Mobbing av menn

En pen jente i tyveårene med store bryster sitter foran en sterk og viril mann med lyseblå olabukser. Han beveger hendene mot skrittet og hun ser opp med beundrende blikk, hodet lett bakoverbøyd og det lange håret skinner som i alle Rema-shampooers drømmereklame. 


I feministens øyne er denne kvinnen degradert. Hun er blitt et objekt. Fremstillingen er mannssjåvinistisk og gir et slavebilde av kvinnen. Mange feminister tror menn tar skade av dette, og at det påvirker deres kvinnesyn i negativ retning. Undersøkelser viser imidlertid at frykten er ubegrunnet.

Et annet scenario kan vi lese om i dagens Aften-utgave av Aftenposten. Hvilket?


Vi kan lese om Oslos seks strippeklubber. Vi kan lese om Ottar og sosialistenes planer om å legge dem ned. Vi kan lese at Dalin Nano "er ekshibisjonist. Jeg vil vise kroppen min og være glamorøs". Feministene vet noe hun ikke vet selv, nemlig at hun har degradert seg, blitt et objekt for grådige mannsøyne. Dalin Nano forteller videre: "Jeg elsker å vise frem kroppen min. Hvis man ikke gjør det, slutter man kjapt." Feministene har imidlertid tenkt for henne, og funnet ut at hun er mannsundertrykt. Det er synd på henne, eller egentlig er hun bare irriterende, for det ville vært mye bedre om hun bare kunne innrømme rett ut at hun har det helt forferdelig, i stedet for å spille på mennenes lag. Imidlertid er det ikke det denne stripperen sier. Hun sier at hun liker å strippe. Hvis Ottar, Rødt og SV får bestemme får hun ikke jobbe mer i Norge, eller ihvertfall ikke i Oslo.

Men - hvordan kan dette være kvinneundertrykkende, når det også er kvinneundertrykkende å se at kvinnen ser opp på mannen? Når mannen sitter og ser opp på en scene med en halvnaken kvinne (gjerne pen til og med - og feminin - gudforby) undertrykker han. Han beundrer hennes kropp, nyter synet av kvinnen, og hun vet det. Noen liker det. Dette overser man, og går løs på mannen.

Problemet her er at man går løs på mannen både når han er gjenstand for kvinnens beundring (kvinnen setter seg da i et avhengighetsforhold til mannen) og når han beundrer kvinnen!

Her ligger også noe av problemet.

Jeg har lest ofte at vestlige kvinner finner en naken mannekropp (spesielt om penis ikke er erigert) latterlig. Vi vet også at menn ser noe mer på pornografi enn kvinner (selv om det er feil at kvinner ikke også gjør det). Imidlertid liker alle menn, uansett etnisitet eller hva det nå måtte være, instinktivt å se en naken menneskekropp (for homofile gjelder det en annen mannekropp, men det er likevel de samme prosessene som pågår).

Vestlige kvinner er imidlertid ikke like glade i mannekroppen som menn er i kvinnekroppen! Har kvinnene noen gang tenkt over at også menn liker å bli beundret? Har dere tenkt over at vi faktisk liker å se et beundrende blikk, at vi trenger beundring, vi også? At det faktisk ikke føles så greit å bli oppfattet som det klumsete, klønete og voldelige kjønn?

Feministenes og sosialistenes syn på pornografi, kvinnelig stripping og prostitusjon er dessuten eurosentrisk! Til og med vesteuroesentrisk! Fordi kvinner i større grad enn menn blir avbildet nakne, og dermed er undertrykte (sic!) og fremstilt som objekter i Vesten betyr det at dette er en tendens vi må kjempe imot! Kanskje kan kvinnene komme seg litt ned på kne og beundre mannen også, slik mannen beundrer kvinnen? Kanskje vi kunne få litt mer balanse! Dessuten finnes det håndfaste bevis på kulturforskjellene i synet på mannen! Se en øst-europeisk eller asiatisk musikkvideo! Der fremstilles mannen også som en som kan bli attrådd! Gudforby! Tenk dere! Her følger to eksempler, det ene er en russisk musikkvideo, det andre en ukrainsk:

http://www.youtube.com/watch?v=qZi24ZvkZRA
http://www.youtube.com/watch?v=L_ewoeUVD-k

Verst av alt er at feministene og sosialistene i sitt angrep på mannen gjør dette på en ytterst gjennomskuelig måte. Likevel er det ingen som reagerer tilstrekkelig og tør protestere mot det som rett ut er et forkastelig mannssyn: Prostitusjon, pornografi og stripping er kvinneundertrykkende. Javel! Så viser det seg at det kanskje til og med er flere mannlige prostituerte enn kvinnelige i Norge! Og KNAPT NOEN bryr seg om dem! De klarer seg! De er jo menn!


