Omtale av eurovision-sanger del 3

Fortsetter mine anmeldelser av årets sanger. 


Kypros gjør i år noe interessant. Christos Mylordos synger "San Aggelos S' Agapisa" som er en fin ballade, brutt opp av gitar og litt røffere deler, som igjen berges fra å bli for grovt av det armenske instrumentet duduk! Instrumentet er kanskje ukjent for mange nordmenn, men har ikke gått ubemerket hen i verden for øvrig. Blant annet er dette instrumentet som har hovedæren for den vakre musikken til Titanic. Instrumentet brukes også i soundtracket til filmen Gladiatoren, og i 2005 erklærte Unesco at duduk var en "Masterpiece of the Intangible Heritage of Humanity". Men tilbake til Christos Mylordos: sangen er kanskje ikke sterk nok likevel til å utmerke seg for mye, men låten vil få ganske mange stemmer, spesielt fra Kaukasuslandene. Hvis dere trenger en Titanic-oppfriskning kan dere høre på dette klippet: http://www.youtube.com/watch?v=52C71z1ICLY Kypros har videre tatt seg anledning til å lage musikkvideo, også, som dere kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=Vi_SV5yuud4. Terningkast 4.

Makedonia har ikke akkurat gjort det strålende i melodi grand prix de seneste årene, og det gjør de ikke i år heller, med mindre det har skjedd noe underlig med europeisk musikksmak. Sangen, som forøvrig heter "Rusinka" og fremføres av Vlatko Ilievski, er rotete og lite pen. Forsøket på noen etniske toner, som imidlertid ikke kommer opp før på slutten av låten, kommer ikke til å virke etter oppskriften, da hentydningene til østslaviske toner ikke når opp til hva det virkelig kan låte som, og dessuten har vært gjort bedre av andre artister i Eurovision før. "Rusinka" betyr forøvrig "russisk jente" og teksten som forøvrig fremføres på makedonsk, men som såklart har en engelsk oversettelse, er stereotyp og fordomsfull. Den handler om en makedoner som forelsker seg i en vakker russisk jente, og de forstår visst ikke hverandre helt, språkmessig. Men! Det finnes en løsning: "Give her vodka, give me brandy, music, music that I don´t understand". Greit. Vi forstår ikke dette heller, Vlatko. At mannen ikke kan synge gjør ikke saken noe bedre. Det kunne vært kult med en sånn uslepen mannestemme, men ikke når det også er andre i samme kategori i årets Eurovision. Nei, og nei. Dette er ganske enkelt veldig dårlig. Terningkast 1.

Malta. Minus den halvJacksonske vokalen kunne Glen Vellas "One Life" feid seg inn i Sveriges gamle Eurovision-gjentagelser og selvplagieringer på 90-tallet. Det er en høy risiko for at årets plagiatanklage vil rette seg mot Vella og denne sangen. Det betyr ikke at sangen ikke vil høste begeistring - eller rettere sagt sangeren. Glen Vella kunne like gjerne sunget under regnbueflagget som det maltesisk rød-og-hvite. Homofaktoren er høy her, noe den jo er på mange av Eurovision-bidragene, men da er det kulere med en gigantisk selvironi og humor, eventuelt virkelig å gjøre det til en del av pakken. Dette blir for alvorlig. Riktignok er det denne typen bidrag det er vanlig at de konservative mgp-titterne i Vest-Europa ikke forstår ikke går videre til finalen. For mitt eget vedkommende symboliserer Malta den delen av melodi grand prix jeg ikke liker: den evig gjentagende, kjedelige personlighetsløse og overglitrede. Nei, dette er kjedelig. Tenk det dere, Malta med sine 413.000 innbyggere var for noen år siden mgps David mot resten av Europa-Goliat. Dette er det slutt på nå, da de aller siste årene har vært preget av gjesp. Terningkast 1.

