftet, er miljøpartiet veldig sterkt sammenlignet med i Norge. Det svenske partiet fikk 5,2 prosent av stemmene i valget i 2006, og vokste til hele 7,2 prosent ifølge electoralgeography.com i 2010 (eller 7,34 prosent ifølge Wikipedia).

I parlamentsvalget i Estland i år gikk De estiske grønne ganske mye tilbake, men partiet er likevel det femte største i Estland. Partiet gikk ned fra 7,1 prosent fra 2007 til 3,8 prosent i årets valg. Uten altfor god kjennskap til estisk politikk, kan en plausibel forklaring være finanskrisen i 2008 som traff Estland hardt, og at Reformpartiets økonomiske politikk kanskje virker tryggere enn fokus på miljøet etter en slik krise.

Fra Peipsi-sjøen, Estland.

Lyspunktet etter det alarmerende parlamentsvalget i Ungarn i fjor, hvor ytterliggående Jobbik fikk hele 16,67 prosent, og konservative (i ordets rette betydning, ikke som norske Høyre som er ganske liberalt etter europeisk standard) Fidesz fikk 52,73 prosent av stemmene, var at man tilsynelatende plutselig (følge Wikipedia stiftet i 2009) hadde et grønn-liberalt parti som fikk 7,48 prosent, altså LMP. Noe av årsaken til at grønne partier kan stå såpass godt i for eksempel Estland og Ungarn kan være at dette er mer plausible alternativ til høyre-partiene enn rent sosialdemokratiske eller sosialistiske partier, som landene har hatt dårlige erfaringer med, i nyere eller litt mindre ny tid.

Når man ser på partistrukturen i enkelte øst- og sentral-europeiske land, ser vi at den er mer fluktuerende enn i Vest-Europa. Dette kan forklares med at demokratiene er relativt nye, og at verdier er mindre fastsatte og det er en større dynamikk enn i det gamle Vest-Europa, både på godt og ondt. Samtidig har sammenligningen med dynamikken f.eks. i Baltikum gjort at jeg har stilt meg spørsmål om hvordan i alle dager syv partier i Norge kan sitte på Stortinget i år etter år, uten at nye kommer inn og befester sin posisjon. Vi har nå hatt lokalvalg, men det er ikke noen hemmelighet at det kan være en god base for Stortingsvalget i 2013. Under dette lokalvalget har vi sett at ting har begynt å bevege seg, og mediene har i større grad tatt med Miljøpartiet De Grønne i betraktningene sine, og partiet er muligens på vei ut av "Andre"-blokken. Det har tidvis sett ut til at norske medier har tatt de mektige syv som gitte, og at norsk politikk har blitt redusert til balansen mellom Frp, Høyre, Krf, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

I Sverige og Norge har vi hatt et problem med supersolide politiske blokker, og håpet er at MDG kan transcendere disse. Hanna E. Marcussen skriver i et notat på sin Facebook-side:

Verken miljø, fredspolitikk eller en positiv innstilling til mangfold er eksklusive verdier for venstresiden. De som deler disse verdiene burde samarbeide mer, ikke mistenkeliggjøre hverandre fordi man forsøker å presse disse verdiene inn i blokkpolitikk.


Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, og noe av det som kommer frem her er også årsaken til at jeg stemte på MDG til fylkestinget i år.

I tillegg tror jeg vi trenger en debatt om hva som faktisk skal styre samfunnsutviklingen, og den debatten får vi ikke på politisk plan på den måten vi burde uten nye impulser. Det bør være åpenbart for alle som har fulgt bloggen min at jeg ikke mener disse impulsene bør komme fra den nye høyre-ekstreme bølgen. Det ser ut til at MDG er det politiske partiet som best kan trigge en vitalisering av norsk politikk.

