Forsvar for kjøttfri mandag i offentlige kantiner

Mange reagerer på innføring av kjøttfri mandag i offentlige kantiner i Oslo. For eksempel i et debatt-innlegg på Aftenposten av Melsom, 2. nestformann i FpU. Han mener vi bør si nei til kjøttfri mandag av hensyn til enkeltmenneskets valgfrihet. Jeg mener dette er en urimelig kritikk. Det er ikke total valgfrihet i dag, og vi kan heller aldri forvente det på offentlige kantiner.

I dag er det som regel motsatt. Det er stort sett bare kjøtt eller animalia som serveres, til tross for at det verken er sunt, etisk eller miljøvennlig. 

Vi har allerede en ensidighet og bytter den ut med en annen. Hvor høyt ropte folk om valgfrihet når det var vegetarianere som ikke hadde noe valg?

I valgfrihetens navn kan man tenke at det burde være både og. Men hvor stor skal en offentlig meny være og hvor mange skattekroner skal pøses inn i denne? Om hver og en skal ha akkurat sin rett, så blir det fort en dyr kantine. Hva gjelder offentlige kantiner i storbyene, er som regel andre spisesteder innen kort avstand. Vegetarianere, folk med allergier, spesielt helsebevisste og folk med dårlig råd, vil ofte måtte ta med seg matpakke. Hvorfor skal det alltid være disse gruppene som skal måtte det?

Hvorfor er det mangel på valgfrihet når den oppsatte retten er kjøttfri, men ikke mangel på valgfrihet når den er med kjøtt? Hvis kantinen ikke serverer det man har lyst på, så gjør den ikke det, og det er klart det kan være frustrerende, men skal man forvente at kantinen har en endeløs meny og serverer alt folk kan ha lyst på? Problemet oppstår ikke når menyen er begrenset i seg selv. Problemet oppstår når den ene, eller de få, retten(e) som tilbys er kjøttfri. Da kommer klagene om mangel på valgfrihet. Jeg leser dette til ideologisk innpakning av at man har lyst på kjøtt. Man vil spise kjøtt. Til hvert eneste måltid. På den samme kantinen. Hver dag. Dette er ikke en kamp for valgfrihet. Det er en kamp for status quo og for egne matpreferanser. Det forkler også en motstand mot vegetarmat som sådan. Hva den bunner i, kan man lure på, men jeg vil tippe det er forestillinger som at vegetarmat ikke metter eller at man egentlig må ha kjøtt. Til hvert måltid. Hver dag. I den samme kantinen. 

Noe av motstanden mot kjøttfri mandag kommer kanskje av at dette kommer etter flere grep fra MDG og Byfyrstedømmet, Byregjeringen eller Bystyret, Byrådet eller hva det nå var det het, som griper inn i folks hverdag og oppleves som overformynderi. Isolert sett er imidlertid ikke den kjøttfri mandagen i offentlige kantiner noe stort eller radikalt grep, og ikke et stort brudd med valgfrihet. 

Motstanden mot den kjøttfri mandagen - på offentlige kantiner i Oslo - er ikke et utslag av liberalisme, men av et sakte krympende flertalls (de som vil spise kjøtt hver bidige dag) insistering på å beholde status quo. Dette er kulturkonservatisme parret med subjektive matpreferanser og som politisk ytring er den dårlig gjennomtenkt. 

____

Innlegget mitt her er en bearbeidet variant av en kommentar jeg hadde på FpUs Facebook-sider. For redelighetens skyld vil jeg opplyse at jeg selv har vært medlem av FpU, om enn ikke den mest aktive. Jeg har i utgangspunktet stor sans for FpU. Jeg er ideologisk liberalist og vegetarianer. 

Hvordan jeg forbereder meg på reise

Språk, historie, huskeliste, reiseguide.

Noen vil hevde at jeg reiser mye. Det kan være. Men jeg reiser da ikke bare. Jeg bor også. I korte perioder på forskjellige steder. Reiser jeg mye? Ja, jeg gjør vel det, men alderen min gjør fortsatt at jeg ikke kan konkurrere med mine eldre likesinnede som har hatt flere år på å se verden og mer penger.

Jeg ville stilt bedre på arbeidsmarkedet om det jeg hadde lært på reiser og forberedelser hadde like mye verdi i den norske papirkulten som et emne i "Ibsen's oeuvre in a biographical, aesthetic and historical perspective" eller "Erkjennelsesteori II med lite essay med lite essay" (essay to ganger, ja) fra Universitetet i Oslo.

Hvordan forbereder jeg meg så på å reise eller på å bo?

Da jeg reiste til Ukraina, for eksempel, i 2008 frisket jeg opp mine kunnskaper i det kyrilliske alfabetet. Jeg kjøpte reiseguide fra Lonely Planet og spill for å lære meg ukrainske fraser.

Da jeg reiste til Ukraina igjen i 2010 var det ny reiseguide (fra Bradt denne gang) i tillegg til den forrige, men i mellomtiden hadde jeg jo tatt flere fag om Øst-Europa og lest enda mer litteratur derfra enn jeg hadde før den første turen, så det var allerede som å reise hjem. Bokstavene var da heller ikke glemt.

Før jeg reiste til Armenia i april i år gikk jeg selvfølgelig til anskaffelse av en guidebok og printet ut sider  om det armenske alfabetet for å lære meg så mye som mulig av det. Jeg fant til min store overraskelse riktignok ut at det meste var godt merket på engelsk og russisk i tillegg til armensk så mine ervervede ferdigheter i armensk alfabet fikk fort gå i glemmeboken dessverre. På dette tidspunktet hadde jeg også oppdaget reise-commercials på Youtube og diverse videoer. Søk på landet du skal til eller er interessert i og legg til "tourism". Mye fint å se. Hva gjelder Armenia forelsket jeg meg også i duduk-musikk, for å sette meg i skikkelig armensk stemning. Duduken har blant annet vært brukt i en del eurovision-sanger, men også i den meget kjente "My heart will go on" med Celine Dion. Jeg har hørt en del på en av Armenias mest kjente dudukspillere, Djivan Gasparian. Sjekk for eksempel ut Alagiaz på Youtube. 


Noe av det første en gjør er selvfølgelig å sjekke om en trenger visum, hvordan dette visumet er, hvor man må henvende seg for å få det og hva som kreves. Noen land har så omstendelige visumkrav at en ender opp med ikke å reise dit og heller velge noe annet. Om man vil for eksempel til Kaukasuslandene for å se på gigantiske fjell velger man fort Armenia eller Georgia fremfor Aserbajdsjan når en ser at sistnevnte krever visum, og du ikke kan få det på flyplassen eller nettet som med Armenia. 


Før jeg først flyttet til Litauen i 2008, hvor jeg bodde ett år, begynte jeg allerede å lære meg små fraser på litauisk og lese om Litauens historie og samfunn. Forøvrig hadde jeg jo allerede vært der før, i 2007, før jeg dro dit på sommerkurs i 2008 og bestemte meg for å ta en hel årsenhet i språket. 


Videre er det greit å plassere stedene en reiser til i ens mentale kart. Mye nyttig statistikk kan en finne for eksempel på CIA World Factbook sine nettsider. 