Moldova, Europas fattigste land, har i de senere år også vært et av de flinke landene, som har bokset høyt for sin størrelse. Også her skjærer det seg i år. Zdob si Zdub fremfører den rocka "So Lucky". Du kommer ikke til å glemme at låten heter "So Lucky" for dette gjentas gjennom sangen. Alt i alt er det ikke sikkert sangen flopper helt. Det er noe allment over dette som kan appellere. Det er heller ikke stillstand i sangen, selv om den heller ikke kan påberope seg den største fremdriften eller mekanikken. Sangen gir assosiasjoner til røyk i ungdommenes musikk-kjeller, selv om Zdob si Zdub overhodet ikke er ungdommer. Det er også noe NRKsk over dette, og kunne også vært å finne i en norsk delfinale, på godt og vondt. Dette kan være en typisk sang som får ett poeng eller to fra forskjellige europeiske land, og neste år hører vi at Moldova fikk en respektabel plass, men vi la ikke merke til det i øyeblikket, fordi poengene kom inn så gradvis. Vel. Skuffelse til Moldova å være, og heller ikke noen stor sang. Imidlertid er den ikke like på trynet som Makedonia eller Malta. Terningkast 3.


Nederland stiller i år opp med den perfekte radiosang. 3JS synger "Never Alone" som om noe føyer seg perfekt inn i den typiske rekken av helt greie sanger som fyker forbi til gitartoner på ymse radiokanaler under en lang biltur. Etter å ha hørt låten 10 ganger får du følelsen av kanskje å ha hørt den før en gang. Med andre ord: den utmerker seg ikke. Den er anonym. Samtidig er det i aller høyeste grad en skikkelig sang, og den er slettes ikke ubehagelig å høre på. Den store kompromiss-sangen som alle generasjoner i storfamilien kan enes om ikke var så ille under lørdagspizzaen. Terningkast 3. 

Norge tok sjansen på å sende den supermuntre "Haba Haba" til Düsseldorff, noe så klart har trigget debatter i det skandinaviske fjellandet angående den norske identitet og nasjon. Nordmenn har atter en gang vist at den norske nasjon som sådan er splittet da det ikke er enighet om Norge er summen av etniske nordmenn som ikke har sjekket stamtavlen sin lenger tilbake enn sine oldefedre, eller om man skal forstå Norge som summen av de i underkant fem millioner mennesker som faktisk bor i landet, eventuelt bare som en byråkratisk administrasjon. Dette skyldes på den ene siden Stella Mwangis kenyanske opprinnelse, på den andre at hun synger noen linjer på swahili. Dette har blitt møtt med skepsis blant segmenter i befolkningen, som mener at hun heller burde være litt mer nasjonal og synge på engelsk hele veien, og kanskje ikke nevnt bestemoren sin i Afrika når hun skal representere Norge. Til gjengjeld var ihvertfall de som stemte på Eidsvolljenten (ja, hun er oppvokst på Eidsvoll) enige om at dette var den beste sangen, og den slo erkenasjonale Blacksheeps (som forøvrig har bommet på rettskrivningen på kongerikets engelske nasjonalspråk, da sauer i flertall på engelsk fortsatt er sheep, det er uregelrett) med glans. I år kommer Norge fra konkurransen med stil. Ikke bare er "Haba Haba" et av årets definitivt beste bidrag, det er i tillegg unikt, har fått masse god respons på nettforum og fra andre europeiske land, men Stella Mwangi er muligens årets aller peneste. Sangen er unik på alle punkter, og selv om den rent musikalsk ikke er banebrytende - det er forøvrig få Eurovision-sanger, er det en meget god poplåt. Sterk 5. 


Polen har droppet balladen i år, og sender Magdalena Tul med "Jestem", en veldig god poplåt, på vakkert polsk. Den er meget rett frem, typisk oppbygd og i høy grad et typisk sentral- eller øst-europeisk bidrag, men uten kulturtriks. Sangen er fengende, sangerinnen vakker og det er store sjanser for at denne kan nå høyt opp, om det ender opp med å bli den sangen du får på hjernen, hvilket det høyst mulig kan bli. På den annen side er kanskje ikke dette låten du husker neste år, og den kommer ikke til å vinne. Terningkast 4. 


Portugal er som vanlig anonyme i sin musikalske fremtreden. Showet derimot kan bli morsomt. Homens da Luta kommer med "Luta é alegria", en munter sang som visstnok er sarkastisk og rettet mot landets politikere, og at Portugal liksom ikke kommer noen vei. Det gjør de ikke i Eurovision heller, selv om låten har en fengende melodi. Det er imidlertid ingenting utmerkende med den, og det er noe amatørmessig og revypreget over det hele. Terningkast 3. 