Hjort i Nepal

Jeg tror også at tiden har kommet for å snakke om dyrs verdi. Dette er en debatt som ikke har vært tatt grundig nok, selv om vi har hatt et folkelig engasjement mot pelsdyrdrift. I buddhistisk tenkning er lidelse, evnen til å lide og føle angst, og også potensialet for det motsatte, viktig. Det samme finner vi trekk av i andre religioner, hvilket også viser at grønne verdier ikke tilhører venstresiden eksklusivt.

Faktisk vil jeg hevde at høyre-venstre-aksen er nok en manifestasjon av Vestens dualistiske tenkning, som har skapt nok problemer. Dualismen er selve fundamentet for dehumanisering av den "andre", som vi har sett i ekstreme ideologier som kommunisme og nasjonalisme kulminert i nazisme, holocaust og - under kommunisme; utrenskninger under Stalin, Mao og Pol Pot.

Det er veldig mange positive trekk i MDGs "Hovedprinsipper for grønn politikk". Ved siden av en tydelig pasifisme, legger MDG også til grunn at "ingen samfunn eller kulturer er statiske og entydige, og at alle har potensiale for positiv utvikling". Dette er åpenbart riktig, men har ikke alltid styrt vestlig politikk, som tidvis har hatt et schizofrent forhold til endring: Samtidig som politikerne har trodd de kan forandre saker og ting, har ofte synet på motpartene vært statisk. Dette gjelder blant annet Vestens krigføring i Midtøsten og USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Tidvis har dette båret preg av dataspill-mentalitet. Du har ti motstandere, og hvis du fjerner dem har du vunnet. Slik er ikke virkeligheten. Dreper du ett menneske, har du fått mange flere mot deg. Du får ikke noen til å lytte som du har stjålet noen fra! Dette er også noe spesielt høyresiden ofte har hatt problemer med å forstå. Samtidig har venstresiden hatt en tendens til å hermetisere staten med murer og reguleringer, noe som i voldsom grad er anakronistisk i 2011.

Dette er altså et håp om at debatten i Norge fra nå av kan bli annerledes, og at mediene skal ta til seg de nye tendensene, og at vi nå kan få en del nye debatter. Det finnes andre verdier enn kristne, sosialistiske og økonomiske. 

Kilder, blant annet
www.electoralgeography.com
www.mdg.no
Wikipedia
www.nrk.no
http://politisk.tv2.no/nyheter/de-gronne-jubler-for-gjennombrudd/

Ellers om valget:
http://www.vl.no/samfunn/article143980.zrm

Godt blogg-innlegg om MDGs suksessvalg:
http://tinesundal.blogspot.com/2011/09/nar-salaten-marsjerer-inn.html

Statsgrenseparadokset

Det kan virke merkelig hvordan vi tar for gitt at det er naturlig for fugler og dyr å krysse statsgrensene, mens det for mennesket - som oppfant flyet, toget, båten og bilen - skal kreves et papir for å gjøre det samme.

Globaliseringen er et faktum. Og den skremmer. Sammen med teknologiske fremskritt og stadig lettere tilgjengelige kulturprodukter, i form av musikk, litteratur, film, mat og annet, er dette et element i en tilsynelatende raskere snurrende verden.

Mens noen jubler over utviklingen - at vi endelig kan reise lett til steder i verden andre drømte om for hundre år siden og aldri fikk se og at vi kan høre på den musikken vi vil med et enkelt tasteklikk - ønsker noen å skru klokken tilbake. Det er fristende å trekke paralleller til Opplysningstiden da religionen mistet sitt grep. Noen utvikler en ny verdensforståelse, men andre vil gjerne trykke seg hardere til sitt gamle verdensbilde.

Nasjoner er historisk konstruerte. Dette er ikke et syn. Det er et faktum. Alle nasjonskjennetegn er underlagt historisk forandring. Dette gjelder språk, kultur, mentalitet, klesdrakt, politikk, religion, geografiske grenser og til og med utseende. For dem som tror på etniske nasjoner, vil jeg si at selv DNA er foranderlig.