Mye kan anes av kultur og forhold i skjønnlitteraturen. Ofte har store land mer litteratur å skilte med, om ikke annet fordi små språk sjelden blir oversatt, spesielt når det er så vanskelig å bli oversetter som i Norge. Helst skal en jo være med i Oversetterforeningen for å få oversatt noe, men for å bli medlem der må en ha oversatt en hel del allerede. Før India i sommer leste jeg reiseskildringen "I Kalis tid" av William Dalrymple, samt "India - stevnemøte med skjebnen" av Torbjørn Færøvik. I India kjøpte jeg også den berømte "The white tiger" av Aravind Adiga (veldig bra bok - anbefales) og like etter jeg kom tilbake leste jeg også "Dyrets folk" av Indra Sinha. Indisk mat og Bollywood var allerede meget kjent, for å si det slik. Hva spiser folk om de ikke spiser indisk mat? 


En kan gjerne også prøve ut oppskrifter fra landene en skal til før en reiser dit. Jeg lagde blant annet ørret på armensk vis før jeg reiste til Armenia. 


Nå, før jeg flytter til Bolivia for tre måneder, etter å ha bodd i Estland noen måneder med studier som jeg bestemte meg for ikke å gå videre med (les Songen om mitt liv), har jeg frisket opp litt spansk ved å lese (snart ferdig) "El amor en los tiempos de cólera" av Gabriel García Márquez på originalspråket. Jeg prøver å bøte på at jeg kan femhundreogsekstisju ganger mindre om Sør-Amerika enn Øst-Europa med å lese litt latin-amerikansk historie, og jeg har selvfølgelig kjøpt reiseguide-bøker, og lest informasjon fra hjelpeorganisasjonen jeg skal jobbe for. 


Så er det listene. Denne gang har jeg brukt en ny taktikk med å lage en rotete skrableliste der jeg blander det jeg må huske å ta med og det jeg må gjøre like før jeg reiser. Fordelen med dette er at jeg ikke velger bort å skrive noe på listen slik jeg kunne gjort om jeg hadde bestemt meg for at den kun skulle være for ting som skal med, eller kun for gjøremål. Faren ved ikke å skrive noe er at det glemmes, så klart. Da er det kanskje bedre å være rotete og skrible ned alt en kommer på. 


Vaksiner, dere. Vaksiner. Hepatitt A og B burde vel vært gratis og gitt til alle da dette er sykdommer vi ikke er garantert frihet fra heller i Norge. Disse vaksinene anbefales ofte selv for reiser i Europa. Når en skal lenger bort kommer gulfeber-, tyfoid-, tetanus-, og andre vaksiner. Ja, også malariatablettene, muligens. 


Jeg tror nøye forberedelser er veldig viktig, både for egen sikkerhet og for i det hele tatt å forstå hva en har rundt seg når en kommer til reisemålet en skal til. 


Viktigst av alt er pass, penger, kort, mobiler, ladere, flyreservasjoner, passende klær og muligens forsikring. Alt som er sør for Norge er ikke varmt. Det var bitende kaldt da jeg var i Budapest i desember i fjor. 


... og du vet ikke hvordan reisen, eller noen annen bit av fremtiden vil bli før du har foretatt den.

Miljøpartiet De Grønnes innmarsj

Prognosene og gallupene har sett bra ut for Miljøpartiet de grønne i oppmarsjen mot lokalvalget 12. september, og det har sett ut til at de kommer inn både i Oslo, Bergen og Trondheim.

MDG er nå (oppdatering, 13. september) i femten kommunestyrer, deriblant Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Trondheim har de to mandater.

Norge har i dette henseendet ligget etter resten av Europa, da mange europeiske land har hatt sterke miljøpartier. Forklaringen på dette kan selvfølgelig være at spesielt partiene Venstre og SV har klart å få et slags eierskap til miljøsaken, og i tillegg har man sett fremstøt fra KrF og Senterpartiet.


I Sverige, hvor miljøpartiet kom inn i Riksdagen allerede i 1988, samme år som norske Miljøpartiet de grønne ble stiftet, er miljøpartiet veldig sterkt sammenlignet med i Norge. Det svenske partiet fikk 5,2 prosent av stemmene i valget i 2006, og vokste til hele 7,2 prosent ifølge electoralgeography.com i 2010 (eller 7,34 prosent ifølge Wikipedia).

I parlamentsvalget i Estland i år gikk De estiske grønne ganske mye tilbake, men partiet er likevel det femte største i Estland. Partiet gikk ned fra 7,1 prosent fra 2007 til 3,8 prosent i årets valg. Uten altfor god kjennskap til estisk politikk, kan en plausibel forklaring være finanskrisen i 2008 som traff Estland hardt, og at Reformpartiets økonomiske politikk kanskje virker tryggere enn fokus på miljøet etter en slik krise.

Fra Peipsi-sjøen, Estland.

Lyspunktet etter det alarmerende parlamentsvalget i Ungarn i fjor, hvor ytterliggående Jobbik fikk hele 16,67 prosent, og konservative (i ordets rette betydning, ikke som norske Høyre som er ganske liberalt etter europeisk standard) Fidesz fikk 52,73 prosent av stemmene, var at man tilsynelatende plutselig (følge Wikipedia stiftet i 2009) hadde et grønn-liberalt parti som fikk 7,48 prosent, altså LMP. Noe av årsaken til at grønne partier kan stå såpass godt i for eksempel Estland og Ungarn kan være at dette er mer plausible alternativ til høyre-partiene enn rent sosialdemokratiske eller sosialistiske partier, som landene har hatt dårlige erfaringer med, i nyere eller litt mindre ny tid.

Når man ser på partistrukturen i enkelte øst- og sentral-europeiske land, ser vi at den er mer fluktuerende enn i Vest-Europa. Dette kan forklares med at demokratiene er relativt nye, og at verdier er mindre fastsatte og det er en større dynamikk enn i det gamle Vest-Europa, både på godt og ondt. Samtidig har sammenligningen med dynamikken f.eks. i Baltikum gjort at jeg har stilt meg spørsmål om hvordan i alle dager syv partier i Norge kan sitte på Stortinget i år etter år, uten at nye kommer inn og befester sin posisjon. Vi har nå hatt lokalvalg, men det er ikke noen hemmelighet at det kan være en god base for Stortingsvalget i 2013. Under dette lokalvalget har vi sett at ting har begynt å bevege seg, og mediene har i større grad tatt med Miljøpartiet De Grønne i betraktningene sine, og partiet er muligens på vei ut av "Andre"-blokken. Det har tidvis sett ut til at norske medier har tatt de mektige syv som gitte, og at norsk politikk har blitt redusert til balansen mellom Frp, Høyre, Krf, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

I Sverige og Norge har vi hatt et problem med supersolide politiske blokker, og håpet er at MDG kan transcendere disse. Hanna E. Marcussen skriver i et notat på sin Facebook-side:

Verken miljø, fredspolitikk eller en positiv innstilling til mangfold er eksklusive verdier for venstresiden. De som deler disse verdiene burde samarbeide mer, ikke mistenkeliggjøre hverandre fordi man forsøker å presse disse verdiene inn i blokkpolitikk.


Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, og noe av det som kommer frem her er også årsaken til at jeg stemte på MDG til fylkestinget i år.

I tillegg tror jeg vi trenger en debatt om hva som faktisk skal styre samfunnsutviklingen, og den debatten får vi ikke på politisk plan på den måten vi burde uten nye impulser. Det bør være åpenbart for alle som har fulgt bloggen min at jeg ikke mener disse impulsene bør komme fra den nye høyre-ekstreme bølgen. Det ser ut til at MDG er det politiske partiet som best kan trigge en vitalisering av norsk politikk.

Hjort i Nepal

Jeg tror også at tiden har kommet for å snakke om dyrs verdi. Dette er en debatt som ikke har vært tatt grundig nok, selv om vi har hatt et folkelig engasjement mot pelsdyrdrift. I buddhistisk tenkning er lidelse, evnen til å lide og føle angst, og også potensialet for det motsatte, viktig. Det samme finner vi trekk av i andre religioner, hvilket også viser at grønne verdier ikke tilhører venstresiden eksklusivt.