Romania er kanskje virkelig imponerende hva kommer til musikk. Landet har brutt angloforbannelsen hva gjelder norsk musikkmarked for eksempel, i og med at flere rumenske artister har blitt spilt på norsk radio og likt av norsk publikum. Eksempler er Akcent, Inna og Edward Maya. Landet har imidlertid ikke klart seg like godt i Eurovision som deres ellers ypperlige artister skulle antyde de kunne gjort. I år er det Hotel FM som kommer med "Change". Sangen har til en viss grad blitt applaudert på diverse nettsteder, hvilket for mitt vedkommende er forbausende. Det er virkelig intet iørefallende med dette, annet enn at sangen er konsistent, og på et vis klassisk, til tross for å være en enkel popsang. Dette er også en stor kompromiss-sang i og med at den kan appellere til forskjellige aldersgrupper, men dette blir neppe den aller største favoritten for så mange. Imidlertid fungerer den greit, og dette er også, som Nederlands bidrag, noe som kunne vært spilt på radio uten problem. Forskjellen er at du snarere synger med til dette, og derfor er dette hakket over, og noe bedre enn Nederlands bidrag. Terningkast 4.


Russland har kommet seg i Eurovision de senere årene, og følger opp i år med Alexej Vorobjov og "Get You". Sangen er perfekt i dette formatet, men klarer den seg utenfor Eurovision? Det er er ikke vanskelig å se for seg Vorobjov i konfettidryss, selv om det likevel ikke kommer så langt, ettersom han har sterkere konkurrenter i Stella Mwangi og Dana International for eksempel. Låten er pop, den er catchy, men kanskje viktigst av alt er Vorobjov en av de aller peneste mannlige artistene i årets melodi grand prix, og kan nok få litt ekstra stemmer bare på det. Terningkast 4. 


http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091176
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085202
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085520

Omtale av eurovision-sanger del 2

Jeg fortsetter mine anmeldelser av årets Eurovision-bidrag.

Frankrike har ikke vært det mest spennende landet i Eurovision de senere år, muligens med et lite unntak for Patricia Kaas i 2009. I år er det Amaury Vassili som deltar med sangen "Sognu", som er en sterk ballade oppbygd av strykerinstrumenter og sunget med operavokal. Sannelig er ikke dette så ille. Det spørs imidlertid om det kan dra Frankrike ut av glemselen. Terningkast 4. 


Hellas har de siste årene blitt slengt stemmer etter i et omfang som nærmest kan nå opp til EU-støtte for å hjelpe problembarnet ut av krisen. Vi får håpe grekerne er fornøyde med pengene, for stemmer får de nok ikke så mange av i år som de pleier, med mindre folk stemmer av ren vane. Loucas Yiorkas feat. Stereo Mike synger den slepende og anstrengende "Watch my dance", som slettes ikke er så dansbar som tittelen skulle antyde. Det er noen antydninger til typisk greske klanger under resten av instrumentstøyet. Det er mulig Hellas lider av samme syndrom som Portugal og Bulgaria i det de har sendt lite musikalske bidrag med ikke-engelsk tekst. Det er mulig teksten har fenget i hjemlandene, og at dette har hjulpet bidragene, men selv om låtene skulle foreligge i engelsk oversettelse til Düsseldorf er det ikke sikkert det hjelper. Imidlertid har også Hellas fått en del stemmer også  i år hvor landet har dårlige bidrag, så det skulle ikke forbause meg om jeg må tviholde på mobiltelefonen i ren angst for at landet skal vinne i år også og sende en hinsides strøm av SMS-er for Aserbajdsjan, Estland, Finland eller Israel. Terningkast 2. 


Hviterussland sender det narsissistiske bidraget "I love Belarus", sunget av Anastasia Vinnikova. Denne sangen har det vært masse rot med. Hviterussland ser ikke ut til å ha oppfattet Eurovision-reglene, og ville sende en sang som deltok også i fjor! Først hadde den tittelen "Born in Byelorussia", så ble det "I am Belarussian". Imidlertid fikk de ikke lov til å gjøre hva de ville, så de tryllet opp sangen "I love Belarus" og nå har den video og greier. De gode nyhetene for Hviterussland er et den nye sangen er hakket bedre enn den forrige. Imidlertid er mye av humoren i det opprinnelige bidraget ofret for en bedre produksjon og en sterkere melodi. De dårlige nyhetene for Hviterussland er at referansene til USSR, det tidligere Sovjetunionen og nostalgi, ikke lenger er til stede, så garantistemmene fra andre postsovjetiske stater er herved avblåst. Litt etnisk-låtende klimpring og en spennende stemme, og tydelig inspirasjon fra Ruslana tilføyer sangen noe, men jevnt over er den ikke god nok. Humoren og det fellessovjetiske kunne nok skaffet Hviterussland noen stemmer, men denne versjonen der dette er skrelt bort, får sangen til å fremstå som vel sær, og uten umiddelbar appell for noen utenfor landet. Den er imidlertid ikke irriterende, men når overhodet ingen høyder. Terningkast 3. 