Meg i Khor Virap, Kaukasus

Nasjonalisme er i all hovedsak en ideologi som oppstod på 1800-tallet. Dette er en ideologi som gjerne understreker nasjonens egenart og setter nasjonen foran andre verdier, men den forutsetter også tro på nasjon som fenomen. Det finnes da også flere måter å forstå nasjon på - noen betoner politikk, andre kultur og en del også etnisitet. Historisk sett kan nasjonalisme se ut som en pussig bastard. I tidligere tider ville det være mer naturlig å operere med tre-fire planforståelser av gruppe: jeg-et, familien, lokalsamfunnet med de ansiktene man hadde sett, samt verden som helhet. Nasjon er i stor grad en tro. Selvfølgelig kan vi finne fellesnevnere nordmenn imellom som skiller denne gruppen fra kinesere, for eksempel, men det er samtidig et faktum at det er unntak - og stadig mer i dag, som deler av kulturen er global. Men, mer viktig er det at selv språket og kulturen er flytende mellom norske landsdeler og dialekter og tilsvarende svenske, og at det er vanskelig å argumentere godt for at likhetene mellom en sørlending og en nordlending er større enn mellom en nordlending 1 km fra svenskegrensen og en mann på andre siden av grensen, uten å trekke inn statsgrensene, som er historisk skapte.

En friere verden der forståelsen av menneskeheten som helhet blir mer utbredt er mulig, men trues i dag, som i de siste 200 årene, av nasjonalisme. Men den trues også av selve statssystemet. Selv om venstresiden ofte har vært flinkere til å se verdens folk som helhet og betone solidaritet med mennesker i andre stater, er det også denne siden som ønsker å bygge staten opp. Alle reguleringene og statsoppgavene er også med på å skape lojalitet til staten snarere enn menneskeheten, og gjør ideen om nasjon og gitte stater stadig sterkere. Derfor er det paradoksalt at den nasjonalistiske høyresiden klager over sosialistene som har ødelagt den norske stat og nasjon, mens det uten sosialistisk statsoppbygging mest sannsynlig ville vært færre nasjonalister i det hele tatt.

Det er en utbredt forestilling at mennesket trenger noe å tro på, og det trenger et fellesskap. I en tid der familien er svekket og mindre enn før, og religionen har mindre rolle enn før, tyr folk til politiske ideologier. Eller nasjonen. Som er en politisk ideologi. Men den er så innlært og så lite stilt spørsmål ved at folk ikke ser at det er en tro mer enn en objektiv enhet. Kristendommen, og da spesielt den katolske, har en fordel som nasjonalismen og de politiske ideologiene ikke kan matche i 2011, og det er at den ser menneskeheten som lik under Gud. Derfor synes på mange måter kristendommen som mindre antimoderne enn nasjonalismen og statssosialismen.

Selv er jeg buddhist. Og har studert historie. En av buddhismens hovedsetninger er at verden er foranderlig, den er impermanent. Historien bekrefter dette. I buddhismen er det ofte to nivåer av forståelse: individnivå og verdensnivå, eller systemnivå. Slik ser jeg også verden. Jeg kan velge hvordan jeg vil handle, og så påvirker mine handlinger verden rundt meg, og verden rundt meg påvirker meg, og alt er forbundet med alt. Derfor er det for meg også unaturlig å sette unødvendige grenser for ferdsel og kommunikasjon - i teorien. I praksis innser jeg at det ville være vanskelig å krølle sammen alle statsgrenser og kaste dem i en papirkurv over natten. En sakte liberaliseringsprosess har allerede startet, og den bør fortsette som den gjør, ikke reverseres. Spesielt i Europa, denne lille verdensdel med så mange små stater, er det viktig at nasjonalismen ikke vokser seg for sterk, og dette gjøres nettopp ved å utfordre den. Det er allerede mange som har utviklet en europeisk eller global identitet, og disse vil stille seg imot krig mot sine naboland og andre land de føler fellesskap med. Samtidig er det naturlig at utviklingen tas i trinn.