Faktisk vil jeg hevde at høyre-venstre-aksen er nok en manifestasjon av Vestens dualistiske tenkning, som har skapt nok problemer. Dualismen er selve fundamentet for dehumanisering av den "andre", som vi har sett i ekstreme ideologier som kommunisme og nasjonalisme kulminert i nazisme, holocaust og - under kommunisme; utrenskninger under Stalin, Mao og Pol Pot.

Det er veldig mange positive trekk i MDGs "Hovedprinsipper for grønn politikk". Ved siden av en tydelig pasifisme, legger MDG også til grunn at "ingen samfunn eller kulturer er statiske og entydige, og at alle har potensiale for positiv utvikling". Dette er åpenbart riktig, men har ikke alltid styrt vestlig politikk, som tidvis har hatt et schizofrent forhold til endring: Samtidig som politikerne har trodd de kan forandre saker og ting, har ofte synet på motpartene vært statisk. Dette gjelder blant annet Vestens krigføring i Midtøsten og USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Tidvis har dette båret preg av dataspill-mentalitet. Du har ti motstandere, og hvis du fjerner dem har du vunnet. Slik er ikke virkeligheten. Dreper du ett menneske, har du fått mange flere mot deg. Du får ikke noen til å lytte som du har stjålet noen fra! Dette er også noe spesielt høyresiden ofte har hatt problemer med å forstå. Samtidig har venstresiden hatt en tendens til å hermetisere staten med murer og reguleringer, noe som i voldsom grad er anakronistisk i 2011.

Dette er altså et håp om at debatten i Norge fra nå av kan bli annerledes, og at mediene skal ta til seg de nye tendensene, og at vi nå kan få en del nye debatter. Det finnes andre verdier enn kristne, sosialistiske og økonomiske. 

Kilder, blant annet
www.electoralgeography.com
www.mdg.no
Wikipedia
www.nrk.no
http://politisk.tv2.no/nyheter/de-gronne-jubler-for-gjennombrudd/

Ellers om valget:
http://www.vl.no/samfunn/article143980.zrm

Godt blogg-innlegg om MDGs suksessvalg:
http://tinesundal.blogspot.com/2011/09/nar-salaten-marsjerer-inn.html

What I like about Oslo

Since I´m soon leaving Oslo and Norway for Estonia, I figured it was time to write a blog entry about the city where I´ve been living for two years now. Although it is not my favourite place on earth, there are definitely things that I really like about Oslo, especially when you compare with other towns or places in Norway.

Central Jam-e-Mosque

Architecturally I especially like the blue mosque in the Grønland district, the Central Jam-e-Mosque World Islamic Mission. Not especially old, it is one of the few new buildings that have enriched Oslo architecturally. Sadly, it is tucked away from the main streets, meaning not that many people sees it. On the other hand, that has given me the possibility to sit in front of it on a bench enjoying a cup of take-away coffee or chai latte with soy milk in the sunshine without too much disturbance. Not all Norwegians are happy with "new" faiths that establish praying houses or religious buildings or centers in Oslo or any other place. However, if there was no freedom to do so, I would like Norway less. Also, architecturally, the beautiful details and color of this mosque adds something to a city lacking any abundity of baroque, details and color. Not far from here is my Buddhist association.

Opera building

I actually also like the new opera building, built with Italian white marble. Although controversial since it´s built with public money, also here I think we must be able to separate between politics and architecture. When thinking about the fact that it´s a modern building, it is actually quite nice. Even though I haven´t spent so much time walking on the roof as I could (you can walk on the roof, that´s part of the point), and the drug addicts and/or homeless lying under the bridge leading to the opera can add sadness to the scenery, I´m glad some modern architecture can appeal to my tastes.

I like the foreign ministry, which should also be known for more details than most other buildings in town. Not so much mentioned as the royal castle, parliament or perhaps the opera house, it is in my opinion way nicer. On the other hand, it stands out because it is different from the rest of the city centre, and might not have stood out in Budapest or Prague.

Trefoldighetskirken

I have my favourite places to eat. When returning to Vilnius, where I lived one year, I try to revisit my favourite restaurants. I think this will also be the case with Oslo. Sadly, lots of the restaurants are branded and do not exactly serve gourmet food. On the other hand, the city is bejewelled with Indian restaurants. Anyone who knows me, will also know how much I appreciate Indian food. My very favourite restaurant though, is the Ethiopian Red Sea Star. I love the food, I love the interior of the restaurant, and the people working there are possibly some of the nicest in the service industry in Oslo. Then there is the cheap Indian Punjab Tandoori on Grønland where they know what dishes I prefer.

Burudvann

Even though the best thing about Oslo is the certain amount of tolerance common to most Western capitals, the second best thing is the proximity to nature. On the picture to the left is Burudvann, my favourite lake near Oslo. Here it is quite easy to catch fish, also bream, which is not common in Norway. There are also lakes accessible by metro or city bus, even though the shores of these are more crowded.

What I think I will not miss about Norway is the fear of receiving hateful comments on blog entries like this one, because I openly confess I find a mosque beautiful.

Janet Jackson med fantastisk konsert

Light skin, dark skin, my Asian persuasion
I got them all, that´s why these girls out here hatin´,
cause I´m sexy
- Janet Jackson: Feedback

Jeg har vært Janet Jackson-fan i mange år. Det er noe med både å ha variert musikk, se trent ut, komme med politiske meninger jeg er enig i, virke smartere enn alle de andre syngedamene, samt ha mange kjempegode sanger, og ikke minst klare å kombinere alt. Janet Jackson har tidvis sett ut til å svinge mellom ytterpunkter, og snakker også om dette, ikke minst i den nye boken, "True you", som er en bok ment å hjelpe med å akseptere en selv som en er. Janet Jackson, en av verdens vakreste kvinner, har mislikt sitt eget utseende.

I kveld kom hun til Oslo - den artisten jeg aller mest har ønsket å se live. Hvorfor ønsket jeg så sterkt å se nettopp henne live? Fordi Janet Jackson faktisk synger live. Fordi hun synger bra, fordi hun danser bra, fordi hun representerer verdier jeg står for, fordi hun er vanvittig pen, fordi hun har bra musikk.

Konserten var en del av Janet Jackson største turné noensinne, "Number Ones: Up Close and Personal". Janet Jackson leverte. I løpet av cirka halvannen time gikk hun gjennom flere av sine største hits. Selvfølgelig: med en slik katalog av gode sanger kan en alltid ønske mer. Personlig skulle jeg gjerne hørt også "All Nite (Don´t Stop)", "Make Me", "Rock With U" og "Got Til It´s Gone", men hun sang de fleste av signatur-hitsene sine, og vakre "Nothing", som kom ut i 2010, og som jeg fryktet hun ikke kom til å synge.

Stemmen holdt ypperlig, og mange av låtene var bedre live enn på CD, til og med. Et slikt kunststykke er det få som presterer. Jeg har sett andre steder folk som mener at Janets stemme er bedre enn noensinne, og det kan jeg muligens slutte meg til, selv om jeg kun har DVD-er med tidligere konserter, samt platespor som sammenligningsgrunnlag.

Stemningen var vanvittig god. Den steg utover kvelden, og det var tydelig at de få plassene på Folketeateret, hvor konserten ble holdt, gjorde det slik at hovedsakelig de største tilhengerne kom til. På "Together again" på slutten var det allsang.