Irland har fått mye negativ omtale for bidraget "Lipstick" med Jedward. Sangen fremføres av to kjekke, morsomme gutter med lyse stemmer, og er faktisk underholdende. Her er humoren mye mer vellykket enn i Belgias tilfelle, eller forsåvidt Hviterusslands. Imidlertid har vi også her en relativt svak melodi. Bidraget klarer seg ikke uten morsomt sceneshow, pene sangere og kul tekst. Imidlertid har det det, men ser likevel ut til ikke å få særlig oppmerksomhet på nettdebatter. Sangen kunne vært hjulpet litt med en hardere elektronisk produksjon, og slik blitt løftet. Slik det er nå blir sangen i seg selv noe anonym, men endog ikke helt elendig. Terningkast 3. 


Island dropper eurodancen i år, og sender Sjonni´s friends med sangen "Aftur heim". Den ser ut til å være folkemusikk-inspirert og kommer vel nærmest å være en klankete vise, ikke uten en viss sjarm. Dens halvraske nesten reggae-aktige fremferd er imidlertid noe ufullendt og slitsom. Svake sangstemmer bidrar ikke positivt. På Eurovisions offisielle nettside er nå bidraget oppført med engelsk tittel: "Coming home". Det er ikke sikkert det er positivt, da bidraget ikke står seg musikalsk, og ikke er eksotisk nok uten det islandske språket. Imidlertid kan en forståelig sangtekst kanskje heve låten for dem som bryr seg om det. Nivået på tekstene i Eurovision er imidlertid ofte lavt, så det spørs. Terningkast 3.

Israel sender Dana International som vant Eurovision i 1998 med låten "Diva". "Diva" ble også spilt en del på norske radiostasjoner, noe som slettes ikke alltid skjer med de internasjonale vinnermelodiene, så låten klarte å bli en hit også etterpå. I år deltar hun med låten "Ding Dong" som hun har skrevet selv. Det tilhører vel unntakene snarere enn regelen at Eurovision-artistene skriver låtene selv. Verst av alt er at Dana International har skapt en fantastisk vakker låt, som kanskje til og med overgår "Diva". Produksjonen er lys, lett og blid, uten å bli direkte rosafarget. Den holder seg med bølger av solskinn. Melodien og Dana Internationals varme stemme kan få en til å tenke på forelskelse, men det er ikke det hun synger om. Hun synger om å følge sine drømmer, være impulsiv og se det vakre i livet. Mye av låten er på hebraisk, og spesielt den hebraiske delen er relativt velskrevet om de engelske oversettelsene er korrekte. "Hail the day that brings you the night, hail the time that will enlighten you, it will bring you salvation, hail the day that brings you the night, ding dong, say no more, I hear silent prayers, and it´s making me high and fly, I know where to go and I`m coming now". Sangen er mangefasettert, og selv om den er en enkel popsang gjør den dette på beste måte. Selv om Dana International kanskje ikke er verdens sterkeste sanger, har hun innlevelse. Jeg må vike tilbake på mitt ord etter å ha gitt denne sangen noen ekstra gjennomlyttinger og også gi denne terningkast 6, i tillegg til Finland.


Italia har plutselig bestemt seg for å være senke seg til resten av Europas nivå og delta i Eurovision. Ikke overraskende klarer de dette dårlig. Raphael Gualazzi synger "Follia d´amore", med en uslepen stemme, og jeg forstår såpass italiensk at jeg forstår at kaffen har fått en plass i sangen. Her høres det ut som om sangeren har drukket espressoen sin litt for fort, for dette svir. Terningkast 1. 