Verden uten statsgrenser

Jeg definerer ikke meg selv ut fra nasjon. Ganske enkelt fordi jeg ofte har mer til felles med folk som ikke bor eller er født i Norge. Jeg har mange venner i andre land, og derfor er det personlig når Per Sandberg truer med å melde Norge ut av Schengen. Da griper han inn i mitt liv på en måte jeg ikke finner ønskelig. Han utfordrer mine friheter. Og andres. Ingenting engasjerer meg mer. Da denne debatten raste for noen uker siden følte jeg meg så dårlig at jeg rett og slett måtte gå og legge meg i forbitrelse. Også på grunn av fordomsfulle ytringer mot øst-europeere. Jeg tok dette personlig. Ganske enkelt fordi mye av litteraturen jeg har lest kommer fra Øst-Europa, fordi jeg har bodd der, fordi mange av vennene mine er derfra, og fordi jeg vet at den jeg er har mye å takke dem for.

http://www.vl.no/verden/article132237.zrm
http://www.vl.no/kristenliv/article132238.zrm

Mobbing av menn

En pen jente i tyveårene med store bryster sitter foran en sterk og viril mann med lyseblå olabukser. Han beveger hendene mot skrittet og hun ser opp med beundrende blikk, hodet lett bakoverbøyd og det lange håret skinner som i alle Rema-shampooers drømmereklame. 


I feministens øyne er denne kvinnen degradert. Hun er blitt et objekt. Fremstillingen er mannssjåvinistisk og gir et slavebilde av kvinnen. Mange feminister tror menn tar skade av dette, og at det påvirker deres kvinnesyn i negativ retning. Undersøkelser viser imidlertid at frykten er ubegrunnet.

Et annet scenario kan vi lese om i dagens Aften-utgave av Aftenposten. Hvilket?


Vi kan lese om Oslos seks strippeklubber. Vi kan lese om Ottar og sosialistenes planer om å legge dem ned. Vi kan lese at Dalin Nano "er ekshibisjonist. Jeg vil vise kroppen min og være glamorøs". Feministene vet noe hun ikke vet selv, nemlig at hun har degradert seg, blitt et objekt for grådige mannsøyne. Dalin Nano forteller videre: "Jeg elsker å vise frem kroppen min. Hvis man ikke gjør det, slutter man kjapt." Feministene har imidlertid tenkt for henne, og funnet ut at hun er mannsundertrykt. Det er synd på henne, eller egentlig er hun bare irriterende, for det ville vært mye bedre om hun bare kunne innrømme rett ut at hun har det helt forferdelig, i stedet for å spille på mennenes lag. Imidlertid er det ikke det denne stripperen sier. Hun sier at hun liker å strippe. Hvis Ottar, Rødt og SV får bestemme får hun ikke jobbe mer i Norge, eller ihvertfall ikke i Oslo.

Men - hvordan kan dette være kvinneundertrykkende, når det også er kvinneundertrykkende å se at kvinnen ser opp på mannen? Når mannen sitter og ser opp på en scene med en halvnaken kvinne (gjerne pen til og med - og feminin - gudforby) undertrykker han. Han beundrer hennes kropp, nyter synet av kvinnen, og hun vet det. Noen liker det. Dette overser man, og går løs på mannen.

Problemet her er at man går løs på mannen både når han er gjenstand for kvinnens beundring (kvinnen setter seg da i et avhengighetsforhold til mannen) og når han beundrer kvinnen!

Her ligger også noe av problemet.

Jeg har lest ofte at vestlige kvinner finner en naken mannekropp (spesielt om penis ikke er erigert) latterlig. Vi vet også at menn ser noe mer på pornografi enn kvinner (selv om det er feil at kvinner ikke også gjør det). Imidlertid liker alle menn, uansett etnisitet eller hva det nå måtte være, instinktivt å se en naken menneskekropp (for homofile gjelder det en annen mannekropp, men det er likevel de samme prosessene som pågår).