VEL, DERE! Om kvinner har det så mye verre enn menn, hvorfor ER DET DA TRE GANGER SÅ MANGE MENN SOM TAR LIVET SITT ENN KVINNER?


Videre - tilbake til prostitusjon. De mannlige prostituerte har også mannlige kunder. Så - hvordan kan da prostitusjon være kvinneundertrykkende? Dette er rett og slett et bevis på at den mannlige seksualiteten generelt sett tenderer til å sette mer pris på korte seksuelle møter, gjerne uten forpliktelse, enn den kvinnelige. Slik er den visst. Og homofile menn ser kanskje til og med mer på pornografi enn heterofile. Og hvor ble kvinnen av i dette tilfellet? Nei vel nei.

Feministene har gått til angrep på selve den mannlige seksualiteten, den han er utstyrt med fra naturens side, født med, som han ikke får gjort noe med. Og dette er intet mindre enn mobbing, slik det er mobbing å hetse noen for å være blonde, mørkhudede, homofile eller hva det nå måtte være som en ikke er skyld i og ikke får gjort noe med.

Det er på tide å gjøre opprør mot en bevegelse ute av kontroll og et stadig voksende mannshat i Norge. Nå syns jeg egentlig at kvinner og menn kan beundre hverandre litt og se på hverandre. Det er virkelig ikke skadelig eller undertrykkende for noen.

Sex er natur. Angrepet på den mannlige seksualiteten derimot - det er en perversjon.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10082624
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10090600
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10082621
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10090584
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10098872

Jeg har sett saunafilmen

Enda et kulturbidrag har hoppet over fra Finland, og i dette tilfellet, lagt seg på lerretet på norske kinoer. Det er alt i alt ganske fornøyelig. Den allerede halvlegendariske saunafilmen - legendarisk fordi den faktisk har blitt godt promotert, alt i alt - handler om menn i sauna. De finske mennene åpner seg for hverandre og seerne, og forteller om sine bekymringer. Det er ofte samlivet det handler om, og det er dramatiske saker, noe av det. Det er nemlig ikke de ordinære historiene som kommer frem, selv om de nok er velkjente for noen, men de vonde. Imidlertid fremsies det i en setting som visstnok er svært så ordinær - badstuen.

Hvis vi smaker på ordet badstue, fremfor sauna, så er det morsomt at det hele ender med -stue, ettersom finnene i filmen ser ut til å kunne trives vel så godt i en telefonkiosk eller en campingvogn med damp som i en dampstue. Saunaene kan visstnok anlegges overalt. "Over hele Finland finner du mengder av slike odde saunakonstruksjoner. Det er et uttrykk for finnenes kreativitet, men sier også noe om vårt behov for sauna. Vi vil helt bokstavelig anlegge badstue hvor som helst", sier regissør Mika Hotakainen i et intervju i Ny Tid.

Vi får se mange forskjellige badstuer og mange forskjellige menn i løpet av filmen. Kvinner er mer eller mindre fraværende - vi ser en mann med sin kone tidlig i filmen, men derfra er kvinnene ganske fraværende, annet enn som samtaleemne. Hvordan prater så disse mennene om kvinner? Jo, selv om mennene her er alene, er det ikke nedsettende, selv om mange har vonde erfaringer. Filmen viser også at menn har følelser, vi også.

Hvordan fungerer egentlig filmen? Er det ikke noe pussig å ha en serie badstuescener med menn som utleverer seg selv?

Filmen glir ganske godt av gårde, og innimellom får vi lyst til å reise til Finland på grunn av de vakre og til tider mesterlig filmede/fotograferte naturbildene som tidvis tjener som avbrekk mellom to badstuescener. Filmmusikk i bakgrunnen som kan oppfattes forstyrrende. Filmen er ganske nedstrippet i seg selv, i og med at den har et relativt konkret tema, og lite variasjon i handling og location (bortsett fra at vi ser dette mangfoldet av saunaer). Ville den da vært tjent med å ta linjen helt ut og fjerne noe av bakgrunnsmusikken, også? Ville det fremhevet det såre litt mer, og latt mennene fremstå enda mer uten sikkerhetsnett?

En mann forteller om sin sorg da han mistet ett av sine tvillingbarn. Tallet to syntes for ham et ugunstig tall. Konens første graviditet hadde endt med abort, så da hun ble gravid for andre gang, var det første gang han talte to i forbindelse med barn. Hun fødte tvillinger, og ett av barnene døde etter to år. Var det meningen at de skulle ha to barn? Han fikk problemer med å se tvillinger. Det gjorde vondt. Etterhvert gikk det noe bedre, men fortsatt var det smertefullt å se små tvillingbarn. Det kunne synes som om mannen hadde en redsel som nærmest nærmet seg det fobiske. Dette er også den mannen som reflekterer mest i filmen og filosoferer videre. Han nevner at finske menn skulle drikke og holde kjeft, ikke gråte. I sin oppvekst hadde han, og andre med ham, ikke lært hvordan man skulle forholde seg til smerten. Men hvordan kan man sette ord på ting? Han hadde alltid vært en hjerne-person, som skulle kunne tenke seg til alt, rasjonalisere alt. Men hvordan rasjonaliserer man tapet av et barn? Det synes uforståelig, ubegripelig, meningsløst. Hva gjør man så?