Kroatia har ofte hatt gode bidrag i Eurovision, og de gjør intet unntak for 2011. Også i år kommer et av de sterkeste bidragene fra Kroatia. Daria Kinzer synger "Celebrate" som opprinnelig hadde en annen tekst og het "Break a leg". Den nye teksten forandrer ikke merkbart låtens kvalitet, selv om den opprinnelige var mer original, og melodien kanskje ikke helt passer til feiring. Den er up-tempo men ikke hælene i taket. Spesielt versene har karakter, og det er definitivt grunn til å forvente suksess for Kroatia i årets Eurovision. Terningkast 5. Video: http://www.youtube.com/watch?v=60qqMWdwjUQ


Latvia sender sangen "Angel in disguise" som fremføres av Musiqq, en duo bestående av to gutter. Røffe og hese sangstemmer fremfører en kjærlighetserklæring til denne forkledde engelen det dreier seg om. Det er imidlertid en grov disharmoni mellom tekst og melodi, den muntre melodien antyder rett og slett ingen drepende kjærlighet, uansett hvor mye guttene prøver å overbevise oss om det. Nei, da må det nok litt mer innlevelse til, du. Imidlertid er sangen fengende, om ikke annet. Bortsett fra de hese stemmene og en halvfasett på slutten er det intet særpreg over prosjektet, og det hele er ganske kjedelig. Det blir en parentes og kommer neppe til finalen. Terningkast 2.


Litauen sender Evelina Sasenko med "C´est ma vie". Sangerinnen driver vanligvis med jazz, og det høres kanskje på stemmen, selv om sangen bedre passer i båsen popballade. Den har samtidig et klassisk preg, og Sasenko har en sterk vokal. Det tenderer mot å bli litt for mye Celine Dion over dette, selv om Litauen gjør dette bedre enn Østerrike og Sveits som også forsøker seg på dette grepet. Noen linjer på fransk kan kanskje sikre noen stemmer fra Frankrike og muligens Belgia. Samtidig skiller bidraget seg ut fra de fleste andre øst- og sentral-europeiske bidragene i år, og kan muligens tjene på det. Sangen støtter seg hovedsakelig på tekst og vokal, noe som alt i alt fungerer, selv om den kunne trengt en mer særpeget melodi. Dette er ikke spennende nok, men kanskje en av de beste balladene i år, og vil kanskje få noen stemmer fra dem som liker musikk som er fin og grei og ikke byr på de største utfordringene. Terningkast 4. 


Da er det bare 23 sanger igjen å omtale, som jeg regner med å fortsette med i senere innlegg. 


http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085020

Jeg har sett saunafilmen

Enda et kulturbidrag har hoppet over fra Finland, og i dette tilfellet, lagt seg på lerretet på norske kinoer. Det er alt i alt ganske fornøyelig. Den allerede halvlegendariske saunafilmen - legendarisk fordi den faktisk har blitt godt promotert, alt i alt - handler om menn i sauna. De finske mennene åpner seg for hverandre og seerne, og forteller om sine bekymringer. Det er ofte samlivet det handler om, og det er dramatiske saker, noe av det. Det er nemlig ikke de ordinære historiene som kommer frem, selv om de nok er velkjente for noen, men de vonde. Imidlertid fremsies det i en setting som visstnok er svært så ordinær - badstuen.

Hvis vi smaker på ordet badstue, fremfor sauna, så er det morsomt at det hele ender med -stue, ettersom finnene i filmen ser ut til å kunne trives vel så godt i en telefonkiosk eller en campingvogn med damp som i en dampstue. Saunaene kan visstnok anlegges overalt. "Over hele Finland finner du mengder av slike odde saunakonstruksjoner. Det er et uttrykk for finnenes kreativitet, men sier også noe om vårt behov for sauna. Vi vil helt bokstavelig anlegge badstue hvor som helst", sier regissør Mika Hotakainen i et intervju i Ny Tid.

Vi får se mange forskjellige badstuer og mange forskjellige menn i løpet av filmen. Kvinner er mer eller mindre fraværende - vi ser en mann med sin kone tidlig i filmen, men derfra er kvinnene ganske fraværende, annet enn som samtaleemne. Hvordan prater så disse mennene om kvinner? Jo, selv om mennene her er alene, er det ikke nedsettende, selv om mange har vonde erfaringer. Filmen viser også at menn har følelser, vi også.

Hvordan fungerer egentlig filmen? Er det ikke noe pussig å ha en serie badstuescener med menn som utleverer seg selv?