Vestlige kvinner er imidlertid ikke like glade i mannekroppen som menn er i kvinnekroppen! Har kvinnene noen gang tenkt over at også menn liker å bli beundret? Har dere tenkt over at vi faktisk liker å se et beundrende blikk, at vi trenger beundring, vi også? At det faktisk ikke føles så greit å bli oppfattet som det klumsete, klønete og voldelige kjønn?

Feministenes og sosialistenes syn på pornografi, kvinnelig stripping og prostitusjon er dessuten eurosentrisk! Til og med vesteuroesentrisk! Fordi kvinner i større grad enn menn blir avbildet nakne, og dermed er undertrykte (sic!) og fremstilt som objekter i Vesten betyr det at dette er en tendens vi må kjempe imot! Kanskje kan kvinnene komme seg litt ned på kne og beundre mannen også, slik mannen beundrer kvinnen? Kanskje vi kunne få litt mer balanse! Dessuten finnes det håndfaste bevis på kulturforskjellene i synet på mannen! Se en øst-europeisk eller asiatisk musikkvideo! Der fremstilles mannen også som en som kan bli attrådd! Gudforby! Tenk dere! Her følger to eksempler, det ene er en russisk musikkvideo, det andre en ukrainsk:

http://www.youtube.com/watch?v=qZi24ZvkZRA
http://www.youtube.com/watch?v=L_ewoeUVD-k

Verst av alt er at feministene og sosialistene i sitt angrep på mannen gjør dette på en ytterst gjennomskuelig måte. Likevel er det ingen som reagerer tilstrekkelig og tør protestere mot det som rett ut er et forkastelig mannssyn: Prostitusjon, pornografi og stripping er kvinneundertrykkende. Javel! Så viser det seg at det kanskje til og med er flere mannlige prostituerte enn kvinnelige i Norge! Og KNAPT NOEN bryr seg om dem! De klarer seg! De er jo menn!


VEL, DERE! Om kvinner har det så mye verre enn menn, hvorfor ER DET DA TRE GANGER SÅ MANGE MENN SOM TAR LIVET SITT ENN KVINNER?


Videre - tilbake til prostitusjon. De mannlige prostituerte har også mannlige kunder. Så - hvordan kan da prostitusjon være kvinneundertrykkende? Dette er rett og slett et bevis på at den mannlige seksualiteten generelt sett tenderer til å sette mer pris på korte seksuelle møter, gjerne uten forpliktelse, enn den kvinnelige. Slik er den visst. Og homofile menn ser kanskje til og med mer på pornografi enn heterofile. Og hvor ble kvinnen av i dette tilfellet? Nei vel nei.

Feministene har gått til angrep på selve den mannlige seksualiteten, den han er utstyrt med fra naturens side, født med, som han ikke får gjort noe med. Og dette er intet mindre enn mobbing, slik det er mobbing å hetse noen for å være blonde, mørkhudede, homofile eller hva det nå måtte være som en ikke er skyld i og ikke får gjort noe med.

Det er på tide å gjøre opprør mot en bevegelse ute av kontroll og et stadig voksende mannshat i Norge. Nå syns jeg egentlig at kvinner og menn kan beundre hverandre litt og se på hverandre. Det er virkelig ikke skadelig eller undertrykkende for noen.

Sex er natur. Angrepet på den mannlige seksualiteten derimot - det er en perversjon.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10082624
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10090600
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10082621
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10090584
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10098872

Blodige offer på frihetens alter

Vi er alle "kontrarevolusjonære klassefiender" for en eller annen. Er vi for streng narkotikapolitikk blir vi stemplet som illiberale, reaksjonære, konservative. Er vi for restriktiv alkoholpolitikk er vi enten superkristne, intolerante eller vi kan vente oss å bli "sendt tilbake til Saudi-Arabia hvis vi ikke liker samfunnet", bortsett fra om vi faktisk har norskklingende navn. Da må man bruke kreativiteten og komme med noe annet enn de sedvanlige prateboblene. Er vi litt skeptiske til liberal innvandringspolitikk kan man bli stemplet som rasist. Er man for økt innvandring er man sosialist. Jeg er litt lei av denne merkelappkonkurransen, men ikke minst er jeg lei av at en del politikere er så inntil fingerspissene ideologipreget at de ikke ser fornuft, og at utfallet av en diskusjon tidvis kunne vært kalkulert av en datamaskin fordi mange av politikerne er vandrende ideologier eller partiprogram.