Disse tankene vil jeg ta videre. Det er utrolig mye, spesielt psykisk, som er vanskelig å sette ord på. Det er mye vi ikke snakker om, mye som ikke har et ord. I dette tilfellet festet jeg meg veldig med at han var redd for å se tvillinger etter hendelsen. Jeg har selv opplevd lignende ting. Jeg har vært redd for noe så dumt som en stavelse. Antagelig i mindre grad enn denne mannen var for å se tvillinger, og min bakgrunnshistorie var mindre dramatisk. Imidlertid var det nærmest vondt når stavelsen skulle dukke opp i en setning, eller jeg måtte skrive ordet med stavelsen i. Tidvis har jeg vært nærmest redd for bestemte ord. Ord som ikke skal sies. Ikke spesielt dramatiske, ikke spesielt skumle ord. Helt, tilsynelatende, vanlige ord, som gir vonde assosiasjoner. Men dette er noe jeg ikke tenkte over. Hvorfor? Fordi det ikke var blitt sagt at noe slikt eksisterte. Det var ikke noe man skulle hefte seg med. Det er irrasjonelt, og rart. Det er forståelig å sørge over et barn, men er det forståelig å være redd for tvillinger om du ikke vet bakgrunnshistorien?

Mannen med tvillingene var den siste i filmen. Jeg vet ikke om det var lurt å sette den mest veltalende og dype mannen sist. Han oppsummerte mye på en god måte, og lot det være rom for refleksjon videre, noe som tjente sin hensikt. Samtidig følte jeg at jeg da fikk svar på hva det var jeg hadde savnet tidligere i filmen: nettopp den dybden som han la for dagen. Samtidig er det begrenset hvor fortjenstlig det er å rasjonalisere og filosofere ihjel en tilståelse og en vond beretning. Holder det ikke å fortelle det som det var, wie es eigentlich gewesen?

Filmen klarte, for mitt vedkommende, å gi startskudd til en interessant samtale og refleksjon. Det klarte den. Jeg følte imidlertid ikke at jeg ble spesielt rørt eller at filmen var spesielt morsom. Det var noen halvhumoristiske innslag, og de hjalp nok for å ta brodden av de sårbare aspektene. Samtidig klarte ikke jeg å bli dratt innenfor nok til at jeg ikke lenger holdt lerretsscenarioet på en viss avstand. Kanskje man ville klart det med å fjerne bakgrunnsmusikken, eller kanskje det er min empati det er noe galt med. Ikke det at det ikke er rørende historier og fine sekvenser. Men jeg har sett mer rørende filmer i det siste, som norske "Kongen av Bastøy" og indiske "Guzarish". Det beste med filmen er imidlertid at den for et øyeblikk gir mennene tilbake definisjonsmakten over seg selv. Regissør Mika Hotakainen sier til Ny Tid: "De siste 10-15 årene har det vært laget mye finsk film med gode kvinnehistorier. Men i mange av disse er mennene redusert til stille, følelsesløse stereotyper". Det er nok ikke bare i finske filmer det er tilfellet. Det er likesåvel i den offentlige debatt, i klasserommet der triumferende feministlærere kan fortelle at jenter gjør det bedre enn gutter og ellers. Gutter er alltid problemet, enten er vi kriminelle, eller så er vi horekunder, eller så gjør vi det dårlig på syskolen, eller så - Gudforby - sitter det mange av oss i et styre av noe slag. Det er fint at man for en gang skyld kan få snakke med egen stemme. I dagens Norden er det i altfor stor grad radikale feminister som definerer menn. Jeg håper denne filmen, sammen med andre trekk, som for eksempel Babelfish sitt melodi grand prix-bidrag, "Depend on me", som handler om betingelsesløs farskjærlighet til eget barn.

"Fortellinger fra saunaen" er en interessant film alt i alt, som jeg kan anbefale å se. Den er likevel en relativt akademisk affære, i og med at det ikke er den mest spennende adrenalin-underholdningen du kan se. Imidlertid har du godt av noe mer virkelighetsnært. Jeg tror jeg vil gi den en svak femmer, men filmen har også jevnt over fått veldig gode kritikker. Klassekampen gav den til og med sekser, ellers ligger det på femmere, og noen få firere.

Lese mer kan du gjøre hos mange av nettavisene, blant annet VG: http://www.vg.no/film/film.php?id=11732