Ellers kunne Janet Jackson by på hits som "The Pleasure Principle", "Control", "What Have You Done For Me Lately", "Feedback", "You Want This", "Alright", "Miss You Much", "Nasty", "Nothing", "Come Back To Me", "Let´s Wait Awhile", "Again", "Doesn´t Really Matter", "Escapade", "Love Will Never Do (Without You)", "When I Think Of You", "All For You", "That´s The Way Love Goes", "If", "Scream", "Rhythm Nation" og "Together Again".

Personlig reagerte jeg særlig positivt da jeg la merke til hun tok i med "Feedback" fra 2008, "Nothing" fra 2010, "Again" fra 1993, som forøvrig var dedisert til Oslo og hvis musikkvideo startet hele showet, "Doesn´t really matter", "All for you", "That´s the way love goes", "If", "Rhythm nation", og "Together again". Under "Together again" kunne vi også se bilder av Janet og broren Michael som unge.

Hendene var i været og stolene ble lite brukt. Janet klarte ikke få med seg publikum på alle låtene, som for eksempel "Let´s Wait Awhile", men låter som "Rhythm Nation", hvor publikum ble med på å rope "We are a part of the rhythm nation", og ikke minst "Together Again" fenget. Stemninger var likevel generelt sett høy, og Janet Jackson var i toppform, med supertrent kropp, gode vokaler, og gode dansere. Trinnene satt, og vi kunne kjenne igjen koreografien fra videoer som "All for you" og "Rhythm Nation".

Vi var heldige som satt på femte rad, og at konserten var på Folketeateret, hvilket gjorde at vi virkelig fikk sett denne fantastiske artisten, og ikke bare på skjerm.

Dette har definitivt vært en av de beste kveldene i livet mitt, og Janet leverte. Enda mer enn forventet. Superbra. Det føltes ikke kunstig å danse, rope, synge med. Stemningen var fantastisk, og jeg er glad min favorittartist har bekreftet at hun fortjener å være nettopp det - favoritt. Terningkast SYV.

Statsbesøk fra Litauen

Norge har fra i dag, 5. april, til i morgen, besøk av Litauens president Dalia Grybauskaite. Karl Johans gate er i dag pyntet med litauiske og norske flagg side om side.

Presidenten vant valget i Litauen i 2009, og fikk hele 68.18% av stemmene. Først og fremst vant hun nok på grunn av sin enorme erfaring og kunnskap, noe litauerne tillegger tung vekt. Ikke minst rollen som finanskommisær i EU-kommisjonen veide nok tyngt. Dalia Grybauskaite snakker også fem forskjellige språk: litauisk, engelsk, russisk, fransk og polsk. Selv om presidenter i Litauen velges i eget valg og således uavhengig av partier og sammensetningen i Seimas, Litauens parlament, regnes Dalia Grybauskaite for å tilhøre den økonomiske høyresiden. Hun kan på mange måter, både økonomisk og verdimessig, beskrives som liberal. Hun regner Margaret Thatcher og Mahatma Gandhi som sine forbilder. Til tross for sistnevnte forbilde er hun ikke hundre prosent pasifist, da hun forsvarer inngrepene i Libya, og har argumentert for at Litauen må støtte dette. Hun har også trukket frem poenget om at Libya kanskje ser langt unna ut på kartet, men også Libya er forbundet med oss økonomisk. Litauen er også et bevis på at man kan komme seg ut av et diktatur og bli et på alle måter fritt land.

Noe av det flotteste med Litauen er at staten tilsynelatende på null komma niks klarte å gå fra sovjetisk okkupasjon til å bli et reelt demokrati. Presidentpalasset ligger like ved siden av universitetet i Vilnius, og det er ingenting i veien for å sette seg på trappen og ta en prat med venner. Sånn sett minner det om avslappetheten utenfor Slottet i Oslo, eller Stortinget. Det er faktisk ikke mange land der dette er mulig, selv om de måtte være demokratiske. En annen meget interessant faktor, er at mens mange andre tidligere sovjetland har blitt svært mannsdominerte og patriarkalske, ihvertfall i politikken, har ikke dette skjedd i spesiell grad i Litauen, selv om litauere ofte er mindre kritiske til tradisjonelle kjønnsroller enn nordmenn er.

Presidenten har i dag holdt foredrag om "Geopolitics of Energy: the Reason and the Gains of Nordic-Baltic Cooperation" på NUPI - Norsk Utenrikspolitisk Institutt - i Oslo. Foredraget var åpent for alle interesserte. Først gav hun et utmerket og konsist foredrag om energi-situasjonen i Litauen og Baltikum, og hvordan avhengigheten av energi-import gjør landene sårbare. I den forbindelse er det i Litauens interesse heller å importere gass fra Norge enn Russland. Presidenten snakket også om Russlands og Hviterusslands planer om å bygge kjernekraftverk ved Litauens grenser, og det er grunn til å trekke hensiktene, spesielt med det planlagte anlegget i Kaliningrad, i tvil, da det ikke ser ut til å være noen stor økonomisk eller energimessig gevinst med å legge det der det er tenkt. Litauen har måttet legge ned begge reaktorene ved Ignalina-anlegget, fordi disse hadde samme type reaktorer som Tsjernobyl. Litauen har i EU-sammenheng nå argumentert for høyere sikkerhetskrav til kjernekraftverk. Grybauskaite foreslo også i EU at man ikke skal kjøpe elektrisitet fra atomkraftverk som ikke tilfredsstiller de høyeste standardkrav. På Powerpoint-presentasjonen var det skrevet "Common Baltic and Nordic concern - no tolerance for compromising on nuclear safety".

Etter foredraget var det tid for spørsmål. Presidenten ble blant annet stilt det høyst interessante spørsmålet om hun var skuffet over at Norden og Norge ikke hadde gjort nok for landet. Til det svarte hun at litauerne er mest skuffet over seg selv, over at Litauen ikke har kommet enda lenger enn landet har gjort. Det ble også stilt spørsmål om forholdet til Hviterussland, Litauens naboland som ofte kalles Europas siste diktatur. Her har Litauen gjort en innsats, blant annet med at et hviterussisk universitet, som ble stengt av Lukasjenkas regime i 2004, fikk fortsette i Vilnius, altså på litauisk jord. Dalia Grybauskaite fikk også ros for de enorme fremskritt Litauen har gjort siden friheten tidlig på 1990-tallet (Litauen erklærte seg selvstendig allerede 11. mars 1990, men regnes som fritt fra 1991).

Dalia Grybauskaite og Litauen kan være stolte av veldig mye. Landet lå på 11. plass over pressefrihet i verden i 2010. Av andre øst-europeiske land var bare Estland bedre (på 9. plass). Ifølge heritage.org har Litauen verdens 24. frieste økonomi. Også her er det bare Estland som er bedre av øst-europeiske land. Norge ligger på 30. plass. Litauen har også blitt fremhevet av EU-Kommisjonen som en mønsterstat på flere punkter. Landet er medlem både av NATO og EU, og i 2009 feiret Litauen tusenårsjubileum. I den forbindelse var også Hans Majestet Kong Harald på besøk i landet.

Presidenten skal i kveld til Slottet på middag, etter også å ha møtt statsminister Jens Stoltenberg, og i morgen skal hun til Ålesund og Sula, hvor hun skal besøke Fiskerstrand BLRT, et verft hvis eierinteresser er likt fordelt mellom Litauen og Norge. Hun skal også innom høyskolen i Ålesund på omvisning, og hun skal møte Tora Aasland (SV), statsråd i Kunnskapsdepartementet.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/litauens-president-tatt-godt-imot-paa-karl-johan-3461834.html
http://www.smp.no/nyheter/article326307.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10091663

Baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet

Så kommer en anmeldelse om en baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet. Filmen "80 dager" hadde premiere i går, 4. mars, og jeg så den i dag.