Et kollektivt problem, sett med mine øyne er at folk flest er mer eller mindre liberale, uten dermed å tolerere dissens blant andre. Et eksempel er datalagringsdirektiv-diskusjonen der å trekke paralleller til Stasi og ekstrem overvåking, og sammenligning med diktaturer på "mot"-siden har vært ekstremt overdrevent, og preget av litt vel mye ideologi. Sett med en ikke uttalt liberalers øyne er jo strengt tatt ikke datalagringsdirektivet en kommunistisk revolusjon.

Et annet uttrykk for dette er den totalt mislykkede "horeloven". Liberale sier på den ene siden at den ikke har virket og at det hadde vært like greit ikke å ha den. På den andre siden sier man at kvinnene må beskyttes, og at loven kan virke holdningsskapende. En del har irritert seg over at nedre del av Karl Johan er oversvømmet av nigerianske horer.

I Litauen, f.eks., er prostitusjon forbudt. Der har nok loven virket langt bedre. I løpet av tiden jeg bodde i Vilnius tror jeg jeg så èn kvinne som kunne tenkes å være prostituert. Hvorfor er det slik? Trikset, dere, er at det i Litauen er forbudt å VÆRE prostituert, ikke bare å kjøpe. Det vil si at hvis man tar noen for å være prostituert, kan den prostituerte straffes. I Norge er kanskje dette slemt, siden den prostituerte absolutt er et offer, og ikke gjør noe galt (opprevne familier ser vi bort fra, for familier er det jo ikke så skrekkelig mange av i Oslo, sett i prosentandel av befolkningen), så kun kjøp skal være forbudt. Ergo kan de prostituerte lalle rundt, og så kan vi håpe å ta en og annen kunde i ny og ne. Det ville vært enklere å gjøre noe med de prostituerte enn med kundene, da det mest sannsynlig er færre prostituerte enn det er kunder. Om vi nå skal se på dem som offer ("ikke VÅG og tenk noe annet, de er kvinner, husk, bare glem at det faktisk er flere mannlige prostituerte, ikke tenk på det, ikke tenk, hysj!") går det jo strengt tatt an å "straffe" dem med en eller annen form for terapi, arbeidstrening eller flybillett til Nigeria. Et eller annet snilt og humant. Det går an. Man trenger ikke nødvendigvis bøtelegge dem, sende dem i fengsel eller til Sibir, man trenger ikke det. Men det går an å være realistisk. Dersom målet er å bli kvitt problemet, som er prostitusjon ER løsningen å forby prostitusjon, men også å ha politifolk som kan håndheve loven, for politi er vanskeligere å finne en firkløver. Dette ville løst en hel mange problemer. Det ville faktisk vært mulig å tvinge de prostituerte ut av handelen, det ville være mulig å forhindre at folk benyttet seg av deres tjenester, og dèt ville være veldig holdningsskapende. Ja, selvfølgelig er det en slags dom også over prostituerte, men kun slik kan man signalisere at man er helt og holdent mot prostitusjon.