Filmen glir ganske godt av gårde, og innimellom får vi lyst til å reise til Finland på grunn av de vakre og til tider mesterlig filmede/fotograferte naturbildene som tidvis tjener som avbrekk mellom to badstuescener. Filmmusikk i bakgrunnen som kan oppfattes forstyrrende. Filmen er ganske nedstrippet i seg selv, i og med at den har et relativt konkret tema, og lite variasjon i handling og location (bortsett fra at vi ser dette mangfoldet av saunaer). Ville den da vært tjent med å ta linjen helt ut og fjerne noe av bakgrunnsmusikken, også? Ville det fremhevet det såre litt mer, og latt mennene fremstå enda mer uten sikkerhetsnett?

En mann forteller om sin sorg da han mistet ett av sine tvillingbarn. Tallet to syntes for ham et ugunstig tall. Konens første graviditet hadde endt med abort, så da hun ble gravid for andre gang, var det første gang han talte to i forbindelse med barn. Hun fødte tvillinger, og ett av barnene døde etter to år. Var det meningen at de skulle ha to barn? Han fikk problemer med å se tvillinger. Det gjorde vondt. Etterhvert gikk det noe bedre, men fortsatt var det smertefullt å se små tvillingbarn. Det kunne synes som om mannen hadde en redsel som nærmest nærmet seg det fobiske. Dette er også den mannen som reflekterer mest i filmen og filosoferer videre. Han nevner at finske menn skulle drikke og holde kjeft, ikke gråte. I sin oppvekst hadde han, og andre med ham, ikke lært hvordan man skulle forholde seg til smerten. Men hvordan kan man sette ord på ting? Han hadde alltid vært en hjerne-person, som skulle kunne tenke seg til alt, rasjonalisere alt. Men hvordan rasjonaliserer man tapet av et barn? Det synes uforståelig, ubegripelig, meningsløst. Hva gjør man så?

Disse tankene vil jeg ta videre. Det er utrolig mye, spesielt psykisk, som er vanskelig å sette ord på. Det er mye vi ikke snakker om, mye som ikke har et ord. I dette tilfellet festet jeg meg veldig med at han var redd for å se tvillinger etter hendelsen. Jeg har selv opplevd lignende ting. Jeg har vært redd for noe så dumt som en stavelse. Antagelig i mindre grad enn denne mannen var for å se tvillinger, og min bakgrunnshistorie var mindre dramatisk. Imidlertid var det nærmest vondt når stavelsen skulle dukke opp i en setning, eller jeg måtte skrive ordet med stavelsen i. Tidvis har jeg vært nærmest redd for bestemte ord. Ord som ikke skal sies. Ikke spesielt dramatiske, ikke spesielt skumle ord. Helt, tilsynelatende, vanlige ord, som gir vonde assosiasjoner. Men dette er noe jeg ikke tenkte over. Hvorfor? Fordi det ikke var blitt sagt at noe slikt eksisterte. Det var ikke noe man skulle hefte seg med. Det er irrasjonelt, og rart. Det er forståelig å sørge over et barn, men er det forståelig å være redd for tvillinger om du ikke vet bakgrunnshistorien?

Mannen med tvillingene var den siste i filmen. Jeg vet ikke om det var lurt å sette den mest veltalende og dype mannen sist. Han oppsummerte mye på en god måte, og lot det være rom for refleksjon videre, noe som tjente sin hensikt. Samtidig følte jeg at jeg da fikk svar på hva det var jeg hadde savnet tidligere i filmen: nettopp den dybden som han la for dagen. Samtidig er det begrenset hvor fortjenstlig det er å rasjonalisere og filosofere ihjel en tilståelse og en vond beretning. Holder det ikke å fortelle det som det var, wie es eigentlich gewesen?