At det i seg selv kommer en film fra Baskerland i Spania til norsk kinolerret er vel en spennende nyhet. At denne også handler om lesbisk kjærlighet er kanskje enda mer overraskende. At de forelskede kvinnene er 70 år gamle gjør ikke sensasjonen mindre.

Først og fremst: "80 dager" er en kjempegod film. Den er vanvittig spennende, men mest fordi hovedrolleinnehaveren, Itziar Aizpuru, er en drevende god skuespiller som klarer å kommunisere alt mulig med ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dessuten er dette en av de filmene som virkelig har fantastisk filmmusikk som evner å bygge opp under handlingen, og drive spenningen opp, uten at det blir påtagelig. Norske aviser gir også stort sett filmen gode anmeldelser, med firer som normalen, mens Nettavisen gir filmen en femmer og FilmMagasinet en sur toer.

Axun bor på landet med sin mann. Han jobber i kålåkeren eller verkstedet, og Axun steller på kjøkkenet. Deres datter er i Amerika for tiden, et kontinent som for Axun er svært fjernt. Datteren viser ingen interesse for å komme hjem til Baskerland, selv ikke da hennes eks blir utsatt for en ulykke og havner i koma. Ingen besøker ham, så Axun drar for å gjøre det. Her møter hun på Maite, som er en eksentrisk gammel dame, som til tross for sine 70 år fortsatt er i jobb, men skal like til å tre ut i pensjonisttilværelsen. Axun setter seg stille ned ved siden av datterens eks, til tross for at denne har en bursdagshatt på hodet og Maite har stelt i stand rene bursdagskalaset, til tross for at de to sengeliggende på sykeværelset begge ligger i koma. Etterhvert blir det klart at disse var barndomsvenninner, og vi finner også ut at dette vennskapet grenset til mer enn vennskap - et forhold hvis karakter gradvis åpenbarer seg og blir klarere. Maite er forøvrig også åpen om sin lesbiske legning.

Axun havner i en vanskelig posisjon idet hun blir konfrontert med barndomsminnene og et interessant gjenopprettet vennskap til Maite. Hun må treffe en rekke valg, selv om daglige sykehusbesøk lett lar seg ordne i begynnelsen. Bygdefolket hever likevel et bryn eller to over Axuns plutselige interesse for datterens eks og hans ulykke. Livet til Axun begynner etterhvert å bli mer interessant, og hun stiller spørsmålstegn ved sider av sitt liv.

Filmen kan imidlertid tolkes på et dypere nivå enn "synd-på-gamle-lesbiske"-nivået, og filmen tar opp temaet forsakelse. Hvor mye forsaker man for hverdagens fred? Hvor mye lar man være å si, både til andre, men ikke minst seg selv? Hvor mye lar man ikke være igjen? Filmens begynnelse er også iscenesettingen av det vi håper skal bli utveien for våre unnlatelsessynder - at vi skal få en ny begynnelse, at vi skal kunne få muligheten til å fortsette der vi slapp.

Maite innprenter i Axun budskapet om at eldre egentlig ikke er så mye klokere enn yngre, men fortsetter å gjøre feil. Setningen gjentas også senere i filmen. Spørsmålet seeren da kan stille seg er: hvordan vil Axun handle i filmen, og hva vil hun velge?

Filmens slutt streifer innpå et moralsk spørsmål av dimensjoner.

Vi ser også en anelse av den spanske kvinnens venting på sin frigjøring generelt sett.

Det baskiske språket og landskapet gir også denne filmen en litt spesiell karakter, og selv om temaet for filmen føyer seg lett inn i rekken av kontroversielle, psykologiske og til en viss grad dype filmer fra Spania, skiller den seg ut ved å trekke på landlige omgivelser og en annen mennesketype enn vi ser i Almodovar og Amenabars filmer.

Temaet er i seg selv spennende, men drives videre nettopp av skuespillerprestasjonene og god filmmusikk. Filmen er i seg selv et lite og snodig fenomen, og for å toppe det hele er det faktisk to unge, mannlige regissører som står for filmen. Ihvertfall kan den godt ses! Trailer finner du på denne linken til Nettavisens anmeldelse: http://www.side2.no/film/anmeldelser/article3102902.ece

http://www.vg.no/film/film.php?id=11738

Mobbing av menn

En pen jente i tyveårene med store bryster sitter foran en sterk og viril mann med lyseblå olabukser. Han beveger hendene mot skrittet og hun ser opp med beundrende blikk, hodet lett bakoverbøyd og det lange håret skinner som i alle Rema-shampooers drømmereklame. 


I feministens øyne er denne kvinnen degradert. Hun er blitt et objekt. Fremstillingen er mannssjåvinistisk og gir et slavebilde av kvinnen. Mange feminister tror menn tar skade av dette, og at det påvirker deres kvinnesyn i negativ retning. Undersøkelser viser imidlertid at frykten er ubegrunnet.

Et annet scenario kan vi lese om i dagens Aften-utgave av Aftenposten. Hvilket?


Vi kan lese om Oslos seks strippeklubber. Vi kan lese om Ottar og sosialistenes planer om å legge dem ned. Vi kan lese at Dalin Nano "er ekshibisjonist. Jeg vil vise kroppen min og være glamorøs". Feministene vet noe hun ikke vet selv, nemlig at hun har degradert seg, blitt et objekt for grådige mannsøyne. Dalin Nano forteller videre: "Jeg elsker å vise frem kroppen min. Hvis man ikke gjør det, slutter man kjapt." Feministene har imidlertid tenkt for henne, og funnet ut at hun er mannsundertrykt. Det er synd på henne, eller egentlig er hun bare irriterende, for det ville vært mye bedre om hun bare kunne innrømme rett ut at hun har det helt forferdelig, i stedet for å spille på mennenes lag. Imidlertid er det ikke det denne stripperen sier. Hun sier at hun liker å strippe. Hvis Ottar, Rødt og SV får bestemme får hun ikke jobbe mer i Norge, eller ihvertfall ikke i Oslo.

Men - hvordan kan dette være kvinneundertrykkende, når det også er kvinneundertrykkende å se at kvinnen ser opp på mannen? Når mannen sitter og ser opp på en scene med en halvnaken kvinne (gjerne pen til og med - og feminin - gudforby) undertrykker han. Han beundrer hennes kropp, nyter synet av kvinnen, og hun vet det. Noen liker det. Dette overser man, og går løs på mannen.

Problemet her er at man går løs på mannen både når han er gjenstand for kvinnens beundring (kvinnen setter seg da i et avhengighetsforhold til mannen) og når han beundrer kvinnen!

Her ligger også noe av problemet.

Jeg har lest ofte at vestlige kvinner finner en naken mannekropp (spesielt om penis ikke er erigert) latterlig. Vi vet også at menn ser noe mer på pornografi enn kvinner (selv om det er feil at kvinner ikke også gjør det). Imidlertid liker alle menn, uansett etnisitet eller hva det nå måtte være, instinktivt å se en naken menneskekropp (for homofile gjelder det en annen mannekropp, men det er likevel de samme prosessene som pågår).