Og hva så med narkotikaen? Jeg er mildest talt frustrert over at folk i det hele tatt kan foreslå en liberal narkopolitikk, bare fordi det vil gi folk mer frihet. Politikerne skal ikke være formyndere, heller ikke skal samfunnet, heller ikke noen andre, ikke foreldre, ikke arbeidsgivere, ingen. Om folk vil ruse seg, gå på jobb i bakrus, eventuelt la være, eventuelt miste jobben, eventuelt virkelig havne på skråplanet, eventuelt ikke ha råd til skikkelig middag, eventuelt (for foreldres vedkommende) bli sett ruset av barn, så la dem for Guds skyld det! Det er ikke vært problem! Nei, nei, nei. Det er ikke det! Det har ingenting å si at vi ser en del av dem strødd i gatene i Oslo med plakater om at de trenger penger. Tiggere. Det finnes også ikke-rumenske tiggere, og de er gjerne etnisk norske narkomane. Det har ingenting å si at foreldre ser deres barn havne på skråplanet. Det er ikke deres sak. De må lære seg å være individualistiske. De MÅ lære seg det. Alle naturlover om morsinstinkt (glem det, det er kjønnsdiskriminerende) og foreldrefølelse (det er reaksjonært) må øyeblikkelig glemmes. Kanskje kan man gripe inn når folk er tilstrekkelig narkomane og borte til at de ikke lenger fungerer. Glem at det er vanskelig. Bare gi dem heroin så skal det nok gå bra.

Denne liberale mentaliteten er farlig. Narkoproblemet blir ikke løst med mild hånd. Problemet løses med forbud som håndheves. Naturen må trekkes med inn i bildet. Lov og straff virker preventivt ved å skremme. Ergo må risikoen ved å bruke stoff bare èn gang - selv om man kanskje ikke skulle havne på skråplanet, selv om man kanskje ikke skulle bli avhengig - være HØY, for å skremme folk fra å gjøre det. Ergo burde det være en straff. Det burde være politifolk til å gjøre noe. Det burde settes opp kameraer i utsatte områder, for det første for å spare penger, og for å ha en støtte inntil det kan utdannes tilstrekkelig med politifolk. Det er begrenset med narkoselgere. Om man fant 25 % av dem og fikk satt dem bak lås og slå, ville det hjelpe noe. Dessuten ville det skremme andre, fordi man så at det faktisk får konsekvenser. Men kamera? Vent et øyeblikk - aldri i verden. Det er overvåking. Det kan vi ikke ha. Uansett hvor virkningsfullt det enn måtte være, må vi ikke få Stasi på nakken med å kaste et slikt hekseformular som å sette opp et kamera unektelig ville være. Nei, Gud. Spar oss. Spar oss. Vi må være frie.

"Historien har lært oss hvor lett "siviliserte" samfunn kan bli ødelagt av ideologiske demagoger, enten det er neoliberale profittjegere, eller ufeilbarlige kristne profeter, eller imamer. De går alle i mentale burkaer, med skylapper for øynene, og med fine doktriner som ofte dekker over blodig praksis."
- Sitat Nina Witoszek, fra en kronikk i Aftenposten 02. juli 2010

Det liberale frihetssnakket og den overnaive politikken i dets kjølvann kan strengt tatt få flere liv på samvittigheten enn et hvilket som helst datalagringsdirektiv, overvåkingskamera som hjelp i å håndheve lover, og ellers reell håndheving av disse. Til og med kan den ta flere liv enn det er nordmenn som dør i frihetsideologiens navn i Afghanistan, eller det er folk som dør i demokratiets navn i krig der.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10009939
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10009938

Ja til religion, rett og slett

Det ser heldigvis ikke ut til å bli noe burka- eller niqab-forbud i Norge i den nære fremtid.

NTB skriver (sitatet har jeg hentet fra vg.no): "Justisdepartementet har konkludert med at et forbud sannsynligvis vil være i strid med artikkel 9 om religionsfrihet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen."

Særdeles gledelig å høre. Religion, og da spesielt islam, ser tidvis ut til å være manges skyteskive nummer en. Det er synd at religiøse hele tiden må argumentere ut fra en defensiv posisjon. I større grad burde religion og diverse trossamfunn trekkes frem som kritikere av makten. Religiøse burde i større grad engasjere seg, og kanskje også samarbeide mot en del truende krefter i samfunnet, istedet for å måtte forsvare klesplagg som burka og niqab. Partipolitikerne i Norge har krigshandlinger i Afghanistan å forsvare. Det sier litt om proposjonene.