Filmen klarte, for mitt vedkommende, å gi startskudd til en interessant samtale og refleksjon. Det klarte den. Jeg følte imidlertid ikke at jeg ble spesielt rørt eller at filmen var spesielt morsom. Det var noen halvhumoristiske innslag, og de hjalp nok for å ta brodden av de sårbare aspektene. Samtidig klarte ikke jeg å bli dratt innenfor nok til at jeg ikke lenger holdt lerretsscenarioet på en viss avstand. Kanskje man ville klart det med å fjerne bakgrunnsmusikken, eller kanskje det er min empati det er noe galt med. Ikke det at det ikke er rørende historier og fine sekvenser. Men jeg har sett mer rørende filmer i det siste, som norske "Kongen av Bastøy" og indiske "Guzarish". Det beste med filmen er imidlertid at den for et øyeblikk gir mennene tilbake definisjonsmakten over seg selv. Regissør Mika Hotakainen sier til Ny Tid: "De siste 10-15 årene har det vært laget mye finsk film med gode kvinnehistorier. Men i mange av disse er mennene redusert til stille, følelsesløse stereotyper". Det er nok ikke bare i finske filmer det er tilfellet. Det er likesåvel i den offentlige debatt, i klasserommet der triumferende feministlærere kan fortelle at jenter gjør det bedre enn gutter og ellers. Gutter er alltid problemet, enten er vi kriminelle, eller så er vi horekunder, eller så gjør vi det dårlig på syskolen, eller så - Gudforby - sitter det mange av oss i et styre av noe slag. Det er fint at man for en gang skyld kan få snakke med egen stemme. I dagens Norden er det i altfor stor grad radikale feminister som definerer menn. Jeg håper denne filmen, sammen med andre trekk, som for eksempel Babelfish sitt melodi grand prix-bidrag, "Depend on me", som handler om betingelsesløs farskjærlighet til eget barn.

"Fortellinger fra saunaen" er en interessant film alt i alt, som jeg kan anbefale å se. Den er likevel en relativt akademisk affære, i og med at det ikke er den mest spennende adrenalin-underholdningen du kan se. Imidlertid har du godt av noe mer virkelighetsnært. Jeg tror jeg vil gi den en svak femmer, men filmen har også jevnt over fått veldig gode kritikker. Klassekampen gav den til og med sekser, ellers ligger det på femmere, og noen få firere.

Lese mer kan du gjøre hos mange av nettavisene, blant annet VG: http://www.vg.no/film/film.php?id=11732

Fra Telenor Arena er beskjeden klar - om eurovision og tsjekkisk valg

Mens et svært interessant valg holdes i Tsjekkia, suser artist etter artist over scenen på Telenor Arena på Fornebu. Kort tid etter at valgresultatene så og si er klare i det sentrale, europeiske landet - som forøvrig ikke deltar i melodi grand prix i år - velter norske medier seg i en tilnærmet orgie av spektakulær dekning av en nærmest all-europeisk sangkonkurranse. Noen vil kanskje hevde at det bidrar til økt interesse for Europa, men hvorfor hviskes det knapt om tendensene i viktige EU-land?

Ukrainske Alyosha tordner fra scenen: "The message is so true. The end is really near". Sangen handler i hovedsak om miljøet, og hvordan folk river ned planeten vi bor på, uten verken å bry seg eller ta ansvar. Kanskje viser selve melodi grand prix-konkurransen at hun har et poeng. Miljøet til side - folk er kanskje mer opptatt av å vimse rundt enn å bry seg om det som virkelig er viktig.

Sosialdemokratene i Tsjekkia har gjort et elendig valg. Enkelte nettmedier fremstiller dette som om de vant. De falt ned fra 32,33% til 22,1%. Mye er tapt til et nytt parti, TOP 09, som kan plasseres på høyresiden. Tsjekkia faller altså inn i bildet med høyebølge vi ser over Europa. Riktig så drastisk som i Ungarn ser det ikke ut til å ha gått.

Jeg understreker nok en gang hvor godt det høyre-ekstreme partiet Jobbik gjorde det i valget i Ungarn. De fikk 16,67% av stemmene. Dette ble knapt nevnt. Ungarn er med i EU, og illustrerer tydelig tendensene til økt intoleranse.


Vel... For igjen å si det med Alyosha (jeg har tross alt sett på eurovision, OG stemt... på henne, så klart): "Oh sweet people, what about our children? In theaters and video games, they watch what we send to ruin". Det er greit å følge med, og media må ta ansvar og vise hva som rører seg. Det går kanskje an å dekke noe mer enn mgp, selv om det går an å ha flere tanker i hodet samtidig. Ukrainas sang var tross alt verdt å høre på, selv om det sikkert ikke var sirkus nok til at hun ble lagt stort mer merke til enn det tsjekkiske valget.



http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/faar-oel-for-aa-stemme-i-tsjekkia-3217091.html
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/valgdagsmaaling-doedt-loep-i-tsjekkia-3218038.html
http://www.svd.se/nyheter/utrikes/tjeckisk-s-ledare-hoppar-av_4785677.svd
http://www.dn.se/nyheter/varlden/svagt-val-av-s-i-tjeckien-1.1113854
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10007851
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10007746
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10007873
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10007885
http://kjetilloset.tv2blogg.no/article1796548.ece