Vestlige kvinner er imidlertid ikke like glade i mannekroppen som menn er i kvinnekroppen! Har kvinnene noen gang tenkt over at også menn liker å bli beundret? Har dere tenkt over at vi faktisk liker å se et beundrende blikk, at vi trenger beundring, vi også? At det faktisk ikke føles så greit å bli oppfattet som det klumsete, klønete og voldelige kjønn?

Feministenes og sosialistenes syn på pornografi, kvinnelig stripping og prostitusjon er dessuten eurosentrisk! Til og med vesteuroesentrisk! Fordi kvinner i større grad enn menn blir avbildet nakne, og dermed er undertrykte (sic!) og fremstilt som objekter i Vesten betyr det at dette er en tendens vi må kjempe imot! Kanskje kan kvinnene komme seg litt ned på kne og beundre mannen også, slik mannen beundrer kvinnen? Kanskje vi kunne få litt mer balanse! Dessuten finnes det håndfaste bevis på kulturforskjellene i synet på mannen! Se en øst-europeisk eller asiatisk musikkvideo! Der fremstilles mannen også som en som kan bli attrådd! Gudforby! Tenk dere! Her følger to eksempler, det ene er en russisk musikkvideo, det andre en ukrainsk:

http://www.youtube.com/watch?v=qZi24ZvkZRA
http://www.youtube.com/watch?v=L_ewoeUVD-k

Verst av alt er at feministene og sosialistene i sitt angrep på mannen gjør dette på en ytterst gjennomskuelig måte. Likevel er det ingen som reagerer tilstrekkelig og tør protestere mot det som rett ut er et forkastelig mannssyn: Prostitusjon, pornografi og stripping er kvinneundertrykkende. Javel! Så viser det seg at det kanskje til og med er flere mannlige prostituerte enn kvinnelige i Norge! Og KNAPT NOEN bryr seg om dem! De klarer seg! De er jo menn!


VEL, DERE! Om kvinner har det så mye verre enn menn, hvorfor ER DET DA TRE GANGER SÅ MANGE MENN SOM TAR LIVET SITT ENN KVINNER?


Videre - tilbake til prostitusjon. De mannlige prostituerte har også mannlige kunder. Så - hvordan kan da prostitusjon være kvinneundertrykkende? Dette er rett og slett et bevis på at den mannlige seksualiteten generelt sett tenderer til å sette mer pris på korte seksuelle møter, gjerne uten forpliktelse, enn den kvinnelige. Slik er den visst. Og homofile menn ser kanskje til og med mer på pornografi enn heterofile. Og hvor ble kvinnen av i dette tilfellet? Nei vel nei.

Feministene har gått til angrep på selve den mannlige seksualiteten, den han er utstyrt med fra naturens side, født med, som han ikke får gjort noe med. Og dette er intet mindre enn mobbing, slik det er mobbing å hetse noen for å være blonde, mørkhudede, homofile eller hva det nå måtte være som en ikke er skyld i og ikke får gjort noe med.

Det er på tide å gjøre opprør mot en bevegelse ute av kontroll og et stadig voksende mannshat i Norge. Nå syns jeg egentlig at kvinner og menn kan beundre hverandre litt og se på hverandre. Det er virkelig ikke skadelig eller undertrykkende for noen.

Sex er natur. Angrepet på den mannlige seksualiteten derimot - det er en perversjon.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10082624
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10090600
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10082621
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10090584
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10098872

Estetiske Estland og Bastøy

Har nå sett "Kongen av Bastøy" på kino, omsider. Den var faktisk i forrige uke fortsatt på toppen av kinolisten i Oslo, selv om den har gått på kino i en måned nå. Det er faktisk høyst fortjent.

Handlingen foregår - som de som leser dette innlegget sikkert allerede vet - på Bastøy, som er en øy i Oslofjorden, ble brukt som hjemstad for ungdomsanstalt, og er nå hjemsted til et fengsel. Dette skal være basert på virkelige hendelser fra 1915. En ny gutt, Erling, kommer til øyen og anstalten, som preges av jerndisiplin og slem kustus. Selv jeg, som ønsker å rehabilitere orden som begrep, vil ikke nøle med å beskrive forholdene som ekstreme.... og det er før vi innser hvor ille det egentlig er.

Nåvel - filmen glitrer, og er et høydepunkt i norsk filmhistorie, hva jeg vet. Nå har jeg jo ikke fått med meg alt som har skjedd innenfor norsk film, verken før eller nå. Dette skyldes også delvis at norsk film ofte sliter, etter min mening, med en del problemer. For det første er det frokostbord-fenomenet. Dette er en karakteristikk jeg og en italiensk venninne (som er fan av nordisk film) fant på. Det betegner den evige tendensen til dramatikk rundt frokostbordet, påfulgt, eller utlevd, i dramatisk stillhet, og med et sukk eller to. Dette følges gjerne av en overspilling, og en scene der skuespilleren blir satt i fokus uten sikkerhetsnett, som skuespilleren ofte ikke takler. Slike scener mangler i "Kongen av Bastøy". "Frokostbord-fenomenet" er rett og slett kastet på havet. Provinsialiteten som gjerne preger norsk film er rett og slett bortdeportert. En annen sak man også har klart å unngå er Amerika-etteraping. Her er det ikke overdrama, kunstige replikker, eksplosjoner en må løpe fra og kaste seg ned unna (dette inntreffer kanskje oftere i amerikanske filmer enn dans inntreffer i Bollywood og frokostbordet i nordisk film), men en vakker vinter-estetikk, akkompagnert av fullstendig akseptabel filmmusikk.


Historien - som absolutt har en klar handling - drives også frem av det usagte. En skal ikke overtolke for mye før man ser at det i det nærmest totalt kvinnefri området også finnes forbudte følelser. Dette er dandert på en ytterst smakfull måte, og man unngår klisjeer (kanskje bortsett fra at man såvidt tangerer det til tider, og får den svakt romantisk anlagte seer til kanskje å håpe at filmen litt skal falle for klisjè-fristelsene litt mer).


Skuespillerne er fantastiske. Spesielt Trond Nilsen som spiller den tydelig homofile Olav er velsignet med et skuespillertalent som få har vist maken til i dette landet på en stund. Han evner å få frem så utrolig mye uten å si noe, og han driver frem mye av spenningen i filmen - og dette ligger ikke så mye i replikkene hans som i blikk, uttrykk, kroppsholdning, tonefall og ja... alt som er usagt. Dette krever talent. Også den andre hovedrolleinnehaveren, Benjamin Helstad, som spiller Erling, er flink.

En del anmeldere har fått med seg at filmen er innspilt i Baltikum, og streifer innpå dette i sin vurdering. Birger Vestmo skriver blant annet for NRK: "Estland er en fantastisk location, og bruken av kulisser, kostymer, frisyrer og maskering er førsteklasses. Det ER virkelig 1915 på lerretet." (http://nrkp3.no/filmpolitiet/2010/12/kongen-av-bastoey/). 