Jeg opplever at religiøse stadig vekk blir hysjet ut av den politiske arenaen. En del folk, som gjerne kaller seg tilhengere av liberale verdier, angriper gjerne muslimer med anklagelser om at de ikke støtter opp om demokrati og visse vestlige verdier. Underforstått: i demokratiet er det ikke tillatt å kritisere visse ting. Visse ting skal være ukrenkelige.

Vi må våge å ta debatten om ikke en del "moderne" verdier, frontet av liberale, kulturradikale og sosialister, egentlig er skadelige.

"En skal ikke moralisere. En skal ikke pådytte folk religion." I kristendom, islam og buddhisme står en ikke alene, men en har også ansvar for sine medmennesker. Dette ansvaret er det mange skjulte, nyetablerte, hindringer for å ta. Grunnen er at en ikke skal tvinge noe på andre, ifølge et liberalt syn. Merkelig nok er det greit å tvinge folk til å betale skatt, men det er ikke greit å forby beviselig skadelige stoffer. Kanskje høres dette ut som en urimelig sammenligning - og kanskje er nettopp dèt bevis nok på hvor godt en viss praksis og et visst tankesett har festet seg.

Man er ikke lenger selvforsynte bønder. En er derfor avhengig av at maskineriet en lever i - samfunnet - fungerer. Derfor må man ta ansvar for hverandre. En kan ikke la folk bukke under, og si de kan takke seg selv. En kan heller ikke gi folk ansvar (tillate beviselig skadelige stoffer) for å ta et valg mellom skade eller ikke. Samtidig må man respektere forskjeller, og jeg er glad for at burka - som virkelig må kunne sies å være et fremmedelement i forhold til etablert kultur - fortsatt får være tillatt.

På vl.no (Vårt Land), i en artikkel av Johannes Morken, kan man lese at "Nick Clegg må svare for ateismen sin". Selv om Nick Clegg, leder for liberaldemokratene i Storbritannia, ikke er religiøs, siteres han på følgende: "Vi er stolte av å støtte kampanjar organiserte av kristne grupper. Det er ingen tvil om at dette vil gjere landet vårt meir rettferdig." Jeg synes det er fantastisk at en ikke-religiøs gir religiøse honnør for den innsatsen de gjør, og har gjort. En god del såkalt europeiske verdier, som politisk (ofte religionskritiske) engasjerte mennesker gjerne er stolte over, kommer faktisk fra den felles kristen-jødisk-muslimske arv.

Jeg synes også andre sekulære politikere kunne gi honnør til religiøse mennesker. Jeg håper også at religiøse og verdibevisste i Norge etterhvert kan slå gjennom, og komme på offensiven, spesielt muslimer, som har en god del positivt å bidra med. Folk er redde for islamisering. Men kanskje har islam også noe å lære folk? Koranen har en god del å si om rent mye, og jeg antar derfor at muslimer kunne ha veldig mye interessant å komme med som en motvekt til dagens partipolitikere. Hvorfor skal det være en skam å ha verdier, og hvorfor skulle man ikke kunne ta dem med seg inn på den politiske arenaen? Skal man bukke under for det liberale konsensus om at religiøse verdier ikke skal påtvinges andre (som om ikke den liberale ideologi, sosialdemokrati, sosialisme og kapitalisme alt i alt gjerne hører sammen med visse verdier, og tidvis kunne vært klassifisert som livssyn)?

Jeg respekterer andres rett til å mene forskjellig, men jeg synes også jeg skal ha rett til, med grunnlag i mitt buddhistiske livssyn, å protestere mot det jeg ser som skadelig i samfunnet. Jeg vil gjerne kunne uttale meg mot krig, mot storstilt norsk våpeneksport, og mot en liberal alkohol- og narkotika-politikk. Jeg ser gjerne at muslimer og kristne gjør det samme.


http://www.vl.no/verden/article22073.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10004144
http://www.vl.no/samfunn/article22971.zrm
http://www.vl.no/samfunn/solheim-religion-kan-hemme-utvikling/