Einar Odden for Filmsiden har gitt den minst fordelaktige omtalen jeg har sett av filmen. Han gir den bare en treer (de fleste gir fem, jeg går for seks), og skriver følgende om stedet for innspillingen: "At filmen i tillegg er synlig innspilt i Estland, tar oss ytterlige ut i råka. Landskapet er baltisk, kornbandene er unorske og landbruksredskapen er fremmed. Til og med hestenes seletøy er fremme. Hvor er vi? Hvor skal dette egentlig foregå? Er soldatene norske? Eller er de fra et eller annet land vi ikke får høre om? I dette tilfelle Estland." (http://www.gd.no/kultur/film/article5420913.ece)

Jeg synes det er helt fantastisk at Estland er valgt som innspillingssted. Landskapet egner seg perfekt for å få til en fantastisk estetikk. Filmen ser faktisk veldig vakker ut (selvfølgelig ikke de voldelige scenene som forekommer og slikt, men naturen), og landskapet trekkes aktivt inn for å skape stemning. Musikken og landskapet utnyttes til fulle på et kunstnerisk vis som norske filmskapere ikke har fått til ofte i filmer jeg har sett, og dette danner noe av bakteppe for den mesterlige avslutningen på filmen. Samme effekt ville ganske enkelt ikke blitt oppnådd i Norge. Å spille den inn på selve Bastøy ville visstnok vært dyrere, men det er også enkelte andre faktorer: Oslofjorden blir ikke så kald og vinterlig som det vi ser i filmen. De majestetiske furuene som guttene også må dra på, finnes ikke på det virkelige Bastøy. Det virkelige Bastøy ser ut, på bilder, til å være rett og slett ganske kjedelig estetisk sett, og naturen det byr på, ville ikke kunne brukes til å få samme estetikk og handling som man ser, spesielt på slutten av filmen. Landskapet på det virkelige Bastøy er rett og slett for åpent til å kunne skape spenning rundt hvor folk er på øyen. Det ville rett og slett ikke egnet seg like godt på film.

Estland og de baltiske landene har en del vakker natur å by på. Estland har mange øyer, som riktignok gjerne er paddeflate, men mange har rik vegetasjon, og øyen Saaremaa (hvor jeg har vært) sammenlignes gjerne med Gotland.

En annen sak er at det slår meg, som tilhenger av europeisk film, at dette godt kan bli populært i Europa også. Spesielt i Baltikum og deler av Sentral-Europa. Her har regissør Marius Holst fått til å legge til flere dimensjoner ved siden av bare handling, og filmen kan roses for de dyptliggende psykologiske strømningene, noe som spesielt muliggjøres av de fantastiske skuespillerne. Dette er virkelig en sjeldenhet av de få i nordisk film, og noe vi sjelden, om ikke aldri, ser i amerikanske filmer. Jeg håper filmen sporenstreks eksporteres over til andre siden av Østersjøen. Den fortjener å bli sett.


Dette er nok den beste norske filmen jeg har sett. Definitivt terningkast seks. 
http://www.vg.no/film/film.php?id=11547

Urbane Grønland

Sitte på Punjab Tandoori med indisk te og se utover torget på Grønland hvor man finner alle slags mennesker, mange i livlig samtale. Folk går forbi. Noen i lysende grønt, andre i mørkt. Noen i nærmest heldekkende chador, andre med hijaber med vakre mønstre og farger. Noen med langt hår slengende nedenfor buksekanten. Kanskje sitter noen og spiser sushi fra Deli de Luca ved en av benkene på plassen.

Familier går forbi med gjennomsiktige handleposer som inneholder nok grønnsaker til å oppfylle fem-om-dagen for flere uker fremover i tid. Noen smiler, mens andre er kanskje trette av å bære på handleposer.

Stå i kø på "frukt og grønt"-butikker. Kjøpe med seg halva, nøttegodteri som er populært i Øst-Europa, Sentral-Asia og Midt-Østen. Gulfargede nanbrød med koriander og hvitløk. Lekre esker i grønt med dadler fra Emiratene.

Forbi den store kirken på Grønland, slenge seg ned i gresset i parken. Fortsette oppover, kanskje bærende på en take-away-kaffe. Sette seg på en av benkene foran den vakre himmelblå moskeen i Akebergveien, med tårn som nærmest går i ett med himmelen på en klar solskinnsdag.

Grønland har fått mye hets, men det er den delen av Oslo som jeg føler gir Oslo særpreg. Butikkene som finnes i Oslo kan man finne i resten av landet. Butikkene finner man i resten av Europa. Det som er fint med Grønland er at det er et sted hvor man kan gjøre de daglige innkjøp, pluss kjøpe noe ekstra for å kose seg med, som en god nøttekake på Batat Import, eller en indisk film fra Bollywood Planet, og ikke minst at man kan være individualist og gå i hvilken farge man vil. Dessuten byr Grønland på et av Oslos få riktig vakre byggverk, nemlig tidligere nevnte moské. Så selv om Grønland utvilsomt har sine problemer, byr bydelen også på gode varer, og er med på å gjøre Oslo til Oslo. En venn fra utlandet sa da han var i Norge, at Oslo var en fin by. Å? Jo, det er allslags mennesker her. Det er dèt som gjør Oslo spesielt. Ikke Karl Johan, ikke en tilfeldig Dressmann-butikk eller kaotiske og alt i alt relativt lille Oslo City.

Ikke kvotér selvtilliten i stykker

Jeg er frustrert over behandlingen av innvandrere i dette landet, spesielt asylmottakere. Jeg er frustrert over den usaklige mobbingen av muslimer, men jeg er nå også frustrert over de nye kravene fra Rådet for innvandringsorganisasjoner i Oslo.

På vg.no kan man lese at Tina Shagufta Kornmo i nettverket LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) er uenig i en del av disse kravene. Jeg er enig med henne i at "integreringen må ta utgangspunkt i at innvandrerne er individer og ikke medlemmer i en etnisk gruppe", hvilket utelukker kvotering. Rådet for innvandringsorganisasjoner i Oslo krever nemlig kvotering til høyere nivå i Oslo kommune. Et slikt tiltak vil selvfølgelig bare understreke den ansattes "innvandrerhet", noe som er stigmatiserende. Den ansatte vil lure på om hun er en kvotert inn, og i så fall om det er hennes kjønn eller hennes etnisitet som har gitt henne jobben. Kanskje er det til og med hennes kompetanse, men det vet hun kanskje ikke noe om, ved mindre noen sier det til henne. Da tror hun det kanskje ikke. Dette er oppskriften på dårlig selvtillit. Ikke minst er det et symptom på en allerede eksisterende dårlig selvtillit. Har en virkelig ingen tiltro til at en kan få en jobb på basis av egen kompetanse? Må en virkelig ty til kjønn eller etnisitet?

Er det slik at en må tilhøre en definert og stigmatisert gruppe for å få jobb? Hva med oss som ikke vil benytte oss av slike ordninger? Hva med oss som ikke vil kvoteres? Hva med oss som forbeholder oss retten til ikke å bli satt i bås? Hva med oss som ikke vil føle oss som "kvinne nummer 34" eller "innvandrer nummer 67", "muslim nummer 12", "homofil nummer 89", "buddhist nummer 72" eller "barnehageonkel nummer 4"? Hva med oss som vil ansettes på basis av å være kompetente? Kvotering er diskriminering i praksis, og jeg synes det er trist at det råder nærmest konsensus om at kvotering er et godt tiltak, og i det hele tatt at noen kan overveie det.

Så, ikke kvotér selvtilliten i stykker. Jeg kan, og du kan, hvis vi vil. Vi trenger ingen kvote.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036123
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/krever-etnisk-delte-aldershjem-3281662.html
http://www.tv2nyhetene.no/ntb_innenriks/frp-vil-kutte-stoette-til-innvandrerraad-3282103.html
http://www.vl.no/samfunn/article94028.zrm


Oppdatering, 5. september: En kan også undre seg over hvor representativt Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo, faktisk er, når representanter fra den største innvandrergruppen på landsbasis, dvs. innvandrere fra Polen, ser ut til å glimre med sitt fravær. En kan jo også undre seg over hvor stor interesse de fleste i denne innvandrergruppen har av automatisk norsk statsborgerskap til sine barn, da de fleste hovedsakelig er arbeidsmigranter. Forslagene eller kravene organisasjonen stiller er direkte symptomatisk for denne skjevfordelingen, da det er høyst tvilsomt om majoriteten av innvandrerne i Norge, eller Oslo, for den saks skyld, faktisk er tjent med forslagene. Kilder: statistisk sentralbyrå (http://www.ssb.no/innvandring/) og Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo (http://www.innvandrerradet.com/art.html?art=106)

Fred og propaganda

Obama er i Oslo for å motta Nobels fredspris, mens USA er i krig både i Irak og Afghanistan. Mange mener at spesielt krigen i Irak ble ført på helt feil grunnlag. Begrunnelsen var at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og det var da spesielt med tanke på atomvåpen. En komitè ble satt til å undersøke dette, og det ble visstnok konkludert med at Irak hadde ikke det.

Likevel gikk USA til krig. Obama startet ikke denne krigen, men jeg mener de som fant på det burde stilles til ansvar. Jeg tror slik krigføring fører til sterke antipatier mot USA og Vesten generelt sett, og kanskje til og med demokratiet som styringsform. Jeg tror ikke demokrati er en verdi i seg selv; det er friheten man mener det fører med seg som er en verdi. Det er frihet vi ønsker. Men hvordan skal folk kunne tro på det om egne slektninger er blitt drept av demokratiets representanter? Hvordan kan dette føre til respekt for Vesten? At det finnes ekstremister i Midt-Østen, og at det kanskje vil bli flere av dem, er ikke uten grunn. Også der kan man tenke kollektivistisk og i stereotypier, og å stryke en gruppe over en kam. Derfor er det viktig også overfor den delen av verden å være en god ambassadør for frihet, generelt sett. Irak-krigen har vært den beste måten å sverte demokrati og "vestlige verdier" på.

8. desember ble hvertfall 131 sivile drept i Irak ifølge http://www.iraqbodycount.org/ Det ble skrevet i avisene om ekstremistisk motstand mot et vest-vennlig regime. Hva annet kan forventes? Skal man forvente at noen skal være vennlig mot en makt som har drept ens egne slektninger og venner? Det blir stadig drept sivile i Irak, og det er ihvertfall rundt 100.000 drepte sivile, men enkelte operer med tall på over millionen. Dette skriver ikke mediene om, så lenge det er vestlige aktører som dreper, men så fort noe kan skrives på muslimske ekstremisters konto, roper de opp.

Obama mener at krig av og til kan være nødvendig.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/obama-i-norge/artikkel.php?artid=596540

Jeg, personlig, er pasifist, men på statsnivå er det mulig at det kan forsvares i enkelte tilfeller å drive forsvarskrig. Slik jeg ser det er verken Afghanistan-krigen eller Irak-krigen forsvarskriger, da. Jeg skjønner imidlertid at det kan argumenteres for at NATO fortsatt har styrker i Afghanistan, og jeg skal ikke skrive om det.

Det som provoserer meg, er at Obamas tale, slik jeg ser det, på mange måter kan beskrives som en nesten antipasifistisk tale. Han nevnte riktignok Ghandi, og jeg føler at han viet ham respekt i sin tale.

Jeg vil imidlertid understreke at gruppetenkning, både når det gjelder amerikansk "nasjonalisme" og å definere seg inn i et felles vestlig kuturfellesskap, eller for muslimene å se seg som en enhet, eller motsatt å se disse som enheter utenfra, ikke er av det gode. Men dette finnes. Derfor må vi forstå at krigshandlinger mot en enhet som oppfattes som del av et slikt fellesskap ofte provoserer store deler av fellesskapet. Slik kunne mange støtte USA etter 11. september, og ektremismen øker i Midt-Østen, og antipatien mot Vesten, på grunn av stadige krigshandlinger i Midt-Østen. En kan ikke forvente at man skal elske sin brors drapmann. Derfor er det viktig å være litt mer metodologisk individualistisk: en må se individene, og slutte å tenke i stammer, og samtidig være obs på at andre kan tenke mer kollektivistisk, og se ens handlinger som et trekk av fellesskapet de definerer deg inn i.

HISTORIEN har flotte eksempler på pasifismens slagkraft.

Obama nevnte selv Mahatma Ghandi.

Da Sovjet annekterte Baltikum på slutten av andre verdenskrig, innledet dette en langvarig partisankrig, som først tok slutt i Litauen i 1953. Representanter for Litauen søkte hjelp i Vesten, og ønsket støtte. Vestlige makter hadde lovet støtte til ethvert folk som ønsket demokrati. Balternes kamp ble tiet ihjel, og det ble ingen debatt. Hvor var vesten da?

I 1989 skjedde noe helt fantastisk. To millioner baltere holdt hverandre i hendene i en uavbrutt kjede fra Tallinn i nord til Vilnius i sør. Kort tid etter fikk de baltiske landene sin selvstendighet. Riktignok hang dette sammen med samtidige hendelser, men etter min mening er dette noe av det største som har skjedd i historien.

Under imperialismens storhetstid var det stor konkurranse mellom vestlige land om å kolonisere mest mulig i Asia. Et land som slapp unna var Thailand. I stedet for å gjøre motstand, viste Thailands ledere interesse for de vestlige, og lærte av dem, og slapp unna krigshandlinger og å bli annektert. Med å møte med vennlighet og samarbeidsvilje lyktes det Thailand å forbli selvstendig. Dette er fantastisk.

Det er mulig at fredsprisen er med på å legitimere USAs utenrikspolitikk. Kampen mot kjernevåpen kan brukes som legitimering for konflikter med Iran. Enkelte kynikere peker på USAs økonomiske interesser i dette området. For å kunne nyttegjøre seg bedre av det, tjener de på å ha et vest-vennlig regime til å styre. Om dette er tilfelle, vet jeg ikke, og vil jeg ikke argumentere for. Det jeg vil be folk om, er å være våkne, og ikke stole blindt verken på media eller på forskjellige politiske ledere.

Obama legger også stort fokus på USA, og sin stilling som USAs leder. I typisk amerikansk stil legger han seg på en patriotisk linje i deler av sin tale, og snakket om selvforsvar i sammenheng med en kontekst, der det kan diskuteres om det er berettiget.

Jeg vil sitere fredsprisvinneren i 1989, Dalai Lama, som etter min mening var en virkelig verdig vinner:

"... Det er i virkeligheten langt mer naivt å tro at de menneskeskapte problemene som fører til vold, noensinne kan løses gjennom konflikter. Legg for eksempel merke til at ikke-vold var det fremste kjennetegnet ved de politiske revolusjonene som feide over store deler av verden i 1980-årene.

Jeg er overbevist om at hovedårsaken til at så mange mennesker sier at ikke-voldelige metoder er upraktiske, er at det virker skremmende å prøve dem ut, slik at vi mister motet. Men selv om det tidligere var tilstrekkelig å ønske seg fred i sitt eget land, eller kanskje bare i nabolaget, snakker vi i dag om verdensfred. Det er bare rett og riktig. Det faktum at menneskene over hele verden er avhengige av hverandre, er tydelig for alle nå. Den eneste freden det gir mening å snakke om, er verdensfred".

Dette skriver Dalai Lama i boken "Tanker for et nytt årtusen". Jeg tror han har rett.

Vi kunne hatt en mer verdig fredsprisvinner enn Barack Obama. Jeg føler at han i sin tale har forsøkt å legitimere krigføring, og det mener jeg er stikk i strid med enhver reell tanke om fred.

Bildet av den baltiske menneskekjeden er hentet her: http://www.thinksmall.nl/wp/wp-content/uploads/2008/02/balticchain.